Formidlingsutvalget Notat 3.mai 2005 Avgrensing Hensikten med notatet er å klargjøre hvordan utvalget avgrenser og definerer begrepet formidling. Notatet bygger på et tidligere notat datert 24.januar og innspill fra en første uformell høringsrunde i UH-sektoren i februar 2005. 1. Mandatet Utvalget fikk i brev fra UFD datert 29.09.04 følgende mandat: 1. Formidlingsutvalget skal på oppdrag fra UFD foreslå en avgrensning av hvilke oppgaver (eller hvilken virksomhet) ved statlige og private universiteter og høyskoler som skal dekkes av formidlingsbegrepet. 2. Utvalget skal videre på oppdrag fra UFD foreslå indikatorer som fanger opp sentrale deler av formidlingsvirksomheten ved institusjonene, herunder bidrag til innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv. 3. For de foreslåtte indikatorene gjelder at de må være målbare og at data er etterprøvbare. Data må være tilgjengelig eller relativt enkelt kunne framskaffes. Data skal rapporteres fra universiteter og høyskoler, og indikatorene må kunne fungere som grunnlag for fordeling av midler mellom universiteter og høyskoler. 4. Utvalget skal vurdere nødvendige rutiner for registrering, rapportering og sikring av datakvalitet. 5. Utvalget skal holde seg oppdatert om pågående relevant arbeid bl.a. innenfor forskningsdokumentasjon og virksomheten ved universitetsmuseene. Utvalget oppfatter at mandatet gir følgende tydelige føringer for avgrensningen: - Avgrensningen/definisjonen må fungere for både private og offentlige institusjoner. - Avgrensningen/definisjonen må fungere både for universiteter og høyskoler. - Sentrale deler av formidlingsvirksomheten må falle innenfor. - Bidrag til innovasjon og utviklingsarbeid må falle innenfor. 2. Lov om universiteter og høyskoler
Ny lov om universiteter og høyskoler er sanksjonert ved kronprinsregentens resolusjon 1.april 2005 med ikrafttredelsesdato 1.august 2005. Lovens formuleringer i 1-1, 1-3 og 1-4 setter rammen for institusjonenes formidlingsoppgaver: 1-1 Lovens formål: Denne lov har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler a) tilbyr høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå. b) utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå. c) formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv. 1-3 Institusjonenes virksomhet: Universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål ved å: a) tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. b) utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. c) forvalte tilførte ressurser effektivt og aktivt søke tilføring av eksterne ressurser. d) bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. e) bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. f) legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten. g) bidra til at norsk høyere utdanning og forskning følger den internasjonale forskningsfronten og utviklingen av høyere utdanning. h) samarbeide med andre universiteter og høyskoler og tilsvarende institusjoner i andre land, lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner. i) tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjonens virkeområde. 1-4 Særlig ansvar for enkelte institusjoner gjengis ikke i sin helhet. I vår sammenheng er det særlig andre og tredje ledd som er aktuelle: (2) Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har et særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. (3) Departementet kan gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for forskning eller undervisning på bestemte fagområder. På samme måte kan departementet gi enkelte institusjoner er særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker, kunnskapsbanker og databaser samt museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger for særskilte fagområder. Lovens 1-1, punkt c) og 1-3, punkt d) gir institusjonene det generelle pålegget om å drive
formidling av forsknings- og utviklingsbasert kunnskap. Lovens 1-3, punkt e), f) og h) omhandler noen sentrale mål og målgrupper for formidlingsarbeidet ved samtlige institusjoner, mens 1-4, punkt 2 og 3 gir et særskilt ansvar til navngitte universiteter og eventuelle andre navngitte institusjoner om å drive formidlingsarbeid knyttet til museumsvirksomhet og vitenskapelige samlinger. I lovforslaget knyttes formidlingsoppgaven nært opp til forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Formidling i universitets- og høyskolesammenheng er således langt på vei synonymt med kommunikasjon av resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid. Forskningskommunikasjonsbegrepet finner vi da også igjen om den tilsvarende oppgaven i flere andre land. I Sverige brukes begrepene forskningskommunikation og forskningsinformation og i Danmark brukes begrepet forskningskommunikation. På