Den andre litteraturen

Transkript

1 Forord Den andre litteraturen Av Knut Olav Åmås Redaksjonen i Cappelen Damm og jeg som bokens redaktør har hatt klare ambisjoner med denne antologien. Med Signatur skal talentfulle skrivende få vise for seg selv og andre at de er forfattere. Ikke gjennom selvpresentasjon i Facebook-profilen eller i en nervøs samtale med en onkel i et juleselskap, men gjennom tekst. Vi vil skape et rom for fortellende sakprosa, hvor våre bidragsytere kan utfolde seg og eksperimentere. Derfor har vi lett etter forfattere med litterære ambisjoner. Vi har villet finne forfattere som ønsker å skrive godt, presist og preget av solid kunnskap. Med det håper vi også å kunne bidra til at sakprosasjangeren fortsetter å utvikle seg. For bare slik kan den oppleves relevant for flere lesere, men også for flere forfattere. I Norge har sakprosaen stort omfang og mangfold, og hver enkelt av oss møter den daglig. Som lærebøker og pensum, som tekst i mainstream-mediene og i sosiale medier. Som essay og reportasjebok, som vitenskapelig avhandling og offentlig tale. Men også som brukstekster, såkalt funksjonell sakprosa: som produktinformasjon, bruksanvisninger, lovtekster og statsbudsjett. I denne boken presenterer vi imidlertid sakprosaen som litterær sjanger, som det vi kaller fortellende sakprosa. 7

2 signatur Da er det nærliggende å spørre hva god sakprosa er. Vår innstilling er klar: På sitt beste handler fortellende sakprosa om det alle bør lese. Og den er skrevet slik at alle vil lese den. Sjangergrensene mellom skjønnlitteraturen og deler av sakprosaen er i bevegelse, og har vært det en stund. I år åpnet Norsk Forfattersentrum for at også sakprosa-forfattere kan søke medlemskap i foreningen. Det viser at en langsom bølge endelig er i ferd med å treffe land. Det gir en økt bevissthet rundt en filosofi Cappelen Damm har arbeidet etter lenge: Utviklingen av forfatterskap innenfor sakprosaen tenkes på samme måte som innen skjønnlitteraturen. Det tar tid, og det krever innsats og feiling for å utvikle en særegen og original stemme. Og det er nettopp det Cappelen Damm og jeg har lett etter, og som forlaget vil fortsette å lete etter, i Signatur-prosjektet: forfattere som skriver med en umiskjennelig egenart. På samme måte som god skjønnlitteratur ikke trenger å ligne annen skjønnlitteratur, trenger ikke sakprosaen ligne kronikken eller fagartikkelen. Heller enn sjangermessige grenser og formkrav, ønsker vi å etablere en klar og tydelig terskel for språklig kvalitet, relevant kildebruk og evne til presisjon. Slik kan vi oppnå målet om at flere forfattere og lesere skal oppleve at sakprosaen er for dem. Til det siste hører imidlertid også en annen dimensjon, nemlig den som handler om distribusjon og tilgjengelighet. Det er derfor ingen tilfeldighet at alle tekstene i denne boken vil være tilgjengelige som ebok-singler. De siste årene har det skjedd noe ytterst interessant i norsk litteratur: Det har vokst frem et utvidet litteraturbegrep som insisterer på å bruke begrepet «litteratur» også om sakprosaen. Både Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og flere forlagsredaksjoner har satt i gang systematiske tiltak for å dyrke sakprosaen som litteratur og se på skribentene bak denne litteraturen som forfattere. Det har vokst frem en ny type stolthet over å kalle seg «forfatter» også når man utelukkende skriver sakprosa. Kanskje har dette delvis sammenheng med at sakprosaproduksjonen er i ferd med å bli profesjonalisert på en spesiell måte. Det er kommet innkjøpsordninger for sakprosa, sakprosa-forfatterutdanninger, priser for sakprosa og flere 8

3 den andre litteraturen sakprosaprofessorater ved universitetene. Tidsskriftet Prosa er i dag landets største litterære tidsskrift. Under det hele ligger de gode norske, kollektive vederlagsordningene som resulterer i hundrevis av stipender til forfattere og oversettere av sakprosa hvert år. Så la meg illustrere utviklingen de siste årene nettopp ved å se på en spesiell stipendordning: I år 2000 startet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) en stipendordning for faglitterære debutanter. I noen år da var det flest akademikere som søkte stipendet, og resultatet var ofte litt fagtunge bøker. De siste årene er søkerne derimot blitt mer og mer kompetente i flere og flere sjangre, og de skriver for flere forskjellige målgrupper. NFF opplyser til meg at søknadene i høy grad speiler hva som rører seg i samfunnet for øvrig og ofte er bokprosjektene globalt orientert. De siste årene er det dessuten kommet til en ny interesse for naturvitenskap. Alt dette er interessante utviklingstendenser og siden de i høy grad gjelder relativt unge forfattere, kan tendensene komme til å prege norsk litteratur i lang tid fremover. De nye tendensene speiler seg også i interessen for dette bokprosjektet. Signatur. Nye norske stemmer er en bok som gir deg noe av det beste som blir skrevet av sakprosa i Norge akkurat nå. Boken avspeiler det jeg påpekte over om sakprosaens omfang og mangfold. Det er visst ikke noe tema sakprosaen ikke kan gå inn i. I denne boken dreier det seg om spisevegring og selvskading, om meieriets og melkens kulturhistorie, om norsk olje- og gassbransje, og utviklingen i Sør-Afrika og mye, mye mer. Én ting slår meg ved flere av tekstene: Der en sterk, rådende trend i skjønnlitteraturen går inn i forfatteren selv og hans eller hennes situasjon, ser stemmene i Signatur stort sett ut i verden og mot andre mennesker. Slik sett er denne boken et lite speil for sakprosa-situasjonen i Norge i Den spriker i alle retninger når det gjelder temaer og skrivemåte, stil og uttrykk, temperament og temperatur. Det er ingen problemer eller fenomener sakprosaen ikke kan gå inn i. Det finnes et språk og en form for alt. 9

4 signatur Slik er sakprosaen, slik skal den være. Denne boken viser noe av det fascinerende mangfoldet denne situasjonen kan resultere i. Dermed viser den også at sakprosaen er viktig for et levende demokrati, fordi den bringer frem nye ideer, ny kunnskap. Boken Signatur er Cappelen Damms idé. Jeg synes det er prisverdig at Norges største forlag tar initiativ til en slik utgivelse. Jeg ble bedt om å være redaktør, og tok på meg oppdraget av to grunner: For det første fordi jeg synes det er viktig at det nå endelig kommer en antologi som så å si er sakprosavarianten av den prestisjefylte debutantantologien Signaler, som Cappelen og senere Cappelen Damm har utgitt i flere tiår. For det andre fordi jeg har arbeidet med sakprosa fra de fleste tenkelige posisjoner, og har savnet en bok akkurat som denne. Min egen sakprosa-erfaring er slik: Jeg har i flere tiår arbeidet som journalist, det siste tiåret som avisredaktør. Jeg har også utgitt til sammen 16 bøker. Det inkluderer bøker jeg har skrevet, redigert eller oversatt. Jeg har like lenge redigert andres tekster. Det har jeg også gjort som magasinredaktør, som tidsskriftredaktør i Samtiden og som forlagsredaktør i Universitetsforlaget. Mest intenst har jeg arbeidet med sakprosa som redaktør i dagsavis, ikke minst i Aftenposten. Den aller siste tiden har jeg som statssekretær i Kulturdepartementet arbeidet med den politiske siden av litteraturen. På disse måtene har jeg sett sakprosaen i Norge fra alle mulige synsvinkler. Men jeg har sjelden vært del av morsommere og mer utviklende prosesser rundt sakprosa-tekster enn dem som nå har resultert i boken Signatur. Nye norske stemmer. Invitasjonen til å være med i boken gikk ut som en åpen utlysning tidlig i Den vakte raskt stor interesse. På sosiale medier ble det blant annet diskusjon om aldersgrensen forlaget og jeg satte for skribentene: maks. 40 år. Et annet krav var at skribentene ikke skal ha publisert sakprosa-bok før. Begge disse kravene satte vi fordi vi ønsket å arbeide med, dyrke 10

5 frem og publisere relativt ferske og uetablerte skribenter. Vi ville gi spesiell drahjelp til de mer uerfarne sakprosaistene. Det kom bidrag fra mange ganger flere interesserte enn de som er med i den endelige boken. Forlaget og jeg hadde flere silingsrunder, og vi leste tekster i flere grundige runder før vi satt igjen med de som er trykt i denne boken. På nyåret 2014 hadde vi en intens og idérik workshop med de fleste av forfatterne. Før den hadde de fleste deltagerne lest hverandres tekster. Denne prosessen ga forfatterne mange gode ideer til å gå videre med tekstene. Hva skal boken Signatur. Nye norske stemmer så føre til? Flere ting, håper jeg: Den skal gjøre lovende sakprosaskribenter enda bedre. Den skal dyktiggjøre og skolere dem. Den skal løfte de samme skribentene ved å publisere dem i en antologi der konkurransen om å komme med har vært stor. Boken skal føre til bokprosjekter og annen publisering for deltagerne. Prosjektet skal øke bevisstheten om sakprosa som litteratur og litterær sjanger. Oslo, 21. mars 2014 Knut Olav Åmås den andre litteraturen

6