Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Forord Side 1 Forord Denne rapporten er utarbeidet av VISTA Utredning AS på oppdrag av Barne- og familiedepartementet. I VISTA Utredning AS er arbeidet utført av cand. polit. Peggy Zachariassen og sivilingeniør Finn Aslaksen, med sistnevnte som prosjektleder. Oppdragsgivers kontaktpersoner har vært seniorrådgiver Sissel Salomon og avdelingsdirektør Wenche Kverneland. Arbeidet har omfattet både krisesentre og incestsentre, men resultatene er presentert i to atskilte rapporter. Arbeidet med kostnadsmodell for krisesentrene har vært fulgt av en referansegruppe bestående av Tove Smaadahl - Krisesentersekretariatet Kari Sirevåg - Bergen krisesenter Vigdis Bratz Norsk krisesenterforbund - Follo krisesenter Synnøve Kjelsrud - Hamar krisesenter Tone Skjelbostad - Oslo krisesenter Ragnhild Forså - Krisesentersekretariatet Mosjøen krisesenter Heidi Olden Egn, Gjøvik krisesenter, deltatt på ett møte i stedet for Tove Smaadahl. Gruppen har hatt to møter. VISTA Utredning AS er ansvarlig for alle vurderinger og konklusjoner i rapporten. Oslo 9. august 2001
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Innhold Side 2 Innhold: 1 Innledning 6 1.1 Bakgrunn for arbeidet 6 1.2 Problemstillinger og mål for arbeidet 7 1.3 Arbeidsopplegg 8 2 Dagens krisesentertilbud 9 2.1 Utvikling og variasjon i tilbudet 9 2.1.1 Tilbud ved de enkelte sentre 9 2.1.2 Utvikling 10 2.1.3 Organisering 10 2.2 Geografisk fordeling av sentre 11 2.3 Hovedtrekk i dagens ressursbruk 12 3 Forslag til kostnadsmodell 14 3.1 Oppbygging av en kostnadsmodell 14 3.2 Nærmere om de enkelte deler av tilbudet 15 3.2.1 Telefonvakt 15 3.2.2 Opphold for kvinner og barn i en krisesituasjon 16 3.2.3 Ressursbehov knyttet til barn 21 3.2.4 Tilbud til dagbrukere 22 3.2.5 Utadrettet virksomhet 23 3.3 Oppsummering forslag til kostnadsmodell 24 3.3.1 Innledning 24 3.3.2 Hvordan skal en angi aktivitetsnivå 25 3.3.3 Personalkostnader 26 3.3.4 Lokaler 28 3.3.5 Drift 30 3.3.6 Samlede kostnader 30 3.3.7 Vurdering av modellen - korreksjonsfaktorer 31 3.4 Oppsummering av kostnadsmodell 31 4 Behov for krisesentertilbud 32 4.1 Problemstillinger 32 4.2 Behov for krisesentertilbud 32 4.3 Geografisk fordeling av sentre 33 4.4 Oppsummering og mulige tiltak 34 5 Oppsummering og vurdering av konsekvenser 36 5.1 Vurdering av dagens situasjon 36 5.2 Konsekvenser av å ta modellen i bruk 36 5.2.1 Innføring av en kostnadsmodell 36 5.2.2 Økonomiske konsekvenser 36 5.2.3 Andre konsekvenser 37
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Sammendrag Side 3 Det er behov for en kostnadsmodell Variabel geografisk dekning Usikkerhet og mangler i opplysningene om ressursbehov Ikke klare mål Utgangspunktet gir bare grunnlag for en grov og enkel modell Forslag til kostnadsmodell Sammendrag Bakgrunn Hensikten med arbeidet har vært å finne fram til en kostnadsmodell for drift av krisesentre. Modellen skal kunne benyttes i forbindelse med tildeling av offentlig støtte, både fra stat og kommuner. Den skal kunne brukes i dagens system, men også danne grunnlag for å tildele midler etter eventuelle endrede prinsipper. I dag får sentrene dekket halvparten av driftsutgiftene fra staten under forutsetning av den andre halvparten dekkes lokalt, i hovedsak av vertskommunen og andre kommuner som støtter sentrene. Arbeidet er gjennomført ved at årsrapporter og regnskaper fra sentrene er gjennomgått og vurdert. Vi har videre snakket med mange av sentrene på telefon, og hatt to møter med en referansegruppe med representanter fra krisesentrene. Utgangspunkt og grunnlag for å utarbeide kostnadsmodell Krisesentrene er etablert på lokalt initiativ, og den geografiske dekningen varierer. En storby som Oslo har bare ett, mens andre fylker har flere. I enkelte områder ligger sentrene tett (for eksempel 5 sentre i Østfold), mens det andre steder er langt til nærmeste krisesenter. Antallet brukere varierer fra 20-30 til over 500 i året, og bredden i tilbudene varierer. Bildet er derfor nokså variert, noe som gjør vanskelig å utvikle en kostnadsmodell som passer alle. Opplysningene om tilbud og ressursbruk som finnes i årsmeldingene, er i hovedsak bygget over en felles lest, men er også ulike og gir ikke grunnlag for avanserte analyser. Ressursbruken er samtidig mer et resultat av hva det er mulig å få av støtte, enn av reelle behov. Materialet gir dermed ikke et godt grunnlag for å beregne framtidig ressursbehov. Det er samtidig ikke angitt klare mål for hva et krisesenter skal tilby av tjenester og kvalitet på tjenestene. Utgangspunktet for å utvikle en presis kostnadsmodell er derfor også begrenset på dette punktet. Vi har drøftet disse punktene i rapporten, og vist hva vi har forutsatt i modellen, men vurderingene bør diskuteres videre. På denne bakgrunn er modellen nødt til å bli nokså grov og enkel. Det er ikke hensiktsmessig å utvikle en mer avansert modell med det utgangspunkt som foreligger nå. Disse begrensningene bør en være klar over når en anvender modellen. Hovedtrekk i kostnadsmodellen Resultatet av arbeidet er en kostnadsmodell som i hovedsak er basert på følgende forutsetninger: Antall beboere per år brukes som hovedindikator på omfanget av sentrenes tilbud og aktivitet. I dag er det 1 beboer årlig per 1.000 innbyggere i influensområdet i gjennomsnitt. Men variasjonene er store fra 0,3 beboere til over 2 per 1.000 innbyggere. Personalutgiftene, som er de viktigste utgiftene, legges på et nivå som tilsvarer at alle har fast ansettelse og ordinær lønn. Mange har allerede
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Sammendrag Side 4 valgt dette, og fått dette nivået akseptert, og vi finner ikke grunnlag for å legge nivået lavere. Vi tar ikke stilling til hvordan vaktene/de ansatte skal tilknyttes, men vi knytter kostnadsnivået til hva det koster med fast ansatte. Behovene for lokaler er basert på de behov en har kommet fram til ved nybygging. Ressursbehovet som er beregnet, dekker betjening av lån, samt forvaltning, drift og vedlikehold av lokalene. Modellen er i utgangspunktet basert på at sentrene har nattåpent, men vi foreslår at en forsøker å samordne vaktordningene og en del andre tilbud ved mindre sentre for å spare utgifter. Dette gjøres delvis også i dag. Dette gir en sammenheng mellom antall beboere og samlede kostnader som vist i figuren nedenfor 9,00 Samlede kostnader/år 8,00 7,00 6,00 5,00 4,00 3,00 2,00 1,00 0,00 Drift Lokaler Lønn 50 100 150 200 250 300 350 400 450 500 550 Beboere/år Stordriftsfordeler Figur 1 Samlede kostnader årlig Ved drift av krisesentre er det betydelige stordriftsfordeler, ved at kostnaden per beboer ligger på omkring 30.000 ved de minste sentrene, og nede i omkring 10.000 kroner ved de største sentrene. Nærhet til sentre gir økt bruk Vi har derfor sett nærmere på bruken av sentrene i forhold til geografiske avstander og størrelse på omlandet. Hovedtrekket i undersøkelsen er at nærhet til senteret gir økt bruk. Det er betydelig høyere bruk av sentrene fra innbyggere i vertskommunene enn fra de andre kommunene, og fylker med tett geografisk dekning av sentre har flest brukere. Dersom en av økonomiske årsaker skulle ønske å redusere antallet sentre, ville det trolig føre til redusert antall brukere, og at flere ikke ville få hjelp til å komme ut av en volds- og mishandlingssituasjon. Det er mulig at økt informasjon, lettere tilgang til sentre osv kunne kompensere for den negative virkningen av økt avstand, men kunnskapen om hvilke faktorer som kan ha betydning i tillegg til den geografiske avstanden, er i dag ikke tilstrekkelig. En bør derfor undersøke forholdet mellom avstand og faktisk bruk nærmere før en eventuelt reduserer antallet sentre.
