Verb er viktige og vanskelige?

Verb er viktige og vanskelige? En undersøkelse av tilgang til og bruk av verb hos en afasirammet i ulike situasjoner * Marianne Lind 1 & Hanne Gram Simonsen 2 1 Bredtvet kompetansesenter, Oslo 2 Institutt for lingvistiske fag, Universitetet i Oslo Artikkelen presenterer en norsk kasusstudie av hvordan en afasirammet mann mestrer fortidsbøyning av verb i fri samtale og i en kontrollert testsituasjon. Resultatet av studien viser en markant forskjell mellom de to situasjonene. I fri samtale bruker den afasirammede svært få verb og svært få fortidsbøyde former. Til tross for dette greier han ved hjelp av ulike strategier og i samarbeid med samtalepartneren sin å formidle at det han snakker om, er noe fortidig. I testsituasjonen skårer den afasirammede meget høyt (83 % korrekte responser), men han gjør også noen interessante feil. Resultatet av studien diskuteres i forhold til spørsmål om språklig og kommunikativ kompetanse, strukturering av det mentale leksikon, samt i forhold til implikasjoner for beskrivelse og terapi av afasirammede. Studien viser også hvordan lingvistisk kunnskap kan brukes i beskrivelse og analyse av patologisk avvikende språk, og hvordan denne typen språk kan bidra til lingvistisk innsikt. Som en kasusstudie åpner den imidlertid ikke for generelle konklusjoner. Vi ønsker derfor å følge opp denne studien med flere informanter, og til det trenger vi hjelp fra Logopedens lesere. Innledning Verb det vil si ord som på norsk kan bøyes i tempus (tid) og modus, og som ofte beskriver handlinger og tilstander er svært viktige som byggeklosser når vi formulerer og fortolker ytringer. Valget av verb og verbform bestemmer ofte hvor mange og hva slags andre setningsledd vi må eller kan ha med i en grammatisk akseptabel ytring. Bruker vi for eksempel et verb som sove, må vi (normalt) ha et subjekt som er levende (animat) (gutten sover), og subjektet er det eneste helt nødvendige setningsleddet dette verbet krever i en ytring, selv om det er mulig å ha med flere setningsledd (gutten sover tungt i senga). Verbene hører til det som kalles innholdsord i språket i likhet med for eksempel substantiv og adjektiv, men til forskjell fra for eksempel preposisjoner og konjunksjoner og dermed spiller de også en viktig rolle for formidling og fortolkning av selve meningsinnholdet eller budskapet i ytringen. Det følgende utdraget fra en samtale med en afasirammet mann * Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Norsk tidsskrift for logopedi, nr. 4, 2002 (s. 26-32) 1

eksemplifiserer dette. Her foregår det vi kan kalle en forhandling om mening, og i sentrum for denne forhandlingen står forskjellen i betydning mellom verbene kaste og miste. M. (ikke afasirammet) og A. (afasirammet) snakker om det å bruke en kommunikasjonsbok som støtte i samtalen. A. bruker ikke dette i samtalen med M. Eva er en annen afasirammet som både A. og M. kjenner. I utskriften av samtalen viser punktum (.. og ) til korte og lange pauser. Utskriften er noe forenklet. 1 M: Eva hadde noe som var veldig fint 2 hun hadde ei lita bok eller.. ja ei lita mappe liksom 3 A: ja 4 M: ja.. og så stod det n- ja.. litt forskjellig 5 stod hva mannen hennes het og 6 A: ja 7 M:.. hva hun hadde arbeidet med og 8 A:.. ja da 9 M: har du det? 10 A: ja da 11 M:.. men du vil ikke bruke den? 12 A: nei men eh 13 eh 14.. jeg.. kasta 15 men kasta 16 M: har du kasta den? 17 A: ja.. men eh vet ikke 18 M: du har mista den? 19 A:.. ja 20 ja 21 M: eller kasta du den med vilje? 22 A:.. nei 23 M:.. nei 24 A:.. nei 25 M: du mista den bare? 26 A:.. ja 27 M:.. ja Det er kjent både fra praksiserfaring og fra forskning at bruken av verb er vanskelig for en del afasirammede. Vanskene innebærer blant annet at de bruker få verbformer, og at de har problemer med verbbøyning (se for eksempel Bastiaanse & Jonkers 1998; Bates, Chen, Tzeng, Li & Opie 1991; Bates, Wulfeck & MacWhinney 1991; Caramazza & Berndt 1985; Kolk & Heeschen 1992; Menn, O Connor, Obler & Holland 1995). 2

