Forord til den norske utgaven Blant de bøkene vi hver sommer drar med oss hjem fra Frankrike, befant det seg i fjor ei lita bok med tittelen Adoption. Comment répondre aux questions des enfants. På norsk har boka fått tittelen Adopsjon. Hvordan du kan svare på spørsmål fra barna. Boka viste seg snart å være midt i blinken. På en virkelighetsnær og engasjerende måte tar den opp ulike spørsmål adopterte barn stiller seg, og hvordan vi som foreldre eller nære omsorgspersoner kan gi barna svar på disse viktige spørsmålene. Forfatteren bygger på personlig kontakt med adopterte barn gjennom 25 års klinisk erfaring fra barnepsykiatri og adopsjon, og alle spørsmålene stammer fra samtaler med barn i alderen 6 til 15 år. Samtalene med barna er åpne, spørrende og tankevekkende ikke kategoriske. Som adoptivforeldre kjøper vi mye av det vi kommer over av litteratur om adopsjon, men vi har syntes at den litteraturen som fins på norsk, er veldig fokusert på adopsjonsforberedende emner og «fremgangsmåter» for å adoptere og lite på det videre livet sammen med barna. Det slo oss derfor at det 5
kunne være kjekt å oversette boka til norsk, en idé også Vigmostad & Bjørke tente på, etter å ha konsultert Adopsjonsforum og Mette Sørum Kerr. Og da tante Samantha ikke klarte å legge boka vekk den helgen hun var på besøk i Norge, og morgenen etter tok datterens spørsmål om «jentenes ordentlige mor» på strak arm, innså vi at også tanter og onkler og besteforeldre har bruk for denne boka! Selv har vi tre barn: en egenfødt sønn og to døtre som er adoptert fra Kina. Barna våre er ikke store enda henholdsvis 8, 4 og 1 år men spørsmål rundt adopsjonen har vi, som alle adoptivforeldre, «levd med» siden vi begynte å tenke på adopsjon. Spørsmålene kan være hvorfor vi vil adoptere når vi «tydeligvis kan få egne barn», «velmente» spørsmål i butikken mens barna hører på, spørsmål fra venninner i barnehagen som høglytt lurer på «hvor den ordentlige moren til A. er», og fra skolekamerater som spør hvorfor storebror ikke likner på lillesøstrene. Og snart begynner nok jentene våre også å stille spørsmål som vi svært gjerne ønsker å gi gode svar på. Gode samtaler og åpen kommunikasjon er alfa og omega for et barns utvikling. Boka er rettet mot alle som har adoptivbarn som begynner å bli større, vennene og familien deres, samtidig som den også egner seg svært godt til bruk i adopsjonsforberedende kurs samt i utdanning av helsepersonell, sosionomer, barnevernspedagoger, førskolelærere og andre som er i kontakt med adopterte. Adopsjon er en vanlig måte å få barn på faktisk har Norge de siste årene vært det landet med høgest relativ hyppighet av internasjonale adopsjoner så dette er tema som berører svært mange mennesker! Selv etter å ha jobbet oss gjennom denne boka flere ganger, både på fransk og ikke minst på norsk, så er vi overrasket over at 6
våre egne refleksjoner rundt tema vi kjenner godt og har tenkt mye på i mange år, stadig berikes. Dette er derfor ei bok som med fordel kan leses flere ganger! Boka er tilpasset norske forhold. Dette går alltid klart frem av teksten. Vi har også endret franske fornavn til «norske». Mette Sørum Kerr fra Adopsjonsforum har gått igjennom manus og kommet med nyttige kommentarer (som er bakgrunn for fotnotene). Monica Gundersen Mitchell har også lest og kommet med innspill. En stor takk til begge to! God lesing! Åse Kari og David-Alexandre Wagner 7
Forord Adopsjon er en gammel måte å danne familie på, som har utviklet seg mye over tid. I Roma hadde en far retten til å akseptere eller ikke akseptere sin kones barn. Dersom han aksepterte det, så «adopterte» han barnet ved å løfte det opp over hodet sitt og utnevne det til sin rettmessige etterkommer. Historien og myter forteller oss om berømte adoptivbarn som Moses, Romulus og Remus. Vi kan se betydningen adopsjonen har hatt gjennom en rekke mytologiske og litterære kilder som omhandler disse personene. Andre, mindre berømte personer, har ganske enkelt levd lykkelig, i fred med seg selv og sin historie. Andre igjen har hatt større problemer og har fulgt en vei fylt av søken, håp og skuffelser, eller har til slutt gitt opp letingen. Adopsjon er et omfattende tema som stiller grunnleggende spørsmål ved oss som mennesker. Hva innebærer det å være foreldre? Hvorfor er det en slik lang og komplisert prosess? Hvordan skal vi forholde oss til biologiske foreldre og til fødelandet? Hvordan skal vi snakke om det å bli forlatt? Adopsjon 9
