Møte torsdag den 10. februar 2011 kl. 10 President: D a g Te r j e A n d e r s e n

2388 10. feb. Dagsorden 2011 Møte torsdag den 10. februar 2011 kl. 10 President: D a g Te r j e A n d e r s e n D a g s o r d e n (nr. 51): 1. Innstilling fra Stortingets presidentskap om endringer i Stortingets forretningsorden (Innst. 188 S (2010 2011)) 2. Innstilling fra Stortingets presidentskap om endringer i Stortingets forretningsorden vedrørende møteavviklingen (Innst. 199 S (2010 2011)) 3. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 4. Stortingets vedtak til lov om endringar i lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott (heving av inntektsgrensa for rett til fullt bidragsforskott mv.) (Lovvedtak 39 (2010 2011), jf. Innst. 175 L (2010 2011) og Prop. 25 L (2010 2011)) 5. Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til arbeidsministeren: «Tannhelsepersonell har vært utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam. Flere har fått helseskader på grunn av dette. Blant annet har tannhelsesekretærer vært utredet av arbeidsmedisinske eksperter ved både Haukeland universitetssjukehus og St. Olavs hospital, som konstaterer det. Likevel har flere opplevd at Nav kommer til motsatt konklusjon, og dermed får de avslag på sine krav om å få godkjent dette som yrkessykdom. Det forekommer også svært lang saksbehandlingstid i disse sakene. Hva vil statsråden gjøre for å sikre rettssikkerheten i denne type saker?» 6. Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Laila Dåvøy om opprettelse av en «havarikommisjon» for helsesektoren (Innst. 185 S (2010 2011), jf. Dokument 8:146 S (2009 2010)) 7. Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos og Jon Jæger Gåsvatn om innføring av en ordning med psykiatriambulanser i alle landets fylker (Innst. 184 S (2010 2011), jf. Dokument 8:163 S (2009 2010)) 8. Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Bent Høie, Sonja Irene Sjøli, Svein Harberg og Elisabeth Aspaker om bedre helsetjenester på nett (Innst. 186 S (2010 2011), jf. Dokument 8:9 S (2010 2011)) 9. Interpellasjon fra representanten Gunnar Gundersen til finansministeren: «Finansavisen melder den 8. desember 2010 at «det private eierskap i Veidekke utfordres av skattesystemet». Høyre har lenge vært bekymret for at det norske skattesystemet straffer norsk privat eierskap, og ser på dette som en alvorlig svekkelse av mulighetene for nyskaping, innovasjon og vekst og dermed de arbeidsplassene vi skal leve av i framtiden. Veidekke er kanskje det selskapet i Norge som mest systematisk har satset på at de ansatte skal være en sentral del av deres private eierside. Det private, personlige eierskap er over tid sterkt redusert og kraftig svekket i Norge. For de fleste ansatte er ikke det å opprette aksjeselskap en aktuell strategi for å kunne beholde sin eierposisjon, og alt underlegges dermed personbeskatning. Ser statsråden utfordringene og de konsekvensene dette har i forhold til nyskaping, verdiskaping og arbeidsplasser, og hvilke initiativ vil han ta for å gjøre noe med det?» 10. Innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen om endringer i vegtrafikkloven (gjennomføring av direktiv 2006/126/EF om førerkort) (Innst. 176 L (2010 2011), jf. Prop. 52 L (2010 2011)) 11. Innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen om utbygging og finansiering av E6 på strekninga Møllnes Kvenvik Hjemmeluft i Alta kommune i Finnmark (Innst. 177 S (2010 2011), jf. Prop. 53 S (2010 2011)) 12. Innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen om utbygging og finansiering av E18 på strekningen Gulli Langåker i Vestfold (Innst. 178 S (2010 2011), jf. Prop. 56 S (2010 2011)) 13. Innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen om utbygging og finansiering av ny E39 mellom Astad og Knutset i Gjemnes kommune i Møre og Romsdal (Innst. 179 S (2010 2011), jf. Prop. 57 S (2010 2011)) 14. Interpellasjon fra representanten Ingjerd Schou til samferdselsministeren: «Den rød-grønne regjeringens løftebrudd innenfor jernbaneområdet har vært mange: utsettelse av Ruteplan 2012, dobbeltspor Bergen Fløen, Eidangerparsellen, Alnabruterminalen og ny tunnel i Moss. Jernbaneverket har skyldt på manglende bevilgninger og kompetanse. Samtidig viser det seg at Jernbaneverket hadde nærmere én milliard kroner i ubrukte midler for 2009, og at relevante private konsulentmiljøer har ledig jernbanekompetanse. Norske signalsystemer er i stor grad utdaterte, og en utskiftning i stort omfang er nødvendig. I Europa satses det på signalsystemer med felles europeisk standard, ERTMS, og dette er implementert i land etter land. Norges innfasing av denne standarden utsettes flere år, og regjeringen legger ikke opp til behandling før i neste nasjonale transportplan. Vil statsråden vurdere en forsering av overgang til ERTMS for norske jernbanestrekninger?» 15. Referat Presidenten: Representanten Dagfinn Høybråten, som har vært permittert, har igjen tatt sete. Det foreligger tre permisjonssøknader: fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe om sykepermisjon for representanten Åge Starheim fra og med 10. februar og inntil videre fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om velferdsper-

2011 10. feb. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2389 misjon for representanten Hilde Magnusson i tiden fra og med 14. februar til og med 19. februar fra representanten Dagfinn Høybråten om permisjon i dagene 14. og 15. februar for som styreleder i GAVI vaksinefond å delta i møter i London Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknadene behandles straks og innvilges. 2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i permisjonstiden: For Hordaland fylke: Roald Aga Haug i tiden fra og med 15. februar til og med 18. februar For Rogaland fylke: Kjell Arvid Svendsen 15. februar For Sogn og Fjordane fylke: Anne June Iversen fra og med 10. februar og inntil videre Presidenten: Anne June Iversen er til stede og vil ta sete. Representanten Trine Skei Grande vil framsette et representantforslag. Trine Skei Grande (V) [10:02:22]: Jeg vil på vegne av Borghild Tenden og meg sjøl fremme et forslag om hurtigbehandling av kriminelle asylsøkere. Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke vil framsette et representantforslag. Øyvind Håbrekke (KrF) [10:02:37]: Jeg har den store glede på vegne av representantene Laila Dåvøy, Dagrun Eriksen, Line Henriette Hjemdal og meg selv å legge fram representantforslag om oppholdstid og åpningstider i barnehagen. Presidenten: Forslagene vil bli behandlet på reglementsmessig måte. Før sakene på dagens kart tas opp til behandling, vil presidenten foreslå at formiddagsmøtet om nødvendig fortsetter utover den reglementsmessige tid, kl. 16.00, til dagens kart er ferdigbehandlet. Det anses vedtatt. S a k n r. 1 [10:03:29] Innstilling fra Stortingets presidentskap om endringer i Stortingets forretningsorden (Innst. 188 S (2010 2011)) Presidenten: Ingen har bedt om ordet. (Votering, se side 2453) S a k n r. 2 [10:03:44] Innstilling fra Stortingets presidentskap om endringer i Stortingets forretningsorden vedrørende møteavviklingen (Innst. 199 S (2010 2011)) Presidenten: Ingen har bedt om ordet. (Votering, se side 2453) S a k n r. 3 [10:03:57] Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:04:25]: Som et bakteppe for denne utenrikspolitiske redegjørelsen følger vi og en hel verden fortsatt utviklingen i Egypt. I løpet av et par uker har landets politiske fremtid kommet i spill, et tilsynelatende sterkt presidentregime vakler, og folkets mange røster når til overflaten. For kort tid siden falt presidenten i Tunisia etter at folket reiste seg. President Mubarak kommer ikke til å stille til gjenvalg, og landets nye regjering har nå samtaler med opposisjonen. Vi støtter en demokratisk utvikling i Egypt. Det er egypterne som må avgjøre Egypts fremtid. Egypterne må finne veien videre mot nasjonal forsoning og en ordnet overgang til demokrati. Egypts stilling og stabilitet er viktig for en hel region ja, for store deler av Afrika, gjennom den arabiske verden og hele Midtøsten. Et samstemt budskap til dem som har makt og innflytelse i Egypt og til opposisjonsgruppenes representanter er å ta steg mot hverandre, ta et felles ansvar for en fredelig overgang til demokrati. Norge står rede, med europeiske partnere, til å bidra med støtte til den demokratiske overgangsprosessen som nå varsles. Et fellestrekk for autoritære regimer er at de har en svak evne og mangelfulle kanaler til å fange opp og tolke meninger og holdninger i folket. Makten blender. Det sivile samfunn holdes nede. Maktfordelingen uteblir, og gradvis svekkes legitimiteten til dem som sitter med maktapparatet. I kjølvannet av en slik maktkonsentrasjon ser vi ofte korrupsjon, maktovergrep og manglende likebehandling. De siste ukers hendelser sender et mektig budskap om kraften i menneskers legitime krav om medvirkning og innflytelse. Vi ser at denne kraften kan bryte igjennom og få autoritære regimer med kraftfulle politi- og sikkerhetsapparater til å vakle. Og vi ser som ved tidligere korsveier i historien at økning i mat- og bensinpriser kan være gnisten som får folk til å reise seg. En amerikansk tenketank målte fremtidstroen i en del land ved årsskiftet, og spørsmålet lød: Utvikler landet ditt seg i riktig retning? 87 pst. av kineserne svarer ja, mens i land som USA, Storbritannia og Frankrike svarer mellom 28 og 21 pst. bekreftende, og i land som Brasil og India et sted midt imellom: 45 50 pst. Undersøkelsen avdekker en tendens som forteller noe om vår tid: I de vestlige land, som ofte har vært kjennetegnet av fremtidstro og evne til tilpasning, råder det en større skepsis og uro for fremtiden, mens i land som opplever kraftig vekst og utvikling, assosierer flertallet fremtid med muligheter og bedre liv. Mens uroen for fremtiden lettere fanger overskriftene i vår del av verden, bør vi heve blikket og se dette: Trolig har aldri flere mennesker i verden sett på fremtiden med

2390 10. feb. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2011 større optimisme mennesker som nå ser en vei ut av fattigdom, mot bedre helse og flere muligheter for større frihet. Vi skal ikke undervurdere følelsenes betydning i utenrikspolitikken. Kollektive følelser kan styrte et regime, som i Tunisia, få det til å vakle, som i Egypt, gjenreise et land etter en krig, stemple en hel folkegruppe, eller gi folk troen på at fellesskapet kan bygge en ny fremtid. Stemninger og strømninger av tro, håp, frykt eller ydmykelse er med på å påvirke det utenrikspolitiske handlingsrommet. Den faktor som i 2010 kanskje i størst grad har virket inn på handlingsrommet, er forandringene. Året har vært en entydig påminnelse om at verden er inne i en overgangsfase, hvor forandringene oppleves på en rekke områder. Finanskrisen går fortsatt gjennom sine faser og leder i flere land til økonomisk krise og for noen til omfattende sosial og politisk uro. Statsfinansielle ubalanser er ved å lamme den økonomiske handlefriheten hos stater som står oss nær, over Atlanterhavet og på vårt eget kontinent. Maktforholdene i verden forskyves geografisk. Det er ikke noe nytt, men tendensen forsterkes i etterkant av finanskrisen. Nye land rykker opp på verdenspolitikkens hovedarena. Kinas økonomiske og miljømessige og i større grad også politiske fotavtrykk er blitt tydeligere. Vi ser nye maktbalanser i det globale verdenssamfunnet, som Norge er en så integrert del av. Verden domineres ikke av to rivaliserende makter, som under den kalde krigen. Verden er ikke ledet av USA, som i årene rett etter. Verden er multipolar, med flere og til dels nye maktsentra. Dette er den nye normalen. Makten mellom stater blir mer representativt fordelt, og det er et fremskritt. Men det gjør ikke verden enklere å styre; det er ikke enklere å enes om normer og verdier, ikke enklere å komme til enighet om kompliserte avtaler, heller ikke enklere å bidra til fred og nedrustning. Men om det ikke er enklere, er det desto mer påkrevd. Dette er utviklingstrekk som former den utenrikspolitiske redegjørelsen i år, og vi må spørre: Hvordan påvirkes Norge? Hva er vårt handlingsrom? Hvilke valg har vi? Vi lever altså i en utenrikspolitisk brytningstid. Det er taktskifte på en rekke områder. Makt flyttes, økonomier, kulturer og samfunn veves tettere sammen. Kinas økonomiske og teknologiske fremskritt setter spor. Nylig har landet etablert seg som verdens andre største økonomi. Dette vil gradvis få politiske utslag. Aldri i historien har et land unnlatt å veksle inn sin økonomiske og teknologiske makt i politisk innflytelse. I 2011 er det forventet at Kina vil låne mer penger ut til utviklingsland enn Verdensbankens samlede utlån. Kinesiske foretak kjøper Elkem. Kina kjøper seg opp i Europas statsgjeld. Vi må slutte å se dette som noe nytt. Dette er også den nye normalen. På den annen side fanger nyhetsbildet inntrykket av et svekket USA, med stor gjeld statlig og privat politiske motsetninger, høy ledighet og økt frykt for økonomisk tilbakeslag for store befolkningsgrupper. Mange har spådd USAs tilbakegang, flere ganger. På 1960-tallet var det frykt for at Sovjetunionen skulle passere USA i økonomisk utvikling. 20 år etter ble det samme spådd om Japan. Ikke noe av dette skjedde. Like fullt er endringene betydelige. Internasjonalt måles USA mot en innflytelse som var. Derfor blir dette en kontrast til dagens situasjon, der USAs relative makt reduseres. Heller ikke dette kan vi se som noe nytt. Igjen: Dette er den nye normalen. Slike utviklingstrekk fanger overskriftene, og de er ikke uten grunnlag, men vi bør advare mot forenkling og det endimensjonale. Ja, en rekke land opplever kraftig økonomisk vekst. Brasil står fram med demokratisk modenhet, økonomisk vekst, økt velferd og sosial stabilitet, relativt sett. Men slik er det ikke for en lang rekke andre stater i vekst. I mange land balanserer høy vekst på toppen av sosial uro, politiske spenninger, korrupsjon, ustabile matmarkeder og høye matpriser, rask befolkningsvekst og økte forskjeller. For land med sterk vekst og autoritære styresett kan det vente en folkelig overraskelse bak neste økonomiske kvartalsrapport. Deler av en slik historie utspiller seg nå i Nord-Afrika og Midtøsten. USA og Europa strever med både gjeld og ettervirkningen av finanskrisen. Men vi skal ikke undervurdere styrken i de modne demokratiene. Her har vi fortsatt å gjøre med verdens ledende økonomier, ledende universiteter, ledende selskaper, en kunnskapsrik befolkning og levende og mangfoldige sivilsamfunn. USA har et militærvesen som fortsatt er verdens dominerende. Og den friheten og de mulighetene som følger av demokratienes organisering og menneskerettighetenes sterke stilling, gir samfunnene i det vi forstår som Vesten, både styrke og fortrinn når det gjelder nyskaping, fornyelse og sosial stabilitet. Til dette skal vi legge graden av samarbeid utviklet i ulike regioner. Ser vi på Asia, ser vi sterke vekstøkonomier, men vi ser også uforløste regionale spenninger i en verdensdel med svake samarbeidsordninger, uavklarte suverenitets- og grensespørsmål, samt gamle stridstema fra historiens ulike konflikter som ikke er oppgjort. For norsk utenrikspolitikk handler det om å ta godt vare på de nære forbindelser til allierte og økonomiske partnere i vår del av verden og å utvikle våre bånd med stater utenfor denne kretsen. Fortsatt går den overveldende del av vår handel til våre nærområder. Det gjør ivaretakelsen av vårt samarbeidsoppsett med EU til en fortsatt prioritet. Regjeringen ser fram til innstillingen fra utvalget som evaluerer EØS-avtalens virkemåte. Mot denne bakgrunn vil det bli fremmet en melding til Stortinget om samarbeidet med EU. Vårt mål må fortsatt være å sikre forutsigbarhet for norsk næringsliv, gode politiske kanaler for fremme av norske interesser og fortsatt adgang på like vilkår for nordmenn, enten de handler, jobber, studerer, forsker eller tar seg rundt som turister. For norsk sikkerhetspolitikk ligger den transatlantiske forankringen fast. Her er det nå en mindre profilert militær dimensjon enn under den kalde krigen. Med Norges geografi og utviklingen i nordområdene er den politiske dimensjonen ved forankringen av største betydning. Vi er tjent med å holde levende vårt nære forhold til USA. Norge vil ha som mål å søke støtte for viktige internasjonale prinsipper og utvikling av moderne rettsregler i

