HELSEFARE Temahefte nr. 20 For medlemmer av Fagforbundet Frisørsalongenes giftige bakside Toralf fikk klor i lungene Renholderens risikofylte hverdag
INNHOLD < 3 Leder < 4-7 Reportasje: Framtidas frisører bruker ikke gift < 8-9 Intervju: Skulle bare... < 10-13 Reportasje: Kjemper for erstatning etter klorskader < 14-15 Faglig innspill: Bassengdrift med mange kjemikalier < 16-18 Reportasje: Gullende rent i kloakkanlegget < 19-21 Faglig innspill: Da ammoniakkskyen truet i Hønefoss < 22-24 Reportasje: Beskytter seg mot virus og bakterier < 25-27 Reportasje: Renholderens risikofylte hverdag < 28-30 Reportasje: Rydder opp i dyreklinikkene < 31 Omtaler av bøker og nettsider Temaheftene er Fagbladets yrkesfaglige tilbud. Her går vi dypere inn i problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet. Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Vegard Velle, Ola Tømmerås, Per Flakstad, Torstein Kvakland (Arbeidervern), Albert H. Collett, Svein André Svendsen, Christian E. Bergheim, Marte Frimand-Anda, Sjur Frimand-Anda, Ole Morten Melgård, Marit Orø, John Lars Seines, Terje Reginiussen og Arne Sougstad. Illustrasjoner: André Martinsen. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 9. februar 2011. Last ned dette, og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no MILJØMERKET 241 393 Trykksak
leder Har du en trygg arbeidsplass? I dette temaheftet tar vi opp de kjemiske og biologiske ne mange utsetter seg for på arbeidsplassen. Vi møter vakt mester Toralf Myklebust, som har fått ødelagt lungene etter å ha jobbet med klorbasseng i 20 år. Og vi besøker renseanlegget i Lillevik, hvor de ansatte ble plaget av kvalme, slapphet, utslett og rennende, røde øyne paradoksalt nok mens de gjorde miljøet rent for andre. Ifølge Arbeidstilsynet øker bevisstheten vår om ne på arbeidsplassen. Men fremdeles er arbeids plassen for mange et sted hvor de kan bli eksponert for kjemikalier, virus, bakterier og helsefarlige stoffer. Dette kom tydelig fram i Arbeidstilsynets kampanje Kjemisk, som pågikk i perioden 2003 06, og som inkluderte en ny tilsynsrunde i 2010. Hele 75 prosent av de undersøkte virksomhetene manglet en risikovurdering av arbeids plassen et klart brudd på Arbeidsmiljøloven. I kampanjen kom det også fram at én av tre ansatte manglet opplæring i hvordan de skulle forholde seg til kjemikalier, for eksempel gjennom noe så enkelt som god hygiene. En risikovurdering er en kartlegging av hvilke kjemiske substanser arbeidstakerne utsettes for, og hvilken virkning disse stoffene har. En slik gjennomgang er første, grunnleggende steg for å bekjempe kjemisk og biologisk. På denne måten får arbeiderne vite hvilke stoffer de er utsatt for, og det blir lettere å sette inn tiltak mot eventuelle sykdommer og plager. Mange arbeider i tilsynelatende trygge yrker, og er ikke klar over farene. I frisøryrket er det mange som ikke tenker på at de jobber i et potensielt helsefarlig miljø, med arbeidsgivere som ofte er mer opptatt av interiøret i salongen enn de ansattes sikkerhet. I en undersøkelse Arbeidstilsynet har gjennomført i 900 frisørsalonger, viser det seg at vifteanlegget i fem av ti salonger ikke gjør jobben sin. Enda verre: To av ti salonger hadde ikke vifte anlegg i det hele tatt, til tross for at frisørene hånd terer stoffer som en maler ikke ville tatt i uten beskyttende sikkerhetsutstyr. Danskene har kommet lenger enn oss når det gjelder å undersøke ne frisører kan bli u tsatt for. Frisørene får ikke bare langt hyppigere enn andre hud- og luftveisplager; de har også 50 prosent større sjanse for å få blærekreft og 30 prosent større risiko for brystkreft. Informasjon om alternative og bedre produkter er ofte en mangelvare noe Fagforbundet forsøker å gjøre noe med gjennom det alternative frisørkonseptet Grønn frisør. Verneombud og tillitsvalgte har et spesielt ansvar for å motarbeide helse fare på arbeidsplassen. Men alle ansatte må bli klar over risikoen ved bruk av farlige stoffer. Vi ønsker ikke at vi om ti år får en ny gruppe med samme dårlige erfaringer som tann helse se kretærene. kirsti knudsen ansvarlig redaktør
4
sunnere frisørbransje Framtidas frisører bruker ikke gift Frisører er en av yrkesgruppene som daglig utsettes for helsefarlige stoffer. Irene Stana Midttun, daglig leder ved Floke Grønn Frisør på Voss, ønsker seg strengere regler. Tekst og foto: Per Flakstad Da Trude Lundevall måtte begynne å bruke gassmaske når hun farget håret på kundene, skjønte hun at hun hadde to valg: Enten å finne seg et annet yrke, eller å finne andre, giftfrie, stoffer å bruke i håret på folk. Hun valgte det siste, og driver i dag Balanzera, en grønn frisør i Oslo. Da Irene Stana Midttun etablerte Floke Grønn Frisør på Voss i 2008, var det ikke fordi hun fikk alvorlige problemer med de hårpleieproduktene som de fleste salongene bruker. Hun har en sterk visjon om en renere frisørbransje, som tar både miljøet og arbeidsmiljøet på alvor. Jeg startet ikke en grønn salong fordi jeg måtte, men fordi jeg ville! Det er dette som er framtida for bransjen, sier hun. Arbeidsmiljøet er viktig Jeg hadde en klar idé om å drive en salong der frisører kan jobbe i mange år uten fare for å pådra seg allergier eller andre helseskader, og der HMS (helse, miljø- og sikkerhet) var en viktig del av satsingen, forteller hun. Salongen ble også raskt sertifisert som miljøfyrtårn etter de nyeste og strengeste reglene, som den første og foreløpig eneste på Vestlandet. Det er slett ingen heder for bransjen at gjennomsnittsalderen på frisører er lavere enn på de fleste andre områder i arbeidslivet. Det skal ikke være nødvendig å drive slik at folk slutter og begynner med noe annet når de kommer et stykke opp i 20-årene eller bikker 30. Jeg er overbevist om at frisører vil stå lenger i yrket sitt hvis arbeidsforholdene både når det gjelder helseskadelige stoffer og det psykososiale arbeidsmiljøet blir tatt tak i, sier hun. Fikk arbeidsmiljøpris De var tre frisører som startet opp Floke Grønn Frisør, og salongen har blitt en suksess fra dag én. Voss, med 14.000 innbyggere, er kanskje et lite sted for det mange vil kalle en nisjesalong. Men jeg ønsket sterkt å prøve, og tenkte «det får gå som det går». Og det har gått så det suser, smiler Irene. Allerede året etter, i 2009, fikk salongen Voss Bedriftshelsetjenestes arbeidsmiljøpris. I begrunnelsen heter det at bedriften står