Handlingsplan for bevaring og bruk av genetiske ressurser hos skogtrær i Norge 2007-2010 Vedtatt av Norsk genressurssenter 20. august 2007 Innledning Den første handlingsplanen ble utarbeidet av sekretariatet for Genressursutvalget for skogtrær (GUS) og vedtatt i januar 2003. I juni 2006 ble Norsk genressurssenter etablert, og i oktober 2006 utnevnte Landbruks- og matdepartementet (LMD) medlemmer til et nytt genressursutvalg for perioden 2007-2010. På bakgrunn av disse hendelsene har Norsk genressurssenter bedt om en ny handlingsplan for denne perioden. Mål for genressursbevaringen Målet er å bevare tilstrekkelige genetiske variasjon til å sikre evolusjonær tilpasning til fremtidige miljøforhold og for målrettet utnyttelse. Variasjonen kan forekomme både i naturlige populasjoner, bestand som er skjøttet i kulturskogbruket og innsamlet materiale som benyttes i foredling og forskning. Det er av grunnleggende betydning å ivareta forutsetningene for å opprettholde stor genetisk variasjon, først og fremst treslagenes utbredelse, populasjonsstørrelse og reproduksjonsevne. Med begrensete ressurser er det avgjørende å identifisere de treslag/populasjoner der vi antar sannsynligheten for tap av genetisk variasjon antas å være størst. I henhold til populasjonsgenetisk teori vil 20 populasjoner med minimum 50 reproduserende og ubeslektede trær i hver populasjon (totalt ca 1000 trær) bevare det mest verdifulle av et treslags genetiske variasjon. Forutsetningen er at populasjonene i rimelig grad dekker utbredelsen og de klimatiske gradienter arten forekommer i. I praksis vil populasjonene måtte være flere ganger større enn antyder over for langsiktig bevaring, siden mange trær ikke deltar i foryngelsen og som en sikkerhet overfor mulig tap av populasjoner ved menneskelig aktivitet og naturkatastrofer. Trusler og utfordringer Punktene som er vurdert her, knytter seg til hvilke faktorer som i dag eller i fremtiden kan tenkes å redusere den genetiske variasjonen. Avtagende eller lave populasjonsstørrelser. I løpet av de siste ti årene er det vist for skogtrær at det ikke er noen entydig sammenheng mellom sjeldenhet og tap av genetisk variasjon dersom populasjonsstørrelsen er tilstrekkelig. For eksempel viser en sjelden og spredt art som Sorbus torminalis en forbløffende høy genflyt, ikke minst på grunn av effektiv insektpollinering. Ikke desto mindre kan små populasjonsstørrelser føre til innavl og tap av genetisk variasjon. Norske skogtrær som kan være i faresonen er flere asaler og villeple.
Fragmentering. Fragmentering av bestand reduserer populasjonsstørrelsen og øker avstanden mellom individer av samme art. Dersom populasjonsstørrelsen blir for liten, kan dette føre til redusert genetisk variasjon og innavl. Fragmentering kan inntreffe etter endret arealbruk, ved at sammenhengende skogområder blir delt opp til industrifelt, boligområder eller veier. Manglende foryngelse. Foryngelse kan være vegetativ, kjønnet eller begge deler. Arter som ikke har kjønnet formering produserer ikke nye genetiske varianter, og vil ikke være i stand til å tilpasse seg genetisk til endrede miljøforhold. Lind har begrenset frøsetting på våre breddegrader på grunn av lave sommertemperaturer. På den annen side er den vegetative foryngelsen rik, og arten anses derfor ikke å være utsatt. Foryngelsen kan også bli hemmet av beiting, som er tilfellet for barlind. Sykdommer. Alvorlige sykdommer kan redusere populasjonsstørrelsen og påvirke evnen til å produsere avkom. Almesjuken er en av de alvorligste sykdommene som er kjent hos trær. Situasjonen er ikke kritisk i Norge, men i store deler av Europa er ulike almearter dramatisk redusert. Klimaendringer. Fremtidens klima forventes å bli varmere. Vi må regne med mildere vintre, lengre vekstsesong, mer nedbør spesielt langs kysten, og økt stormfrekvens. Mange treslag vil kunne øke utbredelsen ved lenger vekstsesong og høyere temperatur siden temperaturen på våre breddegrader er den mest begrensende faktoren for vekst. Klimaendringene kan imidlertid bli et problem for arter med liten