Ordføreren vil orientere angående framtidig bredbåndsutbygging i Dyrøy kommune. Innhold Lukket Arkivsaksnr

Dyrøy kommune Den lærende kommune Møteinnkalling Kommunestyret Utvalg: Møtested: Nordavindshagen, Arvid Hanssen-huset Dato: 13.03.2007 Tidspunkt: 11:00 Eventuelt forfall må meldes snarest på tlf. 77 18 92 00. Vararepresentanter møter etter nærmere beskjed. Ordføreren vil orientere angående framtidig bredbåndsutbygging i Dyrøy kommune. Saksliste Utvalgssaksnr PS 1/07 RS 1/07 Innhold Lukket Arkivsaksnr Saker til behandling Referat saker Budsjett 2007/Økonomiplan 2007-2010 - Fylkesmannens tilbakemelding 2007/35 RS 2/07 Årsmelding fra Dyrøy eldreråd 2006 2007/116 RS 3/07 Kontrollrapport 2006 vedrørende skatteoppkreverfunksjonen i Dyrøy kommune Saker til behandling 2007/121 PS 2/07 Regional framtid 2007/209 PS 3/07 Barnevern - Interkommunalt samarbeid 2007/211 PS 4/07 Livskraftige kommunenettverk for miljø- og samfunnsutvikling 2007/210 PS 5/07 Samarbeidsavtale med Dyrøy Båtforening 2007/167 PS 6/07 Vannforsyningen i Dyrøy 2007/100 PS 7/07 Forvaltningsprosjekt - Budsjettoppfølging og økonomistyring for budsjett- og regnskapsåret 2005 2007/23 Rolf Espenes ordfører

Saker til behandling PS 1/07 Referat saker

Saker til behandling Dyrøy kommune Den lærende kommune Arkiv: 125 Saksmappe: 2007/209 Saksbehandler: Hogne Eidissen Dato: 06.03.2007 Saksframlegg Regional framtid Utvalg Utvalgssak Møtedato Kommunestyret 2/07 13.03.2007 Vedlegg: Brev fra Troms fylkeskommune St.meld. nr 12(2006-2007) Regionale fortrinn regional framtid. Om prosessen for å avklare den regionale inndelingen Saksopplysninger Det vises til brev av 22.01.07 fra Troms fylkeskommune fylkesrådet. Med bakgrunn i brev fra departementet inviteres kommunene til å avgi uttalelse om preferanse i forhold til framtidens regionmodell(fylkesinndeling). Kommunene bes avgi uttalelse til egen tilknytning til foretrukket modell. Innspillene sendes fylkeskommunen og departementet(krd). Det vises forøvrig til vedlagte dokumenter. Administrasjonens vurdering Rådmannens forslag til vedtak: Saken legges fram uten forslag til vedtak. Rådmannen oppfordrer imidlertid kommunestyret til å avgi en uttalelse i saken Ordførers/utvalgsleders innstilling: ordfører/utvalgsleder Hogne Eidissen rådmann

Dyrøy kommune Den lærende kommune Arkiv: Saksmappe: 2007/211 Saksbehandler: Håkon Einar Haug Dato: 06.03.2007 Saksframlegg Barnevern - Interkommunalt samarbeid Utvalg Utvalgssak Møtedato Kommunestyret 3/07 13.03.2007 Saksopplysninger Vedlegg: Utredning om interkommunalt barnevern. Kort sammendrag: En arbeidsgruppe oppnevnt i 2004 har anbefalt opprettet, i midt Troms regionen, et interkommunalt felles barnevernkontor med vedtaksmyndighet. Kommunene som er involvert er bedt om å ta stilling til forslaget. Dyrøy kommunestyre behandlet i møte 27.06.06 sak 25/06 en generell sak om økt interkommunalt samarbeid i Midt. Troms og fattet følgende enstemmige vedtak: 1. Dyrøy kommunestyre er positiv til Administrativt råds forslag til områder for interkommunalt samarbeid forutsatt at samarbeidsavtalene er balansert og gir vinster til alle parter. 2. Kommunestyret ber seg forelagt de enkelte samarbeidsprosjekt til endelig avgjørelse 3. Dyrøy kommunestyre tar i denne omgang ikke stilling til organisasjonsform, men vil likevel påpeke at tjenestene også i framtiden må være under forvaltningsmessig demokratisk kontroll, og under full økonomistyring av formannskap og kommunestyre. Saksopplysninger: Innledning. I Troms er det 25 kommuner og 24 barneverntjenester. I tillegg er det 2 barneverntjenester på Svalbard. I 14 av kommunene er det felles ledelse for sosialtjeneste og barneverntjeneste. I 10 av kommunene er det egen leder for kun barneverntjenesten Barneverntjenestene er organisert ulikt med tanke på plassering /daglig samarbeid i kommunesystemet.

I fylket er det etablert flere samarbeidende nettverk som bl.a. arbeider med felles faglig oppdatering. Nettverk Nord I Kvænangen, Nordreisa, Skjervøy og Kåfjord inngår. Nettverk Nord II Lyngen, Storfjord og Balsfjord med Karlsøy som assosiert medlem. Barnevernforum Midt-Troms omfatter ca 10 kommuner i Midt-Troms avgrenset fra Målselv i nord til Gratangen i Sør. Nettverk Sør-Troms Nystartet omfatter Kvæfjord, Harstad/Bjarkøy, Skånland og Ibestad. Ønsker også samarbeid med kommuner i Nordland Harstad og Bjarkøy fikk 20.februar 2006 ved brev fra KRD godkjenning på et forsøk etter lov om forsøk i offentlig forvaltning. Forsøket omfatter både barnevern- og sosialtjenesten og innebærer at oppgavene etter begge lovverk, med unntak at det som er lagt til levekårsutvalget i Bjarkøy for barnevernets del, behandles av Harstad kommune. I tillegg til det mulige samarbeidsprosjektet i Midt-Troms (Se vedlegg: Et bedre og sterkere barnevern i Midt-Troms ) pågår følgende prosjekt (utredninger) i Troms. Prosjekt Kvænangen/Nordreisa. (Et BV kontor i hver av kommunene og en felles BVleder.) Prosjekt Gratangen, Lavangen, Salangen og Ibestad. (Foreligger ingen klare organiseringsforslag p.t.) Lovgrunnlag: Et nært samarbeid med overføring av myndighet fra en kommune til en annen kommune eller et interkommunalt organ krever endringer i lovverket. Slik nødvendig endring er gjort gjeldende fra 1. januar 2007. Endringsforslaget ble lansert i Ot.prp.95 (2005-2006) (Om lov om endringar i lov om kommuner og fylkeskommuner(interkommunalt samarbeid)) Endringene gjelder nye bestemmelser i 28 a t.o.m. 28 k.(kommuneloven) Endringer i kommuneloven 28 muliggjør forskjellige modeller for interkommunalt samarbeid. Kommuner kan etter lovendringen samarbeide helt eller delvis om mange oppgaver men det forutsetter en klar avtale som regulerer dette samarbeidet. I grove trekk skilles det mellom et samarbeid etter vertskommuneprinsippet hvor vertskommunen delegeres all myndighet til å treffe vedtak, for eksempel etter barnevernsloven og hvor hjemkommunen må stå økonomisk ansvarlig for de vedtak som vertskommunen treffer. Det andre alternativet (fremdelse grov sett) innebærer at hjemkommunen kjøper utrednings tjenester og annet barnevernsfaglig arbeid fra annen kommune men selv beholder myndigheten som loven pålegger og selv treffer vedtak i enkeltsaker. Aktuelt for Midt-Troms regionen. På fellesmøte mellom regionens rådmenn og barnevernforum ble det i mars 2004 opprettet en arbeidsgruppe bestående av Håkon Einar Haug, Bente Johnsen (Lenvik) og regionrådssekretær Kåre Rasmussen. Gruppens mandat var å utrede forskjellige realistiske modeller for et interkommunalt samarbeid på barnevernsfeltet. Arbeidsgruppen har lagt fram en fyldig rapport (vedlagt) som konkluderer med 3 mulige modeller for samarbeid. Det sakses fra konklusjonen: Arbeidsgruppa har vurdert vurdert fordeler og ulemper ved de forskjellige modellene og er kommet fram til at samlokalisering og samorganisering er det viktigste redskapet for å nå det målet som Midt-Tromstinget har satt. Følgende momenter er da viktige: Fordeler: Bedre beredskap, sterkere fagmiljø, mulighet for spesialisering, økt kvalitet ved særlig tunge saker, enklere ledelse, rasjonalitet innen IT, enklere

