EPA: partnerskap eller nykolonialisme?

Nr. 1 Januar 2009 TEMA: Solidaritet EPA: partnerskap eller nykolonialisme?

EPA: partnerskap eller nykolonialisme? Av Helene Bank og Maria Schumacher Walberg «Vi ber organisasjoner fra sivilt samfunn og andre borgergrupper i Europa og andre deler av verden som også kjemper mot Europas frihandelsavtaler, å forsterke deres aktive solidaritet med vår kampanje for å stoppe EPA.» Uttalelse fra sivilt samfunn, fagbevegelse og småbønder i regi av African Trade Network, Cape Town 22. februar 2008. Nei til EUs skriftserie VETT nr. 1 2009

Hefter i skriftserien VETT (pris 20, + porto): Nr. 6-2008: Andreas Halse og Morten Harper (red.): Truer EU den nordiske velferdsmodellen? (50,-) Nr. 5-2008: Utdanningspolitisk utvalg (red.): Hånda i været EU og utdanningspolitikk Nr. 4-2008: Dag Seierstad og Paul Gamlemshaug: EUs postdirektiv Nr. 3-2008: Morten Harper: Feil klima i EU Nr. 2-2008: Morten Harper (red.): Lisboa-traktaten (utsolgt) Nr. 1-2008: Maria S. Walberg (red.): Myntunionen Nr. 4-2007: Morten Harper: Lokale konsekvenser av EØS Nr. 3-2007: Amund Vik: Fremmer EU freden? Nr. 2-2007: Morten Harper (red.): Feil redskap? Om EUs tjenestedirektiv Nr. 1-2007: Morten Harper (red.): Europeiske stemmer Nr. 4-2006: Sigmund Kvaløy Setreng: Naturens nei Nr. 3-2006: Morten Harper: Miljø og marked Nr. 2-2006: Morten Harper (red.): EU-guiden Nr. 1-2006: Dag Seierstad: Tjenester til enhver pris? Nr. 3-2005: Dag Seierstad: Er EU et solidaritetsprosjekt? Nr. 2-2005: Heming Olaussen m.fl: EU-grunnloven Nr. 1-2005: Dag Seierstad: Arbeidsinnvandring og EØS hva kan gjøres med lønnsdumpinga Nr. 4-2004: Sigbjørn Gjelsvik m.fl: EU og velferden Spesialnummer: Ti år med EØS virkninger for fagbevegelsen (100,- + porto) Nr. 3-2004: Harriet Rudd (red.): EU vs. USA en dårlig garanti for fred og sikkerhet (utsolgt) Nr. 2-2004: Dag Seierstad: Lønnsdumping en kreftsvulst i norsk arbeidsliv (utsolgt) Nr. 1-2004: Dag Seierstad: Norsk fiske og EU-medlemskap Nr. 2-2003: Dag Seierstad: Mer overstatlig for små EU-land fortsatt mellomstatlig for de største (utsolgt) Nr. 1-2003: Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes? SLIK BLIR DU MEDLEM Send følgende SMS-melding: NTEU <DITT NAVN OG POSTADRESSE> Meldingen sender du til 2030. Tjenesten koster kr 1.... eller send en e-post til medlem@neitileu.no eller ring oss på 22 17 90 20 Hånda i været 2009 Nei til EU Vett-redaktør: Morten Harper Layout: Eivind Formoe Forsidefoto: Scanstockphoto Trykk: Nr 1 Arktrykk A/S ISSN: 1504-5374 Opplag: 5 000