engelsk snakkes det om science communication. Det bør være en rimelig tolkning av lovteksten at formidling i universitets- og høgskolesektoren både kan baseres på eget og andres forsknings- og utviklingsarbeid. Utvalget er enige om at det i vår sammenheng bare er formidling fra de vitenskapelig tilsatte som skal telle, men denne kan altså være basert på resultater enten fra eget eller fra andres FoU-arbeid. På to punkt i lovforslaget er ikke sammenhengen mellom formidling og forsknings- og utviklingsarbeid eksplisitt uttrykt. Det gjelder for det første 1-3, punkt f) som omhandler ansattes og studenters deltakelse i samfunnsdebatten. Utvalget vil imidlertid også på dette punktet avgrense oss til å rette oppmerksomheten mot den forskningsbaserte formidlingen. Det er aktiv deltakelse i samfunnsdebatten basert på faglig kompetanse ervervet gjennom faglig arbeid i universiteter og høyskoler det eventuelt er viktig å stimulere sett fra institusjonenes side. Leserinnlegg i aviser, bokanmeldelser, deltakelse i TV-debatter o.lign. basert på annen personlig interesse og kompetanse, faller derfor ut. Det andre punktet der forbindelsen til forsknings- og utviklingsarbeid ikke er uttalt eksplisitt, er 1-3, punkt h). Men også på dette punktet må forskningsbasisen kunne forutsettes. Det er i kraft av sin faglige kompetanse universiteter og høgskoler forventes å bidra i samarbeid med andre. Samarbeidet med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner beskrives ofte som den tredje oppgaven, eller som universitetenes og høyskolenes utvidete oppgave. Samarbeidet med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner vil både kunne omfatte utdanningsoppgaver og forsknings- og utviklingsarbeid og formidling. Uansett vil virksomheten være forskningsbasert. 3. Avgrensning mot utdanning Utvalget har diskutert hvordan det er rimelig å avgrense formidling fra undervisning. Som nevnt ovenfor vil samarbeidet med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner også kunne omfatte ulike utdanningsoppgaver. Tilbud om tilrettelagt grunnutdanning innenfor eget budsjettkapittel eller ulike typer av skreddersydde etter- og videreutdanningskurs vil ofte være en viktig del i slikt samarbeid. Når noen for eksempel betaler for skreddersydd etterutdanning, er det et uttrykk for positiv samhandling mellom institusjonen og
regionen som bør stimuleres. Utvalget mener at det ut fra politiske mål for eksempel knyttet til kompetansereformen, kan argumenteres for å etablere et slikt nytt incitament for å stimulere denne aktiviteten ytterligere. I enkelte tilfeller vil det uansett være vanskelig å skille mellom korte etterutdanningskurs og populærvitenskapelige foredrag. Utvalget er av den oppfatning at det viktigste er å sette en klar grense mot den budsjettfinansierte utdanningsvirksomheten. Denne virksomheten stimuleres og belønnes gjennom den resultatbaserte utdanningsmodulen (RBF). 4. Avgrensning mot forsknings- og utviklingsarbeid UHR overleverte 12.november 2004 innstillingen Vekt på forskning Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering. Innstillingen er utarbeidet på oppdrag fra UFD som ønsket å utvikle et kvalitetsmessig bedre og mer pålitelig system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering som grunnlag for forskningskomponenten i budsjettene til universiteter og høyskoler. Forskningsdokumentasjonsutvalgets forslag er seinere fulgt opp gjennom St.meld. nr.20 (2004-2005) Vilje til forskning. Forskningsdokumentasjonsutvalget foreslår at vitenskapelige publikasjoner velges som eneste indikator for den framtidige forskningskomponenten i finansieringssystemet. Følgende definisjon av vitenskapelig publikasjon benyttes (s.25): En vitenskapelig publikasjon defineres gjennom fire kriterier, hvorav samtlige må være oppfylt. Publikasjonen må: 1. presentere ny innsikt 2. være i en form som gjør resultatene etterprøvbare eller anvendelige i ny forskning 3. være i et språk og ha en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste forskere som har interesse av den 4. være i en publiseringskanal (tidsskrift, serie, bokutgiver, nettsted) med rutiner for fagfellevurdering Utvalget avgrenser seg mot formidling slik (s.24): Den definisjonen som her gis av vitenskapelig publisering, er ikke ment å dekke formidling. Og sier videre: Definisjonen er ment å dekke fag, forskningsfelt og institusjoner som har vitenskapelige publikasjoner som viktigste resultatform i forskningen. Den vitenskapelige publikasjonen ses altså som en del av forsknings- og utviklingsarbeidet. Forsknings- og utviklingsarbeidet er først fullført når resultatene blir kommunisert ut i
