Generalsekretær Ola Ødegaard, Stiftelsen Rettferd for taperne

Transkript

1 Generalsekretær Ola Ødegaard, Stiftelsen Rettferd for taperne Rettighetsdokumentasjon sett fra brukernes side, Bodø onsdag 24 mars De kommunale arkivinstitusjonene har startet et prosjekt for å bedre håndteringen av rettighetsdokumentasjon. Dette omfatter de delene av arkivfaget som tar for seg behandlingen av personregistre. Mandatet til prosjektgruppa er blant annet å oppnå et tettere nasjonalt samarbeid for utarbeidelse av felles retningslinjer for behandling av personregistre, maler for rutiner, veiledninger, håndtering av innsynsproblematikk samt kompetanseheving. Stiftelsen Rettferd for taperne er en svært stor bruker av arkivene vi snakker om i denne sammenhengen. Vi mener at det store arbeidet arkivinstitusjonene har startet på er svært viktig. Stiftelsen startet sitt arbeid i 1993 på Gjøvik, og har til i dag fått henvendelser fra folk som vil ha hjelp til å søke om erstatning og oppreisning, og få hentet ut sine dokumenter fra de ulike arkivene. Inntil 1.mars 2010 har vel 1375 søknader om erstatninger blitt innvilget mens 219 søknader er avslått. Det er foretatt utbetaling på Kr til disse medlemmene. Helt siden starten i 1993 er det blitt gjort uttallige henvendelser til arkivene, vesentlig fylkeskommunale og kommunale arkiver, samt Statsarkivene over det ganske land. Det er for det meste skoleetaten, barnevernet, Riksarkivet vedrørende taterne, krigsbarna og tidligere åndssvake mennesker i offentlig anliggende. Disse har fått de fleste henvendelsene. - At en organisasjon begynte å plage offentlige etater med begjæring om innsyn i sensitive arkiver på vegne av privatpersoner var vel i starten ikke helt enkelt. Hva slags holdninger ble dere møtt med? 1

2 Det er helt klart at i de aller første årene var det en nokså stor skepsis til det vi drev med. Mange kommuner sa nei takk, og kunne ikke hjelpe oss, fordi de mente at vi ikke hadde krav på å få utlevert noe som helst. Dette til tross for at vi fra første dag stilte med fullmakt fra de vi førte saken for. Holdningene har nok endret seg, og ganske vesentlig etter 19 september 1995, da vi var på Slottet hos Kong Harald og orienterte om vår organisasjon, og det arbeidet vi gjorde. Det var i utgangspunktet en taper som hadde henvendt seg til Slottet for å be om en audiens hos Kongen. Han ba samtidlig om at jeg måtte bli med på audiensen. Vi fikk inntrykk av at dørene ble mer åpne etter dette, både i arkivene og generelt sett, men ikke på langt nær nok. Lik behandling i alle offentlige arkiver? - Inntrykket er at fylkeskommunene/kommunene har vært de instanser som har vært minst imøtekommende. De har vært et svært vanskelig ledd å forholde seg til. Det har svært vanskelig å skaffe fram dokumentasjon fra disse arkivene, spesielt barnevern og skolesektoren. - Det har vært svikt hele veien. Sitter nok enda noen kommunalt ansatte som føler at dette kan vi ikke gi ut. Det påfallende har vært uviljen mot selv å levere ut dokumenter, selv om arkivene er der og dokumentene i utgangspunktet er tilgjengelige. Men det har vært, og delvis er, mye dokumenter som ikke finnes. - Nei, når det gjelder kommunene, så føler vel ikke vi at rutinene er der. Dette problemet har jeg tatt opp med alle landets fylkesmenn, men jeg vil likevel kritisere kommunene for en total svikt i sine arkivopplegg. Vi har et eksempel fra Hå kommune i Rogaland. En person henvendte seg til oss og ville ha hjelp til å føre saken sin, for å få billighetserstatning. Vår klient hadde besøkt sosialkontoret i kommunen og fått framlagte dokumenter på over 200 sider i sin sak. 2

3 Vedkommende kunne se gjennom dokumentene på sosialen, men fikk ingenting utlevert. Nei, de mente vel at vedkommende ikke hadde noen rett til det. Generalsekretæren i taperforeningen fikk heller ikke utlevert noen dokumenter. Kommunen svarte med at dersom dokumenter skulle utleveres måtte en advokat ordne det. Vi fikk vår advokat Unni Byrø til å tilskrive Hå kommune, og resultatet av det ble bare 4 a.4. sider av vel 200 sider som advokaten fikk utlevert. Klage ble sendte fylkesmannen i Rogaland, og vi fikk medhold, men kommunen nektet fremdeles å utlevere flere dokumenter. Til tross for fylkesmannens vedtak, ble det aldri gitt ut noe mer dokumentasjon fra Hå kommune. Lykken var kanskje bedre enn forstanden akkurat i denne saken, for personen det gjaldt, ble innvilget billighetserstatning med Kr fra staten. Arkivrutinene rundt om i landet varierer en god del. Noen er som sagt tilbakeholdne og uvillige til å utlevere dokumenter. Vi har imidlertid aldri hatt noen problemer med Statsarkivene, de har vært veldig greie å ha med å gjøre, og har bestandig behandlet oss på en profesjonell måte! - Fylkesarkivene og kommune- arkivene har vi hatt et svært vanskelig ledd å forholde seg til. I forbindelse med erstatninger til tidligere barnehjemsbarn, skolehjemsbarn og fosterhjemsbarn så har virkelig Byarkivene stilt opp for oss, og har nok hatt bedre orden enn de andre kommunearkivene. Men noen arkiver er vel rett og slett borte? Ja, et av de største problemene våre er at mange institusjonsarkiver er kommet på avveie. Vi skulle hjelpe en bruker med å innhente dokumentene hans fra et barnehjem på Finnsnes som var drevet av en misjonsorganisasjon. Det var ikke å oppdrive, til tross for at fylkesmann Svein Ludvigsen i Troms hjalp oss. Mange barnehjem har også vært drevet i privat regi, og de fleste av de ansatte der er avgått med døden. 3

