Tiltak overfor gravide rusmiddelmisbrukere. I-46/95

Transkript

1 Tiltak overfor gravide rusmiddelmisbrukere. I-46/95 Rundskriv I-46/95 fra Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet Til: Landets fylkesmenn Landets fylkeskommuner Landets kommuner Landets fylkesleger I-46/ Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet gir med dette ut et felles rundskriv vedrørende tiltak overfor gravide rusmiddelmisbrukere. Bakgrunnen for et slikt felles rundskriv er at det kan være behov for et samarbeid mellom barneverntjenesten og sosialtjenesten i disse sakene, og at det ofte kan være tilfeldig hvilket organ eller tjeneste en gravid rusmiddelmisbruker kommer i kontakt med. Rundskrivet omhandler reglene om taushetsplikt, herunder henvisning til annet forvaltningsorgan, og bestemmelser i sosialtjenesteloven og barnevernloven som har betydning for eventuelle tiltak overfor gravide misbrukere. Taushetsplikt Omsorgen for rusmiddelmisbrukere bygger på at frivillig behandling er det primære. Departementene er av den oppfatning at det ikke minst overfor gruppen gravide rusmiddelmisbrukere er viktig å skape et tillitsforhold mellom kvinnen og behandlingsapparatet, slik at man ikke risikerer at gravide rusmiddelmisbrukere holder seg borte fra behandlingsapparatet i de viktige månedene før fødsel. Utgangspunktet er at sosialtjenesten eller barneverntjenesten ikke kan henvise gravide til et annet organ, uten etter samtykke fra klienten, jf sosialtjenesteloven 8-8 og barnevernloven 6-7 jf forvaltningsloven 13 flg. Barneverntjenesten og sosialtjenesten har taushetsplikt overfor hverandre, og begrensningene i adgangen til å henvise kvinnen til et annet organ gjelder dermed også henvisning mellom sosialtjenesten og barneverntjenesten.

2 Det er etter departementenes vurdering noe strengt å kreve at kvinnen gir sitt samtykke skriftlig. Man må imidlertid alltid gjøre kvinnen oppmerksom på hva saken gjelder, og på at man ønsker å ta kontakt med et annet organ, før kvinnen avgir sitt samtykke. Mottaker av samtykket må være sikker på at kvinnen virkelig har forstått hva samtykket innebærer. Det må tilstrebes at tiltakene som iverksettes overfor gravide rusmiddelmisbrukere har en slik form at samtykke kan oppnås, dvs at tiltaket oppfattes som et reelt tilbud om hjelp i forhold til rusmiddelmisbruket og omsorgsansvaret. Det kan gjøres unntak fra taushetsplikten dersom det er nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller sosialtjenestens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse, jf barnevernloven 6-7 tredje ledd og sosialtjenesteloven 8-8 tredje ledd. Kravet om nødvendighet innebærer at andre alternativer enn det å utgi taushetsbelagte opplysninger, må anses utilstrekkelig for å oppnå et konkret formål. Taushetsbelagte opplysninger kan etter disse bestemmelsene gis til andre forvaltningsorganer dersom det gjøres for å fremme barneverntjenestens eller sosialtjenestens oppgaver. I dette ligger det at det må være en klar og direkte sammenheng mellom det å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer og ivaretakelse av sosial- eller barneverntjenestens interesser. Det er avgiverorganet som må ta standpunkt til om opplysningene skal utgis. Et eksempel kan være at sosialtjenesten trenger opplysninger om en persons helsetilstand for å kunne sette i verk et nødvendig tiltak, og dermed gir helsetjenesten informasjon om vedkommendes forbindelse med sosialtjenesten. Unntak fra taushetsplikten kan etter barnevernloven 6-7 tredje ledd og sosialtjenesteloven 8-8 tredje ledd også gjøres dersom det er nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. F eks vil barneverntjenesten kunne henvise en rusmiddelmisbruker til sosialtjenesten dersom vedkommendes rusmiddelmisbruk er av en slik karakter at det innebærer en alvorlig fare for kvinnens liv eller helse. Barnevernloven 6-4 om plikt for offentlige myndigheter og særlige yrkesutøvere/ institusjoner til å gi opplysninger til barneverntjenesten kommer ikke til anvendelse før barnet er født. Det er kun når det gjelder faktisk omsorgssvikt denne bestemmelsen kan anvendes. I forbindelse med innføringen av en egen bestemmelse om tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere, lov om sosiale tjenester 6-2 a, er legeloven, sykepleierloven, jordmorloven og barneverntjenesteloven endret. Dersom det er grunn til å tro at vilkårene for bruk av tvang etter sosialtjenesteloven 6-2 a er tilstede, skal leger, sykepleiere, jordmødre og ansatte i barneverntjenesten av eget tiltak melde fra til sosialtjenesten, som vurderer om det er grunnlag for å reise sak for fylkesnemnda for sosiale saker. Opplysninger om kvinnens rusmiddelmisbruk og om graviditeten må også gis etter oppfordring fra sosialtjenesten. Disse endringene i taushetspliktsreglene trer i kraft 1. januar 1996.

