Studentnummer: 0859074 Navn: Andreas Ringstad Fagoppgave i: SØK 2500 Anvendt makro og finansiell endring Innleveringsdato: 20.05.2010 Studiested: Handelshøyskolen BI i Oslo
Oversikt, oppgaver; Anvendt makro/finansiell endring Uke3 Tankekart Artikler Pengemengdebegrep Pengemengdegraf Sammendrag, Mishkin kapittel 12 Bloggadr: www.anringstad.wordpress.com Uke 4 Artikler Uke 5 Finanskrisen, temaoppgave Uke 6 Rentekorridorsystemet og rentepåslag Uke 7 Oppgaver i forbindelse med case Uke 8 Case Rikets tilstand Norske banksystemet før 1920 Oppgave, Finansiell endring Sammendrag, Mishkin kapittel 8 Uke 9 Artikler Uke 10 Artikler Uke 11 Medstudentrespons Uke 12 Oppgave, Teorien om kjøpekraftsparitet 12.april Bankkrisen på 1920-tallet Finanskrisen Bankrisen i 1987-92, likhetstrekk 20. mai Mundels trillemma og norsk pengepolitikk 1920-31 Medstudentrespons finansiell endring Egenvurdering
Artikler, uke 3 Artikkel # 1 Japan sliter med underskudd på statsbudsjettet og finansierer underskuddet ved utstedelse av nye statsobligasjoner. Situasjonen alvorlig for Japans økonomi. Dette er interessant fordi det vil bli vanskeligere for land å finansiere underskudd i en lavkonjunktur. www-dn-noforsidenutenriksarticle1824057-ece/ Artikkel # 2 Det er usikkert om Norges Bank velger å heve renten eller om den blir værende på dagens nivå (1,75 %) en periode fremover. Det er ulike synspunkt omkring utsiktene i norsk økonomi blant analytikerne. www-na24-noarticle2805857-ece/ Artikkel # 3 Obama vil regulere investeringsbankenes frihet til å bedrive såkalt egenhandel, altså ta risiko på egen aktivum som for eksempel investere i aksjer og andre risikopapirer for å øke bankens inntjening. Aksjemarkeder verden rundt reagerer svært kraftig på dette og sender børsene nedover. http://e24.no/boers-og-finans/article3480327.ece
1819 1827 1835 1843 1851 1859 1867 1875 1883 1891 1899 1907 1915 1923 1931 1939 1947 1955 1963 1971 1979 1987 1995 2003 Basispengemengde; M 0 Basispengemengden, M0, er summen av alle banker og pengeholderes kontantbeholdning, samt innskudd i sentralbanken. Dette er altså penger skapt av sentralbanken, altså ikke kontobeholdninger utstedt av eksterne banker hentet i pengemarkedet. Basispengemengden for en nasjon og i nasjonens valuta. Pengemengden; M 2 Det brede pengemengdebegrepet M 2 gjenspeiler den totale tilgjengelige pengemengden i et land, altså basispengemengden M 0 pluss kreditt fra bankene. Kreditt fra bankene kalles gjerne kontopenger og reflekterer penger hentet eksternt (utenom sentralbanken). M Grafisk fremstilling av og Basispengemengde, M0, Pengemengden M2 i Norge, basert på historisk data: 1800 000,0 M0 MB vs M2 MB 1600 000,0 1400 000,0 1200 000,0 1000 000,0 800 000,0 600 000,0 M2 MB M0 MB 400 000,0 200 000,0 0,0
Kapittel 12, Mishkin; Sentralbanken og pengepolitikk En sentralbank er ansvarlig for et land eller en regions pengepolitikk. Pengepolitikk vil si å regulere pengemengde, rente og kredittmengde i et land for å styre økonomien. Noen land prioriterer å styre valutakursen gjennom pengepolitikk, mens andre land, som Norge, prioriterer inflasjon. Federal Reserve System, USA Vanskelige økonomiske tider samt et uorganisert bankvesen som ikke fungerte optimalt presset frem grunnleggelsen av et sentralt banksystem. Det oppsto debatt hvorvidt dette systemet skulle være privat eller offentlig styrt. Det ble bestemt at sentralbanksystemet skulle eies av private banker, Member Banks, men at styret, Board of Governors, skulle utpekes av USAs president for å sikre offentlige interesser. Videre opprettet man tolv bankdistrikt med sin egen føderale bank kalt the Twelve Federal Reserve Banks. Disse geografisk inndelte bankene skulle sammen med sentralbanksystemets styre danne the Federal Open Market Committee (FOMC). Denne komiteen møtes åtte ganger årlig og beslutter USAs pengepolitiske spørsmål som pengemengde og rentefastsettelse. Det er denne komiteen som gjerne omtales som the Fed. FOMC består av sentralbanksystemets styre, presidenten av den føderale banken i New York og presidentene i fire andre føderale banker. Selv om bare fem føderale banker har stemmerett i FOMC deltar presidentene av de syv andre føderale bankene på møtene med talerett. Etter møtet blir pengepolitiske beslutninger publisert for markedet. I 1999 ble Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det europeiske systemet av sentralbanker (ESCB) opprettet og styrer pengepolitikken for landene som er medlem i Den europeiske pengepolitiske union. Denne unionen overgår USA i folkemengde og har et BNP som tilsvarer det amerikanske. Det europeiske systemet er rimelig likt det amerikanske, men det fins noen forskjeller; 1) de europeiske sentralbankene styrer sine egne budsjetter samt budsjettet i ECB, 2) de pengepolitiske operasjonene er også styrt av de nasjonale sentralbankene og 3) innsyn og reguleringer i finansinstitusjonene er overlatt til nasjonale myndigheter. For tiden består ESCB av 12 medlemsland og styrer etter inflasjon på 2 %. Sentralbanken i England er en av de eldste sentralbankene. England har egen valuta. Først i 1997 ble banken bevilget myndighet til å bestemme foliorente, men myndighetene kan fortsatt inntre som øverste myndighet ved spesielle økonomisk krevende situasjoner, noe som begrenser sentralbankens selvstendighet. En trend tilsier økt selvstendighet og finanspolitisk uavhengighet blant verdens sentralbanker. Bør sentralbanker inneha stor grad av selvstendighet ift sentrale myndigheter? Hele meningen er at sentralbanken skal være politisk uavhengig og sørge for en pengepolitikk som understøtter langsiktige mål til det beste for et lands utvikling og økonomisk vekst. Samtidig vil det i større grad kun være eksperter på pengepolitikk og finans som trekker beslutninger på vegne av sentralbanken, ikke folkevalgte politikere. Motsatt, mindre uavhengighet, vil i følge teorien gi politikere mulighet til og hensynta egne interesser ved pengepolitiske spørsmål som for eksempel egen suksessfaktor vedrørende en politisk periode. På den annen side kan det være vanskelig å tilpasse finanspolitikk og pengepolitikk slik at de kombineres
Artikler uke 4 Artikkel #1 http://www.dn.no/forsiden/borsmarked/article1616614.ece Norsk økonomi trengte offentlige stimulansepakker, om enn i mindre grad enn andre økonomier, for at konsekvensen av akutt kredittkrise skulle bli minst mulig for de norske bankene. Men det har sine konsekvenser og nå frykter norske økonomer en voldsom inflasjon når uroen omkring økonomien roer seg. Artikkel #2 http://www.dn.no/forsiden/borsmarked/article1716973.ece Etter en kredittkrise som nådde sitt klimaks etter at Lehman Brothers gikk konkurs høsten 2008 er rentepåslaget på pengemarkedsrenten (3 mnd NIBOR) i forhold til styringsrentene nå historisk lavt. Dette skyldes i all hovedsak pengeboost gjennom offentlige tiltakspakker for å få kredittmarkedene til å fungere. Spread mellom styringsrente og pengemarkedsrente vil trolig holde seg lav fremover. Artikkel #3 http://www.minerva.as/2009/12/17/stabil-pengemengde-heller-enn-stabil-inflasjon/?cat=4 Noen mener man i større grad burde kontrollere pengemengden i en økonomi for å holde en jevn vekst i stedet for kun å fokusere på inflasjonsstyring gjennom rentefastsettelse. Dette for å hindre kredittbobler og ustabil økonomisk vekst.
