Informasjonsblad fra Oslo byarkiv Nr. 1 / 1998 Pipervika: "Fattigdommens arnested" og "Det nye Oslo" Osebergskipet ble gravd ut i 1904 og i julen samme år trukket over Tordenskiolds plass på vei til sitt midlertidige tilholdsted ved Universitetets kjemiske laboratorium. (Ukjent fotograf, Original i Byarkivet) Knapt noen bydel i Oslo er gjennom tidene blitt omtalt og besunget som Pipervika - eller bare Vika, som den også er kalt. Opprinnelig en husklynge befolket av fiskere, senere fattigforstad, prostitusjonsstrøk og underholdningskvarter. Idag et vinkelrett Rådhusstrøk med konserthus og om få år kanskje også opera. Tidligere byens bakside mot havna, nå byens ansikt mot sjøen. Spennet er stort fra livet som skildres i Olaves Pedersens viser til kunstskattene i Rådhuset. Ved siden av det Vika som var og det som er, fantes og finnes idéene om hva Vika kan bli. Planene har vært mange. Noen har bare blitt "bobler", andre har blitt delvis realisert, og atter andre har dukket opp i forskjellige varianter gjennom årtier. For uansett hvordan Vika har sett ut: "Alle" har hatt meninger om Vika, og "alle" ferdes i der, men få har virkelig elsket strøket. Les om: Rådhusplassen - byens festplass s. 14 Formannskapets fargerike sekretær s. 18 Aage Storsteins fresker i Oslo Rådhus s. 20 Operaplaner i Vika s. 22 Ellers i dette nummeret: Krav til arkivlokaler s. 4 Personalsakenes schizofrene verden s. 8 Kan vi stole på kartet? s. 10 Fotosamling fra det grønne s. 12 Kulturminner i bydelene s. 17
Det nye Oslo Informasjonsblad fra Oslo byarkiv Nr. 1 mars 1998 7. årgang Redaktør: Leif Thingsrud Redaksjon: Anne Marit Noraker, Ole Myhre Hansen, Gro Røde og Tore Somdal-Åmodt Trykk: Lillestrøm trykkeri ISSN 0804-2454 Oslo kommune Byarkivet Kontor / Postadresse: Økernveien 11 0640 OSLO Tlf. 22 66 77 05 Fax 22 66 74 98 E-post: Tobias@byarkiv.oslo.no Publikumsekspedisjon og lesesal: Rådhuset, 15 etg. østre tårn. Tlf. 22 86 15 33 Fax 22 86 19 69 Åpningstider: mandag, torsdag og fredag: 09.00 15.00 onsdag: 09.00 18.00 tirsdag, lørdag og søndag: stengt I år er det femti år siden Oslo og Aker ble slått sammen til en kommune, og grunnlaget ble lagt for det Aftenposten på lederplass den 2. januar 1948 kalte «Det nye Oslo». Ingen politisk beslutning har vært så viktig for byens utvikling som vedtaket om å innlemme Aker i Oslo. Dette ga byen tilgang til store jordbruksarealer hvor den nye byen kunne bygges. Utflyttingen fra sentrum og innflyttingen av folk fra andre plasser i Norge til de nye boligområdene, samt innvandringen som startet på 1970- tallet, skapte nye sosiale relasjoner og en ny og sammensatt oslobefolkning. De fysiske endringene, med nedbygging av jordbruksområdene og saneringen av gammel bebyggelse i sentrum, ga byen et nytt ansikt. Menneskene identifiserer seg med omgivelsene. Folk som bodde i Vika, identifiserte seg med bebyggelsen der. Da strøket ble sanert og menneskene flyttet andre steder, fikk det en ny identitet - et felles rom preget av kontorfolket. Prosessen, som endret Oslo fra en liten og "uregulert" småby til en moderne og funksjonsdelt storby, ga med andre ord nye forutsetninger for identitetsskapning. At majoriteten av Oslos befolkning faktisk bor i det tidligere Aker, har skapt et problem for oppbyggingen av en felles "Osloidentitet". For groruddølene vil eksempelvis boligblokker, næringsbygg og motorveier, samt restene av den gamle jordbrukskulturen, være det de identifiserer seg med. Sentrum og vestkant kan for dem bli periferi - noe de drar til når de må, men som de ikke har et spesielt nært forhold til. På samme måte vil Groruddalen være en transportetappe som andre osloborgere bare kjører igjennom. Negativ omtale av Groruddalen som stadig kommer fram i hovedstadspressen, skaper uønskede virkninger for identitetsskapning. Groruddølene må nå få sjansen til å danne seg et positivt inntrykk av hjemstedet. Dette kan gjøres gjennom en fokusering på kulturminnene, både de som representerer tiden før utbyggingen og tiden etter. Boligblokker, industri- og næringsbygg er allerede kulturminner. De representerer en tid i vekst, på vei mot velferdssamfunnet, hvor tanken om å bygge et nytt og bedre Oslo var høyst oppriktig. Fjorårets kulturminnestafett viser at folk i Groruddalen setter pris på sine kulturminner, og at de knytter mye av sin identitet til disse. Spennende er det at det i år planlegges å rette fokus også mot etterkrigstidens utvikling gjennom en storstilt markering av femtiårsjubileet for kommunesammenslåingen. Groruddalen Kulturminnegruppe, som består av representanter fra bydelene og historielagene, vil invitere samtlige 10. klasser i Groruddalen til å forske innenfor temaet "Groruddalen - fra bygd til by". Kjennskap til nye og gamle kulturminner vil gi et helhetlig bilde av utviklingen i byen, og kan bidra til å styrke innbyggernes identitetsfølelse og stedstilhørliget. Byarkivet ønsker å være en støttespiller i dette arbeidet, både som veileder og som forvalter av byens hukommelse. 2 TOBIAS 1/98
Nytt fra Byarkivet Nye veiledninger fra Byarkivet Byarkivet har nå klar to nye veiledningshefter: "Ordning av arkiv for avlevering" og "Om arkivutstyr" (i revidert versjon). "Ordning av arkiv for avlevering" behandler prinsipper for ordning av arkiv og rutinene ved avlevering til Byarkivet. Den inneholder også skjema for melding om avlevering, allment arkivskjema og standard avleveringsliste. Arkivnøkkelen Tilføyelse: 032.5 Konkurranseutsetting Koden brukes for prinsippielle saker vedr. utsetting av gjennomføringen av kommunale tjenester til private firmaer på anbud eller lignende. Rutinemessige enkeltsaker legges på saksområdene. Personalnytt Terje Bergersen er fast ansatt i stilling som konsulent. Han har vært engasjert i Byarkivet siden 1993, og vil hovedsaklig arbeide med publikumsveiledning og katalogisering. "Om arkivutstyr" omhandler papirtyper, skriveredskap, arkivbokser, legg og omslag og fotografisk materiale. Heftene vil bli sendt alle virksomheter samtidig med den nye arkivinstruksen. Denne vil bli behandlet i bystyret i løpet av våren. De som trenger heftene før den tid, kan ta kontakt og få dem tilsendt. Midlertidig avleveringsstopp ER På grunn av byggearbeidene i Maridalsveien 3 kan Byarkivet dessverre ikke ta i mot nye avleveringer av arkivmateriale før det nye magasinet står ferdig en gang i løpet av 1999. Vi ber likevel om at virksomhetene tar kontakt med Byarkivet for å forberede nye avleveringer. Disse innebærer tross alt mye arbeid fra arkivskapers side før materialet er klart til transport. Avleveringsstoppen kan føre til en noe lavere publikumsservice, fordi deler av materialet blir vanskeligere tilgjengelig. HU Avleveringsnytt Avleveringer til Byarkivet desember 1997 - februar 1998 Lysverkene Viken Energi selger for tiden unna Oslo Lysverkers gamle transformatorstasjoner og andre driftsbygninger. Torshov transformatorstasjon inneholdt arkiver etter Kommuneinstallasjonene. Byarkivet har mottatt 111 hyllemeter med installasjonstegninger, kopibøker og sakarkiv fra installasjonenes tidligste fase og fram til 1992. Hausmannsgatens ærverdige "Sekundærstation" har i en årrekke hatt andre funksjoner enn det den opprinnelig ble bygd til. Blant annet har den huset Oslo Lysverkers Laboratorium. I forbindelse med oppryddingen før salg, er det avlevert omlag 6 hyllemeter kopibøker, testunderlag og diversemateriale. Helt uavhengig av flyttinger innad i Viken Energi er det startet et større avleveringsprosjekt som omfatter hovedadministrasjonens sentrale arkiver, og hvorav det allerede er levert noe materiale fra Aker elektrisitetsverk. Etat for psykiatri Nok en gang har det foregått omorganiseringer innenfor helsevesenet i kommunen. Etat for psykiatri har etter en periode på to år opphørt å eksistere. Ved