forskningssamfunnet gjennom en vitenskapelig publikasjon. Formidlingsutvalget oppfatter det dermed slik at det er riktig både å avgrense utvalgets arbeid mot selve forsknings- og utviklingsarbeidet og mot vitenskapelige publikasjoner som viktigste resultat av forskningen. Det er viktig i denne sammenhengen å peke på at det finnes forskningsbaserte publikasjoner som ikke inkluderes som vitenskapelige, ref. Gunnar Sivertsen, NIFU STEP på formidlingsutvalgets møte 16.12.04: - Med forskere som primær målgruppe: - Ikke-vitenskapelige publikasjonsformer, for eksempel debattinnlegg i vitenskapelige tidsskrift - Lokalt publiseringsnivå - Med andre enn forskere som primær målgruppe: - Undervisningsmidler - Anvendt forskning for oppdragsgivere - Popularisering eller formidling av egen eller andres forskning - Deltakelse i allmenn samfunnsdebatt - Profesjonstidsskrifter (føyd til i møtet) Formidlingsutvalget ser det imidlertid ikke som aktuelt å inkludere den første av disse kategoriene i sitt arbeid. Begrunnelsen for dette er at den nettopp har forskere som primær målgruppe. Formidlingsutvalget har notert seg at det er en viss forventning i sektoren til at vitenskapelige publikasjoner på lokalt nivå (lokale skriftserier etc.) bør få uttelling i formidlingskomponenten i og med at den ble utelukket av forskningsdokumentasjonsutvalget. Det pekes blant annet på at mye faglig utviklingsarbeid i høgskolesektoren dokumenteres på lokalt nivå. Forskningsdokumentasjonsutvalget utelukket det lokale publiseringsnivået med to begrunnelser (s.35): For det første kan det reises tvil om en ordning med fagfellevurdering kan fungere i en kanal som i hovedsak representerer institusjonenes egne ansatte. Et minimum nasjonalt nivå vil som oftest være påkrevd for at dette skal fungere i en vitenskapelig publiseringskanal. For det andre er det problematisk å knytte resultatfinansiering av institusjonene til statistikk fra publiseringskanaler som hovedsakelig publiserer egne ansattes forskningsbidrag. Hvis man gjør det, vil det gi institusjonene et incentiv til å øke egen utgivervirksomhet, mens hensikten skulle være å stimulere forskningsvirksomheten. Det første argumentet er ikke like relevant når det gjelder formidling. Formidlingsbidragets kvalitet avgjøres ikke gjennom fagfellevurdering, og bidrag i lokale kanaler kan treffe målgruppa like godt eller bedre enn bidrag i nasjonale kanaler.
Det andre argumentet er derimot mer relevant. Etter utvalgets mening er det i dag mange resultater av godt faglig utviklingsarbeid som spres i for liten grad. Formidlingsutvalget mener også at det vil være et uheldig signal om det etableres et system der det som ikke når opp som forskningsdokumentasjon automatisk skal belønnes som formidling. Den avgjørende vurderingen må være om dette er god formidling, det vil si om den spres ut til samfunnet. Formidlingsutvalget vil således ikke følge forskningsdokumentasjonsutvalget og helt utelukke det lokale publiseringsnivået. Lokalt publisert forskningsdokumentasjon som har forskere som primær målgruppe er imidlertid ikke i utvalgets fokus. Den andre kategorien, med andre enn forskere som primær målgruppe, inneholder viktige formidlingsbidrag som utvalget må vurdere nærmere. Det finnes også resultatformer av FoU som ikke er publikasjoner, og som derfor ikke er telt med [1] under forskningskomponenten : - Innvilgete eller anvendte patenter - Verk fra kunstnerisk utviklingsarbeid - Filologisk kommentararbeid, leksikografi - Samlinger og arkiver Formidlingsutvalget vil måtte vurdere innvilgete eller anvendte patenter som aktuell indikator knyttet til innovasjon. Det sentrale for utvalgets vurdering vil være om slike resultatformer fra forsknings- og utviklingsarbeid er brukbare indikatorer for formidling. Verk fra kunstnerisk utviklingsarbeid er utelukket pga UFDs presisering av mandatet, se under. Øvrige resultatformer som er nevnt i lista vil kunne tas i betraktning i den grad de er grunnlag for formidling til andre enn forskere. 5. Avgrensning mot kunstnerisk utviklingsarbeid I brev fra UFD datert 29.09.04 der UHR blir tildelt formidlingsprosjektoppdraget, sies det: Departementet legger til grunn at kunstnerisk utviklingsarbeid og tilhørende formidlingsaktivitet holdes utenfor arbeidet. Denne beslutningen er problematisert overfor departementet gjennom departementets observatør i utvalget, men departementet har så langt holdt fast på den. Begrunnelsen er at det vil være for kompliserende for utvalgets arbeid å ta inn også det kunstneriske utviklingsarbeidet. For at denne beslutningen ikke skal skape problemer, viser departementet til at de samtidig har unntatt arkitekthøgskolen og kunsthøgskolene fra den resultatbaserte finansieringsmodellen. Forskningsdokumentasjonsutvalget har heller ikke hatt kunstnerisk utviklingsarbeid innenfor sitt mandat.