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Sammendrag Side 5 Dårlig dekning i enkelte områder Fylkesvis samordning kan gi bedre tilbud og lavere kostnader Økt informasjon vil gi økt bruk Kostnadene vil øke Behov for nybygging Innføring av modellen vil gi grunnlag for mer langsiktig planlegging ved sentrene Det er samtidig noen områder i landet hvor det kan synes aktuelt med bedre dekning. Dette gjelder blant annet Sogn og Fjordane. Vi har på denne bakgrunn foreslått en fylkesvis vurdering av koordinering og rollefordeling mellom sentre, med sikte på økt samarbeid mellom sentrene. Det er pekt på at de potensielle brukerne ikke kjenner sentrenes tilbud godt nok, og at det er behov for mer informasjon (NIBR: 2001 se ref. i kap. 1). En slik informasjon vil trolig øke bruken generelt i forhold til i dag. Konsekvenser De samlede utgiftene per år til krisesentre vil ved bruk av modellen på dagens sentre ligge på 120-140 millioner kroner i året. I praksis kan det være muligheter for å redusere kostnadene (jfr forslaget over om fylkesvis samordning), men det kan også være behov for nye sentre. I 1999 var det samlede forbruket på omkring 80 millioner kroner. Det er derfor uansett snakk om en betydelig økning i kostnadene. Den store økningen skyldes i hovedsak følgende: Det er forutsatt et ressursbehov til personale som tilsvarer at alle er fast ansatt og har ordinær lønn. I dag dekkes en betydelig del av personalbehovet av frivillige vakter, som i hovedsak får noe betalt per vakt, men langt mindre enn det en fast ansettelse tilsier. Særlig ved mindre sentre gir denne ordningen lave personalkostander i forhold til en stab med fast ansatte. Det er lagt til grunn en bedre bygningsmessig standard som forutsetter beboerne får enerom i perioder med normalt belegg, og det er avsatt plass til møterom, personalrom osv. Bygningene forutsettes dessuten å være tilgjengelige for alle, inkludert eldre og funksjonshemmede. Dagens kostnadsoversikt gir ikke et riktig bilde av kostnadene til lokaler fordi en del av sentrene har subsidiert husleie. Dagens lokaler, som på mange måter ikke er tilfredsstillende bygningsmessig, har altså egentlig høyere kostnader enn det som fremgår av regnskapene. Vi tror at dersom de enkelte sentre vurderer sine lokaler med hensyn til funksjonalitet i form av møterom, fleksibilitet osv, og samtidig setter de minimumskrav til bygningen som er skissert over, nemlig enerom ved ordinær belastning og tilgjengelighet for alle, vil det vise seg at det er et betydelig nybyggingsbehov. Dersom modellen tas i bruk, vil sentrene kunne gi et bedre tilbud, og samtidig arbeide mer rasjonelt fordi de kan planlegge mer langsiktig.
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Innledning Side 6 1 Innledning Staten dekker halvparten av utgiftene til drift av krisesentre Støttesystemet er til vurdering Det er behov for en kostnadsmodell Økonomien er i dag lite forutsigbar for alle parter 1.1 Bakgrunn for arbeidet Det er omkring 50 krisesentre i landet. Disse finansieres av staten, kommunene og i noen tilfeller også av fylkeskommuner og andre bidragsytere. Statstilskuddet skal dekke 50 prosent av budsjetterte utgifter til etablering og drift og tildeles under forutsetning av en tilsvarende lokal finansiering. Eventuelle overskudd fra foregående år trekkes fra budsjettets utgiftsside før statstilskudd beregnes. Finansieringen er altså basert på driftsutgiftene til det enkelte senter. Det har vært vurdert å innlemme den statlige støtten i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner, på linje med støtte til andre formål. (ca 65 prosent inngår i rammeoverføringene). Dette er et ledd i en generell politikk for å innlemme en størst mulig del av de statlige overføringene i rammetilskuddene, for å gi handlingsfrihet for lokale beslutninger og prioriteringer. I Barne- og familiedepartementet forslag til budsjett for 2001 1 er arbeidet omtalt på følgende måte: Det har bare vært mindre endringer i tilskuddsordningen siden den startet i 1981. I 1999 ble bevilgningen gjort om til en overslagsbevilgning. Departementet nedsatte våren 1999 en tverrdepartemental arbeidsgruppe for å utrede tilskuddsordningen til krisetiltak. Bakgrunnen var at tilskuddsordningen er lite forutsigbar for sentrene og bevilgningen lite styrbar for staten. Tilskuddets størrelse motsvarer heller ikke sentrenes aktivitet og frivillig innsats, men er styrt av kommunenes og andre giveres støtte. Arbeidsgruppen fikk ikke avsluttet sitt arbeid i 1999. Departementet vil arbeide videre med å finne en hensiktsmessig tilskuddsordning. Dersom støtten til krisesentre skal inngå i rammetilskuddet, er det behov for en kostnadsmodell for å kunne beregne nivået på støtten til fylkeskommuner/kommuner. Det vil også være en diskusjon om støtten skal inkluderes i det kommunale eller det fylkeskommunale tilskuddet, men utarbeidelse av selve kostnadsmodellen bør kunne skje uavhengig av dette spørsmålet Den delen av støtten som gis lokalt, deles mellom kommuner, fylkeskommuner og delvis andre bidragsytere. En del kommuner dekker for eksempel sine behov for denne type tiltak gjennom bruk av nabokommunenes tilbud, og betaler for dette. Også disse aktørene vil ha behov for en kostnadsmodell for å kunne vurdere om det er et riktig nivå på ressursbruken i senteret de gir støtte til. I tillegg kan en økt bruk av kostnadsmodell og eventuelt mer forutsigbare tilskudd fra staten også bidra til at det blir enklere å planlegge langsiktig i krisesentrene. Det er vårt inntrykk i dag at sentrene lett blir en salderingspost, og at mangel på sikkerhet for langsiktig støtte kan gjøre det 1 St.prp. nr. 1 (2000-2001) for budsjetterminen 2000. Utgiftskapitler: 0800-0868