spredningsevne da dette kan begrenser evnen til å okkupere nye habitater når livsbetingelsene forringes i eksisterende utbredelse. Eksempel på endrete livsbetingelser er at oppvarmingen kan føre til at vekstrytmen kommer i utakt med klimaet på voksestedet. Dette kan gi økt frekvens av frost- og tørkeskader. En tredje effekt kan være gunstigere forhold for sykdomsspredning eller introduksjon av nye sykdommer. Feil bruk av foryngelsesmaterialer. Etablering av skog med planter som ikke er tilpasset de økologiske forhold på planteplassen, kan gi ustabile bestand som lettere får skader og redusert tilvekst. I vårt land er det spesielt tilpasning til klima som er viktig. Klimarelaterte skader gjør trærne spesielt utsatt for sykdommer og angrep av insekter. Dersom genetisk dårlig tilpasset materiale sprer gener til bedre tilpassede nabopopulasjoner, kan dette lede til dårligere tilpasningsevne for neste generasjon. I Norge er det tidligere gjort betydelige flyttinger av provenienser med flere treslag, spesielt gran. Genetisk modifiserte trær (GM-trær) Genetisk modifiserte organismer kan spre gener til villpopulasjoner av samme art eller nært beslektede arter. Dette er et særlig aktuelt tema for en del jordbruksvekster (f. eks. raps). De genetiske endringene er gjerne knyttet til resistens mot sprøytemidler og sykdommer, eller til kvantitative endringer i vekstene. I henhold til Levende Skogs standard tillates ikke introduksjon av genetisk modifiserte trær i norsk natur (Levende Skog 2006). Utsetting av GM-trær ville også kreve godkjennelse av Regjeringen (Genteknologiloven, 10) og Utvalg for kontroll av frøforsyningen i skogbruket som forvalter Forskrift om skogfrø og skogplanter. Utfordringer med GM-trær er derfor ikke et aktuelt tema i inneværende mandatperiode. 2
Treslag som omfattes av handlingsplanen Mandatet for GUS påpeker at ansvarsområdet for utvalget (og Genressurssenteret) er skogtrær, som i henhold til skogbrukslitteraturen omfatter drøyt tjue velkjente treslag. I tillegg betraktes gruppen av ti asaler og villeple som ansvarsarter. Disse og andre arter har også relevans for Genressursutvalget for kulturplanter, men på grunn av deres tilknytning til skogøkosystemene anses de å falle inn under GUS sitt ansvarsområde. Siden det ikke er naturlig å trekke noen klar grense mellom trær i skog og i kulturlandskapet bør Norsk genressurssenter / GUS også i noen utstrekning kunne arbeide med i introduserte treslag, fremmede provenienser og naturlig hjemmehørende lignoser som normalt ikke betraktes som skogtrær (eks enkelte større Salix-arter). Livshistorietrekk grunnlaget for prioritering av bevaringstiltak Treslagene er svært forskjellige hva angår utbredelse, frø- og pollenspredningsmåter og historie i Norge. Ettersom sammensetningen av disse egenskapene sterkt påvirker treslagenes genetiske variasjon, er dette brukt som grunnlag for en differensiert bevaringsmetodikk, også anvendt i den forrige handlingsplanen (se også Myking og Skrøppa 2001). A. Arter uten konkrete bevaringsbehov. Med den kunnskap vi har i dag mener vi at det ikke er faglig grunnlag for å anbefale spesielle bevaringstiltak for arter med vid og kontinuerlig utbredelse og effektiv utveksling av pollen og frø da disse egenskapene bidrar til å opprettholde stor genetisk variasjon innen populasjonene. Dette karakteriserer furu, selje, einer, osp, hengebjørk, dunbjørk, gråor, svartor, hassel, rogn og hegg. Gran tilhører samme kategori, men grunnet det relativt intensive kulturskogbruket og en mulig tilbakegang assosiert med en forventet klimaendring, bør grana ha et nettverk av verneområder der genetisk materiale bevares in situ. Dette behovet er imidlertid overoppfylt av eksisterende bevaringstiltak. B. Arter med bevaringsbehov. Arter med liten utbredelse og spredt forekomst kan være mer utsatt for tap av genetisk variasjon enn foregående kategori av trær fordi populasjonene trolig er mindre og genetisk mer forskjellige. Dette gjelder i varierende grad den resterende gruppen av treslag, som derved kvalifiserer for spesielle