nedleggelser skal arkivmaterialet til Byarkivet. Etaten har avlevert sitt materiale som omfatter personalarkiv, sakarkiv mv. på omlag 11 hyllemeter. TOBIAS 1/98 Skolearkiver Skolesjefen har avlevert sitt eldre personalarkiv (11 hm). Ullevål skoles eldre arkiver (7 hm) er mottatt, men er foreløpig ikke tilgjengelig fordi det er uordnet. Høgskolen i Akershus har avlevert resten av materialet fra Oslo Tekniske skole. Elvebakken videregående skole har avlevert karakterprotokoller og elevkort fra Oslo Yrkesskoles tidlige år. Haukåsen skole- og barnehage, som ble tatt i bruk i 1972, har avlevert elevmapper for elever født før 1991. Plan- og bygningsetaten har avlevert omlag 15 hm. med reguleringssaker fra Aker reguleringsvesen og Reguleringssjefen / Byplankontoret fra årene 1926 til 1960. I tillegg er materiale fra Bygningskommisjonen og reguleringskommisjonen (1828-1910) "kommet hjem" til Byarkivet etter lang tids utlån. Park- og idrettsvesenet I forbindelse med opprydding er det avlevert en liten kompletterende fotoskatt fra Park- og idrettsvesenet. Gjennom 13 unike album er mye av Parkvesenets tidlige historie dokumentert. Se forøvrig egen artikkel for fyldigere presentasjon. OMH 3
Krav til arkivlokaler: Ikke for varmt, ikke for kaldt, ikke for tørt, ikke for rått... Arkivlokaler skal sørge for at sikkerheten for arkivmaterialet er størst mulig. De bør plasseres slik i terrenget og bygningen at katastrofer kan unngås, også om ett eller flere sikringstiltak skulle svikte. Riksarkivarens "Retningslinjer for bygging, sikring, innredning og bruk av arkiver i kommunale, fylkeskommunale og statlige administrasjoner" er vår bibel på dette feltet. Av Ellen Røsjø Dagligarkivet skal inneholde arkivmateriale som er i jevnlig bruk. Det vil normalt være plassert nær saksbehandlerne. Samtidig skal det fungere som arbeidsplass for arkivpersonalet. Derfor er det oftest plassert i kontormiljø. Vi må rennonsere på visse krav for å sikre arkivet et best mulig miljø, fordi det også er arbeidsmiljø for folk som har rett til gode arbeidsforhold. Riksarkivarens retningslinjer skiller likevel ikke i hovedsak på krav til dagligarkiv og bortsettings-/depotarkiv. I bortsettingsarkivet står arkivmateriale som er ute av daglig bruk, men som brukes relativt ofte. Bortsettingsarkivet er som oftest lokalisert i samme bygning som dagligarkivet, og bør være et spesialrom for oppbevaring av arkivmateriale. Materialet står så å si i påvente av "dommens dag". Det som blir vurdert som bevaringsverdig her, skal videre til depotarkivet. Her kan avleveringene til Byarkivet planlegges. Det som skal kasseres (f.eks. regnskapsbilag) merkes med kassasjon og år. Depotarkivet er for materiale som er tiltenkt evig liv. Det er det historiske arkivet som er uten tilknytning til dagligarkivet. Oftest fins det i en arkivinstitusjon (depotinstitusjon) som Byarkivet. Her er det best mulig miljø for arkivmaterialet uten særlig andre hensyn, fordi vi ikke trenger å jobbe der lang tid av gangen. Dagligarkivet er arkivpersonalets arbeidsplass, og hensynet til arkivsakene må ofte vike noe for hensynet til arbeidsmiljøet. (Foto: Narve Skarpmoen ca. 1916, Original i Byarkivet) 4 TOBIAS 1/98
Forholdene i det gamle kommunearkivet i losjekjelleren på 1930- tallet var ikke helt i tråd med det Riksarkivaren setter som minstekrav for arkivrom idag. (Ukjent fotograf, original i Byarkivet) Fiende nr. 1: Brann og vann Ild og fuktighet utgjør den største trusselen mot arkivmaterialet. Er brannsikkerheten i bygningen for øvrig generelt dårlig, må krava til sikring av arkivlokalet settes desto høyere. En bør sjølsagt unngå å plassere arkivlokaler i bygninger med lav brannsikkerhet og nær bygninger der det produseres eller lagres brann- og eksplosjonsfarlige stoffer. Normalt vil etasjer i terrengnivå være gunstigst til bruk for arkivlokaler. Plasseringa av lokalene må gjøre faren for oversvømmelse og andre vann- og fuktskader minst mulig. I kjellere vil faren for lekkasjer, fuktgjennomslag og kondens være relativt stor. På loft kan bærende bygningselementer svikte ved sterk varmeutvikling og temperatursvingningene bli for store. Et arkivlokale er en brannteknisk enhet og bør ikke overstige 800 m 2, mens hvert enkelt arkivrom ikke er større enn 200 m 2. Her skal det installeres varslingsog slukningsutstyr. Det må ikke være sprinkleranlegg, på grunn av faren for vannskader. Det automatiske varslingsanlegget skal ha tilkopling til brannstasjon. Arkivlokalene skal ha yttervegger og tak av ikke brennbart materiale. Vinduer bør unngås. Dørene skal være branndører med automatisk lukking. Skorstein og kanaler må ikke støte direkte mot rommet. Er det ikke til å unngå, skal slike kanaler utføres med doble vegger. Depot- og bortsettingsarkiv bygges i brannklassene "A120/60" eller høyere. Lokaler for dagligarkiv bygges med samme krav til brannsikkerhet som kontorlokaler. Arkivlokaler plassert i bygninger med større brannbelastning enn kontorlokaler, skal ha tilsvarende høyere brannklasse. Vannrør i tak og sprinkleranlegg er bannlyst. Rør til radiatoroppvarming må i størst mulig grad legges langs gulvet. Røra skal ha stengningsventiler plassert umiddelbart utenfor arkivlokalene. I kjellere eller rom med vannførende ledninger bør det installeres automatisk varsler for oversvømmelse. Dører inn til arkivlokaler må ha terskler som hindrer spillvann fra tilstøtende rom i å trenge inn. Arkivsakene må aldri plasseres direkte på gulvet, og nederste reolhylle skal være minimum 10 cm fra gulvet. Byggteknisk må gulvet tåle trykket av reoler og skap. Gulvet må ved kompaktreoler tåle en belastning av om lag 1200 kg/kv.m. Men belastningen må beregnes i hvert enkelt tilfelle ut fra planlagt innredning og typer arkivsaker. Arkivmaterialets atmosfære - klimakrav Temperatur og luftfuktighet skal holdes mest mulig konstant. Det skal være tilstrekkelig ventilasjon til at lufta kan skiftes ut minst en gang hver annen time. For papir skal relativ luftfuktighet være mellom 40 og 60%. Temperaturen bør ligge stabilt mellom 15 og 20 o C og ikke svinge med årstids- og døgnvariasjonene. Hvis klimaet blir for tørt, blir papiret sprøtt. Hvis det blir for fuktig, blir det utsatt for sopp, mugg og insekter. Soppbefengt materiale skal behandles før plassering i arkivmagasinet pga. faren for spredning. Materiale skal ikke plasseres direkte mot yttervegg. Mellom reol og vegg skal det være et luftrom på 5 cm. Nedstøva arkiver bør være en klisjé, og lokalene må være lette å gjøre reine. Arkivet er ikke fellesareal Arkivlokalene må sikres mot innbrudd og være forsvarlig låst når de ikke er under oppsyn. Virksomheten/institusjonen må ha sikkerhetsrutiner som beskytter mot uautorisert innsyn og bevisst fjerning av informasjon. Adgangen skal begrenses til arkivpersonalet og andre som har fullmakt til å oppholde seg der. Uvedkommende (herunder saksbehandlere) skal ha tillatelse fra administrasjonssjefen for å oppholde seg i bortsettingsog fjernarkiv. Sensitiv informasjon sikres i tillegg særskilt. TOBIAS 1/98 5
