Bruk av MiS-data ved naturtypekartlegging NIJOS rapport 20/04
Tittel: Bruk av data innsamlet ved MiS-kartleggingen som grunnlag for identifisering, avgrensing og dokumenasjon av områder som kan inngå i Naturtypekartleggingen. Forfatter: Arbeidsgruppe Oppdragsgiver: Landbruks- og matdepartementet Fagområde: Biologisk mangfold NIJOS-rapport: 20/2004 ISBN nummer: 82-7464-338-0 Dato: 30.11.2004 Sidetall: 42 Utdrag: Erfaringer fra forsøksvise konverteringer i enkelte kommuner viser at det er mulig å oversette MiS-dataene til naturtype-lokaliteter. Videre at det kan være mulig å utføre dette basert på tilgjengelige MiS-data (primært uten feltsjekk) hvis det utføres av biolog som har vært involvert i MiS i kommunen, som kjenner rimelig godt naturtyper (og naturtype-kartleggingen) i kommunen, og som har sett i alle fall noen av de komplekslokalitetene som skal konverteres. Hovedmålsettingen og verdikriteriene i begge kartleggingsoppleggene er omtrent de samme. MiS-kartlegging foretas primært i produktiv skog, og for disse arealene ligger det derfor godt tilrette for at viktige områder vil bli lokalisert og avgrenset på omtrent samme areal, uavhengig av metode. Abstract: Andre NIJOS publikasjoner fra prosjektet: Emneord: Keywords: Ansvarlig underskrift: Pris kr.: 165,- Harmonisering MiS/Naturtyper (sign) Jan-Erik Ørnelund Nilsen Utgiver: Norsk institutt for jord- og skogkartlegging Postboks 115, 1430 Ås Tlf.: 64949700 Faks: 64949786 e-mail: nijos@nijos.no Forsidefoto: Jan-Erik Ørnelund Nilsen
Bruk av data innsamlet ved MiS-kartleggingen som grunnlag for identifisering, avgrensing og dokumenasjon av områder som kan inngå i Naturtypekartleggingen. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging Direktoratet for naturforvaltning 2004 Vedlegg: - Veileder for konvertering og samordnet kartlegging. - En sammenlikning av MiS og naturtypekartlegging. Erfaring fra enkelt-kommuner (Tor Erik Brandrud, NINA). - Sammenstilling av erfaringer fra 6 ulike kommuner ved konvertering av MiSlivsmiljøer til naturtyper (Terje Blindheim, Siste Sjanse).
Innholdsfortegnelse 1. Innledning... 3 1.1 Prosjektet er gitt følgende mandat:... 3 1.2 Prosjektgruppas sammensetting... 4 2. Sammendrag... 5 Bruk av MiS-data i naturtypekartleggingen kan deles i to hovedoppgaver:... 5 3. Overordnet beskrivelse av Naturtypekartlegging og MiS-kartlegging... 6 3.1 Naturtypekartlegging...6 3.1.1 Registreringsmetodikk... 7 3.1.2 Etterarbeider... 7 3.1.3 Verdisetting og forvaltning... 7 3.2 MiS-kartlegging... 7 3.2.1 Registreringsmetodikk... 8 3.2.2 Rangering/prioritering og utvelgelse... 8 4. Bruk av MiS-data i naturtypekartleggingen... 8 4.1 Konvertering av gamle og samordning av nye MiS-registreringer... 8 4.2 Prinsipper ved bruk av MiS-enheter (figurer og komplekslokaliteter)... 8 4.3 Elementer som må konverteres/samordnes... 9 4.3.1 MiS-figurer/naturtype-angivelse... 10 4.3.2 MiS kompleks-lokaliteter... 10 5. Etterbruk av MiS-data for å generere/supplere naturtype-lokaliteter (konvertering)... 10 5.1 Veiledning i praktisk gjennomføring av konvertering... 10 5.1.1 Gjennomgang av figurer og kompleks-lokaliteter:... 10 5.1.2. Feltsjekk av de potensielt viktigste områdene i hver kommune:... 11 6. Samordnet kartlegging... 11 6.1 Aktuelle tilleggsparametere i MiS... 11 6.2 Avgrensning... 12 6.3 Verdisetting... 12 6.3.1 Naturtypekartlegginga... 13 6.3.2 MiS... 13 6.3.3 Generelle, veiledende verdikriterier... 14 7. Konvertering og samordnet kartlegging av de enkelte livsmiljøer i MiS til naturtyper... 16 7.1 Naturtypekartlegging i skogområder der det ikke er MiS-registreringer... 16 7.2 Praktisk gjennomføring av supplerende BM-kartlegging... 16 7.3 Utfordringer... 16 7.3.1 Tilgang på data... 17 7.3.2 Bruk av naturtypedata ved Mis-kartlegging... 17 2
1. Innledning Som et ledd i å oppfylle miljøpolitiske mål om bærekraftig utvikling er kartlegging av det biologiske mangfoldet et viktig redskap. Stortinget har bestemt at alle kommunene i landet skal gjennomføre slik kartlegging som et grunnlag for myndighetenes ansvar for forvaltning av norsk natur. Det er derfor utviklet et standardisert opplegg for kartlegging og verdisetting av i alt 56 naturtyper i alle landets kommuner. Opplegget er beskrevet i DN-håndbok 13-1999. I tillegg inngår også stedfesting av rødlistearter, kartlegging i ferskvann (DN håndbok 15), marin kartlegging (DN håndbok 19) og viltkartlegging (DN håndbok 11) i den kommunale BM kartlegginga. Håndbøkene er tilgjengelig via DNs hjemmeside www.dirnat.no I forbindelse med planlegging av drift på egen eiendom utarbeider mange skogeiere skogbruksplaner. Landbruksdepartementet har tatt initiativ til å utvikle et verktøy for kartlegging og forvaltning av det biologiske mangfoldet i forbindelse med skogbruksplanlegging, og har innført krav om at skogbruksplaner som mottar statstilskudd skal gjennomføre miljøregistreringer i skog i henhold til dette verktøyet som er beskrevet i Håndbok i registrering av livsmiljøer i skog (Skogforsk, Landbruksdepartementet, NIJOS 2001). Håndboka er tilgjengelig på hjemmesidene til Skogforsk og NIJOS, www.skogforsk.no og www.nijos.no Begge kartleggingsoppleggene blir brukt i forvaltningen av det biologiske mangfoldet i skog, MiS i forhold til drift av den enkelte eiendom, og naturtypekartlegging på kommunalt oversiktsnivå. Siden naturtypekartleggingen startet har ca 400 kommuner gjennomført/gjennomfører første generasjons naturtypekartlegging for alle arealtyper i kommunene. Gjennom Miljøregistreringer i Skog (MiS) er det til nå kartlagt et areal i overkant av 14 mill. dekar i produktiv skog. Det arealet som er aktuelt for skogbruksplanlegging, er i overkant av 60 mill. dekar. For å unngå dobbeltkartlegging har LD og MD har gitt NIJOS i oppdrag å lede et prosjekt der målsettingen er å skissere et opplegg for hvordan MiS-registreringer kan brukes som grunnlag for å identifisere naturtyper etter DN-håndbok 13-1999. Det ble forutsatt at oppdraget skulle utføres i samarbeid med DN, og at det ble trukket inn personer med kompetanse på praktisk feltarbeid, både fra naturtypekartlegging og MiSkartlegging. Gjennom arbeidet med denne rapporten er det laget veiledningsmateriell som bidrar til at kommunene kan nyttiggjøre seg data fra MiS-kartleggingen. Veilederen kan brukes av kommunen i etterkant av MiS-kartlegging som hjelp ved konvertering av MiS-data til naturtypedata. Den kan også brukes som hjelp til samordnet feltarbeid ved at kommunen gir takstinstitusjonen i oppdrag å foreta naturtypekartlegging i tilknytning til MiS-kartlegging. 1.1 Prosjektet er gitt følgende mandat: Det bør legges til rette for at data innsamlet ved MiS-kartleggingen kan gi grunnlag for å identifisere, avgrense og dokumentere områder som er kompatible med de områdene som utfigureres i Naturtypekartleggingen. Dette bør omfatte følgende aktiviteter: 3
