ØF-rapport nr. 01/2010 Klynge i krise Om tilpasningsstrategier hos utvalgte bedrifter i Raufoss industripark etter finanskrisen av Trond Nilsen Asgeir Skålholt
ØF-rapport nr. 01/2010 Klynger i krise Om tilpasningsstrategier hos utvalgte bedrifter i Raufoss industripark etter finanskrisen av Trond Nilsen Asgeir Skålholt
Tittel: Forfatter: Klynger i krise - Om tilpasningsstrategier hos utvalgte bedrifter i Raufoss industripark etter finanskrisen Trond Nilsen og Asgeir Skålholt ØF-rapport nr.: 01/2010 ISBN nr.: 978-82-7356-661-4 ISSN nr.: 0809-1617 Prosjektnummer: 10388 Prosjektnavn: VRI-tillegsprosjekt Klynger i krise Oppdragsgiver: Opplæringskontoret for Industrifag Raufoss Prosjektleder: Asgeir Skålholt Referat: Emneord: Denne rapporten ser på tilpasningsstrategier i industriklyngen på Raufoss etter finanskrisen høsten 2008. Fokuset er spesielt på leverandører til bilindustrien. Funnene peker på at det er vanskelig å få til gode koordinerte strategier i en slik situasjon som man var i høsten og våren 2008 og 2009. Mangel på kapital gjorde handlingsrommet til bedriftene med tanke på kompetansehevende tiltak lite. De offentlige virkemidlene var tilpasset normalsituasjonen og viste seg å ha sterke begrensninger med tanke på hvilke tiltak som kunne settes i gang og hvor fort tiltakene kunne settes i gang. OPP-prosjektet som var et felles prosjekt mellom bedriftene, fagforeningen og det offentlige lyktes etter hvert med å få i gang kurs som var viktige for mange permitterte. Nytten for bedriftene var likevel noe mer uklar. Finanskrisen, den nordiske modellen, den norske modellen, marginalisering, effektivisering, nedbemanning, tiltakspakken, opp-prosjektet Dato: Januar 2010 Antall sider: 80 Pris: Kr 120,- Utgiver: Østlandsforskning Postboks 223 2601 Lillehammer Telefon 61 26 57 00 Telefax 61 25 41 65 e-mail: post@ostforsk.no http://www.ostforsk.no Dette eksemplar er fremstilt etter KOPINOR, Stenergate 1 0050 Oslo 1. Ytterligere eksemplarfremstilling uten avtale og strid med åndsverkloven er straffbart og kan medføre erstatningsansvar.
Forord Det som bestemmer hva som skjer på Raufoss bestemmes like mye av avgjørelser tatt i Detroit, som i Oslo. Dette er virkeligheten de ansatte ved industriparken på Raufoss lever i hver dag. Verden veves stadig tettere sammen av aktiviteter og prosesser som har sosiale, økonomiske, teknologiske, kulturelle og rettslige følger for alle mennesker også de som lever i små lokalsamfunn på Toten. Informasjon og kommunikasjon, arbeidskraft og kunnskap krysser geografiske grenser i høy hastighet. Dette gir et skjebnefelleskap på kryss og tvers av geografien, et felleskap som har fått navn som internasjonalisering, globalisering og internasjonal arbeidsdeling. Uansett hva du kaller det er utviklingen den samme, den følger ingen rett linje. Dette får den konsekvens at prosesser i avsenderregion får uante og utilsiktede konsekvenser for mottakerregionen. Når etterspørselen etter biler faller i en region, får dette store følger for et bredt spekter med bedrifter i mange land. Egentlig vitale produksjonsmiljøene i en region må ta de bedriftsøkonomiske konsekvensene av nedgang i salget i andre. Denne økonomiske integrasjon mellom regioner som danner selve grunnlag for de prosesser denne analysen ser på. Situasjonen for bedriftene på Raufoss inngår i en internasjonal trend, men i denne rapporten skal vi fokusere på regionen innlandet. Hele eksportindustrien i innlandet har store utfordringer knyttet til den markante nedgang i aktiviteten i verdensøkonomien vi så høsten 2008. For menneskene i bedriftene og for bedriftene har det store konsekvenser. Denne undersøkelsen har som målsetting å utvikle mer kunnskap om hva som skjer med hvem i situasjoner hvor bedrifter opplever kriser. Vi vil utvikle kunnskap om krisens betydning for bedriftene og studere hvordan bedriftene agerer på markedsstrukturelle endringsprosesser. Denne rapporten ville ikke sett dagens lys dersom ikke bedriftene hadde stilt sine ressurser til rådighet. Derfor vil vi rette vår takknemlighet til bedriftene i undersøkelsen og takke for at de tok seg tid til å snakke med oss i en travel hverdag. En takk rettes til Gunnar Hansen ved opplæringskontoret for kontaktformidling og hjelp til å organisere arbeidet innenfor industriparken. Lillehammer, desember 2009 Tom Johnstad forskningsleder Asgeir Skålholt prosjektleder
Innhold 1 Innledning... 7 1.1 Vri-Innlandet... 8 1.2 Rapportens problemstilling... 9 1.3 Rapportens oppbygning... 9 2 Perspektiver og modeller... 11 2.1 Bakgrunn... 11 2.1.1 Den norske modellen mikro og makro... 15 2.2 Klynger... 17 2.3 Det å bli permittert... 17 3 OPP-prosjektet... 21 3.1 De innledende prosesser... 22 3.2 Tiltakspakken... 22 3.3 Nye penger gamle regler... 23 3.4 Erfaringer fra OPP-prosjektet... 24 3.5 Opplæringstiltak for permitterte og ansatte i Hedmark... 29 3.6 Læring fra OPP-prosjektet... 31 4 Bedriftene i parken og funn fra undersøkelsen... 33 4.1 Reduksjon i bemanning og kapasitet... 37 4.2 Effektivisering?... 39 4.3 Raufossklyngen og integrasjon mellom bedriftene... 44 4.4 Utfordringer for bedrifter i industriparken... 50 5 Personene i parken og funn fra undersøkelsen... 53 5.1 Om å bli permittert... 53 5.2 Om å komme tilbake igjen... 55 5.3 Nedbemanning... 57 5.3.1 Effektivisering... 58 5.3.2 Mangel på mobilitet?... 60
5.4 Opp-prosjektet... 62 5.5 Oppsummering... 67 6 Konklusjon... 69 Referanser... 76