Arkivlokaler skal ha jevnlig ettersyn. Temperatur og luftfuktighet skal kontrolleres regelmessig. Oppvarmings- og ventilasjonsanlegget skal ha jevnlig tilsyn og reguleres etter behov. Arkivlokalene bør gjøres reine minst en gang i året, og gulv og hyller etter behov. Det elektriske anlegget skal kontrolleres i følge brannforskriftene og gjøres strømfritt ved arbeidstidas slutt. Brannslukningsutstyret skal kontrolleres en gang i året. Og hver dag ved arbeidstidas slutt skal det kontrolleres at alt er i orden i arkivlokalene. God organisering viktig Gode arkivlokaler må ha tilstrekkelig plass til arkivskap og annet hensiktsmessig utstyr. Dimensjonene på lokalene må vurderes ut fra nåværende bestand (som vi forutsetter har vært gjenstand for god arkivpleie) og materialets karakter og sammensetning. Tilveksten man forventer må beregnes og arkiveringstid tas hensyn til. I tillegg kommer virksomhetens oppbevaringstid før overføring til bortsettingsarkiv og avlevering til depotarkiv. Dessuten er det klokt å legge inn en liten reserve, så man bør legge 10-20% til det plassbehovet som stipuleres for lokalenes funksjonstid. I dagligarkivet må det være plass til å utføre både arkivog kontorfunksjonene. Lokalene må være lett tilgjengelige i virksomheten og med et hyggelig arbeidsmiljø med lys og luft for de ansatte. Unødig støy bør unngås, så telefax, kopimaskin og kaffetrakter plasserer vi andre steder. Også bortsettings- og fjernarkiv trenger noe arbeidsplass for bortsetting, framfinning og reingjøring av materialet, men den brukes bare for kortere tid av gangen. Innredning og utstyr i lokalene Arkivskap eller reoler må kunne låses, og de skal være i stål eller metall pga. adgangskontrollen og brannsikkerheten. Mobile reoler kan under gunstige forhold øke utnyttelsesgraden med 80% i forhold til faste. Store lokaler gir større utnyttelsesgrad enn små. Innredning og utstyr tilpasses det materialet som skal håndteres. Kart og tegninger bør helst oppbevares liggende i skuffer eller hyller. Originalt fotografisk materiale, mikrofilm, magnetbånd o.l. krever spesielle lagringsbetingelser som bare kan oppnås i spesialskap eller i spesialtilpassa arkivlokaler. Forskjellig materiale krever ulike oppbevaringsforhold Fotografisk materiale stiller særskilte krav til klimatiske forhold og rein luft. Lokalene holdes mest mulig frie for støv og andre forurensninger og bør derfor ha et visst overtrykk. Fotografier og mikrofilm skal ha lavere oppbevaringstemperatur og lavere relativ luftfuktighet enn papir, men dette varierer etter typen (se ellers Tobias 3/95). Mikrofilm og - fiche skal alltid fins i to eksemplar, ett i brannsikkert arkiv (originalen) og ett i kontormiljøet (brukseksemplar). Lydbånd, magnetbånd og videobånd bør oppbevares i egne lokaler og ikke sammen med andre typer arkivmateriale. Temperatur for langtidslagring bør være 10-15 o C og relativ luftfuktighet ca. 50%. Elektriske ledninger og apparater som kan skape magnetiske forstyrrelser i rommet må fjernes. Arkivrydding ved Byarkivets personale. Når arkivene er blitt tilstrekkelig forsømt gjennom mange år, er det ikke noen udelt fornøyelse å ta hånd om dem. (Foto: Bjørn Bering, Original i Byarkivet) 6 TOBIAS 1/98
Dagligarkivene rundt om i administrasjonene må nok nøye seg med å håndtere mikrofilm og -fiche som virksomheten produserer og bruker i den daglige saksbehandlingen. Verdifullt fotografisk materiale ellers bør avleveres en depotinstitusjon med mulighet for å tilfredsstille så strenge krav til klima. Derimot kan kopier oppbevares i kontormiljøet. Og har man jamn og ikke for høy temperatur og ikke-syreholdig innpakning kan de holde seg fine riktig lenge. Negativsamlinger bør avleveres eller deponeres i Byarkivet umiddelbart etter opptak. Forebygging er billigst Bestemmelsene er strenge. Ikke alt er mulig å overholde i dagligarkiv som også skal fungere som arbeidsmiljø. Men vi bør tilstrebe å følge kravene for å unngå dyre og kanskje uopprettelige skader. Ved bortsetting bør man sortere materialet etter kassasjonstidspunkt. Det som kan kasseres etter få år, settes i de dårligste lokalene. Det bevaringsverdige materialet overføres til godkjent arkivinstitusjon (for Oslo kommunes virksomheter: Byarkivet) etter 25 år. Dermed frigjør man også dyr og kjærkommen plass. Litteratur: Riksarkivarens "Retningslinjer for bygging, sikring, innredning og bruk av arkiver i kommunale, fylkeskommunale og statlige administrasjoner" 1985, 2. utg. 1988 Lyst, rent og oversiktlig. På den måten behøver det ikke å bli en "forvisning" om man må arbeide noen timer i bortsettingsarkivet. (Foto: Original i Byarkivet) Arkivsikkerhet: Flerhodet regelverk Regler som berører arkivsikkerhet (arkivsikring og dokumentsikkerhet) i Oslo kommune er fastsatt av flere instanser (myndigheter). Myndighetenes mandat og oppgaver vil gi regelsettene ulike mål og virkemidler. Til sammen setter de Oslo kommunes virksomheter istand til å sikre at arkivene gir rett informasjon, til rett person til rett tid. Byrådet har gitt Instruks for informasjonssikkerhet i Oslo kommune (3.juli 1997). Instruksen er generell og sektorovergripende, og fastlegger Oslo kommunes overordnede krav til beskyttelse av informasjon som lagres, bearbeides, overføres og formidles - manuelt såvel som elektronisk. Her finnes krav til fysisk, organisatorisk og systemteknisk sikring i virksomhetene. Dette er krav som skal hjelpe virksomhetene i å definere hvilke trusler som kan eksistere i og mot virksomheten, og som definerer hvilke tiltak som skal iverkesettes for å hindre den skade som truslene kan medføre. Riksarkivet har utarbeidet retningslinjer for bygging, sikring, innredning og bruk av arkiver (1985). Her settes mål for arkivlokalets bruk, krav til sikring mot eksterne trusler, krav til arkivlokalenes bygningsdeler, innredning, arbeidsfunksjoner, anvendelse ettersyn og tilgang. Datatilsynet gir regler for informasjonssikkerhet (som enkeltvedtak) i de konsesjoner som stiles til hver enkelt virksomhet som ønsker å opprette personregisteret / arkivet. Til slutt: Mye god sikkerhet finnes i overholdelsen av de generelle og spesielle taushetspliktsbestemmelsene som følger av forvaltningsloven og i særlovgivningen. Ovennevnte regelverk må også sees på som bidrag og hjelp til at taushetspliktslovgivningen overholdes. TSÅ TOBIAS 1/98 7
Byarkivets arkivmedisinske kurs Personalsakenes schizofrene verden Hva skal til sakarkiv? Hva skal til personalmappe? Hva skal journalføres? Hva kan kasseres? Og hva skal bevares? Av Anne Marit Noraker En personalsak er en fellesbetegnelse på korrespondanse og andre dokumenter som vedrører virksomhetens forhold til den enkelte ansatte. Personalmapper skal aldri kasseres Alle dokumenter som angår den enkelte arbeidstaker og dennes tjenesteforhold arkiveres i vedkommendes personalmappe. Personalmappene stilles opp etter fødselsdato/personnummer. Eldre, avsluttede personalarkiver, hvor mappene er ordnet etter alfabet, kan imidlertid beholdes i den orden de ble skapt. Vi anbefaler at det i personalmappene brukes ulike omslag, alt etter dokumentenes bevaringstid: Et omslag med dokumenter som ikke tillates kassert, et annet omslag for dokumenter som kan kasseres etter fem eller ti år og et eget omslag i de tilfeller hvor det oppstår en disiplinærsak/tjenestepåtale. Dokumenter som skal bevares for alltid er følgende: søknad på stilling(er), attester for utdanning, arbeidspraksis, Byarkivet laget for et par år siden "Retningslinjer for arkivering av personalsaker". Dette har ført til mange henvendelser. Denne artikkelen bringer en gjennomgang av retningslinjene med presiseringer av enkelte punkter. kompetansegivende kurs og opplæring, ansettelsesbrev, undertegnet arbeidsavtale, taushetserklæring, sikkerhetsklarering, dokumenter vedrørende pensjonsforhold og lønnsplassering, vedtak om yrkesskade og/eller redusert arbeidstid, særskilte avtaler i arbeidsforholdet, permisjoner med ansiennitetstap, ansiennitetsberegning, tildelte hederstegn, oppsigelses- eller avskjedigelsesbrev, eventuell korrespondanse vedrørende fratredelsen og gjenpart av sluttattest. I henhold til regnskapsforskriftene og Riksarkivarens retningslinjer, kan følgende dokumenter kasseres etter fem eller ti år: sykemeldinger og korrespondanse vedrørende disse, korrespondanse vedrørende ulike godtgjørelser, permisjoner uten ansiennitetstap, fravær, stipendier, ferier, lønnsutbetaling, lønnstrekk og utbetalinger vedrørende personalutvikling og arbeidsmarkedstiltak. I tillegg kommer gjenparter av rutinemessige meldinger til pensjonskassa, punchegrunnlag og lignende. Dette er materiale som kan kasseres så snart det anses forsvarlig ut fra saksbehandlingen. I henhold til personalreglementet i Oslo kommune 14, 2. ledd, skal skriftlige tjenestepåtaler i personalmappen maku- 8 TOBIAS 1/98