2011 10. feb. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2391 våre nærområder, så sterkt preget av hav bærekraftig ressursutnyttelse, etablerte og nye transportårer samt tettere samarbeid mellom stater og regioner i og rundt Arktis. Vi vil søke interessefellesskap og samarbeid med USA for en styrket internasjonal rettsorden, et mer effektivt FN, en moderne NATO-allianse, et oppdatert og konstruktivt samarbeid med Russland et USA som bidrar til å finne løsninger på globale utfordringer. Vi vil fortsatt vise at vi tar ansvar i våre nærområder, at vi har kapasitet og vilje til å håndheve vår suverenitet i norske områder og utøve myndighet der vi har jurisdiksjon. Forsvaret har en viktig rolle selvstendig og i samarbeid med sivile etater i denne sammenheng. Vedtaket av et nytt strategisk konsept på NATO-toppmøtet i november i fjor var en milepæl for alliansen. Det slår klart fast at NATOs hovedoppgave er kollektivt forsvar. Alliansen understreker sin oppmerksomhet om utfordringene i nærområdene, og lar ikke operasjoner langt fra medlemslandene gå på bekostning av alliansens hovedoppgave. NATO må gjøre begge deler, og det nye konseptet gjenspeiler denne balansen på en god måte, slik Norge aktivt arbeidet for. I år starter den praktiske implementeringen. Dette betyr bl.a. reform av NATOs kommandostruktur, som må bli mindre, mer fleksibel og tettere integrert med nasjonale ressurser. Det vil også bli utviklet en ny partnerskapspolitikk. Vi starter en systematisk gjennomgang av alliansens kjernevåpenstrategi, ansporet av de grep president Obama har tatt, både gjennom den nye STARTavtalen med Russland og gjennom de nye retningslinjene i USAs egen atomvåpenpolitikk. Norge har sammen med Polen arbeidet aktivt for å få satt reduksjon av de taktiske kjernevåpen på dagsordenen. Denne saken vil vi følge tett. Vi har mye fellesgods med Obama-administrasjonens utenrikspolitiske kurs tematisk og geografisk. Samarbeidet med USA om f.eks. global helse og kamp mot seksualisert vold både tjener disse temaene og bidrar til å skape grunnlag for dialog også om andre spørsmål. Vi er engasjert i arbeidet med å løse noen av verdens vanskeligste konflikter fra Sudan via Midtøsten til Afghanistan. Dette vil vi utnytte videre i vårt nære samarbeid med USA, selv om presidenten vil måtte inngå kompromisser i Kongressen, og selv om store og presserende økonomiske oppgaver i USA vil ha forrang i enda større grad enn før. For Norge er det av særlig interesse å følge utviklingen av EU som politisk aktør i Europa, men også på den bredere internasjonale scene. Også her er mye i bevegelse og mye fortsatt uklart i lys av den statsfinansielle krisen i mange land. Dette får betydning for Norge, fordi det er her vi finner våre naboer, partnere og allierte, våre viktigste handelspartnere og markeder for plassering av vår finansformue, fordi våre utenrikspolitiske posisjoner så gjennomgående er knyttet tett til de europeiske, og fordi Europas gjennomslag i ulike verdi- og interessespørsmål så ofte sammenfaller med muligheten for å få gjennomslag for norske syn. Endringene i Europa har mange drivkrefter. EU har selv satt endringenes kurs; gjennom utvidelsen med ti nye land, gjennom den felles valuta og gjennom vedtak av Lisboa-traktaten. I sum handler dette om en tung dagsorden for oppfølging og gjennomføring. Oppgaven er ennå ikke over. Eurosamarbeidet, som omfatter 17 land med Estland som det sist ankomne, har store økonomiske og institusjonelle utfordringer. Statsgjeldskrisen i enkelte euroland har avdekket behov for å styrke koordineringen av den økonomiske politikken. Dette har betydelige politiske og institusjonelle konsekvenser, og mange nye og gamle konfliktlinjer avtegner seg. Hele denne dagsordenen utsettes nå for ytterligere press gjennom finanskrisens ettervirkninger. Samlet sett opplever Europa ny vekst, i noen land betydelig, men andre land henger igjen i et krysspress av stor gjeld, store underskudd og svak eller ingen vekst. Vi ser her et bilde av en situasjon som ikke er bærekraftig: fra det uholdbare i store køer av arbeidsledige, særlig alvorlig blant unge med og uten utdanning, til store sosiale konsekvenser av de nasjonale innstrammingsprogrammer og håndtering av stor gjeld og store underskudd i mange land. Dette har i noen land slått ut i frustrasjon, sosial uro, motløshet og avmaktsfølelse, en sum som lett kan skape grobunn for populisme. I de mest vanskeligstilte EU-landene har arbeidsmarkedssituasjonen ført til at mange nyutdannede akademikere benytter seg av de mulighetene et fritt arbeidsmarked gir, til å dra til andre medlemsland der mulighetene er bedre og flere. Dette er en positiv side ved det felles arbeidsmarkedet vi er en del av. Men en sideeffekt er at de kriserammede landene tappes for nettopp den arbeidskraften som ideelt sett kunne bidratt til å snu situasjonen. Her kan vi se en effekt av de mange innstrammingene i mange EU-land på vår hjemlige arena: Den internasjonale søkningen til norsk høyere utdanning har økt så kraftig for kommende studieår at Universitets- og høgskolerådet setter seg ned i egne møter for å drøfte hvordan man skal klare å komme gjennom søknadsbunkene. Oppgaven med å kutte underskudd og redusere gjeld tilfaller hvert enkelt utsatt land. Politiske spenninger og ustabilitet som vi har sett i et økende omfang rundt om utspiller seg først og fremst på landnivå. Det er her de politiske kostnadene vil bli sterkest følt for demokratisk valgte nasjonalforsamlinger og regjeringer. Dette vil prege EUs samlede kraft i tiden som kommer. Mange av våre partnerland vil dermed få en dagsorden ganske ulik vår egen. Parallelt med håndteringen av den økonomiske krisen følger vi etableringen av EUs nye utenrikstjeneste som skal gi den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken mer tyngde og klarere retning. De nye institusjonene skal fylles med felles politikk og støtte den nye utenrikstjenesten med samlet politisk kraft. Betydelig politisk energi brukes nå til å etablere institusjonene, fordele poster og stillinger. Som naturlig er, følger pågående avklaringer av maktfordeling mellom de nye institusjonene. Et inntrykk er at mye politisk energi i denne fasen går med til interne, Brussel-baserte drag-

2392 10. feb. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2011 kamper. Dette kan være med på å svekke det politiske fotavtrykket utad. Det er i Norges interesse at EU lykkes i å føre en tydelig og samlet utenrikspolitikk, at Europas stemme lar seg høre i viktige internasjonale fora. Norge og EU har ofte sammenfallende utenrikspolitiske posisjoner det gjelder menneskerettigheter, rettstatsprinsipper, klima- og miljøpolitikken og veldig mye annet. Vi arbeider nå for å videreføre og videreutvikle konsultasjonsordninger for Norge i denne nye strukturen med EU. Vi har hatt etablerte kanaler for konsultasjoner i det gamle oppsettet, og vi ønsker å videreføre dem i det nye. For dette gjelder som før: Vi blir lyttet til der vi har relevant kunnskap og kompetanse. Men det stiller større krav til at vi på norsk side er koordinert, fokusert og ser mulighetene. EUs nye utenrikstjeneste vil overta ansvaret for EUs samordning av EØS-avtalen. Europakommisjonen, representert ved sine ulike avdelinger, vil fortsatt være vår samarbeidspartner innenfor de ulike fagområdene der regelverksutviklingen i EU finner sted. Vår rett til deltakelse i ekspertgrupper og komiteer som assisterer kommisjonen med utvikling av regelverk, er hjemlet i EØS-avtalen. Vi følger også med interesse hvordan EU-landenes nasjonale utenrikspolitikk preges av den sterkere samordningen. Vi er vitne til et kulturelt skifte nå. De fleste statene har lange tradisjoner som utenrikspolitiske aktører. Samtidig har det vokst fram en felles utenrikspolitikk det siste tiåret. Med etableringen av de nye institusjonene må de 27 i enda sterkere grad finne denne balansen mellom felles markeringer og egen politikk. Det finnes ingen mal for dette balansepunktet. Men institusjonenes kraft og tyngde gjør sitt. Utenrikspolitisk energi trekkes mot Brussel. I den nasjonale politikkutformingen ser vi noen utslag: Mange land bygger ned egen utenriksrepresentasjon, primært som følge av innsparinger i kjølvannet av finanskrisen, men sannsynligvis også som følge av EUs fellespolitikk på lengre sikt. Det får betydning også for oss når det skjer nedleggelser og redusert nærvær, særlig blant våre nordiske naboer. Vi ser en oppgradering av saker som har en utpreget nasjonal agenda og følgelig ikke fanges opp av den felles politikkutformingen. Næringsfremme er et slikt område. Utenrikstjenesten blir enda tydeligere et instrument for å støtte egne bedrifter i nye markeder. Også dette skal vi merke oss. EU-landene er våre partnere, men bedriftene deres er blant våre bedrifters fremste konkurrenter. EØS-midlene representerer fortsatt et viktig virkemiddel for å styrke de bilaterale relasjonene med mottakerlandene i EU. For vi ser en oppblomstring av bilaterale og regionale kontakter, og igjen skjer det under radarskjermen for den felles politikkutformingen i EU. Tidligere i uken møttes lederne fra Polen, Øst-Tyskland og Frankrike til sikkerhetspolitiske drøftelser. Det britiske initiativet til britisk-nordisk-baltisk samarbeid er et annet eksempel, men det går videre til klynger av tettere regionsamarbeid i alle hjørner av vårt kontinent. Dette setter det nordiske samarbeidet i et interessant lys, og det gjør de regionale organene i nord fra Arktis via Barents til Østersjøen og EUs nordlige dimensjon til viktige uttrykk for et etablert grensenært samarbeid. Her har vi derfor et handlingsrom. Det skal vi utnytte, bl.a. innenfor den nordiske kretsen, når vi følger opp Stoltenberg-rapportens anbefalinger som ledd i utbyggingen av et enda tettere sivilt og militært samarbeid. I behandlingen av St.meld. nr. 15 for 2008 2009, om utenrikspolitikken i forrige periode, var det bred enighet om at Norge må engasjere seg overfor nye aktører, og at forsvar for og fremme av våre interesser ikke stopper ved norskegrensen. Dette engasjerer oss og er en spennende oppgave, ikke bare for utenrikspolitikken, men også for norsk næringsliv, kultur, det sivile samfunn og politikkutforming på en lang rekke andre områder fra klima til helse, migrasjon og flukt. I det nye verdensbildet opplever landene i det vi har kalt Vesten, at de ikke lenger er i flertall i de globale organisasjonene. Da FN ble stiftet, hadde verden 50 stater, nå er tallet nærmere 200. Det gir føringer for hvilken arbeidsform Norge bør benytte i multilateralt arbeid, f.eks. innen arbeidet med menneskerettigheter. For å lykkes rekker det ikke alene at vi vender oss til de land som står oss nærmest, og som stort sett mener det samme som oss. Vi må utvide horisonten og søke allianser med moderate krefter utenfor vår egen gruppe av vestlige land. Vi har betydelig felles gods å utvikle med mange land i Latin-Amerika, Afrika og Asia, og vi satser systematisk på dette i vårt FNarbeid og i utviklingen av tosidige forbindelser. Blant de viktigste områdene i FNs generalforsamling og som medlem av FNs menneskerettighetsråd, som Norge har engasjert seg i i det siste året, er arbeidet med å få vedtatt en resolusjon om stans i bruken av henrettelser som straffeform, engasjementet for økt beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere, arbeidet med å kartlegge lover som diskriminerer kvinner, og anerkjennelse av lesbiske, homofile, bifile og transpersoners rettigheter. Et eksempel som illustrerer de nye arbeidsformene, og som jeg vil dvele litt ved i denne redegjørelsen, er utviklingen av Norges forhold til Indonesia, et viktig land i den vide horisonten i øst langt fra oss geografisk, men atskillig nærmere når vi fokuserer på alle de interesser vi har felles. Geopolitisk trer Indonesia fram som en mer og mer sentral aktør. Landet har nær 240 millioner innbyggere, verdens største muslimske befolkning, har gått fra autoritært styresett til demokrati og har posisjonert seg som en brobygger både i regionen og globalt. Landet er Sørøst- Asias største økonomi, fører en aktiv FN-politikk og er et sentralt medlem av G20. Etter mange års systematisk oppbygging har det norskindonesiske samarbeidet skutt fart innen klima og energi, global helse, tusenårsmålene, nedrustning, demokrati og menneskerettigheter, samt internasjonale politiske spørsmål og økonomisk samhandel. 2010 var i så måte et viktig år. Innen klima har Norge og Indonesia forpliktet seg til et samarbeid om et globalt fellesløft for å forebygge klimaendringer, anført av samarbeidet om å beskytte regnskogen et skogpartnerskap som slår rot og inspirerer andre. I mai ble det inngått en intensjonsavtale på dette området,