Temaoppgave, uke 5; Hvordan taklet Norges Bank Finanskrisen? En av de viktigste aktørene i de finansielle markedene rundt hele verden er sentralbankene. Sentralbankene er ansvarlig for å utøve pengepolitikken i et land. Retningslinjene i pengepolitikken er gjerne gitt av landets myndigheter, men det er sentralbanken som er ansvarlig for å utøve den i tråd med landets økonomiske interesser. Sentralbankenes beslutninger er grunnlaget for rentenivå, kredittstørrelsen og pengemengde i et land. Disse faktorene har direkte påvirkning på finanssystemet samt inflasjon og BNP i økonomien. (Mishkin 2007). Sentralbankenes ansvar blir betydelig større under en økonomisk krise, da de sammen med myndighetene er svært viktige aktører for å dempe konsekvensene av den. 4,0 Det amerikanske finansmarkedet ble fullstendig tatt på 3,5 sengen i form av en kredittkrise skapt av spekulative 3,0 boliglån omsatt i annenhåndsmarkedet, og det toppet seg 2,5 høsten 2008 da blant annet Lehman Brothers gikk konkurs. 2,0 Da skjønte en raskt at dette ville få store finansielle og 1,5 realøkonomiske konsekvenser også i resten av verden. 1,0 Fordi en slik krise umiddelbart sprer seg til resten av 0,5 verdens finansmarkeder er sentralbankene nødt til å 0,0 reagere umiddelbart. Hvis vi tar utgangspunkt i Norges Bank kan man oppsummere hvordan den sørget for at norske banker kom seg ut av likviditetskrisen. Svein Gjedrem skriver i en kronikk i Dagens Næringsliv 9.10.2009 at siden det var vanskelig å refinansiere kortsiktig funding internasjonalt var sentralbanken kjapt på banen og tilbød norske finansinstitusjoner kortsiktige lån med mindre krav til sikkerhet enn det som er normalt. Dette gjorde at norske finansinstitusjoner klarte å refinansiere seg. Samtidig ble det gitt mer langsiktige lån opp mot tre år for å styrke bankenes langsiktige finansieringsbehov. Det var helt essensielt at sentralbanken reagerte hurtig for å unngå fullstendig likviditetsmessig kollaps i de norske bankene. Samtidig som store mengder likviditet ble tilført i det norske pengemarkedet ble styringsrenten satt kraftig ned for å begrense den økonomiske nedturen som var i gang. Styrings-renten ble satt ned fra 5,75 prosent bunnet ut på 1,25 prosent. Dette var et virkemiddel for å stimulere til økt utlånsvilje blant bankene samt å dempe de realøkonomiske ringvirkningene utsatte investeringer ville fått blant bedriftene i næringslivet. I en artikkel i E24 forteller Eric Bruce i Nordea at rentenedgangen løftet også forbrukernes inntekter med 3-4 prosent, samtidig som lånefinansiert boligkjøp og forbruk ble svært billig. Inntekstløftet gjorde at forbrukerne kunne øke sparingen til et mer bærekraftig nivå uten å redusere forbruket. Problemet med lave renter er inflasjon på sikt, men Norges bank har allerede begynt å heve rentebanen og styringsrenten er per dags dato 1,75 prosent. Norges Bank, med sentralbanksjef Svein Gjedrem i spissen, vant samfunnsøkonomenes forenings prognosepris under finanskriseåret i 2008. Det er en indikasjon på at vi har en sentralbank med stor kompetanse i å predikere norsk økonomi og iverksette pengepolitiske tiltak til det beste for norske interesser. Sentralbanken får mye ros for måten de har håndtert finanskrisen på. Hegnar Online skriver i en artikkel 23.11.09 at IMF, det Internasjonale Pengemarkedsfondet uttaler følgende til: Norge har opptrådt så å si eksemplarisk gjennom finanskrisen. Norge har tross alt kommet bedre ut av krisen USA Norge Handelspartnere Kurvene viser rentepåslaget mellom 3 mnd pengemarkedsrente og forventet styringsrente. Man kan se ut av grafen at kredittmarkedet ble ekstremt presset høsten 2008. Samtidig ser man resultatene av akutt handling fra myndighetenes side for å avgrense omfanget umiddelbart etter. Kilde: Norges Bank
enn de aller fleste andre land, og det synes som om vi blant annet kan takke Norges Bank for at omfanget av den finansielle uroen har svekket oss i mindre grad enn ellers i verden. Referanser: 1. Svein Gjedrem. 2009. Pengepolitikken ut av finanskrisen. Dagens Næringsliv, 9. oktober. (Artikkelen kan hentes på Norges Bank sine hjemmesider, link: http://www.norges-bank.no/templates/article 75566.aspx) 2. Øystein Schmidt. 2009. Gjedrem og Norge får uhemmet skryt. HegnarOnline. 23.11.09 http://www.hegnar.no/okonomi/article400826.ece 3. Erik Bruce. 2010. Ble Norge reddet av finanskrisen. E24. 19.01.10 http://e24.no/kommentar/spaltister/bruce/article3471319.ece 4. Mishkin, Frederic S. 2009. The Economics of Money,Banking and Financial Markets, 9th ed. Pearson
Uke 6; Rentekorridorsystemet og rentepåslag På slutten av 2007 skjønte en at USA ville få problemer med såkalte subprimelån. Disse høyrisikolånene fra boliglånskunder ble pakket sammen i store investeringspakker og viste seg å bli tapsbomber for investeringsbankene i USA. Spekulasjoner bygd opp av tro på videre vekst i boligprisene rammet hele økonomien i landet og kredittmarkedet sluttet å fungere på grunn av total krise i forhold til bankenes likviditet. Dette påførte følgelig resten av verdens økonomier store problemer med tanke på kredittilgang og bankene ble utsatt for voldsomt press på reforhandling av korte forpliktelser. Innledningen legger grunnlaget for det vi skal diskutere i denne oppgaven, nemlig hvorfor spread (differanse) mellom foliorenten og pengemarkedsrenten, målt ved tremåneders NIBOR, ble så voldsom stor i løpet av høsten 2008. Normalt fungerer kredittmarkedet i tråd 1,0 med den såkalte rentekorridoren som angir nivået for foliorenten som den 0,5 laveste renten og døgnlånsrenten som 0,0 den øvre renten. Poenget med rentekorridoren er at man forsøker å holde pengemarkedsrenten så stabil som mulig. Pengemarkedsrenten ligger normalt i mellom disse rentene fordi; - Bankene ønsker å plassere til høyere rente enn folio - Bankene ønsker å låne til lavere rente enn døgnlånsrente. 