kompetanseoverføring, sosial/trivsel for de ansatte, enklere rekruttering, kan gi økt mulighet for fokus på forebygging, bedre kvalitetssikring av tjenesten. Ulemper: Mindre nærhet/tilgjengelighet for bruker, mindre nærhet og tilgjengelighet til aktuelle samarbeidspartnere, mulig opprivende lokaliseringsdebatt. For å løse de utfordringene kommunene står foran, ser arbeidsgruppa det mulig med 3 modeller: 1 Et felles barnevernkontor med vedtaksmyndighet hjemlet i forsøksloven for Midt- Troms 2 Inntil 4 forskjellige barnevernkontorer basert på kommunesamarbeid 3 Et felles barnevernkontor uten vedtaksmyndighet Arbeidsgruppa vil enstemmig prioritere modell 1. Vi mener det er denne modellen som best gir svar på de målsettingene som er trekt opp: bedre tjenester til brukerne, mer effektiv tjeneste og økonomisk fordel for kommunene. Saken er behandlet i Sørreisa, Målselv og Tranøy kommuner. Målselv og Tranøy har begge fattet negative vedtak til det foreslåtte samarbeidet. Ut fra det en har fått referert ønsker ikke de to nevnte kommunene å gå inn i et nærmere samarbeid om barnevernoppgaver slik som foreslått i modeller fra arbeidsgruppa. Sørreisa kommune har fattet et positivt vedtak til samarbeid. I Dyrøy kommune vil organiseringa av barneverntjenesten måtte avklares før oppstart av nytt NAV - kontor i kommunen, 26.09.07, da barnevernet ikke skal flytte inn i NAV og barnevernleder er ansatt som NAV leder. Dyrøy kommune kan velge å ha barnevernet som en egen enhet med ca 0,5 stilling som barnevernleder/saksbehandler. En annen mulighet er samarbeid med andre kommuner. Vurdering: Barneverntjenesten i kommunene er en juridisk og faglig kompleks tjeneste. Barnevernet har de siste årene vært i en betydelig endringsprosess styrt av generelle endringer i samfunnet og av politiske signaler fra regjering/storting. Terskelen for inngripen fra barnevernet er senket og dermed blir mange av sakene ikke åpenbar forståelig for folk flest. Denne situasjonen krever spesialisert kompetanse slik at en unngår å trå feil i en stadig mer komplisert hverdag for barneverntjenesten. Dette forhold gjør at barneverntjenesten i en liten kommune blir svært utsatt da den får seg pålagt en meget vid spennvidde i kompetansemessig sammenheng. I små kommuner med fra 0,5-2,0 årsverk disponert til barnevern sier det seg selv at det blir umulig å spesialisere seg innen fagfeltet. De få ansatte i barnevernet må prioritere generalistkompetansen innen feltet mens det stadig dukker opp flere saker/oppgaver som krever spesialisert kunnskap. Disse forhold taler for at det vil være hensiktsmessig å etablere større enheter som gir anledning for de enkelte medarbeiderne å spesialisere seg på forskjellige felt. I et hvert samarbeidsprosjekt hvor flere parter inngår er det avgjørende at de deltakende parter på forhånd er gjort skikkelig kjent med hva samarbeidet vil innebære for den enkelte. For Dyrøys vedkommende vil det sannsynligvis være mest tjenlig å etablere et samarbeid med andre småkommuner. Imidlertid må forutsetningene for et slikt samarbeid klarlegges på forhånd. Dette gjelder både myndighet, personell og økonomi.

Rådmannens forslag til vedtak: 1. Dyrøy kommune er åpen for et interkommunalt samarbeid innen barnevernfeltet. 2. Det bør gjennomføres en interkommunal prosess som avklarer konsekvenser/muligheter med bakgrunn i: A: samarbeid basert på geografisk nærhet. B: samarbeid basert på spesielle oppgaver innen barnevernet. 3. Dyrøy kommune støtter opp om det arbeidet som pågår i "Barnevernforum i Midt- Troms" og vil stimulere til at dette samarbeidet fortsetter og videreutvikles. Ordførers innstilling: Som rådmannens forslag til vedtak Rolf Espenes ordfører Hogne Eidissen rådmann

Et bedre og sterkere barnevern i Midt- Troms Forslag fra arbeidsgruppa til rådmennene i kommunene Bardu, Berg, Dyrøy, Lenvik, Målselv, Sørreisa, Torsken og Tranøy.

INNHOLD ET BEDRE OG STERKERE BARNEVERN I MIDT-TROMS 23 FORSLAG FRA ARBEIDSGRUPPA TIL RÅDMENNENE I KOMMUNENE BARDU, BERG, DYRØY, LENVIK, MÅLSELV, SØRREISA, TORSKEN OG TRANØY. 23 1 INNLEDNING 25 2 BARNEVERNETS ARBEIDSOPPGAVER 26 2.1 LOVVERK/MYNDIGHET 26 2.2 SAMARBEIDSPARTNERE 26 2.3 BARNEVERNTJENESTENS BRUKERE 27 2.4 TILTAKSARBEID 27 2.5 INTERKOMMUNALT SAMARBEID MULIGE FORMER 30 3 BARNEVERNETS ORGANISERING I MIDT-TROMS 31 3.1 IKT-SYSTEMER 38 3.2 UTFORDRINGER FRAMOVER 38 4 FORDELER OG ULEMPER VED DAGENS ORGANISERING 39 5 STERKERE BARNEVERNSSAMARBEID 41 5.1 EKSEMPLER PÅ SAMARBEID 41 5.2 GENERALISTKOMMUNEN 42 5.3 GENERALISTKOMMUNEN OG BARNEVERNSFORUMET 42 5.4 KJØP OG SALG AV TJENESTER 42 5.5 BYTTE AV SAKSBEHANDLERE UTVIKLING AV EKSPERTER 43 5.6 FELLES ORGANISERING I HHT KOMMUNELOVENS 27 43 6 ARBEIDSGRUPPAS ANBEFALING 45