2011 10. feb. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2393 og i november i Jakarta undertegnet jeg en felleserklæring om samarbeid og tette konsultasjoner. Gjennom EFTA-samarbeidet har Norge nylig lansert forhandlinger om en handelsavtale med Indonesia. En slik avtale vil være til nytte for næringslivet i begge land og bidra til økt handel og investeringer. Multilateralt utvider vi gradvis samarbeidet i FN og andre fora. Indonesia er for oss en medspiller innen nedrustning og ikke-spredning, og landet er tilsluttet de fleste globale rustningskontrollavtaler. Vi har bl.a. et nært samarbeid for å styrke biologivåpenkonvensjonen, spesielt innen sykdomsovervåking. Menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Indonesia den tiende i rekken i år utgjør en viktig del av det bilaterale forholdet og er en arena for samtaler på politisk nivå og tematiske diskusjoner for myndigheter, akademia og det sivile samfunn. I fjor høst arrangerte vi i samarbeid med Indonesia også en regional asiatisk konferanse om behovet for å styrke beskyttelsen av sivile i væpnet konflikt. De første sikkerhetspolitiske konsultasjoner på embetsnivå mellom Norge og Indonesia ble holdt i Jakarta i januar. Flere vil følge. Indonesia er altså et eksempel på et land som for Norge ikke er nært geografisk, men en nær samarbeidspartner i et interesseperspektiv, basert på gjensidig tillit og i et langsiktig tidsperspektiv. For 10 20 år siden ville det vært vanskelig å forutsi et slikt partnerskap. En lignende kurs, men tilpasset de enkelte land, følger vi med land som India, Brasil og Sør-Afrika, i tillegg til Russland. Vi skal ikke forstrekke oss, men vi flytter nå utenrikspolitiske ressurser for å kunne prioritere en tettere oppfølging og vektlegging av disse landene. I neste måned lanserer regjeringen en egen Brasil-strategi. Vi intensiverer innsatsen med å sluttføre EFTA-forhandlingene om en handelsavtale med India, og vi er godt i gang med gjennomføringen av India-strategien, der samhandelen har skutt i været siden 2005. I desember 2010 lanserte Norge et nytt forskningsprosjekt med ledende institusjoner i USA, Sør-Afrika, Brasil og Indonesia innenfor rammen av initiativet utenrikspolitikk og global helse. Jeg nevner dette som noen få eksempler. Forholdet til Kina står i en særstilling. Det følger av Kinas betydning, fremvekst og innflytelse, men også alle mulighetene som åpner seg for Norge. Overordnet kan vi notere en betydelig utvikling i forbindelsene økonomisk, politisk og kulturelt. Det har vært en omfattende besøksutveksling, på til dels høyt nivå, bl.a. i forbindelse med vår deltakelse på Verdensutstillingen Expo 2010 i Shanghai, og stadig mer utviklede forbindelser på bred front, noe som er i tråd med vår Kina-strategi, som vi har fulgt siden 2007. Menneskerettsdialogen har vært substansiell og tjent som en arena for en lang rekke norske organisasjoner og instanser og deres motparter. Av særlig interesse har vi merket oss kinesisk interesse for norske velferdsstatserfaringer. Kina kopierer ingen, men de henter erfaringer fra så godt som alle. Tildelingen av Nobels fredspris til menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo gjorde at fokuset ble skarpt. Kinesiske myndigheter ga klart uttrykk for, i forkant av tildelingen, at en slik pris ville få konsekvenser for våre relasjoner. Den norske regjeringen understreket på sin side, på prinsipielt grunnlag og i forkant av Nobelkomiteens avgjørelse, komiteens uavhengighet og integritet. Synspunktet ble gjentatt og utdypet etter tildelingen i desember. Vi registrerer at de politiske forbindelsene langt på vei er satt på vent etter tildelingen. Vi tar Kinas reaksjon til etterretning. Vi fremholder Nobelkomiteens uavhengighet. Vi gjentar vår protest mot fengslingen og behandlingen av Liu Xiaobo, og vi fremholder vårt syn om betydningen av at Kina respekterer menneskerettighetene herunder ytringsfriheten. Vi er samtidig klare på betydningen av de økonomiske og sosiale fremskritt som har løftet millioner kinesere ut av fattigdom. Nå må vi se fremover. Norge og Kina har et bredt og godt fundament for samarbeid. Vi ønsker å bygge videre på dette. Det handler ikke om enveisrelasjoner. De er toveis og utvikles i tråd med felles interesser. Og det er mange slike å ta tak i for Norge og Kina: arbeidet med en frihandelsavtale, som vil gi næringsliv i begge land nye muligheter samarbeidet i Arktis, der Norge støtter Kinas inntreden som observatør i Arktisk råd handel, investeringer og teknologisk samarbeid politisk dialog om en lang rekke tema fra velferd til sikkerhetspolitikk, fra klima, miljø og energi til samarbeid om forebygging av humanitære kriser en videre dialog om menneskerettigheter og samfunn, innen rammen av menneskerettighetsdialogen En verden med større spredning av makt har klare positive sider for spredning av makt betyr også spredning av ansvar. Men samtidig blir utfordringene for effektiv global styring større. Dette bør oppta Norge, som alltid har hatt stor interesse av en godt organisert verden med tydelig respekt for en internasjonal rettsorden. Nå opplever vi at det internasjonale styringssystemet, som i hovedtrekk ble etablert etter annen verdenskrig, kommer under ytterligere press. Vi ser ikke en samlet handlekraft som kan slå fast noe grunnleggende nytt, ei heller gjennomføre dypere reformer. Vi ser at fremdriften i arbeidet med store avtaler med global rekkevidde stopper opp når interessemotsetningene spiller seg ut. Helt tydelig ser vi det i interessemotsetningene rundt klimaforhandlingene. Verden får ikke den handlingen kloden krever. Og vi ser det i bestrebelsene for å få til en ny global handelsavtale i WTO. Hvordan skal Norge forholde seg til et styringslandskap i endring? Først og fremst skal vi slå ring om det som fungerer, og det er faktisk mye. For til tross for strevet med å få sluttført Doha-runden om en ny handelsavtale, spiller WTO fortsatt en viktig rolle i å skjerme mot ny proteksjonisme og holde intakt et regelverk med håndfaste mekanismer for å sikre at de respekteres. Vi vil gjøre vårt for å bidra til at Doha-forhandlingene får det siste avgjørende skyv mot en endelig avtale, ti år etter at de ble igangsatt. Styrking av det multilaterale handelssys-

2394 10. feb. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2011 temet er grunnleggende for en åpen økonomi som den norske. Videre skal vi spille vår rolle i alle de organer som tross alt sikrer god styring og regelverksutvikling mange av dem i FN-systemet. FN behøver samtidig en vedvarende reformprosess. Vi har bidratt og vil fortsatt bidra til reform. Nå iverksettes sentrale deler av de reformene som ble lagt fram i den utredningen statsminister Stoltenberg ledet fra iverksettelsen av «Ett FN» på landnivå til etableringen av «UN Women», en samlet FN-organisasjon for likestilling og kvinners rettigheter. Vi er aktive sammen med våre nordiske naboer innen rammen av Verdensbanken og IMF. Samtidig står arbeidet med å reformere Sikkerhetsrådet stille. De fleste ser åpenbare kandidater til nye medlemmer, men feltet er fullt av motkrefter som til nå har blokkert de avgjørende grepene. Norge skal fortsatt være en klar stemme for reform, effektivisering og bedre styring. En god venn av FN som Norge er er en venn som stiller krav, holder FN ansvarlig og viser nulltoleranse for dårlig styring og dårlig ressursbruk. Når Norge går inn i FN-organer, vil vi gjøre det med tyngde og engasjement, som vi gjør i FNs menneskerettighetsråd og i Verdens helseorganisasjon, WHO, hvor Norge sitter i styret fram til 2013, og som vi vil gjøre det som nytt medlem av Fredsbyggingskommisjonen. Samtidig ser vi at det utenfor FN vokser fram nye strukturer basert på bredere partnerskap og andre maktstrukturer enn dem vi er vant med innenfor FN-systemet. Vi har ikke minst sett dette innen global helse de senere år med vaksinealliansen GAVI og det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, som ledende eksempler. Nye partnerskap med privat sektor, sivile samfunn og utviklingsland, mer moderne og dynamiske styringssystemer og sterkere fokus på målbare resultater alt dette har vært nødvendig for å utløse nye midler og målrette satsingene. Lanseringen av en global strategi for kvinner og barns helse ved FNs generalsekretær i september i fjor, basert nettopp på de nye strukturer og partnerskapstanken, er en erkjennelse av at reformene er nødvendige. Norge har ledet an i mye av dette reformarbeidet, slik vi også har gjort innen regnskogsatsingen og REDD+, og vi vil fortsette å ha en rolle i å koble FN-organene og nye initiativ sammen på en hensiktsmessig måte. Vi forbereder nå en egen melding til Stortinget om vårt arbeid med globale helsespørsmål. Med flere maktsentre i vår multipolare verden og uten et kraftig globalt styringssystem er det ingen stat som alene har egenkraft til å si hvor skapet skal stå. Etableringen av G20 er ett av symptomene på dette. Når G20-samarbeidet kom i fokus som sentrum for overordnet global styring, var det i første rekke på det økonomiske området. Det er liten tvil om at G20 spilte en avgjørende rolle etter at finanskrisen brøt ut i 2008. Men handlekraften var størst den første tiden, da fellesinteressen av å motvirke den globale krisen var sterkest. I tiden etterpå har G20 etablert seg som en ledende struktur for tunge, internasjonale beslutningstakere. Det er som sagt positivt hvis viktige beslutninger fattes av mest mulig representative forsamlinger, og at disse har handlekraft. Dette støtter Norge. Men erfaringene synes å vise at vanskelige saker ikke nødvendigvis blir lettere å løse blant 20 stater enn blant nærmere 200. Også G20 består av flere konkurrerende poler. Det kan også stilles spørsmål ved gruppens legitimitet. G20 er selvoppnevnt, mandatet uklart, og satt på spissen kan det reises spørsmål om hvorvidt vi andre som Norge skal ta det som synes som et diktat fra en gruppe vi ikke er medlem av eller har valgt ut. En annen uro er at gruppens diskusjoner kan bidra til å svekke innholdet i det samarbeidet som faktisk finner sted i andre organer. Løsninger kan oppleves som forhåndsavklart blant de største. Vi ser altså klare dilemmaer på den ene siden begrensede og til tider beslutningsdyktige enheter, som G20, men med svak legitimitet; på den andre siden store kollektive samlinger av land, som i FN, men uten enighet og med svak effektivitet. Norges linje er å søke direkte kontakt med det sittende G20-formannskapet, for å komme med konkrete innspill til saker av betydning for oss, slik finansministeren og jeg gjorde overfor det franske formannskapet i forrige uke. Vi ber også om at kontakten mellom FNs generalforsamling og G20 struktureres og formaliseres. Og endelig mener vi at G20 ville stå seg på en mer systematisert, regional representasjon noe etter modell fra de regionale setene i IMF. Vi merker oss at dette er tanker som også det franske G20-formannskapet ser på med interesse. Den multipolare orden har i dag også andre effekter. I mangel av et klart sentrum for sentrale beslutninger ser vi en regional knoppskyting. Det kan forklares med de mange felles anliggender som land som ligger tett på hverandre geografisk, opplever. Isolert sett er dette positivt, men dette er heller ikke noe fullgodt svar på mange av dagens mest åpenbare og felles utfordringer innen klima, energi, handel og nedrusting. Norge støtter mange av dagens regionale grupperinger av stater. Vi er dessuten ledende i slike organisasjoner som er i vår del av Europa. Det urovekkende i dagens bilde er imidlertid svekkelsen av evnen til global styring. Det trengs flere broer mellom ulike regionale samarbeidsorganisasjoner, og det trengs bedre koblinger for de nye organisasjonene til de etablerte rammeverkene som FN og IMF. I en verden der makt spres og det stilles spørsmål ved gamle autoriteter, er det påtrengende å mobilisere handlekraft for å møte noen av verdens mest kompliserte konflikter konflikter der årene har avdekket at militær makt og voldsbruk ikke kan gi varig fred, konflikter der de involverte parter må vise omfattende politisk mot og handlekraft, og der det internasjonale samfunn må bidra, legge til rette for og støtte veien mot fred og forsoning eller mobilisering av hjelpearbeid for å bøte på den alvorlige humanitære situasjonen vi ser nå utspiller seg med tørken i Øst- Afrika, eller mer samlet kraft for å møte konsekvensene av økende matpriser og en voksende matvarekrise. Utfordringen fra stater i oppløsning, eller «failed sta-

2011 10. feb. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2395 tes», er stor, og verdenssamfunnets evne til å håndtere situasjonen strekker ikke godt nok til. Somalia er det ledende eksemplet. Piratvirksomheten i Adenbukta når langt ut i Det indiske hav og sørover i enorme områder, og norsk skipsfart og norske skipsfartsinteresser møter store utfordringer. Regjeringen er engasjert for å gi Norges bidrag mot dette ondet, både ved å vurdere et nytt norsk marinebidrag til de internasjonale styrkene og ved å fokusere på situasjonen på land, der problemet har sitt utspring. Norge yter et solid bidrag for å stabilisere Somalia, inklusiv med nødhjelp, opptrapping av innsatsen for å straffeforfølge sjørøvere, finansiering av fengsler samt å etablere preventive tiltak for skipsfarten og for å avskjære hvitvasking av løsepenger et arbeid som koordineres av den internasjonale kontaktgruppen. Når det gjelder saken om bevæpning på norske skip, reiser det en rekke spørsmål som regjeringen tar sikte på å avklare snarlig. Jeg vil videre omtale tre aktuelle konflikter: i Sudan, Midtøsten og Afghanistan. Sudan står ved en korsvei. Freden i 2005 var et gjennombrudd som gjorde slutt på mange tiårs krig og lidelse, men det gjensto å bygge freden. I januar brukte folket i sør sin anledning til å stemme over sin egen fremtid. Resultatet er et overveldende flertall for selvstendighet. Fram mot juli gjenstår krevende forhandlinger om premisser for deling. Mye gjenstår, og mye står på spill. Etter alle solemerker får Afrika en ny stat fra sommeren av, og den tar Norge mål av seg til å anerkjenne. Norge var fødselshjelper for fredsavtalen i 2005. Med USA og Storbritannia utgjør vi nå en troika for oppfølgingen av avtalens mekanismer. Den sentrale aktøren utenfra i dag er likevel Den afrikanske union, AU, og Sudanpanelet ledet av tidligere president Mbeki. Norge støtter at afrikanske stemmer er de førende, AU og de mest berørte naboer. Her står så mye på spill både regionalt og bredere internasjonalt, at troikaen og aktører som Kina og EU må på banen. Utover det løpende diplomatiske arbeidet vil Norge vie særlig oppmerksomhet om oljesektoren og forhandlingene om hvordan nord og sør både kan dele og samarbeide. Begge er sterkt avhengig av oljeinntekter, og begge har en stor nedside dersom de ikke kommer til enighet. Tilsvarende kan oppsiden gjøres tydelig om de lykkes. Vi vil arbeide med dette som mål i tett kontakt med de styrende i nord og de styrende i sør. Norge er i tillegg opptatt av at partene før fredsavtalens utløp enes om fremtidige statsborgerrettigheter. Siden oktober i fjor har om lag 200 000 personer returnert fra nord til sør. For Israel Palestina-konflikten er 2011 et skjebneår som om ikke hvert år i denne konflikten handler om skjebner for mennesker i en lang og bitter strid mennesker som i stort antall og stort flertall sier de ønsker og er rede for fred basert på kompromisser og forhandlinger, men der lederne ikke klarer å omsette denne viljen til håndfast innsats for å overkomme motsetningene og gi palestinerne sin egen stat og Israel trygghet for sikkerhet innenfor sine egne grenser. I september i år går fristen ut for å enes om en fredsløsning og etableringen av en palestinsk stat, slik president Obama, statsminister Netanyahu og president Abbas ble enige om i september 2010, da de ga seg selv ett år for å forhandle. I september er det også ett år siden president Obama fra FNs talerstol sa at hans mål var at neste års generalforsamling kunne ønske en ny stat velkommen og da siktet han til Palestina og ikke Sør-Sudan. I august september i år vil den palestinske statsminister Fayyad trolig ha gjennomført sin reformplan for bygging av troverdige statsinstitusjoner for en palestinsk stat. I september i fjor erklærte Verdensbanken overfor giverlandsgruppen AHCL, som Norge leder, at med fremgangen i reformarbeidet var de palestinske selvstyremyndighetene nå rede til å etablere en stat i nær fremtid. Denne fremtiden er trolig neste sommer den som kommer. Det hjelper lite med statsinstitusjoner om det ikke finnes en stat. Vi må konstatere at det er liten eller ingen fremgang i fravær av direkte forhandlinger om dette. Lekkede palestinske forhandlingsdokumenter gir ikke et komplett bilde av forløpet. Noen mener lekkasjene gir hold i påstandene om at president Abbas har vært rede til å strekke seg svært langt for en enighet. Like slående er det at Israel ikke har funnet rom til å nærme seg en løsning på et slikt grunnlag. Det mangler rett og slett vilje, tillit og evne til å ta disse forhandlingene fremover. USA, som har en helt spesiell rolle som tilrettelegger og aktiv pådriver, har tydeligvis heller ikke midler, evne eller vilje til å presse fram en slik enighet. Klare uttalelser fra Midtøsten-kvartetten av USA, FN, EU og Russland rekker heller ikke til. Norge vil støtte all innsats for å få til bevegelse i månedene som kommer. Som leder av giverlandsgruppen, AHLC, vil vi holde fast ved vårt arbeid med å bistå de palestinske selvstyremyndighetene i gjennomføringen av Fayyads reformplan. Vi har tillyst et neste møte i Brussel i april i nært samarbeid med EUs utenriksansvarlige Catherine Ashton. Norge vil være medformann for en ny giverlandskonferanse for de palestinske selvstyremyndighetene i Paris i juni. Vi vil i samarbeid med FNs generalsekretær invitere til det årlige AHCL-møtet i New York i september. Vi står overfor sluttrunden for politiske forhandlinger, der partene har hovedansvaret, men der naboer og det internasjonale samfunnet må spille en tydelig og konsekvent rolle. Om forhandlingene ikke gir noen fremdrift, står visjonene om tostatsløsningen i fare for å kollapse. I dag forholder Norge og andre stater seg til en etter folkeretten uholdbar situasjon med okkupasjon og en de facto annektering av okkupert land. Vi er i en langvarig politisk og diplomatisk unntakstilstand, der håpet om en forhandlet løsning gjør at store deler av verdenssamfunnet også forventer at okkupasjonen må gå mot slutten. Om den annonserte slutten ikke kommer, vil bildet kunne endre seg. Tilstanden vil fremstå ved sitt rette navn ulovlig beslagleggelse av okkupert jord og forskjellsbehandling av folk innen grensene av et geografisk område. Det vil ikke gagne de moderate kreftene, snarere de ekstreme. Det fremtidsbildet bør inspirere alle parter til forsterket innsats for en fredelig løsning. Jeg vil senere orientere Stortinget nærmere om Afghanistan det er tillyst en redegjørelse om det te-

