NORSK STI - OG LØYPEPLAN

Forsiag til mål og retningslinjer for NORSK STI - OG LØYPEPLAN Del 1 - Arealbehov og tilrettelegging for lengre fotturer og skiturer i Norge TILRÅDNING FRA EN PROSJEKTGRUPPE OPPNEVNT AV DIREKTORATET FOR NATURFORVALTNING OKTOBER 1990

FORSIDEBILDET: Fra Trollhetta mot Blåhø, Trollheimen landskapsvemområde Foto: Erik Stabell

2 FORORD Direktoratet for naturforvaltning (DN) oppnevnte 17.1.1989 en prosjektgruppe for å utrede forholdene omkring turrutenettet i Norge, det tradisjonelle friluftslivets arealbehov og beskyttelse av større sammenhengende fjell- og naturområder. Forberedende arbeid ble utført i Friluftslivsavdelingen ved DN fra høsten 1987. Prosjektet fikk navnet Norsk sti- og løypeplan - del 1. Arbeidet er det største friluftslivsprosjektet etter Stortingsmelding nr. 40 (1986-87) - "Om friluftsliv". Hovedhensikten med Norsk sti- og løypeplan er å gi bedre muligheter for friluftsliv. Prosjektet er derfor et ledd i et mer helserettet miljøvern og således i tråd med Stortingsmelding nr. 40 (1988-89) - "Miljø og utvilding" Arbeidet med en del 2 av Norsk sti- og løypeplan, som vil omhandle turruter i lavlandet (i tettstedsnære naturområder, gjennom kulturlandskap og ved kysten), er også startet opp. Dette arbeidet omfatter i første omgang produksjon av veiledningsmateriale. Prosjektgruppen (for del 1) har i hovedsak innhentet sine data fra de lokale turistforeningene og fylkesmennenes miljøvernavdelinger. Dette grunnlagsmaterialet oppbevares i DN. Det er gitt fortløpende infonnasjon om arbeidet til aktuelle nærings- og interesseorganisasjoner, foruten departementer og andre statlige organer. Informasjonsmøter er avholdt med flere næringsorganisasjoner. Et foreløpig utkast til mål og retningslinjer har vært forelagt fylkesmennene og Miljøverndepartementet for kommentarer med siktemål å avdekke eventuelle interessemotsetninger i forhold til andre naturforvaltningsinteresser. Spesielt har det vært ønskelig å fokusere forholdet til villrein og andre sårbare plante- og dyrearter. Prosjektgruppen har utarbeidet konkrete tilrådninger som anbefales etterkommet. Forsker Lars Emmelin, KOMMIT, Universitetet i Trondheim, naturforvalter Dagfinn Claudius, Fylkesmannen i Oppland og førstekonsulent Geir Grønningsæter, Friluftslivsavdelingen, DN har gitt prosjektgruppen råd og hjelp og takkes med dette for sarnarbeidet. I forbindelse med kartframstillinger har prosjektgruppen hatt god hjelp av konsulent Hilde Soland (DN), tegner Merethe Øie (DN), avdelingsingeniørene Arnt Brox, Even Husby og Steinar Taubøll ved Norsk institutt for Naturforskning, samt overingeniør Iver Nordhuus (DN). En stor takk til disse.

3 Takk også til Naturvårdsdirektør Mats Deltin i Jamtland, S verige, for nyttige kommentarer. Tilslutt takkes alle ansatte ved Friluftslivsavdelingen i DN for konstruktive råd og kommentarer. Prosjektgruppen legger med dette fram sin innstilling om forslag til mål og retningslinjer for en Norsk sti- og løypeplan - del 1. Forslaget er enstemmig. Trondheim 19. oktober 1990 Torild Hage (Leder) Bjørn Johansen Tore Rolf Lund Eirik Nesse Erik S tabell Jan-Petter Huberth Hansen (Sekretær)

4 INNHOLD side 1. SAMMENDRAG OG ANBEFALINGER 6 2. INNLEDNING - Bakgrunn, målsettinger og intensjoner 13 3. PROSJEKTGRUPPENS MANDAT 16 4. FRILUFTSLIV - BEGREP OG TRADISJON 18 4.1 AVGRENSING AV FRILUFTSLIVSBEGREPET 18 4.2 FRAMVEKST AV NORSKE FRILUFTSLIVSTRADISJONER... 19 5. STATUS FOR SAMMENHENGENDE FJELL- OG NATUROMRÅDER (SFN-OMRÅDER) 20 5.1 NORGE 20 5.2 SVALBARD 21 6. RUTENETTET I NORGE 23 6.1 EKSISTERENDE RUTENETT 23 6.1.1 Bruken av rutenettet 23 6.2 FORSLAG TIL NYE RUTER OG RUTEOMRÅDER 24 6.2.1 Utvidelser og forbindelser mellom rutenett 25 6.2.2 Nye rutenett og forholdet til vilt og tamrein 27 6.2.3 Private ovemattingssteder "Nøkkelhytter" 29 6.2.4 Norgesruter - "Trails" 30 6.2.5 Nordisk samarbeid om turruter 31 6.3 MERKING OG TILRETTELEGGING AV RUTER 32 6.3.1 Kanalisering av ferdsel 32 6.3.2 Merkemetoder og fjellsikkerhet 32 6.3.3 Juridiske forhold vedrørende fri ferdsel og merking av tunuter 35 6.3.4 Informasjon om turruter - turkart 39 6.4 ANSVARET FOR RUTENETTET I NORGE 41 6.4.1 Økonomiske forhold 44 6.4.2 Organisering av rutenettet i Sverige 46 7. TILRETTELEGGINGSKATEGORIER FOR FRILUFTSLIV 48 7.1 HENSIKTEN MED AREALSONERING 48 7.2 TILRETTELEGGINGSKATEGORIER FOR FRILUFTSLIV AREALSONER 50 7.2.1 Sone 1: Naturområder uten tilrettelegging 50 7.2.2 Sone 2: Naturområder tilrettelagt for tradisjonelt friluftsliv. 51 7.2.3 Undersonering (detaljert arealdifferensiering) 53 7.3 VERNEOMRÅDER OG FRILUFTSLIV 53 7.3.1 Nye verneområder på friluftsfaglig grunnlag? 56

5 8. BEKYTTELSE AV SAMMMENHENGENDE FJELL- OG NATUR- OMRÅDER (SFN-OMRÅDER) 61 8.1 SAMMENHENGENDE FJELL- OG NATUROMRÅDER OG AREALPLANLEGGING 63 8.2 NÆRMERE OM BRUK AV RIKSPOLITISKE RETNINGSLINJER 66 8.2.1 Avgrensingskriterier 66 8.2.2 Områder som bør sikres ved rikspolitiske retningslinjer 67 8.3 FORHOLD I ANDRE LAND 68 8.3.1 Ubrutte fjellområder i Sverige 68 8.3.2 ødemarksvern i Finland 70 8.3.3 Den amerikanske villmarksloven 70 9. AKTUELL LITTERATUR 71 KARTLOMME Kart nr. 1 : RUTENETT OG OVERNATTINGSSTEDER Eksisterende og planlagte ruter med tilhørende turisthytter (1:1.4 mill.) Kart nr. 2 : ANBEFALTE TILRETTELEGGINGSKATEGORIER FRILUFTSLIV (1:2 mill.) FOR