Utvikle kriterier til bruk under MiS-kartleggingen for identifikasjon av naturtyper slik disse er definert i Naturtypekartleggingen. Dette innebærer at det må vurderes å utvikle særskilte registreringsparametere bl.a. for å fange opp kystgranskog og kystfuruskog. Utvikle opplegg for å kunne bruke data fra MiS-kartleggingen med sikte på avgrensning av viktige områder for biomangfold i tråd med Naturtypekartleggingen. Dette kan innebære en utvidelse av registreringsparametere i MiS som gir relevant informasjon til dette formålet. Behovet for vurderinger i felt må gjennomgås som ledd i utviklingsarbeidet. Tilstrekkelig skogøkologisk kompetanse bør legges til grunn ved avgrensing av naturtyper. Utvikle kriterier og systemer for tilfredsstillende dokumentasjon av identifiserte områder slik at resultatene kan inngå i nasjonale databaser og etterprøving av vurderingene blir mulig. Eventuelle nyfunn av rødlistearter må inngå i slik dokumentasjon. De enkelte aktivitetene bør slik gruppen ser det gjennomføres som et samarbeid mellom hovedsakelig NIJOS og DN, der ressurspersoner med praktisk felterfaring fra MiS og fra Naturtypekartleggingen trekkes inn. I forbindelse med sin deltakelse i "Arbeidsgruppe skog" har NIJOS utarbeidet grunnlagsnotater der det pekes på muligheter og begrensninger som er knyttet til aggregering av naturtyper basert på MiS-kartlegging samt problemstillinger knyttet til kriterier for verdisetting og rangering og utvelgelse av livsmiljøer. Det er naturlig at det videre arbeidet med disse problemstillingene bygger på det NIJOS her har gjort. 1.2 Prosjektgruppas sammensetting NIJOS: Jan-Erik Nilsen, prosjektleder Harald Bratli Dir. for naturforvaltning: Ingerid Angell-Petersen Terje Klokk Personer med praktisk felterfaring: Terje Blindheim, Siste Sjanse Tor Erik Brandrud, NINA Yngvar Hannevik, AT-plan I tillegg har Geir Gaarder (Miljøfaglig utredning AS) bidratt med innspill til beskrivelsen av kystgranskog og kystfuruskog. 4
2. Sammendrag Opplegget for naturtypekartlegging omfatter registrering, kartlegging, verdisetting og anbefalinger om hvordan biologisk mangfold kan ivaretas i kommunene. Metodikken for kartlegging av naturtyper i skog er basert på å kartlegge prioriterte naturtyper eller nøkkelbiotoper som er viktige for truete arter, er spesielt artsrike eller som har en viktig økologisk funksjon. Siktemålet med miljøregistreringer i skog (MiS) er å framskaffe tilstrekkelig informasjon om viktige miljøkvaliteter i skogen til bruk for skogeier. Kartleggingen foretas i tilknytning til skogbruksplanleggingen, informasjonen bearbeides sammen med skogbruksplandataene og presenteres deretter for skogeier i en skogbruksplan. MiS-registreringene er basert på feltregistreringer etter metodikk som er basert på sammenheng mellom arter og livsmiljøer for arter. Registreringene blir rangert og prioritert i en egen prosess der flere parter er involvert. Det er skogeier som velger hvilke tiltak som skal prioriteres på egen eiendom. Kommunale og regionale myndigheter kan bruke informasjonen i sin planvirksomhet. Bruk av MiS-data i naturtypekartleggingen kan deles i to hovedoppgaver: 1. Konvertering av MiS-lokaliteter til naturtype-lokaliteter. 2. Samordnet kartlegging av MiS-lokaliteter og naturtype-lokaliteter. For konvertering og harmonisering mot naturtyper er det viktig å skille mellom disse typene av MiS-arealer/MiS-lokaliteter: a) Enkeltstående MiS-figurer. Her kan avgrensning normalt overføres direkte til en naturtype-lokalitet (eventuelt med buffersone). b) MiS komplekslokaliteter. Omfatter ansamlinger av tilliggende/overlappende figurer. Disse har mulighet for samles til en naturtype-lokalitet. Oversettelsen av en MiS-lokalitet til en naturtype-lokalitet involverer hovedsakelig tre elementer: 1. naturtype-angivelse 2. avgrensning. 3. verdisetting Erfaringer fra forsøksvise konverteringer i enkelte kommuner viser at det er mulig å oversette MiS-dataene til naturtype-lokaliteter. Videre at det kan være mulig å utføre dette basert på tilgjengelige MiS-data (primært uten feltsjekk) hvis det utføres av biolog som har vært involvert i MiS i kommunen, som kjenner rimelig godt naturtyper (og naturtypekartleggingen) i kommunen, og som har sett i alle fall noen av de komplekslokalitetene som skal konverteres. Hovedmålsettingen og verdikriteriene i begge kartleggingsoppleggene er omtrent de samme. MiS-kartlegging foretas primært i produktiv skog, og for disse arealene ligger det derfor godt tilrette for at viktige områder vil bli lokalisert og avgrenset på omtrent samme areal, uavhengig av metode. Den viktigste informasjonen som naturtypekartleggingen trenger, og som ikke direkte beskrives i MIS, er naturtypeangivelse, verdisetting, artsmangfold, biotopbeskrivelse og områdenavn. I naturtypekartleggingen utgjør avgrensningen alltid et forvaltningsareal, og det er i kartleggingen ingen krav til nærmere stedfesting av miljøkvaliteter (som for eksempel konsentrasjon av rødlistearter eller rødlistehabitater) I MiS-kartleggingen skilles det på avgrensning av de enkelte miljøkvalitetene (livsmiljøene) og avgrensning av 5
forvaltningsareal. MiS-figuren er en avgrensning av konsentrasjonen av en bestemt miljøkvalitet. En avgrensning av forvaltningsareal foretas etter en prosess med rangering og utvelgelse. Ansamlinger av figurer blir ofte slått sammen til større forvaltningsenheter (komplekslokaliteter). Når det er avtalt at naturtypekartlegging skal foretas i tilknytning til MiS-kartleggingen, bør det inkluderes forslag til felt-avgrensning av komplekslokaliteter, dvs. figuransamlinger som må forventes å utgjøre hotspot-områder/nøkkelbiotoper for rødlistearter. Naturtypekartleggingen har en tredelt inndeling i verdi, A områder (Svært viktig), B områder (Viktig) og C områder (Lokalt viktig), basert på et sett verdikriterier gitt i DN håndbok 13.1999. Ved MiS-kartlegging foretas det ingen verdisetting i felt. Basert på kvantitative og kvalitative kriterier foretas det i forbindelse med utvelgelsesprosessen i ettertid en rangering av alle kartlagte livsmiljøer. Sammen med avledete tilleggskriterier kan denne rangeringen gi grunnlag for en skjønnsmessig verdisetting i A, B og C-områder. Verdi vurderes ut i fra standard MiS-parametere (som brukes i dagens figurrangering), samt