Torbjørn Moen MANNEN I PRØVEROMMET OMNIPAX, OSLO 2016

Transkript

1

2 Torbjørn Moen MANNEN I PRØVEROMMET OMNIPAX, OSLO 2016

3 DREYERS FORLAG OSLO 2016 EPUB-PRODUKSJON: SPECIALTRYKKERIET VIBORG A/S ISBN Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne epub i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale med Dreyers Forlag Oslo eller med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Innhold Prolog Kapittel med kjøkkenblonder, tusen isoporkuler og en trykkbar knapp Kapittel med speil, englebad og en god del kontrollert vold Kapittel med lasterampe, glamour-modell og en fyr med gråspettskjegg Kapittel med potetgulltull, nyheter og solbrillestang Kapittel med fårepølsesmak, alarm og rivende megafonangst Kapittel med automatprat, plastposer og god eventuelt dårlig hjelper Kort kapitel med bøtteregn, stinkebris og en gammel venn Kapittel på bar

5 Kapittel med kontor, skrik og skyting Kapitel med hospits, buttered chicken og Hotel Cæsar Kapittel med bæsjebekk, småblomstrumpe og bingo Kapittel med skuddsalver, brannslange og busk Kapittel med latter, sengebasing og til slutt litt søvn Kapittel med trappeoppgangstank, nesegevær og et ønske som går i oppfyllelse Nest siste kapittel der mye blir fortalt og litt blir forklart Siste kapittel (reprise av første kapittel med en vri)

6 Prolog «Nå, hva blir det til, min venn?» sa FX hest. «Du har maskinen i hånden. Det er bare å trykke på knappen, og så blir alt helt bosj, som ungdommen sier!» «Eh, jeg, jeg, jeg, jeg vet ikke, jeg,» sukka jeg og stirra ned på den blanke, runde dingsen der en grønn knapp lyste som et ondt øye i natten, bortsett fra at det ikke var natt, men liksom midt på dagen, og det grønne lyset egentlig ikke var ondt, men bare eh, grønt. «Åh kom igjen!» maste FX og dro fire stive fingre gjennom skjegget noe som var en ganske ny uvane han hadde lagt seg til. 1 «Ingen flere alternativanalyser nå. Trykk på den fordømte knappen før sikkerhetsvaktene kommer! Vi har diskutert dette. Verden slik vi kjenner den er avhengig av deg. Nåtiden, fremtiden ja fortiden også alt sammen. Du må trykke! Nå! Du er dedikert til dette!» Dedikert. Det var et veldig stort ord til FX å være. Det var ikke et ord den FX en jeg kjente ville brukt. Den FX jeg kjente brukte ord som ræva, dust og chill ikke dedikert, diskutert og alternativanalyse. På den andre siden var ikke den FX en jeg kjente plagsomt voksen. Alt var vridd og snålt. Og jeg hadde gjerne trykket på

7 den grønne knappen for å få en slutt på alt sammen, hadde jeg bare vært sikker på at det ville virke og ikke alt bare ble enda verre. Ting har nemlig en tendens til å bli verre når FX er innblanda. Og det gjorde det vanskelig å bestemme seg. Ikke sant jeg måtte velge mellom snålt og trygt på den ene sida, og normalt og farlig på den andre. Åh hvorfor skulle allting alltid være så vanskelig? Hvorfor skulle livet være så fullt av sånne veikryss hvor det mangla skilt som viste hvor hovedveien gikk? Og hvorfor havna jeg alltid opp i disse kryssene? 2 Jeg tenkte tilbake, på den fredagsmorgenen for drøyt trettifem år siden, da alt begynte da det var sommer i lufta, og jeg hadde rusla inn gjennom porten hjemme hos FX, bestekompisen min, og han hadde venta på meg på trappa, med et megaglis rundt kjeften. Jeg huska det som det var i går. Ikke så rart egentlig. Det var jo bare tre dager siden.

8 Kapittel med kjøkkenblonder, tusen isoporkuler og en trykkbar knapp Okei. Det begynte altså en fredag morgen omtrent trettifem år før FX satt og dro seg i skjegget og ba meg trykke på knappen. Eller tre dager før, litt avhengig av hvordan du ser det. 3 Jeg kom hoppejentedansende nedover gata, en bekymringsløs og ganske lykkelig fyr på fjorten, på full fart gjennom en sommerdag full av syriner og fluer, på vei til bestekompisen min, FX. Han hadde nemlig ringt meg og bedt meg komme så fort som et svin. «Truls!» hadde han sagt eller ropt egentlig. «Kom med en gang!» «Eh jeg vet ikke helt,» hadde jeg begynt. «Jeg har akkurat lagd meg en diger skål med cornflakes og bringebærsyltetøy, og jeg tenkte jeg skulle slange meg ned på verandaen og bare chille litt før jeg»

9 «Slutt å prate, din fillesnik!» ropte han så det skurra i mobilen min. «Kom hit nå, ellers kvæler jeg deg!» Og så hadde han lagt på. Nå er ikke jeg så veldig glad i å bli trua med døden sånn tidlig om morgenen, men på den andre siden var FX bestekompisen min, og du stiller jo opp når bestekompiser ber om det. Dessuten var det ferie, og jeg hadde ikke noe annet å gjøre. Så som et kompromiss spiste jeg opp cornflakesen sånn halvsakte før jeg skyndta meg sånn halvfort bort til FX. Men halvfort var tydeligvis ikke fort nok for FX idet jeg kom deisende inn gjennom porten til den digre trevillaen der han bodde, stod han allerede på trappa og vifta med armene. «Truls!» ropte han. «Truls! Truls! Truls!» 4 «FX!» ropte jeg. «FX! FX! FX!» 5 Og vifta tilbake. «Den har kommet!» ropte FX. «Den har kommet fra Singapore!» «Ja vel?» sa jeg jeg stansa på det nederste trappetrinnet og gløtta opp på han. «Hva da har kommet fra Singapore, eksaktlig?» «Den!» ropte FX med kulerunde øyne. «Den har kommet! Kom igjen!» Og så forsvant han inn gjennom den åpne døra. «Vel, vel» tenkte jeg og forsvant etter, inn i gangen, over en haug med sko og ut på kjøkkenet. Av en eller annen merkelig grunn pleide vi nemlig alltid å sitte på kjøkkenet til FX kanskje fordi rommet hans var så innmari fullt av rot at det ikke var plass til stort annet enn FX. Eller kanskje det var fordi kjøkkenet i huset til FX var

10 så trivelig. Det var lyst og høyt under taket og fullt av gode lukter og sommerlys. Og så hadde det et sånt rundt hvitt bord med fire pinnestoler, småblomstrete blondeduk og nikkende prestekrager i en blank vase. Vel, nok om det. FX stod midt på golvet og rista av iver. Han gjemte et eller annet på ryggen. Han ville nok gjerne at jeg skulle spurt hva det var, men jeg tok meg god tid, gikk rolig bort til bordet, dro sakte ut en pinnestol, børsta bort et par usynlige brødsmuler og satte meg forsiktig ned. «Ja, ja,» sukka jeg. «Fint vær i dag, synes du ikke?» «Ta-daaaa!» ropte FX. Han byksa over golvet og dytta ei pakke opp i fjeset mitt, som om den skulle være et bilde av en naken glamour-modell. «Her er den!» «Ta-da?» spurte jeg og stirra uforstående på den grå pakka. Den var så stor som en skoeske, omtrent, og likna ikke på et bilde av en naken glamour-modell i det hele tatt. «Ja, husker du ikke jeg fortalte deg at jeg hadde bestilt den?» «Eh, jo, da,» sa jeg ville jo ikke såre han, vet du men jeg huska egentlig ikke hva det var han hadde bestilt. Han dreiv jo på med det hele tida bestilte de snåleste ting fra de snåleste nettsteder. 6 Og jeg klarte bare ikke å holde orden på alt. Jeg har jo bare én hjerne. Men for ikke å såre han, så sa jeg, som sagt «eh, jo, da!» og smilte. «Jeg husker!» «Og nå har den kommet!» ropte FX like gira igjen. «Skal vi pakke opp?» «Eh, ja, hvorfor ikke?» «NEI HVORFOR IKKE!» hvinte FX og begynte å flerre opp pakka. Den var godt pakka inn med teip og papp og papir