Rettigheters vern ved ekspropriasjon

Rettigheters vern ved ekspropriasjon Om og i hvilken utstrekning tredjemannsrettigheter skal erstattes ved ekspropriasjon av fast eiendom Kandidatnummer: 223 Leveringsfrist: 1. juni 2016 Antall ord: 38 471

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Presentasjon av emne og problemstilling... 1 1.2 Avgrensninger... 2 1.3 Metode og rettskilder... 3 1.3.1 Metode... 3 1.3.2 Rettskilder... 3 1.4 Avhandlingens videre fremstilling... 4 2 EKSPROPRIASJONSRETTSLIGE RAMMER OG UTGANGSPUNKTER... 5 2.1 Hensyn bak erstatningsreglene... 5 2.1.1 Gjenopprettelse og prevensjon... 5 2.1.2 Rettstekniske hensyn... 6 2.1.3 Hensynet til skadevolder/ekspropriant... 7 2.2 Utgangspunktet: full erstatning... 7 2.2.1 Innledning... 7 2.2.2 Utmålingsprinsippene... 8 2.2.3 Hvorfor erstatningsplikt ved ekspropriasjon?... 9 2.2.4 Rådighetsreguleringer. Særlig om naturmangfoldloven 50... 10 2.3 Tredjemannsrettigheter... 12 2.3.1 Grunnloven 105 og EMK TP 1-1... 12 2.3.2 Oreigningsloven 1 og 24... 13 2.3.3 Tredjemanns stilling i den alminnelige erstatningsretten... 13 2.3.4 Årsakskravet som inngangsvilkår... 14 2.3.5 Konsekvenser av at tredjemann er erstatningsrettslig vernet... 15 3 ULIKE TYPER RETTIGHETER... 18 3.1 Innledning... 18 3.2 Festeretter... 19 3.2.1 Innledning... 19 3.2.2 Festeretten er vernet... 19 3.2.3 Vernets utstrekning i tid... 19 3.2.4 Erstatningsutmålingen... 21 3.3 Servitutter... 26 3.3.1 Innledning... 26 3.3.2 Servitutter er vernet... 27 3.3.3 Vernets utstrekning i tid... 27 i

3.3.4 Erstatningsutmålingen... 27 3.4 Leieretter... 34 3.4.1 Innledning... 34 3.4.2 Leieretten er vernet... 34 3.4.3 Vernets utstrekning i tid... 34 3.4.4 Vurderingen... 37 3.4.5 Erstatningsutmålingen... 42 3.5 Panteretter... 46 3.5.1 Innledning... 46 3.5.2 Panteretten er vernet... 46 3.5.3 Panthaver får ikke partsstatus i skjønnet... 46 3.5.4 Erstatningsutmålingen... 47 3.6 Kontraktsrettslige rettigheter... 50 3.6.1 Innledning... 50 3.6.2 Er kontraktsrettslige rettigheter vernet ved ekspropriasjon?... 51 3.6.3 Vurderingen... 52 3.6.4 Sammenfatning... 58 3.6.5 Erstatningsutmålingen... 60 3.7 Særlig om vern av interesser i et selskap som står som avtaker av eiendommens ressurser... 64 3.7.1 Innledning... 64 3.7.2 Tap lidt av selskapsdeltaker... 64 3.7.3 Identifikasjon av selskaper... 65 3.7.4 Alminnelig erstatningsrett... 68 3.7.5 Vurderingen... 68 3.8 Allemannsretter... 70 3.8.1 Innledning... 70 3.8.2 Allemannsretter er ikke vernet... 70 3.8.3 Vurderingen... 73 3.8.4 Adgangen til å stille vilkår i ekspropriasjonsvedtaket... 81 4 RETTIGHETSHAVERS EGENRISIKO... 83 4.1 Innledning... 83 4.1.1 Generelt... 83 4.1.2 Medvirkningsregelen og læren om aksept av risiko... 83 4.1.3 Risikoregelen i oreigningsloven 28... 85 4.2 Forhold som rettighetshaveren kjente eller burde kjent til... 86 4.2.1 Partenes kunnskap på avtaletidspunktet... 86 4.2.2 Rettigheter ervervet etter kunngjøring av fredningsplaner... 86 ii

4.2.3 Inngåelse av leieavtale til tross for kunnskap om fremtidig reguleringsendring... 87 4.3 Egenrisiko som et generelt erstatningsrettslig prinsipp... 88 4.3.1 Oreigningsloven 28 gir uttrykk for et generelt erstatningsrettslig prinsipp... 88 4.3.2 Mothensyn... 90 4.3.3 Tidspunktet for aktivisering av egenrisikoen... 92 5 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER... 93 LITTERATURLISTE... 96 iii

1 Innledning 1.1 Presentasjon av emne og problemstilling Hva som menes med ekspropriasjon er bl.a. definert i vederlagsloven 1. I følge 2 a) er ekspropriasjon «tvangsavståing av eigedomsrett til eller annan rett i eller over særskilde faste eigedomar». Ekspropriasjon skiller seg fra annen eiendomsavståelse ved at det er erververens behov som begrunner avståelsen, og at dette kan skje mot rettighetshaverens vilje. 2 Når det eksproprieres er utgangspunktet klart: Ekspropriaten har krav på «full erstatning», jf. Grunnloven 3 105. Enhver rettighetshaver har derfor krav på erstatning i den utstrekning han lider et tap dersom hans rett direkte er gjenstand for ekspropriasjon. 4 En ekspropriasjon av fast eiendom vil imidlertid ofte ramme andre rettighetshavere enn grunneieren. Et eksempel er at det planlagte ekspropriasjonstiltaket vil hindre allmennhetens ferdsel på eiendommen eller at ekspropriasjonen vil medføre at ulike kontraktsrettslige forpliktelser ikke kan oppfylles etter sitt innhold. En rett kan med andre ord gå tapt som en indirekte følge av at andres eiendomsrett går tapt. 5 Innehavere av slike rettigheter vil i det følgende omtales som tredjemenn. 6 Tema for denne avhandlingen er de situasjoner hvor bortfall eller begrensninger i rettigheten er en indirekte følge av ekspropriasjon av den faste eiendommen som tredjemann har en begrenset rett i. Spørsmålet om erstatningsrettslig vern er dermed et spørsmål om og i hvilken utstrekning tredjemannsrettigheter skal erstattes ved ekspropriasjon. 7 Historisk har man ved spørsmålet om hvilke rettigheter som er erstatningsrettslig vernet skilt mellom tinglige og obligatoriske rettigheter. En tinglig rettighet er en rettighet i selve tingen eller eiendommen, mens en obligatorisk rett er en såkalt fordringsrett: en rett som bare gir 1 2 3 4 5 6 7 Lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven). I rettspraksis og litteratur omtales vederlagsloven også som ekspropriasjonserstatningsloven. Her vil den konsekvent bli omtalt som vederlagsloven. Den som krever ekspropriasjon kalles ekspropriant, jf. vederlagsloven 2 e). Eksproprianten kan være en offentlig instans eller en privatperson. I praksis står vegvesenet, jernbaneverket og kommunene for de fleste ekspropriasjonene. Den som må avstå eiendomsrett eller en begrenset rett kalles ekspropriat, jf. vederlagsloven 2 d). I avhandlingen vil begrepet ekspropriat benyttes om innehaveren av den rettighet som direkte blir ekspropriert, som f.eks. bortfester, utleier og eier av eiendommen det hviler en servitutt på. Jeg vil også benytte termen grunneier. Kongeriget Norges Grundlov av 17. mai 1814 (Grunnloven). Fleischer (1966) s. 68, Castberg (1964) s. 242 243, Schjødt (1947) s. 207. Fleischer (1978) s. 411. Finner man at tredjemanns rettighet er erstatningsrettslig vernet, vil han inngå som ekspropriat på lik linje med de andre ekspropriatene. For å gjøre det klart at det er tredjemann det er snakk om, og ikke grunneier, vil betegnelsen tredjemann, rettighetshaver og rettsinnehaver benyttes. Fleischer (1978) s. 409 411. 1