1 Innledning Dette prosjektet ble startet etter en henvendelse fra Opplæringskontoret for industrifag ved Raufoss (OIR) tidlig 2009. De ønsket et forskerblikk på et arbeid de hadde gående ved industriparken. Arbeidet OIR ledet var et forsøk på å møte de store utfordringene man hadde i parken som en følge av finanskrisen. 1 OIR startet prosjekt kalt OPP-prosjektet der de ville tilby kompetansehevende tiltak til permitterte ved industriparken. Vår oppgave var å se spesifikt på OPPprosjektet slik vi gjør det i kapittel tre, men også ha et videre fokus på hva den pågående uroen i finansmarkedet betydde for industrien på Raufoss. Da forskere ved Østlandsforskning sommeren 2009 gikk i gang med å undersøke utvalgte bedrifter og ansatte i industriparken på Raufoss sin håndtering av krisen i finansmarkedet, hadde vi forventninger om bestemte utviklingsmønster for bedriftene. Lavere produksjon ville føre til at man måtte permittere eller si opp ansatte. Dette vil igjen føre til en svært vanskelig situasjon for de som ble permitterte, men også bidra til lite attraktive arbeidsplasser for de som ble værende i bedriften, fordi de presses på kapasitet og fordi bedriften kutter i all aktivitet som handler om utvikling, kompetansebygging og velferdstilbud. Videre antok vi at det var de med lavest kompetanse som måtte gå først fra bedriftene. I industriparken på Raufoss har vi delvis fått bekreftet noen av antakelsene våre. Bedriftene i parken er viktige brikker i den internasjonale bilindustrien, en industri som har blitt meget hardt rammet av svingningene i finansmarkedet. Bilindustrien, Raufoss' viktigste marked, har opplevd en kraftig nedgang i salgene. For å illustrere den store endringen kan vi nevne at bileksporten til Japan gikk ned med nesten 70 prosent fra 2008 til 2009. 2 Et annet lokalt eksempel er Kongsberg Automotive Raufoss som gikk fra å produsere 2,5 millioner bildeler i uka, til kun å produsere 400 000 deler. Raufoss industripark hadde i første halvår av 2008, 2728 arbeidsplasser. Tredje kvartal 2009 var det nede i 2210. Det er en nedgang på 19 prosent, og da er ikke de permitterte tatt med. De permitterte utgjorde ytterligere 200 stykker. I sum hadde man i tredje kvartal 2009 mistet en fjerdedel av arbeidsplassene i industriparken, og som intervjuene vår viste: det var i stor grad de med den aller laveste kompetansen som måtte gå. De dramatiske tallene i produk- 1 Begrepet finanskrisen er noe uheldig, men er likevel blitt så etablert at vi vil bruke det i teksten heretter. Med finanskrisen mener vi den uroen vi opplevde først i finansøkonomien så i realøkonomien fra høsten 2008. 2 Japan s exports down 45 prosent Financial Times, 25. februar, tilgjengelig fra http://www.ft.com/cms/s/0/88ce8ed4-02f4-11de-b631-000077b07658.html?nclick_check=1 sist lest 4. mars 7
sjonsfall og permitteringer gjorde at industriparken på Raufoss ble et symbol på finanskrisen i Norge. 3 Et bedre case for å studerer lokale effekter av en svært sterk internasjonal arbeidsdeling kan man ikke tenke seg. Når krisen satte inn for alvor på slutten av 2008 og starten av 2009 hadde få av bedriftene alternative markeder som kunne kompensere for reduserte andeler i bilmarkedet. En slik avhengighet til ett marked får store konsekvenser for bedriftene hver for seg og for industriparken sett under ett. Bedriftene får eksponert en åpenbar sårbarhet når markedene svikter, ensidig avhengighet fører til at svingninger i markedet får svært store konsekvenser både for bedrifter og for enkeltindivider. Hva skjer med menneskene som blir permitterte? Hva skjer i bedriftene som en følge av krisen? Det er noen av spørsmålene som vi skal forsøke å svare på. Situasjonen i industriparken på Raufoss er ikke enestående, men er en relativt gjennomgående tendens i flere markeder for norsk og internasjonalt næringsliv i 2009. Med unntak av noe tjenesteyting mot husholdninger har alle næringer i Norge sett under ett falt i 2009. 4 Til og med den norske olje- og gassektoren har merket nedgang i produksjonen for første gang siden tidlig på 2000-tallet. Selv om mange nå i slutten av 2009 antyder at krisen er over, ser vi at det i stor grad ikke gjelder eksportindustrien. Her er det ennå store utfordringer, nå også ikke bare på for vareproduserende industri, men også for verftsindustrien. Det er derfor viktig ikke å se på den krisen som kom høsten 2008 som en historisk krise, men som en høyst aktuell utfordring vi på ingen måter er ferdig med. 1.1 Vri-Innlandet Denne kartlegginga er delvis finansiert av VRI, som er en større forskningssatsing hos Østlandsforskning (ØF). Vi vil derfor kort oppsummere arbeidet til VRI-Innlandet. VRI-Innlandet er et regionalt forsknings-, utviklings- og innovasjonsprogram for fylkene Hedmark og Oppland (Innlandet). Det består av et hovedprosjekt, som arbeider med ulike utviklings- og samhandlingsaktiviteter, og et forskerprosjekt. Midlene skal blant annet brukes til finansiering av forskerbistand i ulike utviklings- og samhandlingsprosesser (aksjonsforskning) i Innlandets næringsliv, til bedriftsrettet kompetansemekling og forprosjekter, til personutveksling mellom FoU-miljø og næringsliv, til visse andre tiltak som øker det gjensidige nytte/utbyttet mellom regionale FoU-miljø og næringsliv. I tillegg vil dette styrke organisasjons- og innovasjonsfaglig forskning. 5 3 Se for eksempel Raufoss-ansatte: Det har vært helt rått, Aftenposten 9. mars 2009, side 4, Økonomi 4 Det var likevel en vekst fra andre til tredje kvartal i 2009, ssb.no/pii/ og dn.no 5 www.vri-innlandet.no 8
- det er interessant å forstå bedre hvordan produksjonsforbedringer og effektivisering i industribedriftene foregår (spesielt dette med hvordan medvirkning fungerer i ulike lean-konsepter i ulike bedrifter og hva det innebærer for partsbasert samarbeid) - hvilke (nye) kompetansekrav dette innebærer - hvordan bedriftene forsøker hver for seg og i samarbeid å møte disse kompetansekravene - hvordan dette samarbeides om/kan samarbeides om mellom partene i arbeidslivet på tvers av bedriftene - hvordan bedriftene samarbeider/kan samarbeide med utdanningssystem og -tilbydere - hvordan tilbydersida kan integreres og samkjøres bedre (samspill mellom fylkeskommunale initiativ, offentlige utdanningsinstitusjoner og ulike private tilbydere) Dette innebærer å få bedre innsikt i organisasjonene (både bedrifter og utdanningsinstitusjoner) og hvordan ting fungerer her: Hva er organisasjonenes utfordringer og hvordan jobber man i dag for å løse og møte disse? Denne kunnskapen vil være et nødvendig grunnlag for å forstå hvordan en kan/forsøker å jobbe sammen for å møte disse utfordringene (nettverksnivået, samkjøring på utdanningssida), samt gir ett nødvendig grunnlag til å forstå hva som må skje på utdanningssida for at utdanningstilbyderne bedre kan møte næringslivets behov og andre vegen; hvordan kan en tettere integrering utdanningstilbydere i mellom, og mot næringslivet, bidra til at utdanningsinstitusjonene bedre kan oppfylle sine målsettinger? 