Effekter på fuglefaunaen som følge av gjengroing av kulturlandskapet i Vesterålen Karl-Birger Strann Foto: Karl-Birger Strann. I Nord-Norge er de første trekkfuglene et kjærkomment tegn på at den lange vinteren er på hell. Arter som tjeld, vipe, sanglerke og stær kommer allerede i mars/april og deres sang og spill fyller vårlufta. Imidlertid går mange av disse artene tilbake. Gjengroing av kulturlandskapet er en av flere årsaker til at artene sliter med å holde fotfestet. Flere av fugleartene som lever i kulturlandskapet i Lofoten og Vesterålen har sine viktigste hekkeområder akkurat i denne delen av den nordnorske naturen. Når landskapet er i aktivt bruk til slått eller beite, vil en gruppe fugl alltid være godt representert. Videre preges også fuglefaunaen en finner i denne landskapstypen av at områdene ligger i nær tilknytning til havet og fjæra. Noen av de mest vanlige artene en finner både i slåttog beitemarkene er fiskemåse, vipe, storspove, Det blir ofte kamp mellom fiskemåse og tjeld om de populære hekkekassene. rødstilk og tjeld. I hele regionen og i resten av Nord-Norge for den saks skyld, er disse fem arter karakterarter og en skal ikke oppholde seg lenge i et område før en ser eller hører alle fem. Samtlige fem finner mye av maten sin i engene eller beitemarkene, men kan også bruke fjæra eller sjøen som matfat. Et fellestrekk er at alle disse artene er mye vanligere i natureng enn hva som er tilfellet for de mer moderne monokulturene av timotei eller andre grastyper. Reiret hos disse artene er kun ei enkel grop som fuglene lager i bakken og reirgropa kan hos noen av artene fores med litt tørt gress. Reiret legges nesten alltid midt ute i enga eller beitemarka, muligens en tilpasning til at 9
rev og kråker i større grad søker etter mat i kantsonene mellom åpen mark og skogene som omgir arealene. En annen gruppe fugl som har vært og fremdeles er sterkt tilknyttet kulturlandskapet i Lofoten og Vesterålen er sanglerka og stæren. Sanglerkas bruk av slåtte- og beitemarkene er omtrent identisk med de fem artene nevnt ovenfor. Reiret legges åpent på bakken og den finner all sin mat på jordbruks- Rødstilken bruker gjerne en gjerdeeller hesjestolpe for å få bedre oversikt over hekkeplassen ute i enga. Slik kan en rev oppdages i god tid, og vaktfuglen kan varsle maken som ruger på bakken om at en fare nærmer seg. arealene. Stæren er en typisk og velkjent art i kystlandskapet og alle gårder og naust hadde minst en, men som oftest mange, hekkekasser plassert strategisk på naust og fjøsvegger. Maten finner stærene i enga eller beitemarka, der meitemark er den viktigste føden. I de åpne beitemarkene hekker også heipiplerka. Denne arten er vanligvis en tallrik hekkefugl i åpne fjellheier eller større myrkompleks, men finner også gode hekkebetingelser i beitemarkene i Vesterålen. Ofte er jordbruksarealene i regionen omgitt av løvskog, og spesielt trostene er tallrike hekkefugler i disse kantskogene. Dette fordi de i all hovedsak lever av meitemark, som de finner ute på engene, og ikke minst i beitemarkene tett inn til skogkantene. 10 Brakklagte arealer andre fugler I Vesterålen er mange bruk lagt ned, og vi finner mange grader av gjengroing av det opprinnelige kulturlandskapet. I de første årene etter nedlegginga skjer det lite med artene som lever her. Imidlertid skjer det en klar endring så snart storvokste stauder som geitrams, høymol, hundekjeks, nesler og bringebær overtar og begynner å prege arealene. Kulturlandskapet i Vesterålen preges mange steder av gjengroing. Beitemark og eng tas over av storvokst vegetasjon som geitrams og høymol, og de opprinnelige hekkefuglene forsvinner fra områdene.