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 1,5 (Forelesning, Anvendt makro, Emanuel Blattner) USA Norge Handelspartnere Kurvene viser rentepåslaget mellom 3 mnd pengemarkedsrente og forventet styringsrente. Man kan se ut av grafen at kredittmarkedet ble ekstremt presset høsten 2008. Samtidig ser man resultatene av akutt handling fra myndighetenes side for å avgrense omfanget umiddelbart etter. Kilde: Norges Bank Hvis man ser på grafen til høyre ser man tydelig at pengemarkedsrenten er meget volatil i forhold til hva som er normalt i markedet. Det er helt tydelig at etterspørselen etter kreditt på et punkt var mye større enn tilbudet. Markedets misforhold mellom tilbud og etterspørsel nådde sin topp da Lehman Brothers ble erklært konkurs oktober 2008. Markedet tok dermed innover seg at man faktisk kunne tape penger på utlån i pengemarkedet. Aktørene i pengemarkedet begynte å frykte risikoen forbundet med utlån fordi det oppstod usikkerhet angående motpartens likviditet. Bankene holdt på egen likviditet for å unngå kredittskvis hvor det blir vanskelig å refinansiere forpliktelser. Dette var også en medvirkende faktor til de svært unormale rentepåslagene. Europeiske finansinstitusjoner slet lenger med å refinansiere forpliktelser mot dollar enn amerikanske banker fordi de ikke hadde tilgang på lån fra Fed. Hvis en legger teorien om rentekorridoren til grunn (Mishkin, side 377) skal det egentlig ikke forekomme at pengemarkedsrenten overstiger sentralbankens utlånsrente. Det må antas at dette kun er gjeldene i et normalt og velfungerende finanssystem. Det som midlertidig skjedde i forkant,
under og etter perioden da Lehman Brothers gikk konkurs kan absolutt ikke omtales som normalt. Med andre ord var ordet krise i omløp og kredittkrisen, eller finanskrisen, var i gang. Sentralbankene verden rundt reduserte rentenivået betraktelig og krisepakker ble lansert for å redde viktige finansinstitusjoner og begrense nedgangen i økonomien. Blant tiltakene til sentralbanken i Norge var å redusere sikkerhetskravene på utlån fra Norges Bank. Det norske kredittmarkedet åpnet seg igjen og det ble mulig for bankene å hente inn kortsiktig kreditt. Sentralbanken solgte også langsiktige obligasjoner, siden det var svært vanskelig for bankene å funde i lange rentepapirer. I tillegg lanserte sentralbanken en bytteordning der bankene kunne bytte obligasjoner med sentralbanken slik at bankene oppnådde tilstrekkelig sikkerhet på låneporteføljen og dermed enklere kunne hente kreditt i markedet. Tiltakene reduserte umiddelbart presset på pengemarkedsrenten og utviklingen førte etter hvert til marginer på normale nivåer. Man kan ut fra dette prøve å forstå hvor avhengig finansmarkedene er av hverandre på tvers av nasjoner. En kan sette spørsmålstegn ved hvorvidt finansmarkedet bør ha strengere retningslinjer i forhold til krav om likviditet og risiko ved utlån. Det er innført strengere krav om kjernekapitaldekning i mange land som et ledd i sikrere finansinstitusjoner. Det vil sannsynligvis bli mer fokus på bankenes risikoprofil, ikke bare de neste årene, men i all fremtid. En tilsynelatende genial idé for økt inntjening for de store bankene førte ikke bare til banker som gikk konkurs, store offentlige tiltakspakker på skattebetalernes bekostning, men også en internasjonal nedgangskonjunktur med resesjon som konsekvens. Rentene vi har diskutert er en direkte konsekvens av en kredittkrise som fører til lav likviditet innen finansnæringen og dermed en finanskrise fordi tilgang på nye lån syntes i en kort periode umulig både for finansbransje og øvrige virksomheter. Med andre ord, kostnaden av feil er så stor at lærdommen bør sørge for at man unngår liknende i fremtiden. Referanser: Mishkin, Frederic S. 2009. The Economics of Money,Banking and Financial Markets, 9th ed. Pearson
Uke 7; Svar på oppgaver, Rikets tilstand 1. Flytende valutakurs er når en sentralbank i et land ikke prioriterer valutakurs å holde sin valutakurs fast mot andre valutaer ved sin pengepolitikk, men har inflasjon som hovedmål. Landets valutakurs endrer seg dermed i forhold til andre valutaer. Selv om valutakurs ikke er hovedprioritet er det fortsatt sentralbankens interesse å holde valutakursen stabil. Ved flytende valutakurs er sentralbankens strategi oftest å holde jevn inflasjon ut fra et gitt mål. Hvis sentralbanken klarer å holde seg innenfor målene gjennom rentesetting blir gjerne valutaforholdet også stabilt fordi inflasjonsutviklingen er mer forutsigbar og lite volatil. Dette forutsetter selvfølgelig at de samme vilkårene er tilstedet i landet man måler valutaen mot. Fast valutakurs vil si at sentralbankens pengepolitikk i all hovedsak skal holde bytteforholdet mellom egen valuta fast mot en bestemt valuta for et annet land. Grunnen til at man ønsker fast valutakurs kan være å bistå eksportnæringen med stabilitet og forutsigbarhet. Det er gjerne vekstland som holder fast valutakurs mot viktige handelspartnere. Når valutaforholdet avviker fra det forhåndsbestemte må sentralbankene kjøpe eller selge valuta for å gjeninnhente det fastsatte kursforholdet. Dette kalles å intervenere som igjen påvirker pengemengden i landet. For å stabilisere pengemengden kan landet kjøpe eller selge statsobligasjoner. 2. Realøkonomisk ubalanse i denne sammenheng betyr at det aktuelle landet har større offentlige kostnader enn det har inntekter. Dette fører til underskudd på statsbudsjettet og betyr at landet enten må trykke mer penger eller utstedet nye statsobligasjoner som øker landets gjeldsgrad. Trykking av penger er ingen foretrukket metode for å dekke underskudd da det kan føre til ukontrollerbar inflasjon som vil forverrer situasjonen ytterligere. Underskudd på handelsbalansen betyr at landet importerer mer varer og tjenester enn det eksporterer. Denne balansen holder ikke i lengden og bidrar til svekket vekst innenlands. 3. Kapitalflukt vil si at eiendeler eller penger overføres et aktuelt land til utlandet. Kapitalflukt oppstår først og fremst på grunn av endrede økonomiske forhold eller utsikter til det. Penger, og dermed kjøpekraft forsvinner til utlandet og vil ved store utslag redusere et lands kjøpekraft og dermed vekst. I caset opplever det omtalte landet kapitalflukt på tross av fallende renter i utlandet og kan indikere at investorer frykter intern økonomisk krise eller at valutaen skal falle. De mener med andre ord de vil få bedre avkastning på sikt ved å flytte verdier til utlandet. 4. Risiko for skattebetalerne oppstår hvis staten tar risiko på investeringer på vegne av de som finansierer statsbudsjettet, nemlig skattebetalerne. I denne sammenheng kjøper staten opp en i utgangspunktet privat bank der boliglån utgjør en stor andel av bankens utlånsportefølje. Ved fallende boligmarked, kraftig belånte boliger