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Innledning Side 7 vanskelig å utvikle tilbudet, og å drive rasjonelt. Fra statens side vil det også være ønskelig med mer forutsigbarhet. I dagens situasjon varierer statens tilskudd i forhold til den lokale økonomiske støtten krisesentrene klarer å oppnå og er derfor lite styrbar for staten. Disse forholdene ligger til grunn for at barne- og familiedepartementet har satt i gang dette arbeidet med å utvikle en kostnadsmodell for krisesentre. Store forskjeller i bruk og i kostnader Stedlige forhold kan være forskjellige En kostnadsmodell kan gi grunnlag for vurdering av omfang av offentlig støtte 1.2 Problemstillinger og mål for arbeidet Antall brukere i forhold til befolkningen i omlandet, varierer mye fra senter til senter. Det er videre store forskjeller i de årlige kostnadene ved krisesentre som i hovedsak ser ut til å ha omtrent samme aktivitetsnivå. Samlet er det en variasjon både i bruk og kostnader som er vanskelig å forstå ut fra tilgjengelige tall. Det er imidlertid mye av aktiviteten som er vanskelig å måle, og å rapportere på en slik måte at sentre kan sammenlignes. En del av forskjellen som observeres kan derfor skyldes at sentrene har ulik aktivitet og tilbud. Det er imidlertid også en del andre kjente forhold som kan bidra til at de samlede utgifter varierer: Antallet betalte medarbeidere varierer. Tilbudene er ofte etablert på frivillig 2 basis med stor grad av dugnad, men har etter hvert fått fast ansatte og lønnede medarbeidere som en del av bemanningen. Betaling for lokaler, og lokalenes størrelse og kvalitet kan variere. I noen tilfeller har sentrene gratis hus eller lav husleie som en del av støtten fra kommunen. Prisene for lokaler vil også variere etter hvor en er i landet. Tilbudene som gis er ulike. I første rekke gjelder dette åpningstiden som har direkte betydning for hvor stor bemanning som trengs. Men også hvilke tilbud som gis ut over de rent primære som å besvare henvendelser og gi husrom og beskyttelse til brukerne, kan ha betydning for kostnadene. Samlet er det nokså mange forhold som kan variere fra senter til senter og det er ikke uventet at ressursbruken ser ut til å være ganske forskjellig fra senter til senter. Det kan også være stedlige forhold knyttet til de enkelte sentre og distrikter som gjør at ressursbruken skal variere noe. Målet for arbeidet er å komme fram til en kostnadsmodell som kan benyttes til å vurdere hva som er rimelige kostnader ved de enkelte sentre. Modellen skal videre danne grunnlag for å vurdere endringer i støttesystemet og konsekvenser av slike eventuelle endringer. Vi vil imidlertid presisere at det er utarbeidelse av selve kostnadsmodellen som er målet med denne utredningen, og ikke å foreslå støttesystem. Modellen skal imidlertid utformes slik at den kan danne et best mulig 2 De frivillige får som regel en viss betaling for hver vakt. Betalingen er i de fleste tilfeller lavere enn om vaktene hadde vært fast ansatte. Frivillige vakter ved krisesentre betyr derfor ikke at vaktene arbeider gratis. Det betyr at de har en annen tilknytningsform til senteret, og at de normalt har en lavere betaling enn de ville ha hatt om de var fast ansatte.
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Innledning Side 8 grunnlag for tildeling av midler etter de aktuelle former for støtte. Det er tatt utgangspunkt i dagens situasjon 1.3 Arbeidsopplegg Innhenting av opplysninger om dagens drift ved sentrene har skjedd på to måter: Innsamling av årsrapporter og årsregnskaper. Telefonsamtaler med de fleste sentra. Materialet er analysert og drøftet med en referansegruppe bestående av representanter fra de to krisesenterorganisasjonene samt frittstående sentre. Representanter fra Barne- og familiedepartementet har også deltatt i møtene. Det innsamlede materialet gir et bilde av driften ved sentrene i dag. Situasjonen i dag er imidlertid ikke nødvendigvis den som bør legges til grunn for en kostnadsmodell som skal fungere i tiden fremover. Ressursforbruket er tilpasset hvor mye støtte det er mulig å få lokalt, og representerer ikke nødvendigvis dagens behov. Dessuten er både behov og driftsformer i stadig utvikling. Bruk av dagens situasjon som utgangspunkt for å vurdere modell kan derfor virke konserverende, og i for liten grad ta hensyn til behov for utvikling og endringer. Vi har imidlertid tatt dette opp under diskusjon av modellen, og ikke lagt gjennomsnittsbetraktninger til grunn for vurderingene. Vi har forsøkt å vurdere hvordan de enkelte deler av aktiviteten vil drives i framtida, og også å vurdere om enkelte sentre i større grad enn andre er kommet lenger i utvikling, og i større grad bør danne grunnlag for modellen.
