Jostein H. Sandsmark DEADLINE OMNIPAX, OSLO 2017

Transkript

1

2 Jostein H. Sandsmark DEADLINE OMNIPAX, OSLO 2017

3 DREYERS FORLAG OSLO 2017 EPUB-PRODUKTION: NAPP A/S ISBN Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne bok i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale med Dreyers Forlag Oslo eller med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Norsk barn med fugleinfluensa II (VG Nett ) Smitten skyldes særegne omstendigheter som ikke utgjør noen risiko for andre, opplyser Oslo sentralsykehus (OSS). Det skal være et halvannet år gammelt barn som er rammet av den livsfarlige sykdommen. Dette er det første kjente tilfellet i Norge. Vi kan garantere at ingen andre norske barn er smittet av samme kilde, sier Sentralsykehusets presseansvarlige, Hanne Berglund, til VG Nett. Fugleinfluensa II er en mye brukt betegnelse på sykdommen lekongole disease. Den smitter først og fremst gjennom kontakt med syke fugler og har rammet flere tusen mennesker rundt om i verden. Svært mange av de smittede har dødd av sykdommen. Hvordan er utsiktene for det smittede barnet? Av hensyn til taushetsplikten kan vi ikke gi ytterligere opplysninger om barnet, svarer Berglund. Hun oppgir avdelingsoverlege Olav Trondson som øverste ansvarlige for behandlingen av det smittede barnet. Men «på grunn av taushetsplikten» vil heller ikke Trondson uttale seg om saken. Det syke barnet og dets pårørende ønsker å bli skjermet for offentligheten, sier Hanne Berglund ved OSS. Fugleinfluensa II regnes som en versting i gruppen ebola, sars, fugleinfluensa og svineinfluensa.

5 FØRSTE DEL

6 «Den siste stemme man hører før verden eksploderer, vil tilhøre en ekspert som sier: Det er teknisk umulig.» Peter Ustinov

7 Sjokket Faen! Jeg orker ikke dette! Ina spenner hele den vesle kroppen. Jeg vil hjelpe henne, mammaen hennes vil hjelpe henne, men vi er hjelpeløse, begge to. Jeg skulle så gjerne tatt Ina i armene mine, men må holde meg tilbake mens legen undersøker henne. Må bare se på at hun hiver etter luft, at hun virrer med hodet, veiver med de små hendene som er blitt så røde, innimellom treffer de hodet, som om hun vil gni smerte ut av det. Hun svetter og krøker seg sammen, som hun har gjort så mange ganger de siste timene, hoster for n-te gang, hardt, så fordømt ubehjelpelig. Det sprenger på i brystet mitt, bak øynene, jeg klarer ikke å se klart lenger. Legen myser og rynker pannen. Han er så rolig at jeg får lyst til å slå! «Tørrhoste, mageplager, muskelsmerter, leddsmerter,» mumler han, med én hånd på pannen hennes og den andre på brystet. «Høy feber, sannsynligvis hodepine, alvorlige pusteproblemer, mulig lungesvikt» Jeg skotter bort på Ingunn. Om jeg har det ille, har storesøstera mi det verre. Det er jo hennes datter. Vi har håpt i det lengste, har håpt at Sentralsykehuset skulle klare å hjelpe. Nå får legen oss til å tvile. Legen er Alf Sand, jeg kjenner ham fra tidligere, og det er nok derfor han ikke har fått oss kastet ut, enda jeg bare har trengt meg på. Ina hoster igjen. En spe, skjør hoste. Det er som det

