Ny høyesterettsdom vedrørende kreditorekstinksjon

Transkript

1 Ny høyesterettsdom vedrørende kreditorekstinksjon anvendelse av tinglysningsloven 23 når konkursdebitor ikke har grunnbokshjemmelen Sven Krohn <<mini-cv>> 1 Innledning Den 25. april 2008 avsa Høyesterett en dom om kreditorekstinksjon av en pantebeheftet fast eiendom. Konkursboet gjorde gjeldende beslagsrett i en eiendom som var overdratt til en annen, og derfor ikke lenger tilhørte debitor på beslagstiden. I tillegg til at kjøperen skulle være forpliktet til å gi fra seg eiendommen til boet, anførte boet at kjøperen skulle betale eiendommens verdi til boet en gang til. Kjøperen motsatte seg å gi fra seg eiendommen. Skulle kjøperen måtte oppgi eiendommen, motsatte denne seg å betale for annen gang. Dommen klargjør anvendelsesområdet for tinglysningsloven (tingl) 23 i de tilfeller der debitor selv ikke har grunnbokshjemmel ved konkursåpningen. Videre viser Høyesteretts avgjørelse hvilke økonomiske konsekvenser ekstinksjon av en panteheftet eiendom medfører. 2 Litt om den faktiske bakgrunnen Fagutleie AS (Fagutleie) hadde inngått kontrakt om å erverve en fast eiendom. Medkontrahenten (Moen) hadde grunnbokshjemmel. Fagutleie tinglyste aldri sitt erverv, og Moen beholdt grunnbokshjemmelen. Fagutleies økonomi ble svak, og kontrakten med rettigheter og forpliktelser til eiendommen, ble overdratt til Fagutleies morselskap, Tet Invest AS (Tet). Forpliktelsene lå i å dekke pantegjelden. På denne måten ytet Tet sitt vederlag. Eiendommen var overbeheftet med tinglyste reelle panterettigheter, slik at vederlaget utgjorde mer enn eiendommens fulle verdi. Dette var derfor ingen svikaktig disposisjon i forhold til Fagutleies kreditorer. Tet tinglyste aldri sin rett etter kontrakten. 81 TfF_2_hele_heftet.indd :52:55

2 Sven Krohn: Ny høyesterettsdom vedrørende kreditorekstinksjon Fagutleie gikk senere konkurs. Til tross for at eiendommen ikke tilhørte Fagutleie og var overbeheftet, gjorde boet beslag gjeldende i eiendommen under henvisning til at Tets erverv ikke stod seg, jf. tingl 23; såkalt kreditorekstinksjon. Boet realiserte eiendommen. Kjøpesummen ble på vanlig måte benyttet til å dekke panteheftelsene. Boet rettet deretter krav mot Tet. Boet anførte at Tet var forpliktet til å dekke gjelden i henhold til avtalen med Fagutleie. Slik boet så det, hadde boet betalt Tets forpliktelse. Kravet ble begrunnet i den ulovfestede regelen om regress for den som betaler en annens forpliktelse. 3 Høyesteretts avgjørelse 3.1 Anvendelse av tingl 23 når debitor ikke har grunnbokshjemmel Det første spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var om tingl 23 kommer til anvendelse også i de tilfeller der debitor ikke har grunnbokshjemmelen. Tingl 23 lyder slik: «For at en rett som er stiftet ved avtale skal kunne stå seg overfor konkurs, må rettsstiftelsen være innført i dagboken senest dagen før konkursåpningen.» Høyesterett fant enstemmig at bestemmelsen kommer til anvendelse, og at kjøper må tinglyse sitt erverv for å være vernet mot selgers kreditorer, selv om selger ikke har grunnbokshjemmelen. 3.2 Synspunkter på Høyesteretts begrunnelse for å anvende tingl 23 Innledningsvis kan det være grunn til å påpeke at Høyesterett viser til kjennelsen i Rt s Søsterbestemmelsen i tingl 20, ble i denne kjennelsen enstemmig ikke funnet anvendelig i de tilfeller debitor ikke har grunnbokshjemmel. I denne kjennelsen ble det uttrykt at det er i forhold til hjemmelsmannens kreditorer hensynene til rettsvern og notoritet gjør at reelle eier ikke vinner frem. Det var derfor ingen selvfølge at tingl 23 skulle være anvendelig når debitor ikke hadde grunnbokshjemmelen. Det er ikke tydelig i den nye dommen om, eller hvordan, Høyesterett distanserer seg fra den tidligere avgjørelsen, eller på annen måte begrunner et helt motsatt resultat. Førstvoterende uttaler at rettsvernsregler skal forstås etter sin ordlyd, og viser til Rt s (Momentum) og Rt s. 268 (Dorian Grey) som begrunnelse for sin tilnærming. Avgjørelsene er ofte trukket frem som eksempler på at rettsvernsreglene gjelder absolutt, uten mulighet for unntak. I disse dommene hadde debitor imidlertid hjemmelen, og dette kan betraktes som en avgjørende forskjell. Høyesterett viser imidlertid til dommene uten en 82 TfF_2_hele_heftet.indd :52:55