og utsikter til nedgangskonjunktur knyttes det usikkerhet omkring mulige tap på utlån. Bankens eiere er ansvarlig for bankens forpliktelser og vil dermed kunne få utgifter knyttet til eventuelle fordringer. Siden statens representerer eierskapet vil det i praksis si at skattebetalerne må betale for bankens risikable eiendeler. 5. Reprising av kredittpapirer vil si at prisen på å bære kredittfordringer endrer seg. I dette caset stiger rentepåslaget i forhold til styringsrenten. Det betyr at markedet øker risikopåslaget fordi de mener de bærer større risiko på sine utlån enn før. Bankenes funding blir dermed dyrere og rentenåvået stiger over hele linjen. Dette fører i siste instans til redusert kjøpekraft blant forbrukerne og lavere økonomisk vekst, gitt stabilt inflasjonsnivå. 6. Statlige subsidier kan gjøre det lettere for næringslivet å møte kraftig stigning i kostnader i form av økte lønninger. I caset vil statlig subsidiering av næringslivet minimere redusert lønnsomhet for bedriftene i en periode inntil etterspørselen etter varer og tjenester stiger på grunn av økt kjøpekraft blant konsumentene. Samtidig vil statlig subsidiering i prinsippet føre til reduserte skatteinntekter og ytterligere øke underskuddet på statsbudsjettet hvis en ikke klarer å redusere kostnader tilsvarende, noe som fremstår som lite sannsynlig. 7. Ekspansiv finans- og pengepolitikk betyr at nasjonens pengemengde vil øke, rentene reduseres samt kutte skatte- og avgiftnivået. Dette er typiske strategier ved nedgangs- og lavkonjunktur. I caset mener man ekspansiv finans- og pengepolitikk vil gjøre det umulig å holde fast valutapolitikk. Dette fordi det aktuelle landet befinner seg i en annen konjunkturfase enn land man eventuelt skulle knytte valutaen opp mot. Det vil si at landet valutaen skal knyttes mot må kjøre en lignende politikk og befinne seg i samme konjunktursituasjon som hjemlandet. Ellers må landet ut å handle egen valuta for å tilpasse sin egen valuta mot andre valutaer. Dette er ikke en god løsning for et land som befinner seg på randen av et konjunkturskifte da valutaen vil endre seg fremover på bakgrunn av forandret realøkonomi. Ekspansiv politikk og lavere renter skal tilsi appresiering av valutaen og dermed redusert konkurransedyktighet for eksportrettet næring. Innlegg Fast valutakurs har sine fordeler for stabilitet og forutsigbarhet i forhold til eksport og import. Det har også en del ulemper; - Mindre fleksibilitet i forhold til egne pengepolitiske spørsmål
o inflasjon o rentenivå o pengemengde - Landet er bundet opp pengepolitisk uten mulighet for å styre egen konjunktursituasjon. Negativt ved intern konjunkturutvikling som avviker fra landet en har bundet opp valutaen mot. Finansiell sektor står overfor utfordringer på fundingsiden, både fordi denblir dyrere og fordi den blir vanskeligere å hente inn. Dette på grunn av: - Økt frykt i forhold til kredittverdighet for bankene - Økyt frykt i forhold til valutavolatilitet, depresiering av valuta vil redusere verdien av pengene man plasserer i det aktuelle landet, og risikopremien og renten øker. - Kredittørke i form av redusert tilbud på kort funding som et resultat av en nasjon i finansiell krise. - Redusert inntjening i på kort sikt i form av dyrere funding. Det vil ta tid å tjene dette inn på utlånsiden på grunn av lange plasseringer. Tiltak for å hindre realøkonomisk vekst vil ved et presset kredittmarked være avgjørende for å forhindre realøkonomiske ringvirkninger. Hvis bankene har vanskelig for å hente inn funding vil det redusere tilgangen på lån til refinansiering av gjeld og til nye prosjekter i næringslivet. Dette vil føre til lavere vekst og økt arbeidsledighet. Med andre ord bør myndighetene iverksette tiltak slik at finansmarkedene vil fungere mer normalt og at næringslivet og forbrukerne vil merke minst mulig at et presset finansmarked. Pengepolitiske tiltak: - Redusere rentenivået - Øke mulighet for å låne penger av sentralbanken i form av reduserte sikkerhetskrav overfor bankene i landet - Auksjonere bort fastrentelån med mellomlang løpetid (1-3 år) - Lansere bytteordning for bankene slik at bankene kan redusere sin risiko og øke kredittverdigheten og dermed oppnå bedre betingelser i pengemarkedet. Finanspolitiske tiltak: - Lansere hjelpepakker for banker i akutt likviditetskrise, for eksempel i form av frisk kapital eller hybridkapital til bankene. o Hybridkapital fungerer som egenkapital i dårlige tider og lån i gode. Dette bidrar til å styrke bankenes kjernekapitaldekning i dårlige tider og dermed ha den effekt at banken fremstår som mer likvid (kredittverdig)
Case uke 8; Tiltak mot finansielle problemer Som nevnt i caset er det aktuelle landet tydelig inne i et konjunkturskift. Økende uro i finansmarkedene og høyere rentepåslag uttrykker uro i forhold til den økonomiske utviklingen. En stabilisering av rentene og bærekraftige vilkår for landets pengemarked er viktig for å stabilisere landets økonomi fremover. Lav arbeidsledighet og høye lønnskrav fra arbeidstakerne er tegn på at økonomien går bra, men det er negativt for økonomiens utvikling dersom man står overfor usikre tider fremover. Underskudd på statsbudsjett og handelsbalanse viser at landets fremtid kan bli utfordrende også for staten som skal drive finanspolitikken. Med tiltakende finansiell ustabilitet innenlands vil det også bli dyrere for staten å dekke sine fremtidige budsjettunderskudd med ekstern kapital ved høyere avkastningskrav fra internasjonale investorer. Dette styrker incentivet om å relativt raskt sørge for å senke rentene. Det er tegn som tyder på at det er holdt ekspansiv finanspolitikk. Siden landet har utført fastkurspolitikk vil det si at pengepolitiske virkemidler er fokusert mot fast valutakurs og ikke stabil inflasjon og innenlandske makrovariabler. Dette kan føre til en ukontrollert høy inflasjon, noe som er svært uheldig for et land som opplever større grad av velstand, men dertil høyere underskudd på statsbudsjett og handelsbalanse. Det kan bli vanskelig å opprettholde en fastkurspolitikk ved en så ustødig økonomi som landet nå opplever, især dersom en bør bruke pengepolitikk for å stabilisere makroøkonomiske variabler innenlands, spesielt hvis inflasjonen skulle begynne å øke ukontrollert. Siden dette kan utvikle seg til en inflasjonsboble bør finanspolitikken føres mer kontraktiv for å dempe faren for inflasjon og samtidig opprettholde gode konkurransevilkår for eksportnæringen gjennom