fram som et banebrytende eksempel som gir viktige signaler til alle næringer, mens spesielt til sin egen bransje. Jeg ønsket å melde inn virksomheten i en bedrifts helsetjeneste fordi jeg mener det er viktig å kunne bruke deres kunnskap om forebygging, tilrettelegging og kontroll av miljøet og de ansattes helse. Mange andre mente det var unødvendig å bruke penger på slikt fordi frisørbransjen ikke var pålagt å ha en bedriftshelsetjeneste. Nå er reglene endret, og frisørene må ha en bedriftshelsetjeneste for sine ansatte, forteller Irene, som er nyvalgt styreleder av Voss Bedriftshelsetjeneste. Strengere regler Hun mener dette forteller tydelig hva som må til for å forbedre frisørenes arbeidsmiljø også når det gjelder bruk av helseskadelige stoffer. Det er naivt å tro at bransjen gjør noe som monner på eget initiativ. Vi må få strengere regelverk. < Grønne salonger i Norge Floke Grønn Frisør Skulegata 9, 5700 Voss Tlf: 56 51 03 05 www.floke.no Høst Grønn Frisør Kirkegata 10, 9008 Tromsø Tlf: 77 67 12 91 www.hostfrisor.no Balanzera Grønn Frisør Sofienberggata 2 A, 0551 Oslo Tlf: 22 04 11 66 www.balanzera.no/dev.php Frisøren Grønn Frisør Strandgata 41, 6900 Florø Tlf: 95 84 00 76 www.frisøren.net Zåbra Grønn Frisør Storgaten 13, 3674 Notodden Tlf: 35 01 02 90 www.zaabra.no Hjemmesiden til Fagforbundet Frisørenes Fagforening: www.frisorene.no 5
Og ikke minst må produsentene av hårpleieprodukter tvinges til å oppgi hva de putter i produktene sine, sier hun. Hun er sjokkert over hvordan hun blir møtt når hun vil vite hvilke stoffer som er puttet i for eksempel hårfarge: Når jeg ber om slik informasjon, får jeg ofte tilsendt en kopi av etiketten!, forteller hun. Og det hjelper meg ikke så mye, i alle fall ikke når det gjelder mengden av de ulike stoffene som finnes i produktet. Da ber jeg om å få tilsendt en prøve, og så sender jeg den videre til Johan Galster ved Viden centeret i København og får den testet. Mange ganger har såkalte «grønne» produkter vist seg å ikke holde det markedsføringen lover, forteller hun. Så lenge produsentene ikke må oppgi hva som faktisk finnes i produktene sine, blir det svært vanskelig både som frisør og som kunde å velge de giftfrie. Dessuten er reglene for hvor store mengder av ulike stoffer du kan putte i produktene dine, og likevel kalle dem for «grønne», for slappe. Derfor er det avgjørende viktig med strengere regler både for hva kosmetikk og hårpleieprodukter kan inneholde og hvordan innholdet skal dokumenteres, sier Irene Stana Midttun. BEDRE MILJØ: Irene Stana Midttun er opptatt av både arbeidsmiljøet for sine ansatte og mest mulig klimanøytral drift. Unntar en hel bransje fra arbeidsmiljøloven Merkingen av frisørprodukter er regulert i kosmetikkloven, og det er Mattilsynet som forvalter den. Fra 2012 vil loven bli skjerpet, men fortsatt vil den ha et smutthull som det ifølge Irene Stana Midttun er svært viktig å få tettet. Det vil fortsatt bli mulig å søke Mattilsynet om fritak fra å føre opp en eller flere ingredienser grunnet forretningshemmeligheter. Det er dette argumentet de fleste produsenter bruker for å unngå å oppgi hva produktene deres inneholder. I dag leveres kanskje så mye som 95 prosent av alle hårepleieprodukter uten datablad med oversikt over innholdet, sier hun. Arbeidsmiljøloven har klare krav til stoffkartotek som igjen krever datablad. Den har også krav til hvordan ansatte skal kunne beskytte seg når de arbeider med helseskadelige stoffer. Vi vet at mange hårpleieprodukter inne holder sterkt allergi framkallende og andre helsefarlige stoffer, men hvordan er det mulig å beskytte seg når du ikke aner noe om innholdet i de produktene du bruker, fortsetter hun. Denne muligheten til å slippe å fortelle hva hårpleieproduktene inneholder, og mengden av de ulike stoffene, innebærer jo i realiteten å unnta en hel bransje fra arbeidsmiljølovens krav om å beskytte seg. Jeg kan ikke forstå at det ikke skal være mulig å gjøre noe med dette, sier Irene Stana Midttun, som har skrevet brev til Stortinget om saken. 6
sunnere frisørbransje Grønn frisør Fagforbundet Frisørenes Fagforening har etablert begrepene «Grønn Frisør» og «Kvalitetssalong». Dette er forbundets store satsing for å få en sunnere, mer miljøvennlig og ryddigere frisørbransje. Fagforbundet samarbeider blant annet med Stiftelsen Miljøfyrtårn, Statens arbeidsmiljø institutt, Forbrukerrådet, Arbeidstilsynet, Mattilsynet, Norges astma- og allergiforbund og Naturvernforbundet om dette prosjektet. Skal salongen kunne kalles «Grønn frisør», må den tilby behandling med produkter uten de mest skadelige stoffene etter en liste som er utarbeidet av Johan Galster ved Videncenter for allergi i København. Listen ligger åpent på en egen nettside. Les mer her: www.gronnfrisor.no For farlig for malere At frisører og kundene deres utsettes for mange helseskadelige stoffer, er i dag godt dokumentert. Det finnes omfattende analyser av innholdet i hårpleie- og kosmetikkprodukter spesielt i Danmark. Videncenteret for allergi i København har arbeidet med dette i flere år. Mange kjemiske stoffer som for lengst er blitt forbudt i blant annet maling, er fortsatt tillatt i hårfarge. Det som altså er for farlig å påføre med pensel, er med andre ord helt greit å påføre rett på hodebunnen til folk, og det med bare hendene, sa Helga Skofteland, rådgiver og jurist i Forbrukerrådet, da Fagbladet intervjuet henne i 2009. Frisørbransjen selv har et markedsført mål om å bruke mindre mengder helseskadelige stoffer. Men utviklingen ser ut til å gå sakte framover. Det er dessuten svært vanskelig å få greie på hva de enkelte produktene inneholder uten å sende dem til analyse, og det gjør de færreste. Så langt er det Fagforbundet Frisørenes Fagforening og enkeltfrisører som har etablert egne salonger som har gått i spissen for en renere utvikling. Kjemiske stoffer som ikke brukes hos Grønn frisør Formaldehyd og formaldehydfrigjørere Hydroquinone Stoffer med aminophenol P-phenylenediamine eller PPD eller paraphenylenediamine Toluene-2,5-diamine sulphate Toluene-2,5-diamine Methylchloroisothiazolinone Methylisothiazolinone Stoffer med resorcinol 1-naphthol Alle parabener 7