Innhold EPA: partnerskap eller nykolonialisme? Oppsummering: EUs handelsavtaler med sine tidligere kolonier...4 Del 1: Fra slavetid til i dag...8 500 år med økonomisk partnerskap... 10 Del 2: Konsekvenser av handelsavtalene...14 EU tvang fram midlertidige avtaler... 16 Undergraver demokrati... 17 Kamp om utjevning... 28 Intern fordeling, velferd og offentlige tjenester... 33 Sysselsetting og produksjon... 42 Undergraver ressursforvaltning... 46 Del 3: Alternativene til EPA... 50 Avtaler tilpasset de svakeste... 52 Del 4: Hvorfor skal vi bry oss i Norge?... 58 Ansvar for de svakeste landene i verdenssamfunnet... 60 Mer informasjon... 64 Om forfatterne Helene Bank (f. 1959) er dansk, har naturfagbakgrunn (ressursgeologi og geokjemi), men også utdanning i økonomi, utviklingsøkonomi og statsvitenskap. Hun er ansatt som spesialrådgiver i For Velferdsstaten, nestleder i Attac Norge, styremedlem i Utviklingsfondet, jurymedlem i Sofiestiftelsen og styremedlem i det Sør- og Østafrikanske Handelsinstituttet SEATINI. Hun har lang erfaring fra Norges Naturvernforbund og Diakonhjemmets internasjonale senter (siden IGNIS). I 2006-08 jobbet hun som utenrikspolitisk rådgiver for Senterpartiets stortingsgruppe. Bank har jobbet i og med utviklingsland, spesielt i Afrika, der hun har bodd i Zimbabwe og jobbet for SEATINI. Hun var rådgiver i Ugandas delegasjon til WTO i 2005, både i Genéve og i ministermøtet i Hongkong. Bank har skrevet flere rapporter om handel og utvikling. Maria Schumacher Walberg (f. 1982) er masterstudent i samfunnsøkonomisk analyse ved Universitetet i Oslo. Hun er styremedlem i Nei til EU (2002-) og leder organisasjonens internasjonale utvalg. I tillegg er hun talsperson for Handelskampanjen og medlem av hovedforsamlingen i Radikalt Økonominettverk. Walberg har tidligere vært nestleder i Attac Norge (06-08), nestleder i Nei til EU (06-08) og leder i Ungdom mot EU (02-04). Hun har jobbet mye med handelsspørsmål, blant annet representerte hun Attac Norge i Hongkong på ministermøtet i WTO i 2005, var redaktør for Radikalt Økonominettverks tidsskrift RØST om utvikling (2006), og har holdt en rekke foredrag om temaet. Forfatterne vil takke for innspill fra Tore Linne Eriksen og Dag Seierstad, arbeidet til Africa Trade Network og kampanjen «Stop EPAs». Nei til EU Skriftserien 1-2009 3

EPA: partnerskap eller nykolonialisme? Oppsummering: EUs handelsavtaler med tidligere kolonier Frihandelsavtalene skal åpne opp økonomiene i de tidligere koloniene i Afrika, Karibia og Stillehavsområdet for varer, tjenester og investeringer fra EU. Som motytelse får koloniene markedsadgang til EUs kresne marked. Det er et «økonomisk partnerskap» mellom svært ulike parter. Her er historien om EPA kort fortalt. Foreløpige frihandelsavtaler presset igjennom med svake utviklingsland 1. I de siste timene av 2007 ble det undertegnet frihandelsavtaler, såkalt foreløpige «Økonomiske partnerskapsavtaler» (EPA 1 ), mellom EU og 23 land fra EUs tidligere kolonier i Afrika, Karibia og Stillehavsområdet (AKS). Med de 15 karibiske landene, ble det undertegnet omfattende frihandelsavtaler. 2. Forhandlingene hadde vart i mer enn seks år. AKS-landene ville opprinnelig forhandle sammen, for å stå sterkere, men EU ville forhandle i regioner. EU finansierer de regionale forhandlingsinstitusjonene og har lykkes i å splitte AKS-landene. 3. Motstanden mot avtalene i AKS-landene ble stor på grunn av EUs omfattende krav om markedsadgang. EU presset til slutt igjennom avtalene med trussel om at eksisterende fordelaktig markedsadgang ville bli fratatt de landene som ikke godtok EUs «tilbud» om foreløpige avtaler. 4. Press på enkeltland førte til at Afrika ble delt på midten. 23 afrikanske land har etter hvert undertegnet midlertidige EPA-avtaler, men flere nasjonale parlament truer med ikke å ratifisere avtalene. 25 land avviser å inngå avtale (medio 2008). 5. Forhandlingene har til hensikt å fjerne toll på handel mellom EU og AKS. Importtoll på de fleste varer i AKS-landene skal helt bort i løpet av 15-25 år. Videre skal landene forplikte seg til å utvide den økonomiske liberaliseringen gjennom investeringsavtaler, tjenesteliberalisering, konkurransepolitikk, offentlige innkjøp, samt å skjerpe regelverket innen patenter og andre såkalt immaterielle rettigheter. EUs særskilte rett til å beskytte og støtte sitt jordbruk, og dumpe underprisede varer i AKS-landene, berøres ikke av avtalene. En forhistorie der Europa holdt utviklingslandene som råvareprodusenter 6. Europeiske land og deres tidligere kolonier i Afrika, Karibia og Stillehavsområdet (AKS-statene) har 500 år med tett økonomisk integrasjon; fra slavetiden og kolonitiden til de handelsavtalene som har videreført handels- og produksjons- 4 Skriftserien 1-2009 Nei til EU