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Dagens krisesentertilbud Side 9 Tilbud til kvinner og barn som er i en krisesituasjon på grunn av vold Supplement til det offentlige hjelpeapparatet 2 Dagens krisesentertilbud 2.1 Utvikling og variasjon i tilbudet 2.1.1 Tilbud ved de enkelte sentre Sentrene er i første rekke et tilbud til kvinner og barn som er i en krisesituasjon på grunn av vold. Men sentrene driver også med forebyggende arbeid og informasjonsarbeid, og arbeider for å øke det ordinære offentlige hjelpeapparatets kunnskap om de problemer sentrene arbeider med. Sentrene er i utgangspunktet et supplement til det ordinære offentlige hjelpeapparatet som skal bistå mennesker som er utsatt for vold. I praksis dekker imidlertid sentrene behov hos brukerne som ofte er dårlig dekket i det ordinære hjelpeapparatet. Tilbudet kan i korte trekk beskrives med følgende stikkord: 1. Telefonvakt - krisetelefon 2. Opphold for kvinner og barn i en krisesituasjon samt bistand til kontakt med hjelpeapparatet 3. Tilbud til barn 4. Dagtilbud og andre tilbud til brukere 5. Utadrettet virksomhet i form av opplæring og informasjon til hjelpeapparatet og til publikum, offentlige myndigheter osv. Omfanget av tilbudet innenfor disse punktene varierer fra senter til senter, og tilbudet har utviklet seg ulikt ved de ulike sentre. (se punkt 2.1.2 om utvikling av tilbudet fra det første senteret startet opp i 1978). Noen av krisesentrene har også incestsenter. (Ressursbruken til de sistnevnte er imidlertid skilt ut i årsrapporter og regnskaper og er ikke tatt med i datagrunnlaget vi har brukt til å analysere krisesentrene.) 9.000 brukere I 1999 overnattet i overkant av 2.400 kvinner og ca 1.800 barn på sentrene, mens nærmere 4.700 kvinner søkte råd fra krisesentrene uten å overnatte 3. Krisesentrene dekker brukergruppens behov bedre enn andre deler av hjelpeapparatet Bruken av sentrene til overnatting ser ut til å ha stabilisert seg. De siste årene er det imidlertid antallet dagbrukere økt betydelig. Dette er i mange tilfeller brukere som har benyttet senterets tilbud og har flyttet ut, men fortsatt deltar i ulike aktiviteter ved senteret. Det kan imidlertid også være brukere som ikke har bodd på senteret, men som har behov for det dagtilbudet som finnes. Denne endringen i retning av økt andel dagbrukere, kan blant annet ha betydning for de bygningsmessige behov. Mange av brukerne har også vært i kontakt med andre deler av hjelpeapparat (helsetjeneste, politi osv). Brukernes vurdering av krisesentrene er gjennomgående positiv og sentrene står på mange måter i en særstilling i forhold til andre tilbud. (Jonassen/Eidheim 2001). Dette betyr ikke at tilbudet ikke kan utvikles eller forbedres, men tilbudet kommer 3 Wenche Jonassen og Frøydis Eidheim: Den gode vilje NIBRs Pluss-serie 1-2001
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Dagens krisesentertilbud Side 10 godt ut i forhold til andre tilbud, og behovet dekkes i dag ikke av andre instanser. Som bakgrunn for en vurdering av kostnader innebærer dette at det kan synes fornuftig å videreutvikle tilbudet ved krisesentrene. De fleste sentrene er etablert i tiden 1978-1986 2.1.2 Utvikling Utviklingen av krisesentre her i landet er beskrevet av NIBR (Jonassen/Eidheim 2001) på følgende måte: Det var kvinnebevegelsen som på 1970-tallet satte søkelyset mot kvinnemishandlingsproblemet og som startet krisesentre for å dokumentere omfanget av vold mot kvinner og bistå kvinner som levde i mishandlingsforhold. I Norge så det første krisesenteret dagens lys i 1978, etter ett års prøvedrift med krisetelefon. Over hele landet vokste det fram krisesentre de påfølgende årene. Sentrene dukket opp der det var lokale initiativtakere, og utbyggingen ble aldri basert på noen analyse av i hvilke områder nye tiltak trengtes mest. I 1986 fantes det 46 krisesentre og 11 krisetelefoner 4 (Jonassen 1987). Ved utgangen av år 2000 fantes det 50 krisesentre og 5 krisetelefoner. Dekningsgraden per innbygger varierer mye fra fylke til fylke. De fleste krisesentrene ble altså etablert i løpet av noen få år fra 1978. De siste 15 årene har antallet i hovedsak vært stabilt. Det har imidlertid blitt noen flere krisesentre og tilsvarende færre krisetelefoner. Variasjonen i spredning og aktivitet kan delvis forklares ut fra måten sentrere er etablert på. De er etablert ut fra et lokalt behov, men etableringen har også vært avhengig av at det har vært lokale ildsjeler til å arbeide for etableringen. Flat organisasjonsstruktur To foreninger 2.1.3 Organisering Organiseringen av sentrene ved starten er beskrevet på følgende måte (Jonassen 2001): Fra begynnelsen av ble krisesentrene drevet med flat organisasjonsstruktur. Ingen skulle være sjefer i denne virksomheten og brukerne som kom til krisesentrene skulle delta i arbeidet på sentrene på like linje med vaktene. Kvinnebevegelsen valgte flat struktur for å motvirke det hierarkiske system som kvinner ellers var fanget i, og der mannen var tildelt mer makt enn kvinner (Ahnfeldt 1987 5 ). Krisesentrene var til å begynne med relativt store organisasjoner med mellom 20 og 180 vakter (Jonassen 1987). Flat struktur kan fungere godt i små grupper, men er vanskelig å anvende i større organisasjoner (Freeman 1975 6 ). Flat organisasjonsstruktur har derfor i alle år vært en stor utfordring i driften av krisesentrene. På slutten av 1980-tallet ønsket krisesenterbevegelsen å stenge ute sentre som ble drevet av ideelle organisasjoner og kommuner fra landskonferansene. Disse sentrene 4 Wenche Jonassen: Vennetjeneste eller offentlig tiltak. En analyse av organisering og drift av krisesentrene. NIBRrapport 1987:10 5 E. Ahnfeldt: Kvinnemishandling fra privat problem til offentlig ansvar. En dagsordenbyggingsprosess Hovedoppgave i statsvitenskap, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo 1987 6 J.Freeman: The politics of women s liberation: a case study and an emerging social movement and its relation to the policy process. Longman, New York and London 1975
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Dagens krisesentertilbud Side 11 Økende andel faste medarbeidere Flest sentre i Nordland Hierarki av sentre noen har filialer Funksjonsdeling kan være hensiktsmessig trakk seg etter hvert ut og dannet i 1990 Norsk Krisesenterforbund. I 1994 ble Krisesentersekretariatet, som består av sentre med utgangspunkt i Krisesenterbevegelsens plattform, dannet. Norsk Krisesenterforbund har nå 13 sentre som medlemmer, mens Krisesentersekretariatet har 24 sentre (samt 5 krisetelefoner) som medlemmer. 13 krisesentre er ikke med i noen av organisasjonene. De fleste sentrene har nå en stab med en eller flere faste medarbeidere. Et økende antall (i dag ca 10) drives med bare faste medarbeidere. Det er også blitt mer vanlig at vaktene får betaling. Tre av fire krisesentre hadde i 1995 et styre med kommunal representasjon 7. 