TEMAMAGASIN nr. 2 2013. Samspill og tilknytning. Rusmisbruk og foreldreskap. Samtidig hjelp i rusfamilier

TEMAMAGASIN nr. 2 2013 Samspill og tilknytning Rusmisbruk og foreldreskap Samtidig hjelp i rusfamilier

Innhold Erfaren rusforsker vil ha praktisk politikk, ikke festtaler... 4-5 Samtidig hjelp til familier der det er rusmisbruk... 6-8 Foreldreskap mot mange odds. Tror hjelperne nok at endring er mulig?...9-11 Håp er kimen til endring ved Skjermet Enhet for gravide...12-13 Å ta barnets perspektiv i familiesamtaler...14-16 Når mors vansker utfordrer samspillet med barnet...17-19 Mor i Lar- et hjelpeprosjekt, ikke et fallittprosjekt...20-21 Unik svensk studie om voksne med FAS... 22-24 Forskning om FASD...25-26 Ansvarlig utgiver: Kompetansesenter rus - region sør, Borgestadklinikken (KoRus-Sør) Postboks 1, sentrum, 3701 Skien Telefon: 35 90 47 00 E post: info@borgestadklinikken.no www.borgestadklinikken.no Redaktør og innholdsansvar: Kommunikasjonsrådgiver Hilde Evensen Holm Epost: hilde.evensen.holm@borgestadklinikken.no Forsidebilde og illustrasjonsfoto: shutterstock.com Bladet har et opplag på 3000 eks. Redaksjonen er avsluttet 1.september 2013 Bladet deles gratis ut ved henvendelse til KoRus-Sør Trykk og design: Reklamehuset Wera, www.wera.no Kompetansesentervirksomheten ved Borgestadklinikken utføres på oppdrag fra: Kompetansesenter rus - region sør ved Borgestadklinikken (KoRus Sør) er ett av sju regionale kompetansesentra på rusfeltet, og arbeider på oppdrag fra Helsedirektoratet. Vi bistår kommunene i Buskerud, Telemark, Vestfold, Aust- og Vest Agder, samt spesialisthelsetjenesten i regionen. Vår visjon er å være en bro mellom kunnskap og praksis. Vi ønsker å bidra til at ny kunnskap blir til kompetanse som varer. Vi fokuserer derfor også på evnen, muligheten og viljen til å integrere og omsette kunnskap til ny praksis hos de vi samarbeider med. Familie- og generasjonsperspektivet er sentralt i vårt arbeid, og innebærer at vi ikke bare fokuserer på den som har et rusmiddelproblem, men også på hvilke konsekvenser rusproblemer har i et familiært, sosialt og samfunnsmessig perspektiv. Vårt spisskompetanseområde er gravide rusmiddelmisbrukere og familier med små barn. For oss er det derfor ekstra viktig å holde fokus på barna. For 16. gang arrangerer vi en nasjonal konferanse om barn, familier og rus. Bladet du nå holder i hånden er både en del av årets konferanse, og et temamagasin vi håper og tror at er av interesse også for de som ikke deltar på konferansen. Målgruppen er fagfolk i kommuner, organisasjoner og spesialisthelsetjeneste som ønsker et innblikk i aktuelle prosjekter og tiltak innen dette fagfeltet. God lesning og ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å samarbeide med oss! Rikke Raknes Leder, Kompetansesenter rus region sør ISSN: 1893-9724 2

Barnet & Rusen 2-2013 Å inkludere barnets stemme i det terapeutiske rommet Har loven om barn som pårørende bidratt til mer helhetlig forståelse for barnet i familier med rusproblemer, eller møter familien fortsatt det fragmenterte hjelpeapparatet? Når rusmiddelmisbrukeren, den edrue forelder og barna blir henvist til separate hjelpetiltak har lite endret seg for barnet og familien, mener fagsjef på Borgestadklinikken, Frid Hansen. Av>Hilde Evensen Holm Fagsjef Frid Hansen Å ha med seg et barneperspektiv inn i behandlingen av det rusrelaterte problemet er noe mer enn å informere barnet om foreldrenes tilstand. Informasjon er nødvendig, men ikke alltid tilstrekkelig hjelp til barnet. Å ta barnets perspektiv er å utvide den terapeutiske målsettingen fra ikke å bare ensidig rette seg mot misbrukeren, men å ha et forebyggende perspektiv for barnet, sier fagsjefen på Borgestadklinikken. Frid Hansen har et stort engasjement for barna i rusfeltet og sier hun er glad for den positive utviklingen som har vært de siste årene, med lovendringen om barns rett til informasjon og med et økt fokus generelt på barns situasjon som pårørende. Men hun er tydelig på at det er et godt stykke igjen før vanskeligstilte familier får helhetlig hjelp. - Å inkludere barnets stemme inn i det terapeutiske rommet er å være åpen for, og lydhør for, at barnet kan oppleve sin situasjon annerledes enn det voksne gjør. Barnet trenger at de voksne hører og at de voksne tar hensyn til dette i sine vurderinger og i de tiltak som blir satt inn. Å bryte tabuer omkring det rusrelaterte problemet slik informasjonsplikten innebærer er svært viktig, men det er bare det første steget! Frid Hansen mener et snevert individ fokus fortsatt er rådende i behandlingsfeltet og tar til orde for at barnets trivsel og utvikling skal være et selvstendig effektmål i behandlingen. Hun viser videre til at i følge forskning er familieorientert rusmiddelbehandling mer effektiv enn individualbehandling både i forhold til motivasjon, færre drop-outs, mindre vold og forebygging av tilbakefall. Vi har kunnskapen om de gode effektene av den familieorienterte rusmiddelbehandlingen, hva er det da som hindrer oss i å ta dette i bruk som en integrert del av tilbudene, spør Hansen og sier at hun mener det handler om å bli mer opptatt av å gjøre ting riktig enn å gjøre de riktige tingene. Det er for mye fokus på dokumentasjon, rapportering og økonomi, mener hun. - Jeg frykter en utvikling hvor det krysses av for «utført arbeid» når barnet er informert om foreldrenes tilstand. Men barnet har sin egen stemme og må også bli hørt som en del av behandlingen når den voksne er forelder og har et rusproblem, sier Hansen. Det er risikofylt å leve med foreldres rusmisbruk, vi vet at både den psykiske og psykososiale belastningen er godt dokumentert. Vanskelighetene i de voksnes verden tar krefter fra foreldrerollen og familiefungeringen og kan forplante seg til barnets utviklingsmiljø. Barnet vil i større eller mindre grad ha belastninger, redusert omsorg og kan mangle rollemodeller for adekvat håndtering av livets mange utfordringer. Frid Hansen sier barnefokuserte samtaler med foreldrene bør være en selvfølgelig del av en helhetsorientert rusmiddelbehandling. Formålet er å styrke foreldrenes rolle som omsorgstakere og endre samspillet i familien slik at det etableres gode nok omsorgsbetingelser for barnet. Noen ganger ser foreldrene raskt hva som skal til og er ivrige på å komme barnet i møte, andre ganger trenger de hjelp til å trene på bedre samspill og må ha hjelp i prosessen. Noen ganger står voksenproblematikken i veien for barnets utvikling og alternativ omsorg må vurderes og iverksettes. - Det bekymrer meg at det ser ut til at slike grunnleggende reflekterende kartleggingssamtaler fortsatt foregår i beskjedent omfang. Barnets barndom er nå, og barnet har ikke tid til å vente! Det å være foreldre og ivaretagelse av foreldrerollen på gode nok måter må derfor være helt sentralt i behandlingen av den voksne. Alt annet er for risikofylt, sier fagsjef Frid Hansen. 3