3 synliggjøring av sin vurdering av dommenes relevans og vekt. Antakelig må man forstå førstvoterende slik at Høyesterett legger til grunn at det er irrelevant om debitor hadde grunnbokshjemmelen eller ikke. Det følger av henvisningen til Momentum og Dorian Grey at Høyesterett finner at ovennevnte regel er i tråd med ordlyden i tingl 23. For Høyesterett var spørsmålet derfor om det kunne foretas en innskrenkende fortolkning av ordlyden når debitor ikke har grunnbokshjemmel. Det kan synes som Høyesterett foretar en isolert vurdering av bestemmelsens ordlyd. Utgangspunktet for beslagsretten er imidlertid at konkursboet kan ta beslag i formuesgoder som tilhører debitor, jf. dekningsloven (deknl) 2-2. Regelen Høyesterett anvender, innebærer at konkursboet får rett til beslag i eiendom som ikke tilhører konkursdebitor. Det grunnleggende hensynet for en beslagsrett i tredjemanns formuesgoder er hensynet til å hindre kreditorsvik, og de derved begrunnede krav til notoritet og publisitet. Dette kan tilsi forsiktighet med å gi ordlyden i tingl 23 et for vidt anvendelsesområde. Sentralt som rettskildefaktor for en anvendelse av tingl 23, blir i så fall en vurdering av vekten av dette hensynet. Spørsmålet er da om det skal stilles tilsvarende krav til notoritet og publisitet i tilfeller der konkursdebitor ikke er innehaver av grunnbokshjemmelen, som når konkursdebitor har grunnbokshjemmelen. Tet anførte i saken at notoritets- og publisitetshensyn er avgjørende først når debitor har grunnbokshjemmelen. Når transaksjonen mellom Fagutleie og Tet ikke var i strid med den objektive informasjon grunnboken ga, anførte Tet at notoritet og publisitet ikke burde ha slik vekt at dette kunne begrunne beslagsrett i tredjemanns eiendom. Førstvoterende viser til at systembetraktninger og uttalelser i forarbeidene kunne tilsi at kjøpers tinglysning av sitt erverv kun er nødvendig når debitor har hjemmel. Uten at disse momentene blir drøftet nærmere, kommer imidlertid Høyesterett til at det må stilles tilsvarende krav til notoritet og publisitet i tilfeller der konkursdebitor ikke er innehaver av grunnbokshjemmelen, som når konkursdebitor har grunnbokshjemmelen. Høyesterett viser til Skoghøys uttalelser i «Panteloven» 2. utgave s. 57, om at en annen løsning enn at tingl 23 får anvendelse, ville åpne for omgåelser ved at debitor påstår å ha videresolgt eiendom i de tilfeller eget erverv ikke er tinglyst. Imidlertid vil boet i slike tilfeller nå langt med anvendelse av de alminnelige bevisreglene. Videre vil gavesalg kunne omstøtes på objektivt og subjektivt grunnlag. Skoghøys uttalelser gjelder kritikk av Rt s Skoghøy henviser videre til Falkanger i «Tingsrett» s. 645 note 23. Falkanger viser imidlertid til Skoghøys uttalelser, så det er vanskelig å se at en slik henvisning skal kunne styrke argumentasjonen. Tilsvarende kritikk gis også i «Omsetning og kreditt 2» Sven Krohn: Ny høyesterettsdom vedrørende kreditorekstinksjon 83 TfF_2_hele_heftet.indd :52:56