2396 10. feb. Utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 2011 maet og derfor begrense omtalen av det bildet her i min redegjørelse i dag. Også i Afghanistan vil testen være om det finnes evne og vilje til politiske forhandlinger mellom partene men med avgjørende bidrag fra naboene i regionen og det bredere internasjonale samfunnet. Etter Kabul-konferansen i juli og NATO-toppmøtet i november 2010 er kursen satt for gradvis overføring av sikkerhetsansvar til afghanske sikkerhetsstyrker. Det er fremgang, men sikkerhetssituasjonen forverres. Intensivert amerikansk militært press mot Taliban-grupperinger rundt om i landet har pågått siden i fjor sommer. Kommende vår og sommer vil vise om det har endret styrkeforholdet på bakken. Sikkerhetssituasjonen nord i landet, herunder i de områder hvor Norge har militære styrker, har forverret seg siden i fjor sommer og utgjør en stor utfordring for hele ISAF-koalisjonen. En varig løsning vil måtte ligge langs et politisk spor. Afghanere må finne veien til forhandlingsbordet med afghanere. President Karzai har lagt til rette for en mer aktiv oppfølging av dette sporet gjennom etableringen av et eget fredsråd. Samtidig vet vi at en afghansk fredsløsning vil måtte involvere nabolandene. Man må bl.a. finne fram til en felles forståelse mellom Afghanistan og Pakistan, og det må langt sterkere involvering til fra landene i Afghanistans nærområder. Norge støtter en utvikling langs disse spor, og vi vil der vi har kapasitet og posisjon bidra i en slik retning. En hel verden, også vi, ser mot øst og mot sør der de nye vekstøkonomiene trer fram og setter nye dagsordener, byr på nye muligheter, utfordrer etablerte sannheter. Jeg har omtalt Kina og Indonesia som eksempler. La meg da ta et langt sprang, i tema og geografi, til en annen horisont, horisonten i nord, til nordområdene, regjeringens strategiske hovedsatsingsområde. Stadig flere ser også mot nord, mot den horisonten som endres som følge av klimaendringer, en ny geopolitisk realitet og med økende interesse internasjonalt for regionens ressurser og transportårer. Horisonten i nord den er her hos oss. Her er vi med på å skape mulighetsrommet. Her er vi selv en hovedaktør. 2010 brakte viktige resultater langs flere spor, og nordområdepolitikken handler om nettopp dette å se ulike linjer i sammenheng: de grunnleggende folkerettslige spørsmålene, samarbeidet i hele den arktiske regionen, spørsmål om forvaltning, miljø og næringsutvikling, praktisk samarbeid mellom naboer i nord om å finne løsninger på konkrete spørsmål. I sum: politikk for arbeid, velferd og fredelig sameksistens i nord. Her ser vi en av disse nye regionale vekstsentra der de mest berørte statene finner sammen i nyskapende, regionalt samarbeid. Sentralt står enigheten med Russland om den maritime avgrensningen i Barentshavet og Polhavet, som ble behandlet her i Stortinget for to dager siden. Avtalen er, som det ble sagt, historisk. Den løser det viktigste utestående bilaterale spørsmålet med Russland, fullt ut i samsvar med havretten og de folkerettslige prinsipper. Avtalen åpner også for økt samarbeid om utvikling av industrielle muligheter i nord. Enigheten om den maritime avgrensningen er også blitt lagt merke til ute i verden; et tydelig signal om at Arktis er en region der uenighet kan løses på fredelig måte mellom naboer. Vi har gjennom avtalen og de seneste årenes samarbeid med Russland i Arktis fått tydelig fram at våre to land har en rekke felles interesser i denne regionen. Det er et grunnlag vi vil bygge videre på. Den internasjonale interessen for utviklingen i Arktis fortsetter å øke. For oss er det viktig at denne interessen ivaretas på best mulig måte og i institusjonelle former. Jeg vil nevne tre. Først: Den nordlige dimensjon, hvor EU, Island, Norge og Russland deltar, og der vi hadde formannskapet fram til ministermøtet i Oslo i november, den andre i rekken av denne nye regionale ordningen. Her ble vi enige om å utvide samarbeidet med to nye partnerskap, innen transport og logistikk og kultur. For det andre: Norge overtar formannskapet i Barentsrådet til høsten. Vi satser på å videreutvikle arbeidet innen energieffektivisering, fornybar energi i regionen, helse og sosial, redning og beredskap, det grenseoverskridende folk-til-folk-samarbeidet og økt næringsutvikling. For det tredje: I Arktisk Råd er det enighet blant medlemslandene om å styrke dette forum, og vi drøfter hvordan dette best bør gjøres. For fem år siden strevde rådet med synlighet og relevans. I dag er den største utfordringen hvordan vi skal møte den store interessen fra stater som vil slutte seg til som observatører. Norges posisjon er at vi snarlig bør finne en ordning for de interesserte observatørene. Norge er tjent med at de sentrale arktiske spørsmål drøftes i et organ der vi fullt ut er deltaker. Vi ønsker også nye initiativ for å frembringe mer relevant kunnskap om utfordringer og muligheter i Arktis, fra klima til næringsutvikling og transport, fra helse til søk og redning til havs og urfolks stilling. Norge og landene i Arktisk Råd er førende i utarbeidelsen av et internasjonalt regelverk for skipsfart i polare farvann, Polarkoden, som er til behandling i FNs sjøfartsorganisasjon, IMO. På slutten av fjoråret ble det også etter initiativ fra Arktisk Råd fremforhandlet en internasjonal avtale om søk og redning i Arktis, som etter planen skal undertegnes på rådets ministermøte på Grønland i mai. Det er også vesentlig fremgang i det grensenære samarbeidet med Russland, inspirert av de avtalene Norge og Russland undertegnet under president Medvedjevs besøk til Norge i april i fjor. I november 2010 underskrev vi en avtale om grenseboerbevis, og jeg håper den vil tre i kraft i løpet av året. Samtidig utformet utenriksminister Lavrov og jeg en erklæring om den videre utviklingen av det grensenære samarbeidet, med et sett felles prioriteringer, som eksperter fra begge land nå jobber videre med. Blant disse er oppfølgingen av grenseboerbeviset med flere praktiske lettelser, f.eks. når det gjelder arbeidsmarkedet og tiltak for å øke kapasiteten på grensestasjonene for å kunne møte mer trafikk. La meg legge til her: Vi har gjort mange norske tiltak i dette området, og vi forventer også nå at det er gjensidighet på russisk side, slik at lettelsene gjelder begge veier. I bunnen for nordområdesatsingen finner vi de nye strategiske prosjektene fra dokumentet «Nye byggesteiner i nord» fra mars 2009. Vi ligger godt an 80 pst. av tiltakene

2011 10. feb. Interpellasjon fra repr. Dåvøy om rettssikkerheten for tannhelsepersonell som har vært utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam mv. er igangsatt. De samlede bevilgninger til nordområdetiltak over statsbudsjettet for i år er 1,2 mrd. kr. Også den internasjonale interessen for forskningssamarbeid i nordområdene er stor, og et eksempel er samarbeidet om forskningsinfrastrukturen SIOS som utvikler Svalbard som internasjonal forskningsplattform, hvor land som Kina, Russland, Tyskland og Frankrike er med. I meldingen om nordområdepolitikken som legges fram for Stortinget før sommeren, vil regjeringen gi en sammenfatning av de internasjonale utviklingstrekk av betydning for nordområdene og hovedlinjene i Norges politikk i nord. Til sist: Tidens tegn er omfattende forandringer. Utenrikspolitikkens oppgave er å håndtere dem, og utenrikspolitikkens mål er i bunn å gjøre innenrikspolitikken mulig. For oss er det et overordnet mål å forsvare demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett. Vi må arbeide for at forandringenes kraft styrker disse verdiene og ikke svekker dem. På 1990-tallet snakket man om en såkalt Washingtonkonsensus, der den liberale demokratiske samfunnsmodellen sto i sentrum av internasjonal politikk. Forskere skrev om «historiens slutt», der denne modellen sto igjen som vinner. I dag er bildet annerledes. Vi ser konturene av flere konkurrerende samfunnsmodeller. Den globale bølgen av demokratisering som begynte på 1980-tallet, og som fortsatte med sterk kraft i tiåret etter, har stilnet. Vi ser kombinasjoner av autoritære styresett og åpen markedsøkonomi som leverer både vekst og velstand. Land i utvikling ser ikke bare mot Vesten for inspirasjon. De ser mot resten, og de ser nye mulige forbilder fra helt andre regioner. Det forrige tiårets forsøk på å fremtvinge demokrati har heller ikke en lysende historie å vise til. Argumentasjonen for invasjonen i Irak har bidratt til å undergrave oppslutningen om demokratiet i den regionen. Heller ikke den såkalte krigen mot terror ble noe utstillingsvindu for liberale verdier og fremme av menneskerettigheter. Snarere er det grunn til å tro at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter vil komme i fokus via andre samfunnsprosesser og det er prosesser Norge skal være med på å støtte og forme. På den ene siden ser vi i deler av verden, som den arabiske, at de autoritære styresett som ikke klarer å levere økonomisk utvikling, velferd og arbeid, og som heller ikke gir politisk deltakelse, opplever sterkt presset legitimitet og lav oppslutning. Omveltningene i Tunisia og Egypt er tydelige eksempler der folk, særlig de mange unge, reiser seg mot autoritære ledere, korrupsjon og maktmisbruk og innskrenkede friheter. Uroen og misnøyen kan fortsette å spre seg, med den effekt det vil få for politisk stabilitet i hele regionen. På vårt kontinent skiller Hviterussland seg ut i negativ retning. Europas stemme må her være klar og tydelig, og hviterusserne som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, skal oppleve at de har vår støtte. På den annen side: Den raske økonomiske veksten vil kunne bidra til å tvinge fram både rettsstat og økt demokrati. En mangfoldig markedsøkonomi, integrert i den åpne verdensøkonomien, kan ikke mikrostyres av eneveldige politiske organer. Legitime institusjoner, forankret i en rettsstat, er avgjørende for å sikre den stabilitet og forutsigbarhet som markedsøkonomien fordrer. Krav om politisk medvirkning og innflytelse over egen fremtid vil også vokse fram i kjølvannet av den velstandsutviklingen som store grupper nå opplever. Dette betyr at en internasjonal dagsorden for demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og humanitærrett må holdes levende, relevant og tydelig. Norge skal holde fast ved at menneskerettighetene er nedfelt i universelle tekster som de aller fleste stater har sluttet seg til. Det blir en tryggere verden, også for oss, om de etterleves i praksis. Presidenten: I samsvar med forretningsordenens 34 a punkt b vil presidenten foreslå at utenriksministerens redegjørelse føres opp til behandling i et senere møte. Det anses vedtatt. S a k n r. 4 [10:55:56] Stortingets vedtak til lov om endringar i lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott (heving av inntektsgrensa for rett til fullt bidragsforskott mv.) (Lovvedtak 39 (2010 2011), jf. Innst. 175 L (2010 2011) og Prop. 25 L (2010 2011)) Presidenten: Ingen har bedt om ordet. (Votering, se side 2453) S a k n r. 5 [10:56:26] 2397 Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til arbeidsministeren: «Tannhelsepersonell har vært utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam. Flere har fått helseskader på grunn av dette. Blant annet har tannhelsesekretærer vært utredet av arbeidsmedisinske eksperter ved både Haukeland universitetssjukehus og St. Olavs hospital, som konstaterer det. Likevel har flere opplevd at Nav kommer til motsatt konklusjon, og dermed får de avslag på sine krav om å få godkjent dette som yrkessykdom. Det forekommer også svært lang saksbehandlingstid i disse sakene. Hva vil statsråden gjøre for å sikre rettssikkerheten i denne type saker?» Laila Dåvøy (KrF) [10:57:28]: I 2008 ble det innført et forbud mot all bruk av kvikksølv i produkter, bl.a. kvikksølvamalgam som tannfyllingsmateriale. Begrunnelsen var klar: «Kvikksølv er en av de farligste miljøgiftene og utgjør en trussel for miljøet og menneskers helse.» På nettsiden «Miljøstatus.no», i regi av flere direktorater, omtales det at kvikksølvforbindelser kan gi kroniske giftvirkninger, selv i små konsentrasjoner. Kvikksølv kan