Sammendrag strukturene og holdt disse land som råvareleverandører for Europas industri. AKSstatene er derfor fortsatt svært avhengige av markedene i EU for sine råvarer. 7. De første handelsavtalene etter kolonitiden kalles Lomé-konvensjonene (1976-2000). Cotonou-økonomiske partnerskapsavtaler, EPA, omfatter 78 land fra AKS og ble forhandlet mellom 2000-07. På grunn av konflikter om innhold og omfang foregår det fortsatt forhandlinger. Ulik makt og ubalansert handel 8. AKS-statene har fra 1975 hatt tollfrihet på mye av det de selger til EU. Dermed har de fordeler som andre u-land ikke har. En slik forskjellsbehandling vil ikke WTO lenger godta, og handelsorganisasjonen forlangte derfor at tollfriheten måtte opphøre innen 1. januar 2008. 9. I dag går nesten 40 prosent av all eksport fra AKS-statene til EU. For Vest-Afrika er tallet helt opp i 50 prosent. Mer enn 30 prosent av importen til AKS-statene kommer fra EU. For Sentral-Afrika er tallet 60 prosent. Andelen er langt mindre for EU. Under én prosent av både importen og eksporten i EU er med AKS-statene. 10. Selv om tollfriheten ved eksport til EU videreføres, er det liten sjanse for at AKSstatene skal vinne store markedsandeler i EU. AKS sin andel av EUs utenrikshandel falt fra 6,7 prosent i 1976 til 2,8 prosent i 2004. Halvparten av AKS-eksporten til EU består av fire varer: Olje (26 prosent), diamanter (11 prosent), kakao (9 prosent) og tømmer (4 prosent). Det er ikke mye næringsliv i EU som trues av en slik import. 11. Bytteforholdet preges av at AKS eksporterer råvarer og importerer bearbeidete varer. Det har medført negativ handelsbalanse for AKS-statene, med unntak av de oljeeksporterende landene som har tjent på høy oljepris de siste årene. EU vil markedsrette nesten alle samfunnsområder 12. Det uttalte målet med EPA-avtalene er å integrere AKS-landene i verdensøkonomien, sikre regional integrasjon (handel og samhandling mellom AKS-landene), sikre bærekraftig utvikling og å utrydde fattigdom i disse landene. 13. EPA-forhandlingene vil komme til å endre handelen mellom EU og AKS-landene dramatisk. Tidligere handelsavtaler gir AKS-statene ensidig markedsadgang til EU. I EPA-avtalene skal EU og AKS-landene gi hverandre lik markedsadgang, såkalt gjensidig markedsåpning. EU legger dette til grunn som et krav fra WTO. 14. Videre krever EU at nye økonomiske områder konkurranseutsettes og åpnes for bedrifter fra EU. Det gjelder også tradisjonelt innenrikspolitiske sektorer. Eventuelle unntak vil bare bli midlertidige. Fra asymmetriske avtaler som har krevd mindre av de svakeste avtaleparter, skal det nå bli såkalte symmetriske avtaler. Videre hevdes det at avtalene skal gjelde nesten all handel. EU definerer handel også Nei til EU Skriftserien 1-2009 5