INNLEDNING Barnevernsforum i Midt-Troms har eksistert siden midten av 90-tallet, og har i lang tid samarbeidet på frivillig basis og mest om kompetanseheving. Alle kommunene i Midt-Troms samt Salangen er deltakere i barnevernsforumet. For vel 1 år siden drøftet man i Indre Sør Troms et sterkere samarbeid om barnevern, og tok dette opp i barnevernsforumet. I regionrådet for Indre Sør-Troms finnes et vedtak som går ut på at man skal starte en felles prosess for et tettere barnevernssamarbeid. Parallelt med dette ønsket rådmennene i Midt-Troms å drøfte et sterkere samarbeid om barnevern. Dette har gitt som resultat at det ble innkalt til et fellesmøte mellom barnevernet og rådmennene 23 mars 2004. Møtet konkluderte med at man ønsker å gå videre med å se på sterkere samarbeidsmuligheter, og følgende grove arbeidsplan og målsetting ble formulert som en konklusjon: 1. Det er ønskelig å utrede fordeler og ulemper ved dagens barnevern i Midt-Troms og Indre Sør-Troms, samt vurdere forbedringspunktene for barnevernet gjennom forskjellige modeller for interkommunalt samarbeid. 2. Møtet nedsetter flg arbeidsgruppe for å utarbeide en nærmere prosjektplan: Håkon E Haug, Bente Johnsen, Roald Kongsro og Kåre Rasmussen 3. Når forslaget fra gruppa foreligger, tar den enkelte kommune stilling til om man vil delta i et slikt videre arbeid. Tilstede på møtet var representanter for alle kommuner med unntak av Lavangen, Tranøy og Torsken. I Midt-Troms er denne konklusjonen fra fellesmøtet nå fulgt opp med et vedtak i AR (administrativt råd/rådmennene) hvor man skal utrede samarbeid om barnevern samtidig som man utreder en rekke andre områder for samarbeid. Midt-Tromstinget vedtok vinteren 2004 at kommunene ønsker et sterkere samarbeid, og ba rådmennene og regionrådet følge dette opp. Det er utpekt i alt 10 samarbeidsområder som nå følges utredes. Disse områdene skal kunne fordeles mellom kommunene. De gjenværende Indre Sør-Tromskommunene, Salangen, Lavangen og Gratangen, har søkt og fått innvilget støte fra fylkesmannen til å utrede et felles barnevern. Derfor har arbeidsgruppa, etter konsultasjon med AR, besluttet å ikke ha disse kommunene med i denne utredningen. Bakgrunnen for at man ønsker å undersøke et tettere samarbeid er flere. Først og fremst er det en erkjennelse av at flere av kommunene har et barnvernsfaglig miljø som trenger samtaleog samarbeidspartnere i nabokommunene, og at dette er ønsker man å videreutvikle. Videre er det et forhold rundt kompetanse og spesialisering som er viktig, ikke minst i og med at de fleste kommunene har små stillinger. Dette gjør at man er meget sårbare i tilfeller med sykemelding og oppsigelser. Endelig er det fra kommunene et ønske om en mest mulig kostnadseffektiv tjeneste. Arbeidsgruppa har hatt 7 møter før man ble ferdig med dette dokumentet. På bakgrunn av de endringene som er skjedd i sekretariatet for Indre Sør-Troms, har gruppa i realiteten bestått av de 3 andre medlemmene. Gruppa har også hatt møter med barnevernsforumet og luftet ulike modeller der.

BARNEVERNETS ARBEIDSOPPGAVER Lovverk/myndighet Barneverntjenesten er en svært interessant tjeneste og har i hovedsak ansvar for å utføre det løpende arbeid som følger av lov om barneverntjenester. Dette innbefatter bl.a. å gi råd og veiledning, foreta undersøkelser/utredninger, treffe vedtak i h.h.t. lovverket, evt. innstille til vedtak, forberede saker for behandling i fylkesnemnda for sosiale saker, samt iverksette og følge opp tiltak. Barneverntjenesten har myndighet til å: - Fatte vedtak om frivillige hjelpetiltak - Formidle plass i fosterhjem, mødrehjem eller institusjon når foreldrene er enige i det - Fatte midlertidig vedtak i akuttsituasjoner - Kreve godkjenning av plasseringssted for barn som foreldre selv plasserer utenfor hjemmet - Kreve bistand fra politiet til gjennomføring av undersøkelser - Fatte vedtak om plassering og tilbakehold i institusjon for barn med alvorlige atferdsvansker - Oppnevne tilsynsfører og føre tilsyn med fosterhjem Klage på enkeltvedtak fattet av barneverntjenesten avgjøres av fylkesmannen. Barneverntjenesten skal også yte råd og veiledning og bistå i forhold til saker etter lov om barn og foreldre og adopsjonsloven. Barneverntjenesten er også etter loven pålagt et særlig ansvar i forhold til å forebygge omsorgssvikt og adferdsproblemer( lov om bv.tj 3-1). Barneverntjenesten skal videre medvirke til at barns interesser ivaretas av andre offentlige organer, og skal samarbeide med andre forvaltningsnivå for å løse oppgaver etter loven. Som ledd i disse oppgavene skal barneverntjenesten gi uttalelser og råd, og delta i den kommunale og statlige planleggingsvirksomheten og i de samarbeidsorganser som blitt opprettet. ( 3-2). I tvangssaker for barneverntjenesten er det fylkesnemnda som avgjør. Fylkesnemnda er et uavhengig statlig organ som er opprettet for dette formålet. Barneverntjenesten fremmer sak, og fylkesnemnda fatter vedtak. Fylkesnemnda består av 1 jurist, 2 sakkyndige medlemmer og 2 lekmenn. Unntaksvis kan fylkesnemndas leder bestemme at en sak skal avgjøres uten forhandlingsmøte. Det er en forutsetning at partene er enige. Vedtak fattet i fylkesnemnda kan overprøves av tingretten. Anke på dommer i tingretten hører inn under lagmannsrettens myndighetsområde. Barneverntjenesten er underlagt reglene for saksbehandling i h.h.t forvaltningsloven og offentlighetsloven. Samarbeidspartnere Hovedsamarbeidspartnere til barneverntjenesten er foreldre og deres barn. Det anses av vesentlig betydning for at barn skal få riktig hjelp til rett tid at barneverntjenesten og foreldre/barn kommer i en samarbeidsposisjon. I tillegg til samarbeid med familiene er helsestasjonen, PPT, barnehager, skoler, barne- og ungdomspsykiatrien, sosialkontor, legekontor og lensmannen viktige samarbeidspartnere. Barneverntjenesten må også få til et godt samarbeid med besøksheimer, støttekontakter og andre tiltakspersoner. Når barn plasseres i fosterhjem, på institusjon eller i andre omsorgstiltak blir både fosterhjem/institusjon og deres hjelpenettverk viktige samarbeidspartnere.