6 1. SAMMENDRAG OG ANBEFALINGER FRILUFTSLIV TRADISJON - BEGREP OG Norsk sti- og løypeplan er et overordnet arbeidsdokument og et sentralt friluftsfaglig grunnlag som kan gi innspill til plandokumenter med juridisk status på ulike nivå - f eks fylkesplaner og kommuneplaner. Planen vil også være retningsgivende for tildeling av statlige midler til tilrettelegging for friluftsliv i fjellet, og for det friluftslivsarbeidet som Direktoratet for statens skoger driver på statsgrunn. Det er en forutsetning at del 1 av Norsk sti- og løypeplan skal revideres jevnlig. Detaljering og realisering av Norsk stiog løypeplan forutsettes å foregå på fylkes- og kommunenivå i samarbeid mellom aktuelle parter. MANDAT Prosjektgruppen har hatt følgende mandat: - Bel se orholdene omkrin rutenettet i he) ereli ende str k ellet. Herunder bl a sikre forutsetninger for eksisterende rutenett, forbedringer og nye forbindelser, merke- og tilretteleggingsnormer, vurdere eventuelle utvidelse, klarlegge ansvarsforhold, økonomiske og arealmessige behov. - Foreslå tilrettele in skate orier or et utval av områder arealsonerin i tilkn tnin til rutenettet. Dette bl a for å sikre arealer for ulike typer av friluftsliv. Herunder bør det sees nærmere på forhold omkring friluftsliv og verneområder - spesielt nasjonalparkene. - Vurdere hvordan st rre sammenhen ende 'ell- o naturområder av landsdels, nasjonal eller internasjonal betydning for tradisjonelt friluftsliv kan beskyttes mot videre oppsplitting og tekniske inngrep. Friluftsliv defineres som opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse. Det tradisjonelle friluftslivet er kjennetegnet ved naturvennlig ferdsel og hensynsfull bruk av den frie natur, hvor siktemålet er gode naturopplevelser. Fotturer og skiturer er de viktigste aktivitetene. Det går en grense mellom friluftsliv og andre fritidsaktiviteter. Snøscooterkjøring defineres ikke som friluftsliv. Det tradisjonelle norske friluftslivet har lange tradisjoner. Stiftelsen av Den Norske Turisorening (DNT) i 1868 regnes som milepælen i arbeidet med å gjøre turgåing mulig for større grupper av befolkningen. Pr. 1.11.1990 finnes det 47 lokale turisoreninger (ca. 150.000 medlemmer) organisert med Den Norske Turis«orening (DNT) som forbund. Interessen for friluftsliv i fjellet er økende. I Lov om Frilu tsliv (1957) er allmennhetens historiske rettigheter til fri ferdsel i utmark lovfestet. Disse rettigheter medfører også almene plikter til opptreden og ferdsel i naturen. STATUS FOR SAMMENHENGENDE FJELL- OG NATUROMRÅDER Som følge av tekniske inngrep i vårt århundre har det skjedd en sterk reduksjon av urørte naturområder. Samtidig er større sammenhengende naturområder en nødvendig forutsetning for viktige tradisjonelle friluftslivsaktiviteter. Vissheten om at store urørte områder eksisterer og er tilgjengelig, er en

7 vanskelig målbar, men viktig livskvalitet. Gjenværende områder har i seg selv så stor verdi for friluftsliv (inkludert jakt og fiske), at nytten og konsekvensene av nye inngrep bør dokumenteres meget grundig. Beskyttelse av gjenværende sammenhengende og naturområder er en nødvendig forutsetning for å kunne gjennomføre øvrige deler av Norsk stiog løypeplan. RUTENETTET I NORGE Pri dag er ca. 18.500 km gjennomgangsruter merket i norske fjell. Til dette rutenett er det knyttet ca. 290 turisoreningshytter for overnatting, i tillegg finnes enkelte hytter for dagsturer. Eksisterende rutenett pr. 1.1.1990 er definert som basisen for RUTE- NETTET I NORGE. Gjennom Norsk stiog løypeplan vil en bidra til å sikre forutsetningene for at allmennheten også i framtiden skal kunne nyte godt av denne tilretteleggingen. Bruken av rutenettet har økt sterkt - f eks er trafikken mer enn doblet fra 1960 til 1989. Ca. 280.000 overnattet på turis«oreningenes hytter i 1989. Rutenettet har gode variasjoner når det gjelder fjellområder, hyttetyper og turmuligheter. Det vil imidlertid være fordelaktig om den noe ensidige satsingen på selvbetjeningshytter de senere år kan suppleres med flere hyttetyper og driftsformer. Dette kan videreutvikle og øke variasjonsbredden og på den måten bedre tilbudet for ulike brukergrupper (b1 a barnefamilier, eldre, funksjonshemmede). Samordning og helhetstenkning må være nøkkelord ved planlegging også i fjellområder. Forvaltnings- og flerbruksplaner er her sentralt. Avklaring av arealkonflikter bør generelt skje gjennom planprosesser etter Plan- og bygnings- lovens retningslinjer. I verneområder med utgangspunkt i verneforskriftene. De fleste sentrale områder for friluftliv i fjellet er leveområder for villrein. Norge har internasjonalt ansvar for villreinen og Direktoratet for naturforvaltning er tillagt det overordnede forvaltningsansvaret. Viktige viltfaglige innspill fra fylkesmennen og Direktoratet for naturforvaltning er registrert i planen. Forholdet til tamreindriften må også avklares. Planens målsetting er å sikre et variert og rimelig rutetilbud i alle landsdeler. Det er ikke noe mål å etablere kunstige og lite hensiktsmessige forbindelser mellom områder. Kritiske forbindelser ved f eks dal- og veikryssinger er markert. Det er heller ikke riktig å binde opp offentlige midler for å etablere lange forbindelser der det ikke er dokumenetert behov for dette. Rutenettet må kobles til turruter i lavlandet der dette er naturlig. Det er ikke tatt stilling til eksakt plassering av nye hytter eller rutetraseer. Dette fordi Norsk sti- og løypeplan er et dokument på overordnet nivå. Detaljert oppfølgeing forutsettes uørt på fylkes- og kommunenivå. Private hytter av særlig belydning for rutenettet er registrert. Det foreslås tiltak for å opprettholde disse "nøkkelhyttene". Kanalisering og tilrettelegging er vesentlig i arbeidet med å gjøre friluftsliv attraktivt for nye grupper. I Norge har vi gode tradisjoner med enkle og naturvennlige merkmetoder. Storstilt kanalisering av ferdsel langs rutenettets hovedårer er lite ønskelig og strid med ønsket om å spre trafikken. Opparbeiding og markedsføring av "Trails" etter utenlandsk mønster bygger ikke på norske tradisjoner og vurderes som lite aktuelt.