Utvalget vil påpeke at det er mange universiteter, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler der det kunstneriske utviklingsarbeidet utgjør en svært viktig del av virksomheten. Å holde arkitekthøgskolen, musikkhøgskolen og kunsthøgskolene utenfor den resultatbaserte finansieringsmodellen er derfor et utilstrekkelig mottiltak i forhold til de problemene som oppstår når kunstnerisk utviklingsarbeid og dets formidlingsformer utelukkes fra indikatordiskusjonen i det resultatbaserte finansieringssystemet. Det haster etter utvalgets mening å få satt i gang et arbeid der en definerer kunstnerisk utviklingsarbeid og dets resultat- og formidlingsformer, samt utvikle indikatorer for slikt arbeid som kan benyttes i den resultatbaserte forskningskomponenten og i en ny resultatbasert formidlingskomponent. Det bør vurderes om verk fra kunstnerisk utviklingsarbeid kan defineres som den sentrale resultatformen for kunstnerisk utviklingsarbeid, slik vitenskaplig publikasjon nå er blitt det for forskning. Utvalget gjør oppmerksom på at dersom kunstnerisk utviklingsarbeid holdes utenfor gjentatte ganger, vil det kunne oppfattes som en nedvurdering av slikt arbeid. Over litt tid kan det også kunne føre til at universiteter og høyskoler nedprioriterer kunstnerisk utviklingsarbeid og formidlingen av dette arbeidet. Erfaringsmessig kan incentivsystemer føre til utilsiktede effekter og tilpasninger både på det institusjonelle og det individuelle nivået. Indikatorer som skal brukes som grunnlag for en resultatbasert tildelingskategori i finansieringssystemet, vil aldri kunne dekke alle sider ved institusjonenes virksomhet. En må imidlertid være sikker på at valget av indikatorer ikke fører til utilsiktede forskyvninger mellom institusjonene. Formidlingsutvalget mener at departementet bør være på vakt i forhold til slike effekter dersom kunstnerisk utviklingsarbeid, dets resultatformer og formidlingsformer, skal holdes utenfor. Dette gjelder spesielt forholdet mellom kunsthøgskolene, musikkhøgskolen og arkitektur og designhøgskolen, men også for universiteter og statlige høgskoler med ulikt omfang av kunstnerisk virksomhet. For øvrig vil det være en lederoppgave ved den enkelte institusjon å etablere incentivsystemer internt for å motvirke eventuelle uheldige effekter det statlige incentivsystemet vil ha på kunstnerisk utviklingsarbeid. Utvalget vil peke på den generelle faren for målforskyving som ligger i at vi klassifiserer FoU og tilhørende formidling med tanke på belønning. Klassifiseringen i ulike forskningskategorier og formidlingsgenre vil i seg selv etter hvert kunne være med på å bestemme hva slags forskning og faglige fokus som skal få legitimitet og betydning. Krav om etterprøvbarhet og mulighet for måling vil for eksempel føre til at FoU som dreier seg om etterprøvbarhet og målbarhet blir prioritert. FoU og formidling som retter seg mot andre, gjerne lite målbare aspekter ved profesjonsvirksomhet, vil ikke være attraktiv fordi dette arbeidet ikke kan rapporteres på en slik måte at det gir uttelling. Formidlingsutvalget registrerer med tilfredshet at regjeringen i St.meld.nr.20 (2004-2005) Vilje til forskning signaliserer at departementet nå vil vurdere om det er mulig å utvikle gode indikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid (s.153).
