Rapport 2: Dag Seierstad EØS. - en kritisk vurdering

Rapport 2: 2012 Dag Seierstad EØS - en kritisk vurdering

Forord Vi er på vei inn i en omfattende EØS-debatt for første gang siden EØS-avtalen trådte i kraft i januar 1994. To ulike prosjekt angir spennvidden i denne debatten Et offentlig utvalg, Europautredningen, la 17. januar fram et dokument på over 900 sider: Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU, NOU 2012:2. Prosjektet Alternativer til dagens EØS-avtale har tatt mål av seg til å reise debatten om det fins alternativ til den EØS-avtalen vi har i dag, om det fins en handlefrihet vi utnytter for dårlig, om EØS-avtalen kan reduseres i omfang der hvor den rammer norske interesser klarest - eller om den bør erstattes av en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale med EU. De fleste større fagforbund og mange andre organisasjoner står bak prosjektet. Det varsles at hovedutredningen fra prosjektet er ferdig 6. mars. Europautredningen dokumenterer at Norge gjennom EØS-avtalen er sterkt integrert i EUs regelverk for det indre markedet. Samtidig påvises det hvordan dette i betydelig grad svekker det norske demokratiet. Som medlem av det offentlige utvalget bak denne utredningen leverte jeg inn en god del avvikende tekst som ikke kom med i utredningen. Der kommer mine synspunkter til uttrykk som mindretallsdissenser i de konkluderende avsnittene i de fleste substansielle kapitlene. Jeg har derfor hatt behov for å samle vurderingene mine av EØS i en sammenhengende tekst der jeg kunne legge til grunn hvordan EØS-virkeligheten bestemmes av hvordan EU utvikler seg. Da blir det også nødvendig å gå inn på hva som er de tunge drivkreftene bak EUs utvikling, for eksempel ved å se på hvilket gjennomslag store konsern og konsernorganisasjoner har på EU-politikken og hvordan EU-domstolen ikke bare håndhever EU-retten, men også endrer den for å sikre at EU utvikler seg felt for felt i markedsliberal retning. Dag Seierstad, 24. januar 2012 RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 2

Innhold 1 Forspillet til EØS...5 2 Markedsadgangen...7 2.1 Betydningen for norsk økonomi...9 3 Hvilket EU er det EØS knytter oss til?...13 3.1 Gjennom EØS binder Norge seg til et markedsliberalt system med store samfunnsmessige konsekvenser...14 3.1.1 EUs markedsliberalisme fremmer privatisering...14 3.1.2 EUs markedsliberalisme svekker standarder i arbeidslivet...15 3.1.3 EUs markedsliberalisme øker sosiale forskjeller...15 3.1.4 EUs markedsliberalisme utvikler nye former for fattigdom...16 3.1.5 EUs markedsliberalisme kan slå ut i rasisme og høyreekstremisme..11 73.1.6 EUs markedsliberalisme er fastlagt i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det....17 3.2 Norge knyttes til et EU-marked som gir makt til store konsern...18 3.2.1 Norge knyttes til et EU der store konsern driver en lobbyvirksomhet som er del av EU-systemet...19 3.2.2 Norge knyttes EU i markedsliberal retning til et EU der EUdomstolen har makt til å utvikle...22 3.2.3 Norge knyttes til et EU som ikke er en nøytral arena i den politiske kampen...24 3.2.4 Norge knyttes til et EU som fører en mislykket klimapolitikk...24 3.2.5 Norge knyttes til et EU som gir dårlige svar på EUs på miljøutfordringene...25 3.3 Norge knyttes til et EU som er i ei stadig djupere krise...26 3.3.1 Norge knyttes til et EU som legger byrdene ved krisepolitikken på dem som tåler det minst...27 3.3.2 Norge knyttes til et EU der valutaunionen hindrer nødvendige kriseløsninger...28 3.3.3 Norge knyttes til et EU der demokratiske ordninger må vike for diktater fra markedskreftene...29 3.3.4 Norge knyttes til et EU som går fra økonomisk krise til politisk krise...29 3.3.5 Norge knyttes til et EU som er på vei mot en europeisk statsdannelse...30 3.3.6 Norge knyttes til et EU som samler makt i Brussel for å mestre styringsproblemene i en valutaunion som øker forskjellene mellom statene 31 3.4 Norge knyttes til et EU som ikke er noe globalt solidaritetsprosjekt...32 3.4.1 Norge knyttes til et EU som har brodd både utad og innad...33 3.4.2 Norge knyttes til et EU som er hovedmotstander for fattige land i mange internasjonale sammenhenger...34 4 Konsekvenser av EØS...36 4.1 4.1 Virkninger i arbeidslivet...36 4.1.1 LOs femten krav for å godkjenne EØS-avtalen i 1992...36 4.1.2 Fra industrikonsesjonslov til ervervslov til ingen ting...38 4.1.3 NUF-selskap kan ikke forbys hvis de er etablert innen EØS...39 RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 3

