Magasin for fag, kultur og utdanning Lektorbladet Nye Hamar katedralskole kostet over 649 mill. kroner, men må bygges om Åpne løsninger fungerer ikke Nr. 1-2008 7. årgang www.norsklektorlag.no
Foto: Reed Foto Svein Magne Sirnes Ansvarlig redaktør "Sett under ett" Leder Stjernø-utvalget la i januar fram sin innstilling om organisering av høyere utdanning og forskning. Noen av forslagene utvalgets flertall har samlet seg om, vil bety omfattende omstrukturering og fusjoneringer, og allerede før innstillingen offisielt forelå, kom det protester både fra små høyskoler og landets nåværende universiteter. Det er bred enighet om at Norge må ha høyere utdanningsinstitusjoner som er preget av kvalitet, faglig utvikling, forpliktende arbeidsdeling og omfattende samarbeid. Sektoren har uten tvil skrikende behov for både mer helhetstenkning og bedre ressursutnytting. Ingen kan si seg uenig med professor Steinar Stjernø i at landets høyere utdanningsinstitusjoner står overfor enorme utfordringer. Mange sliter med rekrutteringen, og omfanget av uteksaminerte masterstudenter er flere steder svært lavt. Samtidig ønsker stadig flere høyskoler å bli universiteter nettopp for å tiltrekke seg studenter. Og når det må minst fire doktorgradsprogrammer til for å tilfredsstille kravene til å bli universitet, blir spisskompetansen svært spredt. Resultatet blir et hav av små fagmiljøer og svekket kvalitet. Dette skjer i en tid med stadig sterkere konkurranse fra utenlandske læresteder. Det er også en kjensgjerning at nesten uansett hvor godt tilbudet om å ta fullverdige studier rundt om i landet er, søker ungdom seg til de større byene, der mulighetene til variert studietilbud og jobb er størst. Samtidig vet vi at studentkullene etter alle solemerker vil bli betydelig mindre etter 2015. Også det vil ramme høyskolene i distriktene mest. I den forbindelse må det være tillatt å se på spørsmålet om eventuell femårig allmennlærerutdanning med mastergrad. Det er helt urealistisk å tro at alle de høyskolene som i dag tilbyr allmennlærerutdanning, vil kunne stable på bena seriøse mastergradsstudier i de mest sentrale skolefagene. Skulle forslaget bli vedtatt, vil det uten tvil føre til at de mindre høyskolene i distriktene må stenge dørene for godt. Universitets- og høyskolesektoren har nettopp vært gjennom en omfattende kvalitetsreform, en reform som ennå ikke er ferdig gjennomført, og som etter manges mening trenger en rekke justeringer. Det kan derfor være grunn til å spørre om det er klokt å presse gjennom enda en omfattende strukturreform som vekker så pass mye motstand. Vi har også stor forståelse for universitetsrektorer som påpeker at det er og bør være forskjeller mellom høyskoler og universiteter. Høyskolene fokuserer på yrkesrettet utdanning, mens universitetene og de vitenskapelige høyskolene er forskningsbaserte. Tvinges disse sammen, vil universitetenes anseelse i utlandet bli svekket. I tillegg vil det åpne for tradisjonell norsk lokaliseringsstrid hvor gjerne andre hensyn enn kvalitet og faglig styrke trekker det lengste strået. 2 Lektorbladet nr. 1-08
tt Hva vil skje med lektorutdanningen? tt Haakon Kjenes tror at høyskolene vil vinne kampen om studenter som vil inn i skolen. Leder Sett under ett...s. 2 Apropos Renessanse for kunnskapsskolen?...s. 4 Fra generalsekretæren NLL 10-åring med vind i seilene...s. 6 NLLs landsmøte 2007 Norsk Lektorlag får mer skolepolitisk støtte enn noen gang...s. 8 Gro Elisabeth Paulsen gjenvalgt som leder...s. 9 Nedprising av akademisk kunnskap i lønnsoppgjørene...s. 9 Nytt skolepolitisk program...s. 11 Stadig større interesse for og oppslutning om NLLs skolepolitiske syn..s. 12 Norsk skule har vore eit kaos sidan 1993!...s. 13 Lærerikt å være på et NLL-landsmøte...s. 14 Lønnspolitikk Norsk Lektorlags lønnspolitikk...s. 15 Aktuelt Gi lærerne høyere lønn!...s. 17 Men hva blir lektorutdanningens skjebne?...s. 18 Innfør krav om mastergrad for undervisning i videregående skole!...s. 20 Vi har hatt nok flikking på allmennlærerutdanningen!...s. 21 Allmennlærerutdanningen bør avvikles...s. 22 Meningsløst å føre alle lærerstudenter fram til mastergrad!...s. 23 Høyskolene vil vinne kampen om studentene som vil inn i skolen!...s. 24 Hamar katedralskole ny skole til 649 millioner kroner som må bygges om...s. 26 Angrepet på meg og min person er dypt krenkende...s. 28 Hva hindrer en god undervisning ved nye Hamar katedralskole?...s. 30 Tilsyn med timetall i videregående skole...s. 31 Tausheten ved Frederik II videregående skole virker trykkende...s. 31 Vi tar ikke undervisningstid fra elevene...s. 32 Juridisk talt Hvilke opplysninger har du rett til å se når du har søkt en stilling?...s. 33 Åpen og personlig bok fra Per Thorvald Larsen...s. 36 Fra innholdet LEKTORBLADET Forside: Hamar katedralskole (Per Kristian Ljødal) Magasin for fag, kultur og utdanning Utgitt av Norsk Lektorlag Nr. 1 februar 2008 7. årgang ISSN: 1503 027X Keysers gate 5, O165 Oslo Tlf.: 23327994 Faks: 23327990 E-post: lektorbladet@norsklektorlag.no Ansvarlig redaktør: Svein Magne Sirnes Tlf.: 48263310 Årsabonnement: kr. 280, Annonser: Marit Sola Cox Bergen AS C. Sundts gate 51, 5004 Bergen Tlf.: 55 54 08 00 Faks: 55 54 08 40 E-post: marit.sola@cox.no Design & trykk: Flisa Trykkeri AS ane.marte@flisatrykkeri.no www.flisatrykkeri.no Utgivelsesplan våren 2008: 4/4, 30/5 Materiellfrist: 1 måned før utgivelsesdato Redaksjonen av dette nummer avsluttet 28.01.2008. Lektorbladet nr. 1-08 3
Renessanse for kunnskapsskolen? Av Gro Elisabeth Paulsen, NLLs leder Som konklusjon på talen til landsmøtet i november 2007 hevdet jeg på vegne av Norsk Lektorlag at det nå, etter 10 år, endelig var blitt vår tur til å være moderne. Dagens mediedebatt viser at Norsk Lektorlags skolepolitikk nå får tverrpolitisk tilslutning. Offisielt er det full enighet om at lærere må ha solid kompetanse i det faget de skal undervise i. Dette krever spesialiserte lærere, fordi allmennlærerordningen rett og slett ikke kan romme tilstrekkelig faglig fordypning i samtlige fag på alle nivåer. Apropos Feilvurderinger Vi ser en nasjonal innrømmelse av at det er gjort feilvurderinger i skolepolitikken: Elevene lærer for lite. PISA 2006 viser at ca. 45 % av norske 15-åringer har lave leseferdigheter, og hele 29 % av guttene er så svake at de i praksis er funksjonelle analfabeter. Disse ungdommene er i dag elever på vg2. På grunn av motviljen mot nasjonale prøver i videregående skole mangler vi oversikt over tilstanden her, men det er liten grunn til å tro at disse svake leserne har blitt vesentlig bedre. I videregående skole møtes disse elevene med idealene om den autonome elev som tar ansvar for egen læring og endog bidrar med konstruktiv faglig vurdering av sine medelevers prestasjoner i teoretiske fag. Ved nyttår 2008 meldes det dessverre ikke overraskende at mange jenter, og nesten hver tredje gutt, gir opp og dropper ut av videregående skole. Noen har gjennom sitt pedagogiske lederskap ført oss fram til denne tilstanden. Norsk Lektorlags medlemmer har protestert og advart i 10 år, men har blitt møtt med de evinnelige påstandene om at lærerstyrt og faglig systematisert undervisning er umoderne og uønsket. Lektorene har også vært uglesett som målbærere av idealene fra det gamle gymnaset, som det har vært et politisk mål å utradere. De flinkeste greier seg alltids, har det vært sagt, så vi trenger ikke innrette skolen for å ta vare på dem. Nå viser PISA at den andelen av elevkullet som skårer på høyeste nivå i lesing, matematikk og naturfag, skrumper. Norsk skole produserer altså ikke bare flere meget faglig svake elever, men også færre flinke. Det betyr at skolen heller ikke lykkes med å stimulere og støtte de ungdommene som har potensial til å bli meget dyktige innen ulike fag. Dokumentasjonen av en slik utvikling finnes ikke bare i PISA, men også i den siste rapporten fra Norsk matematikkråd. Her under- 4 Lektorbladet nr. 1-08