tilleggsparametere. Verdi av et gitt habitat/substrat øker i regioner med høy tetthet av rødlistearter (hotspot-regioner). For hver naturtype er det satt egne kriterier for de mest verdifulle lokalitetene, dvs. A og B områder, men ikke C-områder. Kriterier for verdisetting er nærmere beskrevet i DN-håndbok nr - 13 om kartlegging av naturtyper. Veiledning for konvertering av MiS-registreringer til naturtyper er gitt i eget vedlegg 1 Veileder for konvertering og samordnet kartlegging av livsmiljøer i MiS-kartlegging til naturtyper. Gjennom det opplegget som er beskrevet i denne rapporten m/vedlegg, vil kommunenes behov for naturtypekartlegging være dekket for de områdene i produktiv skog der det foretas MiS-registreringer. Det finnes imidlertid skogområder både innenfor og utenfor takstområdet der det ikke gjennomføres MiS-registreringer. Dette er arealer som skogbruket vurderer som ikke-produktive (0-områder), og eiendommer som av en eller annen grunn ikke har bestilt MiS/miljøplan. I slike områder må kommunen foreta supplerende naturtypekartlegging. En vellykket bruk av MiS-kartlegging for å etablere/supplere naturtyper forutsetter at kommunen får tilgang på alle registrerte data i et hensiktsmessig format. 3. Overordnet beskrivelse av Naturtypekartlegging og MiS-kartlegging 3.1 Naturtypekartlegging Opplegget for naturtypekartlegging omfatter registrering, kartlegging, verdisetting og anbefalinger om hvordan biologisk mangfold kan ivaretas i kommunene. Kartene over kommunens mest verdifulle områder for biologisk mangfold er et viktig redskap for å gjennomføre en mer presis og forutsigbar arealplanlegging i kommunen. DN-håndbok 13-1999 beskriver hvilke naturtyper som skal kartlegges, og hvordan verdisetting av naturtyper kan gjennomføres. Det er også gitt eksempler på hvordan kartleggingen kan foretas med tanke på innhenting av informasjon, og hvordan prosessen kan organiseres. Det er knyttet 12 naturtyper til skog, og det er disse som inngår i denne vurderingen. 6
3.1.1 Registreringsmetodikk Metodikken for kartlegging av naturtyper i skog er basert på å kartlegge prioriterte naturtyper eller nøkkelbiotoper som er viktige for truete arter, er spesielt artsrike eller som har en viktig økologisk funksjon. Utformingen av naturtypene i skog er basert på ulike kriterier som vegetasjon, alder, kontinuitet, økologisk funksjon m.m. Fylkesmannen leverer en tilrettelagt startpakke med den informasjonen som de sitter inne med. Det er lagt opp til å bruke det som er tilgjengelig av kartmateriale, flybilder m.m under kartleggingen, og i tillegg til startpakken blir kunnskap fra lokalkjente personer lagt til grunn for feltregistreringene. De fleste kommunene leier inn konsulenter med kompetanse på kartlegging av biologisk mangfold. 3.1.2 Etterarbeider Lokalitetene beskrives og verdisettes i henhold til DN-håndbok nr.13. På grunnlag av gitte kriterier (størrelse og velutviklethet, grad av tekniske inngrep, forekomst av rødlistearter, truete vegetasjonstyper, sjeldne utforminger m.fl) vurderes utforminger/lokaliteter som svært viktige(a-områder)eller viktig (B-områder). Alle lokaliteter som utpekes som svært viktige, viktige eller lokalt viktige arealer legges inn i kommunens egne databaser (Natur 2000, Access-base fra nett og lignende) Svært viktige og viktige lokaliteter legges også inn i Naturbasen for å kunne brukes av alle sektorer og myndigheter som er involvert i planlegging og forvaltning av arealer. Fylkesmannen foretar en kvalitetskontroll av dataene før de oversendes til DN for sentral innlegging. I DN gjennomføres også standard rutiner for kvalitetsvurdering av dataene. Naturbasen er tilgjengelig på Internett (http://www.dnweb5.dirnat.no/nbinnsyn/). 3.1.3 Verdisetting og forvaltning Gjennom naturtypekartleggingen verdisettes lokalitetene ut fra kriteriene gitt i DN håndbok nr. 13. Formålet er at kartleggingen senere skal kunne legges til grunn for kommunenes arealforvaltning og forvaltningen innen ulike sektorer, slik at man ved utvelging av arealer og forvaltningstiltak har tilstrekkelig kunnskap om verdiene og kan vurdere disse i en større sammenheng. Se mer om verdisetting i kap. 6.3. NIBR har evaluert prosessen i kommunene i forhold til programmets overordnete mål om å forbedre informasjonsgrunnlaget for beslutninger som angår kartleggingen av det biologiske mangfoldet. Notatet som beskriver denne evalueringen er lagt ut på nett (http://www.nibr.no/static/pdf/notater/2002-104.pdf) 3.2 MiS-kartlegging I Forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer av 4. februar 2004 samt rundskriv til forskriften, framkommer det at kravene til opplegg for miljøregistreringer i skog beskrives i Håndbok i registrering av livsmiljøer i skog, 2001. Siktemålet med miljøregistreringer i skog er å framskaffe tilstrekkelig informasjon om viktige miljøkvaliteter i skogen til bruk for skogeier. Metoden er utviklet med utgangspunkt i å registrere livsmiljøer som er viktige levesteder for rødlistede skogsarter, og at slike stedfestede miljøkvaliteter kan registreres og bearbeides med stor grad av objektivitet. Kartleggingen foretas i tilknytning til skogbruksplanleggingen, informasjonen bearbeides sammen med skogbruksplandataene og presenteres deretter for skogeier i en skogbruksplan. Skogeier kan med basis i registreringene foreta en utvelgelse av miljøforekomster som skal ivaretas. 7
3.2.1 Registreringsmetodikk MiS-registreringene er basert på feltregistreringer etter egen instruks der kriterier for utforming og innhold er spesifisert. Registreringselementene er standardisert nasjonalt, men inngangsverdier og prioritering er basert på regional og lokal tilpasning. Metodikken er basert på sammenheng mellom arter og livsmiljøer for arter dokumentert i hovedrapport fra MiSprosjektet. Alle registratorer har gjennomgått standard kurs i bruk av metoden. 3.2.2 Rangering/prioritering og utvelgelse Metodikken er utformet med tanke på at det registreres et tilstrekkelig omfang av livsmiljøer, slik at det kan foretas prioriteringer med tanke på å velge ut de viktigste lokalitetene. Registreringene blir rangert og prioritert i en egen prosess der flere parter er involvert. Prosessen er lagt opp med tanke på involvering av skogeier, og de utvalgte enhetene går inn i skogeiers plan for forvaltning av eiendommen. I utvelgelsen blir også landskapsmessige, næringsmessige og økonomiske hensyn vektlagt. Det er skogeier som velger hvilke tiltak som skal prioriteres på egen eiendom. Kommunale og regionale myndigheter kan bruke informasjonen i sin planvirksomhet, og vil få tilgang til alle registreringene, også de som ikke blir valgt ut etter rangering og prioritering.. 