Skulle bare... Så mange som to tredeler av inspiserte virksomheter får skriftlige reaksjoner, forteller Kjell Haugen, regiondirektør for Arbeidstilsynet Indre Østland. Tekst: Vegard Velle Foto: Christian E. Bergheim Hvilken rolle har Arbeidstilsynet? Arbeidstilsynet håndhever arbeidsmiljøloven. Vi etterser at virksomhetene forebygger sykdom og skade og kontrollerer at de har systemer for egenkontroll av arbeidsmiljøet. Og vi gjennomfører nødvendige tiltak, slik at arbeidstakere ikke utsettes for unød vendig risiko. Arbeidstilsynet ønsker tips og vurderer alle innspill nøye. Gjøres det nok i arbeidslivet for å hindre kjemiske og biologisk? Nei. Av de ca 15.000 tilsynene vi gjennomfører, er det i ca 2/3 av tilfellene grunn til å gi skriftlig reaksjon om forhold som må utbedres. Omfanget av reaksjoner har holdt seg ganske stabilt i en årrekke. Det tror vi skyldes at vi klarer å velge ut de bransjene som har størst problemer. Vi støter bort i mange virksomheter som ikke har gjort en god nok risikovurdering, altså en vurdering av hvilke r som ligger i miljøet og hvilke tiltak som må settes inn for å motvirke disse. Så mange som én av tre virksomheter vi besøker, har ikke gjennom ført noen risikovurdering i det hele tatt, og de ansatte har heller ikke fått tilstrekkelig opplæring i hvordan å håndtere helsefarlige stoffer. Dette er veldig høye tall. Virksomheten kjenner enten ikke til regelverket eller har ikke vært opptatt av det. Generelt er små virksomheter minst bevisste, enten fordi de mangler kompetanse eller har for lite oppmerksomhet rettet mot miljøet. Altfor mange arbeidstakere har ikke kunnskap om hva slags forurensning de jobber i eller hvor om fattende den er. De yrkene hvor risikoen for eksponering er størst er blant frisører, bakere, lakkerere, industriarbeidere og sveisere. Ofte er problemet for dårlig ventilasjon eller for dårlig verneutstyr. Hva er konsekvensene av å bli utsatt for helsefarlige kjemiske og biologiske stoffer? Eksponering for kjemikalier foregår i alle sektorer i arbeidslivet: fra for eksempel rengjøringsmidler, lakk, maling, plast eller plantevernmidler. Aller mest risikofylt kan det likevel være å bli utsatt for flere typer av kjemikalier samtidig, såkalt blandings eksponering. 8
kjemisk og biologisk De vanligste plagene ved eksponering fra kjemikalier er hud problemer og kontakteksem, luftveislidelser, repro duksjons skader og, litt mindre vanlig, akutt forgiftning. Hvilke sosiale konsekvenser har kjemiske og bio logiske helseskader? Plagene kan redusere livskvaliteten, siden personen fungerer dårligere både sosialt og i arbeidslivet. Dersom arbeidstakeren ikke lenger er i stand til å utføre arbeidsoppgavene sine, kan han eller hun bli utstøtt fra arbeidslivet. Løsemiddelskader kan medføre personlighetsforandring og sosial dysfunksjon. Slike skader kan også svekke læringsevne, noe som gjør det vanskelig for arbeidstakeren å omskolere seg til yrker hvor han eller hun ikke blir eksponert. Dermed ender arbeidstakeren raskt opp som trygdemottaker. Minsker faren for kjemiske og biologiske stoffer i arbeidslivet? Eller fins det mekanismer som virker i motsatt retning? Et område hvor vi har sett mye utnytting av arbeidstakerne, er i bygg- og anleggsbransjen. Her har sosial dumping av lønns- og arbeidsvilkår vært et stort problem. Vi har ikke noen holdepunkter for å si at n øker med arbeidsinnvandringen. Men selvsagt kan det oppstå situasjoner hvor en person som ikke behersker norsk, ikke forstår risikoen knyttet til helse farlige kjemikalier. Det er viktig at arbeidstakerne får informasjon på et språk de forstår. Generelt går det ikke an å si at det offentlige er bedre enn det private til å bekjempe r, noe vi blant annet har sett i helseforetakene, hvor vi nylig har påpekt en rekke forhold knyttet til stort arbeidspress. Selv om vi skriver ut like mange pålegg som før, merker vi forbedringer. Sjeldnere og sjeldnere opplever vi at arbeidsgiverens forhold til helse, miljø og sikkerhet (HMS) handler om å anskaffe noen permer fra et konsulentbyrå og gjemme de bort på hylla. Virksom hetene trenger levende, tilgjengelige og enkle HMS-systemer som de selv forbedrer og bruker. Vårt inntrykk er at oppmerksomheten om arbeidsmiljø spørsmål har økt, og at teknologi og nye arbeidsmåter minsker risikoene. Folk har høyere utdannelse og mer kunnskap om eksponeringsfarer og riktig bruk av verneutstyr. Verneombudene og de tillits valgte er flinkere. Og Arbeidstilsynets kontroller gir resultater. Kan arbeidstakere stole på at krav og forskrifter er gode nok, for eksempel i frisør yrket? Ja, er mitt generelle svar. Men én ting er regelverket, en annen ting er om det etterleves. Når det gjelder frisørene, er det ikke vi, men Mattilsynet som følger opp regelverket i kosmetikklovgivningen og har ansvaret for farlige kjemikalier. Vi følger opp andre sider ved frisøryrket. For drøyt fem år siden gjennomførte vi 900 tilsyn i frisør salonger. Vi fant at halvparten av salongene brukte ventilasjonsanlegg som ikke var gode nok til å fjerne helsefarlige stoffer. På toppen av dette fant vi at en av fem ikke eide noe ventilasjonsanlegg i det hele tatt. Med andre ord overholdt 70 prosent av salongene ikke forskriftene for ventilasjon. Hvorfor blir ikke verneutstyr brukt? Er det gode nok holdninger i forhold til dette? Ofte hører vi uttrykket: Jeg skulle bare! Det er ikke lurt å ta sjanser. Alt for ofte kommer vi over saker hvor arbeidstakerne er lemfeldige med sikker heten, for eksempel fordi verneutstyret er utilgjengelig. Eller det oppfattes som forsinkende eller ubehagelig. Eller det bunner i dårlige holdninger. Nye arbeidstakere fanger fort opp den lokale sikker hets kulturen og tar etter eldre rollemodeller. Verne utstyr er heller ikke bare for sikkerhet, men også for å unngå helseplager. Hva bør arbeidsgiverne gjøre for at verneutstyret tas i bruk? Arbeidsgiverens første ansvar er å kartlegge risikoene i arbeidet. Dernest må han treffe tiltak for å fjerne eksponeringen helt eller delvis. For eksempel ved å bli kvitt eller bytte ut kjemikalier og arbeidsmåter som kan skade helsa. Til sist må han tenke verneutstyr. For eksempel deksler foran maskiner, utstyr for å redusere utslippene og tildekking av bar hud eller åndedretts vern. Arbeidsgiveren plikter å kartlegge og kurse de ansatte i dette, slik at de ansatte blir motiverte til å bruke verneutstyr. Arbeidsgiverne har hovedansvaret for at riktig utstyr anvendes. Men arbeideren plikter å medvirke. Hva kan de ansatte gjøre hvis de føler at arbeids giveren ikke tar sikkerhetsansvaret tilstrek kelig på alvor? Det mest aktuelle er å gå til verneombudet. Verne ombudet og ledelsen bør sammen prøve å løse problemet. Verneombud ber ofte om tilsyn eller veiledning fra Arbeidstilsynet. Hvis verneombudet ikke fins eller ikke gjør nok, kan arbeideren gå til noen andre tillitsvalgte eller direkte til Arbeidstilsynet. FAKTA I 2010 gjennomførte Arbeidstilsynet ca 15.000 tilsyn. Innenfor kjemi, biologi og støy gjennomførte Arbeidstilsynet ca 2400 tilsyn i 2010. Tilsynene bunner i Arbeidstilsynets egen satsing på bransjer eller tips fra verneombud, ansatte eller bedriften selv. I 2011 satser Arbeidstilsynet spesielt på bergverk, oljeservicenæringen, smådyrveterinærer, asbestsaneringsfirmaer, frisører og avløpsanlegg. 9
