Lars Saabye Christensen. Bisettelsen

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Lars Saabye Christensen. Bisettelsen"

Torgrim Carlsen
8 år siden
Visninger:

1 Lars Saabye Christensen Bisettelsen

2 2008 CAPPELEN DAMM AS ISBN ISBN (Bokklubben) ISBN (Tanum Bokklubber) 1. opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslag ved Stian Hole Satt med 11/14 pkt Sabon hos Type-it AS Trykt og bundet hos ScandBook AB,

3 let s all get up and dance to a song that was a hit before your mother was born though she was born a long, long time ago your mother should know (Lennon/McCartney)

5 Gamle venn I natt fikk jeg ikke sove igjen. Jeg kledde på meg og gikk ut i korridoren. Jeg visste ikke at det kunne være så stille her. Eneste jeg hørte var bare så vidt de andre gjestenes pust og noen som grein, eller lo, ikke veit jeg, de grein og lo. Så mange par sko har jeg aldri sett før. De stod utenfor rommene og venta på å bli pusset. Hvis jeg hadde bytta om på dem, hva ville skjedd da? Ville alle gått seg bort i morgen, eller trodd de hadde havna på feil rom? Det gjorde jeg ikke, bytta om på skoene mener jeg. Til slutt fant jeg heisen. Jeg bor i 48. etasje. Skjønner? Det er nesten øverst, men jeg har vært høyere, så ingen fare. Plutselig åpna heisen seg og jeg gikk inn i den og dørene glei sammen bak meg som en jævla vegg og jeg tenkte at jeg kanskje kunne gå bort dit nå, til Dakotabygningen, når jeg likevel ikke får sove, midt på natta kan det vel ikke være stinn brakke der, men kanskje alle tenker akkurat som meg i denne passe sinnssjuke byen når de ikke får sove og bare ligger våkne og så er det stinn brakke der uansett. Men veit du hva? Veit du hva, gamle venn? På en skjerm over de blanke dørene i heisen ble det vist en gammel Chaplinfilm, Modern Times. Og jeg tok heisen ned og opp og 7

6 ned igjen minst 159 ganger og ennå var den ikke ferdig, men da kom en eller annen vakt fra resepsjonen og pælma meg ut og ba meg gå til sengs eller stikke av, noen hadde klagd, er alltid noen som klager, ikke sant, har du lagt merke til det, selv om det er stumfilm og jeg er stille som faen. Husker du de gamle filmene vi så i bursdagsselskapene, særlig hos Ola, filmene som røyk og måtte skjøtes og kjøres baklengs og att og fram? Husker du dem, gamle venn? Men det var jo bare dette det handla om: Chaplins kamp med klokka, Chaplins kamp med selve tida, samlebåndet som går fortere enn døden og døden jobber akkord og Chaplin som prøver å holde følge med døden og går amok med skrujernet og må tvangsinnlegges på et hospital, jeg lo så jeg grein mellom etasjene, kanskje derfor noen klagde forresten, og når Chaplin kommer ut igjen fra hospitalet, nyvaska, passe mjuk i kantene og like god på bunnen, finner han et flagg, et rødt flagg i sort og hvitt, som noen har mista, og han vil gi det tilbake, for Chaplin er en redelig fyr, ikke sant, og plutselig går han forrest i en diger demonstrasjon, han er lederen, han er førstemann, det er Chaplin alle følger etter, og det var da jeg tenkte, mens jeg grein mer enn jeg lo, for jeg har litt trøbbel med å le, skjønner du, gråte gjør ikke like vondt, at verden er full av sånne misforståelser, det meste er misforståelser, tenk deg det, hvor mange misforståelser som skjer hver eneste dag, bare tenk deg det, og likevel går det rundt, og det er nesten det som forundrer meg mest, at tross alt går det rundt, ikke sant, det humper og går, men det går, og det må vel bety at vi, menneskene, oss, ikke er så verst likevel, vi ordner liksom opp og får det til, når alt kommer til alt? Er forresten en annen sak jeg 8