leres tre år etter at saken er avsluttet. I de tilfeller den ansatte må fratre sin stilling på grunn av disiplinærsaken, skal imidlertid dokumentene bevares i personalmappen. Saker som gjelder den enkelte ansatte, skal altså som hovedregel arkiveres i vedkommendes personalmappe. I en del tilfeller skal personalsaker også ligge i sakarkivet: Presedens- og ansettelsessaker i sakarkiv Saker av prinsipiell, presedensskapende art arkiveres i sakarkivet, mens henvisning eller kopi av saken legges i vedkommendes personalmappe. Eksempel på slike saker er saker vedrørende yrkesskade, disiplinære forhold/skriftlige tjenestepåtaler og saker som avsluttes ved rettslig behandling. Skriftlige påtaler i sakarkivet skal ikke kasseres. Ansettelsessaker og saker som gjelder grupper av arbeidstakere skal kun arkiveres i sakarkivet. Sakarkivet ordnes etter Felles arkivnøkkel for Oslo kommune. En ansettelsessak består av utlysning, søkerliste, søknader (kopi for den som blir ansatt), innstilling, brev til uttalelsesinstanser og svar fra disse, stillingstilbud, bekreftelse eller avslag og gjenpart av ansettelsesbrev. Søknad og ansettelsesbrev til den som blir ansatt, legges i original i vedkommendes personalmappe. Ansettelsessaker skal bevares, mens søknadene kan kasseres etter fem år. Søknad fra den som har tiltrådt stillingen, samt alle søknader på ledende stillinger skal heller ikke kasseres, jf. Riksarkivets retningslinjer for arkivbegrensning og kassasjon i kommunale arkiv. Eksempler på saker som gjelder grupper av arbeidstakere kan være generelle saker vedrørende personskadeforsikring, opplæring eller arbeidsmiljø eller rundskriv fra virksomheten som sendes til alle ansatte. Hvilke personalsaker skal journalføres? Hovedregelen er at all korrespondanse i personalsaker skal journalføres i virksomhetens felles postjournal, uavhengig av om dokumentene skal arkiveres i sakarkiv eller personalmapper. Unntatt fra dette er korrespondanse som kun dokumenterer avtalefestede rettigheter. Som eksempel kan nevnes søknad om fødselspermisjon, innsendte sykemeldinger og søknad om bilgodtgjørelse. Alle saker som kan tenkes å havne i en personalmappe, skal i tillegg gis en arkivkode ut fra arkivnøkkelen. Dersom man fører edb-journal, vil en sak om tilsetting av en person registreres med P i feltet for delarkiv, med fødselsnummer som primærkode og arkivkode som sekundærkode. Dette forteller at dokumentet fysisk skal plasseres i en personalmappe, og at det samtidig gjelder emnet tilsetting. Ved bruk av manuell journal, vil saken på samme måte få klasseringen P/fødselsnummer/051.2 i arkivkodefeltet. Om ønskelig kan det også legges henvisning i sakarkivet på arkivkoden. Sikker oppbevaring er viktig Personalmappene skal oppbevares adskilt fra det alminnelige sakarkivet. Det skal holdes nedlåst og helst brannsikkert. Dette gjelder også eldre bortsatte personalarkiver. Bare de som har saklig behov for det i sitt arbeid, skal ha tilgang til personalmappene. Det er viktig at personalsaker i sakarkivet også oppbevares på en forsvarlig måte i den enkelte virksomhet. Tilgangen må også her innskrenkes til dem som har saklig behov for det. Viktig om personalsaker: Personalmapper til fratrådt personale skilles ut og settes bort i ordnet stand hvert femte eller tiende år. Materiale som tillates kassert tidligere enn det øvrige innhold i mappene må skilles ut. Det må innføres rutiner som sikrer at dette skjer på en forsvarlig måte. Personalarkiv avleveres til Byarkivet etter at alt innhold med begrenset bevaringsplikt er kassert. Registre og personalmapper skal avleveres samlet ca 25 år etter avslutningsdato. Personalarkiv i virksomheter som avvikles eller omorganiseres skal avleveres til Byarkivet i avviklingsperioden eller umiddelbart etterpå. Personalarkivet er knyttet til den enkelte virksomhet, og personalmapper skal ikke overføres til annen virksomhet. Ved ansettelse i ny virksomhet i kommunen opprettes ny personalmappe. Utveksling av informasjon skjer i form av kopier. Dette gjelder også ved avvikling av virksomheter. Alle virksomheter i kommunen er tilknyttet et lønns- og personalregister (LPK) med opplysninger om alle stillingsinnehavere. Det tas regelmessige utskrifter, med opplysninger om alle som er ansatt eller som har vært ansatt siden forrige utskrift. Taushetsbelagte personopplysninger skal forøvrig sendes i lukket konvolutt (ikke internkonvolutt) og aldri via faks eller e-post. Den enkelte ansatte har krav på innsyn i saker som gjelder dem selv (personregisterloven 7 i henhold til forskriftene 1-5), men kan ikke kreve å få dokumentene utlevert i original. TOBIAS 1/98 9
Kan vi stole på kartet? På Byarkivets konferanse om kart 2. desember i fjor, holdt Christopher Harris fra Statsarkivet i Bergen innlegget "Hva kan gamle kart fortelle oss - kan vi stole på dem?" Harris trakk først og fremst frem forskernes både manglende og ukritiske bruk av kart som historisk kildemateriale. Pipervika slik området er tegnet på Næsers oversiktskart fra ca. 1860. (Original i Byarkivet) Av Anne Marit Noraker Et kart er en billedlig fremstilling av et utvalg opplysninger fra en stor mengde data. Det kan fungere som en veiviser til fortid, tilstand og fremtid, og illustrerer for eksempel arealer, eiendommer eller bygningsarkitektur. Forskere: Bruk kart! Mange norske arkivinstitusjoner, offentlige biblioteker, museer, kommunale kontorer og Statens Kartverk, inneholder et rikt materiale av norske kart. Få forskere benytter seg av dette. I stedet for å benytte originalkilder, finner forskere heller frem til kart som allerede er trykket i bøker. Kun en brøkdel av det kartmaterialet som eksisterer blir dermed brukt, og kun noen få kart benyttes. Det hører til sjeldenhetene at kart benyttes som kildegrunnlag, oftest brukes de som illustrasjoner. Det er flere årsaker til at få forskere benytter kart som kilde. Christopher Harris viste til den manglende tilgjengeligheten til materialet: Kartenes fysiske tilstand er ofte så dårlig at arkivinstitusjonene verken vil eller kan låne ut materialet. Konservering er nødvendig før materialet gjøres tilgjengelig, men foretas ofte ikke fordi det er dyrt. En del institusjoner løser problemet ved å ta kopier av de gamle kartene. Videre kan det være vanskelig å finne ut hvilke kart som faktisk finnes. De oversikter som finnes over eksisterende kartmateriale er ofte mangelfulle. Årsaken er delvis at denne typen arbeid ikke er prioritert, delvis at mange forvaltningsorganer ikke leverer sine kart til sentrale arkivinstitusjoner. Gamle kart befinner seg ofte ute hos arkivskaperne uten å være i bruk, bortsatt på loft, bak skap eller lignende. Når det gjelder de omtalte kartkopiene, kan det være vanskelig å få Oslo byarkiv arrangerte en konferanse om kart 2. desember i fjor. Blant innlederne var Christopher Harris fra Statsarkivet i Bergen, Ulf Hansen fra Statens kartverk, Hege Brit Randsborg fra Riksarkivet, Björn Gäfvert fra Krigsarkivet i Stockholm, Olav Granheim fra Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune, Roger Erlandsen fra Riksantikvaren og byarkivar Bjørn Bering. Konferansen samlet nærmere åtti deltakere fra hele Norge. 10 TOBIAS 1/98