4. Bruk av MiS-data i naturtypekartleggingen 4.1 Konvertering av gamle og samordning av nye MiS-registreringer Veiledningen om samordningstiltak som prosjektet har kommet fram til, bygger på den samlede kompetansen i prosjektgruppa samt erfaringer ved konkrete sammenligninger av de to kartleggingsoppleggene som er utført i samme kommune. Resultatet av slike sammenligninger foreligger i vedlegg 2 og 3. For kommuner som allerede er MiS-kartlagt må konvertering (oversettelse) til Naturtypekartlegging skje i etterhånd. Sammenligningen av de to kartleggingene i Søgne og Drangedal viser at dette kan gi et brukbart resultat. Selv om det er gjennomført en omfattende naturtypekartlegging i skog i en kommune, vil det sannsynligvis ligge en del (svært) viktige arealer i MiS-kartleggingen som ikke er fanget opp i førstnevnte. Det vil derfor også i kommuner som allerede er kartlagt med naturtyper være et behov for å supplere og forbedre denne med støtte i informasjonen fra MiS-kartleggingen. Bruk av MiS-data i naturtypekartleggingen kan deles i to hovedoppgaver: 1. Konvertering av MiS-lokaliteter til naturtype-lokaliteter. Dette innebærer primært et skrivebordsarbeid basert på eksisterende, ferdig bearbeidete MiS-data, men feltarbeid kan være nødvendig for å få ut tilfredsstillende naturtypedata.. 2. Samordnet kartlegging av MiS-lokaliteter og naturtype-lokaliteterbør baseres på veiledning som er gitt i denne rapporten. 4.2 Prinsipper ved bruk av MiS-enheter (figurer og komplekslokaliteter) Enheten i MiS-kartleggingen er en MiS-figur som gjengir konsentrasjoner av registrerbare miljøkvaliteter. Mer spredte miljøkvaliteter angis også, men på bestandsnivå, og her er det i prinsippet ingen nøyaktig arealavgrensning av miljøkvalitetene. Der det er store og varierte verdier kan MiS-figurene for de ulike livsmiljøene ligge oppå og inntil hverandre og danne komplekse, større strukturer som i praksis ofte blir forvaltningsarealet som skogeier forholder seg til. 8
For konvertering og samordning mot naturtyper er det viktig å skille mellom disse typene av MiS-arealer/MiS-lokaliteter: a) Enkeltstående MiS-figurer. Her kan avgrensning normalt overføres direkte til en naturtype-lokalitet (eventuelt med buffersone). b) MiS komplekslokaliteter. Omfatter ansamlinger av tilliggende/overlappende figurer. Disse har mulighet for samles til en naturtype-lokalitet (se figur 1). MiS komplekslokaliteter tilsvarer ofte nøkkelbiotoper, slik disse er blitt kartlagt i skog i Norge. Mange vil også kunne betegnes som hotspot-lokaliteter, dvs. lokaliteter der det er ansamlinger av rødlistearter og ulike viktige naturtyper. MiSbekkekløft Naturtypebekkekløft MiS-eldre lauvsuksesjon MiS-gamle trær Figur 1: Komplekslokaliteter. Figuren viser prinsipp for hvordan flere ulike MIS figurer kan slåes sammen til en naturtype. MiS-registreringene i dette eksemplet er reelle, mens naturtypeavgrensingen er konstruert. Når det gjelder verdisetting av slike arealer som naturtyper, vil tilfelle a) i stor grad kunne baseres på standard MiS-parametere slik disse vektes og rangeres i MiS. I tilfelle b) er det nødvendig med en helhetsvurdering av en figuransamling i tillegg (se kap. om verdisetting). Ofte vil de mest verdifulle lokalitetene (A og B-områdene) bestå av slike komplekslokaliteter, slik at et fokus på håndteringen av disse vil være vesentlig. Samtidig er slike arealer sannsynligvis de som er vanskeligst å konvertere og samordne. 4.3 Elementer som må konverteres/samordnes Oversettelsen av en MiS-lokalitet til en naturtype-lokalitet involverer hovedsakelig tre elementer: naturtype-angivelse avgrensning. verdisetting 9
4.3.1 MiS-figurer/naturtype-angivelse - baseres på konverteringstabeller/beskrivelser i vedlegg 1 Veileder for konvertering av livsmiljøer i MiS-kartlegging til naturtyper. - avgrensning vil normalt følge figuren, eller pålagt en buffersone - verdisetting baseres på standard MiS-parametere (antall/konsentrasjon av grove trær/læger; rike vegetasjonstyper; m.m.), figur-rangering samt tilleggskriterier (se vedlegg 1 Veileder for konvertering av livsmiljøer i MiS-kartlegging til naturtyper ) 4.3.2 MiS kompleks-lokaliteter - naturtype-angivelse foretas etter totalvurdering av viktigste/dominerende naturtype på lokalitet (jfr. konverteringstabeller) (bør helst angi både hovednaturtype og andre naturtyper som forekommer på lokaliteten) - avgrensning må foretas skjønnsmessig - verdisetting baseres på totalvurdering av figuransamlinger og tilliggende, spredte miljøkvaliteter på bestandsnivå (verdi = sum av figurrangering med tilleggskriterier; noen/mange figurer med høy verdi gir høy totallverdi, stor ansamling av figurer fra ulike livsmiljø øker totalverdien) I faktaark/biotopsbeskrivelse, bør det skrives noen linjer prosa (i hvert fall om A- og B- områdene) som beskriver de viktigste MiS-data fra involverte figurer, begrunnelse for verdisetting, m.m. Prosedyren for å komme fram til verdisetting, naturtype og avgrensning vil skille seg noe for allerede registrerte MiS-områder (konvertering) og områder som er aktuelle for samordnet kartlegging. 5. Etterbruk av MiS-data for å generere/supplere naturtype-lokaliteter (konvertering) I dette avsnittet gis en veiledning i hvordan man kan oversette (konvertere) MiS-figurer og komplekslokaliteter til naturtype-lokaliteter ved bruk av foreliggende MiS-parametere og eventuelt supplerende feltarbeid (se vedlegg 1 Veileder for konvertering av livsmiljøer i MiS-kartlegging til naturtyper). Erfaringer fra forsøksvise konverteringer i enkelte kommuner (se vedlegg 2 med sammenligninger fra Drangedal og Søgne) viser at det er mulig å oversette MiS-dataene til naturtype-lokaliteter. Videre at det kan være mulig å utføre dette basert på tilgjengelige MiSdata (primært uten feltsjekk) hvis det utføres av biolog som har vært involvert i MiS i kommunen, som kjenner rimelig godt naturtyper (og naturtypekartleggingen) i kommunen, og som har sett i alle fall noen av de komplekslokalitetene som skal konverteres. Hvis slik kompetanse ikke er for hånden, bør det foretas supplerende feltarbeid. Det er faglig sett ønskelig at alle A- og B-områder blir sjekket i felt. 5.1 Veiledning i praktisk gjennomføring av konvertering 5.1.1 Gjennomgang av figurer og kompleks-lokaliteter: Dette bør foretas av biolog som har vært involvert i MiS-kartleggingen i området eller som har god kjennskap til naturverdiene i området. Feltregistrantene bør være tilgjengelige for spørsmål angående konkrete lokaliteter, inngangsverdier, m.m. 10