EPA: partnerskap eller nykolonialisme? som andre økonomiske områder, som finansielle tjenester, investeringer, offentlige tjenester, ressurstilgang, konkurransepolitikk med mer. Dramatiske konsekvenser 15. En undersøkelse av ulike scenarier for markedsåpning og liberalisering viser dramatiske konsekvenser. Det gjelder også og med ulik grad av symmetri, der for eksempel Afrika åpner sine økonomier mindre enn EU. 16. Liberaliseringen i Afrika vil medføre økt arbeidsledighet, økende konsentrasjon i landbruksproduksjonen, avindustrialisering på nesten alle sektorer og i alle regioner 2. Videre vil handelsbalansen med EU bli dramatisk forverret jo sterkere liberalisering som finner sted. 17. Samme undersøkelse viser også at dersom Afrika hadde fått til regional samhandel og økonomisk integrasjon, med vekt på lokale og regionale markeder først, ville kontinentet deretter kunne dra fordeler av en frihandelsavtale med EU. Dette resultatet kan ikke uten videre overføres til Karibia og Stillehavsstatene. Disse landene produserer ganske like varer og tjenester, og deres lokale markeder er små. 18. EUs eksport til AKS-statene forventes å øke som en følge av EPA. Innenlandsk industri i AKS-landene står i fare for å bli utkonkurrert og arbeidsledigheten vil øke. Videre vil statskassene tape tollinntekter når import fra EU ikke skattlegges. Toll er i AKS-landene en langt viktigere inntektskilde enn her i Europa. Negativ handelsbalanse mellom EU og AKS-landene vil bidra til å bygge opp gjeld i disse landene. Plaster på såret 19. EU lover å bøte på de negative konsekvensene EPA har for AKS-landene med økt økonomisk bistand. EU har lovt en bistand til AKS på 25 milliarder euro (225 mrd kr) over syv år, det vil si noe over 3,5 milliarder euro i året. Men lovnadene i avtaleform er uforpliktende skrevet. Det står ikke heller om denne økonomiske bistanden kommer i tillegg til EUs generelle bistand og nødhjelp. EU har imidlertid ikke økt sitt bistandsbudsjett. Beløpet er relativt beskjedent, når vi vet at Norge alene gir en halv milliard i året som bistand til land i Afrika sør for Sahara. EU har et brutto nasjonalprodukt som er 40 ganger så stort som det norske. EU har ikke økt sitt bistandsbudsjett, så midlene til AKS-statene må tas fra andre bistandssektorer. Økt politisk og sosial motstand 20. Etter hvert som forhandlingene har skredet fram har AKS-landene uttrykt stadig større skepsis til og reservasjon mot innholdet i EPA. Likevel, det kan ha store politiske kostnader å trekke seg fra forhandlingene. 21. Frivillige organisasjoner fra Afrika, Karibia og EU, sammen med rød-grønne 6 Skriftserien 1-2009 Nei til EU

Sammendrag allianser i EU-parlamentet, lanserte i 2004 en kampanje mot EPA-avtalene: «STOP EPAs» 3. Alternativer finnes om EU vil 22. FN, frivillige organisasjoner i Afrika og EU og flere forskningsinstitusjoner har foreslått alternativer til EPA-avtalene, som så åpenbart faller skjevt ut for mange av de svakeste og fattigste landene i verden. De anbefaler blant annet at EU gir ensidig markedsadgang på kriterier som ikke bryter med WTO-avtalene. 23. De anbefaler også at handelsrettet bistand går til å øke produksjonskapasiteten i disse landene, framfor å åpne deres markeder. Målet må først være å la landene styrke regional handel, integrasjon og samarbeid og dermed deres makt. Norges rolle i verden kunne vært annerledes enn den EU har inntatt 24. Norge forhandler handelsavtaler sammen med EFTA-landene 4. Det argumenteres med at EFTA må få samme konkurransefordeler som EU. Likevel er det eksempler på at EFTA ikke har stilt så strenge krav som EU har gjort. EFTA har godtatt flere unntak og rettigheter for de fattige landene til å beskytte seg mot alt for rå konkurranse. Det gjelder blant annet avtalen med tollunionen i det sørlig Afrika, SACU. 25. EFTA og Norge kan gjennom politiske prosesser bidra til at handelsavtaler heller øker enn reduserer det politiske handlingsrommet med rett til aktiv nærings- og velferdspolitikk for utviklingsland. Det krever innsats fra de organisasjonene som er bekymret for utviklingen. Organisasjoner i Norge bidro til at regjeringserklæringen for 2005-09, Soria Moria-erklæringen, lovet mer fleksibilitet og rettigheter til folk i utviklingsland. Dette arbeidet må følges opp videre. 26. Derimot er EU-parlamentarikerne maktesløse. De frivillige organisasjoner i EU kan bare håpe på at informasjonen og ressursene som de bidrar med til AKSlandenes aktører, gjør dem bedre i stand til å sikre sine interesser mot et mektig EU-apparat. Noter 1) Vi bruker forkortelsen EPA, som står for «Economic Partnerships Agreement», fordi omfattende kampanjer, litteratur og omtale bruker denne forkortelsen. Derfor har det liten hensikt å lage egen fornorsket forkortelse. Derimot brukes AKS som forkortelse framfor den engelske ACP (African, Caribbean and Pacific), fordi det gir mindre komplikasjoner i forståelsen av internasjonal litteratur. 2) Karingi, Stephen, 2005: EPAs studies: UNECA (figur 11-16), http://www.uneca. org/eca_programmes/trade_and_regional_integration/meetings/mombasa/ EPAs_Paper_Mombasa_September_2005.ppt#316,11,Welfare%20gains%20 for%20ssa. 3) Nettsiden http://www.stopepa.org. 4) EFTA omfatter Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Nei til EU Skriftserien 1-2009 7