2.2 Geografisk fordeling av sentre Som beskrevet foran, er sentrene oppstått etter lokalt initiativ, og fordelingen kan derfor være litt tilfeldig. Det er samtidig en klar tendens til at sentrene i forhold til befolkningsgrunnlaget ligger tettere i områder med spredt befolkning og lange avstander til for eksempel store byer. Det er Nordland som har flest sentre av fylkene, med i alt 8 sentre. (Nordland er også det fylket som har flest kommuner). Det er videre 5 sentre i Østfold, og 4 i Buskerud, Rogaland, Hordaland og Finnmark. I de tre sistnevnte er det delvis lange avstander og et komplisert kommunikasjonsmønster, mens det er vanskeligere å forstå at det er oppstått så mange sentre i Østfold. Vestfold har til sammenligning bare ett krisesenter. Oslo har også bare ett senter, som dekker over en halv million mennesker. Også senteret i Bergen dekker alene en betydelig del av befolkningen på 440.000 mennesker i Hordaland. Her er det imidlertid også tre andre sentre (Sunnhordland, Voss og Odda) som til sammen dekker ca 75.000 mennesker. Gjennomsnittlig er det omkring 90.000 mennesker i befolkningsomlandet til hvert krisesenter. De få som har flest, trekker imidlertid gjennomsnittet betydelig opp, og omkring 20 sentre har mindre enn 50.000 mennesker i befolkningsomlandet. 5 av sentrene har mindre enn 20.000 mennesker i omlandet. Det er dessuten utviklet en form for hierarki blant sentrene i enkelte områder. Finnmark har flere krisesentra, men med egen ordning med Vest-Finnmark krisesenter i Hammerfest, som dekker Krisetelefonen i Nordkapp og Alta. Disse disponerer egne leiligheter som fungerer som midlertidig løsning for kvinner i krise før de kommer til Hammerfest. Årsaken er lange avstander og dårlige kommunikasjoner. I Nordland er det ikke døgnåpent i f eks Sandnessjøen, Brønnøysund og Rana. Sentrene har imidlertid overnatting og døgnåpent ved behov. Denne funksjonsdelingen mellom sentre, som er oppstått for å dekke flere områder geografisk med så liten ressursbruk som mulig, kan være hensiktsmessig, og bør trekkes inn ved vurdering av kostnadsmodell. Det vil si at det ikke er sikkert at alle sentre økonomisk sett skal dimensjoneres likt, og forventes å ha det samme tilbud. 7 R.K. Andersen: Integrasjon eller autonomi? En studie av krise- og incestsentre og deres forhold til kommunene. Institutt for samfunnsforskning, rapport 97:5, Oslo 1995
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Dagens krisesentertilbud Side 12 2.3 Hovedtrekk i dagens ressursbruk Vi har tall fra 1990 og til i dag. Tilskuddene til krisetiltak økte sterkt fra 1990 til ca 1995, for deretter å flate ut. I 1990 var det statlige tilskuddet i overkant av 20 millioner kroner, i 1995 var det på 42 millioner, mens det økte til 53 millioner i 1999. Krisetiltak slik de er omtalt i statsbudsjettet, omfatter både krisesentre og incestsentre. I 1999 utgjorde tilskuddene til krisesentre omkring tre fjerdeparten av beløpet, eller i alt ca 40 millioner kroner. Siden det statlige tilskuddet hele tiden har dekket halvparten av kostnadene, forutsetter vi at disse tallene er representative for den totale kostnadsutvikling. Samlet brukte sentrene omkring 80 millioner kroner i 1999. Av dette gikk omkring 74 prosent til lønninger, mens resten ble fordelt med 15 prosent til lokaler, og 11 prosent til annen drift. Fordelingen mellom de to sistnevnte er imidlertid noe usikker, siden utgiftene føres på litt ulike måter. Andelen som går til lønn er omtrent den samme for små og store sentre. Det er imidlertid en del individuelle variasjoner. De oppgitte utgiftene til husleie er trolig noe for lave, siden noen ikke betaler for lokalene, mens andre trolig betaler en noe subsidiert husleie. Dette er i så fall en skjult subsidiering som i de fleste tilfellene vil komme fra vertskommunene. De samlede utgiftene varierer ganske mye, når en ser dem i forhold til antall beboere. Ressursbruken kan også måles i forhold til andre kriterier (for eksempel dagbrukere), og den observerte variasjonen kan delvis ha sammenheng med hvordan en måler (se kap. 3.3.2 for nærmere drøfting av dette). En må imidlertid kunne slå fast at uansett hvordan en måler, synes det å være nokså store variasjoner i ressursbruken. Dette er vist i figuren nedenfor. 7,0 Samlede utgifter - millioner kroner/år 6,0 5,0 4,0 3,0 2,0 1,0 0,0 0 100 200 300 400 500 600 Beboere/år Figur 2 Samlede utgifter per år sett i forhold til antall beboere per år En del av ressursbruken er knyttet til selve beredskapen i form av telefonvakt, mottak osv. og det er naturlig at de sentre som har færrest brukere har høyest ressursforbruk pr bruker. Når en presenterer ressursbruken som ressursbruk pr beboer, får en kurven som er vist nedenfor.
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Dagens krisesentertilbud Side 13 70 000 Samlede utgifter per beboer 60 000 50 000 40 000 30 000 20 000 10 000 0 0 100 200 300 400 500 600 Beboere/år Stordriftsfordeler Figur 3 Samlede utgifter per beboer Det er som en ser store variasjoner, men når en slår sammen sentrene i grupper, finner en at de sentre som har færre enn 50 beboere pr år, i gjennomsnitt bruker ca 34.000 kroner pr beboer. De som har mellom 50 og 100 brukere pr år bruker ca 24.000 kroner, mens gjennomsnittskostnaden for de som har over 100 brukere i året ligger på ca 14.000 kroner pr beboer. Det er derfor klare stordriftsfordeler i driften av sentre. Kostnaden per beboer må imidlertid vurderes mot geografisk dekning. Disse problemstillingene er drøftet nærmere i kapittel 4.
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Vurdering av kostnader Side 14 3 Forslag til kostnadsmodell Ulike typer tilbud De enkelte deler av tilbudet utgjør en helhet Rollefordeling mellom sentre 3.1 Oppbygging av en kostnadsmodell Vi har tatt utgangspunkt i at aktivitetene ved et krisesenter kan deles inn i følgende typer tilbud: 1. Telefonvakt - krisetelefon 2. Opphold for kvinner og barn i en krisesituasjon samt bistand til kontakt med hjelpeapparatet 3. Tilbud til barn 4. Dagtilbud og andre tilbud til brukere 5. Utadrettet virksomhet i form av opplæring og informasjon til hjelpeapparatet og til publikum, offentlige myndigheter osv. Disse tilbudene kan ikke betraktes atskilt. De må ses på som en samlet pakke som bidrar til en bedre livssituasjon for de aktuelle brukergrupper. Rekkefølgen i opplistingen beskriver likevel i en viss grad en slags hierarki i tilbudet, ved at hele tilbudet startet som krisetelefon og tilbud om overnatting, mens de øvrige tilbudene mer er utviklet etter hvert. Telefonvakt og tilbud om overnatting er tilbud til mennesker med akutt behov for hjelp, mens øvrige tilbud i større grad har karakter av råd og veiledning til brukerne, samt til samfunnet for øvrig. Telefonvakt og tilbud om overnatting er en basis for de øvrige deler av tilbudet. Hver enkelt av de aktivitetene tilbudet består av, krever ressurser i form av Personalkostnader Kostnader til lokaler Andre driftskostnader Det faktiske ressursbehov til de enkelte deler av tilbudet vil være avhengig av aktiviteten ved senteret, som igjen vil påvirkes av om senteret skal dekke alle aktuelle behov eller om det inngår i et hierarki hvor enkelte oppgaver forutsettes utført andre steder. Eksempler på dette er at enkelte sentre ikke har nattåpent, og at andre bare har en krisetelefon og enkle overnattingsmuligheter som filial under et større senter. I tillegg til å vurdere et senters kostnader ut fra aktivitetsnivå og behov i området, er det derfor aktuelt å vurdere tilbudssammensetningen i forhold til om senteret skal dekke alle former for behov, eller om noen behov kan dekkes av andre nærliggende sentre. For å komme fram til et samlet ressursbehov, har vi først vurdert de enkelte deler av tilbudet nærmere, og sett på behov for personale, lokaler og andre driftsressurser (kapittel 3.2). Deretter har vi slått sammen ressursbehovet til personale, lokaler og andre driftsressurser, og vurdert framtidig behov i lys av dagens registrerte forbruk (kapittel 3.3).