Utfordringer: Alle registrerte MiS-data må være tilgjengelig i egnet form ved konvertering. Dette gjelder også instrukser m/ inngangsverdier. Generell informasjon om verdiene i takstområdet vil være til stor hjelp under konverteringen. Det kan også være til hjelp å ha mulighet for å kontakte personer som har utført og bistått i arbeidet. Det må tas stilling til om bare de viktigste MiS-lokalitetene (A- og B-områder) eller alle MiS-lokaliteter (A-, B-, og C-omr.) skal konverteres. Områder med usikker avgrensning/verdisetting/naturtypeangivelse må plukkes ut for feltsjekk av biolog. Dette gjelder særlig svært viktige kompleks-lokaliteter (potensielle A og B områder). 5.1.2. Feltsjekk av de potensielt viktigste områdene i hver kommune: Feltsjekk bør utføres av biolog i områder som med stor sannsynlighet vil være svært viktige eller viktig (A eller B), samt områder med usikker avgrensning eller verdisetting. Feltsjekk er ressurskrevende, men er nødvendig for å få en oversikt over de kvalitetene som er kartlagt, særlig i takstområder hvor det i liten grad har vært benyttet biolog i felt eller der det i liten/ingen grad har vært biologisk rådgiving underveis ved registrering og utvelgelse. I tillegg til avgrensning og verdisetting vil en feltsjekk også kunne påvise rødlistearter som vil være en direkte hjelp i verdisettingen. Dersom det ikke blir foretatt feltsjekk av lokaliteter ved konvertering, bør graden av usikkerhet ved verdisetting og avgrensning vurderes nøye og beskrives. Se vedlegg 1 Veileder for konvertering og samordnet kartlegging av livsmiljøer i MiSkartlegging til naturtyper for mer informasjon. 6. Samordnet kartlegging MiS-kartlegging foregår som oftest i tilknytning til skogbruksplanlegging, og gjennomføres da som et oppdrag utført av en takstinstitusjon. Dersom det ikke allerede foreligger en naturtypekartlegging, kan det være aktuelt for kommunen (evt. statlig miljømyndighet) å samtidig få foretatt kartlegging av naturtyper. I dette avsnittet presenteres de tiltakene som er viktige for å kunne foreta en slik samtidig kartlegging. Hovedmålsettingen og verdikriteriene i begge kartleggingsoppleggene er omtrent de samme. MiS-kartlegging foretas primært i produktiv skog, og for disse arealene ligger det derfor godt tilrette for at viktige områder vil bli lokalisert og avgrenset på omtrent samme areal, uavhengig av metode. 6.1 Aktuelle tilleggsparametere i MiS Den viktigste informasjonen som naturtypekartleggingen trenger, og som ikke direkte beskrives i MIS, er naturtypeangivelse, verdisetting, artsmangfold, biotopbeskrivelse og områdenavn. Nedenfor er listet opp hvilke tilleggsparametere som er aktuelle i forbindelse med samordnet kartlegging. Parameterne skal noteres i forhold til det registranten mener er en god naturtypeavgrensning, dvs. at det kan inngå et eller flere livsmiljøer. Tilleggsparametere: - Lokalitetsnavn - Naturtypermed % angivelse. Både hovednaturtype og andre viktige naturtyper bør noteres. - Verdi, med kort begrunnelse - Kortfattet biotopbeskrivelse som gir rom for andre observasjoner og skjønn 11
6.2 Avgrensning I naturtypekartleggingen utgjør avgrensningen i prinsippet bare naturtypen som sådan. Rødlistearter kartlegges som egne objekt. Dette kan være punkt (for eksempel reir) eller flater (for eksempel en plantepopulasjon eller et funksjonsområde for våtmarksfugl). I MiSkartleggingen skilles det på avgrensning av de enkelte miljøkvalitetene (livsmiljøene) og avgrensning av forvaltningsareal. MiS-figuren er en avgrensning av konsentrasjonen av en bestemt miljøkvalitet (enkelte kvaliteter, eks. hule lauvtrær skal også punktfestes). En avgrensning av forvaltningsareal foretas etter en prosess med rangering og utvelgelse. Forvaltningsarealet vil for eksempel kunne omfatte buffersoner der kvalitetene er særlig sårbare overfor kanteffekter (for eksempel hengelav i fuktig miljø). Ansamlinger av figurer blir ofte slått sammen til større forvaltningsenheter (komplekslokaliteter). Hvordan dette blir håndtert rent datamessig (digitalisering) kan variere, og det er derfor nødvendig å avtale produksjonslinjer for dette på forhånd. Formålet med arealavgrensninger er i denne sammenheng primært å ivareta sjeldne arter, elementer/habitater eller naturtyper. Avgrensningen skal altså ikke bare sirkle inn verdiene, men være slik utformet at verdiene sikres på sikt. Å endre på grenser satt i MIS prosjektet eller evt. slå sammen flere figurer kan være vanskelig og også tidkrevende dersom det skal gjøres av andre enn de som har gjort registreringen. Når det er avtalt at naturtypekartlegging skal foretas i tilknytning til MiS-kartleggingen, bør det inkluderes forslag til avgrensning av komplekslokaliteter, dvs. figuransamlinger som må forventes å utgjøre hotspotområder/nøkkelbiotoper for rødlistearter. Tilsvarende bør en også ha større fokus på å avgrense buffersoner og spredte miljøelementer i tilknytning til livsmiljøene når grenser skal settes. Ved samordnet kartlegging bør slike avgrensninger foretas i felt. Som en generell regel bør lokaliteter som er mindre enn 5 daa vurderes slått sammen med andre livsmiljøer eller utvidet med utgangspunkt i data som finnes på bestandsnivå. 6.3 Verdisetting Naturtypekartleggingen har en tredelt inndeling i verdi, A områder (Svært viktig), B områder (Viktig) og C områder (Lokalt viktig), basert på et sett verdikriterier gitt i DN håndbok 13.1999. Ved MiS-kartlegging foretas det ingen verdisetting i felt. Basert på kvantitative og kvalitative kriterier foretas det i forbindelse med utvelgelsesprosessen i ettertid en rangering av alle kartlagte livsmiljøer. Sammen med avledete tilleggskriterier kan denne rangeringen gi grunnlag for en skjønnsmessig verdisetting i A, B og C-områder. Begge kartleggingsoppleggene benytter i prinsippet like kriterier for verdisetting. Både for naturtyper og livsmiljøer er det etter ulike biologiske kriterier 12 kartleggingselementer, 12 naturtyper i skog i naturtypekartleggingen, og på tilsvarende måte 12 livsmiljøer i MiS-kartleggingen. De ulike naturtypene er i utgangspunktet likestilt når det gjelder verdisetting, det samme gjelder ved rangering av ulike livsmiljøer. Innenfor hver naturtype/hvert livsmiljø brukes ulike kriterier for verdisetting/rangering (rikhet, bestemte vegetasjonstyper/indikatorer, gammelskogsstrukturer, m.v., se naturtypekriterier i vedlegg 1 - "Veileder for konvertering av livsmiljøer i MiS-kartlegging til naturtyper". Vurdering av naturtypelokaliteter og MiSlokaliteter gjøres også ut fra generelle/skjønnsmessige kriterier, og det gis rom for regional/lokal tilpassing. I MiS er rangeringen av de enkelte livsmiljøene et hjelpemiddel til å velge ut viktige 12