4 Det sier seg selv at denne klientens muligheter for å få den erstatning han burde, var svært små, ja han fikk ingen erstatning, takket være mangel av arkivrutiner. Vi mener at klientene ikke skal lide fordi verken kommuner, misjonsorganisasjoner og private ikke har hatt kontrollen med arkivene sine. Når det gjelder skolehjemmene eller spesialskolene som de også gikk under navnet ved, så er saken for så vidt grei, fordi disse dokumentene har gått til Statsarkivene, og det har vært en lykke for våre klienter. Kristne organisasjoner som har drevet barnehjem, har av og til vært i tvil om hvor arkivene har tatt veien. Vi vet ikke, men vi får inntrykk av at kristne organisasjoner som har drevet barnehjem har gjemt vekk arkivene og glemt dem. Vi har siden 1993 erfart en viss holdningsendring i forhold til behandlingen vi får ute i de offentlige og private arkivene, men vi synes ikke at arkivverket har tatt noe ansvar for å bedre oversikten og rutinene til de arkivene vi bruker? - Nei, det føler vi ikke. I kommunal sektor mener vi vel at det er for lite kunnskap om personregisterarkiver og hvordan disse skal betjenes. Vi har bedt fylkesmennene om å innskjerpe reglene overfor kommunene, samt at dagens arkiver blir sikret, slik at man om 20 år ikke møter de samme problemene som vi har møtt. - Har det vært saker der dere har påvirket arkivmyndighetene? For noen år siden var vi i konflikt med Datatilsynet som ville makulere alle dokumenter som var arkivert på det sentralregistret for åndssvake barn. Vi tok opp kampen og anket den avgjørelsen til departementet, og gikk til Stortinget for å få hjelp slik at disse arkivene kunne besvares for ettertiden. Både Kulturdepartementet, Riksarkivet, helsedepartementet støttet vårt syn, og vi vant fram. Det hadde vært en katastrofe om vi ikke hadde vunnet fram i denne saken. Vi mener at vi kan være stolte av at vi klarte å berge åndssvakeregistret. 4

5 Tidligere barnehjemsbarn og skolehjemsunger er arkivert i sentralregistret for åndssvake barn. Datatilsynets Apenes ville brenne arkivet. Hva var det de ville skjule? Ja, det er et åpent spørsmål. Heldigvis ble åndssvakeregistret overført til Riksarkivet, og det er stort sett der vi kan finne alt for de klienter som ble benevnt som åndssvake og evneveike. Riksarkivet har også oppbevart alle dokumenter vedrørende taterne og krigsbarna Konklusjon: - Generelt sett er kompetansen i kommunene bra i dag i forhold til i Dette håper vi betyr at kommune-norge blir mer tilgjengelig hva angår utlevering av dokumenter. - Tapsomfanget er meget stort, dersom man ikke kan dokumentere hva barna har vært utsatt for, og hvilket overgrep de har vært utsatt for. - Generelt står personer som prøver å få ut dokumentasjon selv svakere. De fleste føler en trygghet av å ha Stiftelsen Rettferd for taperne i ryggen. Personer som står alene vet ofte ikke hvor de skal henvende seg for å få ut nødvendig dokumentasjon. - Det er ofte altfor mange steder hvor dokumentasjon kan befinne seg. Det er umulig å få alle dokumenter ett sted. Det er ikke rart at folk blir forvirret. Få av medlemmene i Stiftelsen Rettferd for taperne får derfor ut dokumentasjon på egen hånd. Noen har prøvd selv, og blitt møtt negativt av kommunene. 5

6 - De som prøver selv har ofte heller ikke den nødvendige innsikten i sine rettigheter. Mange av de som har fått avslag kommer senere til Rettferd for taperne. - Hvorfor får BUF, Utdanningsdirektoratet og Statens Sivilrettsforvaltningen ut dokumenter fra kommunene som Stiftelsen Rettferd for taperne ikke får ut? - Vi har mistanke om at kommunale myndigheter fortsatt ikke vil utlevere det som kan være til liten fordel for dem selv. Slik skal det ikke være!! - Takk for oppmerksomheten! Ola Ødegaard Generalsekretær 6