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Vurdering av kostnader Side 15 3.2 Nærmere om de enkelte deler av tilbudet De fleste har døgnåpent Vaktordninger 3.2.1 Telefonvakt Krisesentertelefonen er som regel et døgnkontinuerlig tilbud til kvinner i krise, der kvinner som tar kontakt får råd og veiledning og tilbud om overnatting. Telefonvakt er det tilbudet som fungerer ved krisesentra uavhengig av størrelse og bemanning. Statistikken viser at de fleste sentre mottar et stort antall telefonhenvendelser. Dette setter krav både til personalressurser og kompetanse. Ressursene på krisesentre fordeles mellom telefonhenvendelser og de tilbud senteret gir i den daglige drift. Normalt vil den som er på vakt på dagtid og kveldstid også kunne ta andre oppgaver, mens nattevakt mer er en ren telefonvakt, samt hjelp til de brukere som eventuelt ankommer senteret på natten. Ressursbehovet til selve vaktfunksjonen vil variere med Åpningstid Hvor mange som er på vakt samtidig Betaling for vakter De fleste sentre har åpent med telefonvakt hele døgnet. Det er imidlertid noen avvik, ved at Noen sentre har døgnåpent et gitt antall dager i uka, andre ved behov Noen har dagåpent på ukedager og nattåpent i helgene Behovet for å ha nattåpent er avhengig både av det samlede behovet, og av om det er andre sentre i nærheten som kan dekke et behov for tilbud i deler av døgnet. I prinsippet kan det også tenkes at telefonen settes over til et annet senter, mens det er mulighet for å innkalle vakter dersom noen ankommer senteret om natten. Slik fjernvakt kan muligens ha ulemper ved at lokalkunnskapene da vil være dårligere. Antall dagvakter varierer, ettermiddag- og nattvakter er ofte bemannet med 2 vakter. Sentrene har imidlertid noe ulik praksis og vurdering på dette punktet. Noen oppgir at det er akseptabelt med en person på vakt, mens andre legger stor vekt på at det bør være to på vakt samtidig. Telefonvaktene dekkes av fast ansatte, vakter som får betaling per vakt eller frivillige vakter som arbeider gratis. Det har vært en utvikling i retning av at en større andel dekkes av fast ansatte, og at de frivillige vaktene får en viss betaling. Ved 10 av sentrene er det i dag bare fast ansatte, mens de fleste sentre som benytter frivillige vakter betaler for nattevakt. Ved de sentrene som bare har fast ansatte til å dekke de ordinære oppgavene, er det likevel ofte et innslag av frivillig innsats, ved at frivillige inngår i et nettverk som støtte- og kontaktpersoner for kvinner som har vært på, eller vært i kontakt med sentrene. Det er ikke krav til formell kompetanse for å være vakt, men arbeidet krever kjennskap til tilbud, mottaksrutiner osv, samt evne til å veilede og
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Vurdering av kostnader Side 16 Selve beredskapen utgjør en betydelig del av kostnadene, særlig ved mindre sentre Midlertidig botilbud Hjelp til å bruke hjelpeapparatet Krisesentrene kjenner lytte til mennesker i krise. Dersom et senter skal ha en person til stede hele døgnet hele året, krever det nesten 5 årsverk dersom en regner en normal årlig arbeidstid på ca 1.800 timer. Dette representerer omkring 1,2 million kroner i året i lønnsutgifter (avhengig blant annet av arbeidsgiveravgiftsats) dersom behovet skal dekkes med fast personale. Antallet årsverk kan imidlertid tenkes å være større i praksis, dersom det skal kompenseres for nattearbeid osv. Dersom behovet dekkes av en fast stilling og resten med vakter som får 400 kroner pr vakt, er beløpet omkring 0,5 millioner kroner årlig. Dersom det skal være to på vakt kveld og natt, er man oppe i ca 8 årsverk som minimum. Selv om enkelte sentre bare har en fast ansatt og dekker øvrige behov med frivillige vakter som arbeider billig eller gratis, ser en at det lett koster 400.000-500.000 årlig å opprettholde et døgnkontinuerlig tilbud. Når en samtidig vet at mange av sentrene (nesten halvparten) har lønnsutgifter mellom 0,3 og 1 million kroner, kan en konkludere med at det å opprettholde et tilbud med telefonvakt og døgnåpent står for en betydelig andel av utgiftene ved mindre sentre. 3.2.2 Opphold for kvinner og barn i en krisesituasjon Krisesentrene gir midlertidig botilbud til kvinner og barn som er eller står i fare for å bli utsatt for vold. Det settes ofte en grense ved 3 måneders opphold. Under oppholdet mottar brukerne også hjelp til å etablere seg på nytt, de får bistand i form av følge til møter med ulike ledd i hjelpeapparatet. Selve oppholdet krever ressurser både i form av lokaler og arealer, oppholdskostnader og personalressurser i forbindelse med ankomst og etablering på senteret. Under oppholdet forutsettes imidlertid brukerne i hovedsak å være selvhjulpne når det gjelder daglige gjøremål. 3.2.2.1 Ressursbehov til mottak av brukere og bistand til kontakt med hjelpeapparatet Når en kvinne henvender seg til et krisesenter, iverksettes en del aktiviteter som krever personellressurser fra senterets side. Dette omfatter blant annet samtale med kvinnen, nødvendig besøk hos legevakt og/eller politi, samt kontakt til sosialkontor (avhengig av kvinnens økonomi). I tillegg kan det være aktuelt å kontakte andre instanser, for eksempel barnevern eller andre deler av hjelpeapparatet som psykiatriske hjelpetilbud, skoler, leger, boligkontor og barnehager. Politi, helsevesen og advokat er de tjenester det hyppigst rettes kontakt mot. Regelen er at en ansatt skal følge kvinnen til hjelpeapparatet når hun ønsker det. På mindre krisesenter der det kun er en vakt på dagvakt, må vikar kalles inn når kvinner følges til hjelpeapparat. Samtale med kvinner som kommer til senteret samt kontakt og oppfølging til hjelpeapparat genererer behov for bemanning siden de øvrige tilbud til beboerne ved senteret samt krisetelefonen skal ivaretas samtidig. Krisesentrene har opparbeidet god kompetanse på disse oppgavene, ved at