krav mot eieren av tingen. En tinglig rettighet går altså ut på å råde over en ting, mens en obligatorisk rettighet bare er en rettighet mot én eller flere bestemte personer. 8 Tidligere var dette skillet avgjørende, slik at innehavere av obligatoriske rettigheter ble nektet vern med den begrunnelse at rettigheten ikke var tinglig. Skillet har vært kritisert fra flere hold, 9 og Høyesterett tok et klart oppgjør med det i Rt-1955-872 (Kabeldommen). Sondringen er derfor ikke avgjørende i dag. 10 I vurderingen av om rettighetshaveren er vernet eller ei, har vi dermed gått fra formelle kriterier til en mer konkret vurdering av behovet for erstatningsvern avveid mot de hensyn som taler mot å utvide kretsen av erstatningsberettigede. 11 Hvorvidt tinglysning er et vilkår for at en rettighet skal ha erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon er et spørsmål som historisk har vært ansett tvilsomt i rettspraksis og juridisk litteratur. I dag er det imidlertid enighet om at tinglysning ikke er et vilkår for vern mot ekspropriasjon. 12 Hovedbegrunnelsen for dette er at reglene om erstatningsvern og kollisjonsvern er ulike typer regler som tar sikte på å løse helt forskjellige interessekollisjoner. 13 Selv om vi har beveget oss bort fra vernet om den formelle posisjon, er det likevel klart at terskelen for å anse tredjemanns interesse som erstatningsrettslig vernet er høy. 14 Som i den alminnelige erstatningsretten er det altså heller ikke ved ekspropriasjon slik at ethvert økonomisk tap er av den art at det skal erstattes. Tredjemann vil generelt sett stå svakere enn den inngrepet er direkte rettet mot. For rettighetshaveren kan det derfor spille stor rolle om hans rett direkte er gjenstand for ekspropriasjon, eller om retten går tapt som en indirekte følge av at andres eiendomsrett blir ekspropriert. 1.2 Avgrensninger Erstatningsrettslig vern av tredjemannsrettigheter ved ekspropriasjon er et omfattende tema. Av hensyn til avhandlingens omfang må det foretas noen avgrensninger. 8 9 10 11 12 13 14 Hagstrøm (2011) s. 27. Lilleholt (2012) s. 46 49, Hagstrøm (2011) s. 27 28, Augdahl (1978) s. 3 4, Arnholm (1974) s. 5 8, Brækhus/Hærem, (1971) s. 376 382. For en oversikt og analyse av kritikken, se Kinander (2003). Fleischer (1978) s. 413, Austenå (1976) s. 209 210. Austenå (1976) s. 204. Sondringen tinglige/obligatoriske rettigheter forfølges derfor ikke videre, men kommenteres der det er naturlig. Lilleholt (2012) s. 133, Kolrud (1988) s. 57, Austenå (1976) s. 206, Lid (1961) s. 318-319. Etter at skjønn og oppgjør er gjennomført, vil derimot ukjente, ikke-tinglyste rettigheter muligens kunne ekstingveres av hensyn til at eksproprianten ikke skal måtte utbetale dobbel erstatning, jf. Keiserud/Bjella (2015) s. 214. Ekstinksjon faller imidlertid utenfor oppgavens tema. Om ekstinksjon, se Høgetveit Berg/Bråthen-Otterbech (2009) s. 242 og Brækhus (1998) s. 284. Om den liknende utviklingen som har skjedd i svensk og dansk rett, se Austenå (1976) s. 204-205 med videre henvisninger. 2

Avhandlingen er for det første begrenset til å omhandle ekspropriasjon av fast eiendom. Det avgrenses derfor mot ekspropriasjon av løsøre. Når det gjelder de rettighetstyper som behandles, har jeg valgt å konsentrere meg om de som er mest aktuelle og som reiser interessante og praktiske problemstillinger. Jeg har derfor valgt å utelate de rettigheter og interesser som åpenbart ikke nyter erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon. Det avgrenses derfor for det andre mot faktiske fordeler, ulemper og ikke-legitime interesser. 15 Jeg behandler erstatningsvernets innhold, herunder hvilke tapsposter som kan kreves erstattet dersom rettigheten nyter erstatningsrettslig vern. De konkrete utmålingsreglene faller imidlertid utenfor. Det avgrenses derfor for det tredje mot selve erstatningsutmålingen. Hvorvidt tredjemanns interesse er vernet eller ei har betydning i flere relasjoner. Det vil både få betydning i forholdet mellom eksproprianten og tredjemann, og i forholdet mellom tredjemann og ekspropriaten. Det kan vanskelig gis et helhetlig bilde av rettstilstanden uten å behandle begge relasjonene. Jeg vil derfor ta for meg både ekspropriantens, ekspropriatens og tredjemanns stilling. Ettersom avhandlingens hovedfokus er tredjemanns stilling, vil jeg ikke se hen til grunneiers stilling dersom tredjemann mangler erstatningsrettslig vern. 1.3 Metode og rettskilder 1.3.1 Metode Avhandlingen er rettsdogmatisk. Målet er å beskrive, kartlegge og drøfte gjeldende rett etter tradisjonell juridisk metode. 16 Jeg ønsker også å få frem de hensyn og begrunnelser som ligger bak rettstilstanden. Undertiden vil det foretas rettspolitiske drøftelser. 1.3.2 Rettskilder Ekspropriasjonsrettslige spørsmål er i en viss utstrekning regulert i lovgivningen. Oreigningsloven 17 regulerer bl.a. hvilke formål det kan eksproprieres til og saksbehandlingen før vedtak fattes, mens vederlagsloven inneholder regler om erstatningsutmålingen. Ekspropriasjonsrettslige regler finnes også bl.a. i plan- og bygningsloven 18, vegloven 19 og vassdragsreguleringsloven 20. I dag har vi ingen lovfestede regler som regulerer hvilke tredjemannsrettigheter som er erstatningsrettslig vernet ved ekspropriasjon. Grensene for det erstatningsrettslige vernet må 15 16 17 18 19 20 Dette er behandlet i Fleischer (1978) s. 415 flg. Eckhoff (2001). Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom (oreigningsloven). Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven). Lov 21. juni 1963 nr. 23 (vegloven). Lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsregulering (vassdragsreguleringsloven). 3

