Den lokale demokratiske dimensjonen i dei regionale planprosessane Arne Vinje Ordførar i Vinje Drammen 23. oktober 2012
Ein typisk fjellkommune 3 700 innbyggjarar Areal: 3006 km² (1,3 x større enn Vestfold fylke) Om lag 60 % høgare enn 1000 moh. Freda areal: 830 km² (26 %); inkl. regionale planar: 85 % store naturverdiar 683 km² av Hardangervidda nasjonalpark (20 %) Største villreinkommunen i landet Over 5000 hytter/fritidsbustader Felles busetnadshistorie med reinen og rjupa. Glidande overgangar mellom natur og kultur Vest-Telemarkkulturen: Lyg på seg drap av prestar og futar.
«her bor det noen sinna og stridige bønder» Kvifor blir sentrale planverk systematisk møtt med mistru og motstand i mange distriktskommunar? Vinje: Forvaltingsplan for Hardangervidda nasjonalpark; Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde.
«Try to see it my way» (frå Lennon/Mc Cartney: We can work it out) Kommunane i fjellregionen har som sitt fremste mål å styrkje grunnlaget for fellesskapet sitt, ved å motverke ein nedgang i folketalet. Busetnaden og lokalsamfunnet er tufta på og knytt til arealgrunnlaget bruken av landet. 2 utviklingstrekk i landbruket: intensivering og ekstensivering. Kjøt, mjølk, tømmer, kraft, ungdom: Råvareprodusentens miserable stilling, globalt og lokalt. «Det som er lov, løner seg ikkje. Det som løner seg, er ikkje lov.» Lovar, reglar og sentrale planar blir tolka som storsamfunnets maktovergrep mot småkommunane; med statleg byråkrati som eit undertrykkjande maktapparat. Meir ekstern tvang hardare lokal motstand. Naturvern er i ferd med å bli eit skjellsord. Tilhøvet mellom forvaltingsnivåa er prega av aukande gjensidig mistillit. Men: We can work it out!
Nyansering av roller og ansvar Trass i dei nemnde grunnleggjande strukturane har fjellbygdene ei brei yrkesmessig og sosial samansetjing, og er (i meste laget?) prega av urban kultur. Stor variasjon i haldningar og interesser knytte til arealforvaltinga, også i Telemarks største hyttekommune: friluftsliv, reiseliv, naturvern, landbruk, samferdsel. Kommunens ansvar er å syte for at alle interesser kjem fram og blir høyrde. Ordføraren er også ordførar for reinen og rjupa. Med denne tunge børa på nakken tok kommunane på seg ansvaret for å køyre planprosessen hjå dei som blir direkte råka: bygdefolket.
Inngangen til planprosessen Oppdragsbrevet for dei regionale planane for sentrale villreinområde varsla noko nytt: Dei regionale planane var ut frå sitt føremål ikkje reine verneplanar; skulle utviklast på grunnlag av reglane i PBL om brei involvering. Kommunane kring Hardangervidda valde å leggje denne forståinga til grunn. Samsvar med Fjellteksta. «Kommunenes sterke og brede deltakelse har i stor grad vært motivert ut fra en ambisjon om å lage en «mulighetenes plan». En plan som skulle følge opp Miljøverndepartementets invitasjon til et planarbeid som både tar vare på villreinen og som legger til rette for næringsutvikling i fjellområdene.» (Regional plan for Hardangervidda, s. 5) Valet av utgangspunkt førde til at mange kommunar godtok eit vesentleg vidare planområde enn om det hadde vori tale om ein verneplan, jf. kap. 8.1, s. 41.
Differensiert (adaptiv) forvalting Kombinasjonen av vitskapleg og erfaringsbasert kunnskap som grunnlag for forvaltinga: Tidsavgrensa tiltak kan godtakast i periodar og på stader der det ikkje påverkar villreinen. Elles går omsynet til villreinen framom. (Kap 8.1., s. 44). Døme: Haukelirennet mellom Vågsli og Haukeliseter; Diskusjonen om stenging av turistslepa Haukeliseter Hellevassbu; Periodisk stenging av fylkes- og riksvegar.
Utvalde attståande vanskar sendast over til rulleringa Generelt: staten talar med to tunger om utviklinga av landbruket: Oppmoding om å satse på etterspurnaden etter tilbod knytte til reiseliv og friluftsliv: jakt, fiske, tilrettelagde turar, som alternativ til tradisjonelt husdyrbruk (jf. Stortingsmelding 9, 2011-12); Framleis sterke restriksjonar i PBL når det gjeld bygging av driftshusvære for slike aktivitetar. Spesielt i Vinje: to regionale planar møtest, med ulike arealkategoriar.
Framover Mennesket og villreinen er artar i det same økosystemet, no som for 10 000 år sidan. Mennesket har endra sin bruk av arealet vesentleg meir enn reinen, men busetnaden i fjellbygdene vil også i framtida vera knytt til fjellet som ressurs. Det er innlysande at denne ressursbruken må regulerast, men ikkje likegyldig korleis reguleringa skjer. Dei regionale planane har eit større potensial enn andre forvaltingstiltak til å byggje opp dialog og restaurere tapt tillit mellom lokalsamfunn og sentrale styresmakter, tufta på «sann tilnærming». Utan eit slikt felles siktemål er eit sannsynleg resultat framveksten av politiske prosessar som svekkjer areal- og artsvernet både lokalt og sentralt.