biologiske forvaltningsarealer. Ved MiS-kartleggingen er det skjønnsmessig vurdert og satt en inngangsverdi for registrering av hvert livsmiljø (for eksempel hvor mange grove osper som skal være tilstede for figurering av livsmiljø gamle trær ). Denne inngangsverdien definerer i praksis grensen mellom ikke-verdi og lav verdi. Som en grov tilnærming kan en si at dette tilsvarer grensen mellom ikke verdi og C-verdi (lokalt viktig) i naturtypekartleggingen. Ved bruk av MiS-data vil det for eksempel være aktuelt med helhetsvurderinger av figurkonsentrasjoner. Vurderingene bør baseres både på generelle verdikriterier og kriterier koblet til den enkelte naturtype/livsmiljø (se vedlegg 1 - "Veileder for konvertering av livsmiljøer i MiS-kartleggingen til naturtyper"). Mange av kriteriene er såpass generelle at de i prinsippet hører til, og kan håndteres som generelle verdikriterier (for eksempel velutviklethet, størrelse og at kjent forekomst av rødlistearter i kategori E, V og R gir A-verdi). Begge systemene vekter komplementære verdier i den forstand at de fokuser på at alle naturmiljøer i skog har sine spesialiserte arter. Og at det derfor er viktig at hele variasjonsbredden av naturtyper og livsmiljøer fanges opp. Nedenfor er det listet opp de kriterier som er utslagsgivende for verdi og rangering i MIS og naturtypekartlegginga. Måten de ulike parametrene blir dokumentert på varierer mellom metodene. 6.3.1 Naturtypekartlegginga Kriterier for å skille lokaliteter av samme type: Artsrike naturtyper (må sees i forhold til potensial) Utforminger i sterk tilbakegang Størrelse Påvirkning Forekomst av rødlistearter Kontinuitetspreg Sjeldne utforminger Tredimensjoner Liggende og stående død ved Gadd, høystubber, grove avvikende trær Bergvegger og store steiner Indikatorarter på kontinuitet Viltverdier 6.3.2 MiS Kriterier som er definert som avgjørende for rangering Rangeringen av registrerte objekter innen en type livsmiljø bygger på to hovedprinsipper: mengde og kvalitet. Mengde er gitt ved areal og antall, og kvalitet er gitt ved treslag, diameterklasse, nedbrytingsgrader, rike vegetasjonstyper og himmelretning Kvalitet inkluderer: Dimensjoner av død ved Nedbryting av død ved Enkelte rødlistearter Sjeldne vegetasjonstyper, rike typer (avgjøres lokalt hvilke vegetasjonstyper som skal rangeres først) Forekomst av Bergvegger Forekomst av Raviner Forekomst av Bekkekløfter 13
De faglige rangeringskriteriene for MIS lokaliteter vil stort sett også kunne være gangbare for verdivurdering av naturtypelokalitetene. Kriteriene vil i noen tilfeller måtte tilpasses regionalt. En må derfor vurdere de absolutte, registrerte kvaliteter i forhold til verdikriteriene for naturtypen i den gitte region. Det kan ved konvertering av eksisterende MiS være nødvendig å gå over et utvalg av biotopene i felt for å kunne si noe generelt om hvor lista for A, B og C områder skal ligge. Dette arbeidet bør utføres av biologen som har ansvar for kommunens naturtypekartlegging, og sees i sammenheng med andre oppgaver (rødlistedokumentasjon, ev. kartlegging på eiendommer hvor det ikke er MIS-data). 6.3.3 Generelle, veiledende verdikriterier Verdi vurderes ut i fra standard MiS-parametre (som brukes i dagens rangering av figurer), samt tilleggsparametere. Verdi av et gitt habitat/substrat øker i regioner med høy tetthet av rødlistearter (hotspot-regioner). Hvis en figur/komplekslokalitet skårer høyt på flere/mange kriterier, kan den kvalifisere til A- område. Verdikriteriene vil skille seg noe fra de såkalte strukturbetingete- og de naturbetingete livsmiljøene. Førstnevnte baserer seg på forekomst og kvalitet av gammelskogsstrukturer (mengde av grove læger, osv.), og her er verdi nokså direkte avhengig av påvirkningsgrad. En del naturtyper i naturtypekartleggingen vektlegger også de strukturbetingete habitatene, for eksempel urskog/gammelskog, gammel lauvskog, osv. I de naturbetingete livsmiljøene vil verdisetting fortrinnsvis basere seg på spesifikke, naturgitte forhold (geologi, topografi, osv.) som gir spesielle og særlige artsrike utforminger av skogtyper. I prinsippet er det her et element av en absolutt verdi uavhengig av (moderate) kulturinngrep (en blåveisrik lindeskog på kalk kan for eksempel være flere tusen år gammel). De naturbetingete habitatene dekkes først og fremst av livsmiljø rik bakke, som tilsvarer de rike naturtypene rik edellauvskog, kalkskog, osv. Bekkekløfter er et annet, naturgitt miljø som fanges opp i begge kartlegginger. Ved verdisetting av lokaliteter som kan føres til disse naturtypene vil verdien ofte både basere seg på naturgitte forhold og på påvirkningsgrad ( intakthet ). Lindeskog på kalk har i utgangspunktet høy verdi fordi skogtypen er sjelden og huser mange rødlistearter. Hvis den i tillegg har gammelskogspreg med for eksempel grove, hule lindetrær (habitat for rødlistede billearter) vil verdien øke ytterligere. På slike, særlig rike lokaliteter vil det ofte være en ansamling av figurer av naturbetingete så vel som strukturbetingete livsmiljø. Generelt kan vi si at verdisettingen blir enklere og mer nøyaktig jo flere av kriteriene i tabell 1 det finnes data på. Dersom skogtaksten har foregått i områder som er rike på rødlistearter knyttet til spesielle livsmiljøer, bør dette gjenspeiles i verdisettingen. Eksempler på slike områder kan være kystregnskogene i Trøndelag og Nordland, død-ved rike områder i indre deler av Hedmark, Oppland og Buskerud, bekkekløfter i dalførene, lind-hasselskoger på rik grunn m.fl. Ved konvertering og nye takster bør informasjon om man befinner seg i et slikt område med stort potensial for rødlistearter innhentes. Generelle verdikriterier som er viktige ved bruk av MiS-data i naturtypekartlegging: 1. Alle livsmiljøer - forekomst av rødlistearter (forekomst av E, V (og R)-arter og/eller ansamling av rødlistearter gir A-verdi) - forekomst av spesielle, verdifulle elementer i figuren (for eksempel styvingstrær, barlind) - større ansamlinger av figurer vektlegges, spesielt der noen av figurene skårer høyt på andre kriterier, der det er figurer av mange ulike livsmiljø. 14