søkes matematikkferdighetene hos førsteårsstudenter som selv har valgt matematikkrevende studier. Flere av oppgavene dreier seg om grunnleggende tallforståelse og prosentregning og viser ferdigheter som etter min mening er viktig for allmenndannelsen. Det er forstemmende å se at gjennomsnittlig skåre for studentene var sunket til 47,1 % i 2007, mens den var på 72,8 % 1984. Og den gang mente man at resultatet var bekymringsverdig dårlig. Samfunnsbevisste Norsk ungdom har selvsagt det samme potensialet som ungdom i Finland, Canada eller Korea til å bli dyktige lesere og til å beherske problemløsning i matematikk og naturfag. Det virker lite troverdig når enkelte vil bortforklare de svake PISAresultatene med at norske elever er så usedvanlig mye mer sosiale og samfunnsbevisste enn finsk, kanadisk eller koreansk ungdom. Vi har all grunn til å se optimistisk på de positive trekkene ved norsk ungdom, men bør kanskje være tilbakeholdende med å hevde at unge i de landene som skårer høyt i PISA, er oss underlegne når det gjelder sosial kompetanse. Og er det trolig at en norsk ungdom som ikke klarer å lese en avis, har så god innsikt i demokratiske og samfunnsmessige forhold at det veier opp for de skolefaglige svakhetene? Den norske skoledebatten blir forunderlig når skolesystemene i asiatiske land som skårer høyt, uten videre avfeies som puggeanstalter for usosiale og udemokratiske kunnskapsautomater. Norsk skolesjåvinisme avviser suverent den tanke at andre kulturer kanskje lykkes i å gi elevene både gode kunnskaper og oppdragelse til gode samfunnsborgere og medmennesker. Igjen repeteres den gamle påstanden om at innlæring av faglige kunnskaper og ferdigheter skulle være uforenlig med humanistiske verdier. Vi bør etter min mening vokte oss for å framstille asiatiske land som verdens fagidioter eller gjøre nasjoner som skårer høyt i PISA, så suspekte at vi ingenting kan lære av dem. Overflatiske kunnskaper Den norske PISA-rapporten provoserer dem som trodde vi ledet i skole-vm. Forfatterne av "Tid for tunge løft" skal ha all ros for en velskrevet og klar rapport. I dens siste kapittel drøftes om visse arbeidsformer kan ha bidratt til å senke kunnskapsnivået. Det pekes på at flerfaglig, temabasert undervisning kan gi svekkede og overflatiske kunnskaper, særlig i realfagene. Det minnes også om at ikke alle elever har forutsetning for å vurdere hvordan tiden og den faglige innsatsen skal disponeres og dermed for å ta ansvar for egen læring. Undervisningen organiseres oftere slik at elevene arbeider med ulike fag under veiledning og tilstedeværelse av én lærer som ikke nødvendigvis har relevant faglig bakgrunn. PISA-resultatene bør anspore norske skoleeiere til selvkritikk og ydmyk gjennomgang av egne moderniseringstiltak. Skoleeierne, med KS i spissen, har gått kraftig inn for en mer fleksibel organisering i skolen. Ingen med vettet i behold er motstander av fleksibilitet og for rigiditet. Men på mange skoler betyr fleksibilitet i realiteten at tradisjonell undervisning ledet av fagspesialisert lærer stadig reduseres. I stedet overlates elevene mer til seg selv, til studielandskap, arbeidsplaner og egenaktivitet, til lærerløse timer, vikarløse timer og aktivitetsdager. Bortfallet av undervisningstimer utgjør i praksis 15-25 % av timetallet i fag, og både elever, foreldre, lærere og mediene reagerer. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er gjort oppmerksom på problemet, og hans departement har nå bedt fylkesmennene føre tilsyn med timetallet på alle videregående skoler. Skolene skal dokumentere at det er planlagt organisert opplæring ( ) som er henført til et bestemt fag eller kompetansemål i samsvar med gjeldende læreplaner for fag. Departementet forutsetter altså at det skal være opplæring i et bestemt fag og nevner ikke at det kan være opplæring i den generelle læreplanen. Mange skoleeiere har etter R94 fjernet timer fra fagene for å bruke til slike andre aktiviteter og helst lærerløse aktiviteter. Norsk Lektorlags medlemmer på de videregående skolene kan i forbindelse med tilsynet bidra til en klargjøring av praksis på dette området. Høyere status På riksplan snakker hele det politiske miljøet, med statsministeren i spissen, om at statusen til læreryrket bør heves. Det kan ikke skje uten at kommuner og fylkeskommuner heretter legger større vekt på råd fra lærere og lektorer, som må få en høyere status i det pedagogiske beslutningshierarkiet. Ett av flere temaer under Norsk Lektorlags landsmøte var den kommandohumanismen som ble innført i skolen tidlig på 90-tallet. Den har svekket lærernes profesjonelle makt og faglige myndighet i skolen og kan forklare flere pedagogiske feilprioriteringer. Et ferskt eksempel er saken med nye Hamar katedralskole høsten 2007, der skoleeier ville bruke arkitekturen til å tvinge fram visse pedagogiske metoder. Åpne baseområder i stedet for skjermede undervisningsrom har blitt en prestisjesak for skoleeiere med progressive ambisjoner og stor selvtillit på det pedagogiske området. Vi har sett flere eksempler på autoritære skoleeiere som gjør det ubehagelig for ansatte å ytre seg kritisk. I Hedmark fylkeskommune forsøkte noen i fylkesadministrasjonen først å hemmeligstemple rapporten om støysituasjonen ved den nybygde skolen, men må bøye seg for Arbeidstilsynets krav, og baseområder skal nå bygges om for 3-4 millioner innen 1. april. Skal statsministerens ambisjoner for rekruttering til lærer- og lektoryrket realiseres, og skal en få erfarne folk til å stå lenger i jobben, må personalpolitikken i skolen endres kraftig. Jeg hører ofte lektorer si at de liker yrket på grunn av elevene og kollegene, på tross av at de føler seg elendig behandlet av skoleeier. Det er disse som nå må overbevise oss om at de har endringsvilje og er i stand til å restaurere kunnskapsskolen. Lektorbladet nr. 1-08 5
NLL 10-åring med vind i seilene Av Otto Kristiansen, generalsekretær i Norsk Lektorlag Fra generalsekretæren Den positive medlemsutviklingen og den optimismen vi opplevde i forbindelse med tiårsjubileet og landsmøtet i fjor, fortsetter inn i det nye året. Det er ingen grunn til å ta rev i seilene i dagens medvind. Medlemsveksten i 2007 ser ut til å bli minst 20 %, og tilfanget så langt i 2008 tyder på at veksten vil vedvare. Om kort tid passerer vi 2000 medlemmer. Ekstra gledelig er det at vi også får stadig flere yngre medlemmer. Skolepolitikk Den skolepolitiske debatten vitner også om at vinden blåser vår vei, og det er fristende å si: Hva sa vi? Det er godt å registrere at de skolepolitiske synspunktene som NLL hele tiden har forfektet, og som var den vesentligste grunnen til etableringen av foreningen for ti år siden, nå har fått gjennomslag i den skolepolitiske debatten. Selv de fagpersoner og politikere som har bidratt til de siste tiårenes negative utvikling i skolen, synes å ha revidert sitt syn. Det er et tankevekkende paradoks at de som i sterkest grad har forfektet en ensidig tro på elevens ansvar for egen læring, og samtidig har bidratt til å degradere læreren, i særlig grad lektoren, som fagperson, nå skal administrere den høyst nødvendige snuoperasjonen som skal gjenreise lærerens og lektorens autoritet som kunnskapsformidler. Selv om det gjenstår å se hva dagens debatt avstedkommer av vesentlige endringer, må det være tillatt å si at Norsk Lektorlag ikke har eksistert forgjeves i disse ti årene. Lønnspolitikk Skal lærerstandens, ikke minst lektorenes, autoritet og status gjenreises, er det høyst nødvendig å gjøre noe med lønnsnivået, og