berører vår egen historie. Det å adoptere, ta inn et barn i familien, skal gi barnet den trygghet og kjærlighet som er nødvendig for barnets utvikling. Barnet vil da, sammen med foreldrene, veve en ny historie, hvor vi gjenfinner både barnets og foreldrenes historie. Vi kan ikke snakke om adopsjon uten å snakke om det å bli forlatt Bruddet mellom barn og foreldre er en kilde til sorg, både for den som forlater barnet, og for barnet som er blitt forlatt. Det er også en kilde til spørsmål som før eller siden vil komme fra barnet: «Hvorfor ble jeg forlatt, hvordan, når, hvor, av hvem?» samt en mengde andre mer eller mindre direkte spørsmål rettet mot foreldrene. Dette er spørsmål som foreldrene vet vil komme. De forsøker å forberede seg på dem, men likevel vil de mange ganger mangle gode svar. Spørsmålene kommer når man minst venter det: i kassen i butikken, på vei til trening. Og mange foreldre som har fortalt meg om dette, forteller også at de stort sett knapt har tid til å svare før barnet skifter tema. Noen ganger er foreldrene engstelige for disse spørsmålene: Dersom man har gjort sitt beste for barnet, hvorfor har da barnet denne trangen til å vite, og ikke minst, hva er det hun vil vite? Hva er det egentlig som ligger bak spørsmålet? Man snakker ofte om det å «finne sine røtter», spørsmål som berører opprinnelsen. Alle barn drømmer en eller annen gang om at de egentlig har noen andre foreldre, idealforeldre, konger og dronninger som de er avkom av prinser eller prinsesser. Det er denne «familieromanen» Freud snakket om. Adopterte barn har faktisk hatt andre foreldre enn dem som oppdrar dem, 10
og også de vil idealisere dem på et visst tidspunkt. Det kan være vanskelig for adopterte barn å akseptere virkeligheten. Alle barn, selv de aller yngste, har behov for ærlighet. De trenger å vite noe om historien sin. De trenger likeledes å kunne knytte noe til denne historien, selv om det bare er i fantasien: Det kan være en fornemmelse av minner, av gjenkjennelser, av noe de har kjent eller hørt Dette hjelper dem i oppveksten. Foreldrene, på sin side, må også forholde seg til det de ikke kjenner av barnets historie, til følelser og inntrykk som barnet har opplevd og erfart før det kom inn i deres liv. Fakta er ikke alltid nok for å stille nysgjerrigheten. Man lurer også på hva slags forhold barna kunne hatt til de biologiske foreldrene. Og når foreldrene vet noe om bakgrunnen til de biologiske foreldrene, gjenstår det å vite hvordan de skal snakke om det, hva de skal fortelle om, og ved hvilken alder. Det er viktig at foreldrene forteller det de vet etter hvert og i forhold til barnets evne til å forstå. Det er likeledes viktig å lytte til og forberede seg på barnets spørsmål, uten å påtvinge sine egne. Og dersom det blir for vanskelig, kan foreldrene søke hjelp. Og det er ikke bare de adopterte selv som stiller spørsmål det gjør også andre barn Barn er opptatt av historien til en venn eller et søskenbarn, og de interesserer seg for en liten bror eller søster som nettopp er ankommet. Dette bidrar til å fornye barnets syn på familiebånd, regler og lover. Og dersom de identifiserer seg med disse barna, kan de dele bekymringene deres og selv bli bekymret. De kan også avvise dem fordi de er annerledes. Barn stiller spørsmål, og det gjør voksne også som alle foreldre, og som alle barn og jeg tror det er viktig å ikke fortelle 11
mer enn det barnet spør om. Det blir som med spørsmålet «hvor kommer babyer fra?». Foreldrene gir korrekte svar ut fra barnets alder, men utbroderer det ikke mer enn hva barnet har bedt om. Spørsmålene kan bli mer presise og krevende etter som tiden går, og foreldrene vil måtte svare ut fra hva de vet. Adopsjon er i dag et tema som opptar både jurister, psykologer, forkjempere for barns rettigheter, foreldre, foreninger og selvsagt også staten. Denne boka har som mål å hjelpe foreldre og barn å snakke sammen, åpne dialogen rundt vanskelige, noen ganger smertefulle, spørsmål. Ved hjelp av disse spørsmålene og svarene, noen autentiske og andre tenkte inspirert av mine egne erfaringer eller historier som kollegaer har betrodd meg håper jeg at foreldre og barn også skal kunne finne egne svar. Det er likevel viktig å understreke at foreldrene ikke kan eller må betrakte alt med «adopsjonsøyne». Når de står overfor problemer og ulike spørsmål, er de først og fremst foreldre, og de som stiller spørsmålene, er fremfor alt barn. Historiene, landene og eksemplene som presenteres i denne boka, skriver seg fra min egen erfaring. Fornavnene til barna som er sitert, er endret. Fanny Cohen Herlem 12