Det statlige barnevern og familievern, Buf-etat, er organisert i 5 regioner. I hver av disse regionene er det opprettet flere fagteam som skal praktisere inntaksmyndigheten til alle statlige barneverntiltak. Barneverntjenestene i Midt- Troms og Indre Sør-Troms forholder seg til fagteamet i Tromsø, som har lokale fosterhjemstjenester bl.a på Finnsnes og i Tromsø. Fagteamenes mest sentrale oppgaver er ment å være direkte kontakt med kommunene og håndtering av søknader om plass i fosterhjem og institusjon, gi generell bistand, gi særskilt hjelp og støtte til mindre kommuner i kompliserte saker, ha jevnlig besøk og dialog med alle kommunene innenfor gitt geografisk ansvarsområde, samt bidra til en faglig dreining til mer hendelsesbaserte tiltak. I rundskriv Q-19/2003 har barne- og familiedepartementet nevnt de viktigste målene med statlig overtakelse av de fylkeskommunale oppgaver; - sikre en bedre faglig og økonomisk styring i barnevernet - sikre likeverdig tilbud i hele landet til barn og unge som trenger barneverntjenester - utvikle et bedre samarbeid og bedre tjenester til kommunene - sikre en god kvalitet i alle ledd innen barnevern - bidra aktivt til at det skjer en faglig videreutvikling av tjenestetilbudet i barnevernet - bidra til bedre samarbeid med tilgrensende tjenester Av andre samarbeidspartnere nevnes også kommunal og fylkeskommunal voksenpsykiatri, A-etat, trygdekontor, frivillige lag og foreninger, habiliteringstjenesten for barn, fylkesmannen, advokater både egen og andres m.fl. Barneverntjenestens brukere Alle barn i alderen 0-18 år og deres foresatte som bor eller oppholder seg i kommunen er barneverntjenestens potensielle brukere. Når et barn fyller 18 år kan det frivillig velge om det ønsker videre oppfølging fra barneverntjenesten eller ikke. Et barn har mulighet til å få oppfølging fra barneverntjenesten inntil det fyller 23 år. I størst grad er det barn som har stått under omsorg av barneverntjenesten som benytter seg av muligheten til videre oppfølging. Også samarbeidspartnere tar kontakt med barneverntjenesten for råd og veiledning/ drøfting av enkeltsaker i forhold til barn den enkelte etat arbeider med. Også privatpersoner kan kontakte tjenesten om egne barn/andre barn og ta opp konkrete problemstillinger. Dette kan gjøres uten at barneverntjenesten definerer melding og går inn i en sak og undersøker forholdene. Tiltaksarbeid Barneverntjenesten skiller mellom generelt forebyggende tiltak, hjelpetiltak og omsorgstiltak. I lov om barneverntjenester kap 3 fremgår det at barneverntjenesten skal finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barneverntjenesten skal også samarbeide med andre deler av forvaltningen og bør også samarbeide med frivillige lag og organisasjoner slik at barns interesser blir ivaretatt. Dette er den generelle forebyggende virksomheten barneverntjenesten skal bedrive. I lov om barneverntjenester kap 4 er barneverntjenestens særlige tiltak beskrevet. I 4-4 beskrives hjelpetiltakene barneverntjenesten har ansvar for iverksettelse av. Dette kan dreie seg om: - råd og veiledning - støttekontakt - barnehageplass - avlastning/besøksheim

- fritidsaktiviteter - bidra til at barnet får tilbud om arbeid/utdanning - yte økonomisk stønad - formidle plass i fosterhjem/institusjon som et frivillig tiltak I 4-12 er kriteriene for å overta omsorgen for et barn beskrevet. Disse er som følger: a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling, b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring, c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Som tidligere nevnt er det fylkesnemnda for sosiale saker som fatter vedtak i tvangssaker etter lov om barneverntjenester. I tillegg til omsorgsovertakelse i h.h.t. 4-12 kan de også fatte vedtak om følgende tvangsinngrep: 4-6. Midlertidig vedtak i akuttsituasjon. 4-8. Forbud mot flytting av barn eller vedtak om omsorgsovertakelse når barnet bor utenfor hjemmet. 4-10. Vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling. 4-11. Vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov. 4-19. Samværsrett. Skjult adresse. 4-20. Fratakelse av foreldreansvar. Adopsjon. 4-24. Plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke. Kommunens oppgaver er beskrevet i Lov om barneverntjenester 2-1 Kommunen er ansvarlig for å utføre de oppgaver etter loven som ikke er lagt til et statlig organ. Kommunestyret kan beslutte at oppgaver som følger av denne loven skal legges til et folkevalgt organ. Dette organet, som ikke kan være kommunestyret, skal ved behandling av klientsaker ha 5 medlemmer. I hver kommune skal det være en administrasjon med en leder som har ansvar for oppgaver etter denne loven. Administrasjonen skal utføre det daglige løpende arbeid, herunder a) gi råd og veiledning, b) treffe vedtak i henhold til loven, eventuelt innstille til vedtak, jf annet ledd, c) forberede saker for behandling i fylkesnemnda, d) iverksette og følge opp tiltak. De organer som utfører oppgaver på vegne av kommunen, jf. annet og tredje ledd, utgjør kommunens barneverntjeneste. Kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av barneverntjenestens personell. Personalet er forpliktet til å delta i opplæring som blir bestemt, og som anses nødvendig for å holde deres kvalifikasjoner ved like. Kongen kan gi forskrifter om opplæring. Kari Ofstad og Randi Skar sier i kommentarene til annet og tredje ledd følgende: (Barnevernloven med kommentarer. Gyldendal akademisk 1999) : Dersom et folkevalgt organ skal behandle oppgaver etter barnevernloven, må kommunestyret treffe særskilt beslutning om dette. Kommunestyret må også ta stilling til hvilke av de kommunale barnevernoppgavene som eventuelt skal legges til de folkevalgte. Lovens ordning åpner dermed for store variasjoner kommunene imellom i spørsmål om i hvilket omfang barnevernoppgavene skal behandles av et folkevalgt organ.

Den ene ytterligheten er at kommunestyret ikke treffer noen beslutning om folkevalgt organ på barnevernområdet. Dette innebærer at myndigheten og ansvaret hører helt og fullt under administrasjonen. Den andre ytterligheten er at kommunestyret bestemmer at alle oppgavene skal legges til et folkevalgt organ. Loven er neppe til hinder for en slik løsning.. Dersom kommunen velger å ha et folkevalgt organ som skal behandle klientsaker, er antallet medlemmer oppad begrenset til fem. -1 tredje ledd pålegger alle kommuner å ha en barnevernadministrasjon. Loven stiller kun ett krav til denne administrasjonen; administrasjonen skal ha en leder som har ansvaret for oppgavene etter loven. Det er i loven ikke stilt krav til lederen, for eksempel om at han eller hun skal inneha en bestemt faglig kompetanse. Bestemmelsens formål er at kommunen skal kunne organisere barnevernadministrasjonen ut fra lokale forhold og behov. Det åpnes derfor for at barnevernadministrasjonens leder også kan ha ansvaret for oppgaver etter andre lover, for eksempel helse, skole, PP - tjeneste og/eller barnehage. Dersom kommunen ønsker å samorganisere barneverntjenesten med andre tjenester, er det i lovens forarbeider forutsatt at barneverntjenesten av hensyn til taushetsplikten må ha eget arkiv. Ansvaret for å utføre barnevernoppgavene hører direkte under barnevernadministrasjonen dersom ikke kommunestyret beslutter at oppgavene skal legges til et folkevalgt organ. Barnevernadministrasjonens leder er dermed barneverntjenestens øverste myndighet i barnevernfaglige spørsmål som ikke er lagt til et folkevalgt organ. Dette innebærer bl.a. at kommuneledelse ikke kan instruere eller overprøve barnevernadministrasjonens leder når det gjelder faglige spørsmål. Administrativt er likevel barnevernadministrasjonens leder underlagt kommuneledelsen.. Det er ingenting i veien for at kommunestyret delegerer myndigheten til å utpeke barnevernleder, og til å treffe nærmere bestemmelser om barnevernadministrasjonens organisasjon, til rådmannen eller andre. I Barne- og familiedepartementets retningslinjer om Midlertidige og foreløpige vedtak i akuttsituasjoner (Q-0973)..har departementet i tråd med dette klart uttalt at lederens kompetanse til å treffe akuttvedtak ikke kan delegeres. Det må etter dette være klart at det bare er leder av barneverntjenesten selv, eller den som fungerer i dennes sted, som har kompetanse til å fatte vedtak i akuttsituasjoner. Mange kommuner har etablert barnevernvaktordninger som har akuttberedskap utenom arbeidstid og i helger og høytider. Enkelte av disse vaktene er lokalisert til politiet. Forutsetningen for at barnevernvakten i det hele tatt skal ha kompetanse til å utføre noen oppgaver som etter barnevernloven er lagt til barneverntjenesten, er at barnevernvakten er organisert som en del av den kommunale barneverntjenesten og er underlagt barnevernleders instruksjonsmyndighet. Dersom barnevernvakten skal ha myndighet til å treffe akuttvedtak etter lovens 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd eller 4-25 annet ledd, må barnevernadministrasjonens leder ha utpekt leder av barnevernvakten til å fungere som stedfortreder under dennes fravær. I brev fra BFD om kommunens ansvar ved bruk av private firmaer i barnevernet heter det: Departementet er blitt gjort kjent med at enkelte kommuner i tillegg til fosterhjemsavtalen inngår avtaler med private firmaer om at disse skal utføre visse oppgaver for kommunen. I enkelte av disse avtaleinngåelsene har kommunen delegert oppgaver, ansvar og myndighet til det private firmaet. Departementet finner det derfor nødvendig å presisere at det er kommunen som et offentlig organ som har ansvaret for oppgaver etter loven, og at den ikke ved delegasjon kan gi et privat firma slik ansvar og myndighet. En annen ordning vil etter departementets mening stride mot de forutsetninger som ligger i loven og det øvrige regelverk.

