ET UTROLIG SAMMENTREFF Av Gavin Extence Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem Bastion Forlag
Originaltittel: The Universe versus Alex Woods av Gavin Extence Copyright Gavin Extence 2013 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Utdrag fra Catch-22 av Joseph Heller er hentet fra den norske oversettelsen av Herbert Svenkerud. Utdrag fra Tigeren av William Blake er hentet fra den norske oversettelsen av Geir Uthaug. Dikt fra Samlede Dikt 2 av Emily Dickinson er hentet fra den norske oversettelsen av Knut Narvesen. Utdrag fra Sirenene på Titan av Kurt Vonnegut er hentet fra den norske oversettelsen av Olav Angell og Lill Granrud. Utdrag fra Slaktehus-5 av Kurt Vonnegut er hentet fra den norske oversettelsen av Torstein Bugge Høverstad. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stilles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: 978-82-8313-040-9 (epub) e-bok 2014 Oversatt av: Embla Skjong Bjørnerem Omslag: Hodder & Stoughton
Tilrettelegging omslag: Kitty Ensby www.bastion.no
Til Alix. Uten deg ville ikke denne boken eksistert.
1 Entender De stanset meg til slutt i Dover da jeg prøvde å komme inn i landet igjen. Jeg hadde halvveis ventet det, men det kom likevel som et lite sjokk at bommen ikke gikk opp. Det er rart hvordan noen ting kan bli så sammenblandet. Etter å ha kommet så langt, hadde jeg begynt å tro at jeg kanskje likevel skulle klare å komme meg helt hjem. Det hadde vært fint å kunne forklare ting for mor. Du vet: Før andre ble involvert. Klokken var ett om natten, og det regnet. Jeg hadde kjørt Mr. Petersons bil frem til tollboden i «ingenting å fortolle»-filen, hvor det satt en enslig tollbetjent på vakt. Han hvilte vekten på albuene, haken var plassert i hendene, og kroppen hans så ut som om den ville falt til gulvet som en sekk poteter, hadde det ikke vært for dette enkle stillaset. Nattskiftet ensformig og kjedelig fra solnedgang til daggry og i noen få hjerteslag virket det som om tollbetjenten manglet den nødvendige viljekraften til å rotere øyeeplene og sjekke papirene mine. Men så falt øyeblikket sammen. Blikket hans endret seg; øynene sperret seg opp. Han signaliserte til meg at jeg skulle vente, og snakket inn i walkietalkien, raskt og med åpenbar uro. Det var da jeg visste det sikkert. Jeg fant senere ut at bildet mitt var blitt delt ut i alle større havner fra Aberdeen til Plymouth. Med det og TV-appellene hadde jeg egentlig aldri noen sjanse. Det neste jeg husker, er uklart og rart, men jeg skal prøve å beskrive det for deg så godt jeg kan. Døren på siden av tollboden svingte ut, og i samme øyeblikk skylte duften av syrinbusker over meg. Den kom helt uten videre, fra ingensteds, og jeg visste med en gang at jeg måtte konsentrere meg
ekstra hardt for å holde meg i nåtiden. Når jeg ser tilbake, hadde en hendelse som denne ligget i kortene en stund. Du må huske at jeg ikke hadde sovet ordentlig på flere dager, og dårlige søvnvaner har alltid vært en av de utløsende faktorene for meg. Stress er en annen. Jeg så rett fremfor meg, og jeg fokuserte. Jeg fokuserte på vindusviskerne som beveget seg frem og tilbake, og prøvde å telle åndedragene mine, men innen jeg kom til fem, var det ganske åpenbart at dette ikke kom til å være nok. Alt begynte å bevege seg sakte og bli uklart. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å skru stereoen opp på maks. Händels Messias fylte bilen Halleluja-refrenget, høyt nok til å få eksospotta til å skrangle. Jeg hadde ikke planlagt det eller noe. Jeg mener, hadde jeg hatt tid til å forberede meg på dette, ville jeg ha valgt noe langt enklere og roligere og stillere: Chopins nokturner eller en av Bachs cellokonserter, kanskje. Men jeg hadde jobbet meg gjennom Mr. Petersons musikksamling helt fra Zürich, og det hadde seg tilfeldigvis slik at akkurat i det øyeblikket hørte jeg på akkurat den delen av Händels Messias som en spøk fra skjebnens side. Det gjorde selvfølgelig ikke saken enklere for meg senere: Tollbetjenten ga full rapport til politiet om at jeg i lang tid hadde motsatt meg anholdelse, at jeg bare hadde sittet der og «stirret ut i natten og lyttet til religiøs musikk på full styrke, som om han var dødsengelen eller noe». Du har sikkert hørt det sitatet allerede. Det sto i alle avisene de blir skikkelig opphisset av den slags detaljer. Men du må forstå at der og da hadde jeg ikke noe valg. Jeg kunne se tollbetjenten i utkanten av synsfeltet, der han satt krumbøyd i den knallgule jakken sin utenfor vinduet mitt, men jeg tvang meg til å ignorere ham. Han lyste med en lommelykt i øynene på meg, og jeg ignorerte det også. Jeg fortsatte bare å stirre rett fremfor meg og fokusere på musikken. Den var ankeret mitt. Syrinene var der ennå og gjorde sitt ytterste for å distrahere meg. Alpene begynte å trenge seg på taggete, rimkledte minner, skarpe som nåler. Jeg svøpte dem inn i musikken. Jeg
sa til meg selv om og om igjen at det ikke fantes noe annet enn musikken. Det fantes ikke noe annet enn strykeinstrumentene og trommene og trompetene og alle de utallige stemmene som sang lovprisninger til Gud. Når jeg tenker tilbake, skjønner jeg at jeg må ha sett ganske mistenkelig ut der jeg satt med blanke øyne og med musikken som sto på høyt nok til å vekke de døde. Det må ha hørtes ut som om jeg hadde hele London symfoniorkester i baksetet. Men hva kunne jeg ha gjort? Når man får en så kraftig aura, er det ingen sjanse for at den kommer til å gå over av seg selv: For å være ærlig må jeg si at det var flere øyeblikk hvor jeg sto på kanten av stupet. Jeg var en hårsbredd fra krampeanfall. Men etter en stund tok krisen slutt. Noe falt på plass igjen. Jeg var så vidt klar over at lyset fra lommelykten hadde flyttet seg. Det var nå frosset på et område en halvmeter til venstre for meg, selv om jeg var for utkjørt til å skjønne hvorfor akkurat da. Det var først senere jeg kom på at Mr. Peterson fremdeles befant seg i passasjersetet. Jeg hadde ikke tenkt på å flytte ham. * * * Øyeblikkene tikket videre, og til slutt svingte lyset bort. Jeg klarte å snu hodet førtifem grader og så at tollbetjenten igjen snakket i walkietalkien, synlig opprørt. Så dunket han lommelykten mot vinduet og gestikulerte inntrengende nedover. Jeg kan ikke huske å ha trykket på knappen, men jeg husker at den kalde, klamme luften strømmet inn da glasset gled ned. Tollbetjenten formet noe med leppene, men det var uforståelig. Før jeg visste ordet av det, hadde han strukket seg inn gjennom det åpne vinduet og slått av tenningen. Jeg kunne høre det suse av duskregn mot asfalten; det ble gradvis tydeligere, som om virkeligheten vendte tilbake. Tollbetjenten snakket ogsa og veivet med
