Liv Eirill Evensen. Roman. Omnipax, Oslo 2016

Transkript

1

2 Liv Eirill Evensen Én av tusen Roman Omnipax, Oslo 2016

3 DREYERS FORLAG 2016 Epub-produksjon: Specialtrykkeriet Viborg A/S ISBN Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne bok i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale med Dreyers Forlag Oslo eller med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Innhold Kortet Anna Pappa Astral Politikk Telefonen Kampen Øvelse Bildet Løftet Snill eller slem? Hamburgeren Klokkereklamen Designeren Oppgaven Gode råd Søstre Modell Amir Moteshow Tonje

5 Kortet Jeg stod og ventet på bussen da det hendte. En tynn, blek mann kom bort til meg. Han stilte seg rett foran meg og stirret. Glodde på meg! Først ble jeg stressa. Jeg trodde han ville ha penger. Så la jeg merke til håret hans. Det var velstelt, striglet, liksom. Og klærne. Han gikk i dress. Han var ikke narkoman, i hvert fall. Kunne han komme fra en sekt? En sånn som vil dra deg inn i en menighet. Hjernevaske deg. Få deg til å føde en drøss med unger. Stygge unger med klissete fingre. Han rakk ikke å si stort før bussen min kom: «Se her, ta dette kortet, og ring oss!» sa han. Jeg stappet kortet i lomma. Da jeg kommer hjem, plukker jeg fram kortet. Det har ligget i lomma hele dagen. Kortet er hvitt, med svak, grå skrift. Det står Astral Modellbyrå på det. Telefon Jeg snur og vender på det.

6 Finner ikke mer info. Ingen bilder eller logoer. Det er blankt og rent. Så kommer jeg på det: Google! Selvfølgelig, så dum jeg er. Jeg tar fram nettbrettet mitt. Søker på: «Astral modellbyrå». Der, ja! En side kommer opp. Jeg åpner den. Bildene slår imot meg: Jenter og gutter, overlegent vakre. Tynne, kantete, perfekte. Og så begynner det å gå opp for meg: Jeg har fått dette kortet av en modellspeider? Jeg! Mina! Tilfeldigvis, ute på gata. Jeg med vått hår og slitte jeans! Rød i trynet og uten sminke etter trening. Jeg tar speilet ut av bagen og stirrer inn i det. Først studerer jeg øynene mine. Munnen min, overleppa. Den litt for brede underleppa. Kinnene og haka. Alt er på sin vanlige plass. Jeg ser ikke noe spesielt. Ikke noe jeg ikke har sett tusen ganger før.

7 Jeg drar i halsen på genseren. Kikker ned på puppene mine. Mini-puppene. Ikke noe nytt, der heller.

8 Anna Det banker på døra. Anna står der og vil inn. Jeg er glad for å se henne akkurat nå. «Kom inn!» sier jeg. Anna ser ikke ut som de perfekte menneskene på nettsiden. Anna er seg selv. Anna har Downs syndrom. Anna er søsteren min. Hun setter seg ned ved siden av meg på senga. Som vanlig prøver hun å ta nettbrettet fra meg. Jeg holder det opp foran henne slik at hun kan se uten å kladde altfor mye. Anna stirrer på startsida til Astral modellbyrå. DER plasserer hun en finger midt på et bilde. «Oj, Mina! Er det deg?» sier hun. Jeg ligner faktisk den jenta Og Anna så det med en gang. «Det er nok ei annen jente, men kanskje vi er litt like?» sier jeg. Nå fisker jeg her, men sjansen bød seg jo. Og jeg har jo høyden, i hvert fall, jeg er høy nok til å være modell.

9 Anna tenker seg nøye om. Jeg tror at øyeblikket er over. At hun har tolket spørsmålet i hjel. Endelig snakker hun: «Du og jeg ligner på hverandre, Mina. Vi er jo søstre!» Jeg har vel fortjent det. Jeg har allerede blitt innbilsk. Nå må jeg pent ned på jorda igjen. Forholde meg til virkeligheten. Og virkeligheten er Anna. Anna er stort sett alltid i sentrum. «Klart vi gjør,» sier jeg. Jeg reiser meg. «Skal vi lage kakao nå?» Det skal vi. Vi går ned på kjøkkenet. Visittkortet legger jeg fra meg på benken. Jeg finner fram melk, kakaopulver og sukker. «Har vi ikke krem?» spør Anna. Frykten lyser ut av øynene hennes. Jeg blir ganske urolig, selv også. Vi finner en boks med krem innerst i kjøleskapet. Jeg rister den kraftig. Vi kommer til å ta mer krem etter hver slurk. Helt til boksen blir tom. Kakaoen begynner å koke. Anna roper: «Da er den ferdig!»

10 Vi slår oss ned ved bordet. Vi drikker kakao og brenner oss på tunga. «Mmm, så godt!» sier Anna. Jeg tørker meg i munnviken. Anna har en kremdott på nesa. Det plager ikke henne. «Den ble god i dag,» sier jeg. Det er rare vaner vi har fått, jeg og Anna. Kakao med krem hver kveld. Noen ganger på ettermiddagen også. Sunt er det vel ikke.