3 Tiltak som ikke innebærer bruk av tvang Både sosialtjenesteloven og barnevernloven inneholder bestemmelser om tiltak som ikke innebærer bruk av tvang. Som nevnt bygger omsorgen for rusmiddelmisbrukere, også gravide, på at frivillig behandling er det primære. Frivillige tiltak bør foretrekkes framfor tiltak som vil innebære tvangsbruk. Sosialtjenesteloven 6-1 er den sentrale bestemmelsen for behandling av og hjelp til rusmiddelmisbrukere. Denne gir anvisning på hvilke virkemidler den kommunale sosialtjenesten skal ta i bruk for å hjelpe rusmiddelmisbrukere ut av misbruket, og omfatter bl a råd, veiledning, praktisk bistand, opplæring og støttekontakt. Sosialtjenesten er pålagt å sørge for et behandlingsopplegg utenfor institusjon dersom rusmiddelmisbrukeren har behov for det. Institusjonsplassering vil først bli aktuelt dersom tiltakene som er hjemlet i 6-1 første ledd anses uhensiktsmessige eller viser seg å være utilstrekkelige. Sosialtjenesteloven 6-1 må ses i sammenheng med bestemmelsene i 3-2 og 3-3 om samarbeid med andre forvaltningsorganer og frivillige organisasjoner. Slikt samarbeid i førstelinjetjenesten skal medvirke til at det etableres tiltakskjeder som er tilpasset den enkelte rusmiddelmisbrukers behov. Når det gjelder gravide rusmiddelmisbrukere, vil samarbeid mellom sosialtjenesten og barneverntjenesten være særlig nærliggende, men også samarbeid med primærhelsetjenesten. Det vises forøvrig til det som er sagt ovenfor om taushetsplikt mellom de ulike forvaltningsorganene. Barnevernloven kommer i utgangspunktet ikke til anvendelse før et barn er født, jf barnevernloven 1-3 første ledd. Dette innebærer at barneverntjenesten ikke kan iverksette undersøkelser og/eller tiltak overfor en gravid kvinne dersom kvinnen motsetter seg dette. Det er imidlertid ingenting i veien for at barneverntjenesten setter inn ulike former for hjelpetiltak dersom kvinnen samtykker. Vilkårene for undersøkelser og tiltak etter barnevernloven vil imidlertid ofte være tilstede etter at barnet er født når moren er rusmiddelmisbruker. Kommer barneverntjenesten i kontakt med en gravid rusmiddelmisbruker, er det derfor viktig at barneverntjenesten søker å etablere et samarbeid med den gravide kvinnen om aktuelle hjelpetiltak for å forebygge at omsorgssvikt oppstår etter fødselen. Slike tiltak kan f eks være råd og veiledning fra barneverntjenesten selv, støttekontakt, formidling av plass på mødrehjem e 1. Slike tiltak kan hjemles i barnevernloven 4-4. Tiltak etter denne bestemmelsen omfatter også slike som har til formål å bedre foreldrenes omsorgsevne. Dersom det er sannsynlig at kvinnen vil være avhengig av hjelp etter fødselen, vil det være en fordel om tiltak planlegges og igangsettes allerede før fødselen. Informasjon til den gravide om at barneverntjenesten kan sette inn tvangstiltak overfor familien etter fødselen dersom vilkårene for det er tilstede, kan medvirke til at kvinnen får den nødvendige motivasjon til å gå inn i samarbeid med barneverntjenesten før fødselen.

4 Tilbakeholdelse i institusjon på grunnlag av samtykke Sosialtjenesteloven 6-3 om tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget samtykke, er hovedregelen for bruk av tvang ved behandlingen av rusmiddelmisbrukere, og kan også benyttes overfor gravide misbrukere. Bestemmelsen tar utgangspunkt i at klienten selv ønsker opphold i institusjon for å få behandling for sitt rusproblem. Behandling og opplæring som er planlagt å vare ut over en viss tid, vil i regelen alltid være preget av faser der misbrukerens motivering for å fullføre behandlingen vil være lav, slik at mer impulspregede beslutninger om å avbryte behandlingen vil være framherskende. Når det oppstår kriser i behandlingsforløpet, som gjør at klienten vil unndra seg behandlingen, kan det være behov for å ha en mulighet til å holde klienten i behandlingssituasjonen. Bestemmelsen i 6-3 åpner for en mulighet til å holde klienten tilbake med det klare siktemål, i en innsatsperiode på inntil tre uker, å bearbeide de kriser som oppstår. Dette godtar klienten ved innleggelsen i den aktuelle institusjonen. Gravide rusmiddelmisbrukere har ofte høy motivasjon for å komme ut av sitt rusmiddelmisbruk, og et sterkt ønske om hjelp og behandling. På bakgrunn av dette er det derfor grunn til å anta at mange av kvinnene vil være motivert for innleggelse i institusjon der hun kan holdes tilbake når motivasjonen svikter og trangen til rusmidler blir for stor. Rusmiddelmisbrukere som ikke gir samtykke Ifølge lov om sosiale tjenester 6-2 a, som trer i kraft 1. januar 1996, kan en kvinne tas inn på institusjon og holdes tilbake der dersom det er grunn til å tro at kvinnen misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet blir påført skade. Formålet med bestemmelsen er å hindre at barnet skades på grunn av kvinnens rusmiddelmisbruk, og tilbakeholdelsen kan vare hele svangerskapet. Det vises til Sosial- og helsedepartementets rundskriv 1-29/95 angående tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere i institusjon. Veiledning til kommunene I forbindelse med departementenes tiltaksplan for gravide rusmiddelmisbrukere og rusmiddelmisbrukere med barn, vil det bli utarbeidet informasjonsmateriale og veiledere slik at kunnskapen og samarbeidet mellom de ulike etater innen rusmiddelomsorgen kan styrkes på dette feltet.

5 Det er pekt ut syv regionale kompetansesentre for arbeid med rusmiddelproblematikk, og to av disse, Borgestadklinikken i Telemark og Rogaland A-senter, har fått et spesielt ansvar for gravide rusmiddelmisbrukere og misbrukere med barn. Oslo, 19. desember 1996 Knut Brofoss e.f Haktor Helland e.f Skannet og lagt på nett av Statens helsetilsyn