8 nesten ikke er lyd igjen i den femten måneder gamle kroppen. Om det bare var en drøm! Et mareritt! At noe ikke skjer på ordentlig det er noe jeg ofte har ønsket. Men det vonde som skjer, har virkelig skjedd, gang på gang og nå igjen. Det piper i Ina. Hun prøver å gråte, men klarer det ikke helt. Selv holder jeg pusten. Jeg vil ikke se jenta vår sånn! Det flekker til alt jeg har av gode minner om henne. I morges var dagene flekkfrie, nesten flekkfrie, Ingunn og jeg koste oss med Ina, men nå «Hva er det?» hikster Ingunn. «Hva feiler henne?» Rynkene i pannen til Alf blir flere og dypere. «Det er litt vanskelig» «Men gjør noe!» Ingunn bøyer seg over dattera og legger den lilla tøydokka Delfina inntil henne. Da sovner Ina. Brått. Endelig. Hodet hennes, som virker stort på den tynne kroppen, synker til siden. Jeg svikter deg igjen, Ingunn, hveser det i meg. Gang på gang svikter jeg. Søstera mi skjelver, og jeg vil holde rundt henne, men makter det ikke. Alf gjør like lite som meg. Han hvisker bare fram flere symptomer. Ingunn freser tilbake. De spiller pingpong med ord, stemmene er lave og kjappe. «Unnskyld,» sier Alf til meg, «jeg må få snakke med Ingunn. Aleine.» «Men!» protesterer Ingunn og jeg i munnen på hverandre. «Vær så snill,» avbryter Alf stille. Ingunn er rød og våt i øynene, rister så vidt på hodet og ser bort. Jeg vil gå imellom, stille meg mellom Ingunn og

9 Alf, men jeg går ut i gangen. Jeg er jo bare ei tante. Ei nitten år gammel tante, som ikke har noe hun skulle ha sagt, og ikke vet hva hun skal si. Men jeg kan i alle fall se dem gjennom glassveggen. De er bleke, alle tre. Jeg trekker til meg blikket og får øye på meg selv i den mørke ruta. De store øynene mine har forsvunnet inn i hodet. Jeg er som en dødning med svart, snauklipt hår. Til og med i dag har jeg hatt tid til å forme en del tuster av håret, slik jeg alltid gjør, kanskje for å gjøre lille meg bitte litt høyere. Jeg ser barnslig nok ut som det er litt rart, det der, når ansiktet mitt likner såpass på Ingunns, men liksom mangler de voksne trekkene hennes. Noe fanger blikket mitt, og jeg hentes tilbake til her og nå. Jeg ser Alf notere på et skrivebrett, ser ham snakke. Jeg står på den andre siden, utenfor det som skjer. Og «utenfor det som skjer», er et sted hvor jeg aldri har trivdes. Alf gir Ingunn et ark, hun fingrer med det, som om hun trenger noe å holde seg i. Han støtter seg til undersøkelsesbenken, ser ned på Ina og sier noe. Det synker i meg, for Ingunn vakler. Hun er askegrå, blåser det lyse håret vekk fra øynene og rister på hodet. Alf kikker i taket og understreker et eller annet med den ledige hånden. Ingunn lar hendene falle, musklene i armene og ansiktet hennes dirrer så jeg kan se det helt hit. Nå kommer en sykepleier og overtar Ina, brer over henne, og legger Delfina i en pose. Alf vender ryggen til dem, og Ingunn kommer ut i gangen. Jeg stormer bort til henne. «Hva sier han? Hva?» Hun rister på hodet. Leppene beveger seg, men hun får

10 ikke fram en lyd. «Si det!» Jeg griper henne i hendene. De er kalde og fuktige. «Hva er det?» «De flytter henne.» «Men?!» Hun snøvler fram navnet på en avdeling. Seinere skal jeg finne ut at det er Seksjonen for pediatrisk immunologi og infeksjonsmedisin. «Men hva er det?» Ingunn kremter. «Han sier at at det er livstruende.» «Livstruende?» skriker jeg til. Jeg skjønner ikke hva som ligger i ordet, jeg vil ikke forstå det! «Tuller du?» «Nei, Beate,» mumler Ingunn. «Hun kan dø. Ina kan» Det blir helt stille. Verden tilter. Jeg lukker øynene. Da jeg åpner dem igjen, er vi fortsatt på Oslo sentralsykehus. «Dø?» Jeg fatter det ikke. Det er faens umulig! «Dø?» Ingunn nikker. «Han vet ikke hva det er.» Hun ser ned. «Men symptomene er klare nok, sier han.» Øynene hennes flyter over. Det samme skjer med meg. «Han,» hikster hun, «han gir Ina førti dager.» «Førti dager? Så blir hun frisk?» Ingunn rister så vidt på hodet. «Førti dager? Så dør hun?» «Sann-syn-lig-vis,» hvisker hun. Det er så vidt hun får ordet over leppene. * Ingunn sier noe mer også noe om at prognosen er bygd på type symptomer, utvikling og erfaring fra andre land men