4.1.4 Vikarbyrådirektivet...39 4.1.5 Må ILO-konvensjoner underordnes EØS?...41 4.1.6 Kan vi ikke allmenngjøre tariffavtaler som vi vil?...42 4.1.7 Anbudskampen i Nordsjøen...42 4.1.8 Et mer konkurranseutsatt samfunn...43 4.2 Samferdselen liberaliseres...44 4.2.1 4.2.1 Veitransport...44 4.2.2 4.2.2 Kollektivforordningen...45 4.3 Teleindustrien...46 4.4 Virkninger for norsk fiskeripolitikk...46 4.4.1 Kampen om lakseeksporten...47 4.4.2 ESA fjerna hensyn til lokalt eierskap...48 4.5 Konsekvenser for distriktene...48 4.5.1 En hjemfallsrett med begrensninger...49 4.6 Anbudskravet ved offentlige anbud...50 4.7 Fri flyt av kapital...51 4.7.1 Kapitalflukt...51 4.7.2 Farefull banksparing...51 4.7.3 Eierskap i finansinstitusjoner...52 4.7.4 En annen EØS-avtale enn den som Stortinget godkjente i 1992?52 4.8 Miljøpolitikk...53 4.8.1 Kjemikalielovgivningen REACH...53 4.9 Tryggere mat?...54 4.9.1 Tilsettingsstoffer i mat de såkalte matsminkedirektivene...54 4.9.2 Bare barnemat?...55 4.9.3 Bør matkvaliteten overlates til markedet?...56 4.9.4 Veterinæravtalen...56 4.10 Helse...57 4.10.1 Helsedirektivet...57 4.10.2 Importmonopolet som forsvant...58 4.11 Handlefrihet vi har mista...58 4.12 Fordeler ved EØS...59 5 Tale- og forslagsretten i verdenssamfunnet...61 5.1 Som i Rio 1992...62 5.2 Som innen Basel-konvensjonen i 1995...62 5.3 Som i Montreal 2000...62 5.4 Som i Roma 2001...63 5.5 Troverdig som megler utafor EU...63 5.6 Når EU følger Norges eksempel...64 6 Sluttvurdering...68 6.1 Konkurranse på like vilkår?...68 6.2 Konkurrere på samme vilkår som en tysk region?...68 6.3 Europas EØS-debatt og vår EØS-debatt...69 RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 4

1 Forspillet til EØS I mars 1989 gikk de 6 daværende EFTA-landene (Norge, Sverige, Finland, Island, Østerrike og Sveits) sammen om en erklæring om at de ønsket en avtale med EU som kunne gi en størst mulig realisering av fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer (Oslo-erklæringen av 15. mars 1989). Forut for denne Oslo-erklæringen hadde det ikke vært noen politisk debatt som kunne forplikte Norge på en slik måte. Fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer var kjernen i det EF som flertallet av de norske velgerne avviste ved folkeavstemningen i 1972. Innholdet i erklæringen var ikke klarert med Stortinget på annen måte enn svært tolkbare formuleringer om å arbeide for en tilpasning til EUs indre marked. Forhandlingene om en avtale med mest mulig fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer tok til i april 1990. Som grunnlag for forhandlingene godtok EFTA hele det lovverket og alle de rettsavgjørelser som sikrer EUs frie flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Forhandlingsresultatet forelå i mars 1992. Avtalen innebar at Norge på visse områder avsto suverenitet til overnasjonale organ, bl.a. til EFTA-domstolen. Godkjenningen av avtalen måtte derfor skje med ¾ flertall i henhold til Grunnlovens 93, dvs. med minst 124 stemmer i Stortinget. Stortinget godkjente EØS-avtalen 16. oktober 1992 med stemmetallene 130-35. Ved en folkeavstemning i desember 1992 stemte flertallet av de sveitsiske velgerne for at Sveits ikke skulle gå inn i EØS. Samtidig reagerte EF-domstolen på enkelte sider ved avtalen. Nye forhandlinger med EU måtte til, og den endelige EØS-avtalen ble godkjent av Stortinget i april 1993. * EØS-avtalen er blitt en verkebyll i norsk politikk. Den kritiseres stadig heftigere også fra mange av dem som i 1992 ville ha denne avtalen. De hevder at EØS på den ene sida betyr at vi er medlem av EU uten stemmerett. Vi må finne oss i alt som EU vedtar uten at vi vår være med på å bestemme. I tillegg hevdes det at avtalen blir mindre og mindre verdt fordi EU utvikler politikk på stadig flere områder som ikke omfattes av EØS-avtalen. Samtidig blir strømmen av EØS-saker stadig striere, og virkningene av EØSavtalen blir tydeligere på stadig flere områder. Overvåkingen fra ESA i Brussel blir stadig mer nærgående og tvinger norske myndigheter til retrett i sak etter sak der mange trodde en kunne legge gode hensikter, sosiale hensyn og sunn fornuft til grunn i stedet for regelverket til EØS. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 5

EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen Norge noen gang har inngått. Den var heftig omstridt da den ble inngått i 1992. Den oppfattes av mange EØStilhengere som avgjørende for norsk økonomi og av de fleste både på ja- og neisida som et stort demokratisk problem. (Se her kapittel 26.4 i Europautredningen Utenfor og innenfor ). RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 6

2 Markedsadgangen Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EUavstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU. Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU. EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003: «Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003) Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet. Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere. Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU. Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU. Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 7

Under handelsavtalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked. Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU. Samtidig inngikk Norge i løpet av 1990-tallet en serie frihandelsavtaler både med land i Sentral- og Øst-Europa og med land utafor Europa (Tyrkia, Israel). Disse avtalene kan ha stimulert handelen med land utenfor EØS-området. Endelig har den internasjonale handelen med industrivarer også blitt liberalisert innen rammen av WTO. I 2010 var 51 prosent av all internasjonal handel tollfri og gjennomsnittlig toll var bare 4 prosent. (UDs nettside 20.1.2012 om Frihandelsavtaler supplement eller konkurrent ) De tollreduksjonene mellom Norge og andre land som har funnet sted på grunn av WTO, har naturligvis bare hatt betydning for handelen med land utafor EU- og EØS-området. Likevel er det verdt å merke seg at eksporten vår har dreid i retning av de områdene i verden der veksten er størst, som f.eks. Øst-Asia. * I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler: Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen. EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri. Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder. Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986). Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 8

Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet. Mantraet om at vi trenger EØS for å få solgt varene våre til EU er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS. Ulempene ved EØS-avtalen er langt større I forhold til handelsavtalen fra 1973 er ulempene langt flere, og noen av dem er av stor betydning for samfunnsutviklingen i Norge. Gjennom EØS-avtalen griper EU kraftig inn i norske samfunnsforhold. Det er EU som fastlegger hvordan offentlige etater skal opptre når de kjøper varer og tjenester, hvilke miljø- og helsekrav vi kan stille til mat vi spiser og til varer vi bruker og den konkurransen som EØS slipper løs inne i det norske samfunnet, øker presset i arbeidslivet med store sosiale og helsemessige konsekvenser. Ikke på noe punkt øker EØS-avtalen norsk handlefrihet til å gripe inn mot uheldige virkninger av markedskonkurransen. Dette er den grunnleggende svakheten ved EØS-avtalen. Mangel på fri flyt av varer, tjenester og kapital er ikke noe viktig samfunnsproblem noe sted i vår del av verden. EU retter derfor systematisk oppmerksomheten i feil retning. Gjennom EØS-avtalen tvinges norske myndigheter til det samme. Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU. På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EUmedlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EUdebatten ta seg av». (21.9.94) Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja. Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel. 2.1 Betydningen for norsk økonomi St.meld. nr. 27 (2001-2002) konstaterte at det er vanskelig å foreta konkrete beregninger av EØS-avtalens betydning for den økonomiske utviklingen i Norge RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 9

siden 1994. Dette skyldes i første rekke at utviklingen i norsk økonomi også har blitt påvirket av en rekke andre forhold. Det er umulig å isolere virkningen av EØS-avtalen fra de øvrige forholdene. (s. 35) Dette er naturligvis riktig isolert sett. Det burde likevel være mulig å finne fram til anslag for en del sentrale deler av norsk økonomi. Hvordan kan vi ellers vite om EØS er av helt avgjørende betydning for norsk økonomi slik det hevdes av de fleste som forsvarer EØS-avtalen? Flertallet i Europautredningen sier det slik: Å isolere og måle den direkte effekten av EØS-avtalen er ikke mulig, men for flertallet fremstår det som klart at gevinstene for Norge har vært betydelige. (s. 386) Og i et lengre avsnitt: Det er særlig tre metodiske utfordringer ved å skulle angi den økonomiske betydningen av EØS-avtalen for Norge. For det første er det vanskelig å skille ut virkningene av EØS-avtalen fra effektene av andre viktige endringsprosesser og norske rammevilkår. For det andre er det ikke mulig å si hva slags tilknytningsform Norge hadde hatt til EU dersom det ikke var for EØSavtalen. Man mangler derfor et sammenligningsgrunnlag for å kunne gjennomføre en presis analyse av EØS-avtalens effekter. For det tredje påvirker forholdet til EU Norges økonomi på en rekke måter, dels direkte og dels indirekte, og særlig de mer indirekte virkningene er vanskelig å kartlegge, eller tallfeste med noen grad av nøyaktighet. Disse metodiske utfordringene er betydelige, og til sammen gjør de at det ikke er mulig å komme frem til samlede tall som med noen grad av nøyaktighet kan sies å fange de økonomiske effektene av EØS-avtalen. Det har i hvert fall ikke vært mulig innenfor rammene av Utvalgets kapasitet og kompetanse, og ville kreve et større samfunnsøkonomisk forskningsprosjekt. Likevel er ikke de metodiske utfordringene større enn at det går an å foreta en faglig basert vurdering og drøfting av hvilken retning og størrelsesorden det er tale om. (s. 347-48) Her er noen momenter som vi kan være nokså sikre på: Vareeksporten til EU ville ikke blitt lavere dersom vi hadde fortsatt med frihandelsavtalen i stedet for EØS-avtalen. Fra 1974 hadde vi som alle EFTA-land en frihandelsavtale med EU som etter en overgangsperiode ga oss full tollfrihet og fri adgang til EU-markedet for all norsk industri med unntak av næringsmiddelindustrien. For næringsmiddelindustrien gir EØS-avtalen i sum visse fordeler framfor frihandelsavtalen. På den ene sida beskytter avtalen de norske foredlingsbedriftene av landbruksvarer mot å bli utkonkurrert av import fra EU, mens den i forhold til frihandelsavtalen gir visse tollettelser for foredlingsbedrifter som eksporterer fisk til EU. Under debatten om EØS-avtalen i 1992 var det vanligste argumentet for EØSavtalen at vekstnæringene fantes innen tjenesteyting, og at alle disse næringene lå utafor frihandelsavtalen. Det svekket argumentasjonen at veksten var størst innen de formene for tjenesteyting som i hvert fall den gang - var godt skjerma mot RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 10