greie på om slike kopier finnes, om det enkelte kart er en kopi eller ikke, eller om kopien er god. Sist, men ikke minst, er det ofte kostbart å få tatt en kopi av et kart i en offentlig virksomhet. Kilder til feiltolkning Det er en manglende bevissthet rundt hvilken kildeverdi som ligger gjemt i norske kart, mente Christopher Harris. Det knytter seg imidlertid mange problemer til tolkningen av kart. Det er viktig å huske at kart aldri gir en fullstendig gjengivelse av virkeligheten. Man må alltid tolke et kart for å kunne forstå det. En må kjenne til årsaken til at kartet ble laget, for å kunne forstå hvorfor kartet inneholder det utvalg av opplysninger som det gjør. Det er imidlertid ikke alltid så lett å vite hvorfor kartet ble skapt. Den arkivmessige sammenhengen kartet ble skapt i er ofte ikke ivaretatt: Mange kart er løsrevet fra de dokumenter (papirdokumenter, foto, andre kart, mv.) de ble skapt sammen med, uten at det er gitt henvisning. Dette er en trussel mot verdien av det enkelte kart som kildegrunnlag. Kart og rettsdokumenter som er skapt i samme anledning, kan være til dels verdiløse, dersom de bevares uten tilknytning til hverandre. Å sammenligne kart og fotografier fra samme område, for eksempel ved restaureringsarbeid av et hageanlegg, er et godt eksempel på hvordan man kan få innsikt i opplysninger det ellers hadde vært vanskelig å skaffe. Ved å sammenligne kart, kan arkeologer finne frem til gamle gatenett og grenser. Sjøkart og renovasjonskart kan sammen si noe om hvor det kan være mulig å finne gjenstander i sjøen. Selv om vi kjenner til den opprinnelige hensikten med et kart, og hvilke opplysninger man dermed kan forvente å finne, er feilkildene mange: Noen ganger viser kartene planlagte oppførte bygg som aldri ble bygget eller som ble bygget på et senere tidspunkt. Eller de lar være å vise bygg fordi de ble sett på som midlertidige, men som likevel ikke ble revet (f.eks. en del tyskerbrakker). En må videre ta hensyn til at de oppmålinger som er foretatt ikke nødvendigvis er korrekte; målestokken kan være feil, og utstyret for oppmåling har ikke alltid vært det mest nøyaktige. Kopier av kart kan inneholde mange feil i forhold til originalen: Noen ganger er det foretatt endringer uten at det gjøres rede for dette, noe som lett kan føre til misforståelser med hensyn til datering og nye oppmålinger. Feil kan også oppstå under trykking/gravering og ved at kartsymbolene har endret seg over tid (f.eks. sagbruk, kraftverk, mølle osv). Ny teknologi - nye feilkilder? Med ny teknologi og de muligheter som nå ligger til rette for å koble sammen ulike registre, inkludert kart, vil tilgjengeligheten til mye kartmateriale bli betydelig forbedret. - Men det er lett å bli blendet av den nye teknologien, advarte Christopher Harris, for feilkildene vil fortsatt være de samme. Han fryktet at originalkildene vil bli enda mindre benyttet. Dataregistre inneholder ofte avskrifter av et utvalg av opplysninger som er tatt ut av sin sammenheng. Avskriftene inneholder feil, og ofte gis det ingen informasjon om hvor opplysningene kommer fra eller hvilke opplysninger som ellers kan hentes ut av materialet. Den lettvinte tilgjengeligheten til registrene kan lett føre til at mange arkiver blir "glemt" og ikke tatt med i ulike forskningsoppgaver. Det vil si at mange forskere i mindre grad enn før går til originalkildene, men i stedet ukritisk søker til de opplysningene som er å finne på internett. Det er viktig å se dataregistrene som en formidlingsløsning som gir inngang til stedbunden informasjon - og ikke et egentlig arkiv som nødvendigvis gir pålitelighet og absolutt informasjon. Plasseringen av kirker og festningsverk er ikke helt gal, men ellers må man legge adskillig godvilje til for i det hele tatt å finne noe som stemmer på dette kartet som en svensk spion laget over Bergen i 1658. (Utsnitt, original i Krigsarkivet i Stockholm) TOBIAS 1/98 11
Fotosamling fra det grønne: Byparkenes gyldne år Nylig har Byarkivet fått to avleveringer med deler av fotosamlingen til Park- og Idrettsvesenet. Flere tusen bilder dokumenterer utviklingen av byens grønne sektor gjennom førti år. Av Ole Myhre Hansen Ved den første anledningen fikk vi avlevert omlag ti hyllemeter fotografier fra begge de to tidligere etatene, Parkvesenet og Idrettsvesenet. Bildene var tatt innenfor tidsrommet 1900 til 1940. Formatet var lite og kvaliteten på bildene var tildels dårlig, men en god del av den store samlingen var unike bilder. Nå nylig har byarkivet mottatt en ny avlevering med fotografier av enestående kvalitet: Seksten album som omfatter omlag fem hundre bilder hovedsaklig tatt av "store" fotografer. Tema for disse albumene er dokumentasjon av Oslo parkvesens virke i årene 1920 til 1940. Parkvesenets forløper, Beplantningsvæsenet, lå under veivesenet. Overingeniøren hadde inntil 1892 et fast beløp til å leie kyndige gartnere, og også han lot resultatet av arbeidet bli fotografert. Fra og med 1893 ble det opprettet to faste stillinger, en overgartner og en undergartner. I årene 1880 til 1911 ble byens parkarealer mer enn fordoblet, men opparbeidelsen av arealene lot vente på seg. I 1914 ble det besluttet å skille ut beplantningsvesenet fra veivesenet, og ansette egen fagsjef Bygartneren. Et av de anlegg som ble opparbeidet i perioden 1880-1914, var den utvidete St. Hanshaugen. Fotografiet skriver seg fra 1889 og viser parkens nyinnkjøpte "Christensens løkke" og dammen som den kunstige bekken renner inn i. (Foto: Ukjent fotograf, Stadsingeniørens arkiv, Original i Byarkivet - A-20189/U001_038) 12 TOBIAS 1/98
I første halvdel av 1920-tallet ble det anlagt en rekke lekeplasser rundt om i byen. Plassen ved Uranienborg kirke ble åpnet i 1925. (Ukjent fotograf, Original i Byarkivet - A-20145/U005_085) Albumene fra Parkvesenet viser at det ble lagt stor vekt på å skape gode uterom i byens mange parker. Paulus plass hadde en vakker paviljong med pergula i 1920. (Ukjent fotograf, original i Byarkivet - A-20145/U001-018) TOBIAS 1/98 13
Rådhusplassen Byens festplass? I dag ligger den der - Rådhusplassen - stor, vakker og åpen for byens befolkning. Den er til for fest, folkemøter, den etterlengtede promenaden, rekespising og kontrollert skateboardkjøring. Kun trikken kjører over den tidligere sterkt trafikerte Rådhusplassen. Bare de smale trikkesporene skiller Rådhuset fra sin rådhusplass og kontakten med sjøen. Historien fram til dagens situasjon er "bråkete" og lang. Av Gro Røde Ved århundreskiftet var Oslo - eller Kristiania - blitt Norges største sjøfartsby. På samme tid diskuterte man heftig hvor det nye rådhuset skulle ligge. Flere innflytelsesrike menn, med ordfører Heyerdahl i spissen, mente sjøfartsbyen Oslo burde ha et rådhus nede i havneområdet - i Pipervika - symbolsk plassert med fasade ut mot sjøen. Forslaget vant raskt gehør, ikke minst fordi det innebar en kjærkommen anledning til opprydning i et forslummet område av byen. I 1915 startet utredningen, men mange kapitler skulle skrives før grunnsteinen ble lagt ned i 1931. I 1934 ble ordfører Heyerdahl hedret, og fremdeles strekker Hieronymus Heyerdalsgate seg fra Rådhusplassen til Fridtjof Nansensplass. Navn på gate og plasser ble gjort i Bystyrevedtak 29.11.1934. "Et fattigdommens arnested" 1920 og -30-tallet var ekspropriasjons tid i Pipervika. Et nytt Rådhus med omkringliggende herligheter krevde rom. Et helt strøk med tradisjon og karakteristisk miljø måtte gi tapt for den nye tida. Vika var av mange ansett som et saneringsmodent område med lav boligstandard, dårlig hygiene og slett moral. Men området var også kjent for folkelig forlystelse og kunstneriske skildringer. Det var med "sin tids briller" at forfatteren Carl Just i 1950 skrev boka Rådhuset i Oslo. Om Pipervika skriver han: "Til dette bypartiet som ble tomt for rådhuset, knytter seg ingen gode fortidsminner. Det var i århundrer et fattigdommens arnested, opprinnelig en liten fiskerplass." Rådhusplassen ligger på det som var Skolegaten (i vest), Strandgaten og Sjøgaten. Gatestubben Bryggegangen gikk Rådhusplassen dekker store deler av det som var Sjøgata og Strandgata i gamle Vika. Her er dagens situasjon vist oppå et kart fra ca. 1920. (Kart fra Oslo byleksikon, 1966-utgave) 14 TOBIAS 1/98