8 Rett til merking og annen tilrettelegging av ferdsel er knyttet til annet juridisk grunnlag enn allemannsretten. Det er ønskelig at det tradisjonelle friluftslivet i Norden kan drives mest mulig uavhengig av riksgrenser. Da er det nødvendig med mer forpliktende og bedre samordning i grensestrøkene. Tradisjonell tilrettelegging henger sammen med den kunnskap og erfaring friluftslivsutøvere forutsettes å ha. Spesielt viktig er god kar«orståelse og gode turkart. Friluftslivs- og naturveiledning kan bidra til å styrke kunnskapsnivået og forståelsen. Turisoreningene har hatt og vil fortsatt ha nøkkelrollen når det gjelder ansvar for rutenettet. Det er ingen målsetting at staten skal ta over ansvaret. Statlige bidrag er imidlertid nødvendig. Et entydig ansvar for den enkelte rute må gå klart fram av merkingen. God økonomi er avgjørende for konsolidering av rutenettet og etablering av nye rutetilbud. Tippemidlene vil fortsatt utgjøre det største tilskuddet til drift, vedlikehold og nye rutenett. Den erfaring folk har i å ta seg fram i fjellet er basis for deres fjellsikkerhet. Grunnlaget legges her ved turer i tettstedsnære naturområder. Sommerferdsel gir grunnlag for mer krevende ferdsel naturen vinterstid. Tilgjengelige og attraktive "markaområder" der folk bor er følgelig den viktigste basisen for å oppnå større sikkerhet ved folks ferdsel i fjellet. Prosjektgruppens anbefalinger: Målsettin2 Det bør finnes et rimelig rutetilbud i alle deler av landet. Det er imidlertid ingen målsetting å utvikle et heldekkende nett av ruter og hytter i alle fjellområder på landsbasis. Enkelte områder må holdes helt fri for tilrettelegging, både av naturvernhensyn og for å sikre en del områder for "villmarksopplevelser". Det bør tilstrebes et rutenett med stor variasjonsbredde med hensyn til tilrettelegging, typer av hytter og avstand mellom disse. Dette for å gi tilbud til folk med ulike forutsetninger - f eks barnefamilier, eldre og funksjonshemmede. Rutenettet i Nor e Turisfforeningenes ca. 18.500 km merkete turruter og ca. 290 hytter pr.1.1.1990 defineres som basisen for RUTENETTET I NORGE. Dette rutenettet bør være utgangspunkt og retningsgivende for alle offentlige bevilgninger innen dette feltet (f eks tippemidler). Ansvar Hovedansvaret for drift og vedlikehold av rutenettet (stier og løyper) i fjellet bør fortsatt ligge hos turis«oreningene. Nye turruter i fjellet bør primært etableres i regi av turisoreningene. I enkelte områder vil imidlertid samarbeid med Direktoratet for statens skoger - eventuelt andre organisasjoner - være naturlig. Nye ruter Samarbeidet mellom turisoreningene og miljøvernmyndigheten bør styrkes. Fylkesmannen bør være ansvarlig for å opprette et kontakorum der alle nye rute- og hytteprosjekter kan drøftes. Eventuelle forslag til om- eller nedlegging av ruter bør også tas opp her. Aktuelle partnere i utvalget vil variere. Der dette er naturlig bør eksisterende og nye turruter i lavlandet kobles sammen med rutenettet som er kartfestet på kart nr.1.

9 Merkink Det må fortsatt være et overordnet prinsipp at det ved tilretteleggingstiltak langs turruter (stier og løyper) satses på enkle, lite ressurskrevende og miljøtilpassede merkemetoder samt enkle tiltak som sikrer framkommelighet. Revidert utgave av "Retningslinjer for merking av turistruter" (vinteren 1991) anbefales som standard for all merking av turruter i høyereliggende strøk. Samordnin i Norden Som en videreføring av Norsk sti- og løypeplan bør det med sikte på en samordning av rutenettet i grensestrøkene innledes samarbeid med Finland og Sverige både på sentralt og regionalt nivå. Turisoreninger på hver side av grensen bør stå for dette. Kart o kartkunnska På nasjonalt nivå bør det etableres et permanent samarbeidsorgan hvor Statens kartverk og øvrige miljøvernmyndighetene, samt Den Norske Turis«orening deltar med siktemål å øke og forbedre turkartproduksjonen, diskutere og samordne symbolbruk og andre karttekniske spørsmål. Gruppen bør også vurdere en strategi for hvordan kart og kartbruk kan få økt prioritet i skoleverket. Miljøvernmyndighetene bør her ta initiativet. Reglene for tildeling av tippemidler til turkartproduksjon må endres slik at turkart i de viktige kartmålestokkene fra 1:50.000-1:100.000 også kan få tildelt midler. Miljøverndepartementet må ta dette opp med Kulturdepartementet. Kart over det eksisterende rutenettet i Norge (digitalisert) - bør utgis i Nasjonalatlas for Norge under hovedtema 5: Naturmiljø, landskap og naturforvaltning. Direktoratet for naturforvaltning bør følge opp dette mot Statens kartverk og Nasjonalatlaskomiteen. Hyttefond Prosjektgruppen går inn for at det opprettes et slikt fond for å være økonomisk forberedt ved et eventuelt bortfall av viktige private hytter i rutenettet ("nøkkel-hytter"). konomiske orhold Andelen av tippemidlene som øremerkes tiltak for friluftsliv i fjellet bør økes til 12 mill. kr. årlig (regnet i 1990 kr). Den Norske Turis«orening og Direktoratet for natuiforvaltning bør ta dette opp med sentrale myndigheter. Ansvaret for fordelingen av tippemidler til friluftsliv bør vurderes overført til Miljøverndepartementet, som har ansvaret for den offentlige friluftslivspolitikken i Norge. Miljøverndepartementet må her ta et nytt initiativ overfor Kirke- og kulturdepartementet. Ved kraftutbygging som får negative konsekvenser for friluftsliv må det opprettes et friluftsfond på linje med tilsvarende fiskefond. Dette må også gjelde ved revisjon av konsesjonsvilkår. Direktoratet for naturforvaltning må ta dette opp med vassdragsmyndighetene. Reglene for DU-støtte bør endres slik at turistforeningen og private turisthytter igjen kan få DU-midler. Miljøvernmyndighetene md ta dette opp med Kommunaldepartementet. Samarbeid Også i forbindelse med Norsk sti- og løypeplan vil prosjektgruppen peke på at samarbeidet mellom friluftsorganisasjonene, Direktoratet for statens skoger og Direktoratet for natuiforvaltning i friluftslivssaker bør videreutvildes.