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Vurdering av kostnader Side 17 hjelpeapparatet godt Kvinner fra andre land og kulturer Tolketjeneste Alle som kommer får plass Lokalene skal dekke en husstands boligbehov over en avgrenset periode det er utviklet kunnskap om rettigheter og rutiner i hjelpeapparatet, og lokale erfaringer i forhold til hvordan en skal opptre for å få den nødvendige hjelp fra de ulike instanser. Det er vanskelig å anslå hva disse aktiviteten krever av ressurser. Noe kan ivaretas av den som er på vakt, men det meste må utføres av andre. Vi har grovt anslått at hver besøkende vil kreve ca ett ukeverk i personalressurser. For et gjennomsnittlig krisesenter betyr det mellom et halvt og ett årsverk i året. Kvinner fra andre land og kulturer som stadig utgjør en større gruppe ved krisesentra, krever mye arbeid og innsats, blant annet med sosialisering slik at det blir naturlig for denne gruppen å ta avgjørelser og ta ansvar for eget liv. Merarbeidet skyldes blant annet at det er vanskeligere å hjelpe disse kvinne på boligmarkedet, på arbeidsmarkedet osv. Det er kvinner fra andre land ved de fleste av sentrene, men andelen er størst i storbyene, og særlig i Oslo. Det betyr at for eksempel Oslo har et ressursbehov som ligger noe over det antallet beboere indikerer. Flere av kvinnene med utenlandsk opprinnelse som oppsøker krisesenter snakker ikke norsk, og har derfor behov for tolketjeneste for nødvendige samtaler samt informasjon om kvinnens rettigheter og plikter. Krisesenteret har satt i gang et prøveprosjekt med tolkenettverk, der det er dannet et nettverk av kvinner som kan fungere som tolk for andre kvinner med samme språkbakgrunn. (Kilde: NIBR rapport 1 2001). Dette er et eksempel på ressursbesparende samarbeid mellom sentre. 3.2.2.2 Behov knyttet til lokaler Krisesentre med døgnkontinuerlig åpningstid mottar kvinner og barn i en krisesituasjon uavhengig av tidspunkt. Kvinner i en krisesituasjon blir alltid tatt i mot, selv om det er fullt ved et krisesenter. Siden behovene hos brukere oppstår til ulike tidspunkt, og tiden det tar før brukerne får etablert en annen og mer varig bosituasjon kan variere, vil belegget variere over tid, og være uforutsigbart. Det betyr at brukerne kan måtte akseptere å bo trangt i perioder, og at det kan være behov for relativt store lokaler. Det er dessuten viktig at lokalene er fleksible. De fleste krisesentre forsøker å tilrettelegge for at familier (kvinner med barn) får eget rom. Utover dette deler flere kvinner rom. Ved stor pågang tas alternative rom i bruk for en periode. I disse tilfellene kan kvinnen bli flyttet til et krisesenter med større kapasitet. På grunn av at de fleste krisesentre er større eneboliger som er gjort om til krisesenter, er dusj- og toalettforholdene tilsvarende, gjerne med en dusj/toalett i hver etasje som beboerne deler under oppholdet. Slike lokaler er ofte ikke fleksible nok når det skal bo mange ulike husstander ved et senter. Når en skal vurdere hvilken bostandard en bør ha, er det etter vår vurdering tre forhold en kan ta hensyn til: Ordinære bostandardnormer slik de er nedfelt i norsk boligpolitikk. Oppholdet er forutsatt å være midlertidig.
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Vurdering av kostnader Side 18 Lavere bostandard i midlertidig bolig Behov for enerom og familierom Behovene vil ikke kunne dekkes fullt ut i perioder med høyt belegg Behov for å opprettholde et boligpreg Barn på krisesenter Brukerne er i en vanskelig og ofte sårbar livssituasjon. Normalt blir det definert som trangboddhet dersom enslig bor i 1-roms leilighet eller det er flere personer enn antall rom. 8 I den kommunale boligpolitikken, særlig i byer med høye bokostnader, klarer imidlertid ikke kommunene å gi de som kommunen skaffer bolig, en slik standard. To roms blir ofte bruk, også for barnefamilier 9. Det at oppholdet skal være midlertidig, og avgrenset til tre måneder, kan tilsi at en velger en standard som er noe redusert i forhold til tradisjonell standard. På den andre siden vil alle mennesker ha behov for å kunne være alene, samt å kunne søke fellesskap med andre etter eget ønske. Det tilsier at det må være tilstrekkelig med rom til at beboerne kan det, noe som ligger i den angitte nasjonale standarden. Det at beboerne her er i en spesiell livssituasjon, og kanskje i større grad enn ellers trenger å kunne skjerme seg, tilsier også at det kan være rimelig å opprettholde et normalt antall rom. Samlet mener vi dette betyr at en i forhold til en ordinær minste boligstandard kan redusere noe på arealkravene siden oppholdet skal være kortvarig, men at behovene for å være alene bør dekkes. Av samme årsak bør det være dusj og toalett i tilknytning til hvert rom. I utgangspunktet bør det derfor tilbys enerom for enslige kvinner. For kvinner med barn bør det være lokaler som dekker behovene for privatliv også for de enkelte familiemedlemmer. Familierom er brukt som betegnelse enkelte steder. Disse behovene kan det være vanskelig å dekke i mange av de lokalene som er i bruk i dag, fordi mange av disse er større eneboliger med for få rom og særlig for få rom med egen tilknytning til dusj/toalett. Ved nybygging bør en imidlertid søke å ivareta dette hensynet. Vurderingen tilsier egentlig at ordinære familieboliger ikke er godt egnet som krisesenter, med mindre de har mange mindre rom, og kan være fleksible etter som behovene endres. Samtidig må en siden belegget vil svinge ganske mye, akseptere at de normer en fastlegger, ikke vil kunne holdes i kortere perioder hvor belegget når sitt høyeste. I slike perioder kan brukerne måtte akseptere lavere standard, eller flytting til annet krisesenter. Mange krisesentre understreker at oppholdstilbudet i størst mulig grad skal ha karakter av en ordinær bolig. Alternativet er at oppholdet i større grad får et institusjonspreg. Av den grunn kan det muligens diskuteres om i alle fall de større sentrene som har mye annen aktivitet burde ha boenheter som er noe adskilt fra den øvrige virksomheten. Dette endrer ikke selve rombehovet, men har betydning for utforming og lokalisering av boligdelen av senteret. Barn på krisesenter krever tilrettelegging for ulike aktiviteter. Egne 8 SSB: Bolig- og levekårsundersøkelse 1997 9 Aslaksen m fl.: Levekårsmessige konsekvenser av boligtiltak i Oslo indre øst, VISTA Utredning AS 2001