EPA: partnerskap eller nykolonialisme? Del 1 Fra slavetid til i dag De økonomiske relasjonene mellom Europa og Afrika, Karibia og stillehavsstatene er mer enn 500 år gamle. De dekker slavetid, kolonitid og den etterkoloniale perioden. Relasjonene har vært preget av massiv utvinning av naturressursene i koloniene, som bidro til industriell utvikling og økonomisk vekst i Europa. Kolonimakten eksporterte for høyere summer enn den importerte fra koloniene. Det ble altså mer verdier igjen i kolonimakten i form av industrialisering og arbeidsplasser. Slike handelsmønstre bidrar fortsatt til en negativ handelsbalanse mellom EU og de tidligere koloniene. 8 Skriftserien 1-2009 Nei til EU

Foto: Scanstockphoto Nei til EU Skriftserien 1-2009 9

EPA: partnerskap eller nykolonialisme? 500 år med økonomisk partnerskap EUs nye avtaler med fattige land viderefører et gammelt handelsmønster fra kolonitiden. De økonomiske relasjonene mellom Europa og Afrika, Karibia og stillehavsstatene (AKS) er mer enn 500 år gamle. De dekker slavetid, kolonitid og den etterkoloniale perioden. Relasjonene har vært preget av massiv utvinning av naturressursene i koloniene, som bidro til industriell utvikling og økonomisk vekst i Europa. En kan si at det var en vertikal integrasjon ved at koloniene leverte råvarer, og Europa bearbeidet råvarene og ble industrialisert. Koloniene importerte deretter bearbeidete produkter fra Europa. Denne produksjons- og handelsstrukturen var dominert av maktforholdene mellom kolonimakt og koloniene, og dekket Europas behov. Arbeidsdelingen innebar asymmetriske bytteforhold. Det betyr at kolonimakten eksporterte for høyere summer enn den importerte fra koloniene, og at det ble mer verdier igjen i kolonimakten i form av industrialisering og arbeidsplasser. Slike handelsmønstre bidro, og bidrar fortsatt, til en negativ handelsbalanse mellom EU og de tidligere koloniene. Det vil si oppbygging av gjeld som resultat av handel. Hovedregelen er: Jo mer handel, jo mer gjeld i AKS-landene nå som før. Koloniale produksjonsstrukturer Europeiske land og nå EU har ført en bevisst politikk for å beskytte og styrke egen industri og arbeidsplasser. Denne politikken, som har hindret kolonienes industrielle utvikling, har fortsatt inn i de etter-koloniale handelsavtalene Lomèkonvensjonene og Cotonou-partnerskapsavtalen. Eksempler på slik politikk er blant annet eskalerende toll, dvs. tollsatser som øker med graden av bearbeiding og dermed bidrar til å holde koloniene som råvareleverandør. En annen tollstruktur er tolltopper på varer der koloniene hadde konkurransefortrinn. Ved å gi prisstøtte til råvarer i europeiske markeder sikres råvareprodusentene i kolonimaktene trygge produksjonsbetingelser. Opprinnelsesregler er regler for hvor stor andel av et produkt som må være produsert i et land for å få de gunstige importbetingelsene. Strenge regler har hindret regionalt samarbeid om produksjon i koloniene. Patentregelverk har hindret kopiering og deling av teknologi og kunnskaper. Eksportsubsidier, eksportkreditter og bundet bistand til europeisk næringsliv har sikret europeiske selskap bedre konkurranseforhold og tatt knekken på lokal produksjon. Det er verdt å merke seg at industrialiseringen i alle de europeiske landene har bygget på tiltak for å beskytte egen produksjon, bruk av industrispionasje og krav til utenlandsinvestorer, for å nevne noe. 1 10 Skriftserien 1-2009 Nei til EU