1 0 TILRETTELEGGINGSKATEGORIER FOR FRILUFTSLIV (AREALSONER) Å klassifisere fjellområder for ulike former for friluftsliv med utgangspunkt i krav til urørthet og tilrettelegging, har vært en av intensjonene med dette arbeidet. Formdlet med arealsonering er å skille mellom områder som bør være uten tilrettelegging, og områder som er eller kan tilrettelegges. En slik sonering vil gi retningslinjer for tilrettelegging og arealplanlegging. Turis«oreningen har allerede "fredet" områder mot egen virksomhet. Flere av disse områdene er redusert på grunn av tilrettelegging u«ørt av andre. Betydelige naturinngrep er også gjort i enkelte av disse områdene. Arealsoneringen er foretatt for områder med eksisterende eller planlagte ruter, og for områder hvor det er klart uttrykt at ruter ikke ønskes. Utgangspunkt for soneringen er tatt i materiale fra fylkesmennene og turis«oreningene. To hovedkategorier av arealsoner foreslås; Sone 1: Naturområder uten tilrettelegging, og Sone 2: Tilrettelagte naturområder Sone 2 splittes i to - 2a og 2b. Skillet går på kapasitet og intensitet med hensyn til tilrettelegging. I sone 1 bør det ikke etableres nye innretninger for friluftsliv. Eksisterende anlegg som sikrer framkommelighet kan vedlikeholdes, men stier nymerkes ikke. Det bør være et mål at disse områdene blir holdt fri for motorisert ferdsel. Sone 2a og 2b representerer en grad av tilrettelegging som har lange tradisjoner i Norske fjell. Sone 2a gir signal om enkel tilrettelegging. I sone 2b kan det tilrettelegges noe mer. De sentrale fotturområdene i Sør-Norge hører naturlig hjemme i 2b. Avgrensingen av sonene er grov, og mer detaljert avgrensing kan foretas innen den enkelte sone. Undersonering kan imidlertid bare gå fra høyere til lavere grad av tilrettelegging. Det er særlig viktig å unngå inngrep i naturområder uten tilrettelegging (sone 1). Det bør derfor vurderes å verne disse etter naturvernloven. Dette gjelder 26 områder. For 20 av disse foreligger det allerede forlag om vern i forslaget til ny nasjonalparkplan. Arealer i sone 2a og 2b - som ikke overlapper med eksisterendelforeslåtte verneområder, må beskyttes ved hjelp av plan- og bygningsloven. Nasjonalparker og andre større verneområder bør vurderes med tanke på hva de tåler av tilrettelegging. Utarbeidelse av forvaltningsplaner er her sentralt. Prosjektgrappens anbefalinger: Formål Det foreslåtte systemet for arealsonering bør brukes for å klassifisere fjellområder i Norge. Gjennom dette kan en ivareta viktige områder for friluftsliv, samtidig som en sikrer spesielle naturverninteresser. Systemet gir retningslinjer for tilrettelegging, og det er ikke minst viktig som innspill til den offentlig arealplanlegging på alle nivå. I en del områder bør det ikke foretas tilrettelegging av noe slag da det er viktig å reservere "urørte" arealer for "villmarksfriluftsliv". Arealsonene (tilretteleggingskategoriene) skal være retningsgivende for lokale myndigheter og for fordeling av offentlige midler. Det skal ikke styres statlige midler til tilrettelegging av

11 arealer i sone 1 : "Naturområder uten tilrettelegging". Forvaltnin av verneområder Utarbeidelse av forvaltningsplaner for nasjonalparkene og andre større verneområder fremskyndes og det må være en målsetting å ha fullført dette arbeidet innen 1993. Ved utarbeidelse av forvaltningsplaner for verneområder som også er viktige turområder md friluftslivet tillegges stor vekt. Den Norske Turistforening (eventuelt lokal turis«orening) bør trekkes inn i planarbeidet på et tidlig stadium. N e verneområder Gjennomføringen av foreliggende forslag til ny landsplan for nasjonalparker (NOU 1986:13) bør opprioriteres til et nivå betydelig over dagens. I likhet med forslagene i St. melding 40 "Om friluftsliv" og Stortingsbehandlingen av denne, vil også prosjektgruppen gå inn for at flere naturområder blir vurdert med tanke på vern etter naturvernloven, spesielt ut fra hensynet til friluftslivet. De områder som er kategorisert i sone 1; Naturområder uten tilrettelegging og som ikke er helt eller delvis sammenfallende med etablerte eller foreslåtte verneområder, bør vurderes konkret med tanke på vern etter naturvernloven jf kart nr. 2). Dette gjelder følgende områder: * Fjellområdet øst for Saudafjorden (1), Rogaland * Fresvikbreen (6), Sogn og Fjordane * Feigumhalvøya (7), Sogn og Fjordane *StjørnavassdragetlFinnvoll-heiområdet (13), Nord- og Sør Trøndelag * VieksalSværholthalvøya (25), Finnmark Det anbefales at dette arbeidet tas opp omgående, slik at det kan komme med i vurderingen parallelt med Stortingsmeldingen om nye nasjonalparker. BESKYTTELSE AV SAMMEN- HENGENDE FJELL- OG NATUR- OMRÅDER (SFN-OMRÅDER) Intensjonene med Norsk sti- og plan svekkes betydelig dersom en fortsatt får vesentlige innskrenkninger og reduksjoner av sammenhengende fjellog naturområder (SFN-områder). De arealmessige forutsetningene for tradisjonelt friluftsliv må derfor sikres gjennom å beskytte disse områdene mot inngrep. Dette er vektlagt i flere offentlige dokumenter. Betydningen av å beskytte SFN-områder har også vært fokusert i plansammenheng tidligere (Hedmark, Oppland, Finnmark m.fl.). En rekke andre land har lovverk som gir nasjonale retningslinjer for disponering av resterende urørte naturområder. En grov avgrensning av SFN-områder er utarbeidet i forbindelse med Norsk stiog løypeeplan. Parallelt er det laget en utredning ved Norges Landbrukshøyskole (Skauge-utredningen) om bruk av rikspolitiske retningslinjer for naturforvaltning. Disse er et nytt redskap for å ivareta nasjonalt viktige interesser hjemlet i plan- og bygningslovens 17. Det er aktuelt å benytte rikspolitiske retningslinjer for å beskytte SFNområder. Direktoratet for natuiforvaltning bør forestå en oppfølging av Skauge-utredningen. Rutenettet i Norge og planer for utvidelse av dette, samt foreslåtte tilretteleggingskategorier (arealsoner) er å betrakte som friluftslivssidens innspill og argumentasjon til dette arbeid. Det forutsettes at friluftslivets areal- og kvalitetskrav tillegges avgjørende vekt i det videre arbeidet med å beskytte SFN-områder. En stor svakhet i plan- og bygningsloven er at veier i jord- og skogbruk ikke automatisk kreves planbehandlet

12 tilsvarende andre typer bygg- og anlegg. Dette har meget alvorlige konsekvenser for muligheten til en fornuftig helhetlig forvaltning av naturområder. Ved utarbeidelse av rikspolitiske retningslinjer for SFN-områder må det arbeides grundig med avgrensingskriterier og utvelgelse av områder. Prosjektgruppens anbefalinger: Riks olitiske retnin slider I tråd med den politiske behandlingen av St. melding nr. 40 presiserer prosjektgruppen at gjenværende store sammenhengende naturområder uten tekniske inngrep i størst mulig grad må sikres i urørt tilstand for ettertiden. Arbeidet med å utarbeide rikspolitiske retningslinjer for å beskytte sammenhengende fjell- og naturområder må som følge av dette påskyndes og gis høyeste prioritet av sentrale miljøvernmyndigheter. Statuskart Kart over "urørte naturområder i Norge" fra 1977 (NOU 1980:23) bør ajourføres for å få fram dagens faktiske situasjon. Dette kartet, som viser landets restområder av arealer uten tekniske inngrep, vil være et nyttig redskap i samfunnsplanlegging, og det må tillegges stor vekt i arbeidet med å sikre gjennværende sammenhengende naturområder. Direktoratet for naturforvaltning bør forestå dette arbeidet. Materialet fra Norsk sti- og løypeplan må tillegges betydelig vekt i det videre arbeidet med utvelgelse av områder og u«orming av rikspolitiske retningslinjer. Veib in mv Veibygging og andre større inngrep jord- og skogbruket må underlegges bestemmelsene i plan- og bygningsloven på lik linje med andre anlegg. Dette er nødvendig for å sikre planavklaring av slike anlegg i forhold til blant annet naturvern- og friluftshensyn. Miljøverndepartementet må prioritere å fremme endring av plan- og bygningsloven på dette punkt.