I denne artikkelen presenterer vi en norsk kasusstudie av hvordan en afasirammet mann mestrer fortidsformer av verb i to ulike situasjoner: i fri samtale og i en kontrollert testsituasjon. I hovedsak viser undersøkelsen vår svært store forskjeller i bruken av verb i de to situasjonene. I fri samtale bruker den afasirammede svært få verbformer av 2000 ordformer ytret i løpet av en times samtale er det kun 36 verbformer. Til sammenligning ytret den ikke-afasirammede deltakeren i denne samtalen over dobbelt så mange ordformer (ca 4400), og produserte 36 verbformer i løpet av ca 175 ordformer. Andelen fortidsformer av verb hos den afasirammede er også svært lav. I løpet av to og en halv times opptak av samtaler finner vi bare tre eksempler på mer eller mindre korrekt bruk av en fortidsform av et verb. For å formidle at det han snakker om, er noe fortidig, bruker den afasirammede samtaledeltakeren i stedet ulike strategier, som vi kort skal beskrive nedenfor. Det at verbene er så godt som fraværende i den frie språkproduksjonen hans, skiller ham selvfølgelig fra voksne språkbrukere uten afasi eller andre språkvansker. I testsituasjonen, derimot, er resultatet et helt annet. I denne situasjonen skal den afasirammede kun finne frem til og produsere fortidsformer av oppgitte verb han har med andre ord bare én ting å konsentrere seg om og da viser det seg at han presterer på et nivå som ikke ligger langt unna det voksne, normalspråklige informanter under press greier. Hvordan testen er laget, og mer om resultatene av den, skal vi komme nærmere inn på om litt. Den store forskjellen i hva den afasirammede presterer i de to situasjonene, åpner for flere spørsmål. Hva forteller dette resultatet oss om den afasirammedes språklige og kommunikative kompetanse? Hva forteller det oss om struktureringen av språk i hjernen? Hvilke implikasjoner kan resultatet ha for beskrivelse og tiltak i forbindelse med afatiske språkvansker? Vi kommer tilbake til disse spørsmålene mot slutten av artikkelen. Resultatene av studien vår er tidligere presentert i Simonsen & Lind (2002) og i Lind (2002). (Noen av dette tidsskriftets lesere kan også ha hørt studien omtalt under en forelesning ved Logopedlagets vinterkurs i Oslo, mars 2001.) En av grunnene til at vi nå ønsker å presentere denne studien i norsk språkdrakt, for norske logopeder, er at vi ønsker å utvide undersøkelsen med flere afasirammede, fortrinnsvis med primært ekspressive vansker og en ikke-flytende type afasi. Siden vår studie er en kasusstudie med bare én informant, kan vi ikke trekke noen generelle konklusjoner, og for å finne ut hvor særegne eller generelle resultatene våre er, vil vi gjerne ha flere informanter. Dersom noen av leserne kjenner til afasirammede som de 3

tror kunne egne seg for og være villige til å delta i en slik undersøkelse, ville vi sette stor pris på en henvendelse. Før vi gjør nærmere rede for de to delundersøkelsene i studien vår den frie samtalen og den kontrollerte testen vil vi få presentere informanten vår. Vi kaller ham Aksel. Aksel er en norsk mann midt i femti-årene, som har hatt afasi siden 1992. Aksel er relativt hardt rammet av en Broca-type afasi. Han har med andre ord ganske store vansker med språkproduksjonen. I spontantale har han et svært begrenset ordforråd og dårlig utnyttelse av språkets grammatikk. Ytringene hans er korte svært ofte består de av bare ett, to eller tre ord og han bruker i stor grad et begrenset utvalg ord (ja, ja da, nei, nei da, jo, jo da, jeg, akkurat, fint, god/godt, bra, men, vet ikke, der). Han bruker i liten grad substantiv og verb, men siden verbene ser ut til å være enda mer problematiske enn substantivene, har vi konsentrert oss om disse i undersøkelsen vår. Aksels språkforståelse er relativt sett bedre enn språkproduksjonen hans, og han har