Fra slavetid til i dag Afrikanske symptomer Afrika er i Europa mest kjent for massiv fattigdom, underutviklete samfunn, redusert industriell utvikling, sosiale kriser, arbeidsledighet, væpnete konflikter og andre sosio-økonomiske svakheter og kriser. Dette er symptomer som må ses i sammenheng med politiske og økonomiske strukturer som har utbyttet, og fortsatt utbytter, kontinentet. Maktforholdene mellom EU og AKS-landene, og handelsavtaler som har favorisert koloniale produksjonsstrukturer, har bidratt til fortsatt skjeve bytteforhold og sementering av en kolonial produksjonsstruktur i AKS-landene. Dessuten har EU gjort seg avhengig av billige råvareleveranser fra de tidligere koloniene. Fra etterkrigstid til nykolonialisme I den etterkoloniale tiden fra 1950-tallet og fram til oljekrisen på 1970-tallet, var tilførselen av råvarer fra gjenværende og tidligere kolonier tilstrekkelig til gjenoppbygging av markedene i Europa. På 70-tallet var både amerikanske og europeiske markeder mettet. Det ble både avkastningskrise på kapital i Vesten og behov for billigere råvarer til en ekspanderende industri. Dette var tiden da USA kuttet gullstandarden og EEC (datidens EU) etablerte Lomè-konvensjonen. G7, de syv rikeste stormaktene, tok initiativ til den såkalte Washington-konsensusen, den nyliberale politisk-økonomiske strategien som i realiteten fortsatt brukes av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Den krevde streng kostnadskontroll i utviklingslandene. Innføring av brukeravgifter førte til nedbygging av offentlige tjenester. Pålagt markedsåpning resulterte i nedleggelser av industri og arbeidsplasser. Dermed ble råvarer og markeder lettere tilgjengelig for EECs og USAs storselskap, og de kunne eksportere sine industrivarer til de nye markedene. Det er verdt å merke seg at mange naturressurser fortsatt var i privat eie fra de tidligere kolonimaktene, så det var vanskelig for de nye statene å forvalte naturressursene og sikre at bearbeiding skjedde nasjonalt eller i regionen. EU eksporterer egne problem Dagens utfordringer i EU knytter seg til konkurranse fra Asia og utvidelsen med nye medlemsland. Stabilitetspakten, som hindrer eurolandene i å føre en nasjonal motkonjunkturpolitikk, bidrar til at unionen i økonomiske nedgangstider spesielt prioriterer utvidelse til nye markeder i land utenfor EU framfor å styrke egne markeder. I 2000 vedtok EU Lisboa-strategien, som skal styrke EUs konkurransekraft i den globale økonomien. For å nå dette målet vil EU utvide sine markeder gjennom å kutte toll i utviklingsland. EU har også gjennom en tjenesteavtale og krav om liberalisering av offentlige innkjøp utvidet hva som tradisjonelt har vært ansett for å være markeder. Ved å kreve investeringsavtaler og rett til etablering og oppkjøp, ønsker EU å sikre seg tilgang til ressurser. EU vil også hindre at europeiske storkonsern møter for mange konsesjons- og skattekrav når de opererer i utviklingsland. Det er i dette bildet at EU, og AKS-landene, nå utvider Nei til EU Skriftserien 1-2009 11