hensyn i skogbehandling og et tilfredsstillende verneomfang. Bøk, ask, barlind, kristtorn, alm, lind og spisslønn, sommereik og vintereik har et verneomfang sammen med planlagte utvidelser (Sogn og Fjordane) som trolig dekker utbredelsen tilfredsstillende. Dette gjelder i mindre grad søtkirsebær, og i liten grad asalene og villeple som grunnet spredt eller marginal forekomst vanskelig lar seg bevare effektivt ved tradisjonelt områdevern. Det knytter seg også usikkerhet til hvordan asalene og villeple vil respondere på den omfattende gjengroingen ettersom de er knyttet til landskapstyper som er i sterk endring (skogkanter, skrenter og kulturlandskap). Norske asaler omfatter ti arter (fagerrogn, rognasal, sørlandsasal, grenmarasal, svensk asal, småasal, nordlandsasal, smalasal, norsk asal, bergasal) hvorav seks er endemiske. Dette gir Norge et betydelig bevaringsansvar. Hos mange asaler kan en forvente liten genetisk variasjon på grunn av apomiksis (frøproduksjon uten befruktning) og siden få individer deltar i reproduksjonen. Det er følgelig grunn til å gi bevaring av asalene høy prioritet i bevaringsarbeidet. 3
Aktiviteter og tiltak under bruk og bevaring av genetiske ressurser 1. Organisering og samarbeid Norsk genressurssenter ble opprettet 1. juli 2006 og overtok administrasjon og koordinering av alle prosjekter og genressursaktiviteter som tidligere var knyttet til genressursutvalgene for husdyr, planter og skogtrær. Genressurssenteret er organisert med en leder og en faglig medarbeider innen hver av de tre sektorene, og er plassert som en egen avdeling ved Norsk institutt for skog og landskap. Fagrådet for norske genressurser er rådgivende for Genressurssenteret i å prioritere og koordinere oppgaver, i økonomiforvaltning og informasjonsvirksomhet. Leder ved Genressurssenteret er sekretær for Fagrådet. Genressursutvalgene for husdyr, planter og skogtrær er sentrale rådgivende organ for Genressurssenteret innen sine områder med mandat direkte fra LMD. De tre fagmedarbeiderne ved Genressurssenteret er sekretærer i hvert sitt sektorutvalg. Det internasjonale samarbeidet innen forskning og forvaltning av genressurser hos skogtrær må videreføres, både i Norden gjennom SNS (Samnordisk skogforskning), GENECAR (Nordic Centre of Advanced Research in Forest Genetics and Tree breeding) og NSFPs (Nordisk skogbruks frø- og planteråd) genetiske nettverk, og på europeisk nivå i EUFORGEN (European Forest Genetic Resources Programme). Dersom EUFORGEN avvikles etter 2009, må Norge søke andre fora for europeisk samarbeid. 2. Bevaring Bevaring av genetiske ressurser kan foregå både in situ i vernete populasjoner eller bevaringsbestand, ex situ i plantefelt basert på frøplanter, stiklinger eller podninger og ved at den integreres i skogbehandlingen. Områdevern har med dagens verneomfang og planlagte utvidelser sannsynligvis oppfylt mye av sin funksjon for bevaring av genetiske ressurser hos skogtrær i Norge. Siden forrige handlingsplan (2003) har verneplan for edellauvtrær blitt implementert i Møre og Romsdal (2003). Når verneplan for edellauvtrær er vedtatt for Sogn og Fjordane vil det være et rimelig godt samsvar mellom treslagenes utbredelse og fordeling av verneområder, for de fleste treslag (jf forrige handlingsplan). Et viktig tilleggsmoment er at in situ-bevaring har begrenset verdi for visse sjeldne og spredte treslag på grunn av det lave antall individer som kan fanges opp i et verneområde. For disse treslagene er skjøtsel/forvaltning eller ex situ-bevaring sannsynligvis mer effektivt (se under). 4