6. Avgrensning til allmennrettet og brukerrettet formidling [2] Norges forskningsråd beskriver forskningsformidling slik : Forskningsformidling er primært knyttet til formidling av forskningsresultater og forskningsprosesser med overføring av ny kunnskap og innsikt som intensjon. En kan la begrepet også omfatte formidling av forskningens potensial og mulige konsekvenser. [3] Norges forskningsråd opererer med tre typer formidling kategorisert etter målgruppe: - Allmennrettet: Rettet mot det brede publikum, allmennheten. - Brukerrettet: Rettet mot avgrensete grupper som har bruk for kunnskapen og teknologien i utøvelsen av sitt yrke eller profesjon, samt institusjoner, organisasjoner og andre som kan likestilles med disse. Brukerrettet formidling krever større dybde og mer dokumentasjon for å bli godt anvendbar for mottakeren. - Forskerrettet: Rettet mot andre forskere. En stor del av den primære forskningsformidlingen fra forskerne er rettet mot andre forskere i form av vitenskapelig publisering. Forskerrettet forskningsformidling er en meget viktig type brukerrettet formidling. Den sikrer forskningens kvalitet og er en forutsetning for selve forskningen. Utvalget vil støtte seg til Norges forskningsråds kategorisering av ulike typer formidling, men vil samtidig understreke at vi oppfatter formidling i større grad som en dialogisk virksomhet enn det Norges forskningsråd sin beskrivelse gir inntrykk av. Formidlingsutvalget oppfatter at den forskerrettede formidlingen er ivaretatt av forskningsmodulen i finansieringssystemet. Formidlingsutvalget vil dermed i sitt arbeid konsentrere seg om den FoUbaserte allmennrettede og brukerrettede formidlingen. Formidlingsutvalget har drøftet hvorvidt formidlingsbegrepet oppfattes som særlig dekkende for den FoU-baserte kommunikasjonen mellom de vitenskapelig tilsatte i universiteter og høyskoler og ulike brukergrupper. Utvalget vil ikke problematisere det videre i og med at begrepet brukes både i mandatet og i loven, men vil påpeke at den brukerrettede formidlingen i utvidet grad krever en dialog, en toveiskommunikasjon mellom forsker og bruker. Det svenske samverkan og det engelske knowledge transfer gir tydeligere signaler om det tosidige og behovet for tilrettelegging. Utvalget mener at formidling knyttet opp mot innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv, jfr. mandatet, i vår sammenheng må kunne klassifiseres som brukerrettet formidling. Universitetet i Oslo nedsatte høsten 2003 et utvalg som fikk i mandat å utrede mulighetene for å innføre økonomiske incentiver for forskningsformidling. Utvalget leverte sitt drøftingsnotat til [4] rektor 20.01.04, der de definerer forskningsformidling slik (Formidling som teller,): Med forskningsformidling menes at forskere formidler vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger ut av et spesialisert forskningsfelt til personer utenfor feltet samt deltar i samfunnsdebatten med forskningsbasert argumentasjon.
Videre sier utvalget: Uttrykket utenfor feltet må her forstås som utenfor forskersamfunnet i det enkelte fag slik at en ikke ekskluderer skolerte og interesserte målgrupper, samt tverrfaglig dialog. UiO-utvalgets definisjon er av overordnet karakter og gir få tanker om målet for formidlingen ut over deltakelse i samfunnsdebatten. Det kan også oppfattes som en svakhet ved definisjonen at kun den allmennrettede forskningsformidlingen nevnes, og at den brukerrettede formidlingen dermed kun er tilgodesett i den grad den faller inn under denne. Det svenske søsterorganet til Norges forskningsråd, Vetenskapsrådet, ga i november ut et policydokument med tittelen Forskningskommunikation för demokrati og tilväxt. I innledningen til dokumentet henvises det til universiteters og høgskolers oppdrag når det gjelder samarbeid med det omkringliggende samfunnet og hvordan tydeliggjøringen av dette oppdraget har gitt begrepet forskningsinformasjon både bredere og dypere betydning. Videre utdyper dokumentet hvordan god kommunikasjon om forskningen både kan - gi økt tiltro til universitetene og høgskolenes virksomhet, - føre til økt legitimitet til forskningen og forskerne - trygge rekrutteringen til forskningen - gi bedre forskning - trygge finansieringen av forskningen Samarbeidsforpliktelsene overfor lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv er blitt tydeligere i ny lov også i Norge. Både allmennrettet og brukerrettet forskningskommunikasjon vil kunne ha denne typen effekter som det pekes på fra vetenskapsrådet. 7. Allmennrettet formidling Den allmennrettede formidlingen omfatter en stort spenn av ulike formidlingsformer og formidlingskanaler. Eksempler på formidlingskanaler: - TV - Radio - Film - Internett - Forlag - Aviser - Kulørt ukepresse - Populærvitenskapelige tidsskrift - Scener - CD/DVD og lignende - Publikumsarrangementer som åpne dager og forskningsdagene - Alumninettverk - Seminarer - Konferanser