Kjemper for erstatning etter klorskader KLORSKADET: Toralf Myklebust har fått ødelagt lungene etter å ha pustet inn klordamp og klorstøv i nærmere 20 år. Toralf Myklebust driftet et klorbasseng i 20 år, og sitter igjen med ødelagte lunger. Etter en årelang kamp for å få yrkesskade erstatning, fikk han for tre år siden innvilget en erstatning på 30.000 kroner, noe han mener er en vits. Tekst: MARTE FRIMAND-ANDA Foto: SJUR FRIMAND-ANDA Myklebust kjemper videre, og har ingen planer om å gi seg. Jeg blir sliten bare av å tenke på hele den papirmølla jeg har vært gjennom i løpet av disse årene, sier Myklebust og slenger en tykk perm proppfull av papirer på bordet. Myklebust begynte som vaktmester på Varatun psykiatriske senter i Sandnes i 1988. En del av jobben var å drifte varmtvannsbassenget. På den tiden kom kloret i store dunker med 60 til 70 prosent rent klor i tablettform. Kloret måtte Myklebust blande ut manuelt med vann. 10
klorforgiftet på jobben Brukte verneutstyr Jeg var alltid nøye med å bruke verneutstyr når jeg jobbet med kjemikaliene. Men det var ingen som tenkte på svevestøvet og gassene som ble værende igjen i rommet lenge etter lokket var satt på kjemikaliedunkene, sier Myklebust. Det var ikke bare i kjemikalierommet de giftige stoffene florerte. Bassenget på Varatun er et helsebasseng som holder opptil 37 grader. På grunn av varmen trives bakteriene ekstra godt. Derfor må det også ekstra mye klor til for å beholde vannkvaliteten. På grunn av varmen blir kloret ekstra flyktig. Fikk stadig tyngre pust Myklebust jobbet som røykdykker i brannvesenet før han begynte på Varatun. Der måtte han gjennom strenge legesjekker to ganger i året. Spesielt lungene ble undersøkt nøye. Lungene mine var helt tipp topp da jeg sluttet i brannvesenet, sier han. I løpet av 90-tallet merket Myklebust at han gradvis fikk tyngre pust. Etter bare to år i jobben varslet Myklebust arbeidsgiver om at ventilasjonssystemet måtte byttes ut, både i bassengområdet og i kjemi kalierommet. Men ingenting skjedde. Arbeids tilsynet var på befaring, og kon klu derte med at ventilasjonen i kjemikalie rommet var for dårlig. Likevel lot det nye systemet vente på seg. Stengte bassenget Etter ti år med gjentatte purringer hadde Myklebust fått nok. Han stengte bassenget, og nektet å åpne det før ventilasjonen var tilfreds stillende. Jeg kunne ikke gamble med min egen, mine kollegers og brukernes helse. Noe måtte skje, sier Myklebust. Etter ett år ble bassenget åpnet igjen, denne gangen med splitter nytt ventilasjons system. Ødelagte lunger Selv om det nye ven tilasjonssystemet var bra, var lungene mine såpass øde lagt etter alle disse årene uten skikkelig ventilasjon. Jeg tålte knapt lukten av klor før lungene tettet seg, sier Myklebust, som er den tredje vakt mesteren på samme arbeidsplass som har fått puste problemer. Myklebust var overbevist om at lunge problemene hans hadde en direkte sammen heng med kloret han jobbet med. Nå gjensto det bare å bevise dette for trygde kontoret. I 1999 sendte han en søknad om yrkes skadeerstatning. Søknaden ble verken registrert eller behandlet. Jeg fikk beskjed om at så lenge jeg var i full jobb og ikke var sykemeldt, kunne jeg umulig være syk. Derfor hadde jeg ingen rett på erstatning, sier Myklebust. Men vaktmesteren ga seg ikke. Legen hans henviste ham videre til en hjerte- og lungespesialist, som konkluderte med at Myklebust hadde en kronisk lunges ykdom og astma. Spesialisten sendte Myklebust videre til yrkesmedisinsk avdeling på Haukeland sykehus i Bergen for å finne ut om sykdommen var jobbrelatert. Legen i Bergen mente at lungeskadene mine skyldtes langvarig eksponering av klor gasser, sier Myklebust, som ble vurdert til å være 15 prosent medisinsk invalid. Erstatning Nå trodde Myklebust saken var avgjort. I 2005 sendte han en ny søknad. Skuffelsen var stor da søknaden ble avvist. Begrunnelsen var at han fortsatt var under skadelig yrkespåvirkning. Det er helt utrolig at man må være sykmeldt for å få erstatning. Jeg ville ikke sykmelde meg. Jeg ønsket å jobbe, sier Myklebust. Etter dette sluttt Myklebust å drifte bassenget. Han fortsatte i jobben, men med andre arbeids oppgaver. I 2008, tre år etter forrige avslag, sendte han en ny søknad. Denne ble nok en gang avvist. Myklebust klaget, og fikk til slutt medhold. Han ble innvilget en erstatning på 30.000 kroner. Som hovedregel gis erstatning kun tre år tilbake i tid fra søknads tidspunktet. Dermed ble skadetidspunktet satt til 2005. Jeg mener dette er feil. Skadetidspunktet bør settes mye tidligere, sier Myklebust. Gir seg ikke Dersom Myklebust skal få godkjent et tidligere skade tidspunkt, må det bevises at avslaget på Myklebusts tidligere søknad fra 2005 var feil. I fjor høst tok Fagforbundets advokat saken. Advo katen mener det var feil av trygdekontoret å avslå søk naden på grunnlag av at Myklebust fortsatt jobbet med klor. Nå jobber de for å få satt skade tidspunktet tre år tilbake. I tillegg ønsker Myklebust en ny vurdering av invaliditetsgraden, da han mener han har blitt mye dårligere de siste årene. I dag har jeg diagnosen kols og astma. Kloret har brent opp bronkiene mine helt ned til lungene. Jeg klarer nesten ikke gå opp en trapp lenger, sier Myklebust. Tidligere drev han aktivt med jakt, fiske og skigåing. Det har han sluttet med. Jeg har rett og slett ikke pust til det, sier Myklebust, som håper den tolv år lange kampen snart er over. < 11