derfor avgjøres i rettspraksis, og det må legges stor vekt på hvordan domstolene har behandlet problemstillingen. Dommer avsagt av Høyesterett har størst rettskildemessig vekt, mens underrettspraksis har en betydelig lavere vekt. 21 Der rettskildebildet er begrenset, vil det likevel være av interesse å se hen til underrettspraksis. 22 I juridisk teori er temaet kun behandlet i svært begrenset utstrekning. Ettersom juridisk teori i utgangspunktet har liten selvstendig rettskildemessig vekt, og det meste som er skrevet om temaet er gammelt og til dels utdatert, er det begrenset hvor stor vekt det kan legges på synspunktene som fremkommer i litteraturen. 23 Særlige hensyn gjør seg gjeldende på ekspropriasjonsrettens område. Mens gjenopprettelse og prevensjon er de bærende hensyn bak skadevolderens erstatningsplikt i den alminnelige erstatningsretten, står prevensjonshensynet i en mer perifer stilling ved ekspropriasjon. 24 Det er derfor begrenset hvor bredt man kan anlegge rettssystematiske betraktninger. Det kan likevel til en viss grad være interessant å se hen til andre rettsområder. Hvilke rettsområder som er aktuelle vil imidlertid variere med hvilken rettighetstype som behandles. 1.4 Avhandlingens videre fremstilling I kapittel 2 presenteres ekspropriasjonsrettslige rammer og utgangspunkter. Som et grunnlag for grensedragningen som gjøres i kapittel 3, behandles også konsekvensene av at rettigheten er erstatningsrettslig vernet. Avhandlingens tyngdepunkt er kapittel 3, som omhandler ulike typer av rettigheter. For hver rettighet skal to spørsmål behandles. For det første vurderes det prinsipielle spørsmålet om rettigheten nyter erstatningsrettslig vern eller ei. For det andre skal det gis en fremstilling av de materielle reglene; det eventuelle vernets innhold. De rettigheter som behandles er festeretter, servitutter, leieretter, panteretter, kontraktsrettslige rettigheter som forkjøps- og opsjonsretter, og allemannsretter. I tillegg undersøkes spørsmålet om vern av interesser i et selskap som står som avtaker av den eksproprierte eiendommens ressurser. I kapittel 4 reises spørsmålet om hvorvidt det i tillegg til de objektive vilkårene for erstatningsrettslig vern må oppstilles subjektive krav. Her er spørsmålet mer presist om det at tredjemann kjente eller burde kjent til ekspropriasjonen, medfører til tross for at de objektive vilkår for erstatning er oppfylt at det erstatningsrettslige vernet må begrenses eller falle bort. I kapittel 5 samles trådene før det sies noe om sammenhengen mellom resultatene og de reelle hensyn. 21 22 23 24 Eckhoff (2001) s. 162. I Rt-1984-143 (Selvaag I) uttalte Høyesterett på s. 146 at ensartet og langvarig skjønnspraksis kan tillegges betydelig vekt. Boe (2012) s. 316 flg. Dette behandles nærmere i pkt. 2.1. 4

2 Ekspropriasjonsrettslige rammer og utgangspunkter 2.1 Hensyn bak erstatningsreglene 2.1.1 Gjenopprettelse og prevensjon Ekspropriasjonsrett og erstatningsrett er to forskjellige rettsområder som er nært beslektet, men som dels er begrunnet i ulike rettspolitiske hensyn. 25 De bærende hensyn bak alminnelige erstatningsrettslige regler er gjenopprettelse og prevensjon. Med gjenopprettelse menes at skadelidte skal stilles som om skade ikke var skjedd. Gjenopprettelsestankegangen bygger på forestillingen om at den som volder skade eller ulempe for en annen, bør rette opp i ubalansen. Bak prevensjonshensynet ligger et ønske om at det vil virke preventivt for fremtidige potensielle skadevoldere å ilegge skadevolder en erstatningsplikt. For ekspropriasjonsrettslige regler stiller dette seg noe annerledes. Ved ekspropriasjon er det tale om et inngrep som er vurdert å være av samfunnsnyttig karakter. Prevensjonsbetraktninger har derfor mindre betydning som begrunnelse for erstatningsplikten. Å pålegge eksproprianten erstatningsplikt er ikke begrunnet i et ønske om å unngå ekspropriasjon i fremtiden, men kan likevel bidra til å unngå unødvendige eller uproporsjonale ekspropriasjoner. At det er finansielt kostbart å ekspropriere skaper insentiver for offentlige myndigheter til å være tilbakeholden. Hovedbegrunnelsen for erstatning ved ekspropriasjon er dermed gjenopprettelses- og reparasjonsbetraktninger, mens prevensjonshensynet ofte står i en mer perifer stilling enn i den alminnelige erstatningsretten. 26 Konsekvensen av de til dels ulike hensyn som begrunner skadevolders erstatningsplikt i den alminnelige erstatningsretten og ekspropriantens erstatningsplikt i ekspropriasjonsretten, er at teori og praksis fra det ene rettsområdet ikke alltid vil ha direkte overføringsverdi til det andre. Et eksempel på dette er at skadevolders grad av skyld i den alminnelige erstatningsretten kan få betydning i adekvansvurderingen, ved at grensen for erstatningsansvaret trekkes lenger der skadevolder har utvist skyld. I Rt-1960-357 (Bergsagel) hadde en bil som sto på kaien blitt startet uten eierens samtykke, slik at den rygget utfor kaien og ned i sjøen. En 15 år gammel gutt som befant seg i bilen, druknet. Foreldrene krevde bl.a. erstatning for tap pga. morens sjokkskade. I dommen uttales at «gode grunner taler for å trekke grensen for de erstatningsmessige følger videre hvor det dreier seg om skyldansvar». 27 Høyesterett sluttet seg til dette i Rt-1973-1268 (Flymanøver). 25 26 27 Se NOU 1982:19 s. 84. Fleischer (1964) s. 461. Dommens s. 359. 5

Ved ekspropriasjon foreligger forsett. Dette kan i utgangspunktet tilsi at den ekspropriasjonsrettslige adekvansvurderingen burde trekkes lenger, og at skyldgraden er et argument for at ulike tredjemenn bør tilkjennes erstatning. Argumentet slår likevel ikke til ettersom det ved ekspropriasjon ikke gjøres noe ulovlig: ekspropriasjonsinngrepet har hjemmel i lov. Det foreligger derfor ingen grad av bebreidelse mot eksproprianten. Skyldgraden som argument for erstatningsvern slik det har vært brukt i den alminnelige erstatningsretten har dermed ingen overføringsverdi til ekspropriasjonsretten. 2.1.2 Rettstekniske hensyn Det erstatningsrettslige vernet må av flere grunner begrenses. En type hensyn som begrunner utformingen av og begrensningene i erstatningsreglene er rettstekniske hensyn. Dette gjelder både i den alminnelige erstatningsretten og i ekspropriasjonsretten, og har særlig vært diskutert i forbindelse med nettopp tredjemannstap. 28 Med rettstekniske hensyn menes forhold som har sammenheng med den praktiske håndhevelsen av rettsregelen. Denne typen hensyn spiller ofte inn ved utforming av rettsregler, slik at dersom en regel blir vanskelig å håndheve i praksis, vil det være et argument mot å oppstille den aktuelle regelen. 29 Man etterstreber altså å ha rettsregler som er lett anvendelige i praksis. Rettstekniske hensyn har tradisjonelt vært anført som et viktig argument for å begrense erstatningsvernet ved ekspropriasjon. 30 At denne type hensyn tillegges særlig vekt på ekspropriasjonsrettens område, henger bl.a. sammen med at kretsen som indirekte berøres av et ekspropriasjonsinngrep ofte vil være større enn kretsen som indirekte berøres av en skadevoldende handling. Når det vurderes hvorvidt en rettighet bør være erstatningsrettslig vernet, må det derfor ses hen til hvordan regelen kan håndheves i praksis. En anerkjennelse av erstatningsrettslig vern vil i den enkelte sak bl.a. kunne føre til mange saksøkte, uoversiktlig skjønnstema og kompliserte erstatningsutmålinger. Alt dette er forhold som kan medføre vanskeligheter og som taler for at kretsen av beskyttede bør begrenses. Her må det imidlertid understrekes at dette kun gjelder for bestemte typer rettigheter. Argumentet kan derfor ikke ukritisk legges til grunn for alle rettigheter som indirekte berøres av ekspropriasjon. En anerkjennelse av erstatningsrettslig vern av de tredjemenn som har opsjonsretter i eiendommen vil medføre få rettstekniske problemer sammenliknet med hva som er konsekvensen av å anse alle som utnytter allemannsrettene for å være vernet. Det er derfor lite nyansert å forsøke og forklare avgrensningene i det erstatningsrettslige vernet med en generell henvisning til rettstekniske hensyn, som ofte har blitt gjort i den eldre litteraturen. 28 29 30 Erstatningskrav fra andre enn den direkte skadelidte. Gisle (2007) s. 275. Bugge (1999) s. 394, NOU 1982:19 s. 84, Fleischer (1978) s. 413. 6