Genressurssenteret bør med andre ord ikke prioritere arbeid med in situ-bevaring i denne mandatperioden, men heller legge vekt på skjøtselsbehovet i eksisterende verneområder og formidling av resultater med relevans for bevaring av sjeldne og spredte treslag. 2.1 Skjøtsel og forvaltning av verneområder Dersom verneområder skal fungere som genressursreservater for skogtrær, stiller det spesifikke krav til populasjonsstørrelse og foryngelse. Mange verneområder for edellauvskog ble opprettet da skogen var i en tidlig utviklingsfase, og flere treslag som var mål for fredningen er i mange tilfeller dårlig bevart på grunn av naturlige suksesjoner. Eksempler på treslag som dette gjelder er lind, barlind, kristtorn og svartor. Hjemmel for å utarbeide skjøtselplaner i vernet skog finnes i Naturvernloven. Skjøtselen må være av en slik art at den fremmer verneformålet. Skjøtselplaner for nasjonalparker må godkjennes av DN, mens tilsvarende planer for naturreservater og landskapsverneområder godkjennes av lokal forvaltningsmyndighet, på fylkes- eller på kommunenivå. Økt satsing på skjøtsel av naturreservater forutsetter at kontakten med Direktoratet for naturforvaltning (DN) styrkes. DN utarbeider nå mål for forvaltning av verneområder, og det er viktig at Genressursenteret bistår i dette arbeidet slik at trærnes genetiske ressurser blir et konkret bevaringsmål. For øvrig må alle initiativ fra Genressurssenteret vedrørende forvaltning av verneområder skje i forståelse med DN. Det er verken realistisk eller ønskelig med omfattende skjøtselstiltak i naturreservater. Et utvalg genressursreservater bør velges blant eksisterende naturreservater og skjøttes slik at det fremmer foryngelse og langsiktig bevaring av utvalgte treslag i reservatene. Valg av treslag og et passende nettverk av reservater, og utarbeidelse av skjøtselplaner er omfattende oppgaver som bør starte i denne mandatperioden. I arbeidet med skjøtselplaner vil det være naturlig å prioritere verneområder for edellauvskog (Direktoratet for naturforvaltning 1996) og for barlind og kristtorn (Myklestad 2006). 2.2 Ex situ-bevaring Ex situ-bevaring forekommer dels i foredlingsvirksomhet (frøplantasjer, arkiv, avkomforsøk) og forskning og omfatter særlig gran, i mindre grad andre treslag. Behovet for frøplantasjer er diskutert under frøforsyning (Kap. 3). Frøplantasjer og forsøk inneholder materialer med kjent genetisk variasjon om egenskaper som er viktige for virkesproduksjon. Behovet for ex situ-bevaring for genressursbevaring bør vurderes fortløpende, men grunnet store kostnader forbundet med slik bevaring er det aktuelt kun i spesielle tilfeller. Asalarter, villeple, alm (se over) og former av einer, barlind, gran og furu kan være aktuelle. Eventuelt tilskudd fra GUS vil normalt bare bli gitt til etablering og oppgradering av slike felt og ikke til generell drift og vedlikehold på lengre sikt. GUS vil derfor bare vurdere støtte til aktører som har en egeninteresse av samlingene og som yter betydelig egeninnsats. Fra 2003 til 2007 har GUS / Norsk genressurssenter støttet opprettelsen av et ex situ bevaringsbestand av lind i Rogaland Arboret. Den økonomiske støtten bør opphøre når ex situ-bestandet er etablert, trolig i 2008. 5
2.3 Kartlegging av sjeldne treslag Sjeldne arter med spredt forekomst kan være vanskelig å bevare effektivt in situ. I enkelte tilfeller kan det vurderes hvorvidt kartlegging av utbredelse er nødvendig for å estimere populasjonsstørrelsen, eller for å velge ut individer til ex situ-bevaring. En utredning om asal som ble bestilt under den forrige mandatperioden for å bringe klarhet i utbredelse, populasjonsstørrelser, og behov for bevaringstiltak er fortsatt ikke ferdig. Det er viktig at utredningen sluttføres i nær fremtid. 3. Næringsutvikling og utnyttelse av genetisk variasjon Genressurssenteret vil prioritere næringsutvikling basert på utnyttelse av trærs genetiske ressurser. Dette omfatter foredling, bruk av eksisterende variasjon og markedsføring av formeringsmaterialer. Utvalg, oppformering og testing av økotyper/genotyper Bruken av norske økotyper av trær med god klimatilpasning i landskapspleie og grøntanlegg er begrenset og bør derfor fremmes. Gode frøkilder av lønn, ask, bjørk og svartor er en mangelvare, og rust er fortsatt et stort problem for bjørk. Spesielle genotyper av visse arter som kan utnyttes kommersielt bør oppformeres og utnyttes. Dette gjelder blant annet treslag som einer, barlind, søtkirsebær, asal, spisslønn og lind. www.treogbusker.no Portalen ble opprettet i 2006 for å fremme etterspørsel etter