Departementet mener imidlertid at kommunen kan benytte seg av private konsulenter for utøvelse av visse oppgaver. Ansvaret for oppgavene må da klart ligge hos kommunen. Det private firmaet/konsulenten vil således handle på vegne av kommunen og ikke inneha en selvstendig, delegert myndighet. Interkommunalt samarbeid mulige former I skriv av 31.10.2002 fra kommunal og regionaldepartementet til fylkesmennene: Forsøk med ulike modeller for interkommunalt barnevernssamarbeid heter det: Mange og kanskje særlig små kommuner vil kunne løse oppgavene sine på en bedre og mer effektiv måte gjennom å etablere samarbeidsordninger med andre kommuner. Barnevernloven er ikke til hinder for at men går inn i et bredt samarbeid mellom kommuner på barnevernområdet, for eksempel ved å dele fagressurser. Barnevernloven setter imidlertid en grense gjennom kravet om at det skal være en administrativ leder av barneverntjenesten i hver kommune. I tillegg gis det ifølge kommuneloven ikke adgang til at interkommunale organ kan utøve vedtaksmyndighet. Enkelte kommuner kan derfor se behovet for å gå inn i et mer utvidet interkommunalt samarbeid på barnevernområdet, noe som i utgangspunktet vil være i strid med gjeldende lovgivning. Lov om forsøk i offentlig forvaltning gir kommunene mulighet for å søke om forsøk med unntak fra gjeldende lovverk for å vinne erfaringer som kan være med å utvikle gode og effektive drifts- og organisasjonsformer. I korte trekk slår departementet fast at kommunene ikke har særlige begrensninger på seg i forhold til samarbeid, noe som særlig er klart etter at forsøksloven ble vedtatt på tidlig 90- tall. Departementet sier at barnevernsloven ikke er til hinder for et sterkt samarbeid om barnevern mellom kommunene. Det eneste kravet er at det skal være en egen leder av barnevernstjenesten i hver kommune. Kravet om at man ikke kan overføre myndighet fra en kommune til en annen er ikke absolutt når man tar hensyn til forsøksloven. Departementet skisserer i skrivet følgende modeller for interkommunalt samarbeid: Det er praksis flere steder per i dag at kommuner på grunnlag av avtale samarbeider om en felles barnevernstilling, men slik at vedtaksmyndighet beholdes innenfor hver kommune. Interkommunal samorganisering/overføring av myndighet En annen løsning kan være at en kommune overfører sin myndighet etter barnevernloven til en annen kommune. Dette må gjøres gjennom forsøk etter forsøksloven, fordi barnevernloven sier at hver kommune skal ha en administrativ leder for barneverntjenesten. Det kan for eksempel være en mindre kommune som overfører myndighet til en større for å avhjelpe problemer med tjenesteproduksjonen i kommunen, eller flere (mindre) kommuner som overfører myndighet til en annen kommune. Interkommunalt barnevernsteam En tredje løsning kan være at flere kommuner går sammen om et ambulerende team som kan fungere som barneverntjeneste for flere kommuner. Teamet kan ikke fatte vedtak hver kommune må ha vedtaksmyndighet etter barnevernloven. Interkommunalt samarbeidsorgan med vedtaksmyndighet En fjerde løsning kan være at det opprettes et interkommunalt samarbeidsorgan etter kommuneloven 27. Hvis et slikt organ skal kunne treffe vedtak i barnevernssaker, slik at vedtaksmyndigheten flyttes ut av den enkelte kommune og over til samarbeidsorganet, trengs forsøk etter forsøksloven både i forhold til kommuneloven og barneverntjenesteloven.

BARNEVERNETS ORGANISERING I MIDT-TROMS De barnevernsansatte har et rimelig tett og personlig forhold internt og kommunene imellom, særlig gjennom barnevernsforumet, som har møter 3-4 ganger pr år. Forumet har oppgjennom årene stått for en rekke faglige samlinger og tiltak hvor man har hentet folk som faglig har tilført barnevernet mye. Videre arrangeres det gjennom fylkesmannen også faglige samlinger for barnevernet. I årenes løp har mange ansatte i barnevernet blitt godt kjent med hverandre og man har derfor lang tradisjon med å drøfte prinsipielle problemstillinger med hverandre og søke støtte hos hverandre når det anses nødvendig. Det finnes få tilfeller hvor kommunene har støttet hverandre med saksbehandling av enkeltsaker. Midt-Troms består av kommunene Bardu, Berg, Dyrøy, Lenvik, Målselv, Sørreisa, Torsken og Tranøy. Folketallet framgår av tabellen nedenfor. I regionen er det til sammen i alt ca 50 samarbeidstiltak kommunene imellom, og en del av dette skjer på over regiongrensene. De fleste tiltakene som inkluderer et tett samarbeid mellom kommunene er nok utviklet mellom Senjakommunene og Lenvik. Interkommunalt samarbeid omfatter alt fra kjøp og salg av tjenester, til samarbeid etter kommunelovens 27, lov om interkommunalt selskap samt felles aksjeselskaper. Regionrådssamarbeidet mellom ordførerne er i stor grad basert på politisk arbeid for regionen, samt opptrekking av de langsiktige linjene. I Midt-Troms er regionrådet formelt organisert etter kommunelovens 27 med gjennomgående styringssystem, og med rådmennene i administrativt forum (AR) som daglig ledelse. Samarbeidet i regionen er generelt ikke spesielt mer utviklet enn i andre tilsvarende områder. I enkelttilfeller rundt om i landet finnes det dog eksempler på at kommuner har gått svært langt i samarbeidet, eks endog har samme rådmann og felles etatsjefer. Samarbeid innen barnevern finnes det også eksempler på.