armene i alle mulige rare, vinglete bevegelser, men hjernen min klarte ikke å dekode noe av det ennå. Akkurat da var det noe annet som foregikk en tanke som fomlet sin vei mot lyset. Det tok meg en evighet å få sortert tankene mine i ord, men da jeg endelig fikk det til, sa jeg: «Sir, jeg bør fortelle deg at jeg ikke lenger er skikket til å kjøre. Jeg er redd du må finne noen annen som kan flytte bilen for meg.» Av en eller annen grunn virket det som om dette fikk ham til å miste talens evne. Ansiktet hans gjennomgikk en hel rekke rare grimaser, og så sto han der bare veldig lenge med munnen åpen. Hadde det vært jeg som sto der med munnen åpen, ville det blitt sett på som ganske frekt, men jeg synes ikke det er noen vits i å henge seg for mye opp i sånt. Så jeg bare ventet. Jeg hadde sagt det jeg måtte si, og det hadde krevd en betydelig innsats. Jeg hadde ikke noe imot å være tålmodig nå. Da han hadde fått renset opp i luftveiene, sa tollbetjenten at jeg måtte gå ut av bilen og bli med ham med en gang. Men det som var rart, var at så snart han hadde sagt det, innså jeg at jeg ikke var helt klar for å bevege meg ennå. Hendene mine var fremdeles hvite, så hardt grep de om rattet, og de viste ingen tegn til å ville gi slipp. Jeg spurte om jeg muligens kunne få et minutt. «Gutten min», sa tollbetjenten, «du er nødt til å bli med nå.» Jeg gløttet over mot Mr. Peterson. Å bli kalt «gutten min» var ikke noe godt tegn. Jeg tenkte jeg sannsynligvis sto til halsen i dritt her. Hendene mine løsnet grepet. Jeg klarte å komme meg ut av bilen, vaklet og lente meg mot den i noen sekunder. Tollbetjenten prøvde å få meg til å røre på meg, men jeg sa at med mindre han ville bære meg, måtte han gi meg et øyeblikk så jeg fikk summet meg. Duskregnet prikket mot den nakne huden på halsen og i ansiktet mitt, og de små regndråpene begynte å danne et mønster på klærne mine. Jeg kunne kjenne hvordan alle sansene samlet seg. Jeg spurte hvor lenge det hadde regnet. Tollbetjenten så på meg,
men svarte ikke. Ansiktsuttrykket hans sa meg at han ikke var interessert i småprat. En politibil kom og tok meg med til et rom de kalte avhørsrom C på Dover politistasjon, men først måtte jeg vente i et lite, transportabelt avlukke som sto lenger bak i havnen. Jeg måtte vente lenge. Jeg traff masse forskjellige tjenestemenn fra havnevesenet, men ingen snakket egentlig til meg. De bare ga meg veldig enkle instrukser på to ord, som «vent her» og «stå stille», og fortalte meg hva som nå kom til å skje, som om de var koret i et gresk drama fra antikken. Og etter hvert utsagn spurte de meg med en gang om jeg forsto, som om jeg var dum i hodet eller noe. For å være ærlig mot deg kan det være jeg ga dem inntrykk av det. Jeg vet ikke. Jeg hadde ennå ikke kommet meg etter anfallet. Jeg var trett, koordinasjonen min var ute av lage, og alt i alt følte jeg meg ganske fjern som om hodet mitt var fullt av bomull. Jeg var tørst også, men jeg ville ikke spørre om det var en automat jeg kunne benytte meg av, i tilfelle de trodde jeg prøvde å være frekk i kjeften mot dem. Som du sikkert vet, så er det sånn at hvis man allerede er i trøbbel, så kan man stille et enkelt, berettiget spørsmål og ende opp i enda mer trøbbel. Jeg vet ikke hvorfor. Det er som om man krysser en usynlig linje, og plutselig vil ikke folk vedkjenne seg at hverdagslige ting som brusautomater eller Coca-Cola light eksisterer lenger. Det er vel meningen at noen situasjoner skal være så alvorlige at folk ikke vil trivialisere dem med kullsyreholdige drikker. Nok om det. Til slutt kom det en politibil og tok meg med til avhørsrom C, hvor situasjonen min på ingen måte ble bedre. Avhørsrom C var ikke særlig større enn et kott og var blitt utformet med minst mulig komfort i tankene. Veggene og gulvet var nakne. Der var et rektangulært bord med fire plaststoler og et lite vindu som ikke så ut til å kunne åpnes, høyt oppe på veggen. Der var en røykvarsler og et