Helsesøsterkongressen 2013 åpningsinnlegg Kjære kolleger, lokal komite, æresmedlem, gjester, forelesere og utstillere! Velkommen til Tromsø, og til vårens vakreste eventyr helsesøsterkongressen! Skjønt vår; vi vurderte å be alle ta med en snøskuffe for å ta en snøryddedugnad! Nå har mye smeltet og vi er trygge på at dere alle møtes med varme, entusiasme og raushet og at dere gir det samme. Tema for årets kongress er mange møtes og mye mestres om helsesøsters arbeid i et mangfoldig kulturelt samfunn. Det er et ganske naturlig valg - vi er alle del av et stadig mer mangfoldig samfunn og tromsø har tradisjonelt alltid hatt en åpen holdning til omverdenen. Her er det utviklet gode og varierte tjenester, ikke minst som følge av engasjerte, dyktige og fremsynte helsesøstre. Den lokale komiteen og faggruppen i Troms har lagt ned et solid arbeid for at vi skal få utbytterike dager her i Tromsø. Mangfold kulturelt samfunn kan defineres som den komplekse helheten av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn. Målet for kongressen er å bedre forståelsen for dette mangfoldet som helsesøstre møter i et samfunn i endring. Før selve innlegget, vil jeg gjerne presentere et fargerikt fellesskap: på scenen sammen med meg, har jeg dagens styre. Det å drive LaH er ikke en jobb for en person det krever innsats fra både lokale faggrupper og alle i det sentrale styret. Med meg her har jeg Eli Taranger Ljønes som er nestleder, Gro Tønseth som er kasserer, Torunn Rundhovde Mørenskog som er sekretær, Bente Håtuft som er kommersiell kontakt, Irene Asheim Ivesdal som er styremedlem, Randi Stokke Johnsen som er 1. Vara og Mae Iris Haarstad som er 2. Vara. * Dere vil i løpet av disse tre dagene få belyst en rekke tema som omhandler et Norge som over ganske få år har forandret seg betraktelig. Vi har valgt forelesere som kan mye om oppdragerkultur, ungdomskultur og lederkultur, og som kan mye om barn, unge og foreldre med bakgrunn i andre kulturer enn den vi tradisjonelt har oppfattet som norsk. Jeg skal kun trekke de litt større linjene, for å tone oss inn mot det vi får ta del i disse tre dagene. Jeg kommer til å berøre Det mangfoldet LaH NSF er eller ønsker å være Det mangfoldige samfunnet vi alle er en del av og Den mangfoldige tjenesten vi jobber innenfor 1
Jeg ønsker å bidra til å skape noen assosiasjoner, refleksjoner og undring over den praksishverdagen vi står i. Landsgruppen av helsesøstre er som kanskje mange av dere allerede vet, den største av NSFs totalt 33 faggrupper. Vi nærmer oss målet på 3200 medlemmer innen utgangen av 2013. Ser vi på medlemsmassen vår, er den nokså ensartet: Rundt 3083 kvinner, 8 menn! Det er få med minoritetsbakgrunn. Vi har relativt høy gjennomsnittsalder, og basert på blant annet utdanningsnivå, er det riktig å påstå at vi i hovedsak representerer middelklassen. Jeg har også ved tidligere anledninger belyst de utfordringene dette gir oss, og de kravene det stiller til bevissthet om hvordan vi fremstår i møtet med foreldre, barn og ungdommer fra alle samfunnslag, og bevissthet om den makten som ligger i våre møter med andre mennesker gjerne i sårbare faser. Yrkesetiske retningslinjer sier at grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Jeg tror vi alle til tider utfordres på dette, i alle fall gjør jeg det. Det er ikke alltid like enkelt å vise den samme respekten eller støtte opp under verdigheten til en mor vi antar ikke gir barnet god nok omsorg, til tiggeren som sitter med en kopp på gata som det er å vise det til en mor som ligner oss selv, eller en far som kanskje har en viktig posisjon i samfunnet. Vi utfordres hele tiden, og må ta oss tid til å reflektere over og diskutere disse utfordringene som vi ikke er alene om å møte. Med erfaring og faglig og menneskelig trygghet, møter vi gjerne den andre på en annen måte enn hva vi gjorde som ferske helsesøstre. Dette har Anne Clancy vakkert, innsiktsfullt og tankevekkende beskrevet i boken Fortellinger om etikk, der hun har et eget kapittel kalt Dybden i et helsesøstermøte. Kapitlet spesielt og boken generelt kan varmt anbefales å lese! I LaHs styre er vi opptatt av å være en del av et nordisk og internasjonalt samarbeid. Vi trenger å løfte blikket ut over egen virkelighet, og trenger ikke se så langt for å bli konfrontert med både andre og større utfordringer enn det vi står overfor, men også møte svært mange likheter på tvers av landegrensene. To steg på vegen til større mangfold i egen faggruppe ble gjort i forkant av kongressen. Da etablerte vi LaH NSF på facebook og på twitter! Det håper vi kan åpne for enklere tilgang til oppdatert informasjon om aktuelle nyheter og meningsutveksling. Underveis i dette arrangementet vil vi publisere fra det som skjer. Selv for en som lenge har vært mer enn motvillig til å binde opp enda mere tid foran en skjerm, skal medgis at jeg ser nytten av disse mediene i faggrupperegi. Men, dere vil ikke få mange oppdateringer fra meg på vellykket hjemmebakst, lykkelig mann eller nyvasket hus det kan jeg love! * 2
Denne gangen har jeg tillatt meg å ta en uvanlig, personlig vinkling. Jeg har fått benytte en rekke bilder som vår datter har tatt i Uganda, og med utgangspunkt i fire generasjoner kvinner i egen familie, vil jeg forsøke å si noe om utviklingen vi har sett de siste 100 årene og dra paralleller inn mot de som i dag migrerer til Norge. Jeg håper det kan bidra til gjenkjennelse hos mange av dere. Det er i år hundre år siden kvinner i Norge fikk allminnelig stemmerett ikke uten kamp eller sterk mistro. Per Anders Madsen i aftenposten skrev for en tid tilbake om dette: «hun kan ikke gjøre mandens gjerning, og hun vil ikke gjøre kvindens gjerning, hva bliver hun da? Hun bliver et vanskapt neutrum», fremholdt en dyster Johan Christian Heuch da stortinget for første gang diskuterte kvinners stemmerett i 1890. Biskopen fra Kristiansand var langt fra den eneste som stirret ned i en dyp avgrunn av samfunnsoppløsning ved tanken på at kvinner skulle få stemmerett. Det ble referert hyppig både til Paulus, syndefallet og utviklingslæren. De mindre religiøst anlagte fryktet hjemmets oppløsning hvis kvinnen forsvant ut døren for å gi seg politikken i vold: «..når man vil drage kvinden ind i det politiske liv som aktiv deltager, er man efter flertallets mening ifærd med at overskride grændsen for den rette fordeling mellem mand og kvinde af samfundslivet; derved vilde kvinden utvivlsomt drages bort fra det kald og den gjerning, hvortil hun naturligen er henvist». Dette kvinnesynet minner om det vi hører i en del andre land i dag, men det er altså ikke mer enn 100 år siden vi selv var der! Min mormor Astrid Elisabeth var barn og ungdom på denne tiden, like rundt første verdenskrig. Som ung giftet hun og søsteren seg med to brødre. Ikke arrangert ekteskap, men særs familiært ikke ulikt praksis i mange kulturer i dag. Hennes verden var bygda hun var født og levde i, og den «store reisen» var til kommunesenteret. De mest eksotiske innslagene i nærområdet var samer og omreisende sigøynere/tatere, eller romfolk som vi i dag vil omtale de som. Innen 1930, hadde hun fått tre barn, og døde av tuberkulose da