for å få til det, må man forandre måten lønnen fastsettes på. De tradisjonelle sentrale lønnsoppgjørene har gjort de lengst utdannede til lønnstapere de siste tiårene, og etter overføringen til KS i 2004 har nettopp lektorene hatt den dårligste lønnsutviklingen av alle akademikergruppene i tariffområdet. Den fordelingspolitikken, med tilhørende lavtlønnsprofil, som har vært bedrevet i de tradisjonelle lønnsoppgjørene, var hovedårsaken til at Akademikerne ble dannet i 1997. Akademikerne arbeider lønnspolitisk for at langtidsutdannende akademikere skal få større råderett over de lønnsmidlene som rettmessig tilkommer dem, og NLL som medlem av Akademiker-familien deler selvsagt dette synet. Vi ønsker at lønn i større grad skal brukes som et personalpolitisk virkemiddel, og dette kan man best få til ved i større grad å fordele lønnen lokalt. I det kommunale tariffområdet (KS), der flertallet av våre medlemmer befinner Otto Kristiansen seg, har de andre Akademikermedlemmene gode erfaringer med et slikt forhandlingssystem. Dagens utdanningspolitiske debatt vitner om enighet om at høy kompetanse er nødvendig på alle samfunnsområder, hvilket tilsier at rekruttering av akademisk arbeidskraft vil bli stadig viktigere. Skal kompetansen til undervisningspersonalet heves, er det helt nødvendig at skoleeierne får muligheter til å bruke lønn som virkemiddel til å rekruttere flere lektorer og fagspesialiserte lærere. Økt bruk av lokal lønnsdannelse 6 Lektorbladet nr. 1-08
har så langt vist seg å være det beste for lønnsutviklingen til akademikere, og derfor bestreber vi oss på, sammen med Akademikerne, å få gjennomslag for dette i alle aktuelle tariffområder. Her er Oslo kommune og Staten særlig aktuelle. De av våre medlemmer som befinner seg i tariffområdet Spekter (tidligere NAVO), får allerede sin lønn fastsatt lokalt. Dette gjelder medlemmer i helseforetakene og musikerne i Oslo Filharmonien. Som flere sikkert har registrert, har vi det siste året markert oss som en fagforening for akademikere i mange yrker. Selv om naturlig nok flertallet av medlemmene er lektorer ansatt i skoleverket, får vi stadig flere medlemmer i andre yrker. Det faktum at medlemmene av et av Europas beste symfoniorkester, Oslo Filharmonien, er medlemmer hos oss, er et resultat av denne politikken. Organisasjonsutvikling Den sterke medlemsveksten og utvidelsen av medlemsgrunnlaget gir Norsk Lektorlag flere utfordringer, men heldigvis også flere ressurser. Veksten i de ulike tariffområdene krever styrking av tillitsvalgtapparatet. Vi har så langt vært så heldige å ha mange dyktige lokale tillitsvalgte, og det er først og fremst deres innsats som har bidratt til den positive medlemsutviklingen. Skal denne utviklingen fortsette, må vi sørge for en kontinuerlig styrking og oppbygging av tillitsvalgtkorpset, ikke minst med tanke på våre bestrebelser i retning av mer lokal lønnsdannelse. Kursvirksomhetene ligger an til å bli rekordstor i inneværende landsmøteperiode, og vi har planlagt et mer differensiert opplegg enn tidligere år. Lokale tillitsvalgte vil få tilbud om et elementært innføringskurs i avtaleverket. Dette kurset blir avviklet sentralt. Fylkeslagene blir invitert til regionsvise todagers samlinger. Disse samlingene vil være dels seminar med utvalgte tema, dels videregående kurs. Den årlige tariffkonferansen i samarbeid med de andre Akademiker-foreningene som organiserer undervisningspersonale, fortsetter. Informasjonsvirksomheten kan aldri bli for god, men vi vil i løpet av året spesielt styrke nettsidene og den elektroniske kommunikasjonen. Vi håper at dette vil lette arbeidet for våre tillitsvalgte. Fylkeslederne våre er nøkkelpersoner i organisasjonen. De binder lokal og sentral aktivitet sammen og legger ned svært mye frivillig arbeid for organisasjonen. Vi ønsker nå å satse spesielt på dem både faglig og sosialt, og derfor vil de bli innkalt til egne samlinger der målet er å styrke deres kompetanse slik at de får økt både lyst og evne til å gjøre en enda bedre jobb som fylkesledere. Vi i Norsk Lektorlag sentralt har all mulig grunn til å ønske alle medlemmer og tillitsvalgte nok et godt og fremgangsrikt, nytt år! Alltid oversiktlig Cresco Unique 5,25 % sparerente fra første krone HK Reklamebyrå / Foto: Lasse Berre Tor Arne Hetland og Vibeke Skofterud ingen begrensninger i antall uttak Cresco Unique er en konto som tilbys medlemmer i foreninger tilknyttet Akademikerne. Cresco Unique kan brukes både som sparekonto og kredittkonto, alt etter behov. Uavhengig av hvordan du bruker kontoen, er vilkårene blant de beste i markedet: For mer informasjon og søknadsskjema, se www.unique.cresco.no eller kontakt Medlemsrådgiveren på telefon på 04700. Nominell rente 12,15% årlig. Effektiv rente: kr 10.000 (16,25%), kr 25.000 (14,20%), kr 50.000 (13,52%). Betingelser pr. januar 2008. Renten følger renteutviklingen i Norges Bank. Lektorbladet nr. 1-08 7
Norsk Lektorlag får mer sko NLLs landsmøtet 2007 Svein Magne Sirnes lektorbladet@norsklektorlag.no NLLs 10-årsjubileum, og den skolepolitiske medvind organisasjonen i dag opplever, satte sitt tydelige preg på landsmøtet som ble avviklet på Leangkollen i Asker 9. og 10. november 2007. Foruten valg var behandlingen av nytt skolepolitisk program den viktigste saken på landsmøtet, som også hadde spennende og aktuelle seminarer. Landsmøtet 2007 ble et meget vellykket arrangement, noe ikke minst NLLs generalsekretær Otto Kristiansen etter mange deltakeres mening fortjener ros for. 8 Lektorbladet nr. 1-08
lepolitisk støtte enn noen gang Gro Elisabeth Paulsen gjenvalgt som leder Gro Elisabeth Paulsen (Oppland) ble på landsmøtet gjenvalgt som leder av Norsk Lektorlag. Helge Bugge (Telemark) ble gjenvalgt som 1. nestleder. Ny 2. nestleder ble Svein Einar Bolstad (Hordaland). Just Almås (Oppland), Geir Haagensen (Nord-Trøndelag), Solveig Ryeng (Akershus) og Jon Hybert Sand (Oslo) ble alle gjenvalgt som medlemmer av sentralstyret. Kari Handeland (Buskerud) og Morten Trudeng (Akershus) ble nye medlemmer av sentralstyret. De nye varamedlemmene av sentralstyret er Geir-Åge Svenning (Troms), Sissel Aasheim (Rogaland) og Åse Jektvik (Nordland). Gro Elisabeth Paulsen: Nedprising av akademisk kunnskap i lønnsoppgjørene Nedprisingen av akademisk utdanning som vi ser i lønnsoppgjørene, følges av en nedvurdering av akademisk kunnskap i skolen. Denne utviklingen rammer lektorene dobbelt hardt fordi den er både en økonomisk og en ideologisk nedgradering. Det var NLLs leder Gro Elisabeth Paulsen som sa dette i sin åpningstale på landsmøtet. Akademikerne Paulsen minnet innledningsvis om at også hovedorganisasjonen som NLL er tilsluttet, Akademikerne, feiret sitt 10-årsjubileum i høst. Sammenfallet mellom de to jubileene er ikke tilfeldig. Akademikernes oppbrudd fra det gamle AF førte til mye rabalder som ble nettopp det energitilskuddet som skulle til for at noen rebelske lektorer så å si fulgte kaldet. Lektorene ville også bryte med AF, og det betydde brudd med Lærerforbundet. Akademikernes opprør kom etter mange års frustrasjon og skuffelse over lønnsutviklingen. Profesjoner med høyest utdanning hadde i en årrekke tapt i lønnsoppgjørene i offentlig sektor. Dette skjedde selv om alle rituelt og rutinemessig, i periodene mellom oppgjørene, var skjønt enige om at akademikere generelt, og lektorer spesielt, fortjente bedre lønn. De samordnede lønnsoppgjørene ble innrettet for å gjøre lønnsstrukturen stadig mer sammenpresset. De små lønnsforskjellene i Norge gir oss et egalitært samfunn, og de fleste er enige i at dette har sine gode sider. Ryktet sier at regjeringen skryter av denne norske modellen for lønnsdannelse når de er i utlandet. Det er vanskelig å være uenig i at Norge er et godt land å bo i og noen hevder at det er verdens beste. Men våre politikere har måttet slutte med å skryte av at vi har verdens beste skole. Denne hangen til å være verdensmester på det ene og andre området tåler ofte ikke nærgående spørsmål, fortsatte hun. Lønnsstatistikk Akademikere er utdannet til å tvile, Lektorbladet nr. 1-08 9