- verdisetting bør regionaliseres; store mengder av et element i en region (for eksempel granlæger) gir lavere verdi enn der det er svært lite (jfr. bruk av inngangsverdier i MiS); stor tetthet av rødlistearter knyttet til gitte habitat i en region gir forhøyet habitat-verdi (stor sannsynlighet for at dette rødlistehabitatet her virkelig er bebodd av rødlistearter) 2. Strukturbetingete livsmiljøer ( livsmiljønr 1, 2, (3, 4, 5), 6, 7)(MiS-instruks 2001) - forekomst (antall og konsentrasjon) av gammelskogselementer (gamle trær, læger/død ved, rikbarkstrær; vektlegges i MiS-rangering) - vekting av grove dimensjoner (stor miljøverdi; vektlegges i rangering) - grad av uberørthet/kontinuitet (kontinuitet i død ved og gamle trær; indikeres av mye sterkt nedbrutte læger, men kontinuitet ofte vanskelig å vurdere (jfr. bestandshistorie)) - forekomst av læger/gamle trær av regionalt sjeldne/rike treslag som osp, selje og edellauvtrær - størrelse - mangfold i elementer (grove læger av forskjellige treslag; rikbarkssamfunn på mange treslag, osv.) 3. Naturbetingete livsmiljøer (vekt på livsmiljønr 9 rik bakkevegetasjon) - vekting av rikhet (jordsmonn, vegetasjonsutforminger), ved forekomst av flere/mange kravfulle indikatorarter (blåveis, m.m.; se liste), høy grad av frodighet i form av større/dominerende forekomster av enkelte indikatorarter (se vedlegg: eks. på bruk av dette i dag i MiS) - forekomst av truete vegetasjonstyper eller lokalt angitte hotspot-habitater med særlig høyt potensial for rødlistearter (for eksempel kalklindeskog, kalkfuruskog, lavrik kystgranskog, m.v.) - vekting etter dominerende treslag (regionalt sjeldne treslag vektes; edellauvskog-boreale treslagbarskog) - grad av velutviklethet (jfr. beskrivelse av vegetasjonstype med indikatorarter, m.v. på faktaark) - grad av intakthet (mangel på inngrep som veier, tilplanting av fremmed treslag, osv.) - grad av gammelskogselementer skåres ved forekomst av miljøverdier/figurer av andre livsmiljø - bekkekløfter vektes etter egenverdi (velutviklet topografisk, grad av skyggefullt, fuktig mikroklima, m.v.), samt etter forekomst av andre, verdifulle livsmiljø i kløfta For hver naturtype er det satt egne kriterier for de mest verdifulle lokalitetene, dvs. A og B områder, men ikke C-områder. Kriterier for verdisetting er nærmere beskrevet i DN-håndbok nr. 13 om kartlegging av naturtyper. Det er satt i gang et arbeid med å gå gjennom og justere verdisettingen av de ulike naturtypene. De kriteriene som er gitt for verdisetting av naturtyper her bør i all hovedsak gjelde, og eventuelle avvik fra disse bør dokumenteres i tekstform. Mange livsmiljøer i skog oppfyller ikke de kravene som er satt til A og B områder. Disse kan sette i kategori C. I mange planområder vil det være hundrevis av slike små, enkeltstående MiS-figurer som ligger nær inngangsverdi (dvs. med små miljøverdier) som kan tenkes konvertert til C- områder. Samtidig er det slik at mange kommuner pga. manglende ressurser i naturtypekartleggingen i meget liten grad har prioritert kartleggingen av C-områder (gjelder både naturtyper i skog og ikke-skog). For slike er det ikke sikkert at det er naturlig å laste inn i det kommunale planverktøyet hundrevis av 2-3 da store MiS-figurer som naturtypelokaliteter. Det er laget en oversikt over truete vegetasjonstyper (jfr. truete vegetasjonstyper i Norge, NTNU Rapp. Bot. Ser. 2001-4) i naturtypene til hjelp for verdisetting av naturtyper. Lokaliteter med vegetasjonstyper i kategoriene akutt truet og sterkt truet vurderes som A- områder, og lokaliteter med vegetasjonstyper i kategoriene noe truet og hensynskrevende vurderes som B-områder. 15
7. Konvertering og samordnet kartlegging av de enkelte livsmiljøer i MiS til naturtyper Veiledning for konvertering av MiS-registreringer til naturtyper er gitt i eget vedlegg 1 Veileder for konvertering og samordnet kartlegging av livsmiljøer i MiS-kartlegging til naturtyper. I veilederen gis en beskrivelse av hvilke naturtyper det enkelte livsmiljø kan inneholde. Denne beskrivelsen kan brukes både ved konvertering av eksisterende MiS-data, og for å identifisere naturtyper ved samordnet kartlegging. Konverteringen er mer presis og fungerer enklere der det er enkeltstående MiS-figurer som skal konverteres. For komplekse lokaliteter som inneholder flere livsmiljøer, delvis nærliggende og delvis overlappende, er det mer komplisert å foreta konvertering og verdisetting (se kap. om verdisetting). Ved samordnet kartlegging kan naturtypen gis en egen avgrensning dersom den avviker vesentlig fra MiS-figuren. Dersom lokaliteten inneholder flere naturtyper bør disse avgrenses hver for seg. Lokaliteten kan imidlertid inneholde en småskala mosaikk som det er vanskelig å avgrense samtidig som en slik avgrensing har liten praktisk betydning for skjøtselen og forvaltningen av området. Lokaliteten plasseres da i den naturtypen det er mest av, og samtlige naturtyper som forekommer på lokaliteten registreres med prosentandeler for hver enkelt naturtype. 7.1 Naturtypekartlegging i skogområder der det ikke er MiS-registreringer Gjennom det opplegget som er beskrevet i denne rapporten m/vedlegg vil kommunenes behov for naturtypekartlegging være dekket for de områdene i produktiv skog der det foretas MiSregistreringer. Det er imidlertid skogområder innenfor takstområdet der det ikke gjennomføres MiS-registreringer. Det vil delvis være arealer som skogbruket vurderer som ikke-produktive (0-områder), og delvis vil det være eiendommer som av en eller annen grunn ikke har bestilt MiS/miljøplan. 7.2 Praktisk gjennomføring av supplerende BM-kartlegging 1. Kartlegging av skogeiendommer som ikke er MiS-kartlagt. Gjelder i større og mindre grad i alle takstområder, Oppslutningen om planer har imidlertid stort sett vært høy. Behovet størst i en del kyststrøk med lite produktiv skog. 2. Kartlegging av 0-områder/skrapskog (ikke-drivverdige bestand utenfor miljøplan). Enkelte deler av landet har særlige kvaliteter i 0-områder (furu-eikeskoger i Telemark-Aust- Agder, gamle furuskoger i kontinentale strøk, rasmarksområder og annen brattlendt mark i fjordstrøk). En effektiv kartlegging av biologisk mangfold burde inkludere disse områdene. Dette bør vurderes i forkant av oppstart i nye takstområder. 3. Kartlegging av rikmyr, setervoller og andre, ikke tresatte småarealer i skog. Vil være spesielt aktuelt der slike finnes i tilknytning til tilstøtende skogarealer som kartlegges. Punkt 2 og 3 dekkes i all hovedsak av Naturtypekartleggingen. 7.3 Utfordringer Når det gjelder forvaltningsmessige forhold, kan det oppstå problemstillinger som må avklares. For eksempel kan det forekomme naturtyper med verdiklassifisering skogeier ikke har valgt ut til spesiell miljømessig forvaltning i skogbruksplanen. Det kan også forekomme 16