klorforgiftet på jobben Toralf Myklebusts historie 1988: Myklebust begynner i jobben som vaktmester på Varatun psykiatriske senter. 1990: Myklebust henvender seg til arbeidsgiver og etterlyser bedre ventilasjon. 1990 1999: Ingenting skjer med ventilasjonen. Myklebust får gradvis problemer med pusten. 1999: Myklebust stenger bassenget og søker om yrkes skadeerstatning. Søknaden blir verken registrert eller behandlet, siden Myklebust er i full jobb. 2000: Bassenget åpner igjen med nytt ventilasjonsanlegg. Myklebust begynner for alvor kampen for yrkesskadeerstatning. I flere år sendes han rundt fra lege til lege. 2005: Myklebust sender inn ny søknad om yrkes skade erstatning. Denne gangen blir søknaden behandlet, men avslått med begrunnelsen at han fortsatt er under skadelig eksponering i jobben. 2008: Myklebust sender nytt krav. Han har nå vært uten eksponering i tre år. Søknaden blir igjen avvist. Myklebust klager og får medhold. Han innvilges en erstatning på 30.000 kroner. Skadetidspunktet blir satt til 2005. 2009: Myklebust klager, da han mener skadetids punktet bør settes lenger tilbake i tid. Klagen avvises. 2010: Myklebust klager igjen, og i oktober tar Fagforbundet saken. Det har foreløpig ikke kommet noe vedtak på den siste klagen. 12
Ga opp kampen For åtte år siden pustet Alf Sjursen inn store mengder klorstøv i en arbeidsulykke. Han ga opp kampen for å få yrkesskadeerstatning. Det angrer han på i dag. Jeg fikk avslag og orket ikke kjempe videre. Jeg var syk og sliten og følte at jeg hele tida stanget hodet mot veggen, sier Sjursen. Sjursen begynte som vaktmester med ansvar for skolebassenget på Øygard ungdomsskole i Sandnes for 20 år siden. Akkurat som Myklebust, hadde han ansvar for å blande klor til bassenget for hånd. Han brukte alltid verneutstyr når han jobbet direkte med kloret. Men dårlig ventilasjon og svevestøv førte til at Sjursen gradvis fikk problemer med pusten. Akutt syk I tillegg til å gå og puste inn klorstøvet i årevis, ble Sjursen utsatt for en alvorlig ulykke i 2003. En gang han hadde blandet klor, glemte han å sette på lokket på klordunken. Da jeg ble oppmerksom på det, gikk jeg bort for å sette på lokket. Jeg tok ikke på meg maska, for jeg var jo egentlig ferdig med å blande, sier Sjursen. Idet han setter lokket på dunken, virvler en sky av klorstøv opp som Sjursen puster inn. Reaksjonen lar ikke vente på seg. Det var akkurat som om noen stod bak meg og klemte til rundt halsen min. Jeg fikk ikke puste, sier Sjursen. På legevakten så de at luftrøret var kraftig oppsvulmet. Sjursen fikk store doser kortison, og etter kort tid ble han bedre. Det var veldig skummelt. Jeg kunne ha dødd. Hadde luftrøret hovnet opp mer, hadde jeg blitt kvalt, sier han. Ettervirkninger I dag, åtte år etter ulykken, sliter Sjursen fortsatt med ettervirkninger. Jeg har en kronisk halskatarr, er tung pustet og har problemer med å snakke på grunn av ødelagte stemmebånd, sier han. Sjursen søkte om yrkesskadeerstatning fra Sandnes kommune. Sjursens lege konkluderte med at han hadde fått en varig betennelse i halsen og på stemmebåndene som følge av klordamp. Men trygdekontoret hadde egne leger. Deres lege mente tungpustheten min hadde sammenheng med to hjerteinfarkt jeg hadde hatt tidligere. Det rare er at jeg ikke hadde hatt noen form for pusteproblemer før ulykken, sier Sjursen. Sjursen fikk avslag på søknaden, men han fikk innvilget 50 prosent uførepensjon. Det var han ikke interessert i. I dag jobber Sjursen fortsatt i full stilling. I fjor ble hele ventilasjonssystemet og blandingssystemet bygget om. Det nye systemet er helt fantastisk. Bare synd det kom for sent til å redde helsa mi, sier Alf Sjursen. Godtok avslaget: Alf Sjursen har samlet alle papirene i en perm. Dessverre godtok han avslaget på yrkesskadeerstatning, noe han angrer på i dag. 13
Bassengdrift med mange kjemikalier De fleste basseng i Norge er skolebasseng i størrelsen 12 og 25 meter lange. De driftes av en vaktmester. 14
faglig innspill Vaktmesteren drifter basseng, behandler kjemikalier og driver med forvaltning, drift og vedlikehold av bygg og uteanlegg. Det er som regel vannkvaliteten og forholdene i svømmehallen som får størst oppmerksomhet. Arbeids miljøet i tekniske rom, hvor kjemikaliebehandlingen foregår, er det mindre fokus på. Jeg har sjelden hørt at arbeidsgivere kan dokumentere at vaktmesteren har den nødvendige opplæringen i behandling av kjemikalier. Vannet som brukes i bassenget er som regel ferskvann, og i noen tilfeller sjøvann. Når vannet er i bassenget, begynner vannbehandlingen med at vannet pumpes gjennom rensefiltre. Deretter tilsettes kjemikalier, og prøvetakingen av klor, ph, alkanitet og kalsium hardhet begynner. Ved hånd tering av disse kjemi kaliene oppstår det støv og gasser. I teknisk rom oppbevares det ufortynnet klor og syre. Ved blanding av disse stoffene kan det oppstå klorgass. Dette er en gift som ble brukt under 1. verdenskrig, og som ved innånding kan være dødelig. Den er usynlig og luktfri. Det er nok mange steder som ikke har oppgradert sine tekniske anlegg til et lukket system for blanding av klor. Der står ansatte fremdeles og blander klor for hånd i dårlig ventilerte rom. Vaktmestere eller bassengteknikere tilhører en yrkesgruppe som arbeider mye alene. Etter min erfaring finner vi ikke så mange avviksmeldinger for skader og uhell, eller for kvalme og ubehag fra dårlig ventilerte tekniske rom. Dette er allikevel noe de fleste har opplevd. Det er mange uhell og nestenulykker som ikke registreres. Ett eksempel som ble offentlig kjent, sto på trykk i Badeteknisk Forum, nr. 3/2004. Det dreide seg om en vaktmester som ble tilkjent millionerstatning som følge av to klorgassulykker og dårlig ventilasjon ved arbeid i teknisk rom. Kjemikalier danner ofte støv og gasser som er irriterende for hud og slimhinner. Bruk av personlig verneutstyr som engangskjeledress, støvmaske og hansker er nødvendig for å sikre helsa. Bassengvann må oppfylle de kravene som Forskrift om vannforsyning og drikkevann mm. av 1.1.95 setter til drikkevannskvalitet ved inntaket til sirkulasjonssystemet. Det er bare klor som er Det er nok mange steder som ikke har oppgradert sine tekniske anlegg til et lukket system for blanding av klor. godkjent til desinfisering av badevann og som samtidig sakte bryter ned organisk materiale. Klor brukes til desinfisering og som medium for å senke ph-verdien. Klor leveres som handelsvare normalt i form av klorgass, natriumhypoklorit og kalsiumhypoklorit. De filtertypene som benyttes mest er sandfilter, diatomittfilter og kullfilter. Sandfiltrene fylles med sand og renses ved returspyling. Diatomittfiltrene renses for smuss og filterpulver ved returspyling, og det legges på nytt filterpulver. Kullfiltrene renses ved returspyling. Diatomitt (celite) er et hvitt pulver som anses å være helseskadelig. Den største faren ved bruk av dette stoffet er lunge skader. I tillegg betegnes diatomitt som et lavpotent kreftf remkallende stoff. Punkt avsug ved behandling av diatomitt blir anbefalt og burde finnes i alle tekniske rom. For å heve ph-verdien brukes natriumkarbonat og natriumbikarbonat. For å senke ph-verdien anvendes natriumbisulfat (natriumhydrogen sulfat), salt syre, svovelsyre og kullsyre. Blandes klor og en av de ph-regulerende stoffene, dannes klorgass som er svært giftig og dødelig. Der hvor det kan dannes klorgass, er det viktig med god ventilasjon og varslingssystem om det er mulig. Alkaniteten i vannet er bestemmende for vannets evne til å nøytralisere en syre eller en base. For å senke alkaniteten benyttes saltsyre, og for å heve den brukes natriumbikarbonat. Kalsiumhardhet er et mål på mengden av oppløst kalsium og magnesium i vannet. En lav kalsiumhardhet gir et aggressivt og mineralfattig vann, som tærer på fugene mellom flisene, på rør og på messingkoblinger. Høy kalsiumhardhet gir avleiringer. Det anbefales at det foretas ukentlige målinger av dette. Bassengdriftere håndterer mange og ulike kjemikalier. Ikke bare kjemikalier til bassenget, men også maling, desinfeksjonsmidler og avløpsåpnere. I 2002 gjennomførte Norsk Kommuneforbund en arbeidsmiljøundersøkelse blant badeansatte. Kanskje er det tid for en ny arbeidsmiljøundersøkelse om kjemikaliebehandling for vaktmestere, og spesielt for dem som drifter basseng, sykehjem og sykehus. John Lars Seines, faggruppe 1 vaktmester Mest brukte kjemikalier 1. Diatomit filterpulver Celite 545 2. Perlite 3. Kalsiumhypoklorit granulat 4. Kalsiumklorid 5. Natrium bikarbonat 6. Natriumbisulfat 7. Natriumhypoklorit 8. Kalsiumhypokloorit 9. Klorgass 10. Natriumtiosulfatantiklor 11. Polyaluminiumklorid 12. Natriumbisulfat 13. Saltsyre 14. Svovelsyre 15. Kullsyre 16. Soda-krystall 17. Soda-kaustisk 18. Rengjøringsmidler 19. Lovibond DPD-tabeletter nr. 1 og nr. 2 20. Lovibond penolrødtabletter 21. Taylor alkalietest 22. Taylor hårdhetstest 23. Chinhydron 24. Kalibreringsbuffer-pH 25. Co2-gass 26. Aktivt kull 27. AL sulfat- fellingsmiddel 15
Gullende rent i kloakkanlegget 16
renseanlegg NYTT ANLEGG: Verneombud Runar Koch Olsen (t.v.) og daglig leder Ragnar Kløverød. DA: Kvalme, slapphet, hudirritasjon med utslett og rennende, røde øyne. NÅ: Anlegget er så rent at de ansatte kan gå rundt med hvite sokker uten å bli skitne på beina. Tekst: Torstein Kvakland, Arbeidervern, og Vegard Velle Foto: Svein André Svendsen Da de ansatte på avløpsanlegget skjønte at arbeidsmiljøet var årsaken til at de fikk helseproblemer, tok Larvik kommune en fullstendig risikogjennomgang av arbeidsplassen. Alle arbeidsoperasjoner ble gjen nomgått, og to enkle spørsmål ble stilt: Hva kan gå galt her? Og hva kan vi gjøre for å hindre at noe går galt? På grunn av helseplagene tok ledelsen ved anlegget, i samarbeid med de ansatte og HMSseksjonen i kommunen, kontakt med ekspertise fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt (Stami). De ønsket å finne ut hvilke stoffer de omga seg med og hva disse betød for helsa. Inhalerte kjemikalier og bakterier Verneombud Runar Olsen forteller at de ansatte gikk med måleapparater på seg, slik at de kunne dokumentere hva slags stoffer de omga seg med på arbeidsplassen. Stami konstaterte støv over hele anlegget. Ekspertene fant også ut at de ansatte inhalerte støv, endotoksin og bakterier over et akseptabelt nivå. Først og fremst var det de som jobbet nær kilden som ble syke. Stengte tørkeanlegget På slutten av 90-tallet var det vanlig å bygge tørkeanlegg for å hygienisere slambehandlingen. På denne måten ble mengden slam redusert, samtidig som bakterier og parasitter ble uskadeliggjort. Trodde man. Det viste seg nemlig at det tørkede slammet dannet støv som preget de ansattes arbeidsmiljø. Dette støvet hadde ikke noen god effekt på helsa, snarere tvert imot. Da det ble klart hva som var årsaken til plagene, tok de ansatte, med verneombudet i spissen, initiativ til å stenge hele tørkeanlegget. Kilden til plagene måtte vekk. Og ledelsen i Larvik kommunes kommunalteknikk besluttet da i 2006, etter behandling i arbeidsmiljøutvalget, å installere ny teknologi i anlegget, hovedsakelig av hensyn til arbeidsmiljøet for de ansatte. Lillevik - 13 ansatte jobber med å rense avløpet og drifte pumpestasjoner i Larvik kommune. - På ca tre timer kan Lillevik renseanlegg rense en vannmengde tilsvarende innholdet i et svømmebasseng (med internasjonale mål). - Kapasitet for produksjon av slam tilsvarer ca 1000 lastebillass med slam i året. - Renseanlegget ble løftet fram som et pilotanlegg av Norsk Vann i 2007. Andre renseanlegg Rambekk renseanlegg på Gjøvik: Har fortsatt slamtørke Arendal renseanlegg: Har fortsatt slamtørke Ivar renseanlegg på Jæren: Har fortsatt slamtørke Gardermoen renseanlegg: Har kastet ut slamtørken Bekkelaget renseanlegg i Oslo: Har kastet ut < slamtørken 17
renseanlegg Strenge regler for bruk av verneutstyr 1. Manglende bruk er et avvik 2. Gjentatt avvik medfører muntlig advarsel 3. Ved avvik nummer tre: Skriftlig advarsel 4. Ved avvik nummer fire: Personalsak/oppsigelse Kostet flesk Nå produserer ikke systemet lenger støv. Vi kjøpte et nytt anlegg til seks millioner kroner og har eliminert plagene, sier Ragnar Kløverød, daglig leder på Lillevik renseanlegg. Et avløpsanlegg er preget av alt det ekle vi andre kvitter oss med gjennom kloakksystemet. Det består av mer eller mindre faste bestanddeler som kalles ristgods og skittent vann. Når kloakken er ledet fram til avløpsanlegget, blir ristgodset skilt ut fra det flytende. Dette er en prosess som foregår automatisk. Ristene som fanger opp ristgodset er selvrensende, så vanligvis er det ingen som må håndtere dette med hendene. Fra kloakk til matjord Anlegget har nå installert lukkede tanker der slammet blir pasteurisert. Det vil si å varme opp innholdet til 70 grader i en time for å ta knekken på bakterier og parasitter. Etter dette kan slammet brukes til jordforbedring på landbruksarealer og i jordblandinger. Slammet blir også behandlet (luktstabilisert) i en såkalt råtnetank, hvor bakterier spiser oppimot halvparten av massen. Denne prosessen fører til produksjon av metangass, som etter hvert kan utnyttes kommersielt. Allerede i dag brukes gassen til oppvarming av anlegget. Denne gassen er høyeksplosiv, så det gjelder å ha gode rutiner for sikker håndtering. Også restmassen blir pasteurisert og brukt til jordforbedring. Smitterisiko Både vannet og slammet inneholder altså bakterier og parasitter som kan føre til sykdom. Arbeid ved et avløpsanlegg innebærer derfor alltid fare for smitte. For å holde risikoen på et så lavt nivå som mulig, skal det alltid holdes pinlig rent, og en viktig del av jobben til de ansatte er å spyle. Da er det viktig at ingen får vanndråper i munn eller øyne. Lukkede prosesser og vasking av alt som er i kontakt med skitt, må de være nøye på. Det er obligatorisk med verneutstyr som vernebriller, munnbind og hansker i tillegg til heldekkende drakt. Trygt arbeidsmiljø Verneombud Runar Olsen er med på å bestemme hvordan arbeidet skal organiseres og hva slags verne utstyr som skal brukes i de ulike arbeidsoperasjonene. Han er glad for at symptomene nå er borte. Ingen har fått varig mén av støvplagene. Vi er fremdeles opptatt av langtidseffektene av å være i kontakt med mindre konsentrasjoner av farlige stoffer. For røykere er risikoen for å være i kontakt med slamstøv trolig mye større enn for ikkerøykere, forteller Ragnar Kløverød. Men i dag blir Lillevik renseanlegg ansett som helsemessig trygt arbeidsmiljø. Det er lav risiko forbundet med å arbeide ved eller besøke anlegget. Dritten er ikke bare skjøvet under teppet, men permanent renset opp. Automatisk utskilling: I bassenget blir slammet til bunnfall og skilles ut. 18
Da ammoniakkskyen truet i Hønefoss Brannmannskaper er mer utsatt på jobb enn de fleste. Men de er også gode til å ta sine forholdsregler. Følg Ringerike brann- og redningstjeneste i aksjon. < 19
Foto: Marit Orø Varabrannsjef Terje Reginiussen og brannmester Arne Sougstad, Ringerike brann- og redningstjeneste. Søndag 14. november kom det melding om ammoniakk lekkasje fra pølsemaker Leiv Vidars fabrikk i Hønefoss. Lekkasjen var fra et røropplegg uten dørs på taket. Ringerike brann- og redningstjeneste (RBR) rykket ut med fem mann som kjørte mannskapsbil og stigebil, samt vakthavende brannsjef i egen kommando bil. Ved ankomst ble det konstatert en betydelig gasslekkasje på taket, og det ble raskt klart at det var behov for å ha en ytre sikkerhets sone. Denne ble utfra temperatur og stoffets egenskaper definert som 400 meter, men i og med at det kjentes lukt 600 meter unna, ble avstanden økt tilsvarende. Fabrikken til Leiv Vidar ligger om lag to kilometer fra sentrum av Hønefoss. Denne dagen var vind draget ned mot sentrum, men heldigvis mot et om råde som var lite befolket. Hadde vindretningen vært en annen, hadde det krevd evakuering av flere boligfelt. Vanskelige arbeidsforhold Gassen oppførte seg som beskrevet i artikler i Brannmannen på en overraskende måte. Ammoniakk er lettere enn luft, og dermed skulle den egentlig ha gått rett til værs. Men det gjorde den ikke. Den la seg ned på bakken, og lå der en stund før den steg opp i lufta. Dette medførte store utfordringer for mann skapene på bakken. Vi hadde en gass-sky som beveget seg hit og dit, og RBRs bil som stod nærmest ble raskt forurenset av gassen. I tillegg måtte RBRs mannskaper på bakken ha på seg frisk lufts utstyr i tilfelle gass-skyen endret retning. Det er viktig å huske at gassen legger seg i hulrom og kummer selv om den er lettere enn luft. umulig uten de ansattes lokalkunnskaper. RBRs mannskaper jobbet med å fjerne is mens ammoniakken sprutet på kjemikalieverndraktene. Dette var helt klart et skummelt oppdrag, og på grunn av den intense kulden måtte de regelmessig trekke seg ut av gassen for å få opp varmen i kroppen igjen. Sikten til kjemikaliedykkerne var stort sett lik null. Etter ca en time klarte de å stenge alle kranene som var nødvendig. Vi hadde kontroll over situasjonen. RBR har få kjemikalie verndrakter, og vi ba derfor om flere drakter fra Jevnaker brannvesen og industri vernet på Norske Skog Follum fabrikker i Hønefoss. RBR hadde personell i splash drakter, men disse ble ikke brukt direkte under innsatsen først etter at lekkasjen var tettet. Selv da, med lite gass i lufta, slapp splashdraktene igjennom gass slik at når mann skapene var ferdige og tok av seg draktene luktet det kraftig ammoniakk og alt av klær måtte av. Stripping og dusjing før sykehus Det ble raskt behov for sanering av forurenset personell fra Leiv Vidar. RBR opprettet saneringssted på en skole i nærheten. Personellet ble fraktet til skolen i en allerede forurenset brannbil, og dusjet av mannskaper fra RBR. Etter stripping og dusjing, ble personellet transportert i ambulanser til sykehuset. Ringerike sykehus var på dette tidspunktet satt i gul beredskap. Det er viktig å ikke forurense ambulanser og sykehus, derfor fikk ingen dra dit uten å ha blitt sanert. Alle eiendeler ble lagt igjen på saneringsstasjonen. Fakta amoniakk (NH3) * Fargeløs og giftig gass med stikkende lukt. * Gassen er brennbar, men vanskelig antennelig. * Frysepunkt på minus 78 grader, kokepunkt på minus 33 grader. Ventilene skjult i is Leiv Vidars ansatte beskrev for oss hvordan vi kunne stenge ventilene for å stoppe lekkasjen. Planen var å stenge tre ventiler. Beskjed ble gitt til mannskapene på taket, som begynte å lete. Så kom den første store overraskelsen: Hele anlegget var i normalsituasjon fullstendig nediset. Det var svært vanskelig å lokalisere ventiler og stengekraner. Det ble derfor raskt klart at riktig verktøy var øks for å få fjernet is. Et 12-millimeter rør ble 200 millimeter tjukt med is, og med mange rør i alle retninger, var det vanskelig å finne de rette. Verdifulle lokalkunnskaper Vi klarte det til slutt, men dette hadde vært så å si Kummer med gass Vannet som ble brukt, førte med seg ammoniakk via takrennesystemet/vegg og ned i kummer på området. Flere timer etter at gasslekkasjen var stoppet, målte vi over 1000ppm i kummene. Det er viktig å huske at gassen legger seg i hulrom og kummer selv om den er lettere enn luft. Vi målte også gass i kummer 400 meter unna. For å bedre på dette, kjørte vi inn ca. 25.000 liter vann i overvannsystemet. Det medførte at gasskonsen trasjonen nesten ikke lenger var målbar. Vestviken 110-sentral i Drammen deltok aktivt i aksjonen. Operatørene lyttet på alt som ble sagt, og kom flere ganger med viktige og kritiske opplysninger, blant annet i forhold til hvilken type tak 20
faglig innspill ammoniakken rant ned på. Det er en stor trygghet å ha fagfolk på sentralen. Tok situasjonen alvorlig Skadestedsleder (SKL) satt på en høyde ca 500 meter fra fabrikken, med god utsikt til lekkasjen. Helse tok situasjonen alvorlig, og kalte inn ambulanser fra store deler av Buskerud. I tillegg var lege tilgjengelig i SKL, noe vi opplevde som nyttig. Helse hadde også god kontroll over forurensede personer inn og ut av området. En journalist fra lokalavisa hadde vært i et område med gass og tatt et bilde som ble lagt ut på nett. Vakthavende brannsjef krevde derfor at denne journalisten måtte saneres på samme måte som alle andre, og kjørt til sjekk på sykehuset. RBR har i ettertid tilbudt seg å ta en gjennomgang for lokalavisa, slik at de får retningslinjer på hvordan de skal forholde seg ved slike farlige oppdrag. Erfaringer fra Hønefoss Det vi ser på som viktig å dele med andre i brann miljøet, er følgende: Ammoniakkanlegg er i normalsituasjon fullstendig nediset. Det er vanskelig å skjønne seg på rørstørrelser etc. Velg riktig verktøy. Det er meget viktig med godt vedlikehold av slike anlegg. Flere bevegelige deler, i for eksempel ventiler, må regelmessig byttes for å unngå lekkasjer. Det er viktig å stenge de rette ventilene, slik at ammoniakkgass ikke blir stående mellom to ventiler med fare for trykkøkning. En idé kan være å kjøre opp anlegget for å unngå eksplosjonsfare. Sanering av klær og verneutstyr gikk lett. Etter ca. en time i friluft var gassen borte, selv om det luktet sterkt før sanering. Ammoniakk er lettere enn luft, men gassen vil likevel legge seg på bakken. Kun kjemikalieverndrakter er holdbart i ammoniakkvæske og -gass. Ved livreddende innsats kan splashdrakter benyttes. Det er en riktig avgjørelse å plassere en liason i staben hos Politiet, selv om man ikke har en LRS-situasjon. 21
Riktig kledd: Verneombud Ragnar Eriksen er iført korrekt engangstøy når han måler gass før eventuell nedstigning i den dype, skitne og mørke kummen hvor kloakken flyter. Beskytter seg mot virus og bakterier Etter påtrykk fra Arbeidstilsynet legger Vestby kommune bedre til rette for smittevern. Tekst og foto: TORSTEIN KVAKLAND, Arbeidervern 22
vern mot smitte Det som går i do, havner i avløpsvannet. Vi sørger for at avløpet er åpent og at det blir ført fram dit det skal. I denne jobben sier det seg selv at vi kommer borti både smittestoffer som finnes i vannet og gift ige gasser som dannes i kloakken. Derfor må vi være nøye med å bruke verneutstyr og vaske hendene oftere enn de fleste andre. Fire karer sørger for vann og avløp i Vestby kommune. De vet godt at de har en jobb som krever nøyaktighet og påpasselighet for å unngå sykdom. Oversvømt av kloakk Vi er samlet på kontrollrommet i Vestby, der vann- og avløpsarbeiderne Ragnar Eriksen, John Kronbäck og Gunnar Nyland ved hjelp av pc holder styr på kommunens pumpestasjoner. Eventuelle komplikasjoner blir automatisk meldt, og den som er på vakt, rykker ut. Dersom noe går galt i pumpe stasjonen, fins det et overløp som sikrer mot tilbakeslag av kloakkvann. Karene husker med skrekk et uhell i Son for et par år siden, der overløpet var proppet fullt av jord og stein på grunn av anleggsarbeid like ved. Da pumpestasjonen gikk tett, førte det til at en restaurant ble oversvømt. Det luktet ikke godt. Dette hender heldigvis svært sjelden, og årsaken ligger vanligvis utenfor vår kontroll, understreker avløpsgutta i Vestby. Virus og bakterier Pumpestasjonene skal holdes ved like. Noen av dem er nye, og konstruert slik at alt kan styres fra utsida, mens de eldre stasjonene krever mer nærkontakt med vannet. Her må selve pumpa heises opp fra kummen, eller «sumpa» som de kaller den. Når pumpa henger, skal den høytrykkspyles. Mikroskopiske dråper holder seg svevende i lufta lenge etter at spylinga er over. Disse kan inneholde smittestoffer virus eller bakterier som det er nødvendig å beskytte seg mot. Drittjobben blir satt ut Når stasjonen går tett, slammet må suges ut og tette ledninger må spyles, leier kommunen inn folk utenfra. Blant disse folka er ikke kunnskapen om smittefare særlig høy. De bruker ikke overvettes mye verne utstyr. Vi har forstått at de innleide regner med å bli syke etter første gang med høytrykkspyling; det hører liksom med. Selv har de ikke noen alarmerende sykdoms statistikk å vise til. De antar det skyldes at de tar seg i vare. Garderobesmitte Avløpsgutta er altså klar over at de skal være påpasselige med ikke å spre smitte. Derfor tar de ikke med seg arbeidstøy hjem, og arbeidsgiveren sørger for at arbeidsklærne blir vasket. De ansatte har to garderobeskap hver, ett for rent tøy og ett for skittent. Før sto skapene ved siden av hverandre, uten skille mellom ren og skitten sone. Til overmål skiftet også de andre driftsarbeiderne i kommunen i den samme garderoben. De ble altså utsatt for smittefare uten å ha arbeidsoppgaver som krever spesielle tiltak. Etter at Arbeidstilsynet har vært på kontroll, er dette blitt rettet opp. Vann- og avløpsarbeiderne skal ikke lenger ha noen grunn til å frykte smitte på grunn av garderobeforholdene. De har fått sin egen garderobe, med egen inngang. Krever påpasselighet: Kloakk inneholder smittestoffer og endotoksiner som kan påføre avløpsarbeiderne sykdom. < Vurderte ikke n Da Arbeidstilsynet inspiserte avløps anleggene i Vestby kommune, var det ingen tegn til at kommunen hadde vurdert helse faren til de ansatte, slik loven krever. Langt mindre var det tegn til konkrete planer for å gjøre eventuell smitte fare mini mal. Arbeids giveren hadde heller ikke sørget for å lære opp arbeids takerne slik at de kunne ta vare på sin egen helse. Det er en åpenbar risiko forbundet med dette arbeidet, men ingen av våre ansatte har noen gang blitt syke. Vi må bare innrømme at vi rett og slett ikke har tenkt på dette. Nå begynner vi omsider å få system på arbeidsmiljøet, men vi måtte altså få pålegg fra Arbeidstilsynet først, sier driftssjef Arne Kristian Sogn i Vestby kommune. Vi har gitt bedriftshelsetjenesten konkrete opp drag som de har løst, for eksempel vaksinasjoner og opplæring av de ansatte i smittevern. Ut over dette har vi nok ikke brukt denne kompetansen, sier Sogn. 23