Eksempler på formidlingsuttrykk: - Populærvitenskaplige bøker, artikkelsamlinger - Populærvitenskapelige artikler - Intervju - Kronikker - Leserinnlegg - Bokanmeldelser - TV-/film-/video-/multimediaproduksjoner - Programdeltakelse - Plateproduksjoner - Populærvitenskapelig foredrag - Oppslagsverk - Utstillinger - Årbøker - Debattdeltakelse - Nyhetsbrev - Nettpresentasjoner Felles for formidlingskanalene og -formene er at det vitenskapelige stoffet/fagkunnskapen er myntet på allmennheten, mennesker som står utenfor det aktuelle forskersamfunnet. Universitetsmuseene Loven pålegger navngitte institusjoner et særskilt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Formidlingen som skjer knyttet til slike museer eller samlinger er i stor grad forskningsbasert og/eller at utstillingene er relatert til tidligere eller nåværende forskning. Forskere i institusjonen samarbeider ofte med de ansatte i museene om slike utstillinger. Museene har også en egen vitenskapelig stab som driver forskning. Universitetsmuseene har lange tradisjoner når det gjelder å formidle forskningsbasert viten til allmennheten. Formidling gjennom utstillinger står sentralt, men formidling skjer også i andre former som populærvitenskapelige foredrag, populærvitenskapelig tidsskrift, pedagogiske opplegg i samarbeid med barnehager og skoler osv. Museene er således forløpere på hvordan drive god forskningsbasert formidling til allmennheten, og institusjonene inviterer også forskere fra andre deler av universitetene til å involvere seg i slikt formidlingsarbeid. Flertallet i formidlingsutvalget er imidlertid av den oppfatning at museenes hovedvirksomhet, utstillingsaktiviteten ikke bør ha noen sentral rolle i indikatorsettet som skal danne grunnlaget for tildeling innenfor formidlingskomponenten. Det er to grunner til det. For det første er det bare enkelte institusjoner som er tildelt museumsoppgaver og dermed får en grunnbevilgning knyttet til å forvalte samlinger. Dersom en skulle velge å la utstillingsvirksomheten veie tungt i indikatorsettet, må derfor institusjoner med og uten museumsvirksomhet skilles i to ulike grupper. For det andre er utvalget i tvil om det er riktig å gjøre slik museumsvirksomhet delvis avhengig av resultatbevilgninger. Utvalget minner om at det er lite trolig at det bevilges friske midler til å finansiere formidlingsmodulen. Sannsynligvis må pengene hentes i institusjonenes
basisbevilgning. Med dette utgangspunktet kan innføringen av en egen resultatbasert modul for formidling nesten bli å sammenligne med at oppgaver konkurranseutsettes. Institusjonene må konkurrere med andre universiteter og høyskoler om å beholde sin del av budsjettet til formidling gjennom museene. Medlemmene i utvalget er usikre på om økt konkurranse på denne måten vil fremme økt kvalitet i museenes virksomhet. Mål og resultatindikatorer for universitetsmuseene er gjenstand for en egen utredning. I den grad vitenskapelig tilsatte ved universitetsmuseene (eller ved universitetsbibliotekene, se nedenfor) bidrar til formidling i form av publikasjoner, foredrag og andre formidlingsbidrag som foreslås, bør selvsagt deres bidrag telle med på samme måte som bidrag fra andre vitenskapelig tilsatte i institusjonen. Bibliotekene Bibliotekene i universiteter og høyskoler driver også formidlingsvirksomhet. Utlån og mindre utstillinger retter seg i hovedsak mot egne tilsatte og studenter, men kan nok i noen grad også være allmennrettet og brukerrettet (profesjonsutøvere, samarbeidspartnere i regionen). Det er kun universitetsbibliotekene som gjennom sine fagreferenter har vitenskapelig tilsatte. De øvrige bibliotekene har ikke egen vitenskapelig stab og faller derfor utenfor det utvalget fokuserer på når det gjelder FoU-basert formidlingsvirksomhet. Formidlingsutvalget anser at den normale biblioteksvirksomheten bør sikres gjennom grunnfinansieringen. De ansatte i bibliotekene er imidlertid ut fra sin kompetanse viktige medspillere for de vitenskapelig tilsatte i institusjonens arbeid med vitenskapelige publikasjoner og allmennrettet og brukerrettet formidlingsarbeid. 