2.1.3 Hensynet til skadevolder/ekspropriant En annen viktig begrunnelse for å begrense erstatningsansvaret er ønsket om å beskytte den ansvarlige mot vidtgående og avledede erstatningskrav fra ulike tredjemenn. Også dette er et hensyn som vektlegges både i den alminnelige erstatningsretten og i ekspropriasjonsretten. Det kan være svært mange tredjemenn som berøres av den direkte skade eller det direkte ekspropriasjonsinngrep. Et kabelbrudd kan lede til strømstans for en mengde abonnenter, og ekspropriasjon av et utmarksområde i nærheten av en by kan ramme en stor krets som tar området i bruk. Hvis alle berørte har krav på erstatning, kan ansvaret bli tungt å bære for skadevolder eller ekspropriant. Dette «flodbølgeargumentet» har hovedsakelig blitt behandlet i den alminnelige erstatningsretten, men er et argument med generell rekkevidde. Dette tilsier at det er nødvendig å avgrense erstatningsansvaret og at erstatning bør nektes dersom ansvar kan medføre en flodbølge av krav. 31 Også her vil det at det ikke er noe å bebreide eksproprianten, sammenholdt med at ekspropriasjonsinngrepet er samfunnsnyttig, tale for at det bør være adgang til å vektlegge hensynet til eksproprianten i større utstrekning enn hensynet til skadevolderen i den alminnelige erstatningsretten. Dette argumentets vekt svekkes imidlertid ved at eksproprianten ofte er stat eller kommune. Behovet for å begrense ansvaret er derfor mindre enn hva som hadde vært tilfelle hvis eksproprianten var en privatperson. Til tross for at de ovennevnte hensyn gjør seg gjeldende på ulik måte og med ulik styrke, og selv om erstatningsrett og ekspropriasjonsrett må betraktes som to adskilte rettsområder, kan de gi impulser til hverandre. 32 I rettspraksis har det også blitt dratt paralleller mellom de to rettsområdene. Et eksempel på dette er at grunnleggende dommer om kapitaliseringsrente i erstatningsretten har blitt påberopt og ansett relevant av Høyesterett ved spørsmål om valg av kapitaliseringsrente ved ekspropriasjon. 33 Det vil derfor hvor dette er naturlig ses hen til den alminnelige erstatningsretten. 2.2 Utgangspunktet: full erstatning 2.2.1 Innledning Erstatningsplikten er det grunnleggende vernet for eiendomsretten og begrensede retter i fast eiendom. Som en følge av at ekspropriasjon kan skje mot rettighetshaverens vilje, følger det av Grunnloven 105 at vedkommende skal ha «full erstatning av statskassen». 34 I dette ligger et krav om at ekspropriaten økonomisk sett skal være like godt stillet etterpå som før ekspro- 31 32 33 34 Flodbølgeargumentet ble første gang anført i Rt-1973-1268 (Flymanøver). Også i Rt-2010-24 (Hanekleiv) understreket Høyesterett at skadene rammer, eller har potensiale til å ramme, mange i en nokså ubestemt krets. Se også Hagstrøm/Stenvik (2015) s. 61, Askeland (2001) s. 304 305. Fleischer (1978) s. 14. F.eks. Rt-2014-1203. Dommen behandles nærmere i pkt. 3.2. Bestemmelsens ordlyd ble endret i 2014, men rettstilstanden er den samme, jf. Dok.nr.19 (2011 2012). 7

priasjonen. Som følge av legalitetsprinsippet, er ikke 105 tilstrekkelig hjemmel for ekspropriasjon. 35 Det Grunnloven 105 slår fast er dermed at dersom ekspropriasjon skal finne sted, skal rettighetshaveren ha full erstatning. I tillegg til erstatningsplikten må det for det første foreligge særskilt ekspropriasjonshjemmel. Oreigningsloven bestemmer hva som kan eksproprieres og hva ekspropriasjonsformålet kan være. I 2 (1) er det listet opp 55 formål som det kan eksproprieres til fordel for. I tillegg er det hjemmel for ekspropriasjon av fast eiendom i 32 særlover, jf. opplistingen i oreigningsloven 30. Praktisk viktige lover er plan- og bygningsloven, vegloven og vannressursloven 36. For det andre må ekspropriasjonen være materielt begrunnet ved at den «tvillaust er til meir gagn enn skade», jf. oreigningsloven 2 (2). I denne vurderingen holdes samfunnsnytten opp mot de skadevirkninger og ulemper inngrepet vil medføre. Ordet «tvillaust» oppstiller ikke et krav til kvalifisert interesseovervekt, jf. Rt- 2009-1142. Vilkåret er således oppfylt dersom det foreligger en overvekt av interesser som taler for ekspropriasjon. 2.2.2 Utmålingsprinsippene Ekspropriasjonserstatning fastsettes etter reglene i vederlagsloven. Loven opererer med tre verdibegreper: salgsverdi i 5, bruksverdi i 6 og gjenervervsverdi i 7. Forholdet mellom disse er nærmere regulert i 4. Utgangspunktet er at eiendommen skal erstattes etter den høyeste verdi den har for ekspropriaten. Hovedregelen er at ekspropriaten alltid har krav på salgsverdien av eiendommen, dvs. det beløpet som vanlige kjøpere ville ha gitt for eiendommen ved frivillig salg, jf. 5. Dersom bruksverdien etter 6 overstiger salgsverdien, skal bruksverdien legges til grunn «dersom ikkje det tapet som går over salsverdien, kan bøtast med å kjøpe att annan eigedom til tilsvarande bruk», jf. 4 (1) 2.p. Her vil altså 4 komme inn som en begrensning i ekspropriatens rett til å kreve bruksverdien når denne er høyere enn salgsverdien. 37 Erstatning etter gjenervervsverdien i 7 er en særregel som kun får anvendelse dersom bestemte vilkår er oppfylt. Hvis vilkårene foreligger, og utgiftene til gjenerverv er høyere enn eiendommens salgs- eller bruksverdi, skal gjenervervsverdien legges til grunn. Regelen om gjenerverv er altså på den ene siden, og som hovedregel, en særregel som stiller ekspropriaten gunstig ved avståelse av bygninger og anlegg. På den andre siden kan den også være et middel for eksproprianten til å begrense erstatningsplikten, ved at ekspropriaten ikke kan kreve bruksverdien dersom den er høyere enn både salgsverdien og utgiftene til gjenerverv. 38 Der- 35 36 37 38 Ekspropriasjon er et inngrep i borgernes rettsfære som etter legalitetsprinsippet krever hjemmel i lov. I 2014 ble prinsippet lovfestet i den nye Grunnloven 113. Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven). Stordrange/Lyngholt (2000) s. 39. Stordrange/Lyngholt (2000) s. 39 40. 8

