KISTEFJES OG ANDRE MARERITT

Transkript

1

2 Aleksander Kirkwood Brown KISTEFJES OG ANDRE MARERITT OMNIPAX, OSLO 2015

3 DREYERS FORLAG 2015 EPUB-PRODUKSJON: ROSENDAHLS BOOKPARTNERMEDIA ISBN Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne bok i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale med Dreyers Forlag Oslo eller med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 INNHOLD 1. KISTEFJES 2. HEKSEHUSET 3. VELKOMMEN TIL KATAKOMBENE 4. TELTTUREN 5. SKRINET PÅ HAVETS BUNN 6. ROMMET 7. STYGGEN 8. ANSIKTSFEEN

5 KISTEFJES

6 For tredje gang den mandagsmorgenen gikk jeg inn på PCen for å sjekke e-posten. Jeg vet ikke hvorfor, det var bare en vanesak, det var jo aldri noe som hastet. Jeg hadde én ny melding. E-posten var fra Bruno Müller. Jeg kjente ingen som het det. Navnet hørtes tysk ut. Det sto ingenting i den, men det fulgte med et vedlegg. Jeg klikket på det. Det merkeligste bildet jeg noen gang hadde sett, dukket opp på skjermen. En mann i fillete, skitne klær sto i et skogholt. En liten kiste var festet rundt hodet hans. Den sto på høykant og hadde et nøkkelhull på midten, som om kisten kunne låses opp og avsløre ansiktet under. Bildet var falmet og brunt, og så gammelt ut. Jeg syntes det var litt ekkelt, så jeg lukket bildet og la e-posten i papirkurven. Jeg tenkte ikke noe mer over det, før litt senere på dagen. I mattetimen så jeg tilfeldigvis ut av vinduet. Og holdt på å dette av stolen. Midt på skoleplassen sto mannen fra bildet. Han hadde på seg de samme klærne, og hadde den merkelige kisten over hodet. Han bare sto der, rørte seg ikke. «Espen,» hvisket jeg nervøst og dro kompisen min i ermet. Jeg pekte mot vinduet. Espen lente seg over pulten min og kikket ut. «Hva er det?» spurte han. «Ser du ikke? Der!» Jeg pekte mot mannen. Espen myste. Hvordan kunne han ikke se ham? Han sto jo midt på plassen! «Jeg ser ikke noe,» sa Espen. «Hysj!» kom det fra læreren.

7 Jeg prøvde å konsentrere meg om oppgavene, men det var ikke så lett. Etter en stund måtte jeg bare se ut av vinduet igjen. Mannen sto der fremdeles! Jeg fikk frysninger. Hvem var han? Var det noen som tullet med meg? Da vi kom ut på skoleplassen etter timen, var ikke mannen der lenger. Jeg bestemte meg for at det måtte være en dårlig spøk, og at jeg ikke skulle tenke noe mer på det. Dagen etter sparket vi fotball på grusbanen etter skolen. Jeg sto i mål og hadde akkurat sparket ut ballen, da jeg fikk øye på ham. Mannen med kistehodet sto ved sidelinjen, på den andre siden av banen, vendt mot meg. Jeg kjente blodet forsvinne fra ansiktet, og ble svak og skjelven i hele kroppen. Dette begynte å bli skikkelig ekkelt! «Følg med, da!» Kenneth sukket irritert. Ballen lå i målet bak meg. Det andre laget hadde scoret. «Hvem er det?» spurte jeg og pekte mot mannen med kistehodet. Alle snudde seg i den retningen jeg pekte. «Hvem da?» spurte Kenneth. «Det står ingen der,» sa Morten. Espen ristet på hodet. «Sånn holdt han på i går også.» Jeg stirret rasende på dem. «Kutt ut! Det er ikke noe morsomt lenger!» De andre så bare rart på meg. Denne spøken hadde gått for langt! Hvorfor kunne de ikke bare gi seg nå? Jeg kjente gråten i halsen mens jeg stormet vekk fra fotballbanen. Alle vennene mine hadde tydeligvis gått

