Hyggelig hendelse eller kritikkverdig verk? Av Hege Huseby 09.05.2012 12:52 Kulturhistoriske og naturhistoriske utstillinger blir i pressen først og fremst omtalt som hyggelige søndagsaktiviteter. Dette samsvarer verken med museenes intensjoner om aktuelle, samfunnsorienterte og faglige utstillinger, eller de høye besøkstallene og museenes sentrale rolle på kulturbudsjettet. NATURHISTORISK ANMELDELSE: Utstillingen "Apejenta Ida" på Naturhistorisk museum i Oslo ble anmeldt i Museumsnytt nr 5/2011. Men hva er kriteriene for en god utstillingsanmeldelse - og hvem skal gjøre det? I tillegg til at det savnes anmeldelser i dagspressen, finnes det heller ikke noen sterk tradisjon for faglig kritikk av kultur- og naturhistoriske utstillinger. Selv i museumsmiljøet er utstillingsanmeldelser sjelden vare. Museumsnytt er en av få kanaler som jevnlig publiserer anmeldelser. Vi har snakket med fire personer med ulike roller i museums- og kulturbransjen for å se på hvordan det står til med utstillingsanmeldelsen.
Det er foreløpig nokså få utstillinger som blir anmeldt, i stedet skrives det reportasjer og anbefalinger, bekrefter Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås. Dette er et felt vi gjerne skulle ha anmeldt mer, men mengden av ting som skjer totalt er så stor at vi ikke greier det. Vi prøver å ta de store og viktige utstillingene som vi vet vil få et stort publikum, men det blir relativt få i tallet. Det er en del ubevissthet om feltet, og det er ikke så vanlig å anmelde utstillinger. Det bør det kanskje gjøres noe med. Slakt bedre enn ingenting Situasjonen for utstillingsanmeldelser i dag er fortvilt dårlig, sier direktør for Tromsø museum Marit Anne Hauan. Det er bare Museumsnytt som gjennomgående kjører anmeldelser. Jeg ønsker meg klare og faste anmeldelser av utstilinger, på linje med bøker og film. Kunstutstillinger får det, men ikke kultur- og naturhistoriske utstillinger. Vi trenger anmeldelser for å forstå vår rolle i samfunnet. For å forstå hvordan det vi tenker når ut til folk. Alle som lager utstillinger hungrer etter å bli anmeldt. Det er bedre med slakt enn ingenting, mye bedre. Bjørn Vidar Johansen er leder for Museum for universitets- og vitenskapshistorie på Blindern, og har skrevet flere anmeldelser for Museumsnytt. Det er en tendens til at det som blir anmeldt er utstillinger som har hatt stor medieblest. En utstillingsanmeldelse blir lett en omtale av en aktuell begivenhet, snarere enn en faglig kritikk. Museene trenger alltid tilbakemeldinger for å bli bedre og for å kunne reflektere over de valgene vi tar. Det burde også ha en offentlig interesse. Vi jobber jo for en offentlighet, og det er viktig med kritikk og omtale.
Kritikk oppfattes negativt Inger Johanne Lyngø, prosjektansvarlig for forskningssatsningen Forskning om museer og arkiv (FoMA) i Norsk kulturråd, er enig. Det lages gode utstillinger på norske kulturhistoriske museer, men gode kritiske analyser ut i fra et faglig blikk er en mangelvare. Det er påfallende fordi utstillinger er så kostbare og involverer så mye faglighet. Noe av årsaken er kanskje at det er teamarbeid, men teamarbeid hindrer jo ikke at konserter blir anmeldt. Min opplevelse er at det er en frykt for å kritisere hverandre i museumsmiljøet, og at man ikke har den samme holdningen til kritikk som i akademia hvor man trenger kritikk for å komme videre. Det kan virke som man i museumsmiljøet alltid opplever kritikk som negativt, og man føler at man må forsvare seg. Lyngø prøvde selv å prioritere utstillingsanmeldelser da hun var redaktør for tidsskriftet Dugnad, men opplevde at det sjeldent lyktes Vi prøvde å likestille utstillingsanmeldelser med bokanmeldelser, men det var veldig vanskelig å få til. Hvem er kompetente? Hauan trekker fram akademikere og journalister som to skrivekyndige faggrupper som burde være godt nok øvet i kritisk refleksjon, og etterlyser anmeldelser også fra naturvitere. Det ville være fint å få anmeldelser, ikke bare fra kulturvitere, men fra begge sider, sier hun. Johansen mener at det lille museumsmiljøet og utstillingens sammensatte karakter gjør det vanskelig å finne gode anmeldere. Den ideelle anmelderen er en som har kompetanse innenfor ett av de relevante feltene for utstillingen, eller innenfor utstillingsdesign. sier Johansen. Men det er et sammensatt felt, og et lite miljø. Det er ikke lett å finne noen som er uhilda og har kompetanse. Hvis man har en relasjon til de som har produsert utstillingen er det lett å pynte på sannheten eller være veldig kritisk. I en ideell verden burde avisene ha journalister som har kompetansen, men utstillinger er et sammensatt medium, noe som gjør det problematisk å anmelde dem.
I følge Åmås vil det ikke være aktuelt å ansette egne anmeldere for kultur- og naturhistoriske utstillinger ettersom utstillingsanmeldelser hos Aftenpostens uansett ville vært av et såpass begrenset volum. Oppgaven ville gått til avisas faste stab av anmeldere, eller folk som er bredt orientert, med generell kritisk kompetanse. Jeg kunne godt tenke meg å gjøre det selv en gang i mellom, legger han til. Åmås mener en god anmeldelse sier litt om museet, og noe om hva slags profil og satsninger museet har. En anmeldelse som klarer å formidle og å si noe kritisk om hvordan museet har tenkt når de har laget utstillingen, og karakterisere hva slags profil og kunnskap utstillinga gir. Det vil si både litt kritisk offentlighet og litt forbrukerveiledning til opptatte mennesker, sier han. Sammenheng i form og innhold Hauan legger også vekt på at en god anmeldelse er en som fokuserer på intensjonen bak utstillingen, og som bryter løs på utstillingen på bakgrunn av dette. De beste klarer også å si noe om form og innhold, og se det i sammenheng. Dersom det bare er teksten man bryr seg om blir det som en bokanmeldelse, og det har ikke noen betydning for oss. Noe annet interessant er om anmelderen kan filosofere og reflektere omkring hvorvidt vi klarer å treffe den målgruppa vi ønsker. Det ville det være veldig spennende for oss å få tilbakemelding på. En god anmeldelse må være en som tør å si i fra, som ikke bare glorifiserer, men tør å gjøre noen gode analyser, sier Lyngø. Åmås tar utfordringen Selv om det støter mot harde prioriteringer vil Åmås gjerne se på muligheten for å anmelde utstillinger mer systematisk. Kanskje er det håp for litt mer spalteplass hos Aftenposten? Det skjer jo så mye når det gjelder museumstenkning og formidling. Det er synd at vi som kulturavis ikke gjør litt mer for å avspeile dette. Vi burde greie å legge ut de største utstillingene, men så vidt jeg vet er det ingen riksaviser som satser på dette. Noen museer er jo de best besøkte offentlig institusjonene vi har. Vi burde i hvert fall følge med på Kulturhistorisk museum, Naturhistorisk museum og Teknisk museum. Kanskje kunne man bytte ut noen bokanmeldelser
og bruke penger på utstillingsanmeldelser? Jeg vil gjerne ta utfordringen med å prioritere noen store utstillinger i året. Kommentarer