og de kan også lese lønnsstatistikk, sa Paulsen. Analyser av den norske modellen for lønnsdannelse viser at den faktisk salderes ved at alle skal ha omtrent samme lønn, enten de tar utdanning eller ei. Dette har noen konsekvenser. Statsminister Stoltenberg skal ha sagt, uten forbehold, at de lave akademikerlønningene er et konkurransefortrinn for landet. Men i privat sektor som altså er konkurranseutsatt betaler man i dag ca. 200 000 kroner mer enn i offentlig sektor for folk med fem års høyere utdanning. Norsk næringsliv gjør neppe dette av veldedighet. De gjør det fordi det rett og slett lønner seg. Akademisk arbeidskraft er så viktig og produktiv at den er vel verdt god betaling. Finansavisen sammenlignet i slutten av august 2007 livslønnen for en jurist i staten med livslønnen for en jurist ansatt i privat sektor. Basert på dagens lønnstall beregnet avisen differensen til 15 millioner. Juristen vil tjene 40,8 millioner i privat sektor, mot bare 26,1 i staten, framholdt hun. Hun kom også inn på erklæringen om at læreryrket er landets viktigste yrke, som nå alle synes å være enige om. Samtidig er det en tilsynelatende urokkelig enighet mellom regjeringen og de dominerende parter i arbeidslivet om å holde både lønnen til lærere og andre kunnskapsarbeidere i offentlig sektor nede. Det er ingen hemmelighet at modellen i stor grad beherskes av LO, og det er selvsagt at LO ser seg tjent med å forsvare den. Akademikerne har villet ta et radikalt oppgjør med systemet og de resultatene som systemet gir, ikke minst for lektorene. Blant lektorene er misnøyen med lønnsutviklingen stor, men for de ansatte i skolen stikker misnøyen mye dypere, sa hun. Det skjulte pensum Mange av lektorene hadde og har en idealistisk innstilling til sitt yrkesvalg. Så lenge arbeidet var faglig interessant, og lektorene hadde frihet til å formidle faglige kunnskaper og stimulere ungdom til intellektuell vekst, kunne en middels lønnsutvikling aksepteres. Lektorer føler stadig en sterk forpliktelse overfor de humanistiske verdiene de har fått med seg fra studiene, understreket NLL-lederen. Men nettopp dette blir problematisk når den nedprisingen av akademisk utdanning som vi ser i lønnsoppgjørene, følges av en nedvurdering av akademisk kunnskap i skolen. Den nedgradering av utdanning som ligger i den norske lønnsmodellen, rammer lektorene dobbelt hardt fordi den både er en økonomisk og en ideologisk nedgradering. Hun kom også inn på den rødgrønne regjeringens motto om at det skal lønne seg å arbeide. Og det skal lønne seg å stå opp om morran, som arbeidsminister Bjarne Håkon Hansen uttrykker det. Mitt håp er at man i de samme kretser snart slår fast at det skal lønne seg å sitte oppe både om kvelden og om natten for å lese til eksamen. Og at det skal lønne seg å stå opp om morran for å gi seg i kast med landets viktigste yrke. Den norske modellen kommuniserer selvsagt med dem som vokser opp i den. Ungdommen er langt fra dum og velger helst fag, utdanningsveier og yrker som gir status, belønning og bekreftelse. Dagens manglende rekruttering til krevende studier innen samfunnsfag, humaniora eller realfag, den lave innsatsen til allmennlærerstudentene, den manglende rekrutteringen til lektoryrket er alt sammen i høyeste grad adekvate reaksjoner på samfunnets budskap til de unge. Skolen som arbeidsplass Paulsen refererte til en undersøkelse utført av NIFU STEP på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet som gjaldt utdanningen til lærere i videregående skole i skoleåret 2006/2007. 60 % av dem som underviste i norsk, matematikk og fremmedspråk i studiespesialiserende program, var over 50 år. Her finner vi også den største andelen av lærere med hovedfag. Kanskje man burde spørre seg: Hvordan var skolen som arbeidsplass den gang alle disse lektorene ble rekruttert til yrket? spurte Paulsen Hun hevdet videre at kriseforståelsen er liten i byråkratiet i kommuner og fylkeskommuner. Der fortsetter mange en smålig minuttelling kombinert med en gnien uvilje mot å lette undervisningsbyrden for seniorene. Som fagforening får vi stadig meldinger fra skoler der timetelleri forveksles med personalpolitikk og regneark opphøyes til den viktigste kommunikasjonskanalen mellom arbeidsgiver og ansatt. Det må helt andre takter til dersom de lærerne som nå nærmer seg AFP-alder, skal finne det interessant å bli i skolen, sa hun og minnet om at PISA-resultatene i 2003 var dårligere enn i 2000. Det ble avslørt sviktende og nedadgående leseferdigheter og ned- 10 Lektorbladet nr. 4-07
adgående resultater i matematikk og naturfag. Det verste var at PISA 2003* påviste funksjonell analfabetisme hos ca. 25 % av guttene og ca. 11 % av jentene, sa Paulsen og fortsatte: Lektorer blir av og til beskyldt for å tale elitens sak. De endringene som har svekket fagligheten i skolen, har ofte hatt til hensikt å ivareta de svakestes interesser. Dette har vi hatt stor sympati for. Men nå viser det seg altså at norsk skole er dårligere til å drive sosial utjevning på utdanningsområdet enn land vi gjerne sammenligner oss med. I lang tid ble det satt opp en motsetning mellom trivsel og læring som om læringskrav skulle være så hardt, så elitistisk at det ville ruinere all positiv læring. Jeg vil hevde at en god skole for de flinke er en god skole for alle. En skole for de svake en skole som stakkarsliggjør elevene er ikke god for noen. *Landsmøtet ble som nevnt avviklet 9. og 10. november 2007, og i desember ble resultatene fra PISA 2006 offentliggjort. Den ferske rapporten viser at leseferdigheten har gått enda mer tilbake. PISA 2006 viser at 29 % av de 15-årige guttene har så svake leseferdigheter at de er funksjonelle analfabeter. Når jenter og gutter sees samlet, havner 22 % av kullet på dette nivået mens bare 17 % av 15-åringene hadde så svake leseferdigheter i 2000. (red. anm.) Nytt skolepolitisk program Det nye skolepolitiske programmet er først og fremst nytt i form og omfang. Skolepolitikken som NLL har ført siden stiftelsen i 1997, føres i all hovedsak videre og får stadig større oppslutning, sier NLLs 1. nestleder Helge Bugge. Det nye skolepolitiske programmet har vært under utarbeidelse i vel to år, og det var flere gode grunner til å skrive det om. Det gamle var på visse punkter utdatert i den forstand at det f.eks. refererer til Reform 94 med tilhørende terminologi og til den gamle gradsstrukturen ved universitetene. Videre vurderte NLLs sentralstyre det slik at det ville være hensiktsmessig med et kortere og mer oversiktlig program. Sist, men ikke minst, trengte NLL etter en del år en debatt og et vedtak som bekreftelse på at foreningen har samme politiske ståsted som før, forteller Bugge. Programmet er disponert i synspunkter med disse sentrale tankene: 1. Skolens sentrale oppgave på alle trinn er kunnskapsformidling og kunnskapstilegnelse. En god skole skal bygge ressurssterke og selvstendige mennesker med den type ballast som gir trygghet i livet. 2. NLL vil ha en nasjonal skole med et entydig og fast rammeverk. Felles, nasjonale eksamensordninger kan best sikre oss en slik skole. Begrep som tilpasset opplæring gir bare mening når rammene er faste. 3. Jo bedre utdannelse lærerne har, jo bedre kan de skjøtte sine oppgaver. Solid utdannelse er en nødvendig forutsetning for pedagogisk trygghet og fornyelse. 4. De ulike skoleslag og trinn bør få utvikle sin egenart. Harmonisering av mål og metoder er ikke noe gode i seg selv; dette gjelder barnetrinn, ungdomstrinn, studiespesialiserende og yrkesfaglige program. 5. Det offentliges viktigste oppgave er å sørge for rammebetingelser som gjør god drift mulig mht. rom, utstyr og å skaffe de beste lærerkrefter. Lokale myndigheters innblanding i f.eks. faglige og metodiske spørsmål er sterkt uønsket. 6. Det er avgjørende viktig for skolens kvalitet at det knyttes krav til undervisningskompetanse på de ulike skoletrinn, og ikke bare krav til kompetanse for ansettelse. 7. Det pedagogiske personalet må trekkes inn i skolens drift og planlegging på en mye bedre måte enn i dag; det skal være full åpenhet om alle sider ved skolens drift. Mange gale beslutninger tas i dag fordi skoleledere ikke lytter til ansatte med kompetanse og erfaring. Lektorbladet nr. 1-08 11