klimatisk veltilpassede materialer av trær og busker i norske planteskoler. Det er viktig at portalen inneholder pålitelig og oppdatert informasjon om tilgjengeligheten av et bredt utvalg av arter og økotyper. Videre bør portalen utvides med sortiment i hagebruksplanteskoler i et samarbeid med Hageselskapet og Gartnerforbundet, gjennom prosjektet Planter for norsk klima. En evaluering bør gjennomføres etter 3-4 års drift. Frøforsyning og planteforedling i skogbruket Vedlikehold av foredlingsmaterialer og erstatning av gamle frøplantasjer er viktige sider ved frøforsyningen i skogbruket som bør støttes. Likeledes er det viktig å bistå arbeidet med å fremskaffe frø til foryngelsen av gran i områder hvor det forventes stor avvirkning de nærmeste tiårene. Tilgjengeligheten av lauvtrefrø i skogbruket bør økes, og gode kilder av hengebjørk og svartor bør prioriteres. Norsk genressurssenter bør ta aktivt del i revisjonen av den nasjonale strategien for frøforsyning i skogbruket som skal begynne i 2007. GUS vil i denne sammenhengen bidra etter behov og ellers være en naturlig høringsinstans for strategien. Norsk genressurssenter bør bidra til aktivitetene i TREEBREEDEX (treebreedex.mediasfrance.org). Dette er et EU-prosjekt som skal fremme samarbeid om foredling av skogtrær i Europa i perioden 2006-2010. 6
4. Forskning og kartlegging Generelt bør forskningsinnsatsen på genetiske ressurser hos trær styrkes. Norsk genressurssenter mener forskningen bør prioritere arter og problemstillinger som har interesse for forvaltningen, samt grunnleggende klimatilpasning hos trær. Det er også viktig å erverve mer kunnskap om fordeling av genetisk variasjon og genflyt hos arter med spredt og begrenset forekomst. For arter med yttergrenser i Norge og endemiske arter har vi et spesielt ansvar. Ettereffekt-forskningen (betydning av klimaforholdene under frøproduksjonen) i gran bør videreføres, både på kvantitativt og molekylært nivå. I tillegg bør mulige ettereffekter i andre treslag, som bjørk, studeres på grunn av den store betydningen ettereffekter kan ha for klimatilpasning generelt hos trær. Studien av foryngelse og avgang hos alm i Lier i Buskerud, relatert til almesjuken, bør fortsette. Om nødvendig bør det inkluderes mykologiske og entomologiske undersøkelser (almesjuken er en soppsykdom som spres med biller). Det nordiske og internasjonale samarbeidet innen forskning bør styrkes, på grunn av arbeidets omfang og for effektivt å utnytte tilgjengelige teknikker og ekspertise. I den sammenhengen er GENECAR (www.nordicgenecar.org) et nordisk forskningssamarbeid som bør utnyttes. 5. Formidling Formidling av genressursenes betydning og resultater av forvaltningsmessig verdi er svært viktig og må rettes både mot næring, forvaltning, allmennheten og det internasjonale forskersamfunnet i form av foredrag, artikler og gjennom media. Det bør legges vekt på å ferdigstille informasjonsfolder om Sorbus. I tillegg bør det skrives en informasjonsfolder om alm, ut fra artens utsatte posisjon, og for å formidle resultatene fra genetiske studier og kartleggingen av almesjuken som Genressursutvalget tidligere har bevilget midler til. Genressurssenteret skal publisere relevante nyheter på Internett regelmessig, så vel som spre nyheter til e-postnettverket. 7
6. Overvåking For å spore endringer i utbredelse og foryngelse hos sjeldne og spredte treslag, inngikk Genressursutvalget for skogtrær et samarbeid med Landskogtakseringen i 2003. I 2004 startet systematisk registrering av forekomst og foryngelse hos ask, barlind, kristtorn, eik (begge arter), bøk, alm, lind, spisslønn, villeple, søtkirsebær og asal på Landskogtakseringens faste flater. Overvåkningen er begrenset til produktive flater i fem fylker - Hordaland, Aust- og Vest- Agder, Telemark og Vestfold. I denne spesielle undersøkelsen er flatestørrelsen økt fra 250 m 2 til 2 daa. Landskogtakseringens flater er fordelt i 3 x 3 km rutenett som dekker hele landet under tregrensen. Registreringene bør fortsette i ytterligere to år (2007-2008) til de er gjennomført på alle produktive flater i de fem fylkene. Dette fremskaffer viktige referansedata om utbredelse og foryngelse av de utvalgte treslagene som kan danne grunnlaget for fremtidig overvåking. 