stabil inflasjon og valutakurs. Landets myndigheter bør også sørge for å dempe veksten i offentlige utgifter og kutte i deler av budsjettet for en bærekraftig økonomisk utvikling fremover. Samtidig må de sørge for finanspolitiske tiltak for å lette på presset i mot finansnæringen med kraftig økte rentepåslag. Siden eksportnæringen er meget sårbar mot sterk valutakurs er det nødvendig å iverksette offentlige tiltak for å redusere pengemarkedsrenten. Landet vil etter alle indisier oppleve økt arbeidsledighet. Dette vil likevel ikke bli drastisk for økonomien som per nå har unormal lav ledighet. Hvis myndighetene gjennom klarer å dempe de offentlige utgiftene, legge over til kontraktiv finanspolitikk og holde valutakursen stabil vil forholdene ligge til rette for videre økonomisk vekst når de andre landene igjen opplever oppgangskonjunktur, men landet må være forberedt på vanskeligere tider for å redusere kostnader så vel som redusere lønnsveksten og hindre tiltagende inflasjon. Pengepolitisk sett bør landet nøye vurdere hvor hensiktsmessig fastkurspolitikken de fører er kontra finansiell stabilitet innenlands. Sentralbanken står overfor hovedsakelig to utfordringer; høy inflasjon på kort og mellomlang sikt samt stort rentepåslag i pengemarkedet. Pengepåslaget skyldes hovedsakelig at investorer forbinder økt finansiell risiko ved å plassere penger i landets økonomi. For å løse dette problemet har sentralbanken flere muligheter. Hvis sentralbanken bytter strategi til inflasjonsmål i stedet for valutakursmål kan man dempe rentepresset i pengemarkedet og dermed også redusere faren for økt valutakurs. Hvis sentralbanken klarer å holde seg innenfor målene gjennom rentesetting blir gjerne valutaforholdet også stabilt fordi prisnivå og rente og inflasjonsutviklingen er forutsigbar og lite volatil. Hvis landet skal styre renten etter inflasjonsmål bør hensikten med dette være å sikre stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Da ligger forholdene også til rette for at landet skal klare å holde valutakursen lav og eksportnæringen konkurransedyktig.
Uke 8; Norske banksystemet før 1920 Et velfungerende finanssystem er grunnleggende for næringslivet og bærekraftig utvikling. Et samfunn preget av byttehandel og enkle former for penge- og transaksjonssystemer preget landende inntil man opplevde en industrialisering og økt handel på tvers av landene. Utviklingen krevde et velfungerende system for transaksjoner, pengeplasseringer og utlån. Siden industrialiseringen ikke hadde den samme utviklingen i Norge som andre land i Europa på starten av 1800-tallet, tok det noe lenger tid før Norge opplevde en velfungerende finansnæring som kunne fungere som et fundament i næringslivet. Norge var fortsatt et land preget av primærnæring og lite utviklet næringsliv. det var først i 1820 man startet utviklingen ved å etablere sparebanker. Christiania Bank ble opprettet i 1822 med den hensikt å forvalte privatpersoners penger. Dette ble starten på en utvikling innen bankvirksomheten og allerede to år etter ble det opprettet en statlig lov for å sikre at sparebankene opererte etter intensjonen om sikre innskyternes kapital. Det ble også åpnet for at sparebankene kunne søke om statlig autorisasjon for å oppnå økt pålitelighet blant befolkningen. Myndighetene tok et viktig skritt innen tilsynsretningen for å besørge kontroll og tilsyn av bankenes virksomhet. De påla ikke finansvirksomhet å inneha autorisasjon, men det var et ønske fra næringen selv fordi det ga dem økt tillit i markedet og mulighet for flere innskudd og dermed omsetning. I 1840 var det 25 sparebanker i Norge og dette økte til 174 frem til 1860. Forvaltningskapitalen og utlånene økte tilsvarende. Økonomisk utvikling, etterspørsel etter finansiering fra næringslivet samt starten på industrialisering i Norge er forklaringen for den kraftige veksten av banker i Norge. 1 De første forretningsbankene kom først rundt 1850. Konseptet fikk ikke den utviklingen man hadde trodd. Dette skyldes Norges Banks seddelmonopol samt lokal tilhørighet til sparebankene i de ulike samfunnene rundt i landet. Sparebankene dekket mye av de tjenestene overfor næringslivet som de sentraliserte forretningsbankene gjorde i utlandet. 2 Arendalskrakket symboliserte lite utviklede kravene og tilsynsordningene mot sparebankene og banknæringen generelt. Krisetider for skipsnæringen gjorde at tre sparebanker gikk konkurs i 1886 noe som gikk ut over innskyterne og deres interesser ved å plassere sparepengene sine. Dette skapte grunnlaget for 1887-proposisjonen der økt grad av tilsyn og kontroll ved sparebankenes virksomhet ble definert. 3 Ved inngangen til 1890-tallet var tilsynet med finansmarkedene svært dårlig utviklet og det fantes ingen reguleringer av aksjemarkedet og forretningsbankvirksomheten. Ekspansiv 1 Knutsen & Ecklund, side 24 2 Knutsen & Ecklund, side 25 3 Knutsen & Ecklund, side 35
pengepolitikk med lave renter, økte investeringsmuligheter innen blant annet eiendom og aksjer kombinert med større grad av risikovilje fra investorene førte til voldsom vekst i verdiene på omsatte aktiva enten i form av realkapital eller verdipapirer. De nye forretningsbankene tok stor risiko for å maksimere avkastningen og var også bidragsytere til den såkalte Kristiania-boomen. Sommeren 1899 kom krakket og førte til voldsomme tap i bankvesenet og flere konkurser blant forretningsbankene var en realitet. Norges Bank overskrev sin seddelutstedelsesrett betydelig og begrenset muligens omfanget av krisen betydelig ved å hjelpe bankene i gang igjen. Krisen fikk få lovmessige konsekvenser for finansnæringen, men myndighetene hadde opparbeidet betydelig erfaring omkring bankvesenets funksjon i økonomien 4. Året 1900 ble den første sparebankinspektøren ansatt og markerte etableringen av den første offentlige tilsynsmyndighet overfor finansinstitusjonene. Tilsynet skulle drive kontroll gjennom overvåkning av enkeltbanker samt dokumentbasert granskning. De neste årene ble det også innført tilsyn med livsforsikringsselskapene og meglervirksomheten og perioden 1900-1920 fremstår som etableringsfasen av finanstilsynet 5. Da første verdenskrig brøt ut 1914 skapte det høy etterspørsel etter norske eksportvarer og tjenester. En god økonomi samt et bedre utviklet finanssystem og stor interesse for aksjemarkedet skapte en svært positiv utvikling for investorene