2. INNLEDNING - Bakgrunn, målsettinger og intensjoner 13 Behovet for å arbeide særskilt for å ta vare på store sammenhengende naturområder og mulighetene til å drive friluftsliv er tatt opp i Stortingsmelding nr. 40 (1986-87) "Om friluftsliv". Det heter her at; "Det er et viktig mål å unngå at framtidige tekniske inngrep fører til oppstykking og ein kvalitetsreduksjon av dei samanhengande fjellområda som i dag har ein relativt upåverka karakter. (...) Det vil bli vurdert å bruke rikspolitiske føresegner som kan gi rammevilkår for tekniske inngrep i slike områder" (s.20). Oppfølgingen av denne målsettingen er også prioritert i langtidsplanen til Direktoratet for naturforvaltning. Et av Direktoratet for naturforvaltnings hovedmål er å fremme mulighetene for å bruke naturen til friluftsliv, opplæring og høsting. Friluftsliv gir opplevelser og kunnskap om naturen. Det enkle og lite ressurskrevende (tradisjonelle) friluftslivet, som fotturer og skiturer i tilnærmet urørt natur, har lange tradisjoner i landet vårt. Det er en del av norsk kultur og vår nasjonale identitet. Et friluftsliv med enkle midler er også det som i størst grad overensstemmer med å ta vare på og verne naturen. Det er derfor viktig å få folk til å bruke naturen for derigjennom å bli glad i og verne om naturen. For å følge opp de klare intensjonene om "friluftsliv for alle" fra Stortingsbehandlingen av Friluftslivsmeldingen ligger det innebygget at også barn, barnefamilier og eldre brukere må gis gode tilbud. Tilsvarende gjelder for funksjonshemmede. Det er derfor ønskelig at enkelte hytter og ruter særlig tilpasses disse brukergruppene gjennom hensiktsmessige tilretteleggingstiltak, muligheter for fast opphold på hyttene m v. Opplysninger om egne tilbud til ulike brukergrupper er viktig. I denne sammenheng nevnes at f eks Den Norske Turistforening allerede har laget en del informasjonsmateriell. Det naturnære friluftslivet representerer unike verdier som vi har et særlig ansvar for å stimulere og sikre for framtiden. Hovedintensjonen med en Norsk sti- og løypeplan er derfor å belyse og medvirke til å sikre viktige forutsetninger fbr at det tradisjonelle friluftslivet skal få de beste betingelser også i framtiden. Direktoratet for naturforvalming ønsker å stimulere til et enkelt friluftsliv både i våre store naturområder og i områder nær der folk bor. Norsk sti- og løypeplan er et vesentlig bidrag til dette. I del 1 er det spesielt arealbehov og tilrettelegging for lengre fotturer og skiturer som omhandles. Å ta vare på de sammenhengende fjellområdene i Norge anses å ha stor betydning også internasjonalt. Følgelig bør vårt land ta ansvaret for å beskytte slike områder utover det som kan synes nødvendig ut fra rent nasjonale hensyn. Forholdene bør imidlertid legges til rette i en del av områdene, slik at de som ønsker det kan ta seg frem med rimelige anstrengelser og en viss sikkerhet. Dette har vi også tradisjoner for i landet vårt, særlig gjennom turistforeningenes arbeid i fjellet. Opprettholdelse og etablering av rutenett er i denne sammenheng et viktig tiltak.

Stortingsmelding nr.40 (1986-87) - "Om friluftsliv" sier om dette at: 1 4 "I samband med arbeidet med å ta vare på samanhengande fjellområde mot tekniske inngrep bør ein lage ein Norsk sti- og løypeplan..." (s.28). Norge har en godt utviklet turtradisjon. Å gå tur i "marka" på søndager er for mange en viktig trivselsfaktor. Turer i nærterreng danner en viktig kunnskaps- og erfaringsbakgrunn når folk går turer i fjellet. Til friluftsliv benyttes fjellet mest i sommersesongen og i påsken. Vinterstid utenom påsken er det som oftest spesielt interesserte og erfarne som bruker fjellet utenom tettstedsnære naturområder eller reiselivsområder. Siden hovedbasisen for sikker ferdsel i fjellet er folks erfaringsbakgrunn, gjør dette at en vinterstid - når fjellet er mest krevende å ferdes i - statistisk sett finner folk med erfaring som besøker tjellet. Vi vet at rutenettet (stier og løyper) er viktige for svært mange av dem som bruker naturområdene i friluftslivssammenheng sommer og vinter. I de tjellområdene der det i dag fmnes størst grad av tilrettelegging (stier, hytter etc.) ser en at hovedtyngden av trafikken er å finne langs de eksisterende stiene. Et sti- og løypesystem fører til kanalisering (d.v.s. en konsentrasjon av vandrere), noe som kan sies å ha både positive og negative sider sett fra naturforvaltningens synsvinkel. Fra naturvernhold må en slik kanalisering sies å være av det gode idet hovedtyngden av "trafikken" konsentreres og kan kanaliseres utenom spesielt sårbare områder for dyreliv, vegetasjon mv. På denne måten kan en sti benyttes som et aktivt hjelpemiddel i områder der en ønsker å unngå eller begrense ferdsel. Aktiv kanalisering kan også benyttes for å gjøre turopplevelsene enda rikere gjennom å legge rutene til interessante områder med store opplevelsesverdier. Negative sider ved kanalisering kan f eks være stor lokal slitasje på slitesvak vegetasjon som myr. (Dette kan imidlertid bøtes på ved stokklegging (kavlelegging), og annen tilrettelegging). Fra et friluftslivssynspunkt kan overdreven kanalisering virke negativt i forhold til det helst å ville ta seg fram på egenhånd og få naturopplevelser i områder uten andre mennesker tilstede. Det er en naturlig sammenheng mellom på den ene siden å sikre og videreutvikle rutenettet i Norge og på den andre siden å peke ut urørte naturområder uten tilrettelegging. Samtidig må en arbeide for å beskytte de sammenhengende naturområdene der en finner rutenettet eller tilretteleggingsfrie soner, mot videre oppsplitting. I foreliggende utkast presenteres forslag til mål og retningslinjer for første del av Norsk sti- og løypeplan. Denne delen omfatter en plan for områder som vi i stor grad forbinder med flere dagers turer. Hovedsakelig er det her snakk om områder som egner seg for lengre fotturer og skiturer i tjellterreng, men også en rekke områder under skoggrensen er vurdert. En del "gråsoner" mellom høyereliggende strøk og "lavlandet" er utelatt, da disse etter prosjektgruppens oppfatning bør fokuseres i del 2 av planen. Dette gjelder for eksempel Oslomarka og skogsområder i Østfold. I forslaget til mål og retningslinjer har en sett på forhold.omkring rutenettet i Norge