Den gamle Honnørbrygga lå nærmere Kontraskjæret, og ble brukt ved en rekke høytidelige anledninger. Her gjøres det klart for tysk keiserbesøk i 1890. (Ukjent fotograf, original i Stadsingeniørens fotosamling i Byarkivet) opp fra Sjøgaten og inn på Strandgaten. I øst lå Tordenskiolds plass, i syd et lite parkanlegg ved Piperviksbryggene. Kommunen eksproprierte grunnen rundt Rådhuset gjennom en særlov sanksjonert av Stortinget i 1921. Alle grunneierne måtte avstå bebyggelse og grunn mot erstatning. Dette ble vedtatt til tross for at det var stor bolignød i Oslo. Det datida omtalte negativt som rotete, uregulert og uten plan og mening, kunne kanskje fått sin renessanse i dag, om det hadde blitt restaurert på samme måte som f.eks. Nyhavn i København. Med fasade mot sjøen? Beliggenheten til Rådhuset ble bestemt ut fra "med fasade mot sjøen". Utlysningsteksten til arkitektkonkurransen fra 1916 var klar på dette punkt. Likevel dreide planene stadig over til et rådhus med fasade vendt inn mot byen - og med ryggen mot sjøen. Arkitektene Arneberg og Poulsson, som vant konkurransen, ble kraftig kritisert i sin samtid: Hvor ble det av åpenheten mot sjøen? Hvor ble det av fjordutsikten fra byen? Arkitektene hadde vunnet konkurransen nettopp fordi juryen mente deres plan spesielt ivaretok rådhusets kontakt med fjord og sjø. At fasaden vendte inn mot byen blir forsterket av at rådhusarkitektene i 1933 omtaler den "halvsirkelformete" plassen foran Rådhusets nordfasade - som Rådhusplassen, den vi i dag kjenner som Fridtjof Nansens plass. Om plassen ned mot havna foran Rådhuset, skriver arkitektene: "Foran Rådhuset, der hvor Sjøgaten nå går, anlegges en stor havneplass. Denne vil bli sterkt trafikkert fra Vestbanen, fra fjordbåtene og bussene." Ambisjonenene for plassen foran rådhusets sjøside var altså først og fremst i forhold til kommunikasjon. Det ble lagt ned langt mer energi i planene for de to andre plassene,"cirkelplassen" (Fridtjof Nansens plass) og "Solplassen" (Kronprinsesse Märthas plass). I skriv og på kart omtaler de plassen ved havna som Sjøplassen. Men selvfølgelig - "Sjøplassen" skulle også være vakker. "... en festlig og verdig karakter" Rådhusplassen er like stor som Den røde plass i Moskva eller Petersplassen i Roma. Etter arkitektenes planer ble området nedenfor trappene på sjøsiden dekket med granittheller. Plassen skulle være åpen og ikke bestå av grøntanlegg som en park. En gate var tegnet inn nedfor terrassen. Midt på plassen var det tegnet inn et hage-/skulpturanlegg, på fagspråket kalt en parterre. I dag omtales den populært som "Synken" etter betegnelsen "sunken garden" - nedsunket hageanlegg. I 1938 ble det utlyst til konkurranse om utsmykking av dette området. Her omtales plassen for første gang uttrykkelig som "byens rådhusplass", og en parentes presiserer: "Sydplassen foran rådhuset". Presiseringen er det naturlig å tolke til at det var tvil om hvor selve Rådhusplassen lå, på den ene eller den andre siden av Rådhuset. Teksten sier at som byens rådhusplass måtte den "gis en festlig og verdig karakter, likeledes er det av stor viktighet at førsteinntrykket fra bryggene blir godt". Videre står det at det i Oslo, som sjøby, bør "skapes et område for publikum ved havnen som er fredet for trafikken". Kunstnerne Emil Lie og Per Hurum vant konkurransen, og skulle samarbeide med rådhusarkitektene om plasseringen av kunsten på plassen. Dette arbeidet startet i 1941, men stod først ferdig som anlegg med bassenger, fontener og skulpturer i 1960. Anlegget er klassisk dekorativt og står i kontrast til det mere "moderne" og funksjonelt inspirerte Rådhuset. Det Heftyeske legat til byens forskjønnelse dekket utsmykningskostnadene. Skulpturene kunstnerne skapte har gjennomlevd store skifter - men har selv fått stå uberørt av trafikkutviklingen. Overlatt til asfalten og bilene Arkitektene planla og tegnet området første gang i 1917. Da var hest og kjerre vanlig og biler et unntak. På 1950-tallet var det mulig for russen å ha brosteinsball på Rådhusplassen. Bygartneren og arkitektene hadde en stadig tilbakevendende diskusjon med byarkitekten om hvor mye grønt det skulle være på plassen. Fra begynnelsen av 1960-tallet fikk man andre utfordringer. Trikken over Rådhusplassen ble lagt ned i 1961. Nå var holdningen: hver mann sin bil. Byplansjefen måtte resignere på slutten av 60-tallet. Byggingen og trafikken i rådhusområdet tillot ingen promenade ned til havnen for å nyte fjordutsikten. På Havnebanen - forbindelseslinjen mellom Vestbanen og Østbanen - gikk det godstog flere ganger om dagen. Toget på Rådhusplassen var nærmest en turistattraksjon, og med- TOBIAS 1/98 15
førte dessuten at biltrafikken fikk stå stille en stakket stund. Oslo byleksikon fra 1987 konstaterte situasjonen: "Rådhusplassen fungerer som gjennomfartsåre for trafikken øst-vest og er sterkt trafikkbelastet." Plassen var forsåvidt blitt det den var tiltenkt - en gjennomfartsåre for trafikk mellom vest og øst, men trafikkutviklingen kom i strid med ideen om å markere Oslo som sjøfartsby og trekke livet ned mot havna. Fra Rådhuset hadde en ikke først og fremst utsikt over sjøen, men utsikt over trafikken som buktet seg tett og støyende langs sjøkanten - og det i seks felt! Det var et tegn i tida: Kommunikasjon og transport foregikk på land og ikke til sjøs. Store veiprosjekter ryddet plassen I Oslo bys historie fra 1994 står det: "Festplassen mellom Rådhuset og Honnørbrygga var forvandlet til en trafikkmaskin." Var plassen tiltenkt funksjon som festplass? Skulle ikke den nettopp være åpen for trafikk mellom øst og vest i Oslo? Program for konkurranse om utsmykning av Rådhusplassen fra 1938, viser tydelig en holdning som mente disse to elementer lot seg kombinere. I vår tid er det en absurd tanke. På slutten av 1980-årene ble det avholdt flere idéseminarer med tema: "Sjøsiden - Hva skal skje mellom rådhuset og fjorden?". Det var mange visjoner for plassen, men full enighet om at trafikken over Rådhusplassen måtte legges under jorden. Tunnel under Rådhusplassen ble første gang lansert på 1950-tallet. I et bystyrevedtak 05.04.1989 ble det gjort vedtak om en helt bilfri rådhusplass. Arneberg og Poulssons utkast til regulering av rådhusets omgivelser fra 1932. Tunnelen for togforbindelse mellom Vestbanen og Østbanen åpnet i 1980. En betydelig andel av biltrafikken ble borte med åpningen av Fjellinja i 1990, men fortsatt var det 4- felts vei med gjennomsnittlig 24 000 biler som passerte hvert døgn! Med Vestbanekrysset og "Ibsenringen" ble det fredelig. Sommeren 1994 var plassen endelig bilfri, og 21. august 1995 kunne Vika-trikken igjen kjøre over Rådhusplassen. Servering - men hvor? Arkitektene hadde planlagt restaurant i dagens info-senter i Rådhuset, ja faktisk også uteservering på taket av østre tårn. Restaurant eller tårnservering ble det aldri, noe flere har savnet. Men ideen sier noe om at Rådhuset skulle være hele befolkningens hus, ikke bare kommuneadministrasjonens. Men servering om sommeren kunne jo gjøres utenfor. Både i 1967 og i 1972 søkte Einar Rose og Sønn om å ha uterestaurant på Rådhusplassen. Søknaden i 1972 ble avslått med begrunnelse i at restauranten ville bli liggende på en øy omgitt av trafikk, støy og eksos. Estetisk sett var det heller ikke tilrådelig med en serveringspaviljong på plassen. En lignende søknad hadde blitt avvist i 1954. Etter at plassen ble bilfri, ble det noen somre tillatt serveringstelt der, men nå er det bestemt at Rådhusplassen bare skal være nettopp en rådhusplass, og ikke skal nyttes til kommersielle formål. Granitthellenes renessanse Opprinnelig var