på Kristiania børs de neste årene. Tilgangen på kapital fra forretningsbankene utgjorde store muligheter for å finansiere investeringene. Myndighetene hadde få muligheter til å begrense den ekstreme ekspansjonen siden det ikke var noe tilstrekkelig tilsynsmyndighet og regelverk for forretningsbankene. Myndighetene forverret egentlig bare veksten ved å holde lave renter. Fra 1914 til 1920 økte antallet forretningsbanker fra 119 til 192 og sum forvaltningskapital og utlån ble mer enn femdoblet den samme perioden 6. Bjarne F. Haugaard ble innsatt som Sparebankinspektør i 1915 og iverksatte en stor kontrolloffensiv for å avdekke ureglementær virksomhet blant sparebanene i Norge. Det ble oppdaget vesentlige regelbrudd over hele linjen og sparebankene fulgte i utilstrekkelig grad regelverket som var fastsatt. Høy risiko på plasseringer og spekulative investeringer var gjengangere under en periode med kraftig vekst 7. Haugaard innså det var vanskelig å holde tilsyn med over 500 sparebanker på egenhånd, men fikk liten oppslutning hos myndighetene for å utvide tilsynet sitt. I 1919 ble det endelig vedtatt at sparebanktilsynet skulle utvides kraftig og samtidig gjøres om til direktorat. Det var nå en forståelse for hvor viktig tilsynet var for å sikre allmenne interesser og få bukt med sparebanker som opererer 4 Knutsen & Ecklund, side 40 5 Knutsen & Ecklund, side 45 6 Knutsen & Ecklund, side 56 7 Knutsen & Ecklund, side 59
på egenhånd uten at myndighetene sørger for at de holder seg innenfor gitt regelverk og rammebetingelser. 8 Siden midten av 1800-tallet og frem til 1920 opplevde banknæringen en betydelig vekst, både i form av antall banker og i form av forvaltningskapital. Statlig tilsyn med disse finansvirksomhetene fantes ikke i starten og hadde en overraskende liten utvikling sett i forhold til ansvaret knyttet til en finansnæring i kraftig vekst. Med økt fokus på avkastning og blant annet aksje- og obligasjonsmarkedet som aktivaklasser ble det betydelig økt risiko i forretningsbankenes utlånsporteføljer. Store tap ble tatt ved konjunkturskift og krakk i markedet. Sparebankenes iver etter økt inntjening rammet risikoprofilen på innskudd der innskytere bestod av privatpersoner og mindre foretak. Kraftig økt forvaltningskapital kombinert med profittmaksimerende strategier uten særlig grad av tilsyn kjennetegner de første hundre årene i banknæringen. Lite velfungerende tilsynsordninger førte til store tap på bankenes eiendelsbalanse når økonomien først snudde. Men med økt bevilgning og satsning på tilsyn la grunnlaget for bærekraftig utvikling i banknæringen og næringslivet generelt fra 1920-tallet. Men det skulle vise seg å bli flere store utfordringer selv med et tilsynsvesen som gjorde jobben sin. Kilde: Knutsen & Ecklund: Knutsen Sverre, Ecklund Gunhild J., Vern mot kriser, 2000. 8 Knutsen & Ecklund, side 70
Uke 8; Oppgave, Finansiell endring Oppgave 1) Hva var BNP (løpende kr) i 1920 Eksportoverskudd: Offentlig konsum: -11,28 % av BNP 525 mill kr Privat konsum: 5524 mill kr Bruttoinvesteringer: 2297 kr Y = C + G + I + ( X Q ) Y: BNP C: Privat konsum G: Offentlig konsum I: Bruttoinvesteringer (realkapital) X: Eksport Q: Import (X Q) Driftsbalanse utland Y = 5524 + 525 + 2297 + (-0,1128 *Y) Y = 7500 mill = BNP Oppgave 2) Beregn bruttoinvesteringene i 1925 og 1930 År: 1925 1930 Privat konsum 4166 3050 Offentlig konsum 434 330 Eksport 1693 1300
Import 1712 1308 Netto nasjonalprodukt 4960 3877 Kapitalslit 673 500 BNP kan også skrives på følgende måte: BNP = NNP + D Der: NNP: Netto nasjonalprodukt D: Kapitalslit 1925: BNP = 4960 + 673 = 5633 I = 5633 4166 434 1 693 + 1712 = 1052 mill 1930: BNP = 3877 + 500 = 4377 I = 4377 3050 330 1300 + 1308 = 1005 mill Oppgave 3) Beregn bruttoinvesteringene i 1920, 1925 og 1930 i faste kroner (1914=100). Konsumprisindeksen: År: 1920 1921 1922 1923 1924 1925 1926 1927 1928 1929 1930 KPI 300 276,2 231 219 238,1 242,9 202,8 185,7 173,8 166,7 159,5 Bruttoinvesteringer justert for inflasjon = Bruttoinvesteringer KPI 1920 KPI T
I * 1920 = 2297 / ( 100 / 300) = 756,67 mill I * 1925 = 1052 / ( 100 / 242,9) = 433,10 mill I * 1930 = 1005 / (100 / 159,5) = 630,09 mill Oppgave 4) Hva synes å ha skjedd i løpet av første verdenskrig (1914-18) og den første etterkrigstiden til 1920? Hva sier utviklingen i bruttoinvesteringene deg om økonomien i 1920-årene? Det var betydelig vekst i inflasjon under første verdenskrig og etterkrigstiden frem til 1920 (ref; 100 poeng 1914 til 300 poeng 1920). Under andre verdenskrig opplevde Norge høy økonomisk aktivitet som følge av økt etterspørsel etter vår eksport samt flåten vår. Skipsflåten var godt eksponert for frakt mellom kontinentene og rederiene dro nytte av kraftig vekst i fraktratene i og med risikoen og tonnasjeetterspørselen steg som følge av krigsforsyninger. Aksjemarkedet og obligasjonsmarkedet opplevde også betydelig vekst i omsetningen av verdipapirer. Dette kombinert med et bankvesen vel villige på utlånssiden til investorer og spekulanter bidro til inflasjonen. Oppløsning av gullstandarden gjorde det mulig å styre pengepolitikken etter egne preferanser. Norge hadde en ekspansiv pengepolitikk i under og rett etter krigstiden. Bruttoinvesteringene sank kraftig og hadde negativ vekst etter 1920. med andre ord merket Norge for alvor at krigen var over selv om vi var et nøytralt land. Investeringene sank kraftig samtidig som vi opplevde deflasjon fra i store deler av 1920-årene. Dette tyder på et bankvesen ute av stand til å sørge for lån til nye investeringer og prosjekter, samt lav etterspørsel både innen industri, konsum og bygg og anlegg. Dette er tegn på ettervirkningene av ekstremt kraftig økonomisk vekst, om enn ikke like kraftig tilbakeslag som i denne perioden. Investeringene i realkapital stabiliserte seg samtidig etter 1925 (jfr tall over). Oppgave 5) Når syntes paripolitikken (dvs. politikken for å bringe pengeverdien tilbake til sin førkrigsverdi og gullfeste kronen) å starte for alvor? Hvilken betydning kan den utviklingen vi har avdekket ha hatt for banksektoren? Paripolitikk går ut på å holde verdien av et eller flere lands valuta stabil i forhold til en viss historisk pengeverdi, eller i forhold til prisen på gull som i gullstandarden. Denne typen valutapolitikk sammen med finanspolitiske virkemidler, har i hovedsak vært vanligst i forbindelse med krig eller krise.