som tilfredsstillende lokale kan skaffes et annet sted, kan derfor ikke ekspropriaten kreve erstatning for tap av virksomheten i dens helhet, men bare for tap ved å måtte flytte virksomheten til nye lokaler. Dette er et utslag av det alminnelige tapsbegrensningsprinsippet som går ut på at ekspropriaten har en tilpasningsplikt, slik at eksproprianten ikke er ansvarlig for tap som kunne vært unngått ved rimelig tilpasning. 39 2.2.3 Hvorfor erstatningsplikt ved ekspropriasjon? Den tradisjonelle begrunnelsen bak ekspropriasjonsinstituttet er at det fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er nødvendig at det offentlige, og i visse tilfeller også private aktører, er gitt kompetanse til å ekspropriere. Dersom grunneiere kunne motsette seg slike tiltak, ville det ha ført til at samfunnsmessig rasjonelle prosjekter ikke ville ha blitt realisert. Dette vil være uheldig nettopp fordi man i den nyttevurderingen som må foretas før det treffes vedtak om ekspropriasjon har kommet til at nytten overstiger ulempene, slik at hensynet til samfunnet må veie tyngre enn hensynet til grunneieren. I disse situasjonene har grunneieren krav på kompensasjon fra eksproprianten. At det skal ytes full erstatning er følgelig en måte å formulere gjenopprettelsestankegangen på. I tillegg til at gjenopprettelseshensyn tilsier at eksproprianten skal yte erstatning til ekspropriaten, vil det også kunne virke preventivt ved at det vil hindre samfunnsmessig uønskede ekspropriasjoner. Det er også nærliggende å anta at en rett til erstatning vil føre til mindre motstand mot prosjektene. 2.2.3.1 Begrensninger i ekspropriantens erstatningsplikt Erstatningsplikten er ikke ubegrenset. At ikke enhver rettslig posisjon er erstatningsrettslig vernet, begrunnes i dag dels i rettstekniske hensyn, og dels i et ønske om å beskytte den ansvarlige mot vidtgående og avledede erstatningskrav fra ulike tredjemenn som mener at de lider tap ved ekspropriasjon. 40 Erstatningsplikten som inntrer ved ekspropriasjon, og begrensningene i denne, er også forsøkt begrunnet på andre måter. Den første alternative måten å begrunne erstatningsplikten på er inspirert av en tankemodell utviklet av Rawls og Michelman. 41 Her er utgangspunktet at man antar at dersom en befolkning er helt på det rene med selve ekspropriasjonsinstituttet og den allmenne fare for ekspropriasjon, og forutsatt av at ingen opplever seg nærmere enn andre til å rammes av ekspropriasjon, ville befolkningen valgt regler som ikke oppstiller erstatningsplikt for ethvert inngrep. De erstatningsmessige kategoriene ville heller blitt utformet i lys av kompensasjons- og demoraliseringskostnadene. Resultatet av dette er at det ofte skal gis erstatning, men ikke for ethvert inngrep. I dag går det et grunnleggende skille mellom rådighetsreguleringer og ekspropriasjon, slik at det som den store hoved- 39 40 41 Stordrange/Lyngholt (2000) s. 152 153. Fleischer (1978) s. 413. Tilsvarende betraktninger finnes i skadeerstatningsretten, jf. f.eks. Rt-1973-1268 (Flymanøver) hvor tapet ikke kunne kreves erstattet fordi det var for fjernt og avledet. Bell/Parchomovsky (2007) s. 878 880. 9

regel kun tilkjennes erstatning ved ekspropriasjon. 42 Det kan imidlertid i særlige tilfelle gis erstatning for offentlige rådighetsreguleringer. Dette kan ses som et mulig eksempel på en slik betraktning: Rådighetsinnskrenkninger er i prinsippet noe annet enn ekspropriasjon. Likevel tilkjennes av og til erstatning som om man står overfor en ekspropriasjon. En annen alternativ måte å begrunne erstatningsplikten ved ekspropriasjon på, er basert på Hegel og Radins tanke om at eiendom kan betraktes som en forlengelse av personligheten. 43 Med dette menes at eiendomsrett til ting er en mekanisme som hjelper mennesker med å virkeliggjøre seg selv. En slik betraktning leder til et skille mellom personlige (ikke-fungible) ting, som giftering og egen bolig, og upersonlige (fungible) ting. Ideelt sett burde man etter denne betraktningsmåten for det første ha vetorett mot ekspropriasjon av personlige ting, fordi verdien av slike ting ikke kan måles og veies opp mot andre verdier på en entydig måte. For det andre burde man bare ha rett til erstatning ved ekspropriasjon av upersonlige ting. Innbakt i denne teorien ligger da at man også kan argumentere for erstatning ut over salgsverdi for personlige ting, eksempelvis i de tilfeller der vetorett er for upraktisk eller for mye i strid med samfunnsnytten. 44 Et mulig eksempel på et utslag av en slik betraktning er bestemmelsen i vederlagsloven 7 som på nærmere vilkår gir ekspropriaten rett til å få erstattet utgiftene til gjenerverv. Et annet eksempel er påslaget på 25 % som gis ved ekspropriasjon til vassdragsformål for at grunneier skal få en viss del av fortjenesten ved kraftutvinningen, jf. vassdragsreguleringsloven 16 nr. 3 og vannressursloven 51. 2.2.4 Rådighetsreguleringer. Særlig om naturmangfoldloven 50 Offentlige myndigheter kan regulere eierrådighet over fast eiendom på flere måter. Praktiske eksempler er planvedtak og byggeforbud etter plan- og bygningsloven og fredningsvedtak med hjemmel i naturmangfoldloven 45. Andre sentrale lover er forurensningsloven 46 og ervervskonsesjonsloven 47. I praksis kan denne reguleringen ha liknende konsekvenser som en ekspropriasjon, men erstatningsrettslig står ekspropriasjoner og reguleringer i helt forskjellige posisjoner. 48 Ved ekspropriasjon skjer det en overføring av eiendomsretten fra grunneier til andre han må «avgi sin ( ) eiendom» etter Grunnloven 105 mens det ved rådighetsregulering kun skjer en begrensning i hans rådighet. Utgangspunktet er derfor at det alltid skal gis erstatning ved ekspropriasjon, mens rådighetsreguleringer som hovedregel kan gjennom- 42 43 44 45 46 47 48 Jf. pkt. 2.2.4. Bell/Parchomovsky (2007) s. 880 881. Se Stenseth (2010) for en videreutvikling av dette synspunktet. Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven). Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. (konsesjonsloven). Stordrange/Lyngholt (2000) s. 14 15. 10