4 Sven Krohn: Ny høyesterettsdom vedrørende kreditorekstinksjon 3. utgave av Brækhus ved Borgar Høgetveit Berg, som igjen henviser til Lilleholt i «Godtruerverv og kreditorvern» 3. utgave s. 175 og artikkelen «Når rettskjeldene bryt med systemet i privatretten». Alle disse gir kun helt kort uttrykk for at de mener at kjennelsen i Rt s. 247 er uriktig, og de henviser i stor grad til hverandre. Noen utvidende begrunnelser gis ikke, utover å vise til at det er uheldig at en kjøper skulle kunne oppnå kreditorvern uten tinglysning. Dette er imidlertid ikke helt korrekt kjøperen vil ikke ha vern mot kreditorene til den som har grunnbokshjemmelen. Heller ikke nevnes at en regel som den Høyesterett faller ned på, vil kunne medføre at man vil kunne få uheldige konflikter mellom grunnbokshjemmelshavers konkursbo og den utinglyste eiers konkursbo, spesielt ved samtidig konkurs. Det er heller ikke nevnt at det kan forekomme utfordringer for kjøpers tinglysning av sitt erverv, der innehaver av grunnbokshjemmelen ikke medvirker til at dette kan bli gjennomført. For sammenhengen kan det også pekes på hvordan boets stilling ville vært, dersom Fagutleie ikke hadde overdratt kontrakten med Moen til Tet før konkursåpningen. Det er på det rene at boet hadde måttet føre bevis for at eiendommen tilhørte Fagutleie, dersom grunnbokshjemmelshaver, Moen, hadde hevdet at eiendommen fortsatt tilhørte denne. Høyesterett viser ikke hvorfor hensynet til å hindre kreditorsvik har slik vekt at boets beslagsrett kan bli en helt annen, enn dersom Fagutleie fortsatt var kontraktspart i avtalen med sin hjemmelsmann, Moen. Samlet kan det hevdes at det ikke tydeliggjøres i dommen hvilke avveininger Høyesterett egentlig gjør, for å i realiteten tillegge hensynet til å hindre kreditorsvik avgjørende vekt også i tilfeller der konkursdebitor ikke har grunnbokshjemmelen. Høyesterett kan sies å legge en svært kreditorvennlig rettsanvendelse til grunn. Dommen fremstår som en ytterligere styrking av den rettsoppfatningen som fremkommer av den tidligere nevnte rettspraksis. Høyesterett viser ikke av premissene en dypere vurdering og begrunnelse for en slik ytterligere styrking av kreditorvernet. Ved en rettslig vurdering av utstrekningen av hjemmelsgrunnlaget for kreditorekstinksjon av andre formuesgoder, kan det være grunn til å utvise forsiktighet med å tillegge Høyesteretts avgjørelse større vekt enn begrunnelsen tilsier. Kanskje er begrunnelsen for at Høyesterett ikke synliggjør sine vurderinger omkring anvendelse av tingl 23 tydeligere, at Høyesterett fant at den konkrete saken hadde sin løsning på et annet grunnlag, se under. 3.3 Virkningen av ekstinksjon av en beheftet eiendom Konkursboet anførte at det etter tingl 23 kun var «retten» som ikke stod seg. «Retten» i dette tilfellet var Tets rett til eiendommen etter den overdratte kontrakten. Eiendommen skulle derfor tilfalle 84 TfF_2_hele_heftet.indd :52:56