15 (stier og løyper), herunder forutsetninger for eksisterende rutenett, forbedringer og nye forbindelser. Rutenettet slik det framstår i planutkastet bygger i det alt vesentlige på det eksisterende nettet. Det har vært ønskelig å avdekke interessemotsetninger og dermed unngå klare konflikter mellom naturvern og friluftsliv. Forslaget er dermed tillempet øvrige naturforvaltningsinteresser. Det foreslås tilretteleggingskategorier for et utvalg av områder for å sikre et tilbud for ulike typer av friluftsliv (arealsonering). Kategoriene er vurdert opp mot eksisterende og foreslåtte turruter. Prosjektgruppen anbefaler at revidert utgave av "Retningslinjer for merking av turistruter" legges til grunn for all merking av turruter i norske fjellområder. Videre er det begrunnet hvorfor og drøftet hvordan beskyttelse av større sammenhengende fjell- og naturområder mot videre oppsplitting bør iverksettes. Rutenettet og tilretteleggingskategoriene (arealsonene) er vist på kartbilagene. Norsk sti- og løypeplan vil ikke bli juridisk bindende, men er ment å være et helt sentralt friluftsfaglig grunniag som innspill til andre plandokumenter på ulike nivåer med juridisk status, som f eks fylkesplaner og kommuneplaner. Planen vil også være retningsgivende for tildeling av statlige midler til tilrettelegging for friluftsliv i fjellet (f eks tippemidler), og for det friluftslivsarbeidet som Direktoratet for statens skoger driver på statsgrunn. Det er en forutsetning at del 1 av Norsk sti- og løypeplan skal bli en rullerende plan, som revideres med jevne mellomrom. Prosjektgruppen anbefaler at en bør ta sikte på å revidere planen etter en 3 årsperiode, og at dette senere gjøres ca. hvert 5. år. I en innledende fase for en senere del 2 av Norsk sti- og løypeplan, blir det fokusert på turruter (stieriløyper) og turveier i lavlandet - både gjennom kulturlandskap, ved kysten og i tettstedsnære utmarksområder. Arbeidet vil hovedsakelig være konsentrert om produksjon av veiledningsmateriale knyttet til arealplanlegging, samt en "Turveihåndbok" i samarbeid med Kulturdepartementet. Det er ikke avgjort hvilket ambisjonsnivå det skal legges opp til når det gjelder videreføring av arbeidet med del 2. Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning vil avgjøre dette med det første. Prosjektgruppen vil peke på at det generelt er et stort behov for å styrke friluftslivsforvaltningen i Norge. Det er nødvendig å oppgradere innsatsen på friluftslivssiden både sentralt, i fylkesmennenes miljøvernavdelinger og på kommunenivå. For å skaffe tilveie et best mulig forvaltningsgrunnlag er det dessuten nødvendig å heve kunnskapsnivået om friluftsliv og bruk av natur. En bevisst satsing på mer forsknings- og utredningsarbeid om disse forhold er derfor nødvendig.

16 3. PROSJEKTGRUPPENS MANDAT Pros'ekt en Avdeling for friluftsliv i Direktoratet for naturforvaltning har i nær kontakt med Den Norske Turistforening og representanter for fylkesmennenes miljøvernavdelinger utført forberedende arbeid for en Norsk sti- og løypeplan siden høsten 1987. En ros'ekt e ble formelt o nevnt av Direktoratet for naturforvaltnin DN ved brev av 17.1.1989. Denne fikk f 1 ende sammensetnin Førstekonsulent Torild Hage, Friluftslivsavdelingen, DN (leder) Miljøvernieder Bjørn Johansen, Fylkesmannen i Troms Organisasjonssjef Tore Rolf Lund, Den Norske Turistforening Sjefsinspektør Eirik Nesse, Den Norske Turistforening Prosjektkoordinator Erik Stabell, Avdeling for naturinngrep, DN Konsulent Jan-Petter Huberth Hansen, Friluftslivsavdelingen, DN, ble engasjert som sekretær for prosjektarbeidet. Underveis i arbeidet har den oppnevnte arbeidsgruppen konsultert rådgivere fra aktuelle forvaltnings- og forskningsmiljøer. Av disse nevnes spesielt: Naturverninspektør Dagfinn Claudius, Fylkesmannen i Oppland, Forsker Lars Emmelin, KOMM1T, Universitetet i Trondheim og Førstekonsulent Geir Grønningsæter, Direktoratet for naturforvaltning. Både under det forberedende arbeid og etter at prosjektgruppen ble oppnevnt, har det gått ut fortløpende informasjon til aktuelle nærings- og interesseorganisasjoner, fylkesmenn og andre statsetater. Det har også vært avholdt møte med enkelte av disse. Mandat Prosjektgruppen ble gitt følgende mandat: Belyse forholdene omkring rutenettet i høyereliggende strøk (fjellet). Herunder bl a sikre forutsetninger for eksisterende rutenett, forbedringer og nye forbindelser, merke- og tilretteleggingsnormer, vurdere eventuell utvidelse, klarlegge ansvarsforhold, økonomiske og arealmessige behov. Foreslå tilretteleggingskategorier for et utvalg av områder (arealsonering) i tilknytning til rutenettet. Dette bl a for å sikre arealer for ulike typer av friluftsliv. Herunder bør det sees nærmere på forhold omkring friluftsliv og verneområder - spesielt nasjonalparkene.

17 Vurdere hvordan større sammenhengende fjell- og naturområder av landsdels, nasjonal eller internasjonal betydning for tradisjonelt friluftsliv kan beskyttes mot videre oppsplitting og tekniske inngrep. Prosjektgruppen har med bakgrunn i dette mandatet utarbeidet forslag til mål og retningslinjer for en Norsk sti- o 1 e lan del 1: - Arealbehov og tilrettelegging for lengre fotturer og skiturer i Norge.

18 4. FRILUFTSLIV - BEGREP OG TRADISJON 4.1 AVGRENSING AV FRILUFTSLIVSBEGREPET Prosjektgruppen har for arbeidet med Norsk sti- og løypeplan tatt utgangspunkt i definisjonen av friluftsliv, slik den presenteres i Stortingsmelding nr.71 (1972-73) - Langtidsprogrammet 1974-75. Friluftsliv defineres her som: "Opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse". Denne definisjonen er også brukt i St. meld. nr. 40 (1986-87) - "Om friluftsliv", og den er også vel innarbeidet i forvaltningsapparatet og i friluftslivsorganisasjonene. Videre legger prosjektgruppen til grunn det som særpreger utøvelsen av det tradisjonelle friluftslivet i vårt land: "Norsk friluftstradisjon er kjennetegnet ved naturvennlig ferdsel og hensynsfull bruk av den frie natur, hvor siktemålet er gode naturopplevelser" (Tellnes 1988). Ifølge Toftdahl (1986) omfatter friluftslivsaktiviteter av tradisjonell karakter: "Aktiviteter som er tilpasset en ekstensiv utnyttelse av naturen, og aktiviteter som ikke forutsetter særlig grad av tilrettelegging og tekniske inngrep. For slike aktiviteter vil naturopplevelsen stå sentralt". Fotturer og skiturer i skog, mark og fjell er de viktigste av disse aktivitetene. Dette kommer fram i Statistisk sentralbyrås undersøkelse av friluftslivsmønsteret i Norge (SSB, 1984). Ovennevnte forutsetninger har blant annet betydning for å klargjøre forhold til interessegrupper som konkurrerer med friluftslivet når det gjelder arealbruken i utmark. Det går en grense - om enn uklar - mellom tradisjonelt friluftsliv på den ene siden, og andre typer fritidsaktiviteter, som f eks idrett og reiselivsaktiviteter på den andre. Det er vesentlig å presisere at en rekke nyere fritidsaktiviteter verken er en del av norsk friluftslivstradisjon eller omfattes av den offentlige definisjonen av friluftsliv. Av denne grunn er f eks ikke snøscooterløyper noen naturlig del av dette planarbeidet. Tilsvarende gjelder for anleggsbaserte fritidsaktiviteter og reiseliv (alpinanlegg, taubaneanlegg mv.), som faller utenfor rammen for en Norsk sti- og løypeplan.

4.2 FRAMVEKST AV NORSKE FRILUFTSLIVSTRADISJONER 1 9 Bruk av skog og fjellområder har lange tradisjoner i landet vårt. Gjennom generasjoner har vi brukt fjellområdene våre til fiske og fangst. I flere sentrale fjellstrøk er det nettopp de gamle jakt- og fiskebuene, samt ferdselsårene inn til dem, som benyttes av dagens fotvandrere. Selv om det er livberging og sanking av matressurser som har vært det vesentlige ved bygdenes bruk av naturområdene gjennom tidene, har det nok ligget betydelige verdier av naturopplevelse og helsebot i denne virksomheten også. Bruk av skog og fjellområder til turgåing på ski og til fots, hvor friluftslivsaspektet har vært det vesentlige, kan spores tilbake til begynnelsen av forrige århundre. Denne form for friluftsliv ble ledet an av engelskmenn og norske byborgere. De hadde et overskudd av tid og penger som kunne anvendes til å skaffe friluftsopplevelser. Derfor var det disse gruppene som for rekreasjonens skyld begynte å vandre i norske fjellstrøk som Jotunheimen og Rondane. Samtidig begynte også malere, diktere og naturvitenskapsmenn å reise rundt i landet. Stiftelsen av Den Norske Turistforenin DN i 1868 regnes som milepælen i arbeidet med å gjøre turgåing - sommer som vinter - til en mulighet for allmennheten. Fra midten av 1880-årene fulgte også opprettelse av flere lokale turistforeninger knyttet til de større byene. Turistforeningenes hovedmålsetting var da som nå å legge forholdene tilrette for fotturer og skiløping i fjellet. Med den industrielle revolusjonens inntog og økende urbanisering fikk vi også i vårt land stadig flere mennesker med fritid og penger. Denne utviklingen har aksellerert framover i vårt eget århundre. Interessen for friluftsliv i skog og mark har økt, og dette kan kobles direkte til økende levestandard for stadig større deler av befolkningen. Først etter den andre verdenskrig ble imidlertid turgåing vanlig for folk flest. Denne økte interessen for og bruken av landets utmarksområder førte til at vi fikk en egen Lov om Friluftsliv i 1957, som lovfester allmennhetens historiske rettighet til fri ferdsel i utmark. Pr. 1.8.1990 eksisterer det 47 lokale turistforeninger med tilsammen ca. 150.000 medlemmer organisert med Den Norske Turistforening (DNT) som forbund. Andre viktige friluftslivsorganisasjoner som arbeider i tråd med norsk friluftslivstradisjon er Norges Jeger- og Fiskerforbund (87.000 medlemmer), Speiderforbundene (54.000 medlemmer) og Foreningen til Ski-Idrettens fremme (47.000 medlemmer). Disse og en del andre landsdekkende foreninger, er alle medlemmer av FRIFO - Friluftslivsorganisasjonenes Fellesorganisasjon. FRIFO arbeider for et allsidig, enkelt og naturvennlig friluftsliv i harmoni med norsk friluftslivstraclisjon. Målsettingen er gjennom naturopplevelse å fremme helse, trivsel og økt forståelse for naturens egenverd, og å verne om allmennhetens rett til bruk av fri natur. For tiden organiserer samarbeidsorganet FRIFO vel 400.000 medlemmer.

5. STATUS FOR SAMMENHENGENDE FJELL- OG NATUROMRÅDER (SFN-OMRÅDER) 20 5.1 NORGE Omfanget av tekniske inngrep i norsk natur har økt kolossalt i vårt århundre. Veier, regulerte vassdrag, kraftlinjer og en lang rekke andre inngrep har endret utmarksområdenes karakter kraftig. Tilsammen har disse inngrepene ført til en situasjon der store naturområder uten større tekniske inngrep pr. i dag ikke finnes eller er i ferd med å bli mangelvare store deler av landet (jf figur 5.1). 1900 1940 1980-44 4'd 1 Figur 5.1 : Urørte naturområder i Norge 1900-1980. Med urørt naturområde menes her arealer som ligger mer enn 5 km fra vei, jernbane eller andre tekniske inngrep. Forenklet etter M. Bruun. (Kilde: St.meld.nr.46 (1988-89)). Sammenhengende naturområder av en viss størrelse er en nødvendig forutsetning for å drive viktige tradisjonelle friluftslivsaktiviteter. Det er derfor av betydning at det holdes en restriktiv linje i den videre utnyttelsen av de siste store naturområdene. Disse store naturområdene har i seg selv så stor verdi for befolkningens utøvelse av friluftsliv,

21 jakt og fiske mv, at videre inngrep ikke bør komme på tale med mindre den samfunnsmessige nytten av inngrepet etter en totalvurdering er større enn den verdien naturområdet representerer i intakt tilstand. Dette betyr at en i det videre arbeidet med beskyttelse av sammenhengende naturområder må vurdere hvordan slike avveiinger eventuelt skal foretas. I tillegg til at større urørte naturområder er en forutsetning for mange tradisjonelle friluftslivsaktiviteter, er vissheten om at store urørte områder eksisterer og er tilgjengelige en livskvalitet i vårt land som er vanskelig å måle. Det er klar sammenheng mellom natur- og villmarksarealenes størrelse enkeltvis og samlet når det gjelder framtidige muligheter for på samme tid både å dekke behov for frihetsfølelse og for opplevelse av urørt og lite beferdet natur. I St. meld. nr. 40 - "Om friluftsliv" heter det at en vil vurdere bruk av rikspolitiske retningslinjer og bestemmelser for å verne områder med nasjonal og landsdelsmessig betydning for friluftslivet. Skauge-utredningen av 1988 vil være det vesentlige utgangspunkt for å få beskyttet gjennværende sammenhengende fjell- og naturområder (SFN-områder). En sikring av de vesentlige deler av de gjennværende sammenhengende naturområdene vil være en nødvendig forutsetning for å kunne gjennomføre de øvrige ledd i del 1 av Norsk sti- og løypeplan (jf kapittel 8). Villmarksbegrepet I en rekke sammenhenger benytter en begrepet "villmark". Oppfauelsen av "villmark" vil alltid være individuell. Enkelte vil kunne oppleve følelse av villmark i teustedsnære skogsområder. mens andre må ha full bevissthet om at en befinner seg i tlistrekkelig avstand fra et naturinngrep for å kunne få denne følelsen. "Villmarr blir på deune måten et subjektivt begrep og det foreligger heller ikke noen entydig dermisjon av dette. "Villmark" blir derfor en lite anvendelig benevnelse i offentlig plansammenheng. SVALB ARD Vår nordligste landsdel, Svalbard, står antakelig foran en omfattende turistutvikling. Turistaktivitene er her tildels svært forskjellig fra resten av landet, men tradisjonelle friluftslivsaktiviteter, som for eksempel fotturer, vil trolig øke. Prosjektgruppen antok at en utvilding av tradisjonelt friluftsliv på øygruppen kanskje kunne være vel så fordelaktig som storstilt satsing på "tungt reiseliv". På bakgrunn av dette tok prosjektgruppen tidlig i arbeidet kontakt med Sysselmannen på Svalbard for å få synspunkter på hvorvidt denne landsdelen også burde være med Norsk sti- og løypeplan. I sitt svarbrev (5.5.1988) vurderer Sysselmannen det som lite aktuelt å inkludere Svalbard i en Norsk sti- og løypeplan. Dette med den begrunnelse at de problemer og behov en har når det for eksempel gjelder å tilrettelegge for friluftslivsaktiviteter på

fastlandet enten ikke er relevante på Svalbard eller de må løses på andre måter. Det uttrykkes dessuten bekymring for at en Svalbard-del i denne planen lett vil kunne bli vel mye farget av hvordan en løser oppgavene på fastlandet. 22 Sysselmannen pekte videre på at det var under arbeid en utredning om ferdsel på Svalbard i regi av Geografisk institutt ved Universitetet i Oslo (Kaltenborn 1990). Denne utredningen ble det antatt ville dekke en eventuell Svalbard-del i en Norsk stiog løypeplan. Prosjektgruppen tok Sysselmannens vurderinger til etterretning, slik at Svalbard ikke er tatt med i dette forslaget. En vil imidlertid fremheve at en del av de modeller for tilrettelegging, drift og vedlikehold av rutenett, slik de praktiseres på fastlandet, med fordel burde kunne benyttes også i vår nordligste landsdel. Spesielt vil en fremheve den ekspertise som Den Norske Turistforening har på dette felt. Den vil for eksempel bli benyttet i planleggingen av en rute mellom Longyearbyen og Barentsburg.

23 6. RUTENETTET I NORGE I dette kapittelet tas opp forhold omkring nettet av gjennomgangsruter. Det vises tilkart nr. 1 - "Rutenett og ovemattingssteder", som blant annet gir oversikt over alle eksisterende og planlagte/påtenkte nye ruter. Også kart nr. 2 - "Anbefalte tilretteleggingskategorier for friluftsliv" (arealsonering) bør studeres i sammenheng med dette kapittelet. Kartene er bevisst holdt i liten målestokk fordi Norsk sti- og løypeplan er en overordnet utredning, som skal vise det nasjonale kartbildet. Det tas dermed heller ikke stilling til eksakt terrengplassering av nye ruter eller hytter. Slike forhold skal avklares på fylkes- og kommunenivå. 6.1 EKSISTERENDE RUTENETT Turistforeningene har stått for det alt vesentlige når det gjelder merking av gjennomgangsruter i skog- og fjellterreng. Foreningene holder i dag vedlike et merket rutenett på henimot 18.500 km. Bare unntaksvis har reiselivsbedrifter eller andre organisasjoner merket turruter utenfor sine nærområder. Turistforeningene eier eller disponerer dessuten ca. 290 hytter og overnattingssteder knyttet til dette rutenettet. Prosjektgruppen har ikke funnet å ville peke ut et eget hovedrutenett, da en prioritering av enkelte ruter til fordel for andre synes lite hensiktsmessig. Turistforenin enes eksisterende ruter r. 1.1.1990 defineres derfor som basis for RUTENETTET I NORGE. Det er en målsetting å sikre forutsetningene for at allmennheten også i fremtiden kan nyte godt av dette eksisterende nett av hytter og ruter. Dette er en vesentlig basis for å fremme allmennhetens muligheter til tradisjonelt friluftsliv i fjellterreng. Dagens rutenett har gode variasjoner når det gjelder fjellområder, fordeling på ulike hyttetyper, turmuligheter osv. Nybygging av hytter de senere år har imidlertid skjedd i form av mindre, selvbetjente hytter. Det bør være et mål bevisst å sikre en større variasjonsbredde i hyttetyper (ubetjente, selvbetjente og betjente hytter) og driftsformer ved videreutvikling av rutenettet. Dette for å kunne gi et tilbud til folk med ulike behov, erfaringsbakgrunn og forutsetninger. 6.1.1 BRUKEN AV RUTENETTET Siden århundreskiftet har det vært en betydelig økning i bruken av rutenettet i Norge. Konkrete brukertall foreligger dessverre ikke. En pekepinn får vi fra overnattingsstatistikker, selv om disse ikke dekker fotvandrere og skigåere som overnatter i telt, dagsturbesøkende etc. Hyttestatistikk viser oss dessuten bruk av turistforeningenes hytter gjennom hele århundret. Den første store "toppen" i antall brukere finner vi under krigen. For enkelte hytter har krigsrekordene blitt stående fram til i dag. Figur 6.1 viser utviklingen i overnattingstallet på Den Norske Turistforenings (DNT) egne hytter i perioden 1960-1989. I denne perioden er trafikken blitt mer enn doblet. Utviklingen er noe forskjellig for sommer og vinter. Vintertrafikken viser jevn vekst i

24 hele perioden. Totaltallene - og spesielt sommertallene - viste en klar nedgang fra 1980 til 1983. Etter dette har det imidlertid vært en kraftig vekst, spesielt om sommeren. F eks viste sommertrafikken 1989 en økning på 7 % i forhold til 1988. 150.000 125.000 Totalt Sommer 100.000 1Onter 75.000 50.000./... "./ - - - -... 25.000 _..- - *. _ 0 80 62 64 66 68 70 72 74 76 78 80 02 84 88 88 Figur 6.1 : Antall overnattinger på Den Norske Turistforenings hytter i perioden 1960-1989. Kilde: DNT. Dersom en også tar med de hyttene som drives av lokale turistforeninger, var det totale overnattingstallet på alle turistforeningenes hytter i 1989 ca. 260.000. I tillegg til dette kommer overnattinger på private turisthytter og i telt. 6.2 FORSLAG TIL NYE RUTER OG RUTEOMRÅDER Generelt Hensikten med Norsk sti- og løypeplan er ikke "å bygge landet" med turisthytter og ruter, men å sikre et variert og rimelig rutetilbud av god kvalitet i de ulike deler av landet. Dette innebærer at økonomiske og andre forutsetninger for å opprettholde eksisterende hytte- og rutenett må sikres, foruten at det i enkelte deler av landet legges opp til supplerende eller nye rutenett. I noen områder er det aktuelt å vurdere omlegging eller nedlegging av eksisterende ruter ut ifra hensynet til naturvern og/eller i forhold til intensjonen om å holde enkelte naturområder helt fri for tilrettelegging av friluftshensyn.