8. Brukerrettet formidling Brukerrettet formidling er formidling overfor og i samarbeid med profesjoner, bedrifter, bransjer, næringer, institusjoner, organisasjoner, etater og myndigheter. Formidlingen skjer i profesjonelle sammenhenger hvor det er aktuelt å oppdatere og utvide kunnskap, gi råd i bestemte saker, foreta utredninger eller gjennomføre utviklingsarbeid. Som brukerrettet formidling regnes her også videre- og etterutdanning og bidrag til innovasjon, dvs. å utvikle nye produkter, prosesser, løsninger eller tjenester. Brukerne er normalt med på å bestemme formidlingens mål, innhold og arbeidsbetingelser. Avtaler om brukerrettet formidling kan gjelde alt fra et foredrag på en fagkonferanse til større oppdrag som krever flere forskeres arbeidsinnsats over lang tid. Avtalene kan være med eller uten økonomisk vederlag til forskeren eller institusjonen. I en del tilfeller avtales formidlingen med institusjonen, i andre tilfeller direkte med forskerne. Som det framgår av Norges forskningsråds definisjon i punkt 6 vil denne gruppen ha behov for en formidling med atskilling større dybde og mer dokumentasjon enn hva som er tilfellet i det meste av det som kan klassifiseres som allmennrettet formidling. Svært mye faglig utviklingsarbeid innenfor profesjonsutdanningene vil ha brukerrettet formidling som en hovedmålsetting. Det vil for eksempel være en viktig målsetting for ansatte innenfor ingeniørutdanningen å utvikle og prøve ut nye teknologiske hjelpemidler eller arbeidsprosesser og
deretter formidle dette til ingeniører eller aktuelle teknologiske bedrifter. Sykepleierutdannere vil være opptatt av klinisk utviklingsarbeid som gir grunnlag for både forbedret undervisning av kommende sykepleiere og som også kan føre til nye arbeidsrutiner i sykehus og sykehjem. Denne typen formidlingsbidrag til regionalt næringsliv og virksomheter innenfor offentlig sektor oppfattes som en viktig begrunnelse for forsknings- og utviklingsarbeidet innenfor private og statlige høyskoler. Studenter innenfor yrkesrettede utdanninger bidrar ofte til faglig utvikling og innovasjon gjennom praksisarbeid og studentoppgaver. Utvalget er imidlertid enig om at det er formidling fra de vitenskapelig tilsatte som skal telle. Formidling til brukere knyttet til studenters prosjektoppgaver vil dermed bare kunne telle i den grad de inngår i tilsattes eget FoU-arbeid. Lærebøker og andre faglige ressurser er andre eksempler på viktig brukerrettet formidling. Utvalget understreker at man her må sette et skille mot undervisningsmateriale som er myntet på egne studenter og som ikke samtidig formidles til allmennheten eller en bredere gruppe bruker. Innovasjon og utviklingsarbeid Det er presisert i mandatet at innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv skal omfattes av utvalgets arbeid. Innovasjon og verdiskaping er et satsingsområde for regjeringen og universitetenes og høyskolenes forpliktelse på dette området er da også tydelig i forslaget til ny lov om universiteter og høyskoler. Innovasjon innebærer arbeid for kommersialisering eller annen samfunnsmessig anvendelse av forsknings- og utviklingsarbeid. Begrepsbruken innenfor området er ikke entydig. Lovforslaget bruker innovasjon og verdiskaping. I andre sammenhenger snakkes det om innovasjon og entreprenørskap, mens atter andre foretrekker å bruke begrepet nyskaping. Noen bruker innovasjonsbegrepet entydig om nyskapinger som fører til nye bedrifter eller nye produkter i eksisterende bedrifter. Andre bruker begrepet om nyskapinger, nye teknologier - produkter eller arbeidsprosesser, både innenfor næringsliv og offentlig sektor. Innovasjon kan også oppfattes å ligge like nært forskningen og det faglige utviklingsarbeidet som den vitenskapelige publikasjonen, altså som en resultatform av forsknings- og utviklingsarbeidet [5]. Formidlingsutvalget vil i sitt arbeid anse innovasjon som et vellykket resultat av en type brukerrettet formidling. Nærmere beskrevet kan en si at en innovasjon har begynt som et resultat av forsknings- og utviklingsarbeid, som deretter er videreformidlet til en bedrift eller en offentlig institusjon, eller til et TTO (Technology Transfer Office), en inkubator eller annen enhet der det arbeides for å kommersialisere resultater av FoU-arbeid, og som etter en vellykket formidlingsprosess resulterer i en nyskaping. Denne teoretiske beskrivelsen av prosessen skal vise behovet for kommunikasjon og deling av kunnskap mellom FoU-institusjonene og arbeidslivet. I virkeligheten kan innovasjoner like godt springe ut av økonomiske incentiver, markedskrav, konkurranse etc. En fremtidig belønningsmodell som inkluderer innovasjon og utviklingsarbeid, vil stimulere til at universiteter og høgskoler bidrar aktivt til norsk næringsutvikling generelt og til utvikling i de
enkelte regionene. Dette er virksomhet som i stor grad går inn under institusjonenes eksternfinansierte virksomhet, men som i noen grad også foregår tett innvevd i FoU-virksomheten (aksjonsforskning) og utdanningsvirksomheten (arbeid i forbindelse med veiledning og tilrettelegging av praksis) innenfor eget budsjettkapittel. Eksternfinansiert virksomhet premieres i dag delvis under FoU-modulen i finansieringsmodellen (høgskolene), men denne indikatoren vil tas ut fra denne modulen fra 2006. Næringslivets krav om hemmelighold påpekes ofte som et særskilt problem når det gjelder dokumentasjon av innovasjon. Dette forholdet vil innvirke på valg av indikator knyttet til innovasjon. 9. Oppsummering Universiteter og høyskoler er gitt tre formål: undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling. Av disse oppfattes de to første å være relativt entydige både med hensyn til hva som er målet for virksomheten og hvilke målgrupper virksomheten retter seg mot. Formidlingsbegrepet er ikke like klart oppfattet, og loven gir ikke en fullstendig avgrensning av oppgaven. Formidlingsutvalget mener det er god dekning i loven for å knytte formidlingsoppgaven tett opp til resultatene av forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Det betyr at det som skal formidles gjennom ulike formidlingskanaler, skal være FoU-basert og det skal formidles på en slik måte at det har verdi for mottakeren. I og med at forskningskomponenten i finansieringssystemet er foreslått basert på vitenskapelige publikasjoner, mener utvalget at det er den allmennrettede og den brukerrettede forskningsformidlingen som skal stimuleres gjennom formidlingskomponenten i finansieringssystemet, - dog med en avgrensning mot formidling av kunstnerisk utviklingsarbeid jf. oversendelsesbrevet fra UFD datert 29.09.04. Utvalget støtter seg til følgende definisjon av formidling: Med formidling menes at vitenskapelig tilsatte - kommuniserer vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger til allmennheten - kommuniserer vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger til brukere. Med brukere menes i denne sammenhengen avgrensede grupper som har bruk for FoU-basert kunnskap og teknologi i utøvelsen av sitt yrke eller profesjon, samt institusjoner, organisasjoner og andre som kan likestilles med disse. - deltar i samfunnsdebatten med FoU-basert argumentasjon. Etter formidlingsutvalgets mening vil en slik definisjon og avgrensning fungere likeverdig overfor private og statlige institusjoner, og overfor universiteter og høyskoler. Utvalget mener at innovasjon i vår sammenheng er å oppfatte som brukerrettet formidling. Neste trinn i utvalgets arbeid vil være å identifisere og velge ut indikatorer som dekker sentrale deler av den allmennrettede og den brukerrettede formidlingen. Indikatorene må være målbare/
kunne telles og bygge på kvalitativt gode og tilgjengelige data. [1] ref. Gunnar Sivertsen NIFU STEP [2] Nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling, 1997 [3] Nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling, 1997 [4] Side 2 i nettutgaven: http://www.admin.uio.no/ia/formidlingsomteller.html [5] Jamfør Gunnar Sivertsen klassifisering av patenter som eksempel på en resultatform som ikke er publikasjoner (punkt 4).