den øvre delen av plassen hellelagt, men trafikkpresset gjorde at hellene ble fjernet i 1972. Etter at trafikken forsvant har Park- og idrettsvesenet begynt den møysommelige jobben med å hellelegge plassen på nytt. Idag legger de ned nest siste helle-kapittel på østsiden av plassen. Heller fra Asia - India og Kina - forenes med de gamle, norske granitthellene. Disse var blitt merket og fraktet til Veivesenets lager på Veitvedt. Der lå de lagret i tjue år før de atter kom til heder og verdighet like ved Honnørbrygga. Steinhellene dekker til sammen hele 22 000 m 2. Som ansvarlig etat har Park- og idrettsvesenet hatt en spennende, og bokstavelig talt, stor og tung jobb! Rådhusplassen er idag i ferd med å finne sin identitet, om enn en litt annen enn opprinnelig planlagt. Men vil den bli slik også i årene som kommer? Hvilke konsekvenser får en mulig bygging av opera på Vestbanen? Ja, si det. Historien om Rådhusplassen vil nok etterhvert få nye kapitler. Utrykte kilder i Byarkivet: Finansrådmannen: sakarkiv Tegningsarkiv Korrespondanse/utredninger og notater fra Park- og idrettsvesenet og Plan- og bygningsetaten Trykte kilder og litteratur: Kristiania/Oslo kommunes aktstykker Byggekunst nr. 9-10, 1950, Oslo byleksikon, 1966, 1987 Edgeir Benum: Byråkratenes by, Oslo bys historie bd. 5, 1994 Carl Just: Rådhuset i Oslo, Oslo 1950 H. Sinding-Larsen, flere artikler om Oslo Rådhus - årene 1926 til 1932 16 TOBIAS 1/98
Kulturminnestafetten Forankring fryder - også i Oslo Fjoråret - 1997 - var Kulturminneår med motto: Forankring fryder. I forbindelse med gjennomføringen av hovedprosjektet, Kulturminnestafetten -97, ble alle landets kommuner bedt om å velge ett kulturminne som de spesielt forpliktet seg til å ta vare på. 431 av landets 435 kommuner, tok imot stafettpinnen. I Oslo kommune valgte bydelene sitt kulturminne, 20 av 25 bydeler deltok. Kulturminnestafetten -97 var i regi av de frivillige organisasjonene, og var en symbolaksjon for å få oppmerksomhet om utfordringene kulturminnevernet står ovenfor. Aksjonen la opp til at folk flest skulle engasjere seg i valg av deres kulturminne. Naturlig nok er det enklere å få engasjement i en kommune med en befolkning på 1500, enn for Oslo, som også er fylkeskommune, med 500.000 innbyggere. De kommunalt ansvarlige, hos Byantikvaren i Oslo, valgte derfor å definere bydelene som kommunesoner. Hver bydel kunne velge sitt kulturminne i Oslos egen Kulturminnestafett. Fremdeles var det snakk om store enheter, for eksempel har bydel 9, Søndre Nordstrand, over 100.000 innbyggere. Nils Anker hos Byantikvaren hadde det koordinerende ansvaret i Oslo, og han er svært fornøyd med innsatsen i Kulturminnet i Romsås bydel Bånkall gård bydelene. Selvfølgelig varierte engasjementet fra bydel til bydel. Han vil spesielt vil framheve aktiviteten i Ekeberg-Bekkelaget og i Groruddalen. Fra Byantikvarens side er man opptatt av den effekt Kulturminnestafetten vil ha på lang sikt. Både Byantikvaren og de enkelte bydelsadministrasjonenen har fått styrket kontakten med frivillige organisasjoner og engasjerte enkeltpersoner som arbeider med kulturminnevern. Verdien av aksjonen tror Anker vil vise seg de kommende år, for det er engasjement ute i bydelene, og kulturminnevern er satt på dagsorden. Dette forplikter videre oppfølging. Valgene ute i de 20 bydelene spenner vidt fra gårdstun og statuer til videofilm og gruver. Med Kulturminnestafetten dukket spennende kapitler fram fra bydelene: Hva med en gammel isdam, et asyl, et sanatorium, et maritimt miljø, et øysamfunn, elve-kultur eller gamle militære skanser? Flere av bydelene i industrialiserte Groruddalen markerte seg gjennom å velge kulturminner fra den tida dalen enda var dominert av jordbrukskultur. Gro Røde Groruddalen er ikke akkurat kjent for sine kulturminner. Drabantbyer, motorveier, industri- og næringsbygg vil mange nevne som typisk for området. Glemt og borte er den bynære jordbrukskulturen som dominerte her til langt ut på 1950-tallet. Bånkall gård, øverst i Groruddalen, er derfor spesiell. Med alle bygningene bevart og et nesten intakt kulturlandskap, troner gården som et minne om gammelt skysstell, steinhoggerliv og trange småbrukerkår. Nabogårdene på Tokerud, på sydsiden av Trondheimsveien, led på sin side en annen skjebne. Ved det store Akerskjønnet i 1964/65, ble gårdene ekspropriert av Oslo kommune fra Olav Selvaag, som hadde kjøpt jord fra de tre Tokerudgårdene for å bygge den såkalte "Tokerudbyen". Området ble siden forpaktet ut til Selvaag, og på begynnelsen av 1970-tallet kunne de første beboerne flytte inn der Tokerud-gårdene en gang hadde stått. Det som hørte Bånkall til, på sydsiden av Trondheimsveien, ble også ekspropriert under Akerskjønnet. At bygningene og kulturlandskapet på nordsiden ble spart, kan vi paradoksalt nok takke Trondheimsveien for, som gjorde en sammenhengende utbygging av Bånkall og Tokerud umulig. Bård Alsvik TOBIAS 1/98 17
Alfred Sinding-Larsen Formannskapets fargerike sekretær Av de mange sekretærene som gjennom drøye to århundrer har ført brev og protokoller for byens borgerrespresentasjon og senere formannskap, er det nok bare én som kommer til å bli husket lenge etter sin egen levetid. Han var militær sakfører, født i Fredrikstad i 1839, og fikk ved dåpen navnet Nils Ulrik Alfred Larsen. Senere tok han også morens slektsnavn og skrev seg Sinding- Larsen. I tillegg til rettsinnlegg og protokoller skrev han viser og vikahistorier under det etterhvert svært så kjente pseudonymet Olaves Pedersen. Av Leif Thingsrud Vika-litteraturen var en slags urban variant av den heimstaddiktinga som fantes på bygdene. Men mens en del av bygdedikterne hadde klare skjønnlitterære mål, var historiene og visene fra Vika ren underholdning. De var karikaturer av et miljø preget av de sterke dråper, men skrevet i sympati med folket der. Det var flere som skrev Vika-litteratur, og mest kjent ble nok Theodor Løvstad i vittighetsbladet "Vikingen". I dette bladet var det en egen avdeling for Vika-nytt, med navn som "Avskjæringen", "Skjælpadda" og "Kjæftausa", redigert av "Ka l Olsen fra Vika" med hjelp av en redaksjonsstab med klare paralleller i våre dagers "Flåklypa tidende". Løvstad var aktiv fra 1880-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Olaves Pedersens, dvs. Sinding-Larsens stubber og viser er eldre, skrevet i årene 1858 til 1873. De kom ut i små bøker og skillingstrykk, og er blitt trykt opp igjen gang på gang. Her var det også et fast figurgalleri, med blant annet Hans Olsen som var "lokalkjent i drukkenskapsarresten". En av arrestasjonene skjedde, etter hans egen beretning ved at han og to kamerater ble avbrutt i et drikkelag ved at det kom ei tøs inn i skjenkestua og "... ropte atte "de er Brann" sa 'a, "en Stan neri Skolegata", sa 'a. Vi tørna ut Allesammens aa ner i Skolegata paa Øieblekke, for vi tænkte som saa atte naa sku vi faa Ildmenasjon aa Muntrasjon heile Natta, men var'e lik sæ? Aldri saa før var vi kommen derner, føren atte de kom noen Kongstabler draenes me ei Sprøite aa noen ta dissene nymotens Vantrolla me en Slange, som dom skrudde paa Vananledningen. Demmersaa var Værmen slokt paa Minutten, jussom naar n blaaser ut e Tosjellings Formelys, aa de var naa bare dissene Hælvetes Kongstablas Skyld. Desformedelst dettene, saa blei vi aldeles opbragt aa saa at si vredagtig paa dissene Personer, alle Tre, aa saa sang jæ for dom to Andre ei ny Vise, som jæ lærte her forleden, om aassen atte Kongstabla bær sæ aat:...". Kort kontortid, men lange dager Det er lang vei fra dette til de tørre innføringene i Formannskapets protokoller; "Magistratens Indstilling enstemmig Foto: L. Szacinski (1891). Utsnitt. Original i Byarkivet tiltraadt". Men Sinding-Larsen hadde avsluttet disse skriveriene et par år før det ble ført i protokollen at "Formandskabet valgte enstemmig Cand. jur. Alfred Larsen til Formandskabets sekretær med den for Posten bestemte Løn 500 Spd med Forpligtelse til at udføre det Komitéog andet Arbeide, som af Formanskabet maatte blive ham paalagt og iøvrigt at rette sig efter den Instrux, som maatte blive ham givet. Han er pliktig at fratræde Posten, naar det af Formanskabet forlanges, men kan selv kun fratræde efter 3 Maaneders Varsel". Vedtaket skjedde 29. september 1875, og tre dager senere var han på plass i den bistillingen som etterhvert skulle legge beslag på en ganske stor del av tiden hans. Kontortiden var rett nok bare to timer fem dager i uka, men arbeidet tok nok adskillig mer tid enn det. 18 TOBIAS 1/98