1.2 Rapportens problemstilling I denne rapporten skal vi studere effektene av denne plutselige endringen i markedssituasjonen for industriparken på Raufoss. En slik situasjon i markedet har opplagt flere sider. Vi vil i denne rapporten ikke klare å fange alle sidene ved det som har blitt kalt finanskrisen og hvordan den slår ut for alle mennesker og bedrifter i regionen. De sosiale og økonomiske prosessene er for komplekse til at de lar seg beskrive på en god måte. Men vi skal konsentrere oss om sysselsetting og produksjon i utvalgte bedrifter i Raufoss industripark, samt hvilke effekter utvalgte medarbeidere i disse bedriftene har fått merket på kroppen i 2009. Problemstillingen for rapporten er som følger: Hvilke effekter fikk krisen i det internasjonale finansmarkedet for utvalgte bedrifter og personer i industriparken på Raufoss? 1.3 Rapportens oppbygning Rapporten er bygget opp av seks kapittel. Det første kapitlet ser litt bakgrunnen for denne analysen og gir et kort innblikk i markedsmessige sider ved den økonomiske krisen. I tillegg lanserer vi problemstillingen for rapporten. I kapittel to trekker vi opp faglige tilnærminger til hvordan vi bedre kan forstå det som skjer på Raufoss anno høsten 2009. Mange av prosessene i 9
industriparken utformes i skjæringsfeltet mellom marked og politikk, og vi lanserer noen verktøy for å forstå disse prosessene. Kapittel tre beskriver bakgrunnen for og gjennomføringen av OPP-prosjektet som er utgangspunktet for at vi har gått i gang med å studere de problemstillingene vi gjør i denne analysen. I kapittel fire går vi nærmere inn på de aktuelle bedriftene i industriparken. Vi gir en kort beskrivelse av deres markedsområder, hva de arbeider med og hvilken posisjon de har i et internasjonalt marked. Kapitlet går også nærmere inn i de trendene vi kan observere med utgangspunkt i våre intervjuer av personer og bedrifter i industriparken på Raufoss. Kapittel fem fokuserer på enkeltindividene som er rammet av finanskrisen i parken. Industriparken er helt avhengig av den industrielle kulturen som ligger som "taus kunnskap" hos de ansatte. Slik kunnskap kan vanskelig læres og overføres gjennom formell utdanning og arbeidserfaring fra andre bedrifter. Den tause kunnskapen ligger forankret "i miljøet" og overføres mellom arbeidere gjennom geografisk nærhet og daglig interaksjon. Hvordan påvirker faren for permitterting, faktiske permitteringer og oppsigelser de ansatte sitt forhold til industriparken? Får krisen effekter for hvordan de ansatte betrakter sine arbeidsgivere? Kapittel fem forsøker å svare på disse spørsmålene. Kapittel seks sammenkopler funnene fra intervjuene med de permitterte og intervjuene med bedriftene. Kapitlet diskuterer videre i hvilken grad erfaringene på Raufoss er spesielle for det produksjonsmiljøet som eksisterer innenfor parken, eller om miljøet i industriparken til en viss grad er frakoplet de territorielle sidene ved bedriftenes virksomhet. Kapitlet trekker også fram i hvilken grad kompetanse som fenomen har fått forbedret eller forverret sine kår under den såkalte finanskrisen. Vi er opptatt av å undersøke i hvilken grad bedriftene arbeider med kompetanse også i krisetider, eller om utvikling av human kapital må vike for de kortsiktige resultatkravene om økonomisk bærekraft. I tillegg drøfter kapitlet betydningen industriparken har for regionen i krisetider, samt hvilken betydning regionen har for industriparken. Vi forsøker i dette kapitlet å se nærmere etter om der finnes en dynamikk i forholdet mellom region og industriparken på Raufoss. Til sist peker vi litt framover og diskuterer hva den kunnskapen som trekkes ut av rapporten kan brukes til. Er det for eksempel noe å lære av rapportens konklusjoner? Kan man på noen som helst måte forberede bedriften man arbeider i på slike kriser som vi nå står midt oppe i? Hvordan kan dette gjøres? Det er noen av spørsmålene vi diskuterer i konklusjonskapitlet. Kapittel seks er skrevet mest mulig utfyllende, slik at den kan leses som et sammendrag av rapporten. 10
2 Perspektiver og modeller I det følgende kapitlet vil vi gå inn på ulike teoretiske forståelser av strukturer i samfunnet som gjør OPP-prosjektet relevant og viktig. Kapitlet kan i noen grad sløyfes uten at det i stor grad går utover forståelsen av rapporten som helhet. 2.1 Bakgrunn Raufoss industripark inngår i et nasjonalt system av bedrifter som arbeider med utvikling av nye og eksisterende produkter. Det norske systemet blir av forskere beskrevet som veldig avhengig av naturressursbaserte næringer, hvor en stor offentlig sektor tar mange av de gode hodene og hvor næringslivet i tillegg preges av lav innovasjonstakt. I utgangspunktet er disse tre faktorene uheldige mekanismer for en nasjonal økonomi. Men Norge, et lite perifert land langt mot nord, har i stadig flere sammenhenger blitt trukket fram som et meget suksessrikt på flere områder (Barth et al. 2003). Mange bedrifter i Norge er i verdenstoppen innenfor sine markedsområder. Det er flere forhold som forklarer denne situasjonen. Maritim industrierfaring med krevende internasjonale kunder er én slik forklaring. En annen forklaring er den norske modellen: Arbeidslivet er institusjonalisert, forhandlingssystemer eksisterer, lønnsdannelser skjer i samarbeid med eierne av bedrifter og vi har høy yrkesdeltakelse i befolkningen. Samtidig er det utviklet gode velferdsordninger. Disse faktorene utgjør til sammen den norske modellen (også i noen sammenhenger kalt den nordiske modellen). Spørsmålet som ofte reiser seg i er hvorvidt en slik modell er bærekraftig over tid: Modellen er under press av økt globalisering, miljøutfordringer og en mer flerkulturell befolkning. Det er kanskje spesielt pressfaktoren med økende økonomisk globalisering som NCE-klyngen på Raufoss og andre bedrifter innenfor Raufoss industripark i dag står ovenfor. Hvordan slår økt globalisering ut for bedrifter i Raufoss industripark i krisetider? Sammenliknet med OECD-landene finnes det relativ få klynger av sterke bedrifter i Norge. Men de maritime klyngene som har vokst fram i Norge er i fronten av markedet i internasjonal skala. Bedriftene ligger nært geografisk opp til hverandre og samarbeider i utviklingen av produkter. 6 6 NCE-klyngene er blant annet lokalisert til Bodø (akvakultur), Trondheim (Instrumentering), Stavanger (matmiljø) og Oslo (kreftforskning). 11