Karakterartene av vadere, fiskemåse og sanglerke forsvinner nesten helt, og andre arter kommer inn. Vipe, storspove og sanglerke er i klar tilbakegang over store deler av Norge, samt i mange andre land i Europa. Disse artene er derfor også ført opp på den norske rødlista for truete og sårbare arter. Det er allmenn enighet om at endringene i jordbruksarealene er hovedårsaken til at disse artene sliter. Det er ikke bare brakklegging av jordbruksarealer, men også den endrete driftsformen for de arealene som fremdeles drives, som til sammen gir reduserte livskvaliteter for disse artene. Monokulturer og høsting i form av siloslått eller ensilering i rundballer er heller ikke gunstig. Typiske fuglearter som nå etablerer seg i denne typen gjengroingslandskap i Vesterålen er buskskvett og sivsanger. Begge artene liker slike tette og storvokste staudeenger og finner godt om reirplasser og mat i gjengroingsengene. Allerede i dette stadiet er artssammensetningen helt endret sammenlignet med hva som fantes mens områdene var i aktiv bruk, til slått og/eller beiting. Trostebestandene i kantskogene er ofte lave ettersom det er mindre mat å finne for disse artene i disse stadiene av gjengroing enn hva tilfellet er når arealene drives. Sivsangeren er en av artene som har fordeler av at eng og beitemark gror igjen. Den er karakterart for de første stadiene av gjengroing. Utover i gjengroingsprosessen begynner etter hvert også busker og trær å etablere seg. Mest vanlig er ulike vierarter samt bjørk. I dette stadiet hekker fremdeles buskskvett og sivsanger, men også arter som løvsanger, sivspurv og blåstrupe tar til å hekke på slike areal. Alle disse nye artene hekker på bakken godt gjemt i den tette vegetasjonen. Viderekomne stadier av gjengroing kjennetegnes av geitrams, høymol og andre storvokste karplanter. Innslaget av ungskog som bjørk og vierkratt er også typisk for dette stadiet. 11
Bøndene og fugler gode venner Det er godt kjent at mange bønder vet hvor reiret til vipa eller tjelden ligger når våronna starter. De merker reiret tydelig med en pinne og pløyer eller harver markene uten å ødelegge eggene. I en del tilfeller flytter de eggene mens reirområdet bearbeides av plog eller harv, for så å lage ei ny reirgrop på samme sted som det opprinnelige og legger eggene tilbake. Tjeld og fiskemåse hekker også ofte på takene til naust og uthus. Særlig liker de slike tak om de er torvlagt. Mange steder i vår landsdel har lokalbefolkninga stadig oftere begynt å lage hekkekasser til måser og tjeld for å redusere eggtapene spesielt til reven. Disse kassene er plassert på en staur som er rundt 1,5 2 meter høy. Ønsker en å få fiskemåser, legges tørt gress i kassen, og vil en ha tjeld, legger en litt fin grus i bunnen. 12 Øverst: Grankorsnebben er en av de artene som drar fordel av etableringen av mange og store granplantefelter i Vesterålen. Nederst: Granplantefeltene preger skogbildet sterkt på deler av Langøya, Hadseløya og Andøya. Slike storskala endringer av det lokale skogbildet har klare effekter på sammensetninga av fuglefaunaen.
Foto: Karl-Birger Strann. Granplantefeltene på godt og vondt for fuglefaunaen Deler av skoglandskapet i Vesterålen preges av omfattende granplantefelt. Spesielt gjelder dette de indre områdene av Hadseløya, Langøya og Andøya. En slik storskala endring av skogstypen fra stedegen løvskog til plantasjer av gran gir som forventet endrete leveforhold for en rekke fuglearter. Når granplantefeltene er nye og unge (trær under 3 meter høyde) er det mange arter som har klare fordeler av dette. Mosaikken av løvtrær og unggran minner på mange måter om løvskogene med søyleeiner. Grønnfink, jernspurv, dompap, måltrost og rødvingetrost er alle arter som tydelig har fordeler av de mange gode gjemmestedene for reir og direkte skjul mot rovfugler, slik tette felt med unggran tilbyr. Tettheten av hekkepar øker sammenlignet med de omkringliggende løvskogene. I gjennomsnitt er tettheten av hekkende fugl omtrent 10 % høyere i slike felt. Imidlertid forsvinner denne effekten raskt etter hvert som grana vokser til og når høyder over 4 5 meter. Når plantasjene når en snitthøyde over 6 8 meter er tettheten for disse artene langt under gjennomsnittet for løvskogene. De gamle Jernspurven er en av fugleartene som har fordeler av unge granplantefelt. Imidlertid forsvinner arten nesten helt fra plantasjene når grana vokser til i høyde. feltene i Vesterålen har rundt 46 % lavere tetthet med fugl enn løvskogene utenfor, dvs omtrent en halvering. Når grana når en alder som gjør at de begynner å sette frø, har dette nye trekket i skogbildet ført til at noen nye arter har etablert seg i regionen. Grankorsnebb, grønnsisik og fuglekonge er alle arter som nesten er fraværende i de opprinnelige løvskogene i Vesterålen. Nå er alle tre vanlige hekkefugler i de eldste granplantefeltene. Dette er ikke uventet, ettersom de to første er rene granspesialister som utnytter granfrø, og begge er nomadiske og streifer over store områder på leting etter felt med gode frøår hos grana. Fuglekongen foretrekker gran ettersom den her finner både mat og egnede reirplasser i de tette plantefeltene. Store granplantefelt færre fugler I Vesterålen viser studiene at hvis granplantefeltene er små i omfang, dvs mindre enn 100 x 100 meter og omgitt av stedegen løvskog, er det kun små endringer i tettheten av hekkende fugl. I områder med større, sammenhengende granplantefelt, som på deler av Hadseløya og i Kleivaområdet utenfor Sortland, ligger tettheten stedvis godt under 50 % av tettheten i løvskogene rundt. Dette skyldes sannsynligvis at plantefeltene i liten grad er tynnet slik at mange av de artene som vi finner i løvskogene ikke finner egnede livsbetingelser i slike plantasjer. Forfatteren: Karl-Birger Strann, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), avdeling for arktisk økologi, Tromsø. Cand. real i økologi i 1985. Arbeider med økologiske problemstillinger knyttet til våtmarker og våtmarksfugl, til skogøkologi samt kartlegging av biologisk mangfold. E-post. Karl-Birger.Strann@nina.no 13