Stadig større interesse for og oppslutning om NLLs skolepolitiske syn Lektorbladet spurte tre NLL-medlemmer på landsmøtet hvilke inntrykk de satt med etter å ha hørt på og selv deltatt i debatter og seminarer. Alle tre trakk fram at NLL er i stadig framgang, og at det er økende interesse for og oppslutning om NLLs skolepolitiske syn. skolen. Dyktige lektorer har kun behov for ledere som legger forholdene til rette slik at de kan gjøre det de er best til, nemlig å undervise i klasserommet. Høyskolelektor Tom Are Trippestads foredrag om kommandohumanisme og elevpopulisme på et av seminarene var utmerket. sektoren vil bli å komme med klar tale omkring spørsmål som dreier seg om lektorenes vilkår og rettigheter her, men også ved å være tydelig i vårt syn på forhold innenfor undervisning og forskning i ved universiteter og høyskoler, og hvordan dette kan og må påvirke undervisningen på alle plan i skolen. Morten Trudeng, Asker videregående skole, Akershus Det viktigste som skjedde på landsmøtet i 2007, var etter min mening at NLL fikk vedtatt et skolepolitisk program. Takket være dyktig møteledelse godtok landsmøtet at redaksjonskomiteen og sentralstyret skal innarbeide omformuleringer som kom fram i debatten. Debatten om det skolepolitiske programmet viste at landsmøtet står samlet bak våre skolepolitiske prinsipper. Dette styrker NLL i det videre arbeidet. Gro Elisabeth Paulsens åpningstale inneholdt prinsipielle føringer som gjorde at landsmøtet fikk en start som styrket landsmøtedeltakernes tro på at NLL uten tvil har sin berettigelse i skole-norge. Lederens spørrehalvtime var nyttig og nødvendig. Det er viktig å gi landsmøtedeltakerne anledning til å stille spørsmål til foreningens øverste tillitsvalgte. Festmiddagen, som også markerte NLLs 10-årsjubileum, ble meget vellykket. Talene hadde mye humor og ironi, og innslaget fra medlemmer i Oslo Filharmonien gav forsamlingen et kulturelt løft. I seminardelene fikk jeg en bekreftelse på at vi har et stort arbeid å gjøre i forhold til KS og dets syn på ledelse i Einar Bovim, Høgskolen i Narvik Diskusjonen rundt NLLs skolepolitiske program var etter mitt syn høydepunktet på landsmøtet i 2007 og den aller viktigste saken. Samlinger som et landsmøte kan fort bli preget av klaging over alt vi ikke får både økonomisk og på andre måter. Derfor var det befriende å få klarlagt hva NLL faktisk vil med skolen, og jeg synes at vi hadde en meget god og konstruktiv samtale omkring dette spørsmålet. For min egen del vil jeg som høyskolelektor si at det var viktig at vi fikk vinklet programmet slik at det også innbefatter høyere utdanning. Som lektorer er det viktig for oss å holde oss nær forskningen, og å relatere undervisningen vår til den stadige utviklingen innenfor våre ulike fagfelt. Dette gjør vi aller best ved å holde oss oppdatert innen forskning og undervisning på norske universiteter og høyskoler. Vår viktigste rolle i denne Ellen Skjold Kvåle, Frogn videregående skole, Akershus Det eg hugsar best frå landsmøtet, var kjensla av å vere blant likesinna. Eg hadde faktisk ikkje vore på noko større arrangement i regi av NLL før dette landsmøtet, og det var utruleg oppløftande å kjenne seg ikkje berre velkomen, men også bli overtydd om at eg høyrer heime i denne organisasjonen. Då eg meldte meg inn i NLL, var eg den einaste på skulen min som var med der. Det kom ein del kommentarar om at eg måtte vere mindre begava som ville bli medlem av Lektorlaget. Ikkje minst derfor var det verkeleg stas å treffe andre Lektorlagsmedlemer og bli enda meir fast i trua på at Lektorlaget er organisasjonen for meg. I tillegg var sjølve landsmøtet veldig interessant! Eg hadde nok trudd det kunne bli noko kjedeleg av og til, men det aller meste av det som blei diskutert, var spennande. Det var artig å høyre 12 Lektorbladet nr. 1-08
korleis det nye Norsk Lektorlag blei til, og å treffe ein del av veteranane. Det var også veldig hyggeleg å treffe nokre av dei mest ivrige skribentane i Lektorbladet. Eg lar meg ofte inspirere av Lektorbladet, og då er det artig å treffe dei eg har følgt med i dei to åra eg har vore med i NLL. Festmiddagen var framifrå, det same var maten på Leangkollen. Men det er dei andre lektorane som gjer at eg alt nå har begynt å gle meg til neste landsmøte! Til sist vil eg rette ein takk til generalsekretær Otto Kristiansen, sentralstyret og sekretariatet for eit flott landsmøte og ei fin helg. - Norsk skule har vore eit kaos sidan 1993! Det hevda høgskuleelektor Tom Are Trippestad på eit av seminara på Norsk Lektorlag sitt landsmøte. VIL DINE ELEVER VÆRE MED Å FORSKE? Foto: Tove K. Breistein Trippestad tok eit kraftig oppgjer med Gudmund Hernes sine reformar, og ikkje minst hans politiske operasjonsmetode. Trippestad sa at han ser på Hernes som ein manipulerande og kompromisslaus motstandar av deltakardemokratiet, ein eksponent for mistillit til veljarane og folket. For den vanlege mann forstår ikkje problema og må overstyrast. Det tek jo dessutan også så forferdeleg lang tid når ekspertane sine innlysande rette avgjerder skal ut på høyring blant dei mange som ikkje har innsikt nok. Trippestad viste i føredraget sitt til mykje av det som retorikaren Hernes har skrive og sagt opp gjennom åra. Holbergprisen i skolen inviterer elever på videregående skoler til å forske i samarbeid med forskere. Elevene får utvikle spennende forskningsprosjekter innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, juss eller teologi. Gjennom forskningsarbeidet blir elevene kjent med forskningsmetoder, problemstillinger, utfordringer og muligheter. Prosjektene deltar i en forskningskonkurranse hvor en fagjury evaluerer elevenes arbeid og kårer tre finalister. Utover pengepremier, blir vinnerne invitert til Bergen og til utdelingen av Holbergprisens internasjonale minnepris. Holbergprisen i skolen bidrar med ideer til undervisningsopplegg, relaterer tema til fagplan og utarbeider hjelpemidler som litteratur- og ressurslister. Vi knytter også forskere opp mot hver skole. Forskerkontakten fungerer som veileder og inspirator. Påmeldingsfrist for årets skoleprosjekt er 1. mars 2008. Gavesjekk fra DnB NOR Ved åpningen av landsmøtet overrakte markedssjef Erik Hartmann i DnB NOR en sjekk på kr. 10 000 til Norsk Lektorlag. Pengene vil bli gi gitt som gave til en person som har bidratt til å fremme Norsk Lektorlags formål. Fagseminar for lærerne I begynnelsen av april arrangerer Holbergprisen i skolen et to-dagers fagseminar i Bergen for de deltagende lærerne. Lærerne får grundig innføring i tema, metoder og hvordan elevene går frem i forskningsprosessen. For mer info: www.holbergprisen.no e: siri.breistein@holbergprisen.no t: 55 58 90 45 Lektorbladet nr. 1-08 13