Paripolitikken i Norge på 1920-tallet er et eksempel på hva som kan skje ved en slik politikk. Etter første verdenskrig hadde mange land tatt opp lån internasjonalt. Også Norge lånte av andre land under krigen, og da disse lånene nådde forfall hadde de valutaene Norge lånte i endret verdi. Det ble et moralsk spørsmål for sentralbanksjefen Nicolai Rygg i forhold til å betale tilbake det landet skyldte. Rygg førte en kraftig kontraktiv pengepolitikk for å bringe (styrke) kronen tilbake til pari. Resultatet av dette forsterket den vanskelige lavkonjunkturen i 1920-årene. Politikken ble gitt opp i 1926 og Rygg gikk samtidig av som sentralbanksjef. Norge gikk tre år etterpå inn i en ny pengepolitisk krise da Ryggs arvtaker, Gunnar Jahn, insisterte på å holde kroneverdien fast i forhold til gull. Norge ga opp gullstandarden og paripolitikken i 1931 og investeringene og privat forbruk økte med en gang. http://no.wikipedia.org/wiki/paripolitikk Paripolitikken hadde store utslag på bankenes lån overfor utlandet i og med valutaene endret seg kraftig mot hverandre. Dette forsterket krisen og skapte store problemer for bankene. Samtidig sank etterspørselen etter varer og tjenester markert noe som førte til lavere økonomisk aktivitet og ytterligere forverret inntjeningsmuligheter for bankene.
Uke 8; Sammendrag av kapittel 8, Mishkin; An Economic Analysis of Finacial Structure Et velfungerende finansvesen er essensielt for at næringslivet skal fungere optimal. Bankvesenet flytter kapital fra sparere, gjerne private innskytere, til investeringer i næringslivet. For at dette skal fungere uten at innskyterne taper sine innskudd og at næringslivet mister tilgang på kapital fordi innskyterne trekker pengene ut av sine konti, må det legges grundige føringer for hvordan kapitalmarkedet skal drives fra statlig hold. Mishkin trekker frem noen viktige finansielle prinsipper: 1. Aksjekapital og utstedelse av nye aksjer er ikke den viktigste formen for ekstern finansiering i næringslivet. 2. Utstedelser av obligasjoner og aksjer er ikke den vanligste formen for å finansiere aktiviterer hos bedriftene. 3. Indirekte finansiering som involverer finansielle mellomledd som blant annet banker, diverse fond og livsforsikringsselskaper er mye viktigere enn direkte finansiering der selskapene henter kapital direkte fra långivere i markedet. 4. Finansielle mellomledd, hovedsakelig banker, er den viktigste kilden til ekstern finansiering for selskapenes virksomheter. 5. Finansielle institusjoner er blant de mest regulerte næringene i økonomien. 6. Bare de største veletablerte selskapene har tilgang til kapitalmarkedet for å finansiere sin virksomhet. 7. Finansiering med pant og sikkerhet i eiendeler er utbredt både i husholdnings- og selskapssammenheng i økonomien. 8. Gjeldskontrakter er typisk ekstremt juridisk kompliserte kontrakter som begrenser låntagers virksomhet innenfor gitte rammebetingelser. Transaksjonskostnader er et problem i kapitalmarkedet. Mange mindre aktører i markedet opplever at deres investeringer eller lån blir spist opp gjennom transaksjonskostnader knyttet til å investere eller hente kapital. For å redusere transaksjonskostnadene kan mindre aktører samle seg i finansielle mellomledd som f eks fond for å nyte godt av skalafordeler ved plasseringene. Asymmetrisk informasjon betyr at den ene parten i et forretningsforhold ikke har nok informasjon om den andre parten i en transaksjon. Dette medfører at det er betydelig risiko forbundet ved for eksempel utlån til et selskap som kan ha høyere kredittrisiko enn det banken hadde forestilt seg gjennom tilgjengelig informasjon. Dette kalles atferdsrisiko, noe som betyr at banken i dette tilfellet kan allokere kapitalen feil i forhold til hvem som egentlig burde fått lånet med tanke på risiko. Moralsk risiko oppstår etter transaksjonen og kan forklares med at en långiver bærer risiko for låntakers aktiviteter. For eksempel kan låntaker investere pengene i virksomhet som bærer større risiko enn det banken er forespeilet og det oppstår større risiko for at låntaker ikke klarer å holde sine gjeldsforpliktelser. For å motvirke uønsket risiko på sine utlån kan bankene stille krav til både egenkapitalsgraden til selskapet, sikkerhet i eiendeler som kun kan forvaltes i henhold til vilkår samt å sikre god informasjonstilgang i låntakers virksomhet. Interessekonflikter kan oppstå når en virksomhet tilbyr flere forskjellige tjenester som sammen kan utnytte andre parter til egen fordel. Dette kan for eksempel oppstå i tilbydere av både revisjons- og konsulenttjenester der revisor kan manipulere virksomhetens egentlige tilstand slik at de vil selge
flere konsulentoppdrag, eller få konsulentvirksomheten til å fremstå som mer suksessfull enn den i realiteten er. Finansielle kriser kan oppstå på bakgrunn av flere faktorer. Når asymmetrisk informasjon forhindrer optimal ressursallokering vil samlet verdiskapning reduseres kraftig sett i forhold til om ressursene hadde vært allokert optimalt. Faktorer som regnes som bidragsytere til finansielle kriser: Økt rentenivå Økt usikkerhet i finansmarkedet Redusert lønnsømhet og verditap i næringslivet Problemer i banknæringen Lav troverdighet til statens kredittverdighet.