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Vurdering av kostnader Side 19 Overgangsbolig i grenselandet mot kommunal boligpolitikk Lov om sosiale tjenester 3-4 Boliger til vanskeligstilte: Sosialtjenesten skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpassing og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker. Funksjonshemmede og eldre lekerom og uteareal til barns aktiviteter er behov som må dekkes. Videre bør det for familier med skolebarn tilrettelegges for besøk av barnas venner i skjermede omgivelser. Det bør tilrettelegges for barn i ulik alder, og for at ulike aldersgrupper kan oppholde seg adskilt. Ved krisesenteret i Hamar er det bygget et eget besøkshus for barn i tilknytning til senteret. Behovene for dette er i årsmeldingen for 1997 omtalt på følgende måte: På grunn av anonymiteten til brukerne av senteret er det ofte vanskelig å få til gode besøksordninger. Selv om vi så langt det er mulig forsøker å få dette til, kan besøk av familie, venner, invitasjoner til bursdagsselskap og lignende være problematisk. Barna har vanskelig for å forstå at besøk må begrenses etter hvem som bor på senteret. De forstår ikke mors problemer med å møte kjente i døra. For oss er problemet med besøk en hindring i arbeidet med å normalisere hverdagen for barna under oppholdet. Barna har behov for ssamvær med venner og familie. Derfor har vi ønsket oss et besøkshus i hagen. Barns behov for utearealer tilsier også at det stilles krav til lokalisering av krisesentre. Sentrene bør ligge i områder som har utearealer som er egnet for barn. Utfordringene for mange kvinner som oppsøker krisesentra er å finne et sted å bo etter oppholdet. Krisesenteret samarbeider med boligadministrasjonen i kommunen, men ofte er det lange ventelister. (Jonassen/Eidfjord 2001) Særlig i pressområder er det problematisk å skaffe bolig til kvinner. En del sentre peker på at det er ekstra vanskelig å skaffe bolig til innvandrerkvinner. Enkelte av krisesentrene i undersøkelsen har overgangsboliger. Behovet for flere overgangsboliger er imidlertid stort. På dette punktet dekker krisesentrene et behov som kommunene i mange tilfeller vil være forpliktet til å dekke etter lov om sosiale tjenester. Denne forpliktelsen er omtalt i stortingsmeldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte på følgende måte 10 : Kommunene har i følge lov om sosiale tjenester ansvar for å medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Kommunene er dessuten forpliktet til å skaffe et midlertidig husvære for dem som ikke klarer dette selv og som er i en nødsituasjon. Dette innebærer at kommunen har et ansvar for å tilby hensiktsmessige boliger til personer som av økonomiske eller andre grunner ikke klarer å skaffe seg bolig på egen hånd. Statlige låne- og tilskuddsordninger, samt bostøtte fra Husbanken er viktige for å hjelpe kommunene til å løse denne oppgaven. Dersom kommunen ikke er effektiv i sin utførelse av denne oppgaven, vil oppholdstiden på krisesentrene bli lenger, og belegget høyere. En betydelig del av befolkningen har varig redusert funksjonsevne på enkelte områder, - medfødt eller som følge av sykdom eller skade. Reduksjon av funksjonsevnen følger også den naturlige aldringsprosessen. 10 Stortingsmelding nr 49 1997-98 Om boligetablering for unge og vanskeligstilte
Forslag til kostnadsmodell for krisesentre Vurdering av kostnader Side 20 Få krisesentre er i dag tilgjengelige for funksjonshemmede Krisesentrene skal være et tilbud til alle voldsutsatte kvinner og barn Dette dreier seg om en betydelig andel av befolkningen. 11 prosent av alle over 16 år, eller vel 300 000 nordmenn, har boligrelevante funksjonshemminger 11. Det er nok at én blant familiemedlemmene er funksjonshemmet for at behovet for en tilrettelagt bolig er til stede. Sannsynligheten for at en familie vil trenge en tilrettelagt bolig er derfor større enn de prosentene som er angitt over. Funksjonshemmede og eldre er oppgitt som nye brukergrupper ved krisesentrene. Det skyldes neppe at vold mot disse gruppene er et nytt fenomen, men heller at gruppene er blitt mer vant til at i alle fall en del offentlige tilbud er tilrettelagt. Funksjonshemmede er generelt sett mer i stand til å føre et selvstendig liv i dag enn tidligere, selv om mange hindre gjenstår. Få krisesentre er i dag tilgjenglig for funksjonshemmede. Mange sentre er slik at en for eksempel må kunne gå i trapper for å kunne bruke dem. Tilrettelegging som heis, brede dører, spesialtilpasset dusj/toalett osv vil gi store kostnader for de fleste krisesentre, dersom de skal utbedre de bygningene de har i dag. Det kan samtidig være vanskelig å finne egnede boliger i boligmarkedet. En antok tidligere at omkring 20 prosent av boligmassen var tilrettelagt for funksjonshemmede 12, men nyere undersøkelser basert på levekårsundersøkelsen i 1997, viser at så lite som 5 prosent er tilgjengelig 13. Mange sentre vil derfor være nødt til å bygge nytt, dersom sentrene skal bli tilgjengelige for alle. Dette er en engangsutgift som ikke gir seg utslag i kostnadsmodellen på annen måte enn at de årlige kostnadene til lokaler vil øke noe. Hva man velger av utbedring av eksisterende bygg eller flytting og nybygging vil være avhengig av tilstanden i de enkelte bygg. Det vil også være avhengig av i hvilken grad bygningene tilfredstiller andre bruksbehov. Som nevnt foran er ikke tradisjonelle familieboliger i utgangspunktet godt egnet som krisesenter. Krisesentrene skal i utgangspunktet være et tilbud til alle kvinner og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold, og det er i utgangspunktet mange forhold som taler for at en i en kostnadsmodell bør forutsette at bygningene er tilgjengelige for alle: Krisesentrene er det eneste tilbudet i sitt slag, og brukerne kan ikke velge andre tilbud, dersom det aktuelle senter ikke er tilgjengelig. Tilgjengelighet for alle er et sentralt mål i regjeringens arbeid. Målet er basert på Norges tiltredelse til FNs Standardregler for funksjonshemmede og nedfelt blant annet i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede og i andre handlingsplaner (som Handlingsplan mot vold mot kvinner). 11 Gulbrandsen, Ole 1996a Funksjonshemmede i Norge. Boforholdene: Status 1995 belyst ved Boforholdsundersøkelsen og Levekårsundersøkelsene Norges Byggforskningsinstitutt 12 Ref Byggforsk.. 13 Ref Byggforsk