EPA: partnerskap eller nykolonialisme? Skarpere fokus på marked «Vi vil kreve et skarpere fokus på markedsåpning og sterkere regler i nye områder for handel som er økonomisk viktig for oss; intellektuell eiendomsrett, tjenester, investeringer, offentlige innkjøp og konkurranse.» Rapporten Global Europe competing in the world, utgitt av EU-kommisjonen oktober 2006. Lomè-konvensjonen til de såkalte Economic Partnership Agreements (EPA) altså «Økonomiske partnerskapsavtaler». Ubalanserte handelsavtaler EU vinner I handelsforhandlinger vil valg og vektlegging av tema samt måloppfylling alltid avspeile det politiske og økonomiske maktforholdet mellom partene. Jo større forskjeller, jo mer ubalanserte kan resultatene forventes å bli. Demokratiske prosesser, kritiske medier, et oppegående sivilt samfunn og åpenhet om forhandlingene er avgjørende for å balansere interessene mellom partene. I forbindelse med EPA-forhandlingene har det sivile samfunnet i EU engasjert seg til fordel for AKS-landene. EU-kommisjonen, som forhandler på vegne av medlemslandene, forholder seg i stor grad til den såkalte 133-komiteen, som er en konsultasjonsgruppe der det internasjonaliserte næringslivet i EU er med. De folkevalgte parlamentene i EU og AKS-landene har svært begrenset innflytelse. Regionale avtaler som brekkstang for globale I en situasjon der det i stadig mindre grad ser ut som om Verdens handelsorganisasjon (WTO) kommer fram til nye avtaler, er det en tendens til at sterke parter som EU, USA og EFTA intensiverer arbeidet med bilaterale og regionale handels- og investeringsavtaler. Det ser i slike forhandlinger ut til at de rike landene i større grad får sine ønsker igjennom, ikke minst om investeringsbeskyttelse og tollreduksjoner. De bilaterale avtalene kan bli brukt som begrunnelse for at man i neste omgang skal akseptere et lignende multilateralt (flernasjonalt) regelverket i WTO, som er beskyttet av en tvisteløsningsmekanisme med rett til å bruke økonomiske sanksjoner. Det handler om markedsadgang i Sør EUs hovedmål med EPA-forhandlingene er å gi EUs storselskaper tilgang til AKSlandenes markeder. Dette gjelder særlig tjenester (offentlige tjenester, finansielle tjenester, telekommunikasjon m.m), industrivarer og bearbeidete og subsidierte jordbruksvarer. Videre trenger EU billig og sikker tilgang til naturressurser. Dermed trengs også sikkerhet for investeringer og oppkjøp av disse naturressursene. EPA-forhandlingene reflekterer denne situasjonen i EU. Imidlertid uttales det 12 Skriftserien 1-2009 Nei til EU

Fra slavetid til i dag fra EU-kommisjonen at partnerskapsavtalene har som mål å skape utvikling i AKS-landene 2. Det hevdes fra EU at forhandlingene vil resultere i en vinn-vinnsituasjon for alle parter. Det er det ingen konsekvensanalyser som kan bekrefte, verken fra FN eller EUs egne analyser. Det skal vi se nærmere på i neste kapittel Noter 1) Chang, Ha-Joon, 2002: Kicking Away the Ladder. Anthem Press. 2) EUs handelskommissær Peter Mandelson, tale og brev til EU-kommisjonen, januar 2005. Nei til EU Skriftserien 1-2009 13

EPA: partnerskap eller nykolonialisme? Del 2 Konsekvenser av handelsavtalene Ifølge EU skal handelsavtalene med Afrika, Karibia og Stillehavsstatene gi regional utvikling, fattigdomsreduksjon og økonomisk utvikling. I sin tur skal dette bidra til bedre demokratiske styresett. EU innrømmer at det vil bli tilpasningskostnader. Derfor lover EU å bidra med økonomisk bistand slik at tilpasningen kan skje gradvis og kostnadene ikke blir for tunge å bære for de sårbare økonomiene. Vi skal se på konsekvensene som av avtalene som EU enten har inngått foreløpig eller ønsker å få til gjennom de videre forhandlinger. I og med at det i skrivende stund fortsatt foregår forhandlinger, vil bare tida vise i hvor stor grad EU åpner AKSlandenes markeder. Likevel har vi holdepunkter for å ta for oss sentrale tema som demokrati; utjevning; velferd og matsikkerhet; sysselsetting og produksjon; samt miljø og ressursforvaltning. 14 Skriftserien 1-2009 Nei til EU

