42 Arnfinn Malme Tor Aspengren en moderne folkeorganisasjon med medlemmenes totale livssituasjon som arbeidsfelt. Tor Aspengren (f. 1917), sterk og dynamisk LO-leder i årene 1969-1977. Aspengren begynte å arbeide på Spigerverket i Oslo som 14-åring i 1931 og var der fram til 1948. Han fikk tidlig tillitsverv i fagbevegelsen, og i 1958 ble han valgt ti! formann i Jern og Metall. / 1965 ble han valgt til nestformann i LO og på kongressen i 1969 til fo r mann etter Ment sen. Tor Aspengren er født og oppvokst blant jernarbeidere i Nydalen i Oslo. Fartstida på gølvet tok han på Christiania Spigerverk, så snart han var gammel nok. Som tillitsmann i arbeiderbevegelsen ble han formet i sosialdem okratiets storhetstid etter krigen. Aspengren var en sterk og dynamisk LO-leder. Gjennom sin forankring i arbeiderklassen har han bevart en grunnleggende sosial innstilling, og han har alltid identifisert seg sterkt med arbeiderbevegelsens organisasjonskultur, leirkulturen. Men Aspengren har også evnen til å lytte, og som leder av LO i ei brytningstid som krevde nyorientering i taktisk og strategisk tenkning, var han en fram synt fadder for viktige reformer. Paradoksalt nok har den snart etthundreogfemti år gamle jem arbeiderkulturen i Nydalen i disse dager fått sitt nådestøt - av det sosialdemokrati den har fostret. Fra midten av 1960-åra er LOs stilling blant lønnstakerne radikalt endret. Organisasjonen har hatt en relativ tilbakegang i den forstand at den taper terreng i forhold til det totale antall lønnstakere, mens andelen av uorganiserte har holdt seg konstant. Det betyr at konkurrerende lønnstakerorganisasjoner utafor LO har tatt innpå. Tendensen styrkes når vi vet at en forholdsvis stor del av LOs m edlemmer er pensjonister. Mens Arbeiderpartiet styrte landet, skjedde store strukturelle endringer i arbeidsmarkedet og hele det norske samfunnet, som skapte denne utviklinga. Antall sysselsatte i fiskeri og jordbruk gikk jevnt tilbake, mens lønnstakere i gamle og nye serviceyrker sammen med en offentlig sektor i sterk vekst utfordret den tradisjonelle industriarbeiderklassen. Samtidig ble mange jobber profesjonalisert. Langt flere lønnstakere fikk lengre utdanning, og en større andel var kvinner. Y rkestilknytningen ble for mange viktigere enn klassetilhørigheten, også i LOs egne rekker. Det faglig-politiske samarbeidet var f. eks. fortsatt et effektivt redskap for å nå organisasjon-
43 ens sosiale og politiske mål, men ble i tradisjonelle former samtidig et hinder for nyrekruttering. Tor A spengren kom inn som nestleder av Landsorganisasjonen i 1965, det året de borgerlige overtok regjeringsmakta etter mange års så godt som sammenhengende arbeiderstyre. Han ble formann i 1969, på et tidspunkt da LO hadde stagnasjon og endog svikt i medlemstilveksten. Dette var signaler som pekte framover mot ei tid med utfordringer og om stillingskrav til hele arbeiderbevegelsen. Fagorganisasjonen m øtte den nye situasjonen m ed programmatiske og organisatoriske tiltak. Aspengren var en drivkraft bak de fleste av dem, mer forutseende enn vi i dag kanskje forestiller oss. M edlemssvikten i 1967 ble møtt med en intensiv verve- og agitasjonskampanje. Utformingen av LOs første handlingsprogram før fagkongressen i 1969 hadde bl.a. som siktemål å trekke med grunnplanet i fagbevegelsen - riktignok uten særlig suksess. Aspengren vurderte i sitt innledningsforedrag dette mer positivt, og la vekt på at det ikke bare var programbehandlinga som representerte noe nytt:... også i innholdet vil man finne signaler som markerer at fagbevegelsen er i ferd med å sprenge rammen fra å være Tor Aspengren som 15-årig jernarbeider sammen med arbeidskamerater ved Christiania Spigerverk i 1932. Aspengren står som nr. 2 fra høyre i bakerste rekke på bildet.
44 tradisjonell lønnstakerorganisasjon til å bli en m oderne folkeorganisasjon med medlemmenes totale livssituasjon som arbeidsfelt." Han hevdet at fagbevegelsen måtte engasjere seg sterkere bl.a. i naturvern og utdanningspolitikk, servicevirksomheten overfor medlemmene måtte utvides, og LO skulle ikke m inst spille rollen som medlemmenes interesseorganisasjon overfor offentlige institusjoner, slik at deres ytelser og service blir gitt raskere, og byråkratisering bekjem pet." fagkongressen diskuterte også framtidige organisasjonsmønstre, som til dels radikalt brøt med LOs daværende struktur. Som ung formann i Jern og Metall ble Aspengren satt til å lede kanskje det viktigste reformarbeidet fagbevegelsen har stått bak i etterkrigstida. A spengrenkom iteen la fram innstillinga si i 1965, og året etter ble et nytt avsnitt om bedriftsdemokrati føyd til hovedavtalen. Fra 1973 av ble rammer for industrielt demokrati også tatt inn i aksjeloven. Reformen ga arbeiderne bedre innsyn og påvirkningsmuligheter, men rokket ikke ved eiernes styringsrett. M ange hevdet derfor at arbeidernes representanter ble sittende som gisler i bedriftenes styrer. For å bruke reformen så sterkt og djuptgripende som mulig ble skolering med dette for øye allerede fra 1964 gitt høy prioritet i fagbevegelsens opplysningsarbeid. For å vise at medlemskap i fagbevegelsen var nyttig og fordelaktig, satte LO andre tiltak ut i livet som i større grad tok sikte på å dekke medlemmenes kortsiktige behov. Kollektiv hjemforsikring ble lansert av M entsen og utviklet videre under Aspengrens ledelse. Det brede tilbudet som nå ble rettet mot medlemmene, skulle fylle tomrommet etter den faglige og sosiale rolle fagbevegelsens grunnorganisasjoner hadde spilt for medlemmene fram til slutten av 1950-tallet. Aktiviteten i grunnorganisasjonene sank, lokale funksjoner ble overført til m er sentrale organisasjonsledd, og avdelinger slått sammen. I Aspengrens formannstid økte LOs medlemstall med drøye 100 000 til 686 860 i 1977. Samtidig sank antall avdelinger fra 4599 til 3971. Lønnsoppgjørene ble sterkt samordnet i 1960- åra, men etter stagnasjon og reallønnsnedgang tidlig på 70- tallet gjennom førte LO i 1974 det første forbundsvise tariffoppgjør siden 1961. M otsetningene var store, og da forhandlingene kom inn i en kritisk fase, la regjeringen ved finansm i nisteren fram en pakkeløsning av pris- og skattepolitiske tiltak. Det var ikke første gang staten medvirket i et tariffoppgjør, men denne første Kleppe-pakka introduserte de kom bi-
45 Det er nar i du trenger det, at det er godt a være o r g a n ise r t. Aspengren på talerstolen under LO-kongressen. For å vise at medlemskap i fagbevegelsen var nyttig og fordelaktig satte LO i Aspengrens formannstid i verk en rekke tiltak med sikte på også å dekke medlemmenes mer kortsiktige behov. nerte tariffoppgjørene der staten kom inn som en aktiv tredje part. Lønnsoppgjøret i 1976 ble fra regjeringas side planlagt som et kom binert oppgjør. Statens sterkere rolle i arbeidslivet kom også klart til uttrykk ved at avtaleverket i stadig større grad ble utfylt av lovbestemmelser, slik tilfellet var med bedriftsdemokratiseringa. Fagorganisasjonen rettet i økende grad sin virksomhet mot offentlige myndigheter og offentlig sektor. Utbygginga av velferdsstaten fortsatte, bl.a. ble et viktig tariffkrav som 40 timers arbeidsuke gjennomført i 1976. En ny lov med skjerpede krav til arbeidsm iljøet trådte i kraft fra 1977. Et nytt trekk mot slutten av 1960-tallet var at folk ikke lenger nøyde seg med økende velstand, de satte også krav til
46 velferdens kvalitet. Radikaliseringsbølgen nådde lenger enn til universitetene, og den sprang ikke minst ut av kvalitative politiske krav som miljø, likestilling og deltakelse. Fagorganisasjonen var en tung farkost å snu. Aspengren var ikke bare sterk, men også på mange vis en autoritær leder for en organisasjon som var vant til å utøve makt. Indre opposisjon av betydning hadde fagbevegelsen ikke opplevd siden kom munistene ble nedkjempet de første etterkrigsåra. Kirunastreiken i 1969 ga støtet til en serie av ulovlige arbeidskonflikter også i Norge gjennom hele 1970-tallet. Streikene hadde alle det felles trekk at de ga uttrykk for opprør mot en sentralstyrt og disiplinert fagorganisasjon. EF-striden ble et vendepunkt. LO satte under Aspengrens ledelse alle sine krefter inn for å vinne dette slaget. En rekke korttidssekretærer ble engasjert til en intensiv agitasjonsvirksomhet månedene før folkeavstemningen i 1972. M eldingene inn til LOs ledelse de siste ukene meldte at det gikk i ønsket retning. Resultatet må ha kommet som et sjokk, også på Aspengren. Over tid bidro Arbeiderpartiets og LOs nederlag i EFspørsmålet til en større åpenhet for nytenkning, forandringer - og ikke minst opposisjon og motstand. I denne prosessen kan vi ikke hevde at Tor Aspengren var en drivkraft. Sjøl om han f.eks, tidlig gikk i bresjen for å utvikle faglige kontakter med østeuropeiske land, holdt han alltid streng kustus i egne rekker. De nye yrkesgruppene som banket på med andre problemer, krav og holdninger, møtte han med jernarbeiderens tradisjonelle skepsis. Her ble kanskje det som ellers har vært Aspengrens store styrke, hans grunnleggende tilhørighet i arbeiderklassen, også en begrensning - en begrensning han i så fall ikke er aleine om å ha. Tor Aspengren vil likevel bli stående som en sterk, åpen og framsynt LO-formann, med føttene trygt plantet på Nydalens grunn.