7. Database over treslag i verneområder for skog En søkbar database over treslag i vernete områder er etablert ved Genressurssenteret (www.skogforsk.no/genress/datab_sider/vernetskog_inn2.cfm). I likhet med Naturbasen ved DN inneholder den også informasjon om areal, naturregion, høyde over havet, kartblad og koordinater for verneområdene. Det er opprettet koblinger mellom Naturbasen og Genressurssenterets base for å gjøre den samlete informasjonen mest mulig tilgjengelig. Databasen over treslag i verneområder bør oppdateres i samsvar med utvidelser av verneomfanget for skog, i et samarbeid mellom DN og Norsk genressurssenter. 8. Eierskap til genetiske ressurser I utkastet til naturmangfoldloven (2004) er det argumentert for at utnyttelse av genetisk materiale ikke skal være en eksklusiv rett for eieren av det biologiske materialet, men snarere at det genetiske materialet skal være en felles eiendom. Dette kan reise flere prinsipielle spørsmål omkring eierskapet til genressursene i foredlingsmaterialet fra frøplantasjene. Eierskapet til genetisk materiale i privateide samlinger (f.eks. frøplantasjer hos enkelte instanser) er ikke omfattet av lovforslaget, men reguleres i egne avtaler. I ovennevnte lovutkast ble det foreslått at eierskap til genetiske ressurser i skogtrær bør evalueres på nordisk nivå. Dette arbeidet bør settes i gang i løpet av denne mandatperioden, om nødvendig etter forslag fra Genressurssenteret. 8
Konklusjoner Genressursforvaltningen skal være sterkt faglig forankret og formes gjennom råd fra Genressursutvalget for skogtrær, Fagrådet for norske genressurser, og ved kontakt med brukere og nasjonale og internasjonale fagmiljøer. Spesifikke aktiviteter: 1. Skjøtsel av naturreservater for skog bør prioriteres i bevaringsarbeidet. Første skritt vil være utvelgelse av områder for senere skjøtsel, i første rekke blant reservater for edellauvskog og barlind/kristtorn. 2. Det bør legges vekt på arbeid med å velge ut og teste aktuelle genotyper og økotyper av norsk skogtrær for bruk i hagebruks- og grøntanleggssektoren, og for å bidra til lokal næringsutvikling. 3. Frøforsyningen i skogbruket må støttes gjennom konkrete prosjekter og i arbeidet med revisjon av den nasjonale strategien for frøforsyningen. Det er viktig å øke tilgjengeligheten av gode frøkilder for utvalgte lauvtrær. 4. Informasjon om trærs genetiske ressurser må være regelmessig og rettes mot allmennheten, forvaltningen og skognæringen. Informasjonsfoldere om alm og asal må ferdigstilles. Rapport/folder om utbredelse, populasjonsstørrelser og bevaringsbehov for asalene må ferdigstilles. 5. Genressurssenteret må ta initiativ for å styrke forskningen på trærs genetiske ressurser, særlig knyttet til klimatilpasning og innen områder som er viktig for forvaltningen. 6. Nettportalen www.treogbusker.no må oppdateres, kvalitetssikres og utvides med sortiment av busker og trær i hagebruksplanteskoler. 7. Innsamling av data om forekomst av sjeldne treslag i landskogtakseringens rutenett må opprettholdes i ytterligere to sesonger (2007-2008) for å legge grunnlaget for fremtidig overvåking. 8. Databasen for treslag i verneområder for skog må oppdateres kontinuerlig og være lett tilgjengelig på Genressurssenterets hjemmesider. 9. Genressurssenteret bør initiere arbeidet med å evaluere rettslige rammer for eierskap til skogtrærs genetiske ressurser på Nordisk nivå. De første fem punktene vil bli prioritert i denne handlingsplanen. Referanser Direktoratet for naturforvaltning 1996. Status for verneområder der verneverdiene er truet. DN-rapport 1996-1. Levende Skog 2006. http://www.skog.no/skog_data/attachments/373/forhandlingsgrunnlag_2006.pdf Myking, T. og Skrøppa, T. 2001. Bevaring av genetiske ressurser hos norske skogtrær. Aktuelt fra skogforskningen 2/01. Myklestad, Å. 2006. Foryngelse av barlind på Vestlandet. Aktuelt fra skogforskningen 6/05. 9