KS-rådgiver Geir Grimstad: Lærerikt å være på et NLL-landsmøte Det var veldig spennende og hyggelig å komme til et seminar i regi av Norsk Lektorlag! Paneldebatten som jeg deltok i, viste at medlemmene har et stort engasjement for skole og utdanning. Det er rådgiver Geir Grimstad fra KS som sier dette til Lektorbladet. Ny arbeidsgiverstrategi fra KS På et av landsmøteseminarene kunne Grimstad opplyse at KS er i ferd med å utvikle en ny arbeidsgiverstrategi mot år 2020. Stikkordene er utvikling, nyskaping, tilgang på og forvaltning av arbeidskraft, identitet og lederskap. KS har som mål å få til en varslingskultur i en åpen organisasjon som skal være demokratisk og gjennomsiktig, og til å gjøre det ønsker en seg kompetente medarbeidere som initierer utvikling, og som viser helhetlig og dialogbasert lederskap. Et av siktepunktene er å gi kommuner og fylkeskommuner bedre omdømme, der mangfold og integrering er sentrale elementer. Grimstad gjorde det også klart at lokal lønnsdannelse etter KS syn skal være en av grunnpilarene i kommunal og fylkeskommunal sektor. Stolt og unik Lektorlagets holdninger om den gode og sterkt faglig forankrede læreren bygger opp under synet på læreren som stolt og unik, som er navnet på KS nye arbeidsgiverstrategi. Et annet inntrykk jeg fikk fra innleggene (12 av 13 innlegg var rettet til KS), var at det fortsatt er utfordringer for KS som representant for skoleeier og arbeidsgiver når det gjelder lærerne. Men jeg synes også en del av innleggene vitnet om historieløshet og uvitenhet om hvordan skolesektoren er organisert. Det er de lokale kommunestyrene og fylkeskommunene som er skoleeiere og arbeidsgivere for lærerne. Dette er det for tiden stor tverrpolitisk enighet om. Du har vært lærer og rektor. Ser du annerledes på arbeidsgivers rolle som KS-rådgiver? Jeg har alltid ment at det er viktig å ha gode arbeidsgivere og å være gode arbeidsgivere. Som rektor var jeg meg veldig bevisst at jeg var leder og kunne utøve arbeidsgivers styringsrett. I begrepet arbeidsgiverpolitikk legger KS til grunn de verdier og holdninger og den praksis som arbeidsgiver står for i sitt forhold til medarbeiderne. I det daglige arbeidet betyr dette å utnytte ressursene og å frigjøre menneskelig energi. Den gode leder må ha et vidt spekter å spille på. KS understreker også viktigheten av best mulig faglig innsikt i det man er satt til å lede. Omdømmeproblem Hva kan KS og kommunenes omdømmeproblem skyldes? Geir Grimstad Det er sikkert en kompleks forklaring. Kommunen er under et kontinuerlig kritisk blikk fra riksmedier og lokalpresse. En dårlig sak fra et sykehjem eller en skole i Norge blir gjerne en riksmediesak. Enhver slik sak svekker omdømmet. Forventningene fra innbyggere til velferd og gode tjenester er også enorm i verdens rikeste land. Dette kaller KS rikdommens dilemma. Det er ikke minst i denne sammenheng viktig å ha fokus på høy kvalitet i alt en foretar seg. Høy kvalitet i arbeidsgiverrollen er viktig for omdømmet. Den historien læreren eller lektoren forteller fra sin arbeidsplass og om sin arbeidsgiver, er en del av det omdømmet som skapes. Medlemsfordeler på bankog forsikring. Alt på et sted! Ring oss på telefon 04700 eller se www.medlemsradgiveren.no 14 Lektorbladet nr. 1-08
Norsk Lektorlags lønnspolitikk Av Svein Einar Bolstad, leder av Norsk Lektorlags tariffpolitiske utvalg Norsk Lektorlags skolepolitikk er godt kjent og akseptert både blant medlemmer og ikke-medlemmer. Det har blant annet aktive utspill og solid pressedekning gjennom mange år sørget for. Lønnspolitikk Lønnspolitikken er kanskje ikke like godt kjent. Mange tror de vet hva den går ut på, noen har misforstått den og noen vrir på den og sprer uriktige påstander om den. Denne artikkelen har som mål å forklare lønnspolitikken og bakgrunnen for den på en enkel måte, uten bruk av forhandlingstekniske uttrykk. Lønn og forhandlingsbestemmelser Innledningsvis kan vi slå fast at oppgjøret denne våren i hovedsak vil dreie seg om lønn og forhandlingsbestemmelser. Det er i skrivende stund (medio januar) uvisst om pensjon blir et tema. Arbeidstid er ikke tema før i 2010. Utgangspunktet for Norsk Lektorlags lønnspolitikk er det faktum at det eksisterende forhandlingssystemet med sentrale oppgjør har vist seg uegnet for å heve lektorenes lønnsnivå. Systemet har siden 70-tallet ført til reallønnsnedgang for lektorene. Det har derfor vært nødvendig å arbeide for en annen måte å forhandle lønn på. At Skolepakke 1 og 2 gav lærerne et lønnsløft, er en bløff. Den lønnsøkningen som ble oppnådd, baserte seg i hovedsak på merarbeid. Vi skulle få mer lønn hvis vi arbeidet mer. Dessuten ble den nye 5. ferieuken solgt for smuler. Norsk Lektorlag var den gangen ikke med på forhandlingene siden vi enda ikke var medlem i Akademikerne. Det nåværende lønnssystemet kalles også et kompetanselønnssystem. Det skulle gi uttelling for dem med lengst utdanning, høyest kompetanse og størst studielån. Man skulle ikke tape i livslønn på å ta Norges lengste utdanning. Slik utviklingen har gått, med sentrale oppgjør med kronetillegg og lavlønnstillegg, er lektoryrket blitt stadig mer ulønnsomt. Lærere og adjunkter kunne gå opp i lønn ved å ta videreutdanning, men lektorene var på topp og fikk ikke mer uansett. Kompetanselønnssystemet har aldri hjulpet lektorene. Akademikernes lønnspolitikk I Norsk Lektorlags lønnspolitiske program vektlegges lang utdannelse, høy faglig kompetanse, ansvar, samfunnsmessig betydning, innsats og erfaring som kriterier for lønnsfastsettelse. Dette harmonerer naturlig nok med Akademikernes lønnspolitikk. Det er via dem vi Svein Einar Bolstad fører de sentrale forhandlingene. På bakgrunn av dagens debatt om prestasjonslønn for undervisningspersonale, er det viktig å understreke at innsats ikke må tolkes som lønn etter elevenes karakternivå. Innsats må måles etter andre kriterier. Akademikerne går inn for en desentralisert lønnsdannelse der desentralisert betyr at lønnsnivået ikke bestemmes sentralt, men hos den enkelte arbeidsgiver. Det vil nok bety større forskjeller i lønnsnivå. Tanken er at de høyest lønte skal kunne brukes som eksempler til etterfølgelse og pressmiddel for å dra opp andre til samme nivå. De av Akademikernes medlemmer som forhandler etter denne model- Lektorbladet nr. 1-08 15
len, har erfart at den over tid gir klart bedre uttelling enn de tradisjonelle sentrale lavtlønnsoppgjørene. Norsk Lektorlag har en solidarisk lønnspolitikk i den forstand at vi er solidariske med de gruppene vi forhandler sammen med. Vi sammenligner oss med grupper med like lang utdanning og likt ansvarsområde. Dersom for eksempel realister får ekstra tillegg ett år, vil det være rimelig at filologer trekkes opp ved neste korsvei. Vi ser det ikke som vår oppgave å solidarisere oss med andre yrkesgrupper med lavere utdanning og derav lavere lønn ved å gi slipp på lønnsmidler til egne grupper. Ulike tariffområder Norsk Lektorlag har medlemmer innen mange ulike tariffområder, men flertallet lektorene i skoleverket befinner seg i det kommunale tariffområdet (KS-området og Oslo kommune). De omfattes av forhandlingsbestemmelsene i hovedtariffavtalens kapittel 4, der nesten all lønn fastsettes i sentrale forhandliner. I kap. 4 er også LO og UNIO (med blant andre Utdanningsforbundet). Der vil lønnsmidlene måtte deles med folk uten utdanning eller med vesentlig lavere utdanning enn akademikergruppene. Akademikerne (og lektorer i andre fagforeninger) blir i denne sammenhengen små og oppfattes av mange som høytlønte. Mindretallet må finne seg i at midlene blir fordelt med lavtlønnsprofil. Dette innebærer for eksempel at hvis gjennomsnittlig tillegg/ramme blir 6 %, kan de lavest lønte få 8 % og de høyest lønte bare 4 %. Dermed er lektorene dømt til å bli taperne. De med høyest skatteprosent blir i tillegg tapere når tilleggene gis som like kronetillegg, ikke som prosent. Vi har