Venstre-seier ga oppsigelse Sinding-Larsen var en typisk representant for det etablerte "regimet" i byen, dypt konservativ og med mange forskjellige erverv. Han var en kjent kulturskribent og Oslo-korrespondent i diverse aviser, og han var redaksjonssekretær i Morgenbladet fra 1869 til sin død i 1911. I det store og hele var det en lukket krets av embedsmenn, grosserere og solide håndverkere som dominerte politikken i Kristiania, fra det første frie valg i 1837 og fram til 1895. Da tok Venstre over i tre år, og de benyttet tiden til å gjennomføre en rekke opprustinger av kommunen. De satte sine egne folk inn i flere viktige poster, og det var dyktige folk. Sjøl om Høire straks kom tilbake i posisjon, ble byen aldri mer styrt av en lukket krets. Formannskapet ble et forum hvor de forskjellige politiske partiene brynte sine ideer istedenfor et treffested for de aller rikeste. I 1896 fremmet venstrefolkene forslag om at Kristiania, i likhet med Bergen og Trondheim, skulle få en formannskapssekretær på full tid. I saksframlegget står det at arbeidsmengden hadde økt kraftig, særlig de siste årene, og Sinding- Larsens lønn hadde også blitt satt opp tre ganger, slik at han fikk kr. 3.200,- i året. Noe ubetydelig bierverv kunne det med andre ord langtfra være, da industriarbeidere hadde en årslønn på snaut tusenlappen. Sinding-Larsen skulle, etter forslaget, sies opp med pensjon "... for at Adgang derved kan være banet til en Omordning." Og videre: "Gagen for den nye Sekretær, der bør være en yngre men erfaren Jurist, antages at burde ansættes til kr. 4000,- aarlig." Fra årsskiftet måtte dermed Sinding-Larsen vike for Jacob Høe, som i de følgende årene skulle omforme hele den sentrale administrasjonen i kommunen og til slutt ende som borgermester. Noe vedtak om pensjon ble det imidlertid ikke, og det er vel ikke urimelig at Sinding-Larsen også betakket seg for det. Som brigadeauditør ved kavalleriet, garnisonsauditør ved Akershus festning, juridisk konsulent ved ingeniørvåpenet og hos Generalintendanten, hadde han vel til gryn i suppa. Og i tillegg underviste han i militær rettspleie ved Krigsskolen. Alle disse forskjellige jobbene, og kanskje særlig den omfattende skrivingen måtte nok ha slitt på mannen. I 1901 søkte han derfor avskjed fra sine militære poster, og i 1905 takket han for seg som lærer ved Krigsskolen. Nå hadde han bare posten i Morgenbladet igjen. På det skjønnlitterære området hadde det også stilnet av. Mens han i sin ungdom, da han var kopist i Armédepartementet, kunne skrive for flere aviser, oversette skuespill, skrive en mengde leilighetsdikt, skuespill-kupletter og til og med en vellykket ballett-libretto, innskrenket det på 1880-tallet seg til kunst-, teater- og litteraturkritikker. Men også her holdt han et høyt nivå. Hans omtale av Ibsens "Fruen fra havet" fikk forfatterens uforbeholdne anerkjennelse. Humorister har alle sin tid. De kan blomstre vilt og så stilne av. Olaves Pedersens tid var årene omkring 1870, men mange av visene skulle leve videre, som Gipsgutten: "Jeg er en Fatti gut fra Vika, aa Far min, han er Ærbesmand; aa inte Noen ska bli rik a di Smuler han fortjene kan," Og selv der visene i dag kan virke alderstegne, kan skikkelsene lett kjennes igjen. Skurekjerringa skulle være blant de tidløse, ikke bare i Vika: "Naa har jæ lagt aa skura aa sleti vondt ida, aa n Hans har bare tura, han er naa likegla'. Han lar vors Andre slite aa staa for Vaadt og Tørt; jæ vørern s gu saa lite som et gamalt Underskjørt." Protokollene kan fortelle mye om Sinding-Larsens virke som formannskapssekretær. Men om det fortsatt kom noen historier og viser som kunne muntre opp de alvorlige herrer midt mellom dispensasjonsansøkninger og tilleggsbevilgninger, det forteller de ikke noe om. Men for forsamlingens del får vi jo håpe at det gjorde det. Kilder: Utrykte (i Byarkivet): Formannskapets forhandlingsprotokoll Trykte: Mentz Schulerud: Piberne og pikerne i Vika, Oslo 1963 Norsk Biografisk leksikon, Oslo 1958 Erik O. Melvold m.fl.: Makt og utvikling, Oslo 1990 "Aar 1887 den 16. Marts holdt Formændene Møde. Fraværende var efter anmeldt Forfald Hr. Grøndahl". Alfred Sinding- Larsens håndskrift slik vi finner den i Kristiania formannskaps forhandlingsprotokoller er svært tidstypisk, men også noe av det mest kunstneriske som er ført i disse protokollene. (Original i Byarkivet) TOBIAS 1/98 19
Et kunstverk blir til Aage Storsteins fresker i Oslo Rådhus Oslo Rådhus ble påbegynt før krigen og da bygningen ble offisielt åpnet i 1950, var de monumentale maleridekorasjonene ferdige. Året 1950 kan dermed regnes som tidspunktet for kulminasjonen av norsk monumentalmaleri, fordi noen av de viktigste malerne deltok her. "Freskobrødrene" sto da på sin høyde. Den yngste av dem, Aage Storstein (1900-1983), dekorerte Vestre Galleri, som leder inn til bystyresalen. Av Åse Ødegaard Tematikken ble overlatt til kunstnerne. Storstein valgte som hovedtema Menneskerettighetene, og gjorde det slik at de tre veggene ble en sammenhengende serie. Han fremstiller fortellingen om den store franske revolusjon på den ene langveggen: Det er her tanken om menneskerettighetene har sitt utgangspunkt. Så arbeider han seg via kortveggen som fører inn til bystyresalen og over til den andre langveggen. Motivet på kortveggen viser Norge i middelalderen, med overtro som en dominerende faktor. På den andre langveggen ser vi tanken om frihet og menneskerettighetene utviklet i Norge, etter samlingen på Eidsvoll og fram gjennom Okkupasjonen. Bak alt dette ligger tanken om det "gode styre", en idé han tydeligvis har funnet en billedmessig kilde til i Ambrogio Lorenzettis serie fra 1340-årene med temaet "Det gode styre" i regjeringsbygningen i Siena i Italia. Storstein har også lært av de gamle italienske mestere når det gjelder å ordne vegg- malerier slik at de tilpasses vegger og dører med hovedmotivene på de mest framtredende steder. La oss ta et eksempel på dette. Den som kommer inn fra korridoren i vestre tårn, møter først flammen fra revolusjonen; kommer en inn fra den korridoren som leder fra rådhusets store sal, møter en dronning Ragnhilds tre, symbolet på Norges samling. I Rådhuset gjaldt det dekorasjoner som alle skulle kunne ha glede av, og det var naturlig at Storstein, som var kjent for sitt kubistiske formspråk, her brukte dette på en tilbakeholdende måte. Når det gjelder temaet, la Storstein det opp så generelt at det var vanskelig å peke på konkrete politiske utsagn som kunne rettferdiggjøre stans fra de daværende myndigheters side. Hovedkilder i Sverige Bak Storsteins maleriserie ligger et langvarig planleggingsarbeid som en kan følge i en mengde forarbeider og notater. En vesentlig del av disse befinner seg på Skissernas Museum Storsteins fresker danner sammenhengende motiver bortetter veggene, og dørene markerer naturlige skiller mellom figurgruppene. Fremstillingen av menneskerettighetene kan leses som en serie fra høyre mot venstre, hvor frigjøringsmotivet fungerer som en avslutning. (Foto: Leif Thingsrud) 20 TOBIAS 1/98