føres erstatningsfritt til tross for at det påfører eieren eller rettighetshaveren økonomisk tap. Dette er naturlig i et samfunn der forskjellige interesser i en viss utstrekning må tilpasses hverandre. 49 I unntakstilfelle ytes erstatning for rådighetsreguleringer. Den sentrale lovhjemmelen er naturmangfoldloven 50. 50 Vedtak om naturfredning vil føre til at grunneierens adgang til å utnytte eiendommen i større eller mindre grad fryses fast. Han vil også være avskåret fra å drive virksomhet i strid med fredningen. Dette kan føre til at muligheten for økonomisk utnyttelse av arealet blir begrenset. Ettersom det ikke skjer en overføring av eiendomsretten anses naturfredning som en rådighetsregulering. 51 Det tradisjonelle skillet mellom ekspropriasjon og rådighetsregulering skulle dermed tilsi at erstatning ikke skal gis. Naturmangfoldloven 50 (1) slår imidlertid fast at rettighetshaveren har rett til erstatning fra staten dersom (i) eiendommen vernes, (ii) vernet medfører en vanskeliggjøring av igangværende bruk og (iii) dette har påført rettighetshaveren et økonomisk tap. Konsekvensen av endringene er at man ved naturfredning følger andre erstatningsrettslige regler enn de som ellers gjelder. Det gis med andre ord erstatning som om man står overfor en ekspropriasjon. Sondringen mellom rådighetsinnskrenkninger og ekspropriasjon har dermed ikke lenger praktisk interesse ved naturfredning. 52 Spørsmålet om hvilke rettigheter eller rettighetshavere som er erstatningsrettslig vernet kan også oppstå ved naturfredning. Etter 50 vil «eiere og rettighetshavere i eiendommen» ha krav på erstatning når vilkårene er oppfylt. Utgangspunktet er her, i likhet med i ekspropriasjonstilfellene, at bare de som formelt er rettighetshavere i eiendommen er beskyttet. At grunneieren er vernet er derfor klart. Stillingen for ulike tredjemenn med rettigheter i eiendommen er imidlertid mer usikker. Spørsmålet er mer presist om uttrykket «rettighetshaver» må avgrenses til de som har en direkte tinglig rett i den faste eiendommen, eller om det er rom 49 50 51 52 NUT 1969:2 s. 111. I rettspraksis har det med hjemmel i alminnelige rettsgrunnsetninger blitt gitt erstatning i særlige tilfelle der rådighetsinnskrenkninger nærmest må likestilles med ekspropriasjon. I Rt-1978-442 (Lamyra) ble det lagt til grunn av flertallet at naturfredning måtte likestilles med ekspropriasjon og at det derfor skulle ytes erstatning uten hensyn til om inngrepet var vesentlig. Dette ble fraveket ved plenumsavgjørelsen i Rt-1987-80 (Rønnåsmyra). Adgangen til å yte erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger i dag er derfor svært snever. I Rt-1987-80 (Rønnåsmyra) uttalte Høyesterett i plenum at fredningsvedtak etter naturvernloven er rådighetsinnskrenkninger som ikke har karakter av ekspropriasjon. Tidligere var det etter naturvernloven et tosporet system med ulike erstatningsregler for reservater og landskapsvernområder. Etter ikrafttredelsen av naturmangfoldloven i 2009 er det samme erstatningsregler for alle typer verneområder. 11

for å utvide beskyttelsen til andre som har en mer indirekte interesse i eiendommen. 53 Et praktisk eksempel er at en tredjemann har avtale om uttak av torv med grunneieren. Av naturmangfoldlovens forarbeider fremkommer det at loven i utgangspunktet sikter til bruksrettshavere, altså de som har en tinglig rett i eiendommen. 54 De nærmere grensene for det erstatningsrettslige vernet er imidlertid ikke fastsatt i loven eller dens forarbeider. I Rt- 1994-557 uttalte Høyesterett at det etter naturvernloven 55 20 «skal ytes erstatning til berørte eiere og rettighetshavere som ved ekspropriasjon». 56 Det må derfor være slik at dersom vedkommende rettighet er erstatningsrettslig vernet ved ekspropriasjon, må det samme også gjelde ved naturfredning. 57 På denne bakgrunn skal altså grensen mellom hvilke rettighetshavere som er erstatningsrettslig vernet og hvem som ikke er det, følge ekspropriasjonsrettslige regler. De synspunkter som fremkommer i den videre fremstillingen vil følgelig også i utgangspunktet måtte legges til grunn ved naturfredning. 2.3 Tredjemannsrettigheter 2.3.1 Grunnloven 105 og EMK TP 1-1 Vi har som nevnt ingen lovfestede regler som regulerer hvilke rettslige posisjoner som nyter erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon. Grunnloven 105 gir enhver rettighetshaver rett til «full erstatning» hvis hans rettighet faller bort som en direkte følge av ekspropriasjon, men sier ikke noe om grensene for erstatningsvernet. Bestemmelsen gir derfor liten veiledning i spørsmålet om hvilke tredjemannsrettigheter som er erstatningsrettslig vernet ved ekspropriasjon. Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon 58 ble inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven 59. Konvensjonen har i første tilleggsprotokoll av 1952 60 regler om vern av eiere og rettighetshaveres interesser. Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol 61 har uttalt at det ved ekspropriasjon ikke gjelder et absolutt krav om full erstatning. Domstolen har i stedet operert med et krav om rimelig erstatning for at inngrepet ikke skal utgjøre en krenkelse av konvensjonen. 62 Det er derfor antatt at Grunnloven 105 gir bedre vern sammenliknet med 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 NOU 2004:28 s. 737. Ot.prp.nr.52 (2008 2009) s. 427 flg. Lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven) (opphevet). Dommens s. 557. Naturvernloven 20 er opphevet og erstattet av naturmangfoldloven 50. Konvensjon av 4. november 1950 (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon). Heretter EMK. Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Heretter EMK TP 1-1. Heretter EMD. The Holy Monasteries v. Greece, avsnitt 71. 12