Eksempler på framtredende klynger i Norge er NCE-klyngen for system- og ingeniørrettet aktivitet på Kongsberg. I Hordaland ligger subsea-klyngen og i Horten ligger NCE-klyngen for mikro- og nanoteknologi. På Møre ligger næringsklyngen som ofte trekkes fram når solskinnshistoriene skal fortelles: Et tett nettverk bestående av rederier, skipsverft, designselskaper og utstyrsleverandører. Professor Arild Hervik har fulgt klyngens utvikling på nært hold og mener den sterke satsingen på næringsklynger i Norge har medført at nettopp krisetider er enklere å håndtere for de sterkeste næringsmiljøene i Norge. Ulike kriser har vist at klyngen utvikler ny konkurransekraft i vanskelige perioder. Professor Torgeir Reve ved handelshøyskolen BI sier at finanskrisen vil føre til at omstillingene i næringer vil forsterkes og skje raskere enn de ellers ville gjort. Han sier at noen næringer, bransjer og bedrifter vil forsvinne i krisen, men at andre vil komme sterkere ut. Hans poeng er imidlertid at det skapes mye innovasjon og ny konkurransekraft i en krise. Samtidig tar krisene bort det Reve kaller for utvekster : Det vil si de bedriftene som ikke har livets rett. På denne bakgrunn hevder han at kriser også kan være sunne, men bare til en viss grense. Denne grensen når bedrifter på det tidspunktet den viktige kjernekompetansen i bedriften sies opp (Reve et al. 1992; Reve og Jakobsen 2001). Norges NCE-klynge på lettvektsmaterialer er lokalisert på Raufoss. Et stort flertall av bedriftene i klyngen bærer preg av å ha internasjonale markeder som sin viktigste økonomiske basis. Det innebærer at de er avhengig av et høyt nivå på etterspørselen fra internasjonale markeder for å forsvare en betydelig aktivitet i bedriften, et tilfredsstillende sysselsettingsnivå og gode velferdstilbud for de ansatte. Dette fører igjen til at bedriftene inngår i det som kan klassifiseres som eksportrettet næringsliv. Det er, som nevnt i kapittel 1, spesielt denne delen av norsk næringsliv som har merket de internasjonale finanssvingningene tettest på kroppen. Derfor er bedriftene vi har intervjuet i forbindelse med undersøkelsen helt sentrale aktører når man skal ta temperaturen på hvordan krisen har påvirket norsk næringsliv spesielt. Bilindustrien globalt er en av de bransjene som har merket de internasjonale svingningene i finansmarkedet sterkest, det medfører at det empiriske presisjonsnivået på undersøkelsen med tanke på å se på effekter av internasjonale svingninger blir svært høyt. Hvilke muligheter har politikken til å utøve innflytelse over hvilke retninger næringslivet tar? Dette er ett av de store spørsmålene for samfunnsutvikling generelt. En bestemt rolle politikken kan ta, er å gi tilgang til ressurser og fastlegge regler for utøvelse av atferd i næringslivet. Den siste tiden har for eksempel rammebetingelser for norsk energirettet næringsliv blitt diskutert. Innenfor denne sektoren har opplagt politikken en betydelig rolle og posisjon, og kanskje spesielt innenfor fornybar energi hvor man i en periode der det drives teknologiutvikling er avhengig av støtteordninger. Men samtidig er politikkens forhold til næringslivet dynamisk. Det innebærer at de politiske signalene og rammebetingelsene må møtes med en rimelig grad av forståelse og tillit hos økonomiske aktører. I norsk samfunnsvitenskap har samspillet mellom næringsliv og politikk fått mange beskrivelser (Engelstad 2003). Stein Rokkan sin berømte beskrivelse, Stemmer teller, ressurser avgjør forteller noe om forholdet mellom den politiske kanalen for innflytelse og det organisasjonsmessige trykket som kan utøves mot beslutningstakere i arbeidslivet. Dette arbeidet ligger som et sentralt premiss for den første maktutredningen som Gudmund Hernes var en av arkitektene 12
bak (Hernes 1978). I denne utredningen blir staten framstilt som den sterke parten, mens næringslivet blir beskrevet som den svake og forvitrende aktøren. I dette ligger det at organisatoriske prinsipper medfører sterke representasjonsinteressers makt. Den andre maktutredningen fra 2003 lanserer behovet for å se på aktørene i norsk næringsliv på nytt. Nå er det ikke enhetlige aktørsett som er i fokus, men spredningen av disse aktørene i forskjellige posisjoner. Denne maktutredningen konkluderer blant annet med at markedene er utvidet. Børsen har tidoblet sin omsetning på ti år. Meglere, finansanalytikere og investorer har fått større og større betydning. Nasjonale selskaper har vokst gjennom oppkjøp og fusjoner. Resultatet av mer marked er ikke spredning av makt, men sterkere innslag av oligopoler: Trefire store foretak eller kjeder dominerer i flere og flere bransjer. Selv om markedskonkurransen har økt, har makten over næringsutviklingen blitt konsentrert. Samtidig er den parlamentariske politikken svekket i alle ledd, og det vi kjenner som valgkanalen er snevret inn. Andre kanaler for deltakelse og påvirkning har videt seg ut. Den generelle politiske interessen er ikke redusert gjennom de siste tretti årene, men den kanaliseres i større grad gjennom saksrettede aksjoner og andre former for deltakelse enn partipolitikk og brede medlemsorganisasjoner (Østerud et al. 2003). Den nye organisasjonsformen er øyeblikksorganisering, velforeninger, naboskapsaksjoner, og saksrettede lobbygrupper. Den korporative kanal gjennom organisasjonsdeltakelse, råd og utvalg har vært et alternativ til folkevalgte organer som påvirkningsvei. De organiserte interessene i nærings- og arbeidsliv står fortsatt sterkt, og det er fortsatt sentrale beslutninger som blir fattet i korporative samarbeidsorganer der også statsmakten legger premisser eller deltar aktivt. Likevel er omfanget av korporative organer betydelig redusert. Organisasjoner og andre interessegrupperinger har bygd opp et mer profesjonelt informasjons- og kommunikasjonsapparat med sikte på lobbying overfor beslutningstakere og gjennom massemedia. En viktig del av maktutredningen handler om hvilken rolle nasjonalstaten har for samfunnsutviklingen. Her er det en tydelig dreining mot globalisering og europeisering, noe som innebærer generelt at folkevalgte myndigheter i de enkelte land får redusert innflytelse, til fordel for overnasjonale organer utad og sterke markedsaktører innad. Både politisk styring, nasjonale økonomier og rettsordning er blitt transnasjonalisert de overskrider statsgrensene. For industriparken på Raufoss blir finanskrisen et resultat av mindre etterspørsel i internasjonale markeder, som igjen er med å sette industrien i innlandet under press. Et av de viktigste funnene fra den siste maktutredningen handler om at grensene mellom økonomier i forskjellige land bygges ned. Dette er imidlertid ikke noe revolusjonerende i seg selv, men poenget er at graden og spennvidden av fenomenet har økt spesielt de siste ti årene. For å illustrere dette poenget kan vi hente et sitat fra den siste maktutredningen: Hva norske politikere sier er ikke så viktig for Raufoss som hva General Motors sier (Engelstad 2003 s. 131). Dette er en av tilnærmingene til krisen vi velger å legge an på materialet vi har samlet inn. En annen tilnærming er hentet fra litteratur om variasjon i den internasjonale kapitalismen, og kan delvis fungere som en motvekt mot det globaliserte perspektivet som ble presentert over. De to hovedposisjonene er den anglo-amerikanske og den kontinentale kapitalismen, hvordan den virker og hvilken rolle staten har i denne (Hall og Soskice 2001). Spesielt har fire elementer blitt trukket fram som avgjørende i de ulike tradisjonene: Former for eierskap, omgang av 13
statens inngrep i økonomien, samspillet mellom fagforeninger og arbeidstakere, og velferdsstatens innretning. Essensen i dette handler om at engelsk og amerikansk næringsliv er preget av sterkt spredt eierstruktur, noe som får uttrykk gjennom at enkeltinteresser sjelden har store eierandeler i selskaper. I den kontinentale modellen er motsatsen mer vanlig: Få og store eiere er langt vanligere. Disse forskjellene gjør også at formen for selskapsstyring varierer. Mens aksjemarkedet og aksjonærenes trussel om å trekke seg ut av eiersiden spiller en stor rolle for styring av bedriftene i USA og England, har styring i det kontinentale Europa et sterkere innslag av koordinering av eierinteresser. For eksempel har staten en mer framskutt posisjon i den kontinentale modellen. Det er også en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk i Europa og innslaget av statlig eierskap er større. Et vesentlig moment som skiller de to modellene for organisering av næringslivet handler om organisering av arbeidsgivere. Her har kontinental-europa, i alle fall deler av kontinentet, omfattende systemer for organisering av arbeidstakere. Det er også et nærmere forhold mellom stat og fagbevegelse sammenliknet med USA og England. Norge skiller seg fra en slik todelt organisering. Strukturen i børsnoterte selskaper i Norge er mer konsentrert enn i den anglo-amerikanske modellen og mer spredt enn i den kontinental europeiske (Bøhren og Ødegaard 2001). En stor andel av næringslivet består av små bedrifter som er geografisk spredt. Den norske staten er mer aktiv i økonomien og selv en større eier i næringslivet enn i begge modellene. Samtidig er den fagorganiserte tradisjonen sterkere i Norge enn i resten av Europa. Arbeidsgiverne er mer samkjørte og fagbevegelsen har et tett forhold til politikken. Det er i denne sammenheng at motvekten kommer til sin rett ved at politiske myndigheter, etter modellen vel og merke, har muligheter til å iverksette konkrete tiltak som skal justere markedets mekanismer. En tredje tilnærming handler om hvorvidt det er spesielle territorielle egenskaper ved industriklyngen på Raufoss som er med å påvirke bedriftenes konkurranseevne. Til tross for at vi i rapporten anerkjenner at de fleste bedriftene har samarbeid med andre bedrifter i utlandet, og at nettverkene i stor grad strekker seg ut av Raufoss industripark, kan også ulike ressurser i regionen være med å påvirke bedrifters innovasjonsevne eller konkurranseposisjon i internasjonale markeder (Dale 2002). Malmberg (1997) er opptatt av i hvilken grad bedrifter velger the localized learning route gjennom å se etter hvorvidt bedrifter evner eller vil gå inn i læringsprosesser innen lokale industrielle systemer. For bedriftene på Raufoss kan denne tilnærmingen være viktig siden bedriftene er lokalisert i en egen og avgrenset geografisk lokasjon, med klare grenser mot andre deler av næringslivet i regionen. Parken blir også av de som arbeider innenfor gjerdet beskrevet som et sted hvor kulturen er særegen og historien spiller en betydelig rolle for den aktiviteten som finnes der den dag i dag. Et annet moment er at bilindustrien preger industriparken og det vil være interessant å undersøke om det er faktorer ved bilindustrien som er spesielt forankret i industriparken, og hvorvidt dette er med å påvirke konkurranseposisjonen til bedriftene. Herstad (2005) er opptatt av en mellomposisjon av de teoretiske tilnærmingene vi trekker opp. Han hevder at bedrifter også kan ha konkurransefortrinn ved å kombinere de territorielle og mer funksjonelle ressursene i sine miljø: Altså at de lokaliserte ressursene kan være et konkurransefortrinn som utnyttes i en mer global kontekst. For å anvende en slik tilnærming til bedriftene i industriparken på Raufoss: Kan det være sider ved det lokaliserte miljøet i parken som er karak- 14
teristisk og særegent for bedriftene som er lokalisert der, og som igjen utgjør et felles konkurransefortrinn i den internasjonale kampen om kontrakter og leveranser? For oss vil det være interessant å forsøke å belyse dette spørsmålet ved å se etter hvilke faktorer som trekkes fram av bedriftene som for eksempel gode grunner til å være lokalisert i parken. Industrien i Norge har gått fra å ha problemer med å rekruttere arbeidskraft til problemer med å kvitte seg med arbeidskraft i løpet av kort tid. Denne rapporten ser på hvordan norske industriklynger kan jobbe for å beholde arbeidskraften gjennom denne krisen, og hvordan vi kan jobbe for at vi på sikt kan styrke industrien. Vi er i rapporten også interessert i hva som skjer når de sysselsatte har blitt permittert og oppsagt. Det kan være grunn å frykte for at en del av de som nå blir oppsagt vil gå over i forskjellige trygdeformer resten av sitt arbeidsaktive liv. I en studie av bedriftsnedleggelser i Norge, viser det seg at 18 prosent av de som ble oppsagt ikke er i arbeid etter syv år. 70 prosent av disse igjen (13 prosent av alle) står helt utenfor arbeidstyrken (Huttunen et al. 2006). Den samme studien viser at blant industriarbeidere som har vært gjennom en nedleggelse er det 60 prosent flere som er uføre. Skal vi unngå dette, og få til et godt næringsmiljø også i framtiden, blir det helt sentralt at de som går over i permittering får økt sin kompetanse og sin omstillingsevne dette er spesielt viktig dersom bedriften ikke øker produksjonen igjen og de permitterte må se seg om etter nye jobber. 2.1.1 Den norske modellen mikro og makro Den norske (eller den nordiske) modellen er viktig i denne sammenheng av flere grunner. For det første fordi modellen fordeler risiko mellom den enkelte arbeider, stat og bedriften noe som er høyst relevant i en krisetid. For det andre fordi modellen bygger på et system som åpner opp for at fagforeningene skal tas med i beslutninger som er viktige for bedriften. Uten den sterke fagforeningen, argumenterer økonomen Kalle Moene, ville vi aldri hatt noen nordisk modell. 7 Den sterke tradisjonen med fagforeningen har av flere forskere blitt trukket fram som noe typisk for norsk industrihistorie (Hernes 1978). Den sterke medbestemmelsesretten til de arbeidende er blant annet nedfelt i Hovedavtalen mellom NHO og LO. Hovedavtalen er ikke en lov i normal forstand, men er et resultat av et samarbeid mellom næringslivet og fagforeningene. Det er paragraf 9 i denne avtalen som i størst grad framhever at ansatte skal ha medbestemmelse. Dette betyr ikke at styringsretten til bedriften er uklar, men at det er viktig med en bevisstgjøring av at også arbeiderne er sentrale for bedriftens drift. Hovedmålsettingen med paragrafen er at Forholdene må legges til rette slik at de enkelte medarbeidere [ ] kan få reell innflytelse på bedriftens alminnelige arbeid ( 9-1). Dette er spesielt framhevet når det gjelder drøftelser vedrørende omlegging av driften. I paragraf 9-4 er det presisert at bedriftens ledelse så tidlig som mulig skal drøfte med de tillitsvalgte om omlegginger er nødvendige, og eventuelt hvordan dette skal gjøres. Denne bevisstgjøringen, og på mange måter ansvarliggjøringen av arbeiderne, kan være en styrke for bedriftene i omleg- 7 Kallen Moene har skrevet dette i flere anledninger, blant annet i Likhet under press (Barth et al. 2003) 15
gingsfaser. Men dette er selvsagt avhengig av at bedriftsledelsen følger opp intensjonene i hovedavtalen om medbestemmelse, og følger at fagforening blir hørt før viktige avgjørelser tas ( 9-6, 1). Det som er tilfellet på Raufoss, i likhet med mange industriplasser i Norge, er at det allerede eksisterer en etablert og institusjonalisert struktur med god kontakt mellom fagforening og ledelse. Dette institusjonaliserte samarbeidet kommer til stor hjelp når ekstraordinære tiltak skal til. Fagforeningen kaster seg rundt og får til prosjekter som gagner arbeiderne, men også som på sikt vil gange bedriftene. Hvis ikke fagforeningen hadde hatt den typen medbestemmelse en har i Norge, er det mindre trolig at man ville sett slike initiativ som vi så på Raufoss. I første del av dette kapitlet så vi på hvordan det private næringsliv, arbeidstagerne og det offentlige sammen er viktig for at vi har det samfunnet vi har i Norge. Hittil har vi kort pekt på at samarbeidet mellom bedrift og ansatt er viktig i krisetider, men det er klart at også den tredje aktøren, det offentlige, spiller en viktig rolle her. Til tross for at det er fagforeningen sammen med ledelsen ved de forskjellige bedriftene som har dratt i gang tiltakene som har vært i Raufoss industripark etter finanskrisen, er disse tiltakene som vi skal komme tilbake til helt avhengig av en velvillig og velfungerende offentlig myndighet. Slik vi skal se det i dette eksempelet, hvor man til tross for velvillighet fra bedrifter og fagforeninger ikke hadde midler å bidra med for å opprettholde et viktig tilbud. Som vi også skal se kan man si at det offentlige her har spilt en viktig rolle for å opprettholde visse aktiviteter industriparken. Dette er også en av grunnene til at den norske modellen har beholdt sin aktualitet og sin relativt klare støtte også blant arbeidsgiverne. En kan lett argumentere for at den norske modellen gir en kompensasjon for en usikkerhet i markedet som kan kompensere for høyt lønnsnivå. Den nordiske modellen, med dens gode velferdstilbud, gjør det mindre ille å miste arbeidet for de ansatte. En kan derfor tro at arbeidere i større grad vil godta den usikkerheten ansatte i eksportindustrien opplever, jamfør ansatte i skjerma sektor. 8 Og at en derfor i mindre grad opplever kompetanseflukt fra uskjerma til skjerma sektor. 9 Hovedavtalen ansvarliggjør de ansatte. Dette kan være positivt av flere grunner, men i sammenheng med den krisen som man opplevde på Raufoss er det helt åpenbart positivt av spesielt en grunn. De ansattes medbestemmelsesrett, og plikt til å bli hørt, fører til at det i stor grad allerede er etablert gode kommunikasjonskanaler mot ledelsen. En trenger ikke å etablere denne kontakten ved behov, den eksisterer allerede. Fagforeningen er også viktig i den grad den skaper et solidarisk ansvar arbeidstakerne i mellom. Man føler solidaritet med de som blir sagt opp, og man ønsker å gjøre noe med det. 8 Dette er et poeng som er vektlagt i mange akademiske bøker, for eksempel i (Polanyi 2001), som la vekt på at samfunnet vil skape motstrømninger som vil fange opp slike nye farer i samfunnet, og lage politikk som kunne motvirke dette (tanken om double movement ). 9 En kan selvsagt argumentere at en slik vridning mot skjerming av uskjerma sektor er uheldig og på lang sikt uønsket (Norman (1992) 16
2.2 Klynger Rollen til klyngen i seg selv er av spesiell interesse. Som vi har vært inne på var Raufoss industripark i utgangspunktet hovedsaklig en bedrift, men i løpet av noen hektiske år på 1990-tallet forandret parken karakter fra å være én hjørnesteinsbedrift (RA/Raufoss ASA) til å bli et fragmentert miljø på rundt 40 forskjellige bedrifter. Flere studier har pekt på at det har vært samarbeid mellom de forskjellige aktørene, og man har lykkes i å trekke i samme retning. Samarbeidet har blitt til gjennom mange ulike initiativ på forskjellige nivå (Johnstad 2007). Industriparken har vært preget av et relativt velfungerende nettverk for store deler av aktiviteten på Raufoss. Johnstad hevder videre at et konkurransefortrinn for Raufoss industripark har vært evnen til å få fram et bredt anlagt kompetansemiljø som i sum kan dekke behovene man har i klyngen. Vi skal i denne rapporten ikke gå nærmere inn på suksesskriterier i industriparken, men anlegger et mer undersøkende perspektiv på hvordan klyngen håndterer kriser. 2.3 Det å bli permittert Siden vi her skal fokusere på de som ble permittert på Raufoss, vil vi her kort gå gjennom grunnlaget for permitteringsreglene, og hvilke følger dette har for ansatte og bedrifter. For å bli permittert sier Folketrygdloven (ftrl) at permittering må skyldes mangel på arbeid, og ikke kan være selvforskyldt fra bedriftens side. Begrepet mangel på arbeid er noe uklart tolket i lovverket (Hansen og Kvadsheim 2008), men økonomiske problemer skal ikke i seg selv være nok for å få lov til å gå til permittering av ansatte. Skal man ta foreta reduksjon av arbeidsstokken i en situasjon med "selvforskyldte" økonomiske problemer, er oppsigelser eneste mulighet. Men siden konjunktursvingninger, det vil si markedsmessige forhold, skal tillegges vekt for å få lov til å gå til permittering (jf fltr 4-7), kan likevel kravet om at det ikke skal være selvforskyldt tolkes vidt. For eksempel er det liten tvil om at kravene om markedsmessige forhold som grunn til å gå til permittering har vært oppfylt slik situasjonen har vært i slutten av 2008 og hele 2009. Det som er risikoen med en slik bred konjunkturnedgang som vi nå har opplevd, er at det blir svært enkelt for bedrifter å påkalle markedsmessige forhold. Det er trolig at situasjonen vi har hatt i Norge siden høsten 2008 har ført til at permitteringsordningen har blitt misbrukt for å ta ut effektiviseringsgevinster. Det har medført at LO offentlig har uttrykt bekymring for at finanskrisen blir brukt for å få til planlagt nedbemanning. 10 Denne frykten til LO ser ut til å være berettiget. En undersøkelse gjort blant 1373 bedriftsledere i Norge ser ut til å bekrefte at bekymringen til LO var velbegrunnet. 11 56 prosent av de som har nedbemannet (av 230) mener at de har brukt finanskrisen for å minke lønnsutgiftene sine. Videre argumenter lederne for at bedriftene i 10 Se for eksempel http://www.dn.no/privatokonomi/article1611905.ece sist lest sept 09 11 Utført av Vivendi analyse for Proffice Norge 17
mindre grad lider av denne nedbemanningen siden de dyktigste ansatte blir igjen i bedriften. Dette vitner om at finanskrisen i noen grad har blitt brukt til å skyve de minst produktive arbeiderne ut av sine jobber. Permitteringsinstituttet i Norge har som hovedhensikt å skape en mer fleksibel hverdag for bedriftene. Spesielt har det vært sentralt å lage gode konkurransevilkår for de konkurranseutsatte eksportbedriftene. Det klassiske eksemplet er verftsindustrien, som er avhengig av stadig nye og gjerne store kontrakter for å holde aktiviteten oppe. Siden verftsindustrien gjerne har få prosjekt gående samtidig, blir de ekstra sårbare for markedsmessige svingninger. Permitteringsinstituttet blir slik en effektiv måte å sørge for at disse bedriftene får den ekstra fleksibiliteten som egentlig ikke ligger i den norske arbeidslovgivingen. Dette har ført til at vi i Norge har en klar todeling i hvordan bedrifter kan kutte lønnskostnader; man kan enten gå til oppsigelse, eller man kan gå til den mer midlertidige permitteringen. Denne spesielle todelingen i måter en bedrift kan kutte lønnskostnader på, er spesiell for Norge (Røed og Nordberg 2001) 12, og gir Nav noen spesielle utfordringer som vi skal komme tilbake til. Årsaken til at permitteringer gir økt fleksibilitet for bedriftene ligger både i at det er lettere å få gjennom en permittering i forhold til en oppsigelse med tanke på ansettelsesvern, og at det er kortere "oppsigelsestid" ved permitteringer. I utgangspunktet kan man si at oppsigelsestiden i en permittering er lønnspliktdagene. Bedriftene har i utgangspunktet lønnsplikt i ti dager, men for tiden er denne plikten i en ubestemt tidsperiode redusert til fem dager, på grunn av finanskrisen. Men det er også et annet poeng som er viktig for bedriftene: Siden en permittering i natur er midlertidig, er det grunn til å tro at den som er fristilt i mindre grad søker seg til nye jobber i en permitteringssituasjon, enn når man er blitt oppsagt. I et stramt arbeidsmarked er dette helt klart en fordel for bedriftene. En stor fare ved å gå til oppsigelser, er jo nettopp at man ikke har tilgang til den arbeidskraften om tidene skal endre seg igjen. Det er likevel grunn til å tro at dette i størst grad gjelder folk med lavere kompetanse (Henningsen og Hægeland 2008). Dette er også et sentralt poeng for industriparken på Raufoss, de med lavere kompetanse ser i mye større grad ut til å ikke søke andre jobber i permitteringstiden sammenlignet med de med høyere kompetanse. 13 Det ser ut til at folk med høyere kompetanse i større grad søker seg nye jobber hvis jobben man har med ett viser seg å være usikker. Dette både fordi folk med høyere kompetanse er mer mobile (geografisk) enn folk med lavere kompetanse, men også fordi de i større grad faktisk kan få seg ny relevant jobb. Ut i fra en slik sammenheng, kan en argumentere at det er verre å permittere folk med høy, enn lav kompetanse. Permitterer en folk med lav kompetanse er det mindre sannsynlighet for at arbeidskraften forsvinner på lang sikt. Dette er tema vi skal diskutere videre basert på våre funn i kapittel fire og fem. 12 USA har et system som i noen grad kan sammenlignes med det norske, samt at Belgia, Frankrike og Tyskland har systemer der man i noen grad kan gå ned i stilling, og få arbeidsledighetstrygd. 13 Begrepene lavere og høyere kompetanse er definert slik: Folk uten fagbrev har lavere og arbeidere med ingeniørkompetanse har høyere kompetanse. Personer med fagbrev er i en mellomposisjon, men vil som regel bli definert som lavkompetanse 18
Det finnes en stor mengde litteratur som ser på konsekvensene av å bli arbeidsledig, både for enkeltindividet og for samfunnet. Denne analysen går inn i en litteraturtradisjon som har analysert seffekter av nedbemanningssituasjoner, gjerne i sammenheng med store industrinedleggelser. Selv om vi ikke har anledning til å studere langtidseffekter her, er det denne litteraturen vi har som utgangspunkt for vår analyse. I Norge har vi de siste årene hatt en forskergruppe knyttet rundt professor Mari Rege ved Universitetet i Stavanger som har gjort flere store studier av følger av nedbemanninger. Funnene til Rege med flere har påvist flere klare årsakssammenheng. Et av de funnene som Rege fant, og som andre har påvist før henne, er at det er en klar sammenheng mellom uførhet og det å ha opplevd å være del av en større nedbemanning. Det er også påvist at hele lokalsamfunn kan være prega av større grad av uførhet flere tiår etter større nedbemanninger (Huttunen et al. 2006; Rege et al. 2007b). I Huttunen med flere sin studie av bedriftsnedleggelser i Norge, viste det seg som sagt at 18 prosent av de som ble oppsagt ikke er i arbeid etter syv år. 70 prosent av disse igjen (13 prosent av alle) står helt utenfor arbeidstyrken (Huttunen et al. 2006). Den samme studien viser at blant arbeidere som har vært gjennom en nedleggelse er det 60 prosent flere som er uføre. Det er naturlig å anta at denne sammenhengen mellom nedbemanninger og uførhet spesielt gjelder arbeidstakere som er eldre. Dette med bakgrunn at vi vet at det ofte er vanskeligere arbeidsmarked for de over 55 (Aakvik et al. 2006). Har man da en sykdom som muliggjør uførhet, vil dette økonomisk være å foretrekke framfor å gå arbeidsledig til man blir pensjonist spesielt med tanke på opptjening av pensjonsrettigheter. I forskningsprosjektet til professor Rege med flere mener man å finne effekter av å være med på oppsigelsesprosesser i industrien på mer enn kun uførhet. De har funnet sammenhenger mellom det å ha vært med i større oppsigelsesprosess og det å få lavere levealder, høyere risiko for å begå kriminalitet og høyere risiko for å oppleve skilsmisse (Rege et al. 2007a; Rege et al. 2009). Nå er ikke disse sammenhengene nødvendigvis så store, og det må bemerkes at det er slik at hvis man gjør studier med gode nok registerdata, vil man nødvendigvis finne (signifikante) sammenhenger. Det som er hovedpoenget i denne sammenhengen, er det klart at det rent statistisk ser ut til at det gir store konsekvenser å bli en del av en nedbemanning, ut over det rent økonomiske. Det var med bakgrunn i dette at det også ut fra rent menneskelige hensyn var viktig å få i gang et aktivitetstilbud for de permitterte fra OIR sin side. De fleste studiene som er gjort, er kvantitative studier, basert på store registerdata. Det finnes også mye kvalitative studier på temaet, for eksempel kan den grundige og gode avhandlingen til Eivind Falkum anbefales (Falkum 2005). Dette var likevel ikke en analyse der det var rom for store litteraturstudier, til det var omfanget for begrensa. Vi valgte i denne analysen å gå inn i mer grundige kvalitative intervju. Grunnen til dette var dels at det ikke ville vært hensiktsmessig med en kvantitativ analyse av såpass få permitterte som det tross alt gjaldt. En annen grunn var at vi gjorde datainnsamling mens krisen pågikk, det var derfor umulig å få klare svar på avgrensa spørsmål. Situasjonen var nettopp preget av det 19
usikre for de som var oppe i en permitteringssituasjon. Hovedgrunnen til at vi ville gå inn å bruke kvalitative intervju i den delen av analysen som gjaldt de permitterte var altså at situasjonen var usikker i sin natur det er vanskelig å måle usikkerhet, og at vi antar at det å miste jobben er en så stor livsendrende begivenhet at vi ville inn å se på hva dette faktisk har betydd. Mange arbeidstakere har en viktig del av sin identitet knyttet til rollen som arbeidstaker. Når denne rollen forvitrer eller forsvinner, kan mangelen på denne sterke identitetsmarkøren være et stort tap for de permitterte (og oppsagte). Arbeidslivet er blant av de viktigste identitetsskapende arenaene vi har. Arbeidslivet definerer og avgrenser hvilken person en føler at en er, det handler om å vise hvem man er overfor omverdenen og å gjøre en forskjell (Hauge 2007). Dermed kommer vi inn på arbeidet som arena for integrering i samfunnet. Arbeidsplassen er for svært mange den arenaen hvor du har de tetteste nettverkene utenom din nærmeste familie. For mange er det også det eneste nettverket en har. Samtidig er arbeidslivet det som definerer og muliggjør det leveviset vi har i dag. Det er det å arbeide som gjør deg til menneske, og det er det å arbeide som opprettholder det samfunnet som vi er en del av. Dersom man faller utenom denne arenaen, blir mang også ekskludert fra den arenaen som for mange gjør at en føler seg nyttig. Det er derfor et dobbelttap å bli permittert. Det er det økonomisk, selvsagt, men det er like mye et tap av sin identitet og tap av sin rolle som aktivt samfunnsborger. Her kunne en bli fristet til å vise til at det at arbeidet er en så sentral del av det som definere hvem du er, er en relativt ny og i stor god vestlig og kristen protestantisk ide. For eksempel Aristoteles, og Platon med han, var opptatt av at arbeid ikke måtte definere en som mennesket, men at det du gjorde på fritiden var det sentrale. Vi kan drømme oss tilbake til en førmoderne identitetsforståelse, men det er klart at i dag er arbeidet er en av de viktigste arenaene i folks liv som definerer ens identitet. Identitet som fenomen har to sider: Individene og det kollektive. En individuell identitet er rettet mot den faktiske opplevelsen av seg selv. Vi kan imidlertid ikke isolere den individuelle identiteten fra den kollektive identiteten. Dette henger sammen med at den kollektive identiteten handler om hvilke grupper i samfunnet man føler tilhørighet til, samt hvilke grupper man tar avstand fra og ikke identifiserer seg med. Altså vil den kollektive identiteten i sterk grad bygge på den individuelle identiteten. På den måten kan vi si at dette er dynamiske størrelser hvor den ene formen for identitet spiller sammen med andre former for identitet. At en mister arbeidet eller blir permittert fra ens arbeidssituasjon vil i de aller fleste tilfellene påvirke ens individuelle identitet. På samme måte vil ens identitet i gruppen som sådan, arbeidsfellesskapet, endres og tilhørigheten til denne gruppen vil etter alt å dømme svekkes over tid. Som sagt så har vi her kun fokusert på de som er blitt permittert. Dette skille er av rent praktiske årsaker. Det er de permitterte vi lettest når, og det er de som er hovedmålet for OPP-prosjektet. Men det kan òg argumenteres for en slik løsning, siden vi vet at det oppfattes forskjellig å være permittert versus det å være oppsagt. 20