5 boet. Forpliktelsene etter kontrakten bestod i å dekke pantegjelden. Denne forpliktelsen skulle fortsatt bæres av Tet. Konkursboet gjorde med andre ord gjeldende at ekstinksjonen skulle medføre at boet fikk tilbake «eiendomsretten» til eiendommen, men at gjelden ble værende hos Tet. Boets synspunkt forutsetter et substansielt eiendomsrettsbegrep. Etter norsk rett er det imidlertid utvilsomt gjeldende rett at eiendomsretten kun representerer en negativt avgrenset sum av beføyelser. Dette ligger til grunn for den tingsretten vi har i vårt rettssystem. Høyesterett kom da også til at ekstinksjon ikke hadde det resultat som boet anførte. Begrunnelsen var at boet måtte respektere de tinglyste panteheftelsene. I denne saken innebar dette at boet kun kunne bli tilført den eventuelle nettoverdi eiendommen representerte etter at pantegjelden var dekket ikke mer. Høyesteretts begrunnelse må forstås slik at ekstinksjon innebærer at boet blir stilt som om hele den omtvistede rettshandelen, med både rettigheter og forpliktelser, ikke hadde funnet sted. Boet oppnår altså kun den negativt avgrensede sum av beføyelser som var tilgjengelig hos debitor før avtaleinngåelsen. Tilsvarende resultat kom Høyesterett også til etter dekningsloven (deknl) kap. 7, som gjelder debitors kontraktsmessige forpliktelser, og dermed medkontrahentens stilling ved konkurs. Selv om det ikke sies med rene ord, kommer det frem av Høyesteretts drøftelse at Tet hadde stansingsrett til sin vederlagsytelse i behold per konkursåpning. Tets ytelse var ikke overgitt til Fagutleie etter deknl 7-2. Tets ytelse ville etter denne bestemmelsen først bli overgitt ved Tets innfrielse av pantegjelden. Som lagmannsretten kom til i sin avgjørelse, medfører dette at Tet hadde hevingsretten i behold, når boet ikke ville levere eiendommen til Tet. Boet kunne altså ikke velge å forholde seg til kun den delen av kontrakten som var gunstig for boet. Er stansingsretten i behold, kan boet velge å tre inn i kontrakten dersom vederlaget antas å være fordelaktig for boet. I så fall må kontrakten oppfylles også fra boets side. I motsatt fall vil kjøper kunne heve avtalen, hvilket innebærer at boet ikke kan gjøre beslag gjeldende i vederlagskravet etter avtalen. Dette er et resultat av at boet ikke skal oppnå mer enn debitors posisjon før kontrakten ble inngått; kun den samme. For det tilfellet at Tet hadde betalt ned den overtatte gjelden bestående av kjøpesum til Moen og pantelånet, uttaler Høyesterett at Tet i så fall ville trådt inn i disses tinglyste panterettigheter. Boet kunne heller ikke da tatt beslag i Tets vederlagsytelse. Som et supplement viser Høyesterett til at boet heller ikke kunne tatt beslag i vederlagsytelsen i tillegg til eiendommen, dersom Tet istedenfor å ta over Fagutleies pantegjeld, hadde tatt opp eget pantelån for å finansiere sitt erverv. Det er kun dersom det ytede vederlaget ikke Sven Krohn: Ny høyesterettsdom vedrørende kreditorekstinksjon 85 TfF_2_hele_heftet.indd :52:56

6 Sven Krohn: Ny høyesterettsdom vedrørende kreditorekstinksjon var pantesikret, at konkursboet ville hatt hjemmel for selvstendig beslag både i vederlaget og i den faste eiendommen. Resultatet innebærer at Fagutleies konkursbo ikke betalte Tets forpliktelse, og det var derfor heller ikke grunnlag for boets regresskrav. I utgangspunktet innebærer ikke dommens resultat noe særlig oppsiktsvekkende eller nytt. For de fleste er dette en fornuftig og velbegrunnet løsning. Dommen er likevel klargjørende. 4 Oppsummering og konklusjon Dommen medfører at det må legges til grunn som gjeldende rett at tingl 23 kommer til anvendelse også der debitor ikke har grunnbokshjemmel til eiendommen. Dette innebærer at en kjøper av fast eiendom, også i disse tilfellene, må tinglyse sitt erverv for å være vernet mot selgers konkursbo. Av særlig betydning er at dommen er enstemmig, ikke bare i resultat, men også i begrunnelse. Den økonomiske rekkevidden av ekstinksjonen er begrenset til at kreditorfellesskapet skal stilles som om rettshandelen ikke hadde funnet sted ikke bedre. 86 TfF_2_hele_heftet.indd :52:56