Pr 2004 er det følgende innbyggerantall og antall barn i kommunene: Kommune Innb 2004 0 år 1-5 år 6-12 13-15 Bardu 3855 46 257 345 128 Målselv 6739 84 444 652 280 Sørreisa 3326 34 133 324 138 Dyrøy 1303 9 67 123 49 Tranøy 1662 15 92 151 61 Torsken 1087 9 57 82 43 Berg 1043 8 54 113 45 Lenvik 11107 142 758 1143 461 Sum 30122 347 1862 2933 1205 Basert på fylkesmannens statistikk har vi trukket fram følgende nøkkeltall for kommunene i vårt område: Kommune Antall fagstillinger Antall meldinger pr 311203 Antall meldinger pr 010704 Antall barn i hjelpetilt pr 311203 Antall barn i hjelpetilt pr 010704 Antall barn under omsorg pr 311203 Bardu 3,5 19 11 16 17 5 6 Berg 1 8 2 8 6 0 1 Dyrøy 1 8 5 5 0 0 0 Lenvik 7 134 54 64 73 23 24 Målselv 4 39 23 46 54 5 5 Sørreisa 2,6 39 20 17 15 4 5 Torsken 0,75 14 9 4 5 1 1 Tranøy 1 6 10 4 7 2 2 Totalt 21 267 134 164 177 40 44 Kommune (alle tall 1 h.å 04) Antall barn i fosterhjem 1 ha 2004 Antall barn kommunen har tilsynsansvar for i egen og andre komm Bardu 6 6 6 Berg 1 5 0 Dyrøy 0 10 0 Lenvik 19 14 23 Målselv 5 9 12 Sørreisa 4 7 8 Torsken 2 1 0 Tranøy 0 7 2 Totalt 37 59 51 Antall barn under omsorg pr 010704 Antall barn det er fattet vedtak om tiltak

Antall barnevernsbarn totalt i kommunene Komm 1992 1994 1996 1998 2001 2002 2003 2004 Bardu 19 16 16 12 20 23 27 32 Berg 13 11 14 4 10 7 8 2 Dyrøy 6 6 6 1 4 2 7 3 Lenvik 64 56 75 59 132 111 130 152 Målselv 20 27 23 34 54 53 61 69 Sørreisa 7 5 10 15 20 31 28 33 Torsken 17 14 10 8 15 15 5 8 Tranøy 5 10 12 8 10 13 8 12 Totalt 151 145 166 141 265 255 273 311 Merknader til tabellen: Antall barn plassert utenfor hjemmet i fosterhjem eller på institusjon kan være høyere enn antall barn under omsorg. Dette fordi enkelte plasseringer utenfor hjemmet er lovhjemlet som hjelpetiltak etter Lov om barneverntjenester 4-4 5.ledd. Tall i 4 kolonne sier noe om antall barn i hjelpetiltak- og ikke hvor mange tiltak kommunen har oppfølgingsansvar for totalt sett, dvs at et barn kan ha flere tiltak. Barn under omsorg registreres ikke på samme måte som øvrige hjelpetiltak, så det fremkommer ikke i ovennevnte tall hvorvidt et barn under omsorg har andre tiltak i tillegg, som f.eks dekning barnehage/sfo, avlastning etc. Barneverntjenesten har i tillegg ansvar for godkjenning og tilsyn av fosterhjem som ligger i egen kommune, selv om fosterhjemmet brukes av en annen kommune. Å være tilsynskommune innebærer ansvar for å godkjenne fosterhjemmene og oppnevne tilsynsfører. Barneverntjenesten har ansvaret for å utarbeide sosialrapporter i forbindelse med adopsjonssøknader, samt nødvendige oppfølgingsrapporter etter at adoptivbarnet er kommet til landet. Bemanningen synes å variere sterkt. Her må vi ta et forbehold om at bemanningen for de minste kommunene er skjønnsmessig vurdert, og denne kan da også variere ut fra den enkelte sak i og med at sosial og barnevern som oftest er samme personer. Dog er det et mønster at Lenvik har mindre bemanning enn mange andre kommuner, folketallet tatt i betraktning. Det samme gjelder i enda større grad for Sørreisa. Tabellen nedenfor er hentet fra fylkesmannen i Finnmarks rapport for 2004, og viser vel egentlig at bemanningen er rimelig lik i Finnmark og Midt-Troms. Lenvik har sammenliknet med Alta god bemanning, men helt grei om man sammenlikner med Hammerfest og Sør-Varanger. Sammneliknet med Vadsø har Målselv liten bemanning, mens Bardu og Sørreisa har hhv god og dårlig bemanning sammenliknet med Finnmarkskommuner på samme størrelse. For våre minste kommuner er det ikke noen synlige forskjeller i bemanningen i barnevernet i Midt-Troms og Finnmark.

Antall fagstillinger i Finnmark 1 Fagstillinger Folketall 2004 Vardø 2,3 2387 Vadsø 6,5 6215 Hammerfest 7 9183 Kautokeino 2 2977 Alta 9 17497 Loppa 1 1270 Hasvik 0,5 1068 Kvalsund 2 1075 Måsøy 1 1407 Nordkapp 2 3417 Porsanger 3 4304 Karasjok 2 2891 Lebesby 1 1444 Gamvik 1 1122 Berlevåg 2 1141 Tana 2,5 30129 Nesseby 1 908 Båtsfjord 1,2 2230 Sør-Varanger 5 9460 Sum 52 73025 KOSTRA : Utgifter til barnevern 1922 Bardu 1924 Målselv 1925 Sørreisa 1926 Dyrøy 1927 Tranøy 1928 Torsken 1929 Berg 1931 Lenvik Netto driftsutgifter til sammen pr. innbygger (kr) Netto driftsutgifter per innbygger 0-17 år, barneverntjenesten Netto driftsutgifter (f 244, 251 og 252) pr. barn i barnevernet Andel netto driftsutgifter til saksbehandling (f. 244), prosent 2003 2002 2003 2002 2003 2002 2003 2002 954 432 4217 1927 81711 41475 28.7 44.5 536 477 2202 1955 41517 40309 32.7 37.5.. 588.. 2399.. 42348.. 46.8.. 220.. 1021.. 72500.. 74.5 373 248 1703 1122 68889 23444 48.1 64.5.. 1149.. 5165.. 42867.. 20.5 599 720 2480 2907 62500 68182 76.0 60.3 1037 947 4130 3761 56749 50806 29.0 28.7

På bakgrunn av tallene ovenfor kan vi trekke ut følgende hovedlinjer: Utgiftene til barnevern varierer sterkt fra år til år Utgiftene til barnevern varierer sterkt mellom kommunene Det er ikke noe tydelig mønster på at enkelte kommunestørrelser har høyere eller lavere utgifter enn andre Andel av tiden brukt til saksbehandling er selvsagt skjønnsmessig fastsatt, noe variasjonene fra år til år viser. Imidlertid er det gjennomgående at mindre kommune bruker større andel av kapasiteten til ansatte til saksbehandling. En enkelt sammenlikning med en region i Buskerud med noenlunde samme typer kommuner viser følgende trekk: Kommunene i Buskerud har i snitt større utgifter til barnevern pr innbygger og pr innbygger 0-17 år, enn snittet for Midt-Troms Netto driftsutgifter pr barn i barnevernet er ca 30 % høyere i Buskerud enn her Andel utgifter til saksbehandling har omtrent de samme mønstre som internt i Midt- Troms. Generelt skal man være svært forsiktig med å trekke for sterke konklusjoner basert på KOSTRA-tall, noe vi da ovenfor også mener å ha vært forsiktig med. Det er imidlertid grunn til å tro at i de minste kommunene varierer aktiviteten sterkt fra år til år. De største kommunene med størst bemanning evner å takle slike variasjoner uten at det nødvendigvis går ut over andre og viktige oppgaver innenfor barnevernet, eks oppfølging osv.