den yngste var 4 år. Tilbake satt en ung enkemann og småbarnsfar under trange økonomiske kår og med et lite utbygd velferdssystem som kunne bistå. Hardt fysisk arbeid og en daglig kamp for å få endene til å møtes var realitetene. Mange som mine besteforeldre på farssiden valgte å migrere til USA, i håp om bedre levekår der. Barna måtte tidlig lære seg å delta i arbeid i huset og på gården, skolegang ble gitt i perioder av året. Min mor Eva Marie ble født i 1926 og opplevde altså som fireåring å bli morløs. Det er en skjebne hun deler med tusenvis av barn verden over den dag i dag. For oss er det en fjern tanke at en mor i Norge skal dø av en smittsom sykdom som vi enten kan vaksinere mot eller enkelt behandle. Men, det er virkeligheten for tusener verden over. 3
Hennes «store reise» var til nærmeste bysentrum behørig sønderbombet etter tyskernes innsats. Innslagene fra verden utenfor var i tillegg til tyskere; russiske krigsfanger, briter, polakker og franskmenn. Alle var hvite. Mennesker med annen hudfarge var noe man leste om i bøker. Min mor fant kjærligheten, giftet seg og mannen måtte ut i krigen, med de redsler og den usikkerheten det innebar. Etter krigens slutt kom fire gutter tett i tett, deretter et hvileskjær før nr. Fem datteren - kom. Prevensjon var enda ikke et selvfølgelig gode, og den seksuelle frigjøringen var knapt startet. Med egne midler og egen kraft klarte de å bygge eget hus en stor seier! Mor var hovedsaklig hjemmeværende, far i full jobb utenfor hjemmet. Oppdragelsen på den tiden var i hovedsak autorativ, barn skulle fortrinnsvis høre etter sine foreldre og andre autoriteter, være lydige og prydelige. Barna fikk stor grad av frihet, relativt få plikter og foreldrene involverte seg ikke i alt barna og ungdommene foretok seg. Økonomien var anstrengt, og hjemmesydde klær og hjemmelaget mat var en selvfølge. Jeg Astrid Elisabeth etter min mormor - ble født på tidlig 60-tall, i likhet med mange av dere. Da var Norge på sterk oppadstigende bølge, velferdssystemene ble utbygd og vi kunne være relativt ubekymrede i forhold til kriger og konflikter det var noe som foregikk «der ute i verden». Det begynte å komme noen for oss svært eksotiske innslag- i form av adoptivbarn eller flyktninger, men det var nesten slik at vi på de minste stedene kunne navnet på hver enkelt. Min «store reise» gikk til Trondheim, 20 mil unna, etter hvert ble det også noen reiser til Sverige og ut i verden. Jeg kunne selv velge utdanning, om og når jeg ville gifte meg eller være samboende, om og når jeg ville ha de tre barna vi etter hvert fikk. Prevensjon var lett tilgjengelig, åpenheten om seksualitet økende. Det var en selvfølge at jeg skulle ha utdanning og ut i jobb på lik linje med far. Økonomien var anstrengt, men over de siste årene representerer jeg og dere den mest «velfødde» generasjonen som noen gang har vokst opp i Norge! Jeg trengte ikke bekymre meg for alvorlig sykdom, verken hos mine barn eller meg selv. Våre barn ble oppdratt med stor grad av medbestemmelse, og respekt for autoriteter var ikke noe vi fremelsket. I 1985 midt under den første jappetiden - fikk vi vårt andre av tre barn Thea. Vår økonomi var enda anstrengt, og våre barn kunne ikke nødvendigvis delta på det samme som «alle andre», reise på ferie til utlandet osv. Etter hvert bedret dette seg, og Thea s «store reise» har gått over hele verden; Asia, Sør-Amerika, Europa og ikke minst Afrika. For henne er det like naturlig å ha venner I Brasil, Kambodsja, Uganda og Tanzania, som i hjembyen. Noen er heterofile, andre er homofile eller transer, noen er hvite, noen er fargede, noen er kristne, noen er muslimer, sikher, buddhister eller ateister. Mangfoldet er nokså totalt toleransen likeså! 4
Samboerskap/giftemål og barn er neppe aktuelt før hun kommer godt opp i tjue- og tredveårene, og utdanning og jobb gjør at hun sannsynligvis bosetter seg langt fra nærmeste familie. Hvorfor forteller jeg dette? Jo for å illustrere den voldsomme utviklingen vi har vært en del av på mindre enn hundre år. Norge har ikke alltid vært et land i økonomisk overflod, med gode velferdssystem eller likestilling mellom kjønn, eller mellom mennesker med ulik religiøs, kulturell og etnisk bakgrunn. Denne likestillingen vil mange av oss påstå at vi enda ikke har oppnådd. Jeg tenker at dette er en viktig påminning for oss selv når vi i dag møter foreldre, barn og ungdommer som har valgt å flykte eller flytte fra sitt opprinnelige hjemland. Det er viktig når vi møter mennesker fra ulike sosiale lag, med ulike utgangspunkt og ulike muligheter. De vi til daglig møter gjennom jobben vår, befinner seg på hele spekteret av den utviklingsskalaen jeg har forsøkt å belyse ved hjelp av mine fire kvinner. Jeg ønsker å bidra til at vi ikke så mye snakker om «de» og «oss», men ser at vi alle er en del av det store «vi». Verden er mangfoldig og etter hvert nokså grenseløs. Vi har flyktninger og asylsøkere som rømmer fra krig, konflikter og forfølgelse på både det asiatiske, afrikanske, amerikanske og europeiske kontinentet. Tuberkulose er en av de hyppigste årsakene til tidlig død i mange av landene vi tar i mot migranter fra, og andre smittsomme sykdommer florerer. Vi har enslige asylsøkere, og foreldre som flykter mens resten av familien må bli igjen i hjemlandet med det savnet og belastingen det innebærer. Den største arbeidsinnvandringen i Norge skjer fra Polen og fra Sverige, land som ikke er så veldig forskjellige fra vårt eget. De migrerer pga. Dårlige levekår, mangel på jobb og anstrengt økonomi. Mange kommer fra samfunn med en svært autorativ for ikke å si autoritær ledelses- og oppdragerstil. I mange tidligere øst-europeiske land oppdras barn slik vi ble oppdratt i Norge for 50-100 år siden. Barns status er en helt annen enn den vi er vant til. Mange kommer fra samfunn uten eller med svært begrenset utbygde velferdssystem. De er ikke vant til å forholde seg til det komplekse og krevende byråkratiet og systemet vi har vokst opp med og inn i. Sett i lys av den utviklingen vi har vært gjennom, særlig de siste 100 årene, er det liten grunn til å se på oss selv som veldig forskjellige fra de som kommer til oss fra andre kulturer. 5
Det er flere likhetstrekk enn forskjeller, og forskjeller er jo i utgangspunktet ikke et problem, selv om de kan være krevende å forholde seg til. Vi verken kan eller skal velge bort det mangfoldet vi alle er en del av. Vi kan gjerne si at samfunnet var mye enklere og mer oversiktlig før, men kanskje var det også kjedeligere, trangere og mindre utviklende? Vi skal ikke undervurdere utfordringene mangfold kan være både krevende og vanskelig. Det vil heller ikke være slik at vi kan godta eller like alt det mangfoldet innebærer. Men vi må kunne leve med at det er slik. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er i gjentatt kontakt med alle som fødes i Norge, eller kommer hit som eller med barn og ungdom. Det er ikke slik at det kun er de store byene som har stor grad av migranter. Da de tre pilotkommunene som dere får høre mer fra siste dag av kongressen skulle diskutere utfordringer knyttet til innvandrergrupper, var disse nokså like til tross for stor forskjell på kommunestørrelse: Lille Austevoll - med 4600 innbyggere, hvorav 500 fra andre land -har stor grad av arbeidsinnvandring fra Litauen, Latvia og Polen, og mange familier der en av foreldrene kommer fra Filipinene eller Chile. Sør-Varanger har 10 000 innbyggere, hvorav ca. 10 % er innvandrere: mange russiske, iranske, afghanistanske, finske og afrikanske innflyttere, samt en samisk befolkning. Bydel gamle Oslo har 43 000 innbyggere, hvorav 16 000 innvandrere, 4000 av disse barn og unge opp til 19 år. De har 50 ulike språkgrupper i sin tjeneste, så i tillegg til lønn er utgiftene til tolketjeneste dominerende på budsjettet. Dette er et kjent bilde for dere alle, og det innebærer at vi alle må forholde oss til og velge hvordan vi vil forholde oss til - det mangfoldet jeg har forsøkt å belyse. Det stiller store krav til vår flerkulturelle kompetanse. Det stiller ikke minst krav til våre holdninger, vår åpenhet, raushet, vår etikk og våre verdier. Lar vi oss berøre av de livshistoriene og erfaringene innvandrere har? Lar vi oss berøre i møtene med norskfødte barn og unge? Klarer vi å se vårt eget liv i et historisk og globalt perspektiv, som kan bidra til å hviske ut noen av «de» og «oss»-holdningene? Kjenner vi igjen den afrikanske morens ønske om at hennes barn skal få vokse opp, og bli sunt, glad og få gå på skole for å få en utdanning og en jobb å livnære seg av? Kjenner vi barnas spontane livsglede, men også redsel for konflikter, krig og vold? 6
Kjenner vi på sulten, varmen, slitet mange velger å flykte fra? Jeg vil dele et sitat med dere, fra jordmor Sonja Karlsvik som jobber for Leger uten grenser i Dhaka, Bangladesh. Hun skriver: «Å fortelle om livet mitt for øyeblikket er vanskelig. Vanskelig fordi det er umulig å sette ord på hva jeg møter og ser, umulig å beskrive forholdene som mennesker bor under, umulig å forstå at jeg deler verden og tid med disse menneskene, at jeg kan bo i et land som Norge hvor helsehjelp er en selvfølge, skole er gratis og mat kun et spørsmål om hva og når. Og samtidig en flyreise unna, så er det å overleve en kamp.» Kan vi kjenne på den utagerende eller engstelige ungdommens usikkerhet og fortvilelse? Kan vi forstå hvordan det er for en alenemor med liten inntekt å ikke kunne gi barna sine de samme opplevelsene som «alle andre» barn får ta del i? Og ikke minst: kan vi kjenne på og kjenne igjen alle de ressursene som alle disse besitter under og bak alle utfordringene og hindringene som ofte er det første vi legger merke til? Ja, jeg tror at gode helsesøstre klarer å kjenne på dette! Anne Clancy referer Lindseth som sier: Den andres situasjon må berøre oss for at vi skal handle ansvarlig. Jeg må stå i relasjonen og ta inn over meg et annet menneskes behov før jeg kan by meg frem, gi omsorg og handle ansvarlig. Skal vi la oss berøre, må vi gjøre noe annet og noe mer enn å se oss blinde på manualer og skjema. De kan aldri bli noe annet enn hjelpemidler i en konsultasjon, i en dialog, i en relasjon - de må aldri bli det viktigste vi har å ty til. Vi må våge å stå for tydelige verdier, en tydelig etikk og opptre ansvarlige i møtet med den enkelte, og som samfunnsaktører på vegne av barn og unge. Vi må være positivt nysgjerrige og spørrende, og ikke minst lyttende. Geir lippestad sier i en kommentar til den nylig utgitte boka si etter 22. Juli, at vi ikke har våget å ta den aller viktigste debatten; hvordan kunne vårt samfunn tillate at en liten gutt ved navn Anders kunne bli den voksne terroristen Anders Behring Breivik? Hvor var helsestasjonen, skolehelsetjenesten, fastlegen, barnehage og skole, barnevernet hvor var vi alle sammen? Hvor er vi når vi møter barn som er på fysisk eller mental flukt fra en vanskelig hverdag? Hvor er vi når barn blir sviktet av voksne? Hvor er vi når vi møter fiendtlige holdninger til de som er annerledes enn «oss»? 7