7 har tenkt ganske mye på, og det er hvorfor Chaplin ikke er med på coveret på Sgt. Pepper når Helan og Halvan er det? Det skurrer, syns jeg. Det er jo Chaplin som er sjefen. Det er det i hvert fall ingen tvil om. Men det er alltid noen det ikke blir plass til, ikke sant? Har ikke så mye plass på dette kortet heller, som du ser, og det er ikke særlig smart å bruke opp plassen på å skrive at det snart ikke er mer plass, sorry, gamle venn, men du lurer på hva jeg egentlig gjør her? Planen var at jeg skulle besøke åstedet ved Dakotabygningen, der Lennon ble skutt, der brillene falt, og jeg tenkte liksom at jeg kunne legge fire blomster der, fra oss, The Snafus, vi er fremdeles fire, ikke sant, ville ikke det vært riktig, det var liksom mitt oppdrag, men jeg kom meg altså ikke så langt, for da jeg så den bølingen som stod der, ga jeg opp, jeg orka rett og slett ikke, det kom busslaster med folk som om det var et jævla sirkus de besøkte, det var faen meg verre enn Morrison på Père Lachaise, og det sier ikke så lite, gjør det vel, så jeg snudde, på vegne av oss, kan jeg si det sånn, på vegne av oss, gamle venn, snudde jeg, med en viss stil og gikk tilbake, gjennom Central Park, satte meg på en benk der, så på fuglene rundt den grønne, feite dammen, og så tenkte jeg noe, nemlig at hvor blir det av de døde fuglene, det må jo dø tusenvis av fugler hver eneste dag, bare her i Central Park, men jeg har aldri sett dem, de døde fuglene, har tenkt ganske mye på det, skjønner du, kanskje de synker ned til bunnen av den grønne sjøen, eller kanskje, hva veit jeg, finnes det ei slette bak byen, bak alle byer, hvor fuglene samler seg for å dø stille og rolig der. Men veit du hva jeg tror? Jeg tror de dør på den greinen der de sitter og blir et blad som faller til høsten. Hva jeg skulle sagt? Det 9

8 er snart ikke mer plass. Hjelper det at jeg skriver mindre, jeg mener mindre bokstaver? Jo mindre jeg skriver, desto mer har jeg å fortelle, gamle venn. Kjøpte forresten dette kortet da jeg var i Firenze. Det passer bra. Syns du ikke? Leonardo da Vincis speilvendte skrift er like vakker som misforståelsene, klagene og omveiene, syns du ikke? Bare snu kortet og hold det opp mot lyset og les. La sapienza é filiola della esperianza. Hva jeg skulle sagt, mens det ennå er plass, mens det ennå er tid: Vi må ikke bli gamle som de gamle ble før oss. Vi må bli gamle på en annen måte. Vi må ikke dø sånn som de gjorde før oss. Og ingen andre skal leve livene for oss heller. Det skal vi klare selv. Er det klart? Det er bare vi som kan leve det. Vi må prøve å bli verdige. Er det for mye forlangt? Skjønner du hva jeg mener? Nå er det forresten ikke mer plass. Hils kjente. Hvis du ser noen. Det er bare plass til dette til slutt: Sherpaene veit hvem som går først. Opp er lett. Ned er tungt. Når du er på toppen er du bare halvveis. Kipa Lama sa det. Han visste at den sterkeste går sist. Han gikk alltid sist. Han som holder tauet. Han som holder oss. Keivhendt hilsen Paul

Like dokumenter

Gyldendal Norsk Forlag AS utgave, 3. opplag 2006 ISBN: Omslagsdesign: Designlaboratoriet

Gyldendal Norsk Forlag AS utgave, 3. opplag 2006 ISBN: Omslagsdesign: Designlaboratoriet Gyldendal Norsk Forlag AS 2005 1. utgave, 3. opplag 2006 ISBN: 978-82-05-47954-8 Omslagsdesign: Designlaboratoriet Sats: Designlaboratoriet Brødtekst: Minion 10,5/14,5 pkt Alle henvendelser om boken kan