også medlemmer i statlig sektor (høyskoler og universiteter) og i Oslo kommune. Her har man fortsatt systemet med lønnstrinn. I forhandlingsområdet Spekter (tidligere NAVO) har vi medlemmer innen helsesektoren pluss en stor gruppe musikere i Oslo Filharmoniske Orkester. Dette er personer med meget høy spisskompetanse slik som lektorene. Musikerne har også hatt en urimelig dårlig lønnsutvikling. De er en fjær i hatten for Kultur-Norge, noe nasjonen bør vite å vedsette i kroner, ikke bare hederlig omtale. Det at vi har medlemmer fordelt på ulike tariffområder, gjør at vi har ulike mål og forhandlingsbestemmelser. I statlig sektor ønsker vi blant annet størst mulig del av lønnsmidlene til lokal fordeling. I Oslo kommune ønsker vi primært å komme over i det såkalte forhandlingskapittel 17 (som tilsvarer kapittel 5 i kommunal sektor; se nedenfor). I Spekter foregår all lønnsdannelse lokalt. Kapittel 5 For vår største gruppe, ansatte i fylker og kommuner, ønsker vi å ta konsekvensen av et mislykket forhandlingssystem og en negativ lønnsutvikling og komme inn under forhandlingsbestemmelsene i kapittel 5 der all lønn forhandles lokalt. Det er likevel et helt annet system enn det mange av våre medlemmer i dag kjenner som lokale forhandlinger. Andre fagforeninger i Akademikerne har positive erfaringer med lønnsutviklingen der, for eksempel leger, tannleger, jurister, økonomer og ingeniører. Det er viktig å merke seg at absolutt ingen av de andre fagforeningene som i dag er i kapittel 5, ønsker seg vekk derfra. De har alle gode erfaringer og kan vise til reallønnsvekst etter at de kom inn der. Det burde dempe frykten for det ukjente. Norsk Lektorlag er blitt kritisert for ikke å kreve noe ved forhandlingene. Forklaringen er at bestemmelsene i kapittel 5 ikke gir anledning til å stille lønnskrav i de sentrale forhandlingene. Det skal gjøres lokalt i den enkelte fylkeskommune og kommune. Likevel er altså alle arbeidstakergruppene mer fornøyde med lønnsutviklingen der enn i andre tariffområder, nettopp fordi tariffavtalen har bestemmelser som sikrer dem en større andel av de lønnsmidlene som er tilgjengelige. Det har feilaktig vært hevdet at Norsk Lektorlags lønnspolitikk betyr forhandlinger på den enkelte skole der subjektive kriterier spiller en stor rolle. Mange er redde for den såkalte trynefaktoren. Slike innvendinger bygger på erfaringer med den nåværende ordningen der lønnen i hovedsak blir fordelt sentralt, men der en liten pott blir forhandlet lokalt utpå høsten, og der prosessen rundt fordelingen av midlene ofte har vært svært uryddig og tilfeldig. Dette er ikke en modell som Norsk Lektorlag ønsker. Denne modellen er resultatet av en avtale fra år 2000 om mer desentralisert lønnsdannelse. Den gang var ikke Norsk Lektorlag med i forhandlingene. I kap. 5 er det ingenting i veien for generelle tillegg til alle pluss gruppetillegg og/ eller individuelle tilegg. Når lønnen fremforhandles lokalt, krever det stor ryddighet og ansvarlighet. Norsk Lektorlag har grunn til å tro at arbeidsgiverne kan gjøre dette på en god måte. Erfaringene fra andre akademikerforeninger tilsier det. Utover våren vil det skje ting som raskest kan informeres om via nettsiden. Følg med på nettstedet: www.norsklektorlag.no. Merk deg torsdag 28. februar! Pensjonistgruppen i Norsk Lektorlag inviterer til møte i Ås rådhus 28. februar kl. 19.00. Generalsekretær Øystein Dahle i Worldwatch vil holde foredrag for medlemmer og andre interesserte. Worldwatch er en internasjonal organisasjon som jobber med miljø- og fattigdomsproblemer. Hvordan skal vi forholde oss til utfordringene verden står overfor? Er det nok at vi betaler avlat til u-land? Øystein Dahle er en fascinerende foredragsholder som peker på ting hver og en av oss kan gjøre annerledes. Det gjelder våre barnebarn og kommende generasjoner, og vi trenger å rystes våken av vår tornerosesøvn. Oluf Danielsen, styreleder NLLs pensjonistgruppe 16 Lektorbladet nr. 1-08
Professor Kjell G. Salvanes på NHO-konferanse om norsk skole: - Gi lærerne høyere lønn! Svein Magne Sirnes lektorbladet@norsklektorlag.no Vi må øke motivasjonen for å bli lærer. Vi må stille oss spørsmålet hvordan vi kan rekruttere gode lærere, og hvordan vi kan få gode lærere til å bli i skolen. Det viktigste tiltaket er å heve lønnene og å gi lønn i forhold til resultater. Det sa professor i samfunnsøkonomi Kjell G. Salvanes på NHOs årskonferanse 8. januar da han la fram rapporten Veien mot kunnskapslandet utfordringer for det norske utdanningssystemet. Vi bruker allerede langt mer enn de fleste andre land på grunnskoleopplæring, og likevel får vi så dårlige resultater. Dette viser at vi må gjøre noe med lærerens situasjon, understreket NHH-professoren. Overfor Lektorbladet vedgår Salvanes at det vil være meget krevende å snu utviklingen. Aktuelt Det viktigste er å skape politisk forståelse for at utviklingen er bekymringsfull, og at økonomiske incentiver kan ha betydning for karrierevalg. Det ser ut til å være forståelse for det første, men det synes å sitte langt inne at en i det hele tatt kan tenke seg at også lærere er motivert av lønn for sitt yrkesvalg. Det som er hovedpoenget med lønn som motiveringsfaktor og som det pekes på mange steder i rapporten, er ikke lønn og motivering i arbeidet for dem som allerede er lærere, men lønn som motiveringsfaktor for rekruttering til yrket. En sterk indikasjon på at lønn har betydning for rekrutteringen, er sammenfallet mellom en endret sammensetning av lærerkollegiet i videregående skole og den negative lønnsutviklingen for lektorer som Geir Høgsnes har dokumentert i boka Lektorbladet nr. 1-08 17
Krone for krone (Ad Notam Gyldendal, Oslo, 1999). Blant de eldste lærerne, de med eksamen fra begynnelsen av 1970-årene, har mer enn 70 prosent hovedfag. Blant de yngste lærerne, de med eksamen fra slutten av 1980-årene eller senere, er det bare mellom 20 og 30 prosent som har hovedfag (se figuren). Denne utviklingen reflekterer at manglende tilgang på lektorer har blitt møtt med ansettelse av lærere uten hovedfag. I tillegg kan man naturligvis frykte at kvaliteten innenfor hver utdanningsgruppe har falt. De lektorene som ble ansatt på 1980- og 90-tallet, var neppe så flinke som de beste av dem som ble rekruttert på 1970-tallet, og tilsvarende er det rimelig at de lærerutdannede som ble ansatt på 1970-tallet, var faglig sterkere enn de som ble ansatt senere. Prosentandel av lærerårsverkene med høyere og lavere grad i allmennfaglig studieretning i 2002 etter eksamensår fra 1971-2001 Mange vil ha femårig allmennlærerutdanning med mastergrad Men hva blir lektorutdanningens skjebne? Svein Magne Sirnes lektorbladet@norsklektorlag.no En omfattende reform av allmennlærerutdanningen ser ut til å være på trappene, og et flertall av høringsinstansene har gitt uttrykk for at utdanningen bør være femårig og på mastergradsnivå. Men hva vil skje med universitetenes femårige integrerte lektorutdanning hvis både den og allmennlærerutdanningen blir femårige mastergradsløp? Det er bare ett av mange viktige spørsmål som det er naturlig å stille før det vedtas å innføre femårig allmennlærerutdanning. Lite kjent i mediene Etter innføring av Kvalitetsreformen har norske universiteter reorganisert sine studier som fører til lektorkompetanse. Når mediene presenterer ulike yrker og utdanningsveier, er det imidlertid sjelden disse nevnes. Det kan skyldes det faktum at alle som underviser, gjerne kalles lærere i alle sammenhenger, og da er det allmennlærerutdanningen som vies oppmerksomhet. Også for mange elever er en lærer en som har gått på en lærerskole i tre-fire år. At det bak katetrene i videregående skole sitter folk med universitetsutdanning, er ukjent for mange, både journalister og elever. En annen grunn er utvilsomt at representanter for den største lærerorganisasjonen, Utdanningsforbundet, bevisst synes å unngå å ta ordet lektor i sin munn. Da for eksempel dets leder ble spurt hva hun forventet seg av den nye kunnskapsministeren ved statsrådsskiftet i oktober, svarte hun at vedkommende måtte bidra til at det ble utdannet nok lærere og førskolelærere. Hun nevnte med andre ord ikke lektorer spesielt, den gruppen som har opplevd størst rekrutteringssvikt og hatt svakest lønnsutvikling de siste årene. Identitetsproblem Men den påståtte anonymiseringen av universitetenes lektorutdanning har utvilsomt en rekke årsaker. En av dem 18 Lektorbladet nr. 1-08