8 sammen om å skremme meg. Jeg gadd ikke å prate med dem igjen før de ba meg om unnskyldning! Neste dag dro jeg rett hjem etter skoletid, i stedet for å være med vennene mine. Jeg satt bare og pirket i middagen, hadde ikke matlyst. Jeg var fortsatt litt skvetten etter de siste dagene, men mest av alt var jeg sur på vennene mine. Ingen av dem hadde sagt unnskyld til meg ennå. Da jeg så opp, skvatt jeg så jeg mistet gaffelen i gulvet. Mannen med kistehodet sto på plenen, rett utenfor kjøkkenvinduet! «Hva er det?» spurte mamma. Nå var jeg ikke lenger redd. Jeg var bare sint. «Det er noen som driver og tuller med meg,» sa jeg oppgitt og pekte mot vinduet. Mamma og pappa snudde seg mot vinduet. Så kikket de spørrende på meg. «Dere ser ham vel? På plenen?» Jeg hørte at stemmen skalv. De snudde seg mot vinduet igjen. Mannen med kistehodet kunne ikke være mer enn fem meter unna. Det var umulig å ikke se ham! «Det er jo ingen der,» sa pappa. Jeg reiste meg så brått at stolen veltet bak meg. Jeg sprang gjennom kjøkkenet og bort til inngangsdøra. Jeg ville gripe tak i ham, rive i klærne hans, måtte få bekreftet at han var ekte, at jeg ikke holdt på å bli gal. Men da jeg rev døra opp, sto det ingen mann på plenen. Han hadde rett og slett forsvunnet, som om det bare var noe jeg hadde drømt.

9 Det var noe galt her. Mamma og pappa ville aldri ha blitt med på en så ondskapsfull spøk for å skremme meg. Var det virkelig sant at de ikke så ham? Hadde vennene mine også snakket sant? Og i så fall: hvem var denne mannen, og hvorfor var det bare jeg som så ham? Neste morgen lot jeg som om jeg var syk, og klarte å overtale mamma til at jeg måtte være hjemme fra skolen. Jeg turte ikke å forlate huset, var redd for hva som ventet meg der ute. Nå hadde jeg sett mannen med kistehodet tre dager på rad. Og hver gang hadde han kommet litt nærmere Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Det eneste jeg kunne komme på, var å lete etter svar på nettet, så jeg satte meg ved PC-en. Hvis noen hadde opplevd noe lignende, ville det sikkert være skrevet noe om det? Jeg søkte på «kiste» og «ansikt». Jeg fikk tusenvis av treff, og begynte å bla meg gjennom dem. Det var artikler om mumier og gravferdsbyråer og religion, men ingenting som hadde med det jeg hadde sett, å gjøre. Jeg holdt på å gi opp, da jeg fikk øye på en overskrift. «Kistefjes» sto det. Da jeg klikket på lenken, ble jeg sendt videre til en side som handlet om vandrehistorier. Jeg rettet meg opp i stolen og begynte å lese. KISTEFJES er en gammel myte av ukjent opphav. Ifølge mytene er Kistefjes en ondskapsfull skikkelse. Hodet hans er skjult inni en låst kiste. Hvis du ser et bilde av Kistefjes, vil han vise seg for deg tre ganger. Hver gang du ser ham, kommer han nærmere. Tre døgn etter at du så bildet, låser

10 han opp kisten og viser sitt sanne ansikt, og da vil du bli sinnssyk. Den eneste måten å bryte forbannelsen på, er å vise bildet av Kistefjes til noen andre, før tre døgn er omme. Hjertet dunket som besatt i brystet. Før tre døgn er omme. Det var mandag morgen jeg hadde sett på bildet. Nå var det torsdag morgen. Jeg så på klokken. 08:11. Når hadde jeg sett på bildet første gangen? Det var før jeg dro på skolen. Det må ha vært omtrent på denne tiden! Jeg gikk inn på mailen min og begynte å bla meg nedover i innboksen. Hvor ble det av den e-posten? Jeg måtte få sendt den videre. En forferdelig tanke slo meg: Jeg hadde jo slettet den! Bare den fortsatt lå i søppelkurven Hendene mine skalv så fælt at det var så vidt jeg klarte å klikke meg inn på søppelkurven. Jeg pustet lettet ut. Der lå e-posten fra Bruno Müller. Jeg sjekket klokken igjen. 08:13. Jeg dro sjelden hjemmefra senere enn 08:15, ellers rakk jeg ikke skolen. Det må ha vært akkurat rundt denne tiden jeg klikket på bildet. Fort deg! I panikken klarte jeg å slå den trådløse datamusen ned fra pulten, den spratt bortover gulvet og havnet under sengen. Jeg bannet og slengte meg ned på alle fire, stakk en hånd under sengen og famlet desperat rundt etter musen. Hvor var den? Endelig kjente jeg at hånden min kom borti noe. Jeg grep tak i musen og sprang tilbake til pulten. FORT DEG!