Gjengroing av kulturminner og av historier

Transkript

1 Gjengroing av kulturminner og av historier Elin Rose Myrvoll og Inger Marie Holm-Olsen Hustufter, gravrøyser og andre kulturminner fra forhistorisk tid i Vesterålen og Lofoten ligger som perler på ei snor på den smale stripa mellom fjellfot og sjø. Kulturminnene er sårbare ikke bare i forhold til direkte inngrep, men også i forhold til den økende gjengroinga som finner sted i de gamle kulturlandskapene i denne regionen. Bosettinga i Vesterålen og Lofoten har til alle tider vært konsentrert til sonen mellom fjellfot og sjø. Innimellom dagens bebyggelse og infrastruktur, gårder og jordbruksland, veier og tettsteder, finner vi hustufter fra steinalder, tidlige spor etter jordbruk, gravrøyser fra jernalderen og gammetufter for å nevne noe. I det følgende skal vi se nærmere på hvordan den høye aktiviteten i dette området både har «produsert» kulturminner og ødelagt kulturminner. Dagens situasjon langs fjord og kyst er preget av gjengroing av gamle jordbruksområder. Som vi skal se, har også dette konsekvenser for kulturminnene og for dem som ønsker å bruke kulturminner i verdiskaping og stedsutvikling. Kulturminner kan ødelegge kulturminner Bosetting og aktivitet gjennom flere tusen år i kyst- og fjordsonen har etterlatt en stor og variert rikdom av kulturminner. Her finnes lag på lag av spor etter menneskers liv og virke. Ny aktivitet har innvirket på tidligere tiders kulturminner, og den høye aktiviteten langs fjord og kyst har også ført til at mange eldre spor etter virksomhet er blitt slettet eller endret. Slik kan de første små åkrene ha ødelagt noen av sporene etter steinalderens fangstsamfunn. På samme vis har enkelte spor etter de første jordbrukssamfunnenes hus og graver blitt endret eller fjernet av senere tids jordbruksaktivitet. De første systematiske registreringene av kulturminner i Vesterålen ble gjort av Th. Winther som var bestyrer ved Tromsø Museums historisk-antikvariske avdeling fra 1874 til Sommeren 1875 registrerte han kulturminner i Øksnes, Bø, Sortland og Hadsel. Han beskrev den delen av Langøya som ligger langs Sortlandssundet som et av de rikeste kulturminneområdene han hadde sett i Nord-Norge. Men allerede da, for over hundre år siden, la Winther merke til at dyrking hadde fjernet mange gravhauger i dette gode jordbruksområdet. Gjengroing Norge har en av de strengeste kulturminnelovene i verden. Ifølge dagens lovverk har alle spor etter menneskers virksomhet status som automatisk fredet hvis de er eldre enn Samiske kulturminner er automatisk fredet hvis de er eldre enn 14

2 100 år. Dette innebærer at det ikke er tillatt å foreta markinngrep som kan skade automatisk fredete kulturminner. Bestemmelsene skal sikre bevaring av kulturminner for ettertiden. Undersøkelser har imidlertid vist at ikke bare mennesker men også naturen selv, vil komme til å utgjøre en trussel mot bevaringa av kulturminner i tiden som kommer. De siste 30 årene er mange gårdsbruk blitt lagt ned og jordene er blitt liggende brakk. Dyrka mark som ikke holdes i hevd gror til med illtuer, geitrams, hundekjeks og etter hvert løvskog. Færre beitedyr i utmarka fører til at gjengroinga også der øker i omfang. I 1976 ble det gjort en systematisk registrering av automatisk fredete kulturminner i Sortland, og 230 kulturminner ble funnet. Den gangen lå 76 % av disse kulturminnene i dyrka mark eller i beitemark, og jordbruket var årsaken til de fleste skadene på kulturminnene. I 2003 og 2008 ble det gjort nye registreringer for å kontrollere tilstanden til kulturminnene i Sortland, og da var denne situasjonen betydelig endret. I 2008 lå bare 46 % av kulturminnene i mark som var dyrka eller i bruk som beite. Og mens bare 1 % av de registrerte kulturminnene i 1976 lå på mark som var lagt brakk, var denne andelen økt til 19 % i Kulturminner fra forhistorisk tid i Norge ruver sjelden i landskapet. De kan derfor være vanskelige å få øye på, og dette forsterkes ytterligere ved økende gjengroing. Undersøkelsen i Sortland i 2008 viste at gjengroing hadde ført til at flere av de kulturminnene som ble registrert i 1976 nå var umulige å gjenfinne. Gjengroing ble vurdert som den alvorligste trusselen mot kulturminnene i tiden som kommer. Samtidig ble det dokumentert at også kulturminner som ligger i innmarka til aktive bruk, kan stå i fare for å gro igjen. Siden kulturminnene er automatisk fredet, kan de ikke pløyes, og de blir derfor liggende som ustelte «øyer» av kratt og gress i åkeren. Vi er langt fra kommet dit hen at alle automatisk fredete kulturminner er registret og kartfestet. Gjengroing er ei Foto: Elin Rose Myrvoll. Områdene langs sjøen har vært attraktive bosettingsområder i flere tusen år. På kartet har vi markert en 500 meter bred sone langs sjøen, og som man kan se, er de fleste kulturminnelokalitetene funnet innenfor denne sonen. Kartet bygger på kulturminnedata fra den nasjonale kulturminnedatabasen. 15

3 utfordring for de kulturminnene som per i dag ikke er registrert, og som nå gradvis blir vanskeligere å finne. Gjengroinga gjør det i tillegg vanskeligere å «lese» landskapet fordi karakteristiske terrengformasjoner viskes ut eller skjules av skog og annen høy vegetasjon. Gjengroinga fører derfor ikke bare til at kjente kulturminner forsvinner, men går også ut over mulighetene til å oppleve og formidle sammenhengen mellom kulturminner. Et eksempel på dette, er kulturminner som kan knyttes til de nordnorske jernaldergårdene. Gårdsanleggene besto blant annet av langhus for dyr og mennesker, gravrøyser og naust. I et gjengrodd kulturlandskap blir sammenhengen mellom disse elementene tildekket, og gårdsanlegget som kulturmiljø blir ikke lenger synlig. «Tause» kulturminner trenger historier Alle kulturminner brytes langsomt ned av naturlige prosesser. For noen kulturminner er nedbrytningsprosessen kommet langt, og det er ikke lenger en umiddelbar forbindelse mellom den opprinnelige funksjonen og de sporene som nå er synlige. Sammen med gjengroinga reduserer dette mulighetene for dem som ønsker å benytte kulturminner i undervisning, reiseliv og annen Kulturminner og arealbruk, 1976 og verdiskaping lokalt. Kulturminner som gir få assosiasjoner til fortidig bruk, kan slik sett karakteriseres som «tause». Hvis de skal oppleves og brukes i undervisning eller reiselivssammenheng, må de ledsages av ei forklaring eller aller helst ei historie. Flere kulturminnelokaliteter i Lofoten og Vesterålen er skiltet og tilrettelagt for publikum, for eksempel kulturminnene på Hadsel prestegård og gravfeltet på Føre i Bø kommune. Den kulturhistoriske serien «Møte med Vesterålen» har flere hefter som handler om kulturminner fra forhistorisk og eldre historisk tid. Bortsett fra Vikingmuseet på Borg, er imidlertid forhistoriske kulturminner i liten grad lagt inn som markedsførte komponenter i reiselivsprodukter eller i profilering av lokale nisjeprodukter i Lofoten og Vesterålen. Det kan ha sammenheng med at kulturminner generelt er lite kjent blant lokale aktører. Hvis lokalt næringsliv og andre skal se et potensial i disse kulturminnene i reiselivssammenheng, i stedsutvikling eller i profilering av lokale nisjeprodukter må historiene om dem gjøres tilgjengelige. I tillegg må de kanskje gjøres mer fengende og salgbare. Det akademiske språket i en vitenskapelig artikkel eller forskningsrapport egner seg ikke alltid til dette bruk. Spektakulær og dramatisk natur er det Lofoten og Vesterålen primært har vært markedsført med og er blitt kjent for. Reiselivsoperatører og lokalt næringsliv har i liten grad lagt vekt på å fylle naturscenariene med historier og 16

4 innhold. De fleste turistene som besøker regionen vet lite om lokal kulturhistorie og har få forventninger til at kulturhistorie skal inngå i opplevelsen. Det er imidlertid mulig å fylle «de vakre kulissene» med historier om både bruken av landskapet, og den store tidsdybden i denne bruken, og om spennende og dramatiske hendelser. Dette er historier som kan overraske og forundre. Kanskje skulle reiselivsaktørene i større grad forsøke å overraske turistene med historier de ikke forventer å få høre. Fotos: Elin Rose Myrvoll. Øverst: Det er ikke tillatt med markinngrep i automatisk fredete kulturminner. Noen steder blir de liggende som overgrodde «øyer» i innmark eller på andre arealer som er i bruk. Gammetufta på bildet ligger på golfbanen i Sigerfjord og er helt dekket av høyt gress. Med litt slått kunne kulturminnet blitt synliggjort for de besøkende. Nederst: Kulturminnene ruver ikke i terrenget. Denne stjerneforma gravhaugen fra jernalder ligger i brakk innmark på Hadsel prestegård. Gravhaugen ble tilrettelagt for publikum gjennom Fotefar Mot Nord prosjektet og gresset blir derfor slått. Uten denne skjøtselen, er det få som hadde lagt merke til dette sjeldne kulturminnet som det bare finnes tre av i Nord-Norge. 17

5 Lokale historier I tillegg til fagkunnskapen som arkeologene og historikerne forvalter, kan det også finnes lokalt forankrete historier om kulturminner. Det kan være historier som forteller hvordan lokalbefolkningen har forstått kulturminnene. Det kan også være historier der kulturminnene er flettet inn i fortellinga om et bestemt sted eller en hendelse. Gjengroing av gamle kulturlandskap kan slik sett føre til ei «gjengroing» av lokalsamfunnets historier om kulturminnene. Bevaring, synliggjøring og skjøtsel av kulturminnene i landskapet bidrar derfor indirekte til bevaring av lokalt forankrete historier om kulturminner og steder. Paradoksalt nok, kan også arkeologenes faghistorier føre til «gjengroing» av lokale historier. Når arkeologenes historier om fortida formidles lokalt, kan de komme til å overskygge eller viske ut eksisterende lokale historier. Faghistoriene har stor autoritet og kan skilte med hendelser som ligger tusenvis av år tilbake i tid. Det er derfor vesentlig at møtet med faghistoriene ikke innebærer at de lokalt produserte historiene forstummer. Et kulturminne består av flere aspekter enn én faglig forankret forklaring av dets opprinnelige funksjon og bruk. Det er også interessant å bevare historiene som forteller hvordan kulturminnene i tidens løp er blitt oppfattet av dem som har hatt dem i nærmiljøet sitt; i utmarka, på tunet eller ved stien til naustet. Lokalt er det er kanskje enklere å bruke kulturminner fra den nære historia i reiselivssammenheng for eksempel eldre bygninger som er knytta til fiskeriog jordbrukshistorie eller til tidligere tiders handelsvirksomhet. Hvis en ser på hjemmesidene som profilerer overnattingstilbud, gårdsturisme eller andre reiselivsrelaterte tilbud i Lofoten og Vesterålen, er det nettopp fortellinger om den nære historia som brukes til å skape opplevelser eller profilere produkter. I brosjyren for merkevaren Lofotlam står det: I dette karakteristiske landskapet har saueholdet lange tradisjoner. Hvorfor ikke profilere nettopp den store tidsdybden i dette kulturlandskapet og at saueholdet her faktisk går over 2000 år tilbake i tid. 18 Takket være beite, avtegner denne gravhaugen seg tydelig som en liten forhøyning i terrenget. Den er likevel ikke i øyenfallende, og gravhauger og andre kulturminner fra forhistorisk tid må derfor følges av ei historie for å gi mening og opplevelse. Foto: Elin Rose Myrvoll.

6 Kulturlandskap i endring Opp gjennom historien har kulturlandskapene alltid vært under endring. De er blitt formet av skiftende tiders aktivitet og næringsutøvelse. Kulturlandskapet som preget tradisjonelle jordbruksbygder i første halvdel av 1900-tallet, blir imidlertid ofte idealisert i dag. I lys av de kontinuerlige endringene som har funnet sted, kan man stille spørsmål ved denne idealiseringa av ett tidsbilde. Brakklegging av tidligere jordbruksarealer med påfølgende gjengroing, er i dag en av hovedårsakene til skade på kulturminner mange steder i Nord- Norge. Mens ethvert planlagt markinngrep av noe størrelse skal varsles til kulturminnemyndighetene på forhånd, er det i dag ingen rutiner eller nasjonale strategier for å overvåke den tiltakende gjengroinga. Det er derfor et stort behov for å kunne følge med på vegetasjonsutviklinga på kjente kulturminnelokaliteter. Gjengroinga som nå skjer i stor skala, kan vanskelig forhindres på et generelt nivå. I stedet kunne kulturminnemyndighetene og kommunene forsøke å velge ut og vedlikeholde noen områder og kulturminner som lokalt tilskrives stor verdi eller som har et brukspotensial. I formidlinga av slike steder ville det være anledning til å skape sammensatte historier som favner både ulike typer fagkunnskap og lokal kunnskap. Litteratur: Holm-Olsen, I. M Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete kulturminner i Sortland kommune, Nordland NIKU Tema 11. Lov om Kulturminner av 9. Juni Møte med Vesterålen: nor.htm Thuestad, A Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete kulturminner i Sortland kommune, Nordland NIKU Tema 29. Winther, Th Arkæologiske Undersøgelser i Nordlands og Tromsø Amter i Foreningen til Norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning 1875, Forfatterne: Inger Marie Holm-Olsen og Elin Rose Myrvoll er arkeologer ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og arbeider med forskning på kulturminner og kulturmiljøer i Nord- Norge. De har blant annet arbeidet med forvaltningsrettede problemstillinger samt metodeutvikling for overvåkning av kulturminner. Begge har deltatt i det tverrvitenskapelige prosjektet Top- Coast. E-post: [email protected]. E-post: [email protected]. Adresse: Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU, Polarmiljøsenteret, 9296 Tromsø. 19