Universitetet i Bergen: Gamle Sydneshaugen skole (t.v.) og det nye studentsenteret (foto: Svein Einar Bolstad) er at studiene etter manges mening har et alvorlig profilerings- og identitetsproblem. Betegnelsene på kurs og enheter varierer fra universitet til universitet de ansvarlige har åpenbart ikke sett verdien av å utvikle en felles merkevare. Universitetet i Oslo kaller sitt tilbud lektor- og adjunktprogrammet, et godt navn som gir studiet en nødvendig identitet, mens for eksempel Universitetet i Bergen har brukt betegnelsen femårig lærerutdanning. NTNU lanserte først betegnelsen teknologilektor, men valgte senere å gå bort fra den. De som har sitt arbeid i videregående skole, kan bekrefte av at ingen av disse tilbudene er særlig godt kjent blant dem som skal velge studium og yrke. Samarbeid mellom høyskoler og universiteter Dekan Karen Jensen ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, UiO, mener at høyskoler og universiteter bør samarbeide om å tilby en fleksibel og differensiert lærerutdanning. Hun ser for seg en utdanning som organiseres som et femårig løp, delt opp i en treårig bachelor- og en toårig masterutdanning. Det ville gjøre det mulig å gjennomføre hver del ved forskjellige institusjoner. Samtidig åpner en slik løsning for at studenter lettere kan bevege seg mellom landets ulike høyskoler og universiteter. Bachelorstudiet vil kunne gi et felles profesjons- og identitetsgrunnlag for læreryrket, samt en begynnende faglig spesialisering. Universitetenes faglige kunnskapsressurser kan deretter komme inn som ett av flere tilbud innenfor spesialiseringen på masternivå. Også professor Steinar Stjernø er åpen for et samarbeid mellom høyskoler og universiteter om lærerutdanning. Hvis høyskolenes lærerutdanning blir femårig og styrker sin faglige spesialisering, er det naturlig å drøfte forholdet mellom allmennlærerutdanningen og universitetenes lektorutdanning. Blir de mer like hverandre, reises spørsmålet om det er fornuftig at de er forankret i to ulike typer institusjoner, sier han til Lektorbladet. To tradisjoner Tradisjonelt ble utdanningen av grunnskolelærere i Norden gitt ved egne seminarer og senere ved høyskolene. I våre naboland knyttes imidlertid nå allmennlærerutdanningen i stadig større grad til universitetet. I Finland ble denne koplingen etablert allerede på slutten av 70-tallet. I Sverige skal Stockholm Universitet ta over Lärarhögskolan i år. Til og med i Danmark, der seminarmodellen har vært enerådende, har Århus Universitet nylig søkt om å få starte en femårig grunnskolelærerutdanning på universitetsnivå. Forbindelsen mellom universitet og skole Det er grunn til å regne med at regionale høyskoler vil øke sitt tilbud av mastergrader for på den måten å realisere en gammel drøm: å ta seg av all utdanning av lærere, fra førskole til videregående skole. Allerede i dag ser vi at mange fylkeskommuner har en langt mer åpen dør til regionale høyskoler i sitt nærområde når for eksempel kurs og etterutdanningstilbud skal velges, enn til universitetene. Overtar høyskolene all lærerutdanning, frykter mange at forbindelsen mellom universitet og skole gradvis vil bli brutt, med kanskje uante og uheldige følger for kunnskapsnasjonen Norge. Mange er også bekymret for at de mindre lærerhøyskolene ikke vil kunne tilby nok studietilbud på mastergradsnivå og derfor tape i konkurransen med de større høyskolene. Lik lønn Skal allmennlærere med mastergrad og lektorer med femårig mastergrad fra universitetet ha samme lønn? Slik de ulike lærerkategoriene i dag innplasseres i lønns- og stillingskoder, spiller studielengde og grad en viktig rolle. Blir allmennlærerutdanningen og universitetets lektorutdanning begge femårige løp, er sannsynligheten stor for at alle med slike utdanninger vil bli avlønnet som lektorer. Lektorbladet nr. 1-08 19
Rektor Sigmund Grønmo, Universitetet i Bergen: Innfør krav om mastergrad for undervisning i videregående skole! Svein Magne Sirnes lektorbladet@norsklektorlag.no Det er viktig at alle lærere har en solid kunnskapsbase, forståelse av læring og undervisning, og at de utvikler en profesjonell identitet som lærere. Finland har med stor suksess et femårig løp for lærere på alle alderstrinn. Mens en femårig allmennlærerutdanning vil styrke pedagogikkforståelsen og gi en sterkere faglig dybde, forblir den likevel en profesjonsutdanning på masternivå. Denne utdanningen vil ikke, til forskjell fra lektorutdanningen ved universitetene, føre til en mastergrad i undervisningsfag i tillegg til en profesjonsutdanning. Det er rektor Sigmund Grønmo ved Universitetet i Bergen som sier dette til Lektorbladet. Noen frykter at lektorutdanningen vil ha vanskelig for å trekke til seg studenter - og at den vil gå en usikker framtid i møte hvis også allmennlærerutdanningen gir en mastergrad. Er denne frykten begrunnet? Det er lite sannsynlig. De som er interessert i å arbeide med eldre elever i videregående skole, trenger en faglig kompetanse på masternivå i undervisningsfaget. Ved å ta universitetenes lektorutdanning utvikler de samtidig en profesjonsidentitet ved å møte skolen og studere pedagogikk og fagdidaktikk progressivt gjennom hele studiet. La meg for øvrig legge til at jeg mener det bør innføres krav om mastergrad i et skolefag for å kunne undervise i videregående opplæring. Etter rektor Grønmos mening bør spørsmål som gjelder lønnsinnplassering først og fremst behandles av myndighetene i samråd med organisasjonene i arbeidslivet. Men det er rimelig at de som har skaffet seg en mastergrad med både profesjonsutdanning og faglig kompetanse i undervisningsfag, får god uttelling for det, sier han. Noen hevder at universitetenes lektorutdanninger har et identitetsproblem. Det bør være et klart skille mellom høyskolenes og universitetenes lærerutdanning, både i navn og innhold. Universitetenes femårige lektorutdanning er både en fagutdanning på masternivå og en profesjonsutdanning. Dette bør komme fram i navnet, og det hadde styrket klarheten om alle universitetene hadde brukt samme navn. Jeg kan love at dette er noe vi vil vi se nærmere på i samråd med de andre universitetene. Det påstås at regionale høyskoler lenge har ønsket å ta seg av all lærerutdanning fra barnehage til videregående opplæring, og at femårig allmennlærerutdanning vil bidra til en slik utvikling. Den faglige ekspertise på det høyeste Sigmund Grønmo nivå innenfor de fleste undervisningsfag ligger ved universitetene, og internasjonal forskning viser til at den faglige kunnskapen er nødvendig for at undervisningen i videregående skole skal ha dybde så vel som bredde. Undervisning som er bygget på foreleserens egen forskning og forståelse av annen forskning, gir en mestring av faget som studentene trenger. En mastergrad i faget betyr også at studenten selv får en god forståelse av forskningen innenfor undervisningsfaget sitt. Det er vanskelig for samme institusjon å dekke alle behovene, undervisningsmessig og forskningsmessig, for alle trinn i skolesystemet. 20 Lektorbladet nr. 1-08