2398 10. feb. Interpellasjon fra repr. Dåvøy om rettssikkerheten for tannhelsepersonell som har vært 2011 utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam mv. gi nyreskader og motoriske og mentale forstyrrelser som følge av skader på sentralnervesystemet. Kvikksølv kan også gi fosterskader. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten angir mer spesifikt i sin nylig avgitte rapport «Kvikksølveksponering hos tannhelsepersonell» følgende helseplager som følge av kvikksølveksponering: tretthet, nedsatt appetitt, irritabilitet, angst, uro og depresjon. Dette er de tidlige symptomer. Etter hvert får man sviktende hukommelse, søvnproblemer og personlighetsendringer. Det kan også utvikle seg til å omfatte skjelving, synsfeltsforstyrrelser og nevropati. Amalgam er en legering av kvikksølv og et eller flere andre metaller og har vært brukt som tannfyllingsmateriale siden begynnelsen av 1900-tallet. I forbindelse med tilberedning av amalgam avgis kvikksølvdamp og kvikksølvpartikler til luften. Når amalgamet ble brukt i tannfyllinger, ble dermed tannhelsepersonell særlig utsatt for dette på tannlegekontorene. I starten ble amalgam tilberedt for hånd. Etter hvert gikk man over til maskinell blanding. Den påvist høyeste eksponeringen skjedde på 1960-tallet, men også på 1970- og 1980-tallet ble tannhelsepersonell eksponert for kvikksølv. Undersøkelser viser at tannhelsepersonell har høyere kvikksølvkonsentrasjon i kroppen sammenlignet med andre mennesker. Videre har tannlegeassistenter høyere konsentrasjon av kvikksølv i kroppen enn tannleger. Bakgrunnen for at denne problematikken kom på dagsordenen, var at bl.a. Brennpunkt, redaksjonen for undersøkende journalistikk i NRK, satte fokus på kvikksølvskader hos tannhelsepersonell. I 2005 fortalte de historiene til kvikksølvjentene tannlegeassistenter som kokte kvikksølv over åpen flamme uten ventilasjon. De opplevde hukommelsessvikt, skjelvinger, angst og depresjoner m.m. Vi vet at nærmere 10 000 kvinner arbeidet som tannlegeassistent mellom 1960 og 1990. I november i fjor viste Brennpunkt programmet «Med NAV i sikte», der vi møtte kvinner som har fått påvist skader etter arbeid med kvikksølv, men som ikke får yrkessykdomserstatning. Et samlet norsk medisinsk fagmiljø har undersøkt og påvist kvikksølvskader hos tannlegeassistenter, men juristene i Nav mener visstnok at professorene og overlegene tar feil. Det er i alle fall slik det oppleves veldig sterkt fra dem som har søkt om erstatning. Det er seks fagmiljøer i Norge som utreder for kvikksølvskader. Alle disse fagmiljøene har undersøkt tidligere tannlegeassistenter og vurdert symptomene deres opp mot den mengde kvikksølv de ble utsatt for. I tillegg har de utført omfattende tester for å avsløre om symptomene er forenlig med kvikksølvskader. Det var Arbeids- og inkluderingsdepartementet som ba fagmiljøene gjøre disse undersøkelsene av tannlegeassistentene. I Brennpunkt-programmet fra i fjor fremkommer det også at det er vanskelig for brukerne å komme i kontakt med saksbehandlerne i Nav. Videre sies det at noen av brukerne har ventet i over fire år på svar, mens ordinær saksbehandling ved yrkessykdomskontoret ifølge Nav selv er 18 måneder. På bakgrunn av Brennpunkt-programmet nedsatte så Nav en intern arbeidsgruppe for å kartlegge etatens behandling av søknader om godkjenning av yrkessykdom fra kvikksølveksponert tannhelsepersonell. De konkluderte med i Nav selv at det var rom for forbedring. Altfor lang tid brukes på innhenting av opplysninger, og de sier også at Nav kan bli bedre i samhandlingen med brukerne. Det ble også bedt om hjelp fra Helsedirektoratet til å kartlegge og vurdere status knyttet til medisinskfaglig forskning rundt kvikksølv og tannhelsepersonell. Nav ba altså i desember 2010 Helsedirektoratet om faglige råd angående kvikksølveksponering av tannhelsepersonell, og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fikk dette oppdraget fra Helsedirektoratet. De gjorde et berømmelig kort arbeid, de gjorde det intensivt, og de oppsummerte tilgjengelig forskning på feltet. I konklusjonen heter det følgende: «For spørsmålet om i hvilken grad tannhelsepersonell har vært eksponert for kvikksølv, er svaret utvilsomt at det har foregått kvikksølveksponering, og til dels i høyere doser enn de administrative normene anbefaler.» Det påpekes også at det i både norske og utenlandske studier er målt ekstremverdier som tyder på at enkelte har vært eksponert i svært høy grad. Kunnskapssenteret mener videre at man ikke kan se bort fra tendensen til at det er flere negative helseutfall etter kvikksølveksponering. Så skjedde det spennende i desember 2010 at to tannhelsesekretærer vant sine saker i Trygderetten. Dette er de to første innen norsk tannhelse som får erstatning for kvikksølvforgiftning på arbeidsplassen, dersom denne kjennelsen blir stående. Det som gjør disse sakene ekstra krevende, er at tannhelsesekretærene først utsettes for kvikksølv slik at de har fått helseplager, for så i neste runde å måtte kjempe i flere år for å få erstatning. Det skjer på mange måter en dobbel urett. Jeg har personlig hatt møter med, skal vi si, både pårørende og tidligere tannhelsesekretærer selv, og det har vært sterke møter med mennesker som er virkelig syke, og som føler at de aldri har blitt trodd på at sykdommen deres stammer fra kvikksølveksponering. Det må være en forferdelig vond følelse å være virkelig syk, gå fra lege til lege, innlegges på sykehus hvor man aldri finner ut av hva årsaken er, og ikke bli trodd når man selv faktisk har vært ganske sikker. Jeg har lyst til å berømme den innsatsen Tannhelsesekretærenes Forbund, en yrkesorganisasjon i Parat, med leder Gerd Bang-Johansen, har lagt ned i denne saken. Den kontakten jeg har hatt med forbundet, og også, som jeg sa, med enkeltpersoner, vekket mitt engasjement i saken. Jeg er selvfølgelig svært spent på om Nav kommer til å anke disse to kvikksølvsakene. Etter hva jeg har forstått, ser Nav på disse sakene for å vurdere om de praktiserer for strengt, eller om det er behov for endringer i regelverket. Leder i Tannhelsesekretærenes Forbund, Gerd Bang-

2011 10. feb. Interpellasjon fra repr. Dåvøy om rettssikkerheten for tannhelsepersonell som har vært utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam mv. Johansen, har uttalt en frykt for at kampen kanskje ikke er over, fordi Nav har bedt om en politisk avklaring på de prinsipielle spørsmålene som kommer frem i de to trygderettskjennelsene. Det kan jo også ende ut veldig positivt, det håper jeg på. Jeg håper inderlig at statsråden tar det politiske ansvaret som jeg mener bør støtte opp om kjennelsen, og også gjør alt hun kan for at ikke denne kjennelsen eller disse kjennelsene, to er det jo blir anket. Samtidig må man også endre retningslinjene til Nav, sammen med deres praksis. I og med at vi har denne interpellasjonsdebatten i dag, håper jeg også at statsråden vil svare positivt på dette. Det har vært veldig spennende å lese Trygderettens kjennelser, som bl.a. slår fast at de tidligere avslagene bygger på en feilaktig lovforståelse. Det er alvorlig for Nav, og dette må også vi som politikere ta meget alvorlig. Jeg ser veldig frem til statsrådens svar på min interpellasjon i dag om hva hun vil gjøre for å sikre rettssikkerheten i denne type saker. A k h t a r C h a u d h r y hadde her overtatt presidentplassen. Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:07:29]: Det er dokumentert at arbeid med høye nivåer av kvikksølv kan føre til akutte og kroniske helseskader. Etter folketrygdloven kan sykdommer som følge av kvikksølvpåvirkning godkjennes som yrkessykdom dersom nærmere vilkår er oppfylt. Kritikken fra ulikt hold har for det første gått ut på at vedtaksbegrunnelsene i disse sakene er for svake, mangelfulle eller misvisende, videre at behandlingen tar for lang tid, og at sakkyndige har vært vanskelig å komme i kontakt med. Det er også blitt stilt spørsmål ved om de medisinske vurderingene som Arbeids- og velferdsetaten legger til grunn, er korrekte. La meg først minne om at etter at saken ble satt på dagsordenen i 2005, har regjeringen iverksatt en rekke tiltak for å sikre en god og helhetlig oppfølging av den enkeltes helse og rettssikkerhet. Blant annet ble det sommeren 2005 innhentet en kunnskapsstatus fra Statens arbeidsmiljøinstitutt. Senere er det gjennomført to prosjekter ved St. Olavs hospital som omhandler sammenhenger mellom kvikksølvpåvirkning og helseskader hos tidligere ansatte i tannhelsetjenesten og eventuelle misdannelser hos deres barn. Det ble også sendt brev til alle landets fastleger og sikret en bedre og mer ensartet praksis blant landets arbeidsmedisinske sentre. For at en sykdom skal kunne godkjennes som yrkessykdom etter folketrygdlovens regler, må det være en årsakssammenheng mellom sykdommen og den skadelige påvirkningen. Folketrygdloven oppstiller nærmere krav til sykdomsbildet, til påvirkningen og til når sykdommen må gi symptomer. Er disse kravene oppfylt, anses sykdommen som en yrkessykdom i lovens forstand. Arbeids- og velferdsetaten har ansvaret for at yrkessykdomssakene er tilstrekkelig medisinsk opplyst før man avgjør kravet om godkjenning. Etaten har ansatt egne rådgivende leger for å bistå i saksbehandlingen. I tillegg er 2399 det inngått avtaler med samarbeidende spesialister. Spesialistenes hovedoppgave er å bidra til å klarlegge de medisinske sidene i saken. De avgjør ikke om lovens krav til yrkessykdom er oppfylt. Arbeids- og velferdsetaten forvalter folketrygden og avgjør om lovens vilkår for godkjenning av yrkessykdom er oppfylt. I dette spørsmålet er etaten ikke «bundet» av spesialistens oppfatning. Det er samtidig avgjørende at saksbehandlingen bygger på oppdatert medisinsk kunnskap, i tillegg til at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og reglene i folketrygdloven følges. Bare da kan søkerne og allmennheten ha tillit til saksbehandlingen. Behandlingen av saker knyttet til kvikksølveksponert tannhelsepersonell har tatt for lang tid. Flere i denne gruppen har i tillegg opplevd oppfølgingen fra etaten som mangelfull og lite forutsigbar. Jeg er derfor tilfreds med at arbeids- og velferdsdirektøren sist høst oppnevnte en arbeidsgruppe som fikk i mandat å gjennomgå og vurdere etatens oppfølging av disse sakene. Arbeidsgruppens rapport forelå 1. februar. Den viser bl.a. at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for kvikksølvrelaterte yrkessykdomssaker er altfor lang, hele 1,9 år. En viktig forklaring er at det brukes mye tid på å framskaffe tilstrekkelig informasjon til å vurdere om vilkårene i loven er oppfylt. Arbeidsgruppen foreslår flere tiltak for å korte ned på saksbehandlingstiden. Ett av tiltakene er å be Helsedirektoratet vurdere muligheten for å inngå avtaler med helseforetakene, hvor helseforetakene forplikter seg til å avgi spesialisterklæringer i yrkessykdomssaker, og hvor de også forplikter seg til å foreta utredninger og innhente uttalelser som er nødvendig for å gi den medisinske vurderingen som Arbeids- og velferdsetaten trenger. Dette vil dels sikre tilgang til nødvendig ekspertise, dels understøtte at innhenting av dokumentasjon kan skje parallelt og ikke sekvensielt i saksbehandlingen. Da sparer man også mye tid. Et annet forslag er å inngå et samarbeid med aktører innenfor det arbeidsmedisinske miljøet for å få utarbeidet en mal for hvordan man kan få opplyst en yrkessykdomssak på best mulig måte, særlig knyttet til vurdering av skadeomfang. Dette vil bidra til å lette arbeidet med legeerklæringer og gjøre saksgangen mer forutsigbar for brukerne. Rapporten viser også at det er behov for å arbeide videre med å sikre en god kontakt med brukerne, og at brukerne skal være godt informert og ha forutsigbarhet om saksgangen og status i saken sin. Arbeidsgruppen peker på at det på sikt kan være aktuelt å se på om en bør sentralisere ansvaret for saksbehandlingen av yrkessykdommer, men den mener at dette først bør vurderes når en har sett effekten av de tiltakene som jeg nå har gjennomgått. I den aktuelle rapporten viser arbeidsgruppen til at Arbeids- og velferdsetaten etter deres vurdering har fulgt en praksis som både er i tråd med regelverket og i samsvar med lovgivers intensjon. De viser videre til at en rekke trygderettskjennelser gjennom årene støtter opp under denne vurderingen. Arbeids- og velferdsdirektøren har varslet at han vil følge opp rapportens anbefalinger så snart det lar seg gjøre.

2400 10. feb. Interpellasjon fra repr. Dåvøy om rettssikkerheten for tannhelsepersonell som har vært 2011 utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam mv. Rett før jul avsa Trygderetten en kjennelse der en tidligere kvikksølveksponert tannlegeassistent fikk sine helseplager godkjent som yrkessykdom. Denne kjennelsen medfører ifølge arbeidsgruppen en betydelig endring av etablert praksis i forvaltningen av lovverket. I brev av 8. februar har derfor arbeids- og velferdsdirektøren bedt departementet om en vurdering av hvordan Arbeids- og velferdsetaten i sin framtidige saksbehandling skal forholde seg til denne kjennelsen. Den nye kjennelsen i Trygderetten har skapt usikkerhet om hva rettstilstanden faktisk er på dette området, noe som krever en avklaring. Dette er langt fra en enkel sak, og den kan ha konsekvenser for flere grupper enn bare tannhelsepersonell. Jeg er derfor ikke rede til å konkludere i saken nå, men vil snarest mulig gi Arbeids- og velferdsdirektoratet de nødvendige avklaringer om hvordan de framover skal forholde seg til denne type saker. Laila Dåvøy (KrF) [11:14:56]: Jeg takker statsråden for svaret. Mye av svaret går på saksbehandlingen i Nav, og det er flott at man setter inn tiltak der. Det som forundrer meg litt, er resten av innlegget til statsråden, som jeg egentlig er veldig skuffet over, i og med at man sier at dette tar veldig, veldig lang tid. Det jeg også kanskje forundrer meg litt over, er hva det er som er så feil ved yrkesmedisinerne våre, yrkesmedisinere som er spesialister på kvikksølveksponering, og som har påvist hos svært mange av tannhelsesekretærene at de faktisk har fått helseskader av å ha blitt utsatt for kvikksølveksponering. Til dels vil man kunne finne de samme symptomene. Så snakker statsråden om at man kanskje skal gå over til å gjøre avtaler med RHF-ene og kompetansepersonell der. Det er mulig det er riktig, og det er mulig at det kan korte saksbehandlingstiden jeg skal ikke ha svart på det men statsråden sa ingenting om hvorvidt hun faktisk trodde på yrkesmedisinerne, og at Trygderettens kjennelse i så måte var riktig. Jeg er ikke noen jurist, og det kan godt hende at dette er en juridisk vanskelig sak. Samtidig slår Trygderetten helt klart fast at her er det feil lovanvendelse, og så vet vi at yrkesmedisinerne som har kompetanse, faktisk har sagt at det kommer av kvikksølveksponering. Jeg har lyst til å minne om Bjarne Håkon Hanssen, som også etter 2005 tok saken. Det er riktig at det var en del prosjekter. Han tok også saken da han var statsråd, og han ga inntrykk av at dette skal vi nå ordne opp i. Han laget nye retningslinjer for Nav. Han sa også at nå skulle dette bli gjort på individuelt grunnlag underforstått, håpet og trodde mange, at da ville det bli en orden på dette, nå ville de bli trodd dersom det kunne påvises at dette hadde med kvikksølv å gjøre. Så opplever de det stikk motsatte, at ingen blir trodd i Nav-systemet. Det er uforståelig for meg. Trygderetten har gjort en fantastisk jobb. Jeg har kjempet meg igjennom de to kjennelsene, og det er klart at jusen i det må man se på, realiteten i det skjønner jeg at man må se på, men det må ikke gå vinter og vår. Jeg har lyst til å spørre statsråden: Tror ikke statsråden på det som fremkommer fra yrkesmedisinere? Og er det ikke viktig og alvorlig at Trygderetten påpeker feilaktig lovanvendelse? Er det så mye å snakke om? Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:18:09]: La meg med en gang fastslå som jeg også slo fast i innlegget mitt at det er ikke tvil om at det å være eksponert for kvikksølv kan medføre helseskader. Jeg har ikke noe grunnlag for å si at jeg ikke tror på de kvinnene som sier at de har helseskader. La det være helt klinkende klart. Så skal ikke jeg stå her og saksbehandle de forskjellige sakene det tror jeg vi er enige om. Jeg registrerer også utover i innlegget til interpellanten at også interpellanten er enig i at det er noen juridiske vurderinger her som jeg også må ta med i totaliteten bare for å ha sagt det. Jeg kan forsikre om at jeg er opptatt av rettssikkerheten, både for disse tannlegeassistentene og for andre grupper som vil fremme krav om hvorvidt en yrkespåkjenning de har hatt, kan godkjennes som yrkessykdom. Jeg brukte mye tid på saksbehandling, fordi rettssikkerhet er mye saksbehandling, og saksbehandling henger veldig mye sammen med resultat. Har man en god og trygg saksbehandling som opplyser saken på en god måte, har man også de største mulighetene for å få et godt og rimelig resultat. Så den første biten i saksbehandlingen er helt grunnleggende i denne saken, og det å få saken godt opplyst i forhold til helse er viktig. Det jeg har lyst til å si, som jeg startet med, er at jeg ikke er i tvil om at kvinner som har vært utsatt for dette, er dårlige. Spørsmålet er om det etter dagens regelverk er en tilstrekkelig årsakssammenheng jeg vil ikke bruke for mye tid på jusen her mellom dette og det som er karakteristisk for denne påvirkningen. Det er en juridisk vurdering. Trygderetten har, som også interpellanten sier, sagt at tolkningen tidligere har vært feil. Dette er én kjennelse fra Trygderetten, hvor Trygderetten var satt med tre dommere, og det er en dissens fra den medisinsk sakkyndige i saken, mens man har en lang praksis som hva jeg får opplyst viser noe annet. Det betyr ikke at jeg sier at jeg av den grunn ikke skal se på hva Trygderetten har sagt nå, men det betyr at det vil være uansvarlig av meg som statsråd ikke å vurdere helheten i dette både å se på hva tidligere praksis bygger på, og se på hva som er bakgrunnen for at lovgiver har satt den grensen tidligere. Lovgiver har jo også vært med på å sette denne grensen. Jeg mener at uansett får vi en veldig uryddig rettslig situasjon hvis vi ikke får en klargjøring knyttet til hva som skal være den rettslige faktiske situasjonen for denne gruppen ikke for denne gruppen, men for yrkessykdommer generelt framover. Jeg mener bare man må være veldig tydelig på å skille mellom eksisterende rett og hva som bør være rett. Jeg har sagt at jeg nå ser på begge deler, og det skal skje fort. En skal ikke vente til fristen for å bringe saken inn for lagmannsretten nærmer seg. Det skal jeg være tydelig på. Steinar Gullvåg (A) [11:21:42]: Først har jeg lyst til å komplimentere interpellanten for å reise en viktig sak. Like før jul ga altså Trygderetten for første gang tidligere tannlegeassistenter medhold i at langvarig kvikksølveksponering er å regne som yrkessykdom. Trygderetten har tidligere trukket motsatt konklusjon. Dermed utfordrer Trygderetten gjeldende praksis i arbeids- og velferds-