Manufacturing sector a concern Other manufacturing Light manufacturing Agro-processing Natural resources -15.0% -10.0% -5.0% 0.0% 5.0% 10.0% 15.0% FTA Full reciprocity Asymmetry (20%) Asymmetry (40%) Adjustments in labour market 30.0% % change in demand for labour 20.0% 10.0% 0.0% -10.0% -20.0% Cereals Vegetables Oilseeds Sugar Cotton ocrops Livestock Natresources Agroproc Light manuf oindustry -30.0% Unskilled-II Skilled-II Unskilled-IV Skilled-IV Ved å sammenligne disse figurene ser vi at uansett hvor mye afrikanske land øker sin markedsadgang for EUs varer, vil de få redusert mellom 5 og 12 prosent sysselsetting i bearbeidingsindustri. Til og med industri med liten bearbeidingsgrad reduserer sin aktivitet og sysselsettingen vil gå ned med 3.5-8 prosent. Derimot vil det kunne bli flere arbeidsplasser i landbruket, og med full åpenhet vil gruvearbeiderne få 1 prosent flere kolleger. Dette er en klar primitivisering av produksjonsmønstret, en prosess som er beskrevet av Erik Reinert (Global økonomi, 2004) og vises i figur på side 30. Når det gjelder utviklingen innen råvareproduksjonen (øverste figur) ser vi at med full åpenhet som EU har krevd, vil bearbeidingsgraden bli redusert på alle råvarer unntatt bomull. Dette er en produksjonstrend som FN og mange donorer, også i EU, har uttrykt at de fattigste landene, spesielt Afrika, må ut av. Nei til EU Skriftserien 1-2009 15 (Kilde: Karingi, Stephen, 2005: EPAs studies: UNECA.)

EPA: partnerskap eller nykolonialisme? EU tvang fram midlertidige avtaler Forhandlingene om de midlertidige EPA-avtalene har ført til at Afrika er delt på midten. I Karibia og stillehavsstatene er avtalene blitt utsatt eller begrenset. De siste timene før utgangen av 2007, insisterte EU fortsatt på at fristen for frihandelsavtalene med AKS-landene skulle holdes. EU måtte imidlertid i sluttfasen gi opp det store EPA-prosjektet, og forhandlet med enkeltland og med mindre grupper av land om såkalte midlertidige EPA-avtaler. Disse avtalene omfatter foreløpig bare handel med varer, men i formålserklæringene står det at de midlertidige avtalene er første skritt mot en mer omfattende avtale. Fra EUs side er opplegget fortsatt å få til avtaler som omfatter handel med tjenester og regelverk for investeringer, med mer. De midlertidige EPA-avtalene gir afrikanske land tollfrihet ved eksport til EU, ris og sukker er de viktigste unntakene. En slik tollfrihet har de fleste av landene allerede. Derfor forrykker det balansen kraftig når avtalene forplikter dem til å fjerne tollen på størstedelen av importen fra EU i løpet av 15 til 25 år, gjennom skrittvise reduksjoner. Dette betyr ikke bare at innenlandsk industri i AKS-landene kan bli utkonkurrert, men også at statskassene taper tollinntekter. Toll er i de fleste utviklingsland en langt viktigere inntektskilde enn her i Europa. Forhandlingene om de midlertidige EPA-avtalene har ført til at Afrika er delt på midten. 23 afrikanske land har etter hvert undertegna midlertidige EPA-avtaler, men 25 holder fortsatt stand. Sør-Afrika, som ble invitert inn i disse forhandlingene både av EU og AKS-statene, sto også imot. Det er skapt en «splitt-og-hersksituasjon», som på sikt rammer alle afrikanske land og som EU vet å utnytte. Ett år etter forhandles det videre. I det sørlige og østlige Afrika har landene kommet sammen i forhandlingsblokker mer tilpasset deres egne politiske regioner. Sør-Afrika forhