Mari Teigen, Instititt for samfunnsforskning, Oslo Kvotering til ASA-styrene mellom eierskapsinteresser og likestillingsmålsettinger Paper presentert på NIKK Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforsknings lansering av NIKK magasin 17. juni 2008 ISF Paper 2008: 8
Et felles funn i Nordiske eliteundersøkelser på 2000-tallet er at næringslivets toppsjikt består så godt som bare av menn. I Norge, Sverige, Danmark og Finland utgjør kvinnene under 5 %. Slik forvaltes altså den økonomiske makten i det likestilte Norden. På en sentral beslutningsarena i styrerommene er imidlertid situasjonen i ferd med å endres dramatisk. Og da særlig i Norge hvor aksjelovens regulering av kjønnssammensetningen i allmennaksjeselskapenes styrer er i ferd med å forme et nytt kjønnslandskap. Andelen kvinner som sitter i styrene til de store selskapene har økt fra nær null på slutten av 1990-tallet til nesten 40 % nå i 2008. Forslaget om kjønnskvotering til ASA-styrer ble først framsatt av den første Bondevikregjeringen. Det gikk videre på sirkulasjon i den kortvarige Stoltenberg-regjeringen (1999-2001), ble fremmet for Stortinget av den nye Bondevik-regjeringen i juni 2003 (Ot.prp.nr. 97 (2002-2003)), og ble vedtatt i Stortinget i desember 2003. For offentlig eide foretak trådte lovendringen i kraft 1. januar 2004, og overgangsperioden utløp 1. januar 2006. I de statlige virksomhetene var kvinneandelen allerede passert 40 prosent da loven trådte i kraft. Lovreguleringen av kjønnsrepresentasjon i privat eide allmennaksjeselskaper (ASA) har vært iverksatt trinnvis. Loven ble vedtatt med et forbehold om at dersom den ønskede kjønnsbalansen ble oppnådd frivillig innen 1. juli 2005, skulle den ikke iverksettes for ASAselskapene. 1. juli 2005 viste det seg imidlertid at den gjennomsnittlige kvinneandelen blant de faste styrevervene i norske privat eide allmennaksjeselskaper var 16 prosent. Regjeringen Stoltenberg II besluttet i statsråd 9. desember 2005 at loven skulle tre i kraft 1. januar 2006, med umiddelbar virkning for nyetablerte selskaper, mens allmennaksjeselskaper registrert før loven trådte i kraft ble det gitt en overgangsperiode på to år, altså med full ikrafttredelse fra 1. januar 2008. Det er ingen overdrivelse å si at dette har vært en høyst kontroversiell sak. Det ble sett på som nok en norsk likestillingspolitisk oppfinnelse, og klart i brudd med eiernes autonomi og rett til å velge styrerepresentanter, uten hensyn til kjønn. Ingen andre land har grepet inn i rekrutteringen til lederposisjoner i næringslivet på slike måter. Den internasjonale oppmerksomheten rundt lovreformen har da også vært mildest talt enorm. Det at lovgivningen ble avgrenset til allmennaksjeselskapene, det vil si de børsnoterte selskapene, kan leses som en form for anerkjennelse i forhold til rammene for den private styringsretten. Kvoteringsregelen gjelder allmennaksjeselskapene fordi disse er preget av en 1
bredere spredning av aksjene og et mindre personlig eller privat eierskap og lederskap. Til forskjell er private aksjeselskaper ofte små familiebedrifter, hvor eierne er fysiske personer som selv sitter i styret. Når det gjelder ASA-selskapene er det private eierskapet faktisk helt marginalt. En tredel av eierskapet på Oslo Børs er det stat og kommune som står for, privatpersoner eier bare 3 % og private foretak under en femtedel (http://vpsinfo.manamind.com/sectorstats/index.do?l=no). De private eiernes marginale posisjon kan vel nærmest karakteriseres som næringslivets og kapitalens godt bevarte hemmelighet. Også storkapitalen er med andre ord gjenstand for en form for intimitetstyranni, hvor det heller snakkes om Rimi-Hagen og Mille Marie, om Kjell Inge Røkke og om Ola Mæhle i St Tropez, enn om at den viktigste enkeltaktøren på Oslo Børs er staten og ulike former for institusjonelle eierinteresser, så som Folketrygdfondet. Kanskje er dette en viktig forutsetning for legitimiteten av statlig inngripen, som det er grunn til å ha i bakhodet, når et hovedargument mot ASA-kvoteringen er at det bryter med eiernes autonomi. Kritisk refleksjon omkring eierrettigheter og hvordan disse evt. bryter mot kvoteringsregelen har det vært lite av i offentlig debatt. Regjeringens eget begrunnelsesbehov har kretset om to hovedmomenter: det har handlet om demokrati og om lønnsomhet. Ja særlig om lønnsomhet. Påstand om at det lønner seg med likestilling har nå vært gjentatt så ofte at noen snart begynner å tro på det: Likestilling mellom kjønnene handler ikke bare om demokrati og rettferdighet. Det handler også om lønnsomhet, økt inntjening og et konkurransedyktig næringsliv, hevdet likestillingsminister Huitfeldt bare få dager etter at hun tiltrådte. Forskningen om kjønn og lønnsomhet finner imidlertid ikke slike klare sammenhenger, snarere