2011 10. feb. Interpellasjon fra repr. Dåvøy om rettssikkerheten for tannhelsepersonell som har vært utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam mv. forvaltningen. Arbeids- og velferdsdirektøren har følgelig bedt departementet om en vurdering av hvordan Arbeidsog velferdsetaten i sin framtidige saksbehandling skal forholde seg til denne kjennelsen, altså en konflikt mellom jus og medisin og endog mellom medisinsk sakkyndige som dermed blir politikk. Jeg misunner aldeles ikke arbeidsministeren som skal klare opp i flokene og har derfor forståelse for at det kan bli en ganske krevende prosess, og at det kan ta noe tid. Men uansett avgjørelse vil det få konsekvenser for framtidig behandling av yrkesskadeerstatningssaker. Sist høst talte NRK Brennpunkt tannlegeassistentenes sak. I programmet ble Nav og Navs praksis satt i et mildt sagt lite flatterende lys. Jeg har merket meg at Nav i ettertid skyver politiske myndigheter foran seg og hevder at det er gitte lover og regler som fører til at tannlegeassistentenes krav gjennomgående avslås, men samme lover og regler er altså ikke til hinder for at Trygderetten har kommet til en annen konklusjon enn Nav. Dessuten har Nav et selvstendig ansvar for å ta opp og gjøre oppmerksom på lovog regelverk som virker urimelig, eller som er til hinder for en rettferdig behandling. Men det er jo ikke det som har skjedd. Nav har tvert imot vært tilfreds med og mener de har praktisert gjeldende regelverk i tråd med Stortingets forutsetninger. Det er med andre ord Trygderettens behandling som skaper en ny situasjon. Jeg går da ut fra at de tiltak tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen initierte i 2005, har bidratt til å bedre dokumentasjonen av sammenhengen mellom kvikksølveksponering og helseskade for ansatte i tannhelsetjenesten. Ifølge Navs egne oppgaver har Trygderetten behandlet 17 saker der avgjørelsen har gått i favør av Nav, mens de to siste dommene, fra desember, etter Navs oppfatning kan komme til å endre rettstilstanden på området. Det er hevet over tvil at kvikksølveksponering over tid kan forårsake helseskader, og at dette følgelig kan kvalifisere til yrkessykdom. Det erkjenner også Nav. Men det har altså ikke vært tilstrekkelig. Mange av dem som har vært utsatt for kvikksølveksponering, er derimot innrømmet uføretrygd. På denne bakgrunn tror jeg at vi bør se nærmere på lov- og regelverket for yrkesskadeerstatning, uten at jeg dermed forskutterer en oppmykning. Det er åpenbart at mange, inkludert Trygderetten, har kommet til at Navs praksis har vært for streng på dette feltet. Men om vi skal endre regelverket og altså gjøre det lettere å få erstatning som følge av yrkessykdom, skal vi vite hva vi gjør, og hvilke konsekvenser det vil få både for de tannlegeassistentene som venter på å fremme sine krav, og for dem som tidligere har fått sine saker avgjort av Trygderetten. Jeg antar derfor at statsråden vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte, som det heter, dersom hun kommer til at lov- og regelverket eller rådende praksis i Nav bør endres. Sluttelig har jeg lyst til å understreke at Nav mer enn noen gang er avhengig av vår tillit, akkurat som vi er avhengig av en velfungerende arbeids- og velferdsetat når velferdspolitikken skal omsettes i praktisk handling. Jeg ønsker meg derfor en etat som behandler folks velferdsbehov med respekt og forståelse. Jeg tror dessverre ikke at de kvikksølvskadde tannlegeassistentene føler det slik i dag. 2401 Dessuten mener jeg at oppfølgingen av den offentlige utredningen om yrkesskader som nå ligger på regjeringens bord, må føre til at flere, særlig i kvinneyrkene, vil få lettere adgang til yrkesskadelovgivningen. Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:26:57]: Først: Takk til interpellanten. Kvikksølv, eller hydrargyrum, som det heter på latin, har en spennende historie. Det er ett av to grunnstoff som er flytende ved romtemperatur, det smelter faktisk på minus 38 grader, og fordampingen skjer ved alle temperaturer. Det er et tungmetall som lett danner forbindelse med andre metaller til såkalte amalgamer. Før trodde man at man kunne lage gull av kvikksølv, og det har vært benyttet både i ugressmiddel, til maling og til rengjøring. I medisinsk sammenheng har ulike kvikksølvforbindelser blitt brukt til å behandle en rekke sykdommer, som depresjoner, syfilis, forstoppelse og tannpine. Det har blitt brukt ved fødsler og til å behandle innvollsorm og kolikk hos barn. Etter hvert har vi kommet til den erkjennelsen at kvikksølv er meget giftig, og at det lagres i kroppens fettvev for resten av livet. Det akkumuleres i levende organismer, og jo høyere opp i næringskjeden en kommer, jo større blir konsentrasjonene. Det har vært grunn til å ta kvikksølvfaren på alvor, og jeg benytter anledningen til å peke på ubåten utenfor Fedje. Vi vet at kvikksølveksponering kan føre til alvorlig forstyrrelse på sentralnervesystemet, og kvikksølvforgiftning kan f.eks. gi både tretthet og søvnløshet. Det kan gi lungeproblemer, delirium, hallusinasjoner, hukommelsessvikt, kreft, brystsmerter og selvmordstanker. Mange av disse symptomene kan forveksles med andre sykdommer, og det er ikke enkelt å fastslå diagnose bare ut fra symptomer. Erkjennelsen av at kvikksølv har stor helseskadelig effekt, har ført til at bruken er blitt kraftig redusert og regulert. Jeg vil gi honnør til dem som har gått i bresjen for at vi i 2008 kunne innføre et generelt forbud mot bruk og import av kvikksølv. Men jeg må si jeg er litt betenkt over at Universitetet i Oslo fortsatt i dag driver e-læring i blanding og bruk av amalgam med 50 pst. kvikksølv. Selv husker jeg mitt første møte med kvikksølv da jeg som barn knuste et termometer og jaktet på disse metallperlene som lot seg dele opp, og som smeltet sammen igjen. Senere traff vi stoffet igjen hos tannlegen når vi fikk sølv i tennene. Det var nesten som å få en belønning fordi man hadde holdt ut med denne boringen. Men de som da blandet dette sølvet, var tannlegeassistentene. Når tannlegen bestilte tre amalgam, tok tannlegeassistenten til både å koke og kna i morteren sin og bearbeidet det videre i hendene, til tannlegen da dyttet dette på plass med en liten spade. Og så fikk vi ikke lov til å drikke og spise på et par timer for at sølvet skulle tørke. De fleste av oss kjenner jo igjen denne situasjonen, og det var få eller ingen som tenkte på at dette kunne være farlig eller helseskadelig for dem som var i kontakt med stoffet. Amalgam er et sterkt materiale og langt billigere enn gull, så det var det som ble brukt. Det som forundrer meg, er hvordan både pasienter og tannlegesekretærer som opp-

2402 10. feb. Interpellasjon fra repr. Dåvøy om rettssikkerheten for tannhelsepersonell som har vært 2011 utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam mv. lever at de har fått helseskader som følge av kvikksølveksponering, blir møtt av vårt helsevesen og trygdevesen. I tillegg til å ha store plager, opplever de å bli mistrodd og latterliggjort, og for noen har det faktisk gått så langt at de har tatt sitt eget liv. Med jevne mellomrom har problematikken blitt satt på dagsordenen. Jeg husker et Lønning og Staff-program hvor pasienter nærmest ble framstilt som psykiatriske kasus av enkelte medisinere. Jeg husker Brennpunkt-programmene om både kvikksølvjentene og kvikksølvbarna. Og hvem husker ikke Brennpunkt-programmet «Med NAV i sikte» som ble sendt i fjor høst. Jeg vet at mange med meg gremmet seg over hvordan det offentlige Norge viste seg fram. Det må være lov å stille spørsmål om hva slags fokus, rolle og overprøvingskompetanse såkalte eksperter har i en slik sammenheng. Vi fikk en omfattende undersøkelse fra NTNU med tanke på tannlegesekretærer, hvor daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen da første delrapport ble framlagt i 2007, uttalte at alt tydet på at tannlegesekretærene kunne ha fått en yrkesskade som følge av kvikksølveksponering. Men de kreftene som etter det har jobbet for å undergrave forskningsarbeidet og for å snu det hele på hodet slik at det offentlige skulle slippe erstatningsansvar for yrkesskade, er direkte skremmende. Det ble fra juridisk hold påpekt at Nav brøt både loven og den alminnelige forvaltningsretten alt for å slippe å innrømme at disse syke menneskene kunne ha krav på yrkesskadeerstatning. Det er lite tillitsvekkende. Heldigvis snudde Trygderetten, og Nav la seg flat. Men jeg setter et stort spørsmålstegn ved om denne snuoperasjonen hadde funnet sted hvis ikke mediepresset hadde vært så sterkt. Det bringer meg over på noe annet som jeg har tatt opp med helseministeren, og det er Bivirkningsgruppen for odontologisk biomaterialer. Det er underlig at ingen av de rundt 1 000 pasientsakene gruppen har behandlet, har avdekket en sammenheng mellom kvikksølv og helseplager. Har gruppen de rette ressursene skulle den kobles sammen med NTNU-miljøet? Jeg stiller spørsmålet og håper virkelig at regjeringen følger opp dette feltet, slik at både pasienter og ansatte for framtiden blir tatt på alvor og behandlet på en måte som er en rettsstat verdig. Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:31:33]: Først vil jeg si tusen takk til representanten Dåvøy for at hun tar opp dette temaet, som er et veldig viktig tema. Det er selvfølgelig slik at vi som stortingsrepresentanter ikke kan sitte og vurdere hvert enkelt tilfelle medisinsk. Det tror jeg alle er enige om. Vi kan ikke være overdommere når det er uenighet mellom forskjellige deler av det medisinske miljøet. Til en viss grad er det også slik som arbeidsministeren sier, at vi må være ryddige og ordentlige vi må forholde oss både til jus og til politikk. Men det betyr jo ikke at man er nødt til å opptre som systemforsvarere i enhver situasjon. Det betyr heller ikke at juridiske spissfindigheter eller juridisk saksgang må få overskygge den politiske kjernen i en sak. Og her har vi en politisk kjerne som er helt åpenbar. Vi har et offentlig system som i ettertid har tatt selvkritikk på flere områder og på flere felt. Vi har en gruppe mennesker som har god medisinsk backing fra store deler av det arbeidsmedisinske miljøet for at de har fått skader basert på sin håndtering av kvikksølv. Da må jo vi som lovgivere ikke primært stille spørsmål om hvordan vi kan dra prosessen ut lenger, men om hva det er som har sviktet i systemene våre. Jeg må si at kanskje noe av det mest alvorlige i denne saken er at det ikke er det politiske miljøet som har dradd saken opp og kjørt den videre. Det er ikke Nav selv som har vært åpen for selvkritikk, åpen for innspill, åpen for at det kanskje kan ha vært begått feil. Nei, det er de som har blitt rammet, som har kjørt saken, og deres allierte har vært media. Det er ganske alvorlig når det er slik i et demokratisk samfunn at det er media som er nødt til å ta opp saker og sette dem på den politiske dagsordenen, rett og slett fordi at enkeltmenneskene eller gruppene ikke når fram i systemet. Derfor er det all grunn til i denne saken ikke bare å se på det juridiske, men også å se på hvordan vi forvalter systemene vi er satt til å forvalte, hvordan statsråden håndterer systemene hun er satt til å forvalte, og hvordan systemene selv opptrer i møte med kritikere og folk som oppfatter seg urettferdig behandlet. Her er det altså en gruppe mennesker som gjennom år gjennom årtier har måttet kjøre sin sak, og som ikke har møtt forståelse, ikke har møtt et system som sier at det kan hende at man her har begått feil, det virker snarere tvert imot som om de har møtt lukkede dører, intern faglig prestisje, eksperter fra det ene og det andre hold, som blir brukt ikke for å hjelpe dem i deres sak, men primært for å dytte dem ned. Det er alvorlig! Det er NRK Brennpunkt som virkelig får saken opp igjen på den politiske dagsordenen, etter det første programmet i 2005. Derfor er jeg skuffet over statsrådens svar, ikke fordi jeg forventer at hun skal stå her og nærmest diagnostisere mennesker eller overprøve de juridiske prosessene, men fordi statsråden også må anerkjenne den politiske kjernen i denne saken, nemlig at alt tyder på at her har vi å gjøre med et system som er for lukket, for lite åpent for kritikk, og der man i siste instans etter nærmest å ha blitt dradd etter håret til og med må innrømme at man også har begått feil. Og så er det helt åpenbart et juridisk spørsmål hvorvidt Trygderetten har rett i at lovanvendelsen og lovforståelsen har vært feil. Men den politiske saken blir ikke noe mindre klar av den grunn. Derfor skulle jeg ønske at det var statsråden og politikeren Hanne Inger Bjurstrøm som hadde kommet opp på talerstolen i dag ikke bare juristen Hanne Inger Bjurstrøm. I denne saken mener jeg det er grunn til å stille spørsmål ikke bare ved Navs saksbehandling, men ved hele prosessen med tanke på hvordan Nav håndterer kritikk, hvordan de håndterer innspill, og hvordan de håndterer mulige feil. Men det er også behov for en gjennomgang av vilkårene for å få tilkjent erstatning, både i forhold til hva som oppfattes som et karakteristisk sykdomsbilde, og hva som kreves av eksponering. Så vil jeg helt til slutt legge til at jeg håper at Nav ikke anker de sakene som nå ligger i rettssystemet, og hvor

2011 10. feb. Interpellasjon fra repr. Dåvøy om rettssikkerheten for tannhelsepersonell som har vært utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam mv. Trygderetten har gitt medhold til to tidligere tannhelsesekretærer. 2403 Karin Andersen (SV) [11:36:49]: Takk til interpellanten! Kvikksølv er svært farlig. Det har i hvert fall jeg aldri vært i tvil om i hele mitt liv, og det begynner etter hvert å bli ganske langt. Jeg har også vært politiker ganske lenge og har opplevd at pasienter og tannhelsepersonell i veldig mange år har måttet slåss fram bevisstheten og den medisinske kunnskapen om at dette faktisk ikke er bra. Det ser vi nå på tannbehandlingen, der amalgam så å si er borte. Så kan vi kanskje stå overfor noen problemer knyttet til andre materialer, for det er lite som er totalt ufarlig. Men jeg må si at jeg har fulgt denne prosessen gjennom flere år og har sett hvordan det har vært en stri motstand mot å akseptere at det har vært medisinske konsekvenser av bruk av f.eks. amalgam. Vi opplever jo i mange tilfeller at det er motstridende medisinske konklusjoner på ulike tilfeller, men på dette området må jeg si at jeg har opplevd at det nesten har vært en vegg. Derfor var jeg veldig glad da vi i forrige periode igjen fikk saken opp, da Bjarne Håkon Hanssen tok tak i den. Jeg oppfattet også at vi tok noen steg for at man skulle se disse sakene i et annet lys. Det er sjølsagt vurderinger som skal gjøres, og som forvaltningen skal gjøre ut fra det lovverket som ligger der. Etter hvert utvikler det seg en praksis på grunnlag av et slikt lovverk, som igjen blir en fortolkning som over tid kan avvike fra det som har vært det politiske utgangspunktet for loven. Jeg tror man må ta høyde for at det skjer, ikke bare på dette området, men også på andre områder. Da kan det være behov for korrigeringer. Nå har det igjen blitt satt søkelys på saken. Jeg slutter meg helt til det innlegget som min medrepresentant Steinar Gullvåg hadde i saken, og til hans synspunkter på den. Det som er fakta akkurat nå, er at man har avdekket at det er en praksis som det kan reises spørsmål ved; det er også en forvaltning som sier at de har et syn på lovanvendelsen som ikke har støtte i Trygderetten. Det betyr at vi må avklare dette. Det betyr at det er ulike måter å tolke dette lovverket på, men det er altså mulig å tolke det slik som Trygderetten har gjort. Jeg har stor forståelse for at det er nødvendig å gå gjennom disse sakene konkret, men jeg har også et håp om at disse sakene ikke blir anket. Jeg velger å si det her, fordi jeg mener det. Det er også riktig, som representanten Gullvåg peker på, at vi har behov for å gå gjennom hele yrkesskadesystemet. Det er gammeldags på mange måter, og når det gjelder en del av de andre tilstandene, opplever man jo at man får ny medisinsk kunnskap som gjør at man kan se noen sammenhenger mellom annen type belastning i et yrke og en medisinsk skade eller sykdom man får i ettertid. Typisk nok har det vært i de typiske kvinneyrkene det ikke har vært anerkjent som yrkessykdom. Mange kvinner har hatt yrker som likner på arbeid de har hatt hjemme, som de også kan slite seg kavandes ut på for å si det slik. Jeg er glad for at statsråden skal gå inn i dette. Jeg forstår at det ikke er mulig å konkludere i dag på hvilke endringer disse kjennelsene skal medføre, men jeg er ikke i tvil om at vi politisk må gå inn i dette og klargjøre rettstilstanden. Jeg er heller ikke i tvil om at den praksisen vi til nå har sett at Nav har hatt, ikke vil være slik som Stortinget ønsker at rettstilstanden skal være framover. Sonja Mandt (A) [11:41:42]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp en veldig riktig og en veldig langvarig kamp som tannhelsepersonell som mener seg rammet av amalgamforgiftning, har ført. Det er en kamp som mange har jobbet mye med, og som til tider har vært preget av håpløshet for dem som er syke. Vi er helt enige om at det er en viktig kamp, og det er beundringsverdig av dem som har tatt kampen. Den dokumenterte virkningen av langvarig arbeid med amalgam er udiskutabel, og at det har ført til skader og store helsereduksjoner er ille. Vi visste nok kanskje ikke at det var så farlig, den gangen de jobbet med det, og det er vel også hovedårsaken til at det finnes mange som har plager. Vi så vel alle Brennpunkt. Jeg har hatt mange møter med ulike grupper om saken. Jeg har også besøkt tannlegesekretærer som har en vond hverdag, og som har uførepensjon. De ønsker kanskje en aksept for det de har vært gjennom. Det finnes utallige hyllemeter og historier om skjebner, og det jeg hører, berører i hvert fall meg veldig sterkt. Dette er liksom ikke, som det er nevnt herfra, helt akseptabelt som en yrkesskade. Det synes jeg vi også politisk må kunne få lov til å si noe om. Jeg har veldig stor forståelse for det behovet en har for å få aksept for at en har blitt syk av den jobben en har gjort en jobb som en også har vært stolt over å ha gjort. Og de har gjort en viktig jobb. Denne regjeringen har gjort flere grep for å rydde opp gjennom forbud, som er nevnt her, gjennom prosjekter og ulike kunnskapsinnhentinger. Likevel er vel ventetiden før en får en avklaring, som statsråden sier, altfor lang. Det er ikke bra nok. Jeg synes at mange av arbeidsgruppens tiltak, som statsråden viser til, er veldig gode. Jeg regner med at de kommer til å bli fulgt godt opp. Det er viktig å følge denne saken nøye videre, fordi det dreier seg om kvinner som har kjempet lenge for å få aksept for sine plager. De fortjener å få saken sin prøvd, både i forhold til helsemessige plager og i forhold til Trygderetten. De fortjener faktisk å få saken sin avsluttet. Trygderettens avgjørelse før jul ga mange et nytt håp om det, og derfor er det viktig å få en avklaring for de andre som står igjen, dersom alle kriterier ligger til grunn og kan godkjennes som en yrkesskade, som jeg også hører statsråden sier er et viktig kriterium. God kunnskap, avklaringer og rask behandling er noe av det viktigste vi kan forvente nå. Jeg vil også ta opp at dette stort sett bare dreier seg om kvinner. Det er de som har stått på. De har vært ute av arbeidslivet i mange år nå, og de fortjener å få en avklaring om en diagnose og en aksept. Jeg håper at den avklaringen, som også statsråden viser til når det gjelder hvordan vi i framtiden skal forholde oss til slike saker etter kjennelsene

2404 10. feb. Interpellasjon fra repr. Dåvøy om rettssikkerheten for tannhelsepersonell som har vært 2011 utsatt for helseskadelig kvikksølvdamp under arbeid med amalgam mv. i Trygderetten, skjer raskt, og at vi ikke må vente veldig lenge nå, for det fortjener ikke de som står og venter. De fortjener en helhetlig og rettferdig behandling. Jeg støtter også dem som håper at denne saken ikke blir anket, både i respekt for den jobben som alle de jentene har gjort, og med hensyn til det store og politiske engasjementet som denne saken har fått gjennom veldig, veldig mange år. Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:45:47]: Ein stor takk til interpellanten for at denne alvorlege og leie saka har kome opp på dagsordenen her i Stortinget. Det er klart at framstillinga av denne saka på NRK Brennpunkt var ein pinleg affære for Nav. Spørsmålet eg sat igjen med, var: Er det dette som skal vera kvaliteten på Nav og behandlinga av yrkesskadeerstatningssaker? Det er ikkje det minste rart at andre som også blir ei sak hos Nav, mister all tillit til systemet. Dette kan vi ikkje vedkjenne oss, noko eg også håpar at ministeren kan vera einig i. Det tannhelsepersonalet det her er snakk om, har vore svært dårleg behandla frå dag éin. Det er uverdig, og ei sak ein godt kunne vore forutan i vårt land. No må ein få gjort noko vidare først og fremst må desse det gjeld få den behandlinga dei har krav på og den erstatninga dei har rett til. Ein må også etter kvart få på plass sikre rutinar og god saksbehandling for alle som kjem inn under kategorien yrkesskadesjukdommar. Her er det tydelegvis ein stor mangel, noko denne saka viser. Interpellanten tek i denne saka opp spørsmål både om overprøving av utgreiingar og konklusjonar frå arbeidsmedisinske ekspertar frå fleire hald og om ei heilt utruleg lang saksbehandlingstid. Det at Nav vil ha rapport om denne saka, fortel litt om at ein kanskje var på gyngande grunn i avslaga sine. Rapporten berre bekreftar at det kvikksølvet tannhelsesekretærane vart eksponerte for, gav dei sjukdom. Ein kan vel ikkje koma med ein klarare konklusjon. Rapporten seier òg at saksbehandlingstida har vore altfor lang, og at samarbeidet mellom yrkesmedisinarar og Nav må bli betre. Likevel er rapporten på høyring. Ein må då samtidig stilla spørsmål ved at ein fortset utrøytteleg å mæla vidare med høyringar. Når Nav no har kome med ei innrømming som mest sannsynleg sat langt inne, er det vel berre å avslutta og konkludera, og ikkje minst bruka tida på kraftige endringar i måten ein behandlar menneske på i slike saker. Eg har tidlegare teke opp med ministeren spørsmålet om at Nav sine legar overprøver spesialistar. Svaret frå statsråden er at dersom ein meiner at spesialistane meiner at dei vert overprøvde, vil dette ofte ha si årsak i at etaten vurderer det slik at legeerklæringane ofte då er mangelfulle og/eller at dei eventuelt har sprikande konklusjonar. Dette er ganske utruleg. Det er vel inga sak som har ein så stor bunke av langtifrå mangelfulle opplysningar eller sprikande konklusjonar som denne. Likevel var det det som skjedde i denne saka, dei vart overprøvde av legar i Nav. Samtidig vert det òg presisert frå Arbeids- og velferdsetatens rådgivande overlege at desse utelukkande har ein rådgivande funksjon, og ingen vedtaksrett. Men her igjen verkar det som det stikk motsette har vore gjeldande. Eg reknar no med at denne saka gjer at ministeren gir konkrete retningsliner for Nav, slik at dei kan behandla menneske som kjem opp i slike situasjonar, på ein skapleg måte frå starten av. Samtidig hadde det vore bra om statsråden no verkeleg kunne bekrefta at ein er sikker på at Nav vil endra praksis i slike saker, at dei også vil møta menneska bak dei ulike sakene og ikkje behandla dei usedde. Som medmenneske har eg stor medkjensle med desse det gjeld, dei som har vore gjennom denne prosessen. Likevel vil eg nytta høvet til å takka for at dei orka å stå fram. Det er flotte kvinner som hadde fortent noko heilt anna enn ein stor kamp mot Nav for sine rettmessige yrkesskadeerstatningar etter eit tidlegare farleg arbeid i samfunnet vårt. Laila Dåvøy (KrF) [11:49:43]: Jeg er egentlig veldig takknemlig for det engasjementet som alle har vist i saken, og jeg er oppløftet av denne diskusjonen. Det er jo vi her i Stortinget, som lovgivere, som faktisk står her og snakker varmt om at dette er en gruppe som ikke passer helt inn i regelverket hva gjelder loven og det vi ønsker skal skje. Statsråden sa at det kunne kanskje være andre grupper som også ville kunne få erstatning hvis disse dommene står. Ja, det kan hende det få vi jo se men det skal selvfølgelig ikke være til hinder for at rettighetene til tannhelsesekretærene skal gjennomføres. Statsråden sa også at etter dagens regelverk vurderer Nav at årsakssammenhengen jeg vil si med mine ord ikke er til tannhelsesekretærenes gunst. Det betyr også at vi må ha en klargjøring, og vi må ha en klargjøring både politisk og juridisk. Den politiske vurderingen kan ende opp med at en endrer regelverket. Vi sitter faktisk med to dommer fra Trygderetten, som sier at lovanvendelsen er feil. De sier også en del andre ting. Men det som kanskje er noe av det viktigste, er at hvis vi som politikere mener at tannhelsesekretærene, som er en relativt stor kvinnedominert yrkesgruppe, som flere har vært inne på kanskje ikke så mange har vært utsatt i den store sammenhengen skal få mulighet til å få erstatning, kan vi altså endre regelverket politisk. Jeg synes mange innlegg her i dag har gått i den retning at det ønsker vi politisk. Bjarne Håkon Hanssen ønsket det. Han sa helt klart at det var det han ønsket. Derfor endret han regelverket sannsynligvis ikke godt nok. I hvert fall sier Nav at de ikke har fått et regelverk som gjør at de vil endre dette. Ingen har betvilt at yrkesmedisinerne har påvist sammenhengen mellom eksponering og sykdom. Det er viktig heller ikke statsråden. Men det er altså regelverket som kolliderer. Så igjen: Jeg håper at Nav ikke går til anke. Men jeg utfordrer statsråden, for statsråden kan gå tilbake og ordne opp i systemet. Hun kan lage nye regelverk. Hun kan til og med komme til Stortinget for å endre loven hvis det skulle være feil i forhold til loven. Jeg mener, etter så mange som har talt her fra ulike partier, at vi vil at dette skal skje for tannhelsesekretærene. Ikke bruk tiden til å gå for mye inn i jusen, endre det heller slik at vi får det til, at vi får gjort det, og at de får erstatning.

2011 Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:52:44]: Jeg vil starte med å takke interpellanten, men ikke for at hun satte denne saken på dagsorden, for jeg har lyst til å understreke at denne saken er på min dagsorden hele tiden, og at den er veldig viktig for meg. Politikken i denne saken er at det har vært for dårlig saksbehandling i disse sakene. Det er mange årsaker til det, men jeg er den første til å underskrive på at denne saken og disse sakene generelt har vært for dårlig behandlet. Det er nettopp derfor jeg har gått gjennom hva vi nå skal gjøre for å gjøre det bedre. Jusen i dette, representant Røe Isaksen, er at det er min fordømte plikt som statsråd å forholde meg til det regelverket som Stortinget har gitt, og som en lang rettspraksis har fulgt opp. Det må jeg forholde meg til. Det er derfor jeg må be om tid til å kunne forholde meg til dette på en ordentlig måte. Det som er situasjonen, er at det er to saker vi hadde før jul, og i den ene var det ingen tvil. Den ene kvinnen fikk yrkessykdom. Det var greit, for da var man innenfor den lista som loven legger, og som praksis har stadfestet. Den andre er utfordringen, for da er man enten utenfor eller innenfor. Det er det som er spørsmålet. Det samme gjelder løsemiddelskader. Der er det også noen som faller utenfor de kriteriene som lovgivningen og praksis setter opp, og noen som ikke faller utenfor. Jeg sier bare her at jeg må se på helheten før jeg konkluderer i denne saken. Hva gjør jeg med det regelverket vi har jeg kan bruke tid på historien bak det før jeg konkluderer i den saken? Et mulig punkt i den konklusjonen kunne vært at vi brakte saken inn for lagmannsretten for å få den prøvd der. Jeg vil gå ganske langt i å si at det akter ikke jeg å gjøre. Men jeg må understreke, fordi jeg nettopp tar den juridiske rollen min som statsråd veldig alvorlig, at det betyr ikke at jeg nå har sagt at vi legger om praksis. Det må jeg ha en vurdering av. Men den kvinnen som har kjempet den kampen og kommet dit i Trygderetten, skal slippe å møte staten i Borgarting lagmannsrett. Det er klart fra min side. Men så forbeholder jeg meg også retten til, som jeg også har plikt til, å foreta en vurdering av totaliteten av regelverket før jeg på egnet måte kommer tilbake med hvordan vi skal behandle disse sakene videre. Jeg har lyst til å si at i min progressive ungdom var det ikke noen forskjell på jus og politikk. Vi mente faktisk at jusen var veldig politisk, og det vil jeg fortsette å mene. Presidenten: Statsråden bes tiltale presidenten og ikke representantene direkte. Sak nr. 5 er avsluttet. S a k n r. 6 [11:55:40] 10. feb. Representantforslag fra repr. Høie, Sjøli og Dåvøy om opprettelse av en «havarikommisjon» for helsesektoren Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Laila Dåvøy om opprettelse av en «havarikommisjon» for helsesektoren (Innst. 185 S (2010 2011), jf. Dokument 8:146 S (2009 2010)) 2405 Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 45 minutter og fordeles med inntil 10 minutter til saksordføreren, inntil 5 minutter til hver av de øvrige partienes hovedtalere og inntil 5 minutter til statsråden. Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. Det anses vedtatt. Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:57:06] (ordfører for saken): Denne saken ble tildelt komiteen den 7. juni i fjor, så komiteen har faktisk jobbet med den i sju måneder, og jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen. Det ble uttrykt stor velvilje fra begge sider til å finne løsninger, og vi ventet lenge på varslede nye signaler fra regjeringen. Før sommeren i fjor var det en rekke oppslag i avisene, og flere av partigrupperingene hadde møter med pårørende og pasienter. Dette resulterte bl.a. i at regjeringen opprettet en utrykningsenhet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet dette forslaget om en havarikommisjon, og Fremskrittspartiet utarbeidet et forslag om pasienter og pårørendes rettigheter ved såkalte uheldige hendelser. Jeg vil gjerne stille spørsmål ved måten det arbeides på, for det ble fort litt låste posisjoner, og jeg opplever egentlig at regjeringspartiene er imøtekommende i merknadsform, men at de ikke vil strekke seg så langt som til å støtte et forslag eller diskutere et omforent forslag. Historien har vel vist at det er i brytningen mellom politiske standpunkt at en finner de gode og varige politiske løsningene. Ser vi på bakgrunnen, ble det i helsevesenet allerede i 1994 et pålegg om internkontroll, og vi fikk en nasjonal strategi for kvalitetsutvikling i helsetjenesten som påla etableringen av internkontrollsystem fra år 2000. Det førte til at det ble utarbeidet en rekke prosedyrer ved våre institusjoner, men det har vært liten kontroll med implementeringen av prosedyrene, det vil si om ansatte har satt seg inn i prosedyrene og fulgt dem. Tilsynet kan slå ned på om det er mangel på prosedyrer, og tilsynet kan også bemerke når prosedyrer ikke blir fulgt, men det får ubetydelige konsekvenser og læringsutbyttet har vært dårlig. En undersøkelse fra 2003 viste at såkalte uheldige hendelser i helsevesenet kunne føre til 2 000 dødsfall og 15 000 varig skadde pasienter årlig her i landet. Det tilsvarer over 5 døde og 40 skadde hver dag hele året. Hadde dette skjedd i trafikken, så hadde det blitt tatt affære straks. I tillegg kommer de pasientene som får forbigående mersyklighet. Hvis en ser på konsekvenser og ekstrabelastninger pasienter og pårørende står overfor som en følge av dette, og belastningen også for involvert helsepersonell, konsekvensene for ressursbruken i helsevesenet samt helsevesenets omdømme generelt, så står vi overfor en formidabel utfordring. TV 2 viste oss i går beregninger på at slike hendelser koster samfunnet 1,75 mrd. kr per år. Jeg er overbevist om at dette tallet skal være langt, langt høye-