konkurranse fra utlandet. Det gjaldt både den offentlige tjenesteytingen innen skoler, sjukehus og forvaltning og store deler av den private tjenesteytingen (innen handel og annen nærservice). Den nye markedsadgangen - og dermed konkurransen - ville oppstå innen bransjer som bank, forsikring, transport, post og tele. På de fleste av disse områdene er det vanskelig å påvise at norske næringer har vunnet mer ute enn de har tapt hjemme. I tillegg har den økte konkurransen hatt til dels dramatiske virkninger for de ansatte. Arbeidspresset er økt og jobbene er blitt mer usikre både i bank, forsikring, post og tele. Innen bank og forsikring var utgangspunktet særlig dårlig. Norske banker og forsikringsselskap var så vidt kommet seg på beina igjen etter langvarig krise da EØS-avtalen begynte å virke. Det norske markedet er ikke stort nok til at utenlandske banker og forsikringsselskap går massivt inn for å sikre seg markedsandeler. Strategien deres er å kapre lønnsomme enkeltkontrakter med norske storkunder. I den grad strategien lykkes, vil konkurransesituasjonen for norske banker og forsikringsselskap svekkes. Det kan i neste omgang føre til at norske banker og forsikringsselskap må tilby alle oss norske småkunder dårligere vilkår enn de kunne tilbudt oss under frihandelsavtalen. Det er en sentral del av det indre markedet at det skal gjennomføres fri konkurranse om transportoppdrag i EU, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport eller skipsfart. Veitransporten ble liberalisert gjennom to forordninger fra 1991 og 1993. I løpet av få år ble det full konkurranse om alle transportoppdrag som kryssa grenser innad i EU. EØS-avtalen innebar at dette også gjaldt alle transportoppdrag til og fra Norge. Fra 1998 er også innenlandske transportoppdrag åpna for full konkurranse innen EU og EØS. Både for utenlands- og innenlandstransportene blir konkurransevåpnene bilavgifter, sjåførlønn og sikkerhet. Etter hvert som bilavgiftene harmoniseres, blir lønn og sikkerhet salderingspostene i den knivskarpe konkurransen. I kroner og øre er ulempene ved EØS-avtalen størst i olje- og gassutvinningen. I EØS er oljevirksomheten på sokkelen underlagt EU-reglene for offentlige innkjøp og anlegg. Det innebar at et enormt marked som alt i 1992 var på over 50 milliarder kr. i året, ble åpna for full konkurranse fra alle selskap i EU- og EØSområdet. Allerede ved den store anbudsrunden i august 1995 (Ekofisk II) falt den norske andelen fra normalt 60-65 prosent til 40-45 prosent. Seinere har den norske andelen aldri vært oppe på nivået før EØS-avtalen trådte i kraft. Med frihandelsavtalen ville vi også sluppet det oljedirektivet som kom inn i EØSavtalen våren 1995. Dette direktivet tok vekk alle de styringsmidlene som ble brukt for at oljevirksomheten skulle komme hele det norske samfunnet til gode som det het i den Petroleumsloven som vi måtte endre så grunnleggende på grunn av EØS-reglene. Alt næringsliv i EU konkurrerer nå fritt om å utvinne oljeog gassforekomstene på linje med norsk næringsliv. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 11

Dette har betydd at norske leverandører og operatører over tid tapte markedsandeler på norsk sokkel og at konsesjonsvilkår som sikra utviklingen av norsk oljekompetanse og norsk oljeforskning ikke lenger kunne stilles. Det omstridte oljedirektivet har i første omgang endret Statoils situasjon dramatisk. Norges statsoljeselskap vil ikke få noe gratis, men må konkurrere på linje med alle de andre søkerne om operatørskap og eierandeler. Slik skildra Dagens Næringsliv (20.6.95) situasjonen etter at Stortinget 12. juni 1995 godkjente EUs oljedirektiv som del av EØS-avtalen De norske inntektene fra salg av gass er også kraftig redusert i EØS. Gassmarkedsdirektivet slapp løs fri konkurranse om bruken av rørledningene fra norske gassfelt. Norge måtte også avvikle det såkalte Gassforhandlingsutvalget som hadde til oppgave å samordne gassalget fra norsk sokkel. Begge deler hadde til formål å styrke gasskjøperne slik at prisen på gass kunne presses nedover. Oljeog energidepartementet var i følge Dagens Næringsliv (31.1.01) forberedt på et årlig tap på så mye som 9 milliarder kroner i året på grunn av gassmarkedsdirektivet. Til sammenlikning: Den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU er i underkant av en halv milliard kroner i året. Til langt inn på 1980-tallet var et sant virvar av ulike tekniske standarder en hindring for mye av samhandelen i Europa. Arbeidet med å nå fram til felles standarder foregår i felleseuropeiske standardiseringsorgan som CEN, CENELEC OG ETSI. Disse organene har ingen ting med EU å gjøre, og Norge er med i alle slike organ på lik linje med alle EU-land. På dette området blir det derfor ingen forskjell mellom frihandelsavtalen og EØS-avtalen. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 12

3 Hvilket EU er det EØS knytter oss til? Gjennom EØS er Norge knytta til EU på fire håndfaste måter: 1. Norge binder seg til hele EUs lovverk for det indre markedet: regelverket for den frie bevegelsen av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, den frie etableringsretten og konkurranselovgivningen. 2. Norge binder seg til all framtidig lovgivning som EU kommer til å vedta for det samme indre markedet uansett hva det kan være. 3. Norge har bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktatens grunnleggende prinsipper eller med en EU-lov for det indre markedet både de som gjelder i dag og alle som kommer til å bli vedtatt. 4. Norge har godtatt å bøye seg for de tolkningene av traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen har foretatt og alle deres framtidige tolkninger av traktater og lover. Dette betyr at det ikke går an å vurdere EØS-avtalen uten å legge en vurdering av EU til grunn. Det må være en vurdering av EU både som økonomisk og politisk system. Og det må være en vurdering av hva som endrer EU: hvilke drivkrefter er i sving og hvilke er av størst betydning for utviklingen av EU. For det som endrer EU, endrer EØS. A. Gjennom EØS har vi bundet oss til et markedsliberalt system med store samfunnsmessige konsekvenser. Det er en markedsliberalisme som - fremmer privatisering - øker de sosiale forskjellene - utvikler nye former for fattigdom - kan slå ut i rasisme og høyreekstremisme - som er en grunnleggende del av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enig om det. B. Det store EU-markedet betyr mer makt til store konsern. Vi knytter oss til et EU - der store konsern driver en lobbyvirksomhet som systematisk er bygd inn som del av EU-systemet - der EU-domstolen har en politisk makt langt utover den domstoler har i vanlige stater, og der domstolen ser det som sin oppgave å utvikle EU i markedsliberal retning - som er alt annet enn en nøytral arena i den politiske kampen - som fører en mislykt klimapolitikk - som fører en miljøpolitikk som ikke er gode svar på miljøutfordringene. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 13