Barnevern Troms 1994-2004 1600 1400 1200 1000 800 Totaltall Hj.tiltak Omsorg 600 400 200 0 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2004 2.h.år

Grovt fortalt er kommunene organisert slik med sitt barnevern: Bardu: Barnevernet er organisert som en egen avdeling under virksomhetsområdet sosial. Bardu kommune har klientutvalg. Det skal legges fram saker ifht lov om barneverntjensten 3-1 og 3-2, 4-4,5 ledd og 7-2. Målselv: Barneverntjenesten er organisert under sosialavdelinga sammen med sosialtjenesten og tjenesten for funksjonshemma. Sosialsjefen er enhetsleder for resultatenhet "sosial". Han er også fremdeles barnevernadministrasjonens leder etter bvl, men dette skal endres på. Det er ikke klientutvalg i kommunen. Etter siste valg er det heller ingen hovedutvalg, kun kommunestyre og formannskap som behandler alle saker. Sørreisa: Barneverntjenesten er en egen avdeling underlagt helse- og sosialsjefen som er enhetsleder. Barnevernleder jobber kun i barneverntjenesten, og har både administrativt arbeid og saksbehandling. Det er ikke klientutvalg lenger i kommunen. Dyrøy: Dyrøy har opphevet etatsgrensene, og barnevernet er en del av administrasjonen direkte underlagt ass rådmann, som også er barnevernsleder. Barneverntjenesten i Dyrøy er sammen med sosialtjenesten en egen driftsenhet. Kommunen har klientutvalg på 5 medlemmer som skal behandle saker etter 4-4 der økoniomisk hjelp går ut over de delegasjoner som gjelder for økonomisk hjelp etter sosialtjenesteloven. I tillegg skal klientutvalget behandle saker som skal til behandling i fylkesnemnda. Administrasjonen kan i tillegg drøfte/søke råd i saker av prinsipiell karakter, saker av politisk karakter og saker som medfører store økonomiske belastninger for kommunen. Tranøy: Barneverntjenesten er en del av sosialtjenesten, med en leder for begge tjenester. Sosialkontoret er egen avdeling underlagt helse- og sosialsjefen. Tranøy har klientutvalg, men barneverntjenesten avgjør de fleste saker selv. Imidlertid skal saker om omsorgsovertagelse, både frivillig og tvang, forelegges klientutvalget før de sendes til fylkesnemnda. Øvrige saker som forelegges klientutvalget er såkalte "saker med store økonomiske konsekvenser". Fordelen med klientutvalg er da at de folkevalgte blir orientert om hvordan økonomiske ressurser brukes. Det har vært positivt for barnevernet i Tranøy, og lettere og få forståelse for ressursbruk. Torsken: I Torsken kommune er barneverntjenesten og sosialtjenesten samlokalisert med egen enhetsleder. Barneverntjenesten er egen virksomhet og er direkte underlagt rådmannen. Det er ikke klientutvalg. Barneverntjenesten avgjør alle saker selv som gjelder det faglige \ spesielle. Er det saker av generell karakter, eller saker som får store økonomiske konsekvenser, vil i alle fall rådmannen bli orientert. Torsken kommune har fra 2005 en avtale med Berg kommune om å levere saksbehandling på barnevern. Berg: Berg kommune har pt ikke egen ansatte ut over ca 1 1/2 stilling på kontoret. I tillegg er det inngått avtale med Torsken kommune, som selger tjenester til Berg tilsvarende ½ stilling. Berg har ikke eget klientutvalg.

Lenvik: Barnevernet er et eget virksomhetsområde direkte underlagt rådmannen. Det er ikke klientutvalg i Lenvik. Barnevernet er ikke samlokalisert med sosialkontoret. IKT-systemer Målselv, Berg og Dyrøy bruker Familia ( Målselv opplyser at de skal over til en ny versjon). Lenvik, Sørreisa, Bardu, og Tranøy bruker Bvpro. Det at kommunene har forskjellige saksbehandlerprogram for barnevern, er neppe en stor hindring for et sterkere samarbeid. Utfordringer framover Arbeid med barnevernsaker stiller omfattende krav til utøveren. Barnevernarbeideren står ovenfor store utfordringer, som innebærer et utall av faglige, etiske og juridiske dilemmaer. Barneverntjenestene opplever en økning i saker som omhandler rus og psykiatri, og sakene har generelt sett en større kompleksitet enn tidligere. Problematikken er etter hvert blitt mer sammensatt, og det er en utfordring å få til et godt samarbeid med det øvrige hjelpeapparat og andre forvaltningsnivå. Barneverntjenesten ser også resultatet av samfunnsendringer som går i retning av flere eneforsørgere, mindre familienettverk og mindre sosial støtte i nærmiljø. I forhold til de følelsesmessige, holdningsmessige og intellektuelle utfordringer som ligger i barnevernsarbeidet er det viktig at kommunene i fremtiden satser på kompetansehevings- og veiledningstilbud til de ansatte. Kompetanseheving og veiledning er viktig for kvaliteten på de tjenestene som gis, men også i forhold til å forebygge sykefravær og utbrenthet hos barnevernarbeidere. Mange kommuner sliter med stor grad av turn-over i barneverntjenesten, noe som vanskeliggjør arbeidet med å sikre kontinuitet i arbeidet. Å ha en stabil bemanning med lang praksis innenfor barnevernfeltet kan i mange tilfeller kompensere for få stillingshjemler. Barnevern som fagområde er viet stort fokus de siste årene, både fra media og regjering. Det skjer stadig endringer i lov, forskrifter og retningslinjer, og for tiden ligger det ute til høring et lovforslag om å lovfeste internkontrollplikt i barneverntjenesten. Formålet er å kvalitetssikre og kontrollere barneverntjenestens arbeid. Bakgrunnen er at Riksrevisjonen, i en rapport forelagt Stortinget basert på erfaringer fra fylkesmennenes revisjoner i 2003, har påpekt manglende oppfyllelse av lovkrav i mange av landets kommuner. Det er spesielt satt fokus på oppfølging av barn plassert utenfor hjemmet, arbeid med tiltaks- og omsorgsplaner og oppnevning av tilsynsfører til barn i fosterhjem. Barneverntjenestene opplever at arbeidet blir i større grad etterprøvd og kontrollert gjennom revisjoner fra fylkesmann, rapporteringskrav, behandler i fylkesnemnd, ting- og lagmannsrett, erstatningskrav, samt at media ofte fokuserer negativt på det barneverntjenesten ikke gjør eller gjør. Denne kontrollen er en stor utfordring for de som arbeider i barneverntjenesten, og det også derfor viktig at barneverntjenestene er bemannet med fagpersoner som har den nødvendige formelle og personlige kompetansen. De aller fleste barneverntjenestene opplever å måtte prioritere mellom lovpålagte oppgaver, og at det er en konkurranse i forhold til tidsbruk på eksterne og interne oppgaver. I og med at loven setter strenge krav til oppfølging av barn plassert utenfor hjemmet, samt tidsfrister i forhold til meldinger og undersøkelser, blir ofte arbeidet med hjelpetiltakssaker og forebyggende arbeid nedprioritert. Dette er en uheldig utvikling som vil kunne bli kostnadskrevende for kommunene på to måter- det ene er at tiltak som kunne vært redusert i omfang eller avsluttet ikke fanges opp, det andre er at saker hvor problematikken tiltar heller ikke fanges opp og situasjonen blir fastlåst og vanskelig å endre uten omfattende inngripen/akuttvedtak. I en tid hvor også barneverntjenestene merker at kommuneøkonomien