Artikler uke 9 Artikkel #1 En litt artig artikkel om fysiske penger for en gangs skyld. Har man lenger behov for så små mynter som 50-øringen? Uansett vil nok ikke så mange merke de økonomiske konsekvensene av å fase ut femtiøringen ; http://e24.no/boers-og-finans/article3553441.ece Artikkel # 2 Japans aksjemarkeder reagerer positivt på makronyheter. Det er viktig for Japans økonomi som sliter med å finansiere statsbudsjettet sitt. Interessant artikkel sett i lys av de vanskeligere tidene for land med store budsjettunderskudd; http://e24.no/kommentar/boerskommentar/article3550250.ece Artikkel #3 Islands skjebne er det vel ingen som kan gjøre noe med på kort sikt, men de skal likevel stemme over hvem som skal bære gjelden fremover. Samme som med Japan, Island har ikke bærekraftig økonomisk utvikling, og det kommer spesielt til syne etter en finanskrise som den vi har vært vitne til; http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article1854140.ece
Artikler uke 10 Artikkel # 1 Hellas sliter med kraftig statlig gjeldsgrad og underskudd på statsbudsjettet. Mange trodde situasjonen landet var kommet opp i ville true medlemskapet i EU. Denne artikkelen omtaler en plan EU har for å redde landet ved akutt behov http://www.aftenposten.no/okonomi/utland/article3566235.ece Artikkel # 2 Det er ikke lenger like sikkert vi kommer til å se like mange renteøkninger dette året som først antatt. Veksttakten ble noe lavere enn signalene i høst skulle tilsi. Denne artikkelen debatterer hvorvidt renten vil bli satt opp av Norges Bank onsdag 24.03 http://e24.no/makro-og-politikk/article3574190.ece Artikkel # 3 Kinas vekst er betydelig, det er også inflasjonen. Myndighetene har latt landets valuta styrke seg mot dollar. Det spekuleres i hvorvidt den kinesiske valutaen Yuan vil stige ytterligere fremover. Denne artikkelen fokuserer på forholdet mellom USA og Kina: http://e24.no/makro-og-politikk/article3571850.ece
Uke 11; Medstudentrespons, Anvendt makro Geir Kristoffersen Oppgave: Legg rentekorridorsystemet til grunn. Drøft årsaker til at rentepåslaget for interbankrenten høsten 2008. Vurdering; Bloggen er strukturert oversiktlig og det er enkelt å finne fram til de forskjellige oppgavene. Studenten oppgir to forskjellige forklaringer på rentekorridorsystemet. Den ene forklaringen gir signaler om at teorien om rentekorridorsystemet brukt av sentralbankene ikke er forstått korrekt. Den forklaringen som synes å være mest korrekt er meget vanskelig forklart og er gjengitt to ganger. Oppgaven er meget lite strukturert. Den gir lite flyt og blander forskjellige teorier ment å besvare samme spørsmål. Forklaringen om rentepåslaget er forklart på en forståelig måte. Innledningen kunne vært mer presis. Det burde komme klarere frem at det var pengemarkedet i USA som stoppet helt opp og presset rentene kraftig opp også internasjonalt fordi disse markedene er meget knyttet opp til hverandre. Studenten mister troverdighet til hans forståelse da han argumenterer for at NIBOR renten er høyere enn styringsrenten. Det vil den alltid være. Det som midlertidig gjorde situasjonen prekær var at pengemarkedsrenten oversteg døgnlånsrenten i sentralbanken. Det kan virke som om oppgaven er noe raskt skrevet og at studenten vil oppgradere den etter hvert. Referanser i teksten savnes.
Uke 12; Teorien om kjøpekraftsparitet Oppgave a) Teorien om kjøpekraftsparitet (engelsk; purchasing power parity) er den mest utbredte for å forklare hvordan valutakurser endres mot hverandre. Teorien innebærer at valutakurser justeres kontinuerlig for å gjenspeile endringer i lands prisnivå. Teorien bygger på loven om en pris som sier at samme vare skal koste like mye i alle land, bare i forskjellig valuta. Kjøpekraftsparitet justerer valutakursene etter prisnivået i de ulike landene slik at samme var har lik pris, enten de er produsert i hjemlandet eller importert fra utlandet. Dermed er det enkelt å forklare hvordan valutakursene i land med høyt prisnivå sett i forhold til land med lavt prisnivå vil utvikle seg. For at varen skal kunne omsettes til samme pris i begge land må valutakursen til landet med høyt prisnivå svekkes slik at varen får lik pris i begge land, uavhengig av hvor den er produsert. Variabel Norge USA Prisnivå Øker Synker Valutakurs NOK USD Depresierer Appresierer Teorien forutsetter at varen er identisk i begge land og at transportkostnadene og handelsbarrierene er lave. Disse faktorene svekker i midlertidig teoriens grad av gyldighet på kort sikt: Politiske handelsrestriksjoner; myndighetene kan justere toll og avgifter slik at hjemmemarkedet favoriseres for å øke hjemlandets produksjon. Transaksjonskostnader; kan gjøre det billigere å handle samme vare/tjeneste i hjemlandet. Fastkursregime; man justerer renter slik at valutakursen holdes konstant, og det er pengepolitiske handlinger som justerer valutakursene. Oppgave b Når man skal sammenligne BNP mellom forskjellige land må man bruke felles valuta for at sammenligningen skal gi mening overhodet: Norges BNP USD = BNP NOK USD Disse tallene kan man si er absolutte, det vil si de indikerer BNP i Norge målt i USD. For at man korrekt skal kunne måle BNP nivå i forskjellige land mot hverandre må man justere for prisnivå. Hvis et land opplever høy inflasjon vil BNP stige, men det gjør betyr ikke nødvendigvis at landet har sterkere produktivitetsvekst enn andre land med lavere inflasjon. Dermed må vi justere for prisnivå når vi skal sammenligne BNP: BNP USD = BNP NOK USD KPI USA KPI Norge I følge teorien om Kjøpekraftsparitet vil økning eller reduksjon i prisnivå reflektere et lands valutakurs. For at man i det lange løp skal kunne sammenligne BNP nivå i flere forskjellige land, må man justere for inflasjon og regne om alle BNP-verdiene til en felles valuta.