Står vi da fram med tydelige verdier og holdninger, og trygghet på vår etikk? Våre yrkesetiske retningslinjer beskriver sykepleiens grunnlag: Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. I forordet til retningslinjene skriver Marie Aakre: Sykepleie utøves på sårbare arenaer i møte med menneskers avmakt, fortrolighets- og intimitetssone. Retningslinjene skal derfor ikke bare være sykepleieprofesjonens yrkesetikk, men den profesjonelle sykepleierens etikk i praksis. I hvor stor grad tar vi oss tid til å diskutere denne type tema? I for liten grad er jeg redd, i den ofte hektiske hverdagen vi står i, ofte alene i møtet med enkeltmennesket. For å møte mangfoldet på en faglig god måte, må vi både ha flerkulturell kompetanse og bevissthet om yrkesetikken slik jeg har belyst. Kartlegging i vårt pilotprosjekt viste at mange helsesøstre opplever å ha mangelfull flerkulturell kompetanse. Vi må også være trygge på vår sykepleie- og helsesøsterfaglige kompetanse. Kartlegging gjort av LaHs utdanningsutvalg i 2010 viste at svært mange tar ulike etter- og videreutdanninger innen psykisk helse, det er også innenfor dette feltet det er flest tilbud. Det er bra, men det er ikke bra at tilbudet om kurs og etterutdanning innenfor den somatiske helsen og på smittevernområdet er langt dårligere. Det er mange profesjoner som etter hvert kan mye om psykososiale forhold rundt barn og unge, men det er ikke like mange som er gode på somatikken eller kan se psyke og soma i en sammenheng, slik vår utdanning gjør oss i stand til. Det er en styrke vi må vite å benytte og kommunisere. Så er det lett å se seg blind på problem og utfordringer, kanskje særlig i møtet med innvandrere og andre som er helt forskjellige fra oss selv. I så måte er helsedirektoratets rapport fra 2010 betegnende, den heter Migrasjon og helse utfordringer og utviklingstrekk. En svensk rapport «Asylsøkande barns tankar om helsa» peker på at foreldrenes helse, skole og en meningsfull fritid er avgjørende for barnets helse. Vi glemmer lett å se etter ressursene både i enkeltmennesket og i grupper av mennesker. Med de rette brillene på, ser vi mulighetene fremfor hindringene! Jeg ønsker meg 3200 helsesøstre i LaH som tar på seg de rette brillene, som konsekvent også peker på positive forhold hos grupper som gjerne beskrives ut fra et problemfokus: 8
Utagerende eller innadvendte barn Opprørske eller stille ungdommer Foreldre med «lite» ressurser Foreldre av samme kjønn Alternative samlivsformer eller brutte samliv Innvandrergrupper Det betyr ikke at vi skal lukke øynene for de faktiske utfordringene vi møter, men at vi skal bidra til å balansere inntrykket bidra til et noe mer mangfoldig inntrykk av virkeligheten. Er mangfold alltid av det gode? I utgangspunktet er svaret et rungende ja! Men, når vi snakker om mangfold i betydningen forskjeller og variasjon i tjenesten vår, er mangfoldet til dels for stort. Vi kan i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i for liten grad garantere barn og unge et definert tjenestetilbud, uavhengig av hvor de bor, uavhengig av den enkelte kommunes eller leders prioriteringer. Tilsyn - og erfaring - viser at tjenesten delvis er som sprikende staur; der noen følger forskrift, veiledere og retningslinjer nærmest