C. Vi knytter oss til et EU som er i ei stadig djupere krise - der byrdene legges på dem som tåler dem minst - der valutaunionen øker ulikhetene mellom statene og hindrer viktige kriseløsninger - der demokratiske ordninger må vike for markedskreftenes diktater - som utvikler seg fra økonomisk krise til politisk krise. D. Vi knytter oss til et EU som er på vei mot en europeisk statsdannelse - både gjennom systematiske traktatendringer mot en stadig tettere union - og for å mestre styringsproblemene i en valutaunion som øker forskjellene mellom statene. E. Vi knytter oss til et EU som ikke er noe globalt solidaritetsprosjekt - men som er problemet og ikke løsningen i mange internasjonale konflikter - som har brodd både utad og innad - og som er hovedmotstander for fattige land i WTO, IMF, Verdensbanken og i mange andre internasjonale sammenhenger. Det som følger i dette kapitlet, gir korte illustrasjoner på punktene ovafor. 3.1 Gjennom EØS binder Norge seg til et markedsliberalt system med store samfunnsmessige konsekvenser 3.1.1 EUs markedsliberalisme fremmer privatisering Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse på åpne markeder er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering. Fra tidlig på 1980-tallet har EU satsa på å slippe løs konkurranse på stadig flere markeder. Den dramatiske endringen kom da EU vedtok opplegget for det indre markedet i 1985. Dette liberaliseringsprosjektet på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den nasjonale styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest- Europa og ble i det vesentlige gjennomført i løpet av 6-7 år. Fra 1992 gjorde Maastricht-traktaten det fristende for mange regjeringer å selge unna offentlige eierandeler for å greie krava i forbindelse med den planlagte valutaunionen, f.eks. at ingen stat måtte ha et underskudd på statsbudsjettet på mer enn 3 prosent av BNP eller ei statsgjeld på mer enn 60 prosent av BNP. Privatisering og markedsøkonomi spenner ikke bare over stadig større deler av verden geografisk sett men trenger også inn på stadig flere livsområder. Sjøl klassiske statlige kjerneoppgaver som drift av fengsler og militære oppgaver blir overtatt av private selskap. Offentlig radio og fjernsyn konkurranseutsettes og privatiseres. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 14

Det som en gang kunne oppfattes som fri natur, er ikke verna mot privatisering. Det gjelder noe så grunnleggende som gener og arvemateriale og dermed egenskapene til dyr og planter. Kapitalistisk organisert vareproduksjon stanger mot grenser der den store profitten blir stadig mer uviss. Utviklingen av helt nye typer produkter krever stadig større investeringer, og inntjeningen ligger stadig lenger inn i framtida. En så langsiktig næringsutvikling krever en tålmodig kapital som det blir stadig mindre av på dagens aksjemarkeder. De preges av hesblesende pengeflytting over til aksjer som på kort sikt gir størst løfter om avkastning. På ett felt fins det likevel markeder med garantert avsetning. Det er de formene for tjenesteyting der det offentlige har tatt ansvaret for å dekke nødvendige samfunnsbehov: Omsorg, utdanning, grunnleggende infrastruktur. Her er det trygg inntjening for privat kapital hvis tjenestene kan konkurranseutsettes. 3.1.2 EUs markedsliberalisme svekker standarder i arbeidslivet Privatisering betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfelle. Det er konklusjonene i en serie undersøkelser om hvordan privatisering påvirker arbeidslivet i Vest-Europa. (www.pique.at) I de fleste land har jobbtryggheten vært vesentlig større i offentlig sektor enn i privat sektor. Mange steder har dette da også vært et viktig politisk motiv for dem som drev fram privatiseringene. En annen drivkraft for privatisering har vært ønsket om å skjære ned på de samlede lønnskostnadene ved å skille ut deler av virksomheten og ved å kutte tallet på ansatte. I nye, konkurrerende selskaper ligger lønningene i mange land klart lavere enn i de gamle selskapene. De nye selskapene har nettopp som strategi å vinne markedsandeler ved å satse på billigere og uorganisert arbeidskraft. (Klaus Busch m.fl.: Europa in sozialer Schieflage, Hamburg 2011) 3.1.3 EUs markedsliberalisme øker sosiale forskjeller I de fleste europeiske land avtok de sosiale forskjellene til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs på det indre markedet, begynte de sosiale forskjellene å øke. ( Growing Unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries, OECD mai 2011) Men er det liberaliseringen som har økt de sosiale forskjellene? Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Et tjuetall rapporter går gjennom erfaringene fra seks enkelte land og fire bransjer. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 15

(Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.) EU-kommisjonen har delfinansiert forskningsprosjektet som starta i 2006 og ble avslutta i 2009. I de fleste bransjene fører liberaliseringen til at lønningene går ned blant dem som har dårligst lønn fra før. Virkningene er størst i de sektorene der konkurransen er skarp og der lønnskostnadene veier tungt. Konklusjonen på det store forskningssamarbeidet ser slik ut: Liberalisering og privatisering har så langt fremma en konkurransemodell som i stor grad er basert på reduserte lønnskostnader og ikke på kvalitetsforbedring og innovasjon. Så lenge liberalisering assosieres med forverring av arbeidsforhold vil den fortsette å mangle støtte og legitimitet blant store deler av de ansatte som berøres. 3.1.4 EUs markedsliberalisme utvikler nye former for fattigdom Ett av EUs grunnproblem er at den stadig mer prinsippfaste markedsliberalismen produserer sosiale påkjenninger som overbelaster velferdspolitikken i alle medlemsland. ( Working poor in Europe, Eurofound 2010) EAPN, (European anti-poverty network), paraplyorganisasjonen for dem som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa, fastslår at EU driver fram en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige. En fellesuttalelse i mars 2006 fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner er enda krassere: EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen. ( Move up a gear for sustainable development, 6.3.06) Gang på gang har EU-kommisjonen de siste 20 åra fått EUs regjeringssjefer og finansministre til å vedta at de laveste lønningene må bli lavere og inntektsforskjellene må øke at arbeidsløshetstrygden må bli lavere og utbetalingstida kortere at velferdsordningene ikke må være så gode at de holder folk vekk fra arbeidslivet at arbeidsgiverne må få større handlefrihet ved ansettelser og oppsigelser og at de sentrale tariffavtalene må få mindre betydning. Dette var riktignok ingen politikk som var enkel å selge. Det ærligste hjertesukket kom fra Luxemburgs statsminister, Claude Juncker, da han sa at vi vet alle hva vi må gjøre, men vi vet bare ikke hvordan vi skal gjenvelges dersom vi gjør det. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 16

Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må dempe konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi gjøre noe med EØS. 3.1.5 EUs markedsliberalisme kan slå ut i rasisme og høyreekstremisme I mange europeiske land har høyrepopulistiske og høyre-ekstremistiske partier fått økende tilslutning fra 1980-tallet av. Et forskningsprosjekt finansiert av EUkommisjonen og regjeringene i Østerrike og Sveits har forsøkt å finne ut om det er noen sammenheng mellom de kraftige omstillingene i arbeidslivet og utviklingen av det europeiske ekstrem-høyre. ( Socio-Economic Change, Individual Reactions and the Appeal of the Extreme Right, SIREN, 2002-2004) SIREN-forskerne fant at misnøyen i arbeidslivet har økt betydelig i løpet av et par tiår. Det provoserer at årsakene til misnøyen, arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten, ikke bekjempes mer aktivt fra politisk hold. Mange opplever det slik at arbeidernes verden var forsvunnet fra den politiske scenen og fra media. Skuffelsen er særlig stor i forhold til de sosialdemokratiske partiene men også til fagbevegelsen. Mange ser seg som ofre for en utvikling de ikke mestrer. De opplever samfunnet som urettferdig og er overbevist om at jobben de gjør, ikke blir verdsatt etter fortjeneste. De opplever seg sjøl som ikke dyktige nok eller sterke nok til å bedre situasjonen med egne krefter og retter aggresjonen utad, ofte mot innvandrere. Dermed er veien til høyre-ekstremisme kort. Aggresjonen rettes mot sosiale grupper som blir oppfatta som å leve på samfunnet uten å yte noe tilbake. Det viser seg for eksempel at det ofte trekkes et klart skille mellom innvandrere som jobber og de som ikke jobber. Men også dette skillet kan bli tvetydig: Hvis innvandrerne ikke jobber, anklages de for å være en byrde for samfunnet. Hvis de kommer i jobb, anklages de for å ta jobbene fra andre. Men da er det karakteristisk at aggresjonen i hovedsak rettes mot billigarbeidende innvandrere og ikke mot de arbeidsgiverne som ansetter innvandrere til lav lønn. 3.1.6 EUs markedsliberalisme er fastlagt i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle medlemsland, for tida 27, er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering. Men lar EU seg avliberalisere? RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 17

Å avliberalisere det indre markedet er ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres - forsiktig med kvalifisert flertall i Rådet og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen er kraftigere og særlig hvis den inngår som del av et større prosjekt for å avliberalisere EU vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold. Den har til nå oppfatta det som sin traktatbestemte plikt å sørge for at EU utvikler seg mot stadig mer vedvarende liberalisering. Uansett: Enhver tydelig avliberalisering forutsetter at EU-traktaten endres. Da må samtlige EU-regjeringer være enige om det. 3.2 Norge knyttes til et EU-marked som gir makt til store konsern EU-kommisjonen hadde ingen illusjoner om de regionale virkningene da den satte i gang prosjektet det indre markedet. Lord Cockfield, visepresident for Kommisjonen (1985-88) med ansvar for utviklingen av det indre markedet, sa det slik i februar 1988: Fullføringen av det indre marked kan gjøre visse regioner mindre attraktive enn andre. Ressurser hva enten de er menneskelige, materielle eller finansielle kan komme til å flytte til områder der de økonomiske fordelene er størst. Ut fra rent økonomiske betraktninger burde de det. Den regionale utviklingen har vært studert fra mange hold og på mange måter. Et sentralt spørsmål har vært den regionale konvergensen : nærmer regionene seg hverandre økonomisk? De fleste studiene konkluderer med at det med ett unntak har skjedd en utjevning av produksjon og levekår mellom land. Spania og Portugal har nærmet seg gjennomsnittsnivåene i Vest-Europa (EU 15), og Irland hører til i den øvre halvdelen i vest. Hellas har derimot blitt hengende etter. (Tiiu Paas/Friso Schlitte: Regional Income Inequality and Convergence Processes in the EU-25, 2006, Rodriguez-Pose/Fratesi: Unbalanced development strategies and the lack of regional convergence in the EU, 2002) I Vest-Europa er det nettopp disse fire landene, pluss Italia, som står overfor de største kriseproblemene. Det er derfor for tidlig å si om denne utjevningen mellom land er historisk robust. Men samtidig som landene har nærmet seg hverandre, har det vært en motsatt tendens innen land. De regionale forskjellene innen hvert land har gjennomgående økt. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 18

3.2.1 Norge knyttes til et EU der store konsern driver en lobbyvirksomhet som er del av EU-systemet Europas storkonsern har skapt et lobby-miljø i Brussel som gjør det vanskelig å se hvor EU-systemet slutter og hvor konsernlobbyen begynner. Eksemplene er mange. En god oversikt fins på nettstedet til Corporate Europe Observatory, www.corporateeurope.org. Konsernlobbyen har hatt stor betydning fordi EU-kommisjonen alltid har vært underbemanna i forhold til de oppgavene den har gått løs på. Den har derfor vært avhengig av å kunne trekke på arbeidskraft og ekspertise både fra nasjonale embetsverk, fra næringslivet og fra organisasjoner når lover og vedtak skulle forberedes. Dette skjøt ekstra fart etter at det indre markedet ble satt på beddingen i 1985. På tre år økte tallet på rådgivingsorgan for Kommisjonen fra 700 til over 1300. i Det indre markedet: Det var storkonsern som Philips som i stor detalj i 1985 la fram opplegget for den altomfattende markedsliberaliseringen av det som fikk navnet det indre markedet. Det er Europas største konsern som i praksis har utforma det regelverket som sørger for at konkurransen dem i mellom kan foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer fortsatt inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for. Lisboa-strategien:Den mektige lobbyorganisasjonen ERT (The European Roundtable of Industialists) var for ti år sia aktivt med på å legge premissene for Lisboa-strategien. Den har vært like aktiv i forbindelse med videreføringen av dette opplegget gjennom programmet Europe 2020. Det understrekes av dokumentet Visions for a competitive Europe 2025 som ERT la fram i 2010. Patent på liv: Da EU-parlamentet i mars 1995 vedtok å avvise et forslag til direktiv om patent på liv, utløste det - den til da - største lobbykampanjen i EUs historie. Konsern som Smithkline Beecham, Novartis, Unilever og Monsanto hadde gjennom SAGB (Senior Advisory Group on Biotechnology) vært med på å skrive store deler av den opprinnelige direktivteksten, og satte inn enorme ressurser for å forsikre media og politikere om at liberale regler for patent på liv måtte til hvis en ville redde liv, fjerne sult og skape jobber. Det avgjørende grepet ble tatt av rådgivningsfirmaet Adamson Associates som la opp til at pasientorganisasjoner skulle fronte kampanjen. Da EU-parlamentet skulle stemme over direktivet i juli 1997 lød slagordet Ingen patenter, ingen helbredelse fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 19

REACH: Fra 2003 gikk alt som fins av kjemikonsern i Europa og USA sammen om en årelang kampanje for å svekke det lovverket (REACH) som skulle gi bedre oversikt over hvilke kjemiske forbindelser industrien slipper løs på oss, hvilke som er mest bekymringsfulle for helsa vår og for miljøet i Europa og hvordan en kan få vekk de kjemikaliene som er mest problematiske. Kjemilobbyen klarte tidlig å dreie debatten vekk fra helse og miljø og over på kostnadene for produsenter og brukere av kjemiske produkter. Det tyske industriforbundet BDI fikk i desember 2002 fram en rapport som konkluderte med at 2.350.000 jobber ville forsvinne bare i Tyskland. Den franske kjemi-industrien la fram tilsvarende tall. I september 2003 fastslo de tre mektige regjeringssjefene Blair, Chirac og Schröder - i et åpent brev til EU-kommisjonens president Romano Prodi - at REACH var en trussel mot konkurranse-evnen til den europeiske kjemiindustrien. Det intense presset fra førte til at EU-kommisjonen i oktober 2003 la fram et nytt forslag til REACH-forordning, et forslag som var svekka på vesentlige punkter. Og slik skulle det fortsette. Ved hver korsvei svekka EU-kommisjonen forslaget til REACH-forordning på mange punkter til det ugjenkjennelige i forhold til det som ble skissert i hvitboka fra 2001. Det var en svært amputert kjemilovgivning som i 2005 til slutt ble vedtatt. F-gasser: I løpet av 2005 organiserte kjemikonsern som DuPont og Honeywell en lobbykampanje for å hindre strengere regler mot bruk av fluorerte gasser, såkalte F-gasser. Dette er særlig sterke klimagasser som i tillegg har lang levetid i atmosfæren, og som det derfor er viktig å erstatte med mer miljøvennlige alternativ. Kjemikonserna fikk fram noe så miljøvennlig som EPEE (European Partnership for Energy and Environment) som ledd i kampanjen. Interne EPEE-dokumenter viser i detalj hvordan PR-firmaet Hill & Knowlton la opp denne lobbystrategien. Genmodifisert mat: I de fleste europeiske land er forbrukerne skeptiske til genmodifisert mat. De ville vært ekstra skeptiske hvis de hadde visst hvordan EUtilsynet for matvaresikkerhet, EFSA (The European Food Safety Authority), står på pinne for Monsanto, Syngento og andre store gmo-konsern. EFSA har oppnevnt åtte vitenskapelige paneler, ett av dem for å vurdere alle søknader om å godkjenne nye genmodifiserte planter og matvarer. Mange av forskerne som er oppnevnt til det panelet, er knytta til gmo-konsern enten som konsulenter eller gjennom forskningssamarbeid. Slik var det da miljøorganisasjonen Friends of the Earth kartla forskerne i panelet i 2005, og slik er det fortsatt. RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 20