strammes inn blir det en utfordring å sette inn nødvendige tiltak ut fra faglige vurderinger, samtidig som barnevernledere ansvarliggjøres mer og mer i forhold til kostnadseffektiv drift. Når man ikke kan la være å iverksette nødvendige tiltak ut fra lovkrav, vil dårlig økonomi i større grad få betydning for de ansattes rammevilkår, i forhold til kompetansehevingstiltak, stillingshjemler, utstyr som kan effektivisere drift mv. Barneverntjenesten ser store utfordringer på ledelsessiden. Barnevernlederne har vært oppspist av saksbehandling, og fått for lite tid til aktiv ledelse av tjenestene. FORDELER OG ULEMPER VED DAGENS ORGANISERING I en undersøkelse fra NIBR (Hovik og Myhrvold) slås følgende fast: Barnevern er en av de tjenestene små kommuner har spesielt gode og dårlige forutsetninger for å mestre. Organisering Kommunene er ulikt organisert, noen kommuner er samlokalisert med sosialtjenesten m/felles sosial/barnevernleder, mens i andre kommuner er barnevernet egen tjeneste m/barnevernleder. Kommunenes organisering gjenspeiler størrelsen. De største (som uansett i landssammenheng er små) kommunene er organisert med egne tjenester, mens de minste har et mye sterkere samkvem med eks sosialtjenesten. Vi kan ikke se annet enn at kommunene hver for seg har forsøkt å organisere seg slik at de er minst mulig sårbar for kompetanseflukt osv. Vi kan heller ikke se at dagens organisering skal være til hinder for et sterkere samarbeid mellom kommunene. Uansett vil et sterkere samarbeid måtte finne sin form uavhengig av dagens organisering. Det eneste som taler mot et tettere samarbeid, er at samarbeidet for de minste kommunene kan føre til at andre tjenester, eks sosialtjenesten, blir svekket som følge av at barnevernet blir flyttet eller reorganisert, og at integrasjonen mellom tjenestene ikke blir så tett som tidligere. Bemanning/rekruttering Bemanning i de ulike kommunene varierer fra 1 7 fagansatte. I de mindre kommunene med få ansatte arbeider ofte den/de barnevernansatte mye alene og har vanskelig for å inngå i et større faglig fellesskap. Det kan også være belastende i større og vanskelige saker å ikke ha noen å dele ansvaret med/drøfte saken med, kollegial støtte. Det er ikke sikkert at brukernes rettssikkerhet er fullgod i små kommuner, da alvorlige beslutninger tas uten mulighet for skikkelig drøfting og vurdering av en større gruppe. Små kontorer blir svært sårbare ved sykefravær og når de ansatte slutter. Det er ofte sammenheng mellom rekrutteringsproblem og størrelse på kontor- distriktene sliter mer. Slik gruppa ser det er det en fordel med større kontor og større fagmiljø enn det man har i dag. I dag er miljøene svært sårbare og det kan føre til store konsekvenser dersom en fagperson slutter i en kommune, og ikke umiddelbart lar seg erstatte. Derfor tror vi det ville vært en fordel for langsiktig rekruttering om det hadde vært større enheter eller et mye tettere samarbeid kommunene imellom. Kompetanse Dagens kompetanse i barnevernet står ikke tilbake for andre områder i landet, men den er sårbar for sykemeldinger og avgang. Det er et problem at mange kommuner har så få barnevernssaker at det ikke opparbeides kompetanse på å behandle disse kompliserte sakene. Den praktiske kompetansen er uvurderlig i forhold til kvalitet på tjenesteyting, trygghet i utøvelse av faget, samt skaper et mer handlekraftlig, beslutningsdyktig og effektivt barnevern. Barnevernforum har vært et viktig redskap i forhold til kompetansebygging, med mulighet for å utvikle erfaringer, gi råd i konkrete saker, søke faglig støtte, samarbeid om

kompetanseheving gjennom veiledning, kurs mm. Forumet er likevel etter gruppas syn ikke et godt nok svar på alle framtidas utfordringer for barnevernet. I fht kompetansevedlikehold og kompetanseheving er den dog et slikt svar. Geografi Det er en fordel å ha avklarte geografiske grenser å forholde seg til, og at området barnevernet jobber for ikke blir for stort. Nå kan man jo diskutere om dagens kommunegrenser er hensiktsmessige og praktiske, men de er likevel der, og man må forholde seg til dem. For store avstander gjør at det går mye tid bort i reising. Barnevernarbeid er alt for uforutsigbart til at man kan løse dette ved faste kontordager i visse områder. Torsken gjorde seg disse erfaringer ved utekontordag i sørbygda. Det var ikke sikkert at behovet tilsa at akkurat den dagen var det behov for barnevernansatte i sørbygda, mens en annen dag var mer aktuell. Tilgjengelighet er viktig. For store geografiske avstander skaper også avstand mellom kontoret og bruker. Barnevernets brukere har ofte begrensede økonomiske ressurser i tillegg og er ofte avhengig av kollektivtrafikk. Avstand til kontoret kan være med å heve terskelen for å oppsøke barnevernskontorene. Større kommuner har allerede i dag mye reising forbundet med omsorgstiltak og andre plasseringer utenfor hjemmet. Institusjoner og fosterhjem er spredt fra Lindesnes til Nordkapp (noen kommuner har faktisk fosterhjem utenfor landegrensene), og hvis man i tillegg skulle miste mye reisetid i forbindelse med undersøkelser og hjelpetiltak i det daglige så kan det gå på bekostning av effektiv personell- og ressursutnyttelse. Habilitet Små forhold kan være med på å ufarliggjøre barnevernet (avmystifisere og skape tillit) blant brukere og samarbeidspartnere. På den andre siden så kan saker med stor grad av konflikt bli en større belastning i mindre kommuner, både fordi at de ansatte bor og lever i nærmiljøet, kombinert med at kontoret har få ansatte som kan dele byrden. I større kommuner har man flere alternativ ved saksfordelig slik at man kan hensynta at ikke barnevernansatte må være saksbehandler for naboer, slekt og venner. Det er allerede i dag åpning for at det kan oppnevnes settebarnevern hvis en barneverntjeneste blir inhabil i en sak. Forvaltningslovens regler om habilitet gjelder for saksbehandlingen, og det vil være svært få tilfeller der habilitet vil være til hinder for behandling og avgjørelse i en sak. Kommunen har uansett plikt til å finne andre til å saksforberede og avgjøre saken. Loven åpner også for at to kommuner kan lage avtaler om ansvarsfordeling i en sak. Dette praktiseres lite p.g.a at man er redd for at andre kommuner skal fatte vedtak som binder kommunen til store utgifter. Små kommuner har god lokal kunnskap om div. forhold og har mulighet for å gjøre en del lokale tilpasninger og iverksette tiltak som ikke de større kommunene har mulighet til. Kjennskap til lokalmiljøet og de ressurser som finnes i miljøet kan få betydning for terskel for inngripen, samt at løsninger og tiltak kan bli billigere enn hva det ville blitt i større kommuner. Det foreligger ingen undersøkelser som påpeker habilitet i barnevernet, men generelt er det en undersøkelse gjort av NIBR som påpeker at i småkommunene oppstår ofte habilitetsproblemer, og at dette kan hindre at naboer eller folk som trenger hjelp, søker den. På den annen side oppdaget man også at i småkommuner var det for enkelte lettere å ta kontakt med administrasjon fordi man kjenner noen som jobber der. Taushetsplikt Avhengig av hvilke samarbeidsmodell som velges, vil problemstillinger med hensyn til informasjonsflyt og taushetsplikt måtte avklares. Vi henviser her til rundskriv Q-24, mars 2005 Barnevernet: taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten.