Catharina Ingelman-Sundberg Svindel og multelikør Oversatt av Kirsti Vogt, MNO Silke FORLAG
www.silkeforlag.no Svindel og multelikør Av Catharina Ingelman-Sundberg Copyright Catharina Ingelman-Sundberg 2012 Published by agreement with Grand Agency Originaltittel: Kaffe med rån Oversettelse: Kirsti Vogt, MNO Omslag: Katslösa Design Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-8270-058-0 ISBN 978-82-8270-042-9 (trykk)
Til mine nevøer og nieser Fredrik, Isabella, Simon, Hanna, Maria, Henrik, Catrin, Hampus, Susanne, Christian, Catharina, Helena, Fredrika, Anna og Sophia.
«Et brekk om dagen er godt for magen.» STINA, 77 ÅR
PROLOG DEN ELDRE KVINNEN grep tak i rullatoren, hengte stokken ved siden av kurven og forsøkte å se bestemt ut. Å være gammel dame, 79 år og i ferd med å begå sitt første bankran, krevde autoritet. Hun rettet opp ryggen, skjøv hatten frem over ansiktet og dyttet opp døren. Så gikk hun sakte inn i banken støttet til rullatoren av merket Carl-Oskar. Det var fem minutter til stengetid, og tre kunder ventet på tur. Rullatoren knirket svakt til tross for at hun hadde oljet den med olivenolje, men hjulet hadde vært skjevt helt siden hun kolliderte med rengjøringstrallen på aldershjemmet. Men det gjorde ingenting på en dag som denne. Det viktigste var at rullatoren hadde en stor kurv med plass til mye penger. Märtha Anderson fra Södermalm gikk lett fremoverbøyd, iført en hverdagslig kåpe i ubestemmelig farge, et antrekk hun hadde valgt for ikke å vekke oppmerksomhet. Hun var over middels høy, kraftig, men ikke tykk, og på føttene hadde hun solide, mørke spasersko som ville gjøre en eventuell flukt lettere. De åresprengte hendene var skjult i et par velbrukte skinnhansker, og hun hadde gjemt det kortklipte, hvite håret under en bredbremmet, brun hatt. Rundt halsen hadde hun et selvlysende skjerf. Hvis blitsen fra et kamera skulle treffe henne, ville det automatisk gjøre alt rundt seg overeksponert, og trekkene i ansiktet hennes ville forsvinne. Men det var først og fremst en sikkerhetsforanstaltning munnen og nesen var skjult av hatten. Den lille banken i Götgatan så ut slik banker pleier å se ut nå for tiden. Bare én kasse igjen, sterile og kjedelige vegger, blankpolert gulv og et lite bord med brosjyrer om fordelaktige lån og tips om hvordan man blir rik. Ja, kjære brosjyremakere, tenkte Märtha. Jeg kjenner sannelig til andre og mye bedre metoder! Hun slo seg ned i besøkssofaen og lot som om hun studerte plakatene om sparelån og aksjefond, men hadde vanskelig for å holde hendene i ro. Hun stakk hånden diskré ned i
lommen for å finne pastillene sine, disse usunne tingene legene advarte henne mot og tannlegene takket henne for. Men Jungelbrøl hørtes så opprørsk ut og passet fint på en dag som denne. Og en eller annen last måtte hun vel ha. Det pep i talldisplayet over skranken, og en mann i førtiårene skyndte seg frem til kassen. Ærendet hans gikk raskt, og en tenåringspike ble ekspedert nesten like fort. Men deretter fulgte en eldre herre som fomlet med papirene sine og sto og mumlet. Märtha begynte å bli utålmodig. Hun måtte ikke være her for lenge. Noen kunne legge merke til holdning og andre ting som kunne avsløre henne. Det var ikke bra nå som hun ville se ut som en hvilken som helst eldre dame som hadde gått til banken for å ta ut penger. Og det var jo faktisk det hun skulle gjøre, selv om damen i kassen kom til å måpe over beløpet Märtha famlet i kåpelommen etter utklippet fra Dagens Industri. Hun hadde lest en artikkel som handlet om hvor mye bankran kostet bankene, og hadde tatt vare på overskriften: «Dette er et ran.» Faktisk var hun blitt inspirert av nettopp disse ordene. Mannen ved luken var i ferd med å bli ferdig, og Märtha reiste seg, støttet til rullatoren. Hele livet hadde hun vært et ordentlig menneske som alle hadde stolt på, hun hadde til og med vært ordenselev på skolen. Nå var hun i ferd med å bli kriminell. På den annen side, hvordan skulle hun ellers sikre alderdommen? Hun trengte penger til en ordentlig bolig for seg og sine og kunne ikke ombestemme seg nå. Hun og hennes gamle korvenner skulle ha en lys «tredje alder». Kort sagt litt moro i livets høst. Herren der fremme tok seg god tid, men så pep det endelig, og hennes nummer ble vist. Langsomt, men verdig gikk hun til kassen. Hun skulle ødelegge alt hun hadde bygget opp av tillit og anseelse gjennom et langt liv i dette ene øyeblikket. Men hva gjorde man ikke i et kjeltringsamfunn som behandlet sine eldre dårlig? Man fant seg i det og bukket under, eller man tilpasset seg. Hun var en av
dem som tilpasset seg. De siste meterne frem mot luken så hun seg omhyggelig rundt før hun stanset foran kassen, la stokken på disken og nikket vennlig til damen i kassen. Så rakte hun frem avisutklippet. «Dette er et ran!» Damen i kassen leste og så opp med et smil. «Hva kan jeg hjelpe deg med?» «Tre millioner, kjapt!» sa Märtha. Damen i kassen smilte enda bredere. «Vil du ta ut penger?» «Nei, du skal ta ut penger til meg, NÅÅÅÅ!» «Jeg forstår. Men pensjonen har ikke kommet ennå. Den betales ut i midten av måneden, frue.» Märtha kom ut av det. Dette var i ferd med å utvikle seg i en helt annen retning enn hun hadde tenkt. Det var best å handle med det samme. Hun tok tak i stokken og kjørte den inn gjennom luken. Så hyttet hun med den der inne så godt hun kunne. «Skynd deg! De tre millionene mine!» «Men pensjonen» «Gjør som jeg sier. Tre millioner. Legg dem i rullatorkurven!» Da ble piken lei, reiste seg og hentet to mannlige kolleger. Mennene var i sin peneste alder og smilte høflig. Han som sto nærmest så ut som Gregory Peck eller var det Cary Grant og sa: «Vi skal ordne dette med pensjonen, skal du se. Og min kollega ringer så gjerne etter transport.» Märtha tittet inn gjennom ruten. I bakgrunnen så hun at piken hadde løftet av telefonrøret. «Da får jeg vel rane dere en annen gang, da,» sa hun og trakk raskt til seg stokken og avisutklippet. Alle smilte blidt, og deretter hjalp de
henne bort til døren og inn i drosjen. De la til og med sammen rullatoren for henne. «Diamanten aldershjem,» sa Märtha til sjåføren og vinket farvel til bankpersonalet. Hun stakk avisutklippet forsiktig ned i lommen igjen. Alt hadde gått nøyaktig som hun hadde planlagt. En dame med rullator kan gjøre mye andre ikke kan. Hun stakk hånden ned i lommen etter en ny dose Jungelbrøl og nynnet fornøyd for seg selv. For at planen skulle fungere, var det eneste hun trengte nå hjelp fra vennene i korgjengen, dem hun hadde vært sammen med og sunget sammen med i over tjue år. Hun kunne selvfølgelig ikke spørre rett ut om de ville bli kriminelle, hun måtte få dem med seg ved hjelp av list. Men senere og dette var hun helt overbevist om kom de til å takke henne for at hun hadde forandret livet deres til det bedre. Märtha ble vekket av en surrende lyd langt borte, etterfulgt av et skarpt pling. Hun våknet, åpnet øynene og forsøkte å finne ut hvor hun var. Å ja, det stemte, på hjemmet. Og det var vel Riva, selvfølgelig, Bertil «Riva» Engström, som alltid skulle stå opp og spise midt på natten. Da pleide han å sette mat i mikrobølgeovnen og så glemme alt sammen. Hun sto opp og tok rullatoren til hjelp da hun gikk ut i kjøkkenkroken. Mumlende tok hun ut en plastporsjon makaroni med tomatsaus og frikadeller og så drømmende ut på husene rett overfor henne. Der lyste noen lamper i natten. På den andre siden av gaten hadde de sikkert kjøkken fremdeles, tenkte hun. Her på hjemmet hadde de også hatt et ordentlig kjøkken tidligere, men de nye eierne hadde rasjonalisert det bort for å spare personale. Før A/S Diamanten hadde overtatt aldershjemmet, hadde måltidene vært dagens høydepunkter, og det hadde luktet god mat i oppholdsrommet. Men nå? Märtha gjespet og lente seg mot den lille kjøkkenbenken. Nei, nesten alt var blitt dårligere, og nå var det så elendig at hun ofte drømte seg bort. Ja, for en deilig drøm hun hadde hatt Det hadde føltes akkurat som om hun virkelig hadde vært
i banken, som om underbevisstheten hadde tatt kommandoen og forsøkt å fortelle henne noe. På skolen hadde hun alltid protestert mot det som var galt. Også i sin tid som lærer hadde hun satt seg opp mot urimelige avgjørelser og vanvittige nyordninger. Men her på hjemmet hadde hun underlig nok bare funnet seg i det. Hvordan hadde hun blitt så sløv? De som ikke likte styret i et land, skapte revolusjon. Det kunne vel gå an her også, bare hun fikk med seg de andre. Men bankran det var vel tross alt å ta litt hardt i? Hun ga fra seg en nervøs liten latter. For det var jo akkurat det som var litt skremmende drømmene hennes gikk nesten alltid i oppfyllelse.