til punkt og prikke, har andre avvik av varierende grad. Det er stor grad av lokale tilpasninger av anbefalingene i veileder eller en rekke enkeltmannsforetak som vi velger å si. Noen får hjembesøk, mange får det fortsatt ikke. Mange får de faglige, nasjonalt anbefalte konsultasjonene, andre tilbys mange færre konsultasjoner, konsultasjoner til andre tidspunkt, helsefremmende arbeid i klasser og grupper prioriteres i for liten grad. Derfor er det helt påkrevd at helsedirektoratet nå har igangsatt arbeid både med revisjon av forskriften og utarbeidelse av faglige retningslinjer, som skal erstatte veilederen. Helsestasjonsgruppen i retningslinjearbeidet ledes for øvrig av Kjerstin Møllebakken, helsesøster i Sør-Varanger/lokal faggruppeleder i Finnmark, mens skolehelsetjenestegruppen ledes av fastlege/skolelege Siren Haugland fra Bergen. Mange dyktige helsesøstre er med i begge gruppene. Det er også svært positivt at helsetilsynet er godt i gang med landsdekkende tilsyn med helsestasjonen. Vi håper det følges opp med et landsdekkende tilsyn med skolehelsetjenesten. Mange av oss venter i spenning på folkehelsemeldingen. Den blir lagt frem nå på fredag, og ryktene sier at helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viet vesentlig plass i den. La oss i det minste håpe at det blir mer enn de 21 linjene som sto i stortingsmelding 47 om samhandlingsreformen! 9
LaH vil være representert ved lanseringen, og du kan selve følge den direkte via regjeringens nettside. I morgen skal vi diskutere fremtiden for helsestasjons- og skolehelsetjenesten med politikere fra både Arbeiderpartiet representert ved statssekretær Robin Martin Kåss, Høyres Andreas Willersrud og SVs spådde Torgeir Knag Fylkesnes, barneombud Anne Lindboe og NSFs forbundsledelse ved nestleder Solveig Kobberstad Bratseth. 330 av dere er påmeldte det er vi glade for! Det gir oss en glimrende anledning til å høre - og ikke minst utfordre - de ulike partiene på hva de vil vektlegge for barn og unge, og hvor forpliktende de tør å være i sine løfter til oss som velgere. Vi samles kl. 0830 for en forberedende økt der vi diskuterer internt hvilke problemstillinger og gode eksempler vi ønsker å løfte frem, før vi kampklare og engasjerte inviterer debattdeltakerne inn. Debattleder er Aslak Bonde, politisk analytiker, journalist og dreven debattleder. Dette blir gøy! Da gjenstår bare for meg å ønske oss alle en feiende flott kongress, med mye spennende faglig innhold, kulturelle perler, gode møter mellom kolleger og ikke minst inspirasjon til å fortsette den viktige jobben dere gjør hver eneste dag, hver uke, hver måned i alle landets kommuner. God og mangfoldig kongress! Kilder: Aftenposten innsikt nr.06/2012 Folkehelse i et migrasjonsperspektiv, Bernadette N. Kumar og Berit Viken (red.), Fagbokforlaget 2012 Fortellinger om etikk, Rolf Thorsen, Kjersti Sunde Mæhre, Kari Martinsen (red), Fagbokforlaget 2012 Fællesskab og forskellighed på tværs af etnicitet, Sundhedsplejersken 03/2012 Givende samarbeid om migrasjonshelse,ttidsskrift for helsesøstre 1/2012 Ikke uten kamp, aftenposten, Per Anders Madsen, 30.12.2012 Kreative metoder i arbeid med flyktninger, Tidsskrift for helsesøstre 2/2012 Kvinnegrupper til nytte og glede, Tidsskrift for helsesøstre 3/2012 Mellan det förflutna och framtiden. Asylsökande barns välfärd, hälsa och välbefinnande. Andersson, He. Ascher, H. Björnberg, U. Eastmond, m. (redaktörer), 2010 Migrasjon og helse, utfordringer og utviklingstrekk, IS-1663, Hdir 2009 Å søke opphold går på helsa løs, Tidsskrift for helsesøstre 2/2011 10