En av dekkorganisasjonene for gmo-bransjen har det lange, men presise navnet The International Service for the Acquisition of Agribiotech Applications. (ISAAA). På ei lang, lang liste over finansielle bidragsytere finner en storkonsern som Bayer, Cargill, DuPont, Hitachi, Monsanto, Nestlé, Novartis, Rockefeller og Syngenta. Professor Terje Traavik ved Universitetet i Tromsø har påpekt at det brukes flere hundre ganger så mye penger på å utvikle nye genprodukter som på å undersøke virkningene av disse produktene på helse og miljø. Krisekontroll: EU har som Norge hatt sitt finanskriseutvalg. Men der utvalget i Norge var allsidig sammensatt, var EUs utvalg ensidig og snevert. Med ett unntak kanskje - har alle medlemmene i EUs finanskriseutvalg vært forkjempere for en avregulert finanssektor og har stått for akkurat den knallharde nyliberalismen som førte fram til finanskrisa. Halve finanskriseutvalget til EU kom fra Lehman Brothers, Goldman Sachs, Citigroup og BNP Paribas. Alle fire er blant de finanskonsern som hver på sin måte bidro til å kaste verden inn den største finanskrisa på over 70 år. Sammensetningen av dette utvalgt er verken overraskende eller tilfeldig. Koblingen mellom EU-kommisjonen og finansverdenen er nettopp så tett. Investeringsbanken Goldman Sachs har tjent enormt på den finanskrisa som har ramma resten av verden, har skjøvet millioner av mennesker ut i sult ved matvarespekulasjon, har bidratt til at krisa i Hellas ble ekstra kraftig og til at redningstiltaka kom alt for seint. Til tross for alt dette, har bankens folk blitt oppnevnt til å være med i ekspertgruppene til EU-kommisjonen om finansregulering de siste åra. Banken var representert da EU-kommisjonen skulle utvikle sin strategi om finansielle tjenester i 2004, da regulering av hedge-fond skulle vurderes i 2008 og da politikken overfor derivat-markedet skulle utformes i 2009. Da EU-kommisjonen satte ned en høynivågruppe på sju medlemmer for å få råd om tiltak mot finanskrisa, var en rådgiver for Goldman Sachs én av de sju. Personovergangene mellom EU-kommisjonen og finanslivet går begge veier. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har f.eks. gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs. Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti har alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked. ( The People versus Goldman Sachs, corporateeurope.org, Sold Out How Wall Street Betrayed America, wallstreetwatch.org Patent på programvare: I juni 2005 ble Kommisjonen advart om at en tilsynelatende allmenn kampanje C4C (Campaign for Creativity) i regi av et PRfirma hadde som mål å påvirke medlemmer av EU-parlamentet i spørsmålet om patenter på programvare. C4C framstilte seg som talerør for kunstnere, musikere, designere, ingeniører og programutviklere, men var i realiteten en påvirkningskampanje på vegne av konsern som Microsoft og SAP. Makt og medisiner: Store farmasikonsern som Johnson & Johnson, Pfizer, GlaxoSmithKline, Sanofi-Aventis, Novartis og AstraZeeca kontrollerer all RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 21

forskning og produktutvikling. Disse sju store hadde i 2009 en samlet omsetning på 316 milliarder dollar og en netto fortjeneste på 58 milliarder dollar. Til sammenlikning: Det norske brutto nasjonalproduktet var det samme året 381 milliarder dollar. EU har delegert mye av helsepolitikken til helsebyrået sitt i London, European Medicines Agency (EMA). I det sentrale styret er det to som representerer store europeiske pasientorganisasjoner, European Patients Forum (EPF) og the European Federation of Neurological Associations (EFNA). EFNA fikk i 2008 tilskudd fra farmasikonsern som dekket 91 prosent av budsjettet. EPF får også store bidrag fra farmasibransjen. Pasientforum?: I juli 2005 avslørte HAI Europe (Health Action International) at organisasjonen European Patient s Forum hadde priviligert adgang til Kommisjonen som en pasientorganisasjon til tross for at den i all hemmelighet var nært knytta til den farmasøytiske industrien. Vannlobbyen: Suez, Vivendi (nå Violia) og RWE er tre konsern som til sammen står for 80 prosent av all privat vannforsyning på kloden vår. I mai 2002 ba EUkommisjonen disse selskapene om å redegjøre for mengden av reguleringstiltak som hindrer markedsadgang rundt om i verden. Globalmakt: EU står i mange sammenhenger som overmektig motstander for fattige land rundt om i verden. Det skyldes at europeiske storkonsern stadig får legge premissene for hva EU skal stå for i WTO, Verdensbanken, FAO og på internasjonale miljøkonferanser. Det skyldes ikke at nasjonalstatene er blitt hjelpeløse offer for globalisering men at EU inviterer de tunge næringsinteressene inn i førersetet når politikken skal utformes. 3.2.2 Norge knyttes EU i markedsliberal retning til et EU der EUdomstolen har makt til å utvikle EF-domstolen (det var det den het helt fram til Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2011) fastslo i 1964 at medlemsstatene ved å melde seg inn i EU har akseptert en permanent begrensning i sine suverene rettigheter. (Saken Costa v ENEL, 6/64) Da Roma-traktaten ble inngått i 1957, vågde ikke regjeringssjefene å traktatfeste at enhver EU-lov skyver til side alle nasjonale lover som den er i strid med. Det var EF-domstolen som fastslo at slik måtte det være for at EU-traktatens mål om en stadig tettere union skulle kunne virkeliggjøres. Fire dommer fra EF-domstolen forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa. De fire dommene endrer hele debatten om grensekryssende tjenester. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske RAPPORT 2:2012 EØS EN KRITISK VURDERING 22