er det grunn til å tro at kjønnssammensetningen ikke har verken positiv eller negativ innvirkning. Og det er nok en god nyhet. Men om vi godtar at argumentene om demokrati og lønnsomhet er uttrykk for retorikken, for de strategiske overveielsene og ikke så mye mer. Hva var det da som skapte grunnlaget for ASA-styrekvoteringen? Den mer kuriøse forklaringen er at det var næringsministeren og Høyre-mannen Ansgar Gabrielsen famøse uttalelse om at han var møkkalei av mannsdominansen i norsk næringsliv, som la tungen på vektskålen. Det er selvsagt umulig å vite hva det hadde blitt til med ASA-kvoteringen på Stortinget og ikke minst for Høyre-representantene om det ikke hadde vært for Ansgar Gabrielsen. Likevel var dette mest et kraftig stunt, helt mot slutten av 2
en lang og møysommelig prosess. Så om en vil vite hvordan dette i det hele tatt ble en sak, er det nok nødvendig å ta opptil flere skritt tilbake. Da vil jeg gi tre stikkord å spekulere rundt. Første stikkord heter et uløst likestillingsproblem. Og problemet uten løsning er kvinner til ledelse. Kvinner til ledelsesproblematikkens var offentlighetens store likestillingshodepine på 1990-tallet. Et stort problem, med bare halvgode løsninger, som kvinner kan, lederkurs og mentorordninger. Men stadige tellinger ga samme triste resultat, toppstillingene i næringsliv, forvaltning og akademia, var så godt som men only soner. Riktignok med noen unntak. Denne situasjonen gikk under overskriften det norske paradokset. Problemet var at mannsdominansen i topplederstillinger, og i sær i privat næringsliv, framsto som utenfor likestillingspolitikkens angrepsfelt. Det sosialdemokratiske styringsrepertoaret fant ikke gjenklang i NHOs korridorer. Frivillige ordninger med positiv særbehandling vant ikke gehør og fremstøt for å få næringslivet til å løfte fram likestillingsspørsmålet rant bort i sanden. Det er midt i denne stillstanden, regjeringen gjør sin første overraskende manøver, i stedet for å fortsette å lirke og lure, gjør de en kraftig helomvending. Regjeringen spør seg, eller mer presist, likestillingsombudet foreslår i et innspillsbrev i forkant av forslag om revisjon til likestillingsloven, om ikke private bedriftsstyrer kan omfattes av likestillingslovens 21, som regulerer kjønnssammensetningen av offentlig oppnevnte styrer, råd og utvalg. Dette avstedkommer et forslag til revisjon av likestillingsloven som sendes ut på høringen i 1999, om lovebestemt kjønnskvotering av alle bedriftsstyrer riktignok da i en moderat fasong med krav om minst 25 % av hvert kjønn, og altså med feste i likestillingsloven. Andre stikkord kan kalles en ny likestillingstrussel. For forslaget om kvotering av bedriftsstyrer snakker til en annen og samtidig stor omlegging, sentralt i forhandlingene mellom offentlig forvaltning og privat næringsliv på 1980-og 90-tallet. Det handlet om dereguleringen av statlige og kommunale virksomheter, blant annet for å sikre like konkurranseforhold for næringsvirksomhet, uavhengig av eierstruktur. Et moment ved denne dereguleringen var at f.eks. statseide bedrifter ikke lenger var underlagt det statlige avtaleverket, og her inngikk bl.a. likestillingslovens 21 om at hvert kjønn skulle være representert med minst 40 % i styrer, råd og utvalg. Dette avledet en ny, om ikke så høyprofilert debatt, om særlig Arbeiderpartiet kunne være seg bekjent av å stå i spissen for en omlegging som i praksis svekket de likestillingspolitiske styringsverktøyene. Svaret var Nei. Men så er det da heller ikke unikt at deregulering følges av visse rereguleringer, det vil si at når lokale, institusjonelle styringsverktøy svekkes, kan dette i noen tilfeller føre til ny nasjonal 3
lovgivning. Slik sett kan vi lese dereguleringsprosessene på 1980- og 90-tallet som et viktig bakteppe for ASA-kvoteringen. Det tredje stikkordet har jeg kalt minister i legitimitetskrise. Men nå handler det ikke om Ansgar Gabrielsen, men om likestillingsminister og KrF-statsråd Valgerd Svarstad Haugland. Hun er vel nesten glemt i denne saken. Men uten hennes manøvrering og håndtering på likestillingsfeltet ville ASA-kvoteringen neppe sett dagens lys. Legitimitetskrisen handlet ganske enkelt om kontantstøtten og om hvordan være likestillingsminister med kontantstøtten som hjertesak, når nesten enhver likestillingsorienter kvinne og mann gikk med t-skjorter hvor det sto kvinner mot Valgerd. Ministeren trengte rett og slett en likestillingssak med smell i, en som kunne demme opp for det likestillingsfiendtlige imaget som kontantstøtten etablerte, for også Valgerd er feminist. Her er vi tilbake til start og til kvinner og ledelsesspørsmålet, til en høyprofilert sak, et uløst problem, en ny likestillingstrussel og en legitimitetskrise, som ASA-kvotering serverte en løsning på. 4