ikke taleapraksi. Spontantale Som sagt produserer Aksel svært få verbformer og spesielt få fortidsbøyde former i fri samtale. Ikke desto mindre greier han å referere til fortidige hendelser og tilstander. Spørsmålet er da hvordan han får til dette uten å bruke fortidsbøyde verbformer og ofte uten å bruke verb i det hele tatt. For å få til fortidsreferanse bruker Aksel ulike typer strategier. Den viktigste strategien er å utnytte samtalepartneren og samtalekonteksten som et stillas for sine egne ytringer. Hvis samtalepartneren for eksempel stiller et spørsmål om en fortidig hendelse, trenger ikke Aksel bruke en fortidsform av et verb i svaret sitt for at samtalepartneren skal forstå at han refererer til noe som har hendt. Samtaleutdraget nedenfor illustrerer dette. (H. er Aksels datter.) 1 H: kan ikke du fortelle hva jeg var med på i går da? 2 A: danse 3.. ja I dette eksempelet er det helt uproblematisk at Aksel bruker en infinitivsform (danse) i stedet for en fortidsform (dansa eller danset) fordi samtalepartneren hans allerede har skapt en fortidsramme for denne samtalesekvensen gjennom sin bruk av verbformen var og tidsuttrykket i går. 4

Det er imidlertid ikke alltid at denne strategien er like vellykket. Hvis det foregår et skifte i tidsrammer i samtalen for eksempel fra en fortidsreferanse til en nåtidsreferanse og dette skiftet ikke markeres tydelig, kan det bli mer problematisk å tolke Aksels ubøyde verbformer riktig. Det neste samtaleutdraget illustrerer dette. 1 A:.. ja 2 ja da 3 ((drikker kaffe)) 4 Aftenposten 5 M: var du i Aftenposten? 6 A:.. nei 7 puh 8 M: næhei? 9 A:... Aftenposten 10... kikke ((blar på liksom i en avis)) 11 jeg 12 Aften- 13 avisa 14 M:.. mm ((nikker)) 15 A:.. ((ler)) 16 M: klarer du å lese den? 17 A: eh.. nei 18 M: nei? 19 A:.. nei 20 M:.. men du pleier å bla i den? 21 A: ja.. akkurat Rett forut for dette utdraget har samtalen dreid seg om en fortidig hendelse (hva som skjedde da Aksel fikk afasi, hva han arbeidet med før han fikk afasi osv). Når Aksel kommer med ytringen Aftenposten (linje 4) uten noen form for tidfesting, er det dermed naturlig at samtalepartneren hans tolker denne ytringen innenfor den tidsrammen som allerede finnes i samtalen, nemlig fortidsrammen (jf. bruken av verbformen var i linje 5). Det viser seg imidlertid at denne tolkningen er feil, og deltakerne må gjennom en liten oppklaringsrunde før det er klart at Aksel ikke snakker om noe fortidig, men om noe som skjer hver dag, og at Aftenposten (i linje 4) ikke viser til en arbeidsplass, men til det faktiske avisproduktet. I tillegg til å bygge på de tidsrammene som allerede finnes i samtalen, bruker Aksel også andre strategier for å uttrykk fortid uten verbbøyning eller uten verb. En av strategiene hans er å skrive ned på papir eller bare med pekefingeren på bordplata eller buksebeinet et tidligere årstall. Samtidig med dette sier han ofte ordet år fulgt av en annen ytring som sier 5

noe om hva som skjedde eller hvordan noe var. Denne siste ytringen kan bestå av en verbform, men den kan også bestå av et ord fra en annen ordklasse. Ved å starte med å skrive ned et årstall for eksempel 1966 før han produserer en ytring for eksempel ete gjør Aksel det klart at ytringen skal tolkes med fortidsreferanse altså åt i dette eksempelet. En annen type uttrykk Aksel bruker for å klargjøre fortidsreferansen, er ord som refererer til ukedagene eller månedene, slik det følgende utdraget viser. 1 A: september 2 ehm 3 Vesla 4 Vesla 5.. og eh Hildegunn 6.. og jeg 7 H: å ja 8 A: ja 9 brua 10 H: ved Bø 11.. nei Nes mener jeg 12 A: Vik.. ja 13 H: å ja 14.. der hvor vi kjørte 15.. den grusomme turen vi hadde ((ler)) 16 A: ((ler)) ja Denne samtalen foregår i desember, så når Aksel starter med å si september (linje 1), signaliserer han at han i alle fall ikke snakker om noe nåtidig, men om noe i enten fortid eller fremtid. Resten av ytringene hans gjør at samtalepartneren hans forstår at han snakker om noe fortidig en biltur de har vært på for noen måneder siden (jf. linje 14-15). Selv om Aksel har store problemer med å produsere verbformer, spesielt fortidsformer, i frie samtaler, er det helt klart at han vet at ytringer på norsk må forankres tidsmessig, og at han bruker ulike strategier for å få til dette. For å få etablert en fortidig tidsramme i samtalen, er det imidlertid helt sentralt at den språklig funksjonsfriske samtaledeltakeren deltar aktivt som en fortolker av Aksels samtalebidrag. Denne etableringen skjer ofte gjennom det vi kan kalle en tre-delt forhandlingsstruktur : a) den afasirammede presenterer en ytring som mangler (en fullstendig) tidsramme 6

b) den språklig funksjonsfriske samtalepartneren presenterer en tolkning i form av en ytring med en korrekt (dvs tidsbøyd) verbform c) den afasirammede godkjenner eller avslår tolkningen Denne forhandlingsstrukturen kjenner vi igjen fra normalsamtaler også, men den blir tydeliggjort på en spesiell måte i samtaler den en eller flere av deltakerne har en eller annen form for språkvanske. Slike samtaler viser svært eksplisitt hvordan samtaler er samarbeid, noe som også poengteres i forskningslitteraturen (se for eksempel Collins & Marková 1995; Goodwin 1995; Klippi 1996; Lind 1998, 2002; Milroy & Perkins 1992). Verbtesten Testen vi brukte for å undersøke Aksels evne til å bøye verb i en eksperimentell situasjon, er opprinnelig utviklet for å undersøke normalspråklige barns utvikling av fortidsbøyde verbformer (Ragnarsdóttir, Simonsen & Plunkett 1999). Testen har også vært brukt på voksne normalspråklige informanter (Bjerkan & Simonsen 1996) og på barn med spesifikke språkvansker (Bjerkan 2000, Simonsen & Bjerkan 1998). Testen utføres på den måten at informanten blir vist et bilde av noen som utfører en handling, for eksempel en gutt som hopper. Den som utfører testen, sier så: Dette er en gutt som hopper. Han hopper opp og ned. Han gjorde det samme i går. Hva gjorde han i går? Han Informantens oppgave blir da å fylle inn en respons, fortrinnsvis en korrekt bøyd verbform, i dette tilfellet hoppet eller hoppa. Da Aksel ble testet, var infinitivsformen av verbet også skrevet under hvert bilde. Testen består av 60 verb som skal være representative for de viktigste verbklassene i norsk. Norsk skiller som kjent mellom svake ( regelrette ) og sterke ( uregelrette ) verb. De svake verbene er slike som danner fortid ved hjelp av en endelse som utgjør en egen stavelse (hoppa/hoppet, likte, lagde, nådde), mens sterke verb danner fortid uten en slik endelse, men ofte med vokalskifte (gikk, sang). Vi skiller mellom to svake klasser: en stor, svak klasse, som har endelsene -a/-et, der omtrent 56 % av verbene hører hjemme, og en liten, svak klasse, som har endelsene -te/-de/-dde, med omtrent 40 % av verbene. De sterke verbene utgjør dermed bare omtrent 4 % av verbene, og disse verbene kan også deles inn i større og mindre undergrupper (se Endresen & Simonsen (2001) for en nærmere beskrivelse av det norske verbsystemet). Tabell 1 gir en oversikt over hvordan verbene i testen fordelte seg på de ulike verbklassene. 7

Verbklasse: Svak, stor Svak, liten Sterk, stor Sterk, stor Sterk, Totalt klasse klasse undergruppe A undergruppe B idiosynkratiske antall Antall verb: 16 17 9 9 9 60 Tabell 1: Verbtyper i testen I testen er det også kontrollert for frekvens, slik at omtrent det samme antallet lavfrekvente og høyfrekvente verb er representert i hver klasse. Da Aksel ble testet, fikk han god tid til å tenke seg om før han svarte. På 50 av de 60 verbene var responsen hans korrekt, noe som tilsvarer 83 % korrekte responser. Til sammenligning har en gruppe med normalspråklige voksne i gjennomsnitt 94 % korrekte responser. (Denne gruppen ble testet under press det vil si at de måtte svare så fort som mulig for å øke sannsynligheten for feil.) Mens andelen korrekte responser fordeler seg relativt jevnt mellom de ulike verbklassene hos de normalspråklige voksne, har Aksel helt klart størst problemer med de sterke verbene, og spesielt med de idiosynkratiske sterke verbene (det vil si verb som ikke hører til noen større gruppe med likt bøyningsmønster, for eksempel se og gå). Tabell 2 viser fordelingen av korrekte responser på verbklassene. Verbklasser: Svak, stor klasse (16 verb) Svak, liten klasse (17 verb) Sterke verb (27 verb) Kontrollgruppe 14,6 (91 %) 16,5 (97 %) 25,4 (94 %) (gjennomsnitt): Aksel: 13 (81 %) 16 (94 %) 21 (78 %) Tabell 2: Korrekte responser fordelt på verbklasser De ti verbene Aksel ikke klarte å gi en korrekt respons på, regner vi som feil. Vi skal komme tilbake til hvilke feiltyper Aksel og kontrollgruppen gjorde. Det er imidlertid interessant å merke seg at selv om Aksel ikke greide å bøye disse ti verbene i testen, var han i stand til å vurdere om våre forslag til responser var korrekte eller ikke. Med andre ord: hvis den formen vi foreslo, var korrekt, var han enig, og hvis formen ikke var korrekt, var han uenig. Den store 8

andelen korrekte responser og evnen hans til å vurdere om en gitt form er korrekt eller ikke, tyder på at bøyningssystemet for verb er intakt i det vi kan kalle Aksels mentale leksikon eller ordboka i hjernen. Hvis vi ser nærmere på de feilene Aksel gjør, og sammenligner dem med de feilene de normalspråklige voksne gjør, ser vi at Aksel gjør flere feil enn gjennomsnittet hos kontrollgruppen, men feilene er stort sett av samme type hos Aksel og kontrollgruppen. Det er ett unntak: i den feiltypen som dreier seg om å velge feil bøyningsform av (det korrekte) verbet, valgte Aksel infinitiv eller presens, mens kontrollgruppen alltid hadde en partisippform. I tillegg ser vi at de feilene Aksel gjør, fordeler seg annerledes på feiltypene enn de feilene kontrollgruppen gjør. Tabell 3 gir en oversikt over feiltyper og fordeling. De tre første feiltypene dreier seg om å overgeneralisere et verb til en annen klasse (for eksempel rang i stedet for ringte som blir feiltype nummer 3), mens de to siste feiltypene dreier seg om å velge feil bøyningsform av det korrekte verbet (for eksempel springer i stedet for sprang, feiltype 4) eller feil verb (for eksempel løp i stedet for sprang). Antall og typer feil: Kontroll gruppe: Gjenomsnitt Type 1: antall feil Generalisering til (maks 60) stor svak Type 2: Generalisering til liten svak Type 3: Generalisering til sterk Type 4: Feil bøyningsform Type 5: Feil verb 3,6 10 % 47 % 17 % 11 % 15 % Aksel: 10 10 % 10 % 50 % 30 % Tabell 3: Fordeling av feil på ulike feiltyper I motsetning til kontrollgruppen har Aksel svært få overgeneraliseringsfeil; i stedet velger han ofte feil bøyningsform eller feil verb (feiltype 4 og 5). Når han velger feil verb, viser det verbet han velger, ofte betydningsmessig eller lydlig slektskap med det oppgitte verbet. (Dette ser vi også i spontantalen, som i eksempelet med miste/kaste tidligere i denne artikkelen.) Enkelte ganger kan begge disse feiltypene forekomme når han leter seg frem til en respons. Et av verbene dette skjedde med, var vekke. Her var Aksel i rekkefølge innom formene vakna våkne, vekker, vakna og vekte før han bestemte seg for vakna. Vi ser at han prøver seg med 9

feil bøyningsform: vekker (feiltype 4), feil, men beslektet verb: vakna, våkne (feiltype 5), og at han til og med er innom den korrekte formen (vekte), som han imidlertid forkaster. I motsetning til hva den frie samtalen indikerer, tyder dataene fra testsituasjonen på at det verbale bøyningssystemet er intakt i Aksels mentale leksikon. Han gir en stor mengde korrekte responser, og de feilene han gjør, er først og fremst relatert til de mest uregelrette verbene. Han gjør de samme typene feil som voksne normalspråklige, men med en noe annen fordeling mellom feiltypene, først og fremst kjennetegnet ved mindre bruk av overgeneralisering til en annen verbklasse. Hvorfor er verb vanskelige i noen situasjoner? Studien vår viser at selv om verbene er vanskelige for Aksel, er det ikke riktig å si at han har mistet verbene. Kunnskapen om dem er der i hjernen men det er ikke i alle situasjoner han greier å aktivere denne kunnskapen. Med andre ord: i noen situasjoner har han relativt god tilgang til verb, mens han i andre situasjoner har dramatisk dårligere tilgang til den samme typen ord. Det er viktig å være klar over at den studien vi har gjort, bare tar for seg verb. Vi har altså ikke undersøkt om det er noen tilsvarende forskjell mellom hva Aksel mestrer i fri samtale og i en testsituasjon når det gjelder andre ordklasser, for eksempel substantiv. Vi vet med andre ord ikke om Aksels vansker med tilgangen til ordformer gjelder verbene spesifikt eller om det er et mer generelt problem. Resultatene våre samsvarer med tidligere forskning som viser at afasirammede med en ikke-flytende og/eller agrammatisk taleproduksjon har problemer med verb og verbbøyning (se tidligere nevnte referanser), og forskning som viser at en del afasirammede i enkelte tilfeller har en bedre språkproduksjon i eksperimentelle tester enn i spontantale (se for eksempel Badecker & Caramazza 1985; Kolk & Heeschen 1992; Martin, Wetzel, Blossom-Stach & Feher 1989; Wilkinson 1995). Det sentrale spørsmålet vi må stille, blir da: hvorfor er verbene vanskeligere for Aksel i noen situasjoner enn i andre? Vi tror at en viktig del av svaret på dette spørsmålet ligger i begrepet kognitiv overbelastning. I en vanlig, fri samtalesituasjon er det svært mange ting en samtaledeltaker må konsentrere seg om. Han eller hun må lytte til, oppfatte, forstå og vurdere hva samtalepartneren sier, og samtidig selv være i stand til å formulere et språklig bidrag: finne ut hva man vil si, hente frem de korrekte ordformene fra det mentale leksikonet, sette dem sammen til en grammatisk 10

akseptabel ytring og produsere ytringen som en talt, muntlig sekvens. For en afasirammet samtaledeltaker med det vi kan kalle redusert prosesseringskapasitet, kan det bli for mange ting å holde styr på samtidig i samtalesituasjonen. Det oppstår en kognitiv overbelastning som må reduseres på en eller annen måte. En måte å redusere overbelastningen på, kan være å unngå eller omgå ord fra kategorier som av en eller annen grunn er vanskelige, for eksempel verb. Årsakene til at verb er vanskelige, kan være flere. En grunn kan være at det generelt er problematisk å danne seg et mentalt bilde av verbene (Bird & Franklin 1996; Bird, Howard & Franklin 2000). En annen grunn kan være at verb generelt er en ordkategori med mange bindinger til andre typer ord (Lind 2002). Det vil si at når vi aktiverer et verb, aktiverer vi samtidig andre ord og forestillinger, for eksempel ord som viser til den som utfører en handling, hvem handlingen går ut over, hva resultatet av handlingen er og så videre. Verb er dermed en type ord som krever stor grad av prosessering i hjernen noe som igjen innebærer en høy grad av kognitiv belastning. I motsetning til i samtalesituasjonen reduseres den kognitive belastningen betraktelig i testsituasjonen. I denne situasjonen kan Aksel konsentrere seg kun om å finne frem til én enkel verbform av et oppgitt verb. Situasjonen krever dessuten at han bruker et verb; han kan med andre ord ikke kompensere på andre måter, slik han kan i samtalesituasjonen. I tillegg til at testsituasjonen viser oss at Aksel ikke har mistet verbene eller evnen til å finne frem til bøyde verbformer, kan testresultatene hans også fortelle oss noe om hvordan (deler av) språksystemet hans i dette tilfellet bøyningssystemet er strukturert i hjernen. For eksempel er det tydelig at de formene han har størst vansker med, er de mest uregelrette formene, eller med andre ord de formene som har minst til felles med andre former. Den løsningen han oftest tyr til i slike problematiske tilfeller, er å velge enten en annen bøyningsform av det samme verbet eller et annet verb med lydlige og/eller betydningsmessige fellestrekk med det oppgitte verbet. Hvis vi tenker oss at det mentale leksikonet ordboka i hjernen er strukturert som et nettverk der ordformene er knyttet sammen på bakgrunn av både lydmessig og betydningsmessig likhet, kan det se ut til at det Aksel gjør når han støter på et vanskelig verb, er å aktivere en større del av nettverket enn kun det ene verbet han er ute etter. Hvis vi også antar at den måten språket er strukturert på i Aksels hjerne, ikke skiller seg fundamentalt fra den måten språket er strukturert på i alle andre hjerner det vil si at afasien 11

ikke har ført til en total omorganisering av språkkunnskapen kan vi også lære noe om den normale språkevnen ved å studere Aksels språkproduksjon. Slik kan data fra afasirammedes språkproduksjon være et viktig tilskudd når vi formulerer og tester språkvitenskapelige teorier, og dermed kan også afasiforskningen og språkvitenskapen være til gjensidig nytte og berikelse (Lind 1995). Veien videre Vi har nå beskrevet en studie av evnen til å bruke bøyde verbformer hos en norsk mann med en ekspressiv form for afasi, og vi har diskutert noen mulige forklaringer og språkvitenskapelige følger av resultatene våre. Vi har imidlertid ikke diskutert hvilke implikasjoner denne studien kan ha for det logopediske praksisfeltet. Som språkvitere er dette strengt tatt utenfor vårt kompetanseområde, men vi tillater oss allikevel å gjøre oss noen tanker om det. Først og fremst synes det klart for oss at studien vår tydelig understreker hvor viktig det er å basere beskrivelse og vurdering av den afasirammedes språkevne på ulike typer språkmateriale (både forskjellige tester og forskjellige typer fri taleproduksjon). Den språkkompetansen som kommer til uttrykk i én type situasjon gir oss ikke nødvendigvis det hele og fulle bildet av hvilke vansker den afasirammede har, og hvilket potensial han eller hun sitter inne med. Vi mener også at studien vår demonstrerer at den som skal beskrive og vurdere en afasirammet persons språk- og kommunikasjonsevner må ha en trygg forankring i teorier om normale språk- og kommunikasjonsprosesser. Når det gjelder spørsmålet om tiltak, er nok den umiddelbare tanken at de gode resultatene Aksel oppnår i testsituasjonen, bør føre til (økt) trening på verb og verbbøyning, slik at han også lettere kan klare å bruke denne typen ord i frie samtaler. Når vi ser nærmere på samtalematerialet, er det imidlertid ikke sikkert at dette er veien å gå allikevel. Aksel greier jo faktisk å plassere ytringene sine tidsmessig uten å bruke bøyde verbformer. De gangene det oppstår problemer (forståelsesvansker) i samtalesituasjonen, er når et skifte i tidsmessig forankring som ofte faller sammen med et skifte i samtaleemne ikke er tydelig nok signalisert. En mulig oppgave i behandlingssituasjonen trolig med potensial for større gevinst kunne være å trene opp evnen til å signalisere disse endringene i tidsrammer (og emner) tydeligere. Som vi har understreket flere ganger, er vår undersøkelse bare en enkeltkasusstudie, og vi kan ikke trekke generelle konklusjoner, verken om språkevner, kommunikasjonsmønstre, kompensasjonsstrategier, det mentale leksikonet eller noe annet. Vi håper imidlertid at vi skal 12

kunne undersøke flere afasirammede, primært med en ekspressiv form for afasi, og i første omgang primært i forhold til den eksperimentelle verbtesten. Kjenner du noen som kunne tenke seg å være med, må du gjerne ta kontakt. Vi trenger stadig økt kunnskap om hvordan ulike aspekter ved afasi arter seg på morsmålet vårt. Referanser Badecker, B. & A. Caramazza 1985: On considerations of method and theory governing the use of clinical categories in neurolinguistics and cognitive neuropsychology: The case against agrammatism. Cognition, 20, 97-125. Bastiaanse, R. & J. Jonkers 1998: Verb retrieval in action naming and spontaneous speech in agrammatic and anomic aphasia. Aphasiology, 12, 951-969. Bates, E., S. Chen, O. Tzeng, P. Li & M. Opie 1991: The noun-verb problem in Chinese aphasia. Brain and language, 41, 203-233. Bates, E., B. Wulfeck & B. MacWhinney 1991: Cross-linguistic research in aphasia: An overview. Brain and language, 41, 123-148. Bird, H. & S. Franklin 1996: Cinderella revisited: a comparison of fluent and non-fluent aphasic speech. Journal of neurolinguistics, 9, 187-209. Bird, H., D. Howard & S. Franklin 2000: Why is a verb like an inanimate object? Grammatical category and semantic category deficits. Brain and language, 72, 246-309. Bjerkan, K. M. 2000: Verbal morphology in specifically language impaired children: Evidence from Norwegian. Oslo: Unipub. Bjerkan, K. M. & H. G. Simonsen 1996: Prosessering av preteritumsformer i norsk: eksperimentell evidens fra barn og voksne. Norsk lingvistisk tidsskrift, 14, 189-207. Caramazza, A. & R. Berndt 1985: A multicomponent view of agrammatic Broca s aphasia. Kean, M.-L. (Ed.): Agrammatism. New York: Academic Press, 27-63. Collins, S. & I. Marková 1995: Complementarity in the construction of a problematic utterance in conversation. Marková, I., C. F. Graumann & K. Foppa (Eds.): Mutualities in dialogue. Cambridge, MA: Cambridge University Press, 238-263. Endresen, R. T. & H. G. Simonsen 2001: The Norwegian verb. Simonsen, H. G. & R. T. Endresen (Eds.): A cognitive approach to the verb: Morphological and constructional perspectives. New York & Berlin: Mouton de Gryuter, 73-94. Goodwin, C. 1995: Co-constructing meaning in conversation with an aphasic man. Research on language and social interaction, 28, 233-260. Klippi, A. 1996: Conversation as an achievement in aphasics. Helsinki: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura. Kolk, H. & C. Heeschen 1992: Agrammatism, paragrammatism and the management of language. Language and cognitive processes, 7, 89-129. Lind, M. 1995: Hvordan kan afasiforskning bidra til å belyse normal språkevne? Norsk lingvistisk tidsskrift, 13, 169-186. Lind, M. 1998: Hva innebærer det å delta i en samtale? Et eksempel fra en samtale mellom en afasirammet og en ikke-afasirammet deltaker. Faarlund, J. T., B. Mæhlum & T. Nordgård (red.): MONS 7. Utvalde artiklar frå det 7. Møtet om Norsk Språk i Trondheim 1997. Oslo: Novus, 131-153. 13

Lind, M. 2002: Conversational cooperation: the establishment of reference and displacement in aphasic interaction. A Norwegian case study. Upublisert doktorgradsavhandling. Universitetet i Oslo: Unipub. Martin, R. C., W. F. Wetzel, C. Blossom-Stach & F. Feher 1989: Syntactic loss versus processing deficit: An assessment of two theories of agrammatism and syntactic comprehension deficits. Cognition, 32, 157-191. Menn, L., M. O Connor, L. K. Obler & A. Holland 1995: Non-fluent aphasia in a multilingual world. Amsterdam & Philadelphia: John Benjamins. Milroy, L. & L. Perkins 1992: Repair strategies in aphasic discourse: Towards a collaborative model. Clinical linguistics & phonetics, 6, 27-40. Ragnarsdóttir, H., H. G. Simonsen & K. Plunkett 1999: The acquisition of past tense morphology in Icelandic and Norwegian children: An experimental study. Journal of child language, 26, 577-618. Simonsen, H. G. & Bjerkan, K. M. 1998: Testing past tense inflection in Norwegian: A diagnostic tool for identifying SLI children? International journal of applied linguistics, 8, 251-270. Simonsen, H. G. & M. Lind 2002: Past tense expression in a Norwegian man with Broca s aphasia. Windsor, F., M. L. Kelly & N. Hewlett (eds.): Investigations in clinical phonetics and linguistics. Mahwah, N. J. & London: Lawrence Erlbaum, 45-56. Wilkinson, R. 1995: Aphasia: Conversation analysis of a non-fluent aphasic person. Perkins, M. & S. Howard (Eds.): Case studies in clinical linguistics. London: Whurr. 14