at slike arealer allerede er avvirket når det er aktuelt å bruke MiS-data for etablering av naturtyper. Eksempler på problemområder: 1. Områder som ikke er valgt ut til miljømessig forvaltning, men som etter verdikriterier får A eller B status. Dette er lokaliteter der det normalt vil være en klar konflikt mellom biologisk faglige prioriteringer og grunneiers endelige prioriteringer. Slike områder bør i prinsippet inn i kommunens databaser som et A eller B-område. 2. Områder som ikke er valgt ut pga. lav rangering/faglig prioritering. Dette kan kvalifisere som og kan være aktuelt å håndtere som et C-område, til tross for eventuelle hogstinngrep. 7.3.1 Tilgang på data En vellykket bruk av MiS-kartlegging for å etablere/supplere naturtypekartlegging forutsetter tilgang på alle registrerte data i et hensiktsmessig format. 7.3.2 Bruk av naturtypedata ved Mis-kartlegging I forkant av MiS-kartlegging bør det innhentes opplysninger om eventuelle registrerte naturtyper innenfor takstområdet. Dette kan gjøres via Internett i Naturbasen hos DN, men det bør også tas kontakt med fylkesmennene da det kan foreligge data som ikke er lagt inn.. Naturtypene vil da kunne kvalitetssikres av de som har taksten i området. Eventuelle justeringer av grenser og verdi for slike lokaliteter må dokumenteres. 17
Veileder for konvertering og samordnet kartlegging av livsmiljøer i MiS-kartlegging til naturtyper I mange kommuner er det biologiske mangfoldet kartlagt både i form av naturtyper etter DNhåndbok nr.13-1999 og gjennom MiS-kartlegging på de enkelte skogeiendommer. For at kommunen skal kunne nytte informasjonen fra MiS-kartleggingen på en hensiktsmessig måte, er det nedenfor gitt veiledende retningslinjer som kan brukes i etterkant av MiS-kartlegging som hjelp ved konvertering av MiS-data til naturtypedata. Den kan også brukes som hjelp til samordnet feltarbeid ved at kommunen (evt. statlig miljømyndighet) gir takstinstitusjonen i oppdrag å foreta naturtypekartlegging i tilknytning til MiS-kartlegging. Ved slik konvertering eller samordning vil det alltid finnes overgangsformer og tvilstilfeller som er unntak fra regelen. Det bør derfor gjøres en skjønnsmessig vurdering basert på all tilgjengelig informasjon for å fastslå om konverteringsreglene bør overstyres. Ved konvertering til naturtyper på grunnlag av eksisterende MiS-data kan være nødvendig med feltarbeid for å få et tilfredsstilende resultat. Ved samordnet kartlegging er det viktig med en god kartlegging av de parametrene som brukes i konverteringen. Tilleggsparametere som skal registreres: - Lokalitetsnavn - Naturtyper med % angivelse. Både hovednaturtype og andre viktige naturtyper bør noteres. - Verdi, med kort begrunnelse - Kortfattet biotopbeskrivelse som gir rom for andre observasjoner og skjønn Naturtypen gis en egen avgrensing dersom den avviker fra MiS-figuren. Tilleggsparametrene kan registreres i eget skjema, eller ved at de legges inn i registreringsskjemaet for MiS. Avgrensing og verdisetting Avgrensing I naturtypekartleggingen utgjør avgrensningen i prinsippet bare naturtypen som sådan. Rødlistearter kartlegges som egne objekt. Dette kan være punkt (for eksempel reir) eller flater (for eksempel en plantepopulasjon eller et funksjonsområde for våtmarksfugl). I MiSkartleggingen skilles det på avgrensning av de enkelte miljøkvalitetene (livsmiljøene) og avgrensning av forvaltningsareal. MiS-figuren er en avgrensning av konsentrasjonen av en bestemt miljøkvalitet (enkelte kvaliteter, eks. hule lauvtrær skal også punktfestes). En avgrensning av forvaltningsareal foretas etter en prosess med rangering og utvelgelse. Forvaltningsarealet vil for eksempel kunne omfatte buffersoner der kvalitetene er særlig sårbare overfor kanteffekter (for eksempel hengelav i fuktig miljø). Ansamlinger av figurer blir ofte slått sammen til større forvaltningsenheter (komplekslokaliteter). Hvordan dette blir
håndtert rent datamessig (digitalisering) kan variere, og det er derfor nødvendig å avtale produksjonslinjer for dette på forhånd. Formålet med arealavgrensninger er i denne sammenheng primært å ivareta sjeldne arter, elementer/habitater eller naturtyper. Avgrensningen skal altså ikke bare sirkle inn verdiene, men være slik utformet at verdiene sikres på sikt. Å endre på grenser satt i MIS prosjektet eller evt. slå sammen flere figurer kan være vanskelig og også tidkrevende dersom det skal gjøres av andre enn de som har gjort registreringen. Når det er avtalt at naturtypekartlegging skal foretas i tilknytning til MiS-kartleggingen, bør det inkluderes forslag til avgrensning av komplekslokaliteter, dvs. figuransamlinger som må forventes å utgjøre hotspotområder/nøkkelbiotoper for rødlistearter. Tilsvarende bør en også ha større fokus på å avgrense buffersoner og spredte miljøelementer i tilknytning til livsmiljøene når grenser skal settes. Ved samordnet kartlegging bør slike avgrensninger foretas i felt. Dersom avgrensingen avviker fra MiS-figuren (særlig aktuelt for komplekslokaliteter) må det også avgrenses en ny figur. For å få en hensiktsmessig figurering av naturtypene bør MiS-lokaliteter som er mindre enn 5 daa sees i sammenheng med andre livsmiljøer eller utvides med utgangspunkt i data som finnes på bestandsnivå. Verdisetting Naturtypekartleggingen har en tredelt inndeling i verdi, A områder (Svært viktig), B områder (Viktig) og C områder (Lokalt viktig), basert på et sett verdikriterier gitt i DN håndbok 13.1999. Ved MiS-kartlegging foretas det ingen verdisetting i felt. Basert på kvantitative og kvalitative kriterier foretas det i forbindelse med utvelgelsesprosessen i ettertid en rangering av alle kartlagte livsmiljøer. Sammen med avledete tilleggskriterier kan denne rangeringen gi grunnlag for en skjønnsmessig verdisetting i A, B og C-områder. Begge systemene vekter komplementære verdier i den forstand at de fokuser på at alle naturmiljøer i skog har sine spesialiserte arter. Og at det derfor er viktig at hele variasjonsbredden av naturtyper og livsmiljøer fanges opp. Nedenfor er det listet opp de kriterier som er utslagsgivende for verdi og rangering i MIS og naturtypekartlegginga. Måten de ulike parametrene blir dokumentert på varierer mellom metodene. Naturtypekartlegging Kriterier for å skille lokaliteter av samme type: Artsrike naturtyper (må sees i forhold til potensial) Utforminger i sterk tilbakegang Størrelse Påvirkning Forekomst av rødlistearter Kontinuitetspreg Sjeldne utforminger Tredimensjoner Liggende og stående død ved Gadd, høystubber, grove avvikende trær Bergvegger og store steiner Indikatorarter på kontinuitet Viltverdier