Vil ha praktisk polit Edle Ravndal om risikoutsatte barn: Hun var en av de første her i landet som forsket på tematikken kvinner og alkoholproblemer. Edle Ravndal har siden bidratt med mye viktig og variert forskning på rusfeltet, men har hatt et særlig blikk for familieproblematikken. Vi må forebygge problemene og begynne tidlig, allerede i mors liv, sier hun. Av>Hilde Evensen Holm Edle Ravndal er professor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (Seraf) og er en anerkjent fagperson på feltet. Hun har fått flere priser og utmerkelser for sitt arbeid, hun har bidratt med viktig forskning og som debattant i rusfeltet nasjonalt og internasjonalt. Vi nevner at hun i 2008 var medforfatter til boka «Kvinner og alkohol» og i 2009 fikk hun Fagrådets pris for godt rusfaglig arbeid. I fjor fikk hun en prestisjetung pris fra European Monitoring Centre for Drug and Drug Addiction for beste vitenskapelige artikkel. Den fikk hun for en artikkel om en studie som dokumenterer risiko for overdosedødsfall etter avbrutte behandlingsforløp. Kvinner som drikker Edle Ravndal er sosiolog «i bunn» og skrev for nærmere 40 år siden sin hovedfagsoppgave om kvinnelige alkoholmisbrukere. Den gang var dette et felt det var skrevet svært lite om og hvor det var lite kunnskap. Hun bodde sammen med kvinner som var til behandling og møtte dem igjen for en oppfølgingsstudie 5 år etter. Interessen for rusfeltet, og tematikken familier med rusproblematikk, ble vekket den gang. Det er like skambelagt nå som da å være mamma og rusmisbruker, mener forskeren. - Det sitter dypt i oss at morsrollen, og å ha omsorg for barn, ikke harmonerer med å ha et rusproblem. Kvinner drikker generelt mer nå og de drikker mer åpenlyst, men avhengigheten er like skambelagt. En alminnelig oppfatning er nok fortsatt at det er verre når mor er full enn om far er det. Kvinners rus forventes å være mer stille og usynlig og består ofte av pillemisbruk. Men kanskje er det noe mindre skamfullt å være barna i en slik familiesammenheng nå, fordi det er mer åpenhet og fokus på problematikken og mer hjelp tilgjengelig gjennom hjelpetelefoner, nettjenester og andre tiltak, undrer Ravndal. Hun har lang erfaring fra feltet og har erfart at det er mer kunnskap nå enn på 1970 tallet om hvor skadelig det er for et barn å vokse opp i hjem med rusmisbruk. Men som forskningsområde er dette et stort og komplekst felt med mange innfallsvinkler, og Ravndal er opptatt av at kunnskapen må kunne anvendes og settes ut i praktisk politikk. -Vi må finne måter å anvende forskningen på så det settes inn bedre tiltak for å imøtekomme behovene hos disse utsatte familiene, sier hun. Forebygging allerede i svangerskapet Ravndal er opptatt av forebygging, det må begynne allerede i mors liv, sier hun engasjert. - Skal vi forebygge må vi begynne allerede i graviditet, særlig gjelder dette for de som er i faresonen. For en rusmisbruker som skal bli mamma er ikke dette annerledes enn for andre, de gleder seg og har store forventninger til det som skal skje. Men det kan bli særdeles tøft å bli mamma. Det er jo en stor overgang i livet for alle mennesker også om en er forberedt og har ressurser og støtte rundt seg. Men det mangler jo ofte en rusmisbruker- og er derfor allerede der i trøbbel, sier Ravndal. Hun tror på helsestasjonene og deres mulighet for å ha en større 4

Barnet & Rusen 2-2013 ikk, ikke festtaler! og viktigere rolle for utsatte familier. Det kan innebære behov for flere stillinger og opplæring som gjør at de kan kjenne igjen tegn på alkoholmisbruk, stoffmisbruk, og kunne se kjennetegn hos barn som strever. Det krever god fagkunnskap. Hun mener det ikke har skjedd særlig mye akkurat på denne fronten på de 40 årene hun har fulgt feltet, og sier det er en skam! -Norge er et annerledes land på så mange måter, et velferdssamfunn av dimensjoner og vi burde virkelig kunne ligge i front på dette området! Det hjelper lite å pøse millioner av kroner inn mot ungdom i videregående skole for eksempel gjennom ulike rusforebyggende programmer. Det er vel og bra det, men vi må jo starte mye tidligere skal det være til hjelp for de som virkelig trenger det. Nei, pengene må settes inn i forebyggende tiltak lenge før barna er blitt nesten voksne og er i videregående opplæring, sier professoren. Skolen som forebyggingsarena Hun snakker varmt for skolehelsetjenesten og mener helsesøstre også der har en unik posisjon i forebyggingssammenheng. -Regjeringen har bevilget 180 millioner til skolehelsetjenesten, og det høres jo fint ut, sier hun, men viser til at Norsk Sykepleierforbund har påpekt at det er behov for 900 flere stillinger om det skal monne. Det betyr at de 180 millionene burde vært mangedoblet. Vi vet at helsesøstre er viktig, sier hun og påpeker at det er undersøkelser som viser at på skoler med en helsesøster med tid til samtaler og oppfølging, har færre barn psykiske plager og det er færre barnevernssaker. Skolen er en god arena for forebygging, mener hun. -Det er vanskelig å snu når problemene har vart i 15-20 år, så en må ta dette på alvor langt tidligere. Læreren er en person som ser ungene over tid og som også bør gis mulighet til å følge opp unger i faresonen. Det er selvsagt tidkrevende og vanskelig, medgir hun - kanskje møter ikke disse foreldrene til samtaler og vil benekte alle vanskeligheter. Men det er viktig å ta tak i ungene som er i grenseland og som det knyttes bekymringer til. Vi snakker mye forebygging, men gjør ikke nok! Småbarnstid og hypersamvær Hun er videre opptatt av den første tiden, småbarnsalder. Hva skjer med små barn som vokser opp i vårt turbosamfunn med dobbeltarbeidene foreldre med det hun kaller «hypersamvær» med barna om ettermiddagen og hvor barna er i store barnehager fra 1 års alder. Får de små barna den trygghet og de rammene de trenger? Hvordan er det for barnet om det har en ekstra sårbarhet? Er de mange småbarnsavdelingene i store barnehager et sosialt eksperiment som vi vil se resultat av en gang i fremtiden, spør hun. Ravndal sier hun tenker at dette kan ramme ungenes evne til selvregulering for eksempel, ved at ungene mye tar seg sammen for å takle hverdagen og dermed ikke blir gode nok på å kjenne sine egne følelser og kunne regulere dem. Små barn trenger trygge rammer og fast struktur, det gir forutsigbarhet og gode utviklingsmuligheter, sier hun. Sårbare foreldre med tunge byrder I dette hektiske og ganske krevende samfunnet for en småbarnsfamilie, skal også sårbare mødre og fedre med rusmisbruk finne sin plass. De kan selv bære på tunge byrder, og det er et stort ansvar å oppdra barnet til å bli trygge, små mennesker. Mange klarer seg tilsynelatende bra og de ruser seg ikke lenger, men er de i stand til å møte barnets behov når de selv har med seg inn i foreldreskapet store relasjonsproblemer? Det er viktig å være klar over at disse sårbare foreldrene vil trenge mye hjelp og støtte i mange år, påpeker Edle Ravndal. - Vi vet jo så mye om hva som skal til for at det risikoutsatte barnet skal ha et bra liv, hva blir da politikken på feltet? Det er i kommunene, på grunnplanet, tiltakene må settes inn. Ha familien i fokus! Barn av rusmiddelmisbrukene foreldre er en særegen gruppe som vi må være oppmerksomme på. Vi vet mye om dette i dag, men vi har ikke bruk for festtalene. Sett inn ressurser og omgjør kunnskap til praktisk politikk, sier professor Edle Ravndal. 5

Børn lider under manglende samarbejde mellem hjelpeinstanser Børn, der vokser op med en misbrugsforælder, er mere belastede end hidtil antaget, viser ny dansk forskning. Tværfagligt samarbejde om at løse hele familiens problemer er afgørende for barnets trivsel og udvikling. Av>Miriam Lykke Schultz - Min far havde én, der hjalp ham, og min mor havde en anden, der hjalp hende. De hjalp dem i hver sin retning, og jeg havde ikke nogen. Sådan lød svaret fra et barn som, i et dansk forskningsprojekt af familier med alkoholproblemer, blev spurgt, hvad der kan gøres bedre i behandlingen. - Problemet er typisk og en konsekvens af det manglende samarbejde mellem misbrugsog familieområdet, mener den danske psykolog og forsker Helle Lindgaard, som står bag forskningsprojektet; Familier med alkoholproblemer - Et litteraturstudium af familieorienteret alkoholbehandling - 2012 Familier med alkoholproblemer falder mellem to stole. Den drikkende kan få hjælp til sit alkoholproblem i alkoholrådgivningen, mens den øvrige familie kan i mange danske kommuner få hjælp til problemerne i kommunens familieafdeling. Ikke blot har man skilt familien ad, men også familiens problematik. Og det er meget uheldigt, mener Helle Lindgaard. - Når vi skiller tingene ad, så kan vi faktisk ikke arbejde med nogle af delene. Familiens dysfunktion - Min far havde én, der hjalp ham, og min mor havde en anden, der hjalp hende. De hjalp dem i hver sin retning, og jeg havde ikke nogen. og misbruget hænger sammen. Vi kan ikke altid sige, hvad der kom først, eller hvad der er årsag til hvad. Det hænger bare sammen, siger hun. Et andet problem er det forskellige og ofte modsatrettede fokus på henholdsvis misbrugerens behov og barnets tarv. Forældrene frygter ofte for at miste sit barn, og de har derfor en modstand mod systemet. - Det er et ganske alvorlige problem, at børn i nød overses af systemet, enten fordi barnet ikke ses i misbrugssystemet, eller fordi barnets symptomer i børne-familiesystemet ikke relateres til en forælders misbrug, siger hun. Børn er mere belastede På baggrund af litteraturstudiet af familieorienteret alkoholbehandling, undersøgte Helle Lindgaard desuden seks alkoholbehandlingssteder som arbejder familieorienteret, for at finde ud af hvilken effekt det havde på familien og særligt børnene. Ud fra en måling på hvordan børnene havde det da familien startede behandlingen, viste det sig at børnene var mere belastede end hidtil antaget. Faktisk var de hele seks gange mere belastede end et almindeligt gennemsnitligt barn. Denne nye viden viser hvor vigtigt det er at få klædt børnehavepædagoger, lærere, læger, sygeplejerske osv. til at spotte børnene, så de bliver opdaget i tide, mener Helle Lindgaard. -Fordi de her børn kan være svære at få øje på, er det vigtigt, at vi er mange om det. Jo mere finmasket et net vi får spændt ud under de her børn, jo flere fanger vi, siger hun. Når børnene dukker op i familieafdelingen, er det fordi der er symptom på mistrivsel. Denne mistrivsel kan stamme fra en forælder der drikker. Det er derfor vigtigt at man i familieafdelingen 6

Barnet & Rusen 2-2013 Forsker og psykolog Helle Lindgaard står bak studien Familier med alkoholproblemer bliver klar over hvor ofte misbrug forekommer, og at det kan være forklaringen på mange dysfunktioner. At man får spurgt ind til det rutinemæssigt og på den rigtige måde. I misbrugsrådgivningen er det vigtigt at man får spurgt ind til om der er børn, og hvis der er, så ikke kun spørge den misbrugende far, hvordan det går med børnene. - Vi ser ofte, at det er den forælder, der kommer ind i alkoholrådgivning, der bliver spurgt til børnenes trivsel, og vedkommende vil ofte sige at alt er fint, siger Helle Lindgaard. Hjerneskader fastholder misbruget Undersøgelsen viste desuden, at den forælder der havde et misbrug sjældent så, at børnene havde problemer, mens at den forældre der ikke havde et misbrug havde en mere negativ opfattelse af børnenes trivsel. Forklaringen på det kan bunde i en forsvarsstrategi. At den misbrugende forældre ikke vil afsløre sig som dårlig forældre i frygt for at få fjerne sit barn, siger Helle Lindgaard. Men det kan også forklares ud fra noget andet, som undersøgelsen viste. Nemlig de hjerneskader der sker ved et længerevarende misbrug, som går ind og ændre på deres personlighed og adfærd. Reduceret empati, evne til at sætte sig ind i andre mennesker, nedsat dømmekraft og planlægningsevne, impulsiv, kritikløs adfærd, irritabilitet, eksplosive, aggressive udbrud, apati, manglende initiativ, engagement og vilje til udvikling, viste sig som nogle af skaderne. - På grund af skaderne i hjernen 7

kan den drikkende have svært ved selv at erkende, iværksætte og fastholde forandring. Det giver også en forståelse for; at det ikke blot handler om at tage sig sammen, tage en beslutning og så bare gøre det, i hvert fald ikke ved langvarigt, massivt misbrug, siger hun. Derfor er det også ofte de pårørende, som må tage initiativ til forandring, samt fastholde og bidrage til forandringsprocessen. De er et vigtigt element i den proces, ikke mindst i forhold til at skabe ordentlige betingelser for forandring og udvikling. Undersøgelsen viste desuden at hjernen kan tage flere år om at restituere. - Behandlingsmæssigt betyder det, at de typiske otte uger, der er sat af til behandling, slet ikke er lang tid nok for den misbrugene og familien til at komme oven på igen. Derfor er det vigtigt med en langsigtet indsats, siger hun. Fokus på langsigtede forandringer Et andet område Helle Lindgaard havde fokus på i undersøgelsen var, hvordan vi skaber forandringer i en misbrugsfamilie, og hvordan vi får forandringen til at holde. - Det der med at stikke hr. Jensen en antabuspille, det holder ikke i længden, for så ved vi godt, at om nogle måneder træder han ind af døren igen, fordi han har fået et tilbagefald. Der skal noget mere til, når det skal holde i længere perioder, siger Helle Lindgaard. Løsningen er at undgå at arbejde symptomorienteret, men i stedet se på årsagen til hr. Jensens misbrug, og hvilke ar det har skabt i familie. At man bliver opmærksom på, hvad der kan fastholde ham i hans misbrug, og hvad der kan udløse det, mener Helle Lindgaard. - Hvis vi kun arbejder med hr. Jensen, så fortsætter familien det mønster, de er vant til, og på den måde kommer de til at fastholde hr. Jensen i sit drikkemønster. Hvis for eksempel ikke familien har en forventning til hr. Jensen om at han vil ændre adfærd, så ændre han ikke adfærd, så opfylder han de forventninger, de går rundt med, siger hun. En anden er at få løsnet op for familiens hierarkiske struktur. Hr. Jensen har måske i mange år haft en plads i familien, der ligger under hunden eller guldfisken. Han skal have tid til at definere sin nye rolle, men han skal også have hjælp til at fastholde den. Undersøgelsen viste desuden, at Fakta Familier med alkoholproblemer - Et litteraturstudium af familieorienteret alkoholbehandling - 2012 (www.sst.dk). Projektleder: Helle Lindgaard - Børnene er seks gange mere belastede end et almindeligt, gennemsnitligt dansk barn. - Mere end hvert tredje barn har risiko for psykiatrisk diagnose. - Hvert femte barn i høj-risiko på stofområdet. - Alle børn risiko for psykiatrisk diagnose, de fleste i høj-risiko. - Halvdelen af børnene har emotionelle problemer udover det normale, de er bekymrede, kede af det, utrygge og usikre på sig selv. - Hvert tredje barn har opmærksomhedsforstyrrelser/sociale vanskeligheder. - Hvert fjerde barn har adfærdsmæssige problemer. partner kan være mindst ligeså belastet som den drikkende part. - Hvis begge forældre har været kørt helt ned, kan de have haft svært ved at sætte de grænser. Derfor kan de have brug for hjælp til at lære at sætte de grænser igen, som børnene har behov for, siger Helle Lindgaard. 8

Barnet & Rusen 2-2013 Foreldreskap mot mange odds Jeg er overbevist om at det er mulig å utnytte bedre forandringskraften i det ferske foreldreskapet i behandlingen av rusmiddelmisbrukene foreldre. Den store utfordringen er å få til en trygg behandlingsallianse til tross for en tid full av bekymring, sier postdoc og psykologspesialist Kerstin Söderström. Av>Hilde Evensen Holm Hun disputerte i januar 2013 med et doktorgradsprosjekt med data samlet inn i 2008-2009 om 16 kvinner og 8 menn som alle var i tverrfaglig spesialisert rusbehandling i forbindelse med graviditet og småbarnstid. De var i alderen 20-49 år og rusmiddelproblematikken handlet som oftest om et omfattende blandingsmisbruk. Forskningsprosjektet hadde to hovedproblemstillinger: Hvordan oppleves det tidligere foreldreskap for pasienter med rusmiddelproblemer Er det en sammenheng mellom foreldrementalisering og omsorgskompetanse Foreldreskapet og endringspotensialet I intervjuet vi gjør med Söderström retter hun oppmerksomheten mot endringsmulighetene i det ferske foreldreskapet, i svangerskapet og i barnets første leveår. Blir dette utnyttet godt nok i behandlingstiltakene for gruppen? Gjennom forskningsintervjuene får vi pasientenes syn og perspektiver. De er tidligere rusmisbrukere, men er innstilt på en endring i livet fordi de skal bli foreldre og ønsker som andre ferske foreldre det beste for barnet. Samtidig er de preget av tvil, ambivalens og utrygghet. De vet at faren for tilbakefall er stor, og at det er svært krevende å stable et rusfritt liv på beina, en rusfrihet som skal vare. De er også klar over at barnevernet følger med, og at det er lite rom for å gjøre feil. -Det er foreldreskap mot mange odds, men jeg er overbevist om at her ligger det en kraft som hjelpeapparatet kan utnytte bedre. Svangerskap og det tidlige foreldreskapet er forandring, en mulighet til å finne ny mening og utvide identitet og selvforståelse. Jeg mener ikke at barnet skal brukes som middel til den voksnes rushabilitering, men vi må anerkjenne disse endringsmulighetene også hos vanskeligstilte foreldre. Hjelpernes dilemma er å tørre og tro nok på at endring er mulig og slik skape allianse i en tid full av bekymring. Det kan være vanskelig å tro på seg selv som forelder når man omgis av kritiske og granskende blikk. Det kan også vekke trass og tildekningsstrategier som kan komme i veien for samarbeidet med hjelperne. Endringsarbeid er vanskelig! Det er umulig hvis ikke hjelperen tror på endring. Det å satse helhjertet med respekt, tydelighet og åpenhet rundt bekymringen er den eneste farbare veien tror jeg! Slik kan de som skal ta i mot hjelpen virkelig tro på dette, sier Kerstin Söderström engasjert. Trygghet til tross for tvang I forskningsstudien har hun gått nært inn i to gravide kvinners erfaringer med innleggelse etter nåværende 10-3 i Helse- og omsorgstjenesteloven, den såkalte tvangsparagrafen. Hovedmålet med denne delstudien var å drøfte etiske dilemmaer og faglige utfordringer når rammen er tilbakeholdelse i institusjon mot egen vilje. Hun sier kvinnene hun snakket med opplevde seg som svake og umyndiggjort selv om de var takknemlige for hjelpen de hadde fått. Det kan gjøre allianser og trygghet vanskelig, sier Söderström. Kvinnene fortalte at de følte seg mistenkeliggjort. De var redde for barnevernet, og for at de skulle miste omsorgen for barnet. Denne frykten legger bånd på det potensialet som 9

10 Illustrasjonsfoto

Barnet & Rusen 2-2013 er der for utvikling og den dype endringen som ikke får spilt seg ut, mener Söderström. Et felt fullt av dilemmaer -Jeg har påtatt meg å si noe om pasientenes syn og perspektiv og hvordan de opplever behandlingen. Jeg vet at dette er et felt fullt av dilemmaer, men spør likevel om hvordan hjelpeapparatet bedre kan balansere mellom kontroll og tillitt for å skape trygghet så pasientene tør å gå dypere inn i forandringsprosesser. Som profesjonelle hjelpere må vi se både normalpsykologien og rusavhengighetens dynamikk i disse foreldrene. Vi vet blant annet at barseldepresjoner kommer relativt hyppig. Men kvinnene jeg snakket med var livredde for å bli deprimerte. De regnet med at det ville bli brukt mot dem og at det ville øke sannsynligheten for at barnet ville bli tatt fra dem. Hun forteller også at datamaterialet viser en viss rivalisering mellom mor og far om å være hjemme med barnet, og gjør seg tanker om at foreldrerollen er den nærmeste oppnåelige rusfrie rollen for en tidligere rusmisbruker. Det å ta utdanning og få en jobb kan framstå som langt vanskeligere å oppnå. Det er en tendens til å idyllisere det å være foreldre, og den første tiden med en baby kan jo også ha et visst preg av hvetebrødsdager. Men det er ikke bare idyll når babyen er blitt et mer krevende 3 åring og hverdagsdriften av en familie krever sitt. Papparollen Å være en moderne pappa med en sentral og aktiv plass i familien og i barnets liv, er en tøff arena å erobre for en pappa med bakgrunn som rusmisbruker. I forskerens datamateriell er det intervjuer med 8 pappaer. De har mange utfordringer. Flere sier Kerstin Söderström løfter fram pasientens syn og perspektiver i sitt doktorgradsprosjekt om rusmiddelmisbrukende foreldre. de ikke vil være slik deres egen far var, men mangler relasjonserfaringer og rollemodeller for den pappaen de ønsker å være. Fedrene syntes den moderne papparollen er vanskelig, det var de veldig åpne om i intervjuene. De har ønske om å være tilstede i barnets liv, men de ser også at de kunne ha ødelagt barnet på grunn av egne problemer. -Fedrene jeg snakket med hadde mange interessante og nyanserte refleksjoner, sier Söderström. Flere av dem hadde barn fra tidligere forhold som de ikke lenger hadde omsorg for, og det ble sagt at de følte seg usynlige for hjelperne som ofte hadde mest fokus på mor. Noen problematiserte at kontakten med barna ble styrt av mor og/eller barnevernet. Barnevernet styrer kontakten gjennom besøksordninger. Men forskeren fikk også høre historier om par hvor barnevernet har satt som vilkår at de ikke får være foreldre sammen, men som gjør dette i det skjulte. De bor på hver sine adresser for å kamuflere et forhold, for å skjule at de fortsatt lever sammen og er foreldre sammen. -Jeg har tillitt til hjelpeapparatet som har gitt disse kravene til familiene, og regner med at det ikke er uten grunn at det har blitt slik. Men det er et problem at familielivet leves i skjul. De problembelastende fedrenes rolle utfordrer oss som hjelpere! Det er viktig å ikke skjære alle over en kam, og jeg spør meg om vi i tilstrekkelig grad vurderer fedrenes foreldrekompetanse på lik linje med mødrene. Tilbyr vi disse mennene god og tilpasset hjelp? I likhet med det ferske moderskapet er det å bli far en mulighet for livsendringer og å tilegne seg nye kompetanser. Foreldreskap mot mange odds Har denne gruppen foreldre noen som helst mulighet til å bli gode foreldre? -Når vi ser på dem som gruppe, så skal de erobre foreldreskapet mot mange odds! Det er noen i gruppen som klarer det. De kjemper mot et gruppestempel at de er rusmisbrukere og vi «utenfor» kan ha tendens til å tenke at de er like, fordi det rusen gjør med et menneske kan lure oss til å tenke slik. Men de er jo unike mennesker med ulike egenskaper. Det kan være vanskelig å predikere på forhånd hvem som vil klare dette og hvem som ikke klarer det. Hjelpeapparatet må se forbi disse fellestrekkene og forankre forandringsprosessene i det individuelle. Det er nødvendig for å lykkes! Det handler om å bli sett som et unikt menneske med spesielle belastninger og muligheter. Det handler om hjelpekunst, etikk og menneskeverd, sier postdoc og psykologspesialist Kerstin Söderström. 11

Tvangsinnlagte gravide rusmiddelmisbrukere: Håp er kimen til endring Tvangsinnleggelsen og graviditeten kan bli en fase i livet som bidrar til endring i en vanskelig livssituasjon, og starten på et rusfritt liv som mor. Det kan også være en pause fra livet med rus og gi muligheter for å ta nye valg for veien videre. Selv om mange av pasientene er tungt belastet med rusmisbruk kan vi ikke ta fra noen håpet. Endring er mulig! Det sier enhetsleder Ragnhild Myrholt ved Skjermet Enhet på Borgestadklinikken. Av>Hilde Evensen Holm -Ifølge loven er det barnet i magen som er vår primærpasient. Vi skal redusere mulighetene for, eller hindre, rusmiddelrelaterte skader på fosteret og i samarbeid med kvinnen hjelpe henne til å beskytte det ufødte barnet. Vi skal også hjelpe kvinnen slik at hun kan bli i stand til å være mor for barnet sitt, sier Ragnhild Myrholt. Vi ønsker at kvinnene kommer tidligere til innleggelse, endringsprosesser tar tid, sier Ragnhild Myrholt og Sylvi Egeland ved Borgestadklinikkens skjermet enhet. Kvinner med tungt rusmisbruk Borgestadklinikken har hatt et tilbud til gravide rusmiddelmisbrukere innlagt mot eget samtykke etter Helse- og omsorgsloven 10-3( tidligere Lov om sosiale tjenester 6-2a) siden 1996. Det betyr at klinikken har lang erfaring i et utfordrende fagfelt. Enheten har 7 plasser, og selv om antall pasienter varierer, er det ikke uvanlig at 15-16 kvinner er innlagt årlig. Innleggelsestidspunkt varierer også, noen kommer inn tidlig i svangerskapet, andre seint. I en rapport utgitt i 2012 av Kompetansesenter rus-region sør, Borgestadklinikken går det fram at kvinnene i snitt kommer inn i 22.uke. Videre viser rapporten at mange av kvinnene er «godt voksne», rundt 28 år, og det er ikke uvanlig at de har barn fra før. Som oftest er dette barn de ikke har daglig omsorg for. Rusmiddelmisbruket er ofte et blandingsmisbruk med flere typer narkotiske stoffer. Noen bruker også alkohol sammen med narkotika og/eller medikamenter. Det er sjeldent innleggelser hvor den gravide har et misbruk hovedsakelig preget av alkohol. Enheten er tverrfaglig bemannet og i teamet rundt kvinnene er blant andre sykepleiere, barnevernspedagoger, vernepleiere, jordmor, lege og sosionom. Det legges vekt på nært samarbeid med kommunen der kvinnene kommer fra, blant annet gjennom jevnlige samarbeidsmøter. En krise i livet -Å være innlagt på tvang er en krise i livet og det er viktig for oss på enheten å anerkjenne opplevelsen av det. Mange er frustrerte og sinte den første tiden og vi opplever mye benektelse omkring rusproblemene og situasjonen de er i. Lovverket sikrer kvinnene advokathjelp i forbindelse med at vedtaket om tvangsinnleggelse skal opp i fylkesnemnda for sosiale saker. De fleste faller mer til ro og klarer i større grad å dra nytte av oppholdet og fokusere på graviditeten når saken er avgjort der. I følge våre tall blir sosialtjenestens hastevedtak opprettholdt i 8 av 10 saker. -Er det mulig å få til en behandlingsallianse med kvinnen når hun er innlagt mot egen vilje? 12

Barnet & Rusen 2-2013 -Ja, det er absolutt mulig! Alle fagpersonene rundt kvinnene er opptatt av relasjonsbygging. Det er vi avhengig av for å lykkes med en god behandlingsprosess. Det miljøterapeutiske arbeidet i enheten legger vekt på engasjement, ærlig kommunikasjon, respekt for kvinnen og anerkjennelse. Det gjør vi gjennom å legge til rette for så mye selvråderett vi kan innenfor rammene vi har, slik motvirker vi opplevelsen av umyndiggjøring. For eksempel får kvinnene ukentlig tilbud om å være til stede i åpen rapport, vi samles til måltider og andre sosiale tiltak i enheten. Det er også viktig å poengtere at enheten har låste dører, men de aller fleste pasientene får etter hvert fri utgang, og kan reise på korte turer i nærmiljøet og de kan få permisjoner. Det er altså ikke vanlig at de er innelåst hos oss i mange måneder! Jentene skal videre i livet etter oppholdet hos oss, det har vi hele tiden ett fokus på. Tilknytning Kvinnene på skjermet enhet kan ha en lang vei å gå før de er i stand til å være en stabil rusfri mor som gir barnet sitt god nok omsorg. De fleste som er innlagt har selv vokst opp med rusmiddelproblematikk og har opplevd mange brutte relasjoner. De kan bære på vonde oppveksthistorier med svik og overgrep. Nå skal de selv bli mødre. - Vi ser at de vordende mødrenes erfaringer med egne foreldre videreføres til det ventende barnet. Vi jobber i gruppesamtaler og med behandler for å skape en forståelse hos kvinnen og hos oss, for hva som hemmer og hva som fremmer relasjonene til det ventende barnet, sier Myrholt. Usikkerhet og angst for at de ikke får beholde omsorgen for barnet preger mange av kvinnene. - Vi oppfordrer kvinnene til å samarbeide med barnevernet i graviditeten. Så snart vi har deres samtykke inviterer vi barnevernet inn i samarbeidsmøtene. Vi har erfart at det har stor betydning for kvinnenes prosess med endring og tilknytning til det ufødte barnet og ha dialog med barnevernet om det blir omsorgsovertakelse eller ikke, sier Myrholt. Tallene fra rapporten viser at rundt halvparten av kvinnene beholder omsorgen ved fødsel. Svangerskapsoppfølging Kvinnene ved Skjermet Enhet har risikosvangerskap som krever nøye oppfølging med hyppige kontroller, ukentlig legetilsyn og en god fødselsforberedelse. Borgestadklinikken har to jordmødre ansatt i delstillinger, slik at det er jordmor til stede i enheten tre dager i uken. Jordmor Sylvi Egeland har vært knyttet til enheten i 13 år. Hun har lang og allsidig erfaring og har blant annet jobbet med flyktninger og i fengsel. - Jeg legger vekt på å ha god tid til samtaler og undervisning av kvinnene, sier Egeland. Det utarbeides også en grundig helsejournal da flere av kvinnene har psykiske og fysiske helseproblemer. - Samtalene her på kontoret kan handle om bekymring og angst for om barnet er friskt, om rusen har skadet barnet. Tidlig i svangerskapet er abort et tema for flere. De vurderer om de skal ta abort og ofte har de erfaringer med tidligere aborter, enten spontant eller provoserte, som de trenger hjelp til å bearbeide. Flere sliter også med overgrepshistorier. Vi står i de vonde tankene sammen med kvinnene, min erfaring er at det nytter ikke å bagatellisere, sier den erfarne jordmoren. Det er mange tårer, men også plass til glede over å høre fosterlyd, kjenne spark og ha forventninger til å bli mamma. Vendepunkt Vi skulle gjerne sett av flere av kvinnene ble lagt inn tidligere i svangerskapet, både med tanke på barnet som er utsatt for rus, og for at kvinnen får lengre tid på sin endringsprosess. Oppholdet på Skjermet Enhet kan bli starten på en ny retning i livet som rusfri mor, og både Egeland og Myrholt vektlegger mulighetene svangerskapet er for kvinnene til et vendepunkt i livet og håpet dette gir. -Jeg slutter ikke å bli overasket over hvordan livet kan snu og hvordan kvinnen kan vokse fram som mor og ta ansvar for seg selv og babyen, sier jordmor Sylvi Egeland ved Borgestadklinikken. Fakta Skjermet Enhet på Borgestadklinikken 7 plasser for innleggelse mot samtykke( Helse- og omsorgtjenesteloven 10-3) Tverrfaglig bemanning Kvinner i alder 17-40(snitt: ca 28 år) Misbruk av narkotika, medikamenter og alkohol Tett samarbeid med kommunale hjelpeinstanser Fokus på å verne foster mot rus Hjelp og støtte til kvinnen i en vanskelig livssituasjon Mer informasjon: www.borgestadklinikken.no 13

Familiesamtaler med barneperspektiv - hva innebærer det? Hvordan skal terapeuten ivareta og anerkjenne både foreldrene og barnet i familiesamtaler? Dette er forsker og familieterapeut Anne Helgeland opptatt av. Det er mange gode intensjoner med lov om barn som pårørende, men hvorfor er det så vanskelig som terapeut å ivareta pasientens barn, spør hun. Av>Hilde Evensen Holm Anne Helgeland fra Kristiansand er utdannet barnevernspedagog og har erfaring fra kommunalt barnevern, barne- og ungdomspsykiatrien og hun har hatt ansvar for et prosjekt med innføring av familiesamtaler i voksenpsykiatrien. Hun er i sluttfasen nå i et doktorgradsprosjekt om terapeutens opplevelse av profesjonsetiske utfordringer ved barns deltakelse i familieterapi. Det er i situasjoner hvor terapeuten opplever det vanskelig å ivareta barnet at etikken blir satt på prøve. Det er gjort dybdeintervjuer og gjort video-opptak med terapeuter fra familiekontor og BUP, og det er gjort intervjuer med barn som er pårørende. I januar 2010 fikk helsepersonelloven og spesialisthelseloven bestemmelser som sikrer barnas rett til informasjon om foreldrenes tilstand og nødvendig oppfølging, om foreldrene gir tillatelse til det. Lovbestemmelsene har som hensikt å sikre at risikoutsatte barn og unge får tidlig hjelp og sette barn og foreldre bedre i stand til å mestre situasjonen. Barns rett til å bli hørt er en universell rettighet som det er lett å kjenne seg igjen og være enig i, men er ikke alltid like lett å få til Helgeland jobbet med problematikken i et prosjekt i perioden 2004-2008, i voksenpsykiatrien ved Sykehuset Sørlandet. Her ble det utarbeidet et opplegg for familiesamtaler med barneperspektiv. Det var spennende å være med å snu en tankegang fra fokus på den syke pasienten med dens diagnose og behandlingsplan, til også å omfatte pårørende og da i særlig grad barn, forteller Anne Helgeland. Erfaringene fra dette prosjektet har hun tatt med seg inn i sitt videre engasjement og interesse for barn som lever i familier som av ulike grunner strever. Barna trenger en forklaring Helgeland har fokus på de risikoutsatte barna, de som lever i familier som har problemer. Det kan være foreldre som er psykisk syke, ruser seg, krangler og som av ulike grunner ikke tar barnets perspektiver og ser barnets behov. I samtalen med henne opplever jeg at hun løfter fram barnet som sårbart fordi det er avhengig av de voksne, men også som en kompetent person som skal bli hørt og få informasjon, og tas på alvor med sine tanker og erfaringer. Barns rett til å bli hørt er en universell rettighet som det er lett å kjenne seg igjen og være enig i, men er ikke alltid like lett å få til, sier Helgeland. -Når det gjelder barnas situasjon så vet vi fra forskning at barnet er i fare for å utvikle psykososiale problemer og andre vanskeligheter om det ikke får mulighet til å forstå det som skjer når mamma eller pappa ruser seg eller er syke. Barnet må få en forklaring! Ofte kan de ha fått en forklaring hjemme om «pappas 14

Barnet & Rusen 2-2013 Illustrasjonsfoto vonde rygg» når det handler om «pappas psykiske sykdom» for eksempel. Barnet vet det ikke stemmer, og da lager barn seg sine egne forklaringer, og det kan bli både forvirrende og vanskelig. Det kan også bli mange spenninger i familielivet, og det oppstår vanskelige ting rundt den syke voksne som barna ikke forstår, sier Helgeland. -Barn skal beskyttes gjennom å fritas fra skyld og ansvar. De trenger å få vite at andre voksne skal hjelpe mamma eller pappa som er syk, og at dette ikke er barnets ansvar. Det er også viktig for dem å få vite hvem som er hjelpere, og være trygg på at mamma eller pappa har det bra der de får hjelp, sier hun videre. Hensikten med familiesamtalen er å gi informasjon og bistå familien til et felles språk for det som er vanskelig. Noen ganger møter en familier som ikke er så gode på å snakke sammen og ha ord for situasjonen. Det kan være mye taushet rundt sykdommen /rusproblemet, så både voksne og barn vil kunne streve med å snakke om dette, sier Helgeland videre. Terapeutenes rolle Hva er det terapeutene opplever som utfordrende når barnet er med i samtaler omkring de voksnes vanskeligheter? Dette er spørsmål Helgeland har sett nærmere på i sin forskning. -Barna er prisgitt de voksne og deres evne til å ta barnets behov på alvor, snakke til og om barnet på en sann og ivaretakende måte. Omsorgssvikt er ikke bare fysiske overgrep, men også usynliggjøring av barnet, neglisjering og det å ha nok med seg selv, sier Helgeland. 15

Hun drøfter i sin forskning terapeutenes rolle i forhold til dette. Klarer de å gjøre barnet synlig og være tydelig på hva som er god nok ivaretakelse av barnet, spør hun. Helgeland betegner det som en negativ krenkelsesspiral når foreldrene krenker barnet og sin egen foreldrefungering gjennom neglisjering og taushet, og terapeuten blir en del av dette om en ikke våger å være tydelig på det som sees. Terapeuten må våge å ta barnas perspektiv helt ut og identifisere de krenkelsene barna blir utsatt for. Å ta barneperspektivet på alvor i denne sammenhengen er å se og høre på barnet på lik linje med de voksne, og respektere barnet som sårbart, men kompetent, sier forsker og familieterapeut Anne Helgeland. Hvorfor er det vanskelig for hjelpere og terapeuter å ivareta pasientens barn belyser Anne Helgeland i sin forskning. Barnesamtaler i voksenpsykiatrien Samtalene beskrives gjennomført slik ved en voksenpsykiatrisk post ved Sykehuset Sørlandet. (utdrag fra artikkel på www.barnsbeste.no) Så hurtig som mulig ved en akuttinnleggelse blir pasienten kontaktet av en av medarbeiderne på posten med en samtale og en presentasjon av prosjektet. Samtalens varighet er selvfølgelig avhengig av pasientens situasjon og tilstand. Formålet er både å «se» pasienten, men og sammen med pasienten å prøve å se barna. De aller fleste tar imot invitasjonen til familiesamtaler, flere utrykker glede og lettelse over at noen vil se barna, noen er skeptiske, mens svært få sier nei. Dersom pasienten sier ja, så er neste trinn en foreldre- eller en familiesamtale. Noen ønsker at vi skal snakke sammen med dem som foreldre først før barna tas med. I denne samtale vil det være naturlig å snakke mer inngående om hva barna har sett, opplevd og kanskje forstått. Vi prøver å hjelpe foreldrene til å innta et barneperspektiv i forhold til den psykiske lidelsen og dens betydning for familielivet. En hjelp til både å se sårbare og sterke sider ved barna sine og ikke minst til å se om barna tar for mye ansvar og viser mye bekymring for familien sin. Samtidig er det også en samtale om hva foreldrene har maktet på tross av kanskje lite overskudd. Neste samtale er så med foreldre og barn sammen. Her blir det viktig å ta utgangspunkt i den aktuelle krise, hva har barna sett og opplevd. Jo mindre barna er, jo mer konkret må vi være. Samtidig er det en time hvor vi prøver, sammen med foreldrene, å forklare den psykiske lidelsen for barna. Vi berører fire hovedområder som vi har sett er viktige: 1. Følelsesmessige svingninger og uforutsigbarhet. 2. Fungeringsnivå hos den voksne og hvordan familien løser dette. 3. Den sykes virkelighetsoppfattelse og hvilken betydning dette har for bekymring etc. i f.h.t. barna 4. Hvordan relasjonene til hverandre og omverdenen ser ut. Tredje samtale er ofte en fortsettelse av disse temaer. Noen ganger, og etterhvert kanskje hver gang, samtaler vi alene med barna og foreldrene. Den neste samtalen har hovedfokus på fremtiden. Hva har barn og foreldre lært om hverandre? Hvordan kan de støtte og hjelpe hverandre? Hvordan kan de avlaste hverandre? Har de bruk for hjelp utefra? Hva hvis en ny krise oppstår. Vi har fokus på familiens nettverk både privat og profesjonelt. Det siste møtet med familien er så et nettverksmøte. Her håper vi å få til en åpen samtale om familiens tilstand og behov for støtte og forståelse for omgivelsene. I forhold til barna er det ekstra viktig at for eksempel barnehage og skole er med. Det er til stor hjelp for barn at noen vet og forstår. 16

Barnet & Rusen 2-2013 Rusbakgrunn utfordrer samspillet mellom mor og barn Hvordan går det med barna til mødrene som kom i behandling for rusproblemer mens de var gravide? Det er det overordnede spørsmålet i forskningsstudien som post doc Torill Sundet Siqveland er del av. Hun undersøker kvaliteten på samspillet mellom mor og barn. Av>Hilde Evensen Holm Siqveland er psykolog og er ansatt som postdoktor ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Hun arbeider med to prosjekter: «Barn av mødre med rusproblemer og psykiske vansker» og «Liten i Norge». Hun disputerte i 2012 med avhandlingen: Mothers with substance abuse problems. Mother infant interaction during the infant s first year of life. Bakgrunnsinformasjon om mødrene Doktorgradsstudiet om mor barn samspill omfatter 90 kvinner og deres barn. De kommer fra tre grupper. Det er mødre som har vært innlagt for rusbehandling i graviditet (men som ikke er i LAR). Det er kvinner med ulike psykiske vansker som ble henvist til poliklinisk behandling i graviditet, og det er kvinner fra «normalbefolkningen» rekruttert fra helsestasjoner i Oslo. Kvinnene med rusrelaterte problemer er rekruttert til studien fra ulike institusjoner som blant annet Borgestadklinikken, Lade Behandlingssenter, Bergen Familiesenter, Blåklokka i Førde og Sykehuset Innlandet/Hov i Land. Mødrene med psykiske problemer er rekruttert fra Nic Waals institutt i Oslo og Barnas Stasjon i Fredrikstad. Når det gjelder gruppen med mødre med rusproblemer hadde de for en stor del en problematikk knyttet til blandingsmisbruk av ulike illegale stoffer. Mange hadde i tillegg psykiske plager og problemer, og de hadde ofte et langvarig misbruk bak seg før graviditet. Det var få som hadde et fullført utdanningsløp eller som var i jobb. De fleste hadde også oppfølging fra barnevernet etter fødsel. Det viktige samspillet Samspillet mellom mor og barn er avgjørende for den sosiale og emosjonelle utviklingen til barnet. Vi vet at mødre med psykiske vansker kan ha problemer med samspillet fordi de sliter følelsesmessig, og de kan fremstå som «flate» og ha et ansikt med lite mimikk i samspillet med barnet. Det kan føre til at moren ikke er så sensitiv for barnets signaler og følelser, og at hun ikke klarer å tilpasse seg barnets emosjonelle tilstand og utviklingsbehov. Hvordan er sensitiviteten hos mødre med rusproblemer i samspill med barnet? Det ønsket vi å se nærmere på i denne studien, forteller Siqveland. I studien er samspillsituasjoner videofilmet flere ganger. Dette er gjort første gang når barnet er 3 måneder og siden ved 1 år, 2 år og 4 års alder. Foreløpig er det data fra det første året som er ferdig bearbeidet og analysert. -Samspillet betyr mye for barnets evner seinere i livet til å kjenne på og kjenne igjen egne følelser, og det å forstå andres følelser. Gjennom et godt samspill lærer barnet å kunne regulere seg selv og følelsene sine. Det lærer å oppleve seg anerkjent og verdsatt. Selve grunnlaget for en god sosial fungering seinere i livet legges her, sier Torill Siqveland. Filmopptak - Hva ser dere etter når dere skal vurdere samspillet? - Det handler om atferd hos mor, hos barnet og i relasjonen mellom de to. Ved å bruke en internasjonal anerkjent metode for å kode mor barn samspill har med- 17

18 Illustrasjonsfoto

Barnet & Rusen 2-2013 arbeidere i forskningsstudien sett igjennom og analysert alle opptakene. De vet ikke hvilken av de tre gruppene (Rus/Psykisk Helse/Kontrollgruppe) opptaket er hentet fra. I analysen inngår variabler som for eksempel hvor mye mor snakker med barnet og om hun forstår og responderer passende på barnets signaler i samspillet. Hvordan er mors følelsesmessige involvering i samspillet med barnet? Hvordan responderer barnet i situasjonen, hvordan er barnets affekt og er det følelsesmessig gjensidighet i samspillet? Samspillsituasjonene ved 3 måneders alder består av ved ansikt til ansikt kontakt mellom mor og barn når barnet sitter i vippestol, og i fri lek på gulvet. Når barnet er 12 måneder gammel blir mor og barn invitert til en ny opptakssituasjon. Den foregår ved at de to leker på gulvet med en bok, et kjøkken og en bondegård. Forskerne ser etter om barnet ser ut til å bli sett og forstått, deler mor gleden over lekene, kan mor tilpasse til hva barnet ønsker og hjelpe til å regulere barnet om det blir utilpass? Er mor en forutsigbar voksen i denne situasjonen? Resultater Resultatene fra både 3 måneders undersøkelsen og fra 12 måneder viser at mødrene i rusgruppen er mindre sensitive i samspillet med barnet. Ved 3 måneders alder er de for eksempel ikke så gode på å lese babyens uttrykk eller å tolke babyens signaler om at det trenger en pause. Også ved 12 måneder er det signifikant forskjell på samspillskvaliteten i gruppen mødre med rusbakgrunn og de to andre gruppene. Torill Sundet Siqveland undersøker samspillet mellom mor og barn når mor har vansker med rus eller psykisk helse. I mor-barn relasjonen ser vi mer sinne og irritabilitet, et høyere spenningsnivå, og mindre gjensidig glede, forklarer Siqveland. Forskerne har også vurdert hvordan barnet ser ut til å ha det i samspillsituasjonen, og finner at det uttrykker mindre følelsesutrykk som glede i samspill med mor. Hvordan henger funn fra 12 måneder sammen med tidligere samspillsopptak, og ser en sammenheng mellom dårlig samspill ved 3 måneder og ved 12 måneder? Resultatene viser at det er en sammenheng og at det kan se ut til å forplante seg videre slik at dette forsterker seg over tid. Barn som har vært utsatt for rus i svangerskapet er ofte sårbare og det kan gjøre samspillet med omsorgspersonene mer utfordrende. I denne studien fant vi også at mors egne relasjonelle erfaringer påvirker hennes evne til å være sensitiv. Vi kjenner dette igjen fra klinisk praksis. Mange unge mødre med rusbakgrunn har vanskelige oppveksterfaringer og har ikke selv opplevd god nok omsorg. Både mor og barn bærer altså med seg en ekstra sårbarhet, sier forskeren. Studien følger barnet videre også til 2 år og 4 ½ år. Foreløpig kan Siqveland ikke si noe om resultatene fra disse undersøkelsene. I samarbeid med andre forskningsmedarbeidere kan det kan være aktuelt å undersøke om det er en sammenheng mellom mors psykiske helse i graviditet, samspillskvalitet i første leveår og barnets utvikling ved 2 og 4 år. Det vil også komme en ny doktoravhandling fra denne studien. Hjelp i foreldrefunksjonen - Resultatene fra denne studien tydeliggjør at mødre som har bakgrunn som rusmisbrukere kan komme til å trenge mye hjelp og støtte i foreldrefunksjonen selv om de er rusfrie. De kan ha ulike psykiske vansker som det er viktig å være oppmerksom på og de har egne vonde erfaringer som gjør samspillet med barnet vanskelig. Det er viktig å hjelpe mor til å få bedre evne til å forstå barnets emosjonelle tilstand så hun kan klare å være en sensitiv mamma for barnet sitt. For å klare dette må hun få hjelp terapeutisk til å bearbeide sine egne vanskelige relasjonelle erfaringer. Samtidig er det viktig å jobbe med mor barn samspillet og å gi mor samspillsveiledning. Og hjelpen må være der over tid, understreker Torill Siqveland. Mor vil ofte også trenge hjelp til å forstå hva en kan forvente av barnet på ulike utviklingstrinn. Det å hjelpe både mor og barn, samt viktigheten av å fokusere på mor barn samspillet illustrerer hvor komplekst det er å jobbe med disse familiene mener forskeren. Vi vet at samspillet påvirker selve kretsløpet i hjernen og når det stimuleres rett får barnet en god utvikling. Det er håp for en god utvikling hos barnet når en kommer tidlig inn med hjelp for et godt og utviklingsfremmende samspill mellom mor og barn, sier postdoc Torill Siqveland. 19