EMK TP 1-1. 63 En nærmere behandling av EMK TP 1-1 faller dermed utenfor avhandlingens rammer. 2.3.2 Oreigningsloven 1 og 24 I eldre litteratur har både oreigningsloven 1 og 24 blitt anført til støtte for at tredjemannsrettigheter er vernet. 64 I dag er det imidlertid stor enighet om at oreigningsloven 1, som er formet som en definisjon av hva som menes med ekspropriasjonsinngrep, ikke tar stilling til spørsmålet om hvilke rettsposisjoner som gir grunnlag for erstatning. 65 Oreigningsloven 24 retter seg mot den som blir utsatt for inngrep i en bruksrett eller annen rett og lyder slik: «Fører oreigningsinngrepet til at ein bruksrett eller annan rett ikkje kan stå ved lag som før, skal det fastsetjas serskilt vederlag til rettshavaren. Eigaren skal gjera greie for alle rettar som han veit hefter på eigedomen, og som inngrepet kan få verknad for, om det vert kravd.» Selv om bestemmelsen gjelder tilfeller hvor ekspropriasjonsinngrep fører til at bruksrett eller annen rett i eiendommen ikke kan nyttiggjøres som før, tar heller ikke 24 sikte på å regulere hvilke rettigheter som har erstatningsrettslig vern. Bestemmelsen forutsetter ikke at enhver rett i eiendommen gir rett på særskilt erstatning, og heller ikke at innehaveren av enhver rett i eiendommen skal gjøres til part i ekspropriasjonssaken, jf. Rt-1999-399 (Ulveseth). 66 Oreigningsloven 24 regulerer følgelig ikke grensene for erstatningsvernet, men forutsetter at rettigheten må eksproprieres dersom den har et slikt vern, og at rettighetshaveren da vil ha et selvstendig krav mot eksproprianten. 67 Av forarbeidene til 24 følger at den nærmere avgrensning er overlatt til rettspraksis. 68 Spørsmålet om hvilke tredjemannsrettigheter som er vernet ved ekspropriasjon må derfor avgjøres på grunnlag av regler utenfor de lovfestede områdene, hovedsakelig rettspraksis. 2.3.3 Tredjemanns stilling i den alminnelige erstatningsretten Det følger av alminnelige erstatningsrettslige regler at det må foreligge ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng for at den oppståtte skaden skal være erstatnings- 63 64 65 66 67 68 Se Samerettsutvalgets redegjørelse av vernet mot ekspropriasjon i lys av EMK TP 1-1 i NOU 2007:13 A punkt 9.2.6.3. For en inngående analyse av artikkel 1 i EMKs første tilleggsprotokoll, se Çoban (2004). Robberstad (1968) har anført 1 til støtte for sitt syn om at odelsrett skal erstattes ved ekspropriasjon. Sett i lys av uttalelsene i forarbeidene kan ikke dette være riktig. Fleischer (1978) s. 413, Austenå (1976) s. 209 210. Rt-1999-399 (Ulveseth) omhandlet en utbyggingsavtale som ble hevet på grunn av båndleggelse av eiendommen for fremføring av kraftledning. Avgjørelsen behandles nærmere i pkt. 3.6. Keiserud/Bjella (2015) s. 214, Pedersen/Sandvik/Skaaraas (1990) s. 141. Ot.prp.nr.43 (1957) s. 95. 13

rettslig vernet. Når det gjelder tredjemannstap, behandles disse vanligvis som et spørsmål om begrensning av erstatningsansvarets omfang ut fra en adekvansvurdering, og blir drøftet under betegnelsen tredjemanns erstatningsrettslige stilling. 69 Spørsmålet ble tidligere avgjort ut fra en rendyrket betingelsesteori. Betingelsesteorien, også kalt differanselæren, er et erstatningsrettslig prinsipp som går ut på at en handling er årsak til en skade hvis handlingen er en nødvendig betingelse for skaden. Dersom skaden hadde inntruffet uavhengig av handlingen, er den ikke årsak til skaden. 70 I dag er man ikke lenger bundet av dette, noe som kommer til uttrykk ved at det i rettspraksis kan spores en større tilbøyelighet til å pålegge skadevolder erstatningsplikt for skader som står i et mer indirekte forhold til den skadevoldende handling. Høyesterett har flere ganger tatt stilling til spørsmålet og det er sikker rett at det skal mye til for at tredjemann har erstatningsrettslig vern. 71 Hvis det foreligger sammenheng mellom tapet og den skadevoldende handling, er det avgjørende hvorvidt skadelidte har en konkret og nærliggende interesse i den skadde gjenstand. 72 I ekspropriasjonsretten er eksproprianten underlagt et (slags) lovfestet objektivt ansvar, mens spørsmålet om økonomisk tap vanligvis behandles under erstatningsutmålingen. Det er derfor slik at spørsmålet om tredjemanns stilling ved ekspropriasjon på samme måte som i den alminnelige erstatningsretten, behandles som et spørsmål om begrensning av erstatningsansvaret ut fra en adekvansvurdering. Selv om det er tale om to adskilte rettsområder vil adekvansvurderingene, til tross for at de ikke er helt sammenfallende, ha flere likhetstrekk. Det er i stor grad det samme som vurderes, nemlig nærheten mellom den skadevoldende handlingen/ekspropriasjonen og den skade/det tap tredjemann er påført. 2.3.4 Årsakskravet som inngangsvilkår Et inngangsvilkår, og nokså selvsagt for at tredjemann skal være erstatningsrettslig vernet, er at man står overfor et inngrep som er en følge av ekspropriasjonen. Rt-1967-1556 (Braathen) omhandlet ekspropriasjon til jernbane. Høyesterett slo her fast at en huseier som ble påført støyulemper, men som ikke ble berørt av selve ekspropriasjonen hun måtte ikke avgi eiendoms- eller rådighetsrett til jernbanen ikke hadde rett på partsstatus i ekspropriasjonsskjønnet. Begrunnelsen for å nekte partsstatus var den samme i Rt-1951-626. Avgjørelsen gjaldt et overskjønn om erstatning for skade ved vassdragsregulering i statsallmenning. Det ble reist krav om erstatning både fra innbyggere og hytteeiere. Erstatningskravet fra innbyggerne ble avvist. Hva gjaldt hytteeierne som hadde vært behandlet som parter i de to første instansene, 69 70 71 72 Engstrøm (2005) s. 151 168. Definisjon hentet fra Gisle (2007) s. 41. Se f.eks. Rt-2005-65 (Kile). Rt-2010-24 (Hanekleiv), Rt-2000-1756, Rt-1973-1268 (Flymanøver), Rt-1955-872 (Kabel). 14

kom Høyesterett til at overskjønnsretten ikke var kompetent til å avgjøre deres erstatningskrav, ettersom disse ikke var berørt av ekspropriasjonen. 73 Dersom årsakskravet er oppfylt, er neste spørsmål hvorvidt tredjemanns rettighet står i en slik sammenheng med den eksproprierte eiendom at den er erstatningsrettslig vernet. Det er denne grensedragningen som er tema i kapittel 3. I det følgende skal det som en bakgrunn for denne grensedragningen redegjøres for konsekvensene av at tredjemann er erstatningsrettslig vernet. 2.3.5 Konsekvenser av at tredjemann er erstatningsrettslig vernet 2.3.5.1 Tredjemann skal likestilles med andre som avstår grunn til tiltaket Finner man at tredjemann er vernet, er utgangspunktet at han i alle relasjoner skal likestilles med den eller de andre som avstår grunn til tiltaket og som er gjort til saksøkte. Dette får for det første konsekvenser for forholdet mellom eksproprianten og tredjemann, og for det andre for forholdet mellom ekspropriatene. Dersom tredjemann er gjort til part i skjønnet, men retten kommer til at hans posisjon ikke er vernet, skal saken avvises fra ekspropriasjonsskjønnet. 2.3.5.2 Ekspropriasjonen må gjennomføres. Partsstatus i skjønnet Dersom tredjemann er erstatningsrettslig vernet, må eksproprianten, dersom det ikke inngås avtale om erstatningen, skaffe seg ekspropriasjonshjemmel overfor rettighetshaveren. Deretter må det begjæres skjønn for fastsettelse av erstatningen. En alternativ fremgangsmåte er at partene i stedet inngår avtale om at erstatningen skal fastsettes ved skjønn, jf. skjønnsloven 74 4. Rettighetshaveren skal da inntas som part i skjønnet. Etter at skjønnsbegjæring er tatt ut, vil han inngå som saksøkt på linje med de øvrige ekspropriatene. Hvis eksproprianten unnlater å gjøre rettighetshaveren til saksøkt, kan det ha betydelige konsekvenser både for vedkommende part og for saksøkeren. 75 I dette ligger at ekspropriasjonen bare kan gjennomføres overfor dem som har vært gjort til parter i skjønnet, og som har fått avgjort sine krav om ekspropriasjonserstatning, jf. skjønnsloven 53 sammenholdt med 46 (1). Gjøres det feil her, løper eksproprianten en stor risiko mht. gjennomføringen av ekspropriasjonstiltaket idet han, i verste fall, ikke får den rådighet over eiendommen som er nødvendig for å gjennomføre tiltaket. Det er derfor i ekspropriantens egen interesse å skaffe seg ekspropriasjonshjemmel i forhold til alle kjente eiere og rettighetshavere. Hvis rettighetshaveren krever å bli gjort til saksøkt, men eksproprianten motsetter seg å foreta ekspropriasjon og begjære skjønn overfor ham, kan ikke rettighetshaveren av eget tiltak tre inn i saken som part. 73 74 75 Dissens 4-1. Også i Rt-1932-552, Rt-1931-513 og Rt-1857-342 ble erstatningskravene avvist fordi årsakskravet ikke var oppfylt. Lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsloven). Lie (2015) s. 66 67. 15

Skjønnsloven 4 (2) forutsetter at det foreligger ekspropriasjonsvedtak mot rettighetshaveren før han selv kan ta ut skjønnsbegjæring med eksproprianten som saksøker. 76 En annen konsekvens av at rettighetshaveren blir saksøkt i skjønnet, er at han med hjemmel i skjønnsloven 54 (1) som hovedregel har krav på å få dekket «nødvendige utgifter» i anledning skjønnssaken. I dette ligger at han får dekket omkostninger til juridisk bistand. Dersom de saksøkte har «likeartede interesser som ikke står i strid», skal de bruke felles advokat. Uttalelser i forarbeidene gir anvisning på at det skal nokså lite til før regelen kommer til anvendelse. 77 I de situasjoner som er tema i denne avhandlingen, vil det ofte foreligge motstridende interesser både mellom grunneier og andre rettighetshavere, og rettighetshaverne imellom. De er konkurrenter i den forstand at desto mer som går til den ene, desto mindre går til den andre. Vilkårene for å samordne bistanden vil derfor normalt ikke være tilstede. Her må det også understrekes at den som mener seg berettiget til partsstatus ikke kan kreve kostnadene erstattet etter skjønnsloven 54 ettersom det forutsetter skjønn. Dersom vedkommende nektes partsstatus i skjønnet og bringer spørsmålet inn for de alminnelige domstolene, er ikke vilkåret i 54 oppfylt. I slike tilfeller gjelder reglene i tvistelovens 78 kapittel 20 om sakskostnader. Mot denne bakgrunn henger spørsmålet om hvem som skal ha status som saksøkt i ekspropriasjonsskjønnet nært sammen med spørsmålet om hvilke rettigheter som er beskyttet ved ekspropriasjon. 79 Den materielle rett korresponderer således med den som er part i skjønnet. Ut ifra prosessøkonomiske hensyn vil det i utgangspunktet kunne være hensiktsmessig at alle som mener seg skadelidende av et ekspropriasjonstiltak, kan komme med sine krav under skjønnet og få dem avgjort der til tross for at det ikke eksproprieres noe fra dem. Samme hensyn vil imidlertid like ofte trekke i motsatt retning: Åpner man en vid adgang til å kunne kreve og være med i ekspropriasjonsskjønnet, vil det kunne lede til at skjønnene blir for omfattende og at det tar urimelig lang tid å få dem gjennomført. 80 2.3.5.3 Selvstendig krav mot eksproprianten Når tredjemanns posisjon er vernet, følger det av oreigningsloven 24 at retten skal fastsette særskilt erstatning for inngrepet i den. Bestemmelsen gjelder ikke bare ved ekspropriasjon etter oreigningsloven. 81 Regelen kommer også til anvendelse når ekspropriasjon gjennomføres 76 77 78 79 80 81 Ot.prp.nr.18 (1971 1972) s. 49. Ot.prp.nr.18 (1971 1972) s. 44 45. I følge Fleischer (1980) s. 152 bør regelen i 54 (2) 1.p. anvendes med en viss forsiktighet. Dragsten/Vislie (1984) s. 328 332 synes å være mer tilbøyelige til å anvende regelen. Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven). Lie (2015) s. 66. Rt-1967-1556 på s. 1564. Keiserud/Bjella (2015) s. 215. 16

med hjemmel i en spesiell ekspropriasjonslov, såfremt den ikke inneholder særlige, avvikende bestemmelser. 82 Rettighetshaveren får altså et selvstendig krav mot eksproprianten han er ikke henvist til å gå på eiendommens eier. Det skal ikke fastsettes en samlet erstatning til grunneieren og overlate til dem å fordele erstatningen seg imellom. Betaling direkte til ekspropriaten befrir heller ikke eksproprianten i relasjon til tredjemann. I Rt-1970-652 hadde ikke tingretten tatt standpunkt til fordelingen av erstatningen mellom grunneieren og den bruksberettigede. Høyesterett fremholdt at det er «i strid med loven når overskjønnsretten fastsatte salgsverdien for teigen og overlot til grunneieren og rettighetshaverne å bli enige om eller prosedere om fordelingen av erstatningsbeløpet». 83 Overskjønnet ble opphevet. En konsekvens av at det er flere rettighetshavere i eiendommen er at den samlede erstatningen kan bli større enn om eiendommen hadde vært uten påhefte av slike rettigheter. 84 Når det er flere interessenter i et formuesgode, kan samlet erstatning altså overstige full erstatning til én interessent dersom han var innehaver av alle beføyelser i eiendommen. 85 Påregnelig utnyttelse av eiendommen vil derfor kunne bli mer intensiv ved flere rettighetshavere enn om én person har alle beføyelsene. Eksproprianten må derfor i noen tilfeller betale en høyere samlet erstatning når det gjøres inngrep overfor flere rettighetshavere. 86 Det er likevel ikke slik at erstatningen til grunneier og til tredjemann er helt uavhengig av hverandre. 2.3.5.4 Ekspropriatenes krav må samordnes Den enkelte ekspropriat skal ikke ha mer enn full erstatning. Det innebærer at grunneieren ikke skal ha erstatning for en beføyelse som tilhører en rettighetshaveren. Dersom tredjemann har en beiterett på arealet som avstås, skal grunneieren ha erstatning for arealets verdi uten beiterett. I slike tilfeller vil erstatningen til grunneieren utgjøre arealets samlede verdi med fradrag for verdien av beitet. Samordning av ekspropriatenes erstatningskrav er noe som særlig aktualiseres i de situasjoner hvor tredjemann har en servitutt på den eksproprierte eiendom. Dette behandles derfor nærmere i pkt. 3.3.4.3 om servitutter. 82 83 84 85 86 F.eks. lov 14. juni 1912 nr. 1om anlæg av taugbaner og løipestrenger mv. (taubaneloven) 10 (2) som slår fast at det ved ekspropriasjon av eiendom som brukes av andre enn eieren, skal tas hensyn til brukeren. Dommens s. 654 655. Keiserud/Bjella (2015) s. 214, Stordrange/Lyngholt (2000) s. 10. Dette er understreket i bl.a. Rt-1979-321 og LG-2014-207628. Stordrange/Lyngholt (2000) s. 42 44. 17