2406 10. feb. Representantforslag fra repr. Høie, Sjøli og Dåvøy om opprettelse av en 2011 «havarikommisjon» for helsesektoren re, for det er en stor grad av underrapportering og store mørketall. Beklageligvis har det ikke skjedd så mye de første årene etter at den nevnte rapporten ble lagt fram og kommentert av professor Peter Hjort. Men i de siste par årene har det igjen blitt satt søkelys på og avdekket flere uheldige hendelser, også med dødelig utgang. Dette tyder på en gjentagende systemsvikt som en må ta på alvor. Regjeringen tok som nevnt initiativ til å etablere en toårig forsøksordning med en egen utrykningsenhet i Statens helsetilsyn som fra 1. juni i fjor fikk i oppdrag å rykke ut når alvorlige hendelser inntreffer i spesialisthelsetjenesten. Forslagsstillerne peker på at den modellen regjeringen har opprettet for helsesektoren, er bygd opp på en helt annen måte enn havarikommisjonen for transportsektoren, som ble etablert i 2008. Opposisjonspartiene ønsker da også at en tilsvarende havarikommisjon etter modell fra transportsektoren utprøves i helsevesenet parallelt med den utrykningsenheten regjeringen har etablert, og at det legges opp til en god følgeforskning, slik at Stortinget kan sikre seg best mulig grunnlag for hvilken modell det er best å gå videre med. Det foreslås også at det etableres helsefaglig kompetanse hos politiet, slik at de i langt større grad skal kunne etterforske saker i helsevesenet på selvstendig grunnlag. Det er et paradoks at hvis en person blir påført blind vold og dør rett utenfor sykehusets dører, etterforsker politiet og tar ut tiltale. Skulle en pasient bli utsatt for en såkalt uheldig hendelse som følge av slurv eller grov uaktsomhet, eller som følge av svikt i dårlig vedlikeholdt teknisk utstyr innenfor sykehusets vegger, har politiet samme mulighet til å etterforske, men de gjør det ikke. Jeg vil ta et eksempel om en eldre dame i Ålesund som falt ut av sengen fordi det var en svikt i låsemekanismen på sengehesten. Åstedet ble fort ryddet og rengjort, og seng og sengehest ble fjernet. Noen dager senere ble det observert at sykehuset i det stille vraket flere senger og sengehester. Mitt spørsmål er om det må skje ulykker og dødsfall, eller om vi kan forvente en viss form for proaktivitet. De siste årene har vi dessverre sett mange uheldige hendelser i helsevesenet. Flere av oss var med på en gripende markering utenfor Stortinget i går. Det er naturlig at det også i helsevesenet, som alle andre steder, begås feil. Inngrep og behandling er beheftet med risiko, og helsevesenet er ekstra sårbart ettersom konsekvensene av feil ofte blir store. Det er derfor nødvendig at man innen helsevesenet lærer av sine feil, og på dette området er man i dag altfor lite flinke. Det bekreftes også av Statens helsetilsyn, og direktør Lars E. Hanssen snakker om en ukultur og en uvilje til å lære av feil. Dette er alvorlig, og det er et ledelsesproblem som må tas på alvor. Det siste året har jeg hatt flere møter med familier som har mistet sine kjære etter uheldige hendelser i helsevesenet, og jeg har møtt foreldre som har levert inn en nærmest frisk unge til et enkelt inngrep og fått tilbake et sterkt hjerneskadd barn på grunn av manglende surstofftilførsel under operasjonen. Disse møtene har gjort et sterkt og varig inntrykk på meg. Mange av disse pårørende sitter i etterkant igjen med en følelse av at de ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor. Faren til den hjerneskadde gutten gråt og takket oss for møtet og sa at vi var de første myndighetspersoner som hadde villet møte og se gutten i løpet av de tre fire årene de hadde kjempet for å få fram sannheten om hva som gikk galt under operasjonen. Uheldige hendelser som medfører alvorlig skade og eventuelt dødsfall, blir i for liten grad etterforsket av andre instanser enn sykehuset eller helsevesenet selv. Dette har mange årsaker. Delvis skyldes det manglende rutiner i helsevesenet på å behandle slike situasjoner som åsted. Delvis skyldes det manglende politikompetanse, og delvis skyldes det at politiet sjelden etterforsker slike saker uten å søke råd fra Helsetilsynet, noe som ofte tar lang tid. Dette gir i sum en situasjon som vi ikke kan være bekjent av, og derfor er en prøveordning med en havarikommisjon for helsesektoren etter modell fra transportsektoren, etter vår oppfatning, rett vei å gå. En uavhengig instans som har kompetanse til å avdekke årsaker eller uheldige hendelser, vil være et vesentlig tiltak for å kunne hindre at noe tilsvarende skjer igjen. Havarikommisjonen for transport definerer slike årsaksforhold uten at de har sanksjonsmulighet og uten at det er de som foreslår løsningene. Med en tilsvarende havarikommisjon i helsevesenet vil sanksjonsmyndigheten fortsatt ligge til Helsetilsynet og politiet. Det er derfor ubeskrivelig viktig at man også styrker etterforskningskompetansen i politiet i slike saker. Dette kan organiseres på mange ulike måter, men det er viktig at dette blir en enhet som har spesiell kompetanse for slike saker. Et naturlig utgangspunkt for dette er etter Fremskrittspartiets oppfatning å se på organiseringen av Økokrim. Det er viktig at helsetjenesten blir bedre på å forhindre uheldige hendelser. Det er mange grep som kan gjøres i så måte, og ett av dem er å stramme vesentlig inn rutiner for avviksrapportering og klagehåndtering, samt å åpne for at pasienter og pårørende kan melde det de oppfatter som avvik i sykehusets interne system. På denne måten vil helsetjenesten få større oversikt over situasjonen, og det vil i sin tur gi større muligheter for å lære av egne og andres feil. I tillegg vil dette bidra til å sikre pasienters og pårørendes rettssikkerhet. Det er ubeskrivelig viktig at pasienters og pårørendes interesser blir styrket ved uheldige hendelser. Jeg opplever at regjeringspartiene også i denne saken er mer opptatt av systemene enn av enkeltmenneskene. Fremskrittspartiet fremmer forslag om at pasienter og pårørende skal få god informasjon hvis det har skjedd en uheldig hendelse. Det skal opplyses om konsekvenser, klage- og erstatningsmuligheter, og det hele skal journalføres. Vi har fått med oss Høyre og Kristelig Folkeparti på dette, men det er direkte skremmende at regjeringspartiene vil stemme forslaget ned. De kan selvfølgelig igjen henvise til at det er satt ned en arbeidsgruppe, at det vil komme en proposisjon, osv., som de ofte gjør; og så forventer de at vi skal slå oss til ro og tenke at «det er von i hangande snøre». Men nå begynner det etter hvert å bli så

2011 10. feb. Representantforslag fra repr. Høie, Sjøli og Dåvøy om opprettelse av en «havarikommisjon» for helsesektoren mange snører som denne regjeringen har hengende ute, at alle som har litt peiling på fiske, forstår at dette blir bare vas og ingen fisk. Ved uheldige hendelser som medfører dødsfall, mener Fremskrittspartiet at det er avgjørende at de pårørende får partsrettigheter, slik at de er sikret tilstrekkelig innsyn og informasjon i etterkant av en slik hendelse. For mange pårørende er kampen mot systemet for å få vite sannheten rundt tapet av sine nærmeste den tøffeste kampen. Det er fullstendig uholdbart, for ikke å si uakseptabelt. Fremskrittspartiet vil styrke de pårørendes rett til å følge slike saker gjennom å gi disse pårørende rett til bistandsadvokat i grove tilfeller. Alle vil tjene på at de pårørende blir bedre ivaretatt, også helsevesenet vil kunne lære og dermed profittere på det. Så et par ord når det gjelder meldesystemet som regjeringen foreslår å endre, noe vi fra opposisjonens side vil ta sterk avstand fra. Vi mener at meldingene de såkalte 3-3-meldingene fortsatt må gå til Helsetilsynet. Da først kan Helsetilsynet følge opp det kvalitetsarbeidet som blir gjort ute i virksomhetene, på en tilfredsstillende måte. Vi må få et system som gjør at vi kan ha tillit til vårt helsevesen. Vi må sørge for at de ansatte får mulighet til å utføre sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte, og vi må sørge for at helsevesenet er en lærende virksomhet som lærer av feil. Vi må sørge for at pasienter og pårørende blir involvert og tatt på alvor. Med det vil jeg ta opp de forslag som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til eller har fremmet selv. Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har tatt opp de forslag han refererte til. Tore Hagebakken (A) [12:06:58]: Grunnleggende for all pasientbehandling er trygghet, sjølsagt trygghet for at vi får den riktige behandlingen til rett tid, og trygghet for at unødvendig skade/feil ved behandling ikke oppstår. Jeg har møtt flere mennesker som ikke har opplevd den tryggheten de fleste av oss tar for gitt. Noen har også opplevd fatale konsekvenser enten fordi de har kommet for sent til behandling, eller fordi det har oppstått feil eller skade under behandling, og sist, men ikke minst, opplevd ikke å bli godt nok ivaretatt når skade først har skjedd. I går var vi på Eidsvolls plass. Den var fylt med lys til minne om dem som har mistet livet som følge av at noe gikk alvorlig galt. Det gjorde sterkt inntrykk igjen å møte og høre de pårørende. Pasientsikkerhet er et svært viktig tema. Jeg er glad for enhver anledning til å kunne sette trygghet for god pasientbehandling på dagsordenen. Derfor er det også svært positivt at statsråden nå har varslet en egen stortingsmelding om pasientsikkerhet og kvalitet. Det vil løfte temaet ytterligere og gi oss god mulighet til å se tingene i sammenheng. Det er gjort mye bra på norske sykehus for å redusere uønskede hendelser. Likevel kan vi og må vi bli bedre. Nullvisjonen må være det vi strekker oss etter. Samtidig vil det alltid være risiko knyttet til alle former for menneskelig atferd, også ved behandling i sykehus, sjølsagt. 2407 Derfor må pasientsikkerhet settes i høysetet, og vi må gå helhetlig og systematisk til verks. Forslaget fra representantene Høie, Sjøli og Dåvøy reiser viktige problemstillinger knyttet til arbeidet for økt pasientsikkerhet. Forslaget viser også hvor komplekst dette er. En prosess for økt pasientsikkerhet krever inngripen på flere trinn. Det hjelper ikke med rask intervensjon hvis problemet er mangelfull varsling. Det hjelper heller ikke med rask intervensjon hvis berørte parter ikke høres i denne prosessen, slik at reaksjonen og læringen på denne måten blir mangelfull. Jon Jæger Gåsvatn tok utgangspunkt i fiske. Da vil jeg si: Vi har gjort noe med maskevidden, og det har blitt oppdaget flere feil. Jeg er glad for den serie med tiltak som er iverksatt og planlagt fra regjeringas side. Pasientsikkerhet er førende både i helse- og omsorgslov og i ny helse- og omsorgsplan, som etter hvert kommer til Stortinget i sin endelige form etter å ha vært på høring. Dette innebærer en skjerpelse og økt fokus på pasientsikkerhet, deltakelse og kvalitetsarbeid. Vi ser, som sagt, allerede resultater, men vi ønsker ytterligere erfaringer og støtter ikke forslaget om en havarikommisjon. Det første og viktigste skrittet for å øke pasientsikkerheten er at uønskede hendelser faktisk rapporteres. Det er fortsatt for mange miljøer i helsesektoren som ikke er gode nok til å varsle om feil. En viktig årsak til dette kan være redsel for represalier og sanksjoner mot nære kollegaer. For å bøte på dette har regjeringa innført en ny varslingsplikt og ny meldeordning som løsrives fra sanksjoner og tilsynsmyndigheter. Terskelen for å melde fra blir dermed lavere, og det er veldig viktig å ha en åpen og trygg meldekultur. Det andre avgjørende skrittet er at det handles raskt når uønskede hendelser først har inntruffet. Jeg mener at forslaget om en havarikommisjon kanskje blir litt for lite nyansert. Mange såkalte uønskede hendelser i sykehus er av en slik art at de juridisk sett ikke er alvorlige nok til å bli rapportert videre til Helsetilsynet, men det betyr ikke at de som er involvert i hendelsen, ikke opplever det som alvorlig. Hvordan det enkelte sykehus reagerer og lærer av slike hendelser blir derfor avgjørende. Noen sykehus har gode systemer for dette, som f.eks. Akershus universitetssykehus, hvor et eget kvalitetsteam både sørger for varsling, samtaler med berørte pasienter og pårørende og vurdering av videre behandling. Denne utrykningsgruppen i Helsetilsynet, som ble etablert 1. juni i fjor, utgjør et viktig tiltak for rask intervensjon i de alvorlige hendelsene. I tillegg til raskt å kunne gå inn og analysere hendelsesforløp og vurdere videre tiltak er det spesielt viktig å understreke at utrykningsgruppen skal lytte særskilt til pasienter og pårørende. Som en mor en gang sa til meg: Da legen fortalte meg at noe var gått fryktelig galt under operasjonen, var det som et lynnedslag. Men tiden etterpå, når vi sitter igjen med tusen spørsmål og ingen vil snakke med oss, er som en evig solformørkelse. Vi skylder alle som har opplevd dette, og de som er gått bort, at vi lærer av feil. Så vil jeg avslutningsvis si at pasientsikkerhetsarbeidet heldigvis, også politisk, preges av stor grad av enighet om