Mari Lindbäck. Kom hjem

Transkript

1

2 Mari Lindbäck Kom hjem

3

4 DEL 1

5 Katten min er borte. Det er en sånn katt folk legger merke til. Den rødlige pelsen, trekantansiktet, den lyse snuta, de grønne smaragdøya. Den er nydelig. Silkemyk å ta på. Jeg elsker den. Vanligvis er det bare sånn at den smyger seg en kjapp tur langs husveggene før den kommer inn igjen. Og hver natt er den hos meg, ligger så stille i fotenden av senga. Men nå er den borte. Den må ha sett en mus eller en fugl, et eller annet som vekka den, som fikk katteblodet til å bruse, fikk den til å pile bortover veien, over andres terrasser, hager og plattinger, løpe mellom spredere og kalkposer og rustne raker. Kom tilbake, lokker jeg. Kom tilbake.

6 I dag kjørte svensken meg rundt i varebilen, stansa for hver hundrede meter så jeg fikk hengt opp etterlysningen på busstopp og lyktestolper. Det var første gang i livet jeg hengte opp en savnetlapp. Jeg hadde brukt flere dager på å bestemme meg for om jeg i det hele tatt skulle skrive en. Plutselig kom den jo til å stå på døra, mjaue og oppføre seg som om den aldri hadde vært borte, late som ingenting. Men så kom det ingen katt. Så i går satte jeg meg ned foran pc-en, brukte timer på beslutningen om å skrive: Katt savnet. Sist sett utenfor hjemmet Vær så snill og si fra hvis du har sett den. Obs! Obs! Den er litt sky og har litt spesiell hale med en liten knekk i. Vær så snill og ring På bildet under er katten krølla sammen som en ball. Det er ikke lett å se noe av den, bortsett fra den rødlige, spraglete pelsen, men det var det eneste jeg hadde. Jeg fikk katten av han som bodde i sokkelen før meg. Han hadde fått seg dame i Moss og skulle flytte, men siden hun var allergisk, sto valget mellom henne og katten og da måtte det bli henne. For det var jo for henne i Moss han flytta, på grunn av kjærlighet. Han så i hvert fall

7 veldig forelska ut. Gliste sånn. Satt karslig spredt med beina, i løs treningsbukse og T-skjorte, med katten i fanget. Strøk den over ryggen. Han minna meg om noen av de guttene jeg gikk sammen med på videregående. De som var høye og sterke og drassa rundt på svære treningsbager. De som aldri fryser. De hadde uansett aldri med meg å gjøre, med mindre det var fest og alle var fulle. Og det vi gjorde da, å ligge sammen i baksetet på en bil, eller på et rom som verken var mitt eller deres, gjaldt ikke dagen etter. Da sto vi og skulte på hverandre i skolegården. Inne i jakkene. I hvert fall; han her, denne treningsbuksefyren, hadde fått ansvaret for å finne mulige folk til å overta leia. Og katten fulgte med hybelen. Først var jeg motvillig, visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde ikke hatt dyr siden jeg var liten. Nå, hva sier du, spurte han, satt med katten i fanget, gnei den under haka før han holdt den opp mot meg. Hvis du tar den, skal jeg legge inn et godt ord for deg. De over stoler på meg, sa han. Hvis jeg sier at du er ok, så er hybelen din. Skjønner? Jeg nikka, så på de sterke henda hans, hvordan de holdt så sikkert rundt ryggen og magen på katten. Vil du ha den, da? spurte han, mente katten. Jeg sa ja. For noen ganger blir det jo til at du overrasker deg selv.

8 Heldigvis var leia grei. I hvert fall for dette området. Men det lukta vondt. Det lukta jord av tapetet. Fukt. Og det var lite naturlig lys der, på grunn av de smale vinduene. Men det var jeg jo uansett vant med. Over telefon avtalte jeg med eierne hvilken dag jeg skulle overta, og uka etter flytta jeg inn. Det var ikke mye jeg hadde med meg. Bare en bag med klær og en pose med mat som jeg hadde handla på butikken, borte ved kildesorteringscontainerne. Nøkkelen lå i postkassa som avtalt, og da jeg låste meg inn, kom katten med en gang. Den gnei seg inntil beina mine før jeg hadde rukket å ta av meg skoa. Det var veldig koselig. Jeg slapp posen og bagen på golvet og løfta katten. Den var ikke spesielt tung. Hei, sa jeg til den. Og da murra den tilbake. Og selv om henda mine umulig kunne holde den like selvfølgelig som treningsbuksefyren hadde gjort, virka det som den forsto at det var jeg som hadde overtatt ansvaret, for den la hodet inn mot halsen min med en gang, durte i vei. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke fått vite hva katten het. Og ikke hadde jeg spurt heller. En stund tenkte jeg på å kalle den Tiger eller Samba eller Lille Bell eller Spragle. Men etter hvert forsvant tanken på navn som vann ned sluket, og så sa jeg bare katten.

9 Etter at katten ble borte, har jeg tenkt veldig mye på tørrfôret. Det står under benken som skiller kjøkkenet og stua. Jeg har pleid å kjøpe femkilosposen. Den røde med katteleker i bakgrunnen og en spraglete katt foran som strekker poten opp mot logoen med alle k-ene bakenfor. Jeg tror det er så mange k-er i den logoen for at vi skal tenke katt, katt, katt når vi står foran dyrefôrhylla og skal velge. Underbevisst. Og da tar vi den røde. Bak på posen står det at pelsen blir fin og blank på grunn av alle vitaminene. I tillegg er det bra for tenna. Holder tannkjøttet rødt og friskt. Dessuten lønner det seg økonomisk. Det er billigst. Så tørrfôr er virkelig det beste den kan få, men det skjønner jo ikke katten. Den pleier å bli fornærma når den får skåla, snur seg og går, gjemmer seg under senga, bare ligger der og sturer. Det er et problem nå. At den ikke har likt tørrfôret. Hvis noen driver og setter fra seg tallerkener med torskefileter og rester av gul saus utenfor verandadøra, lokker den til seg med deiligheter som jeg mistenker at en eller annen kattesjuk dame gjør og så lenge en hånd gnir den bak øret og den er mett og fornøyd, kroer seg i en sofa eller på varme damelår, blir den jo der.

10 Og iblant har jeg tenkt at den ligger død og skitten i en veikant, at biler kjører forbi. De gangene jeg har tenkt det, har det vært natt. For det er om natta alt sånn kommer. Det jeg har gjort da, for ikke å bli helt gæren, er å stå opp, gå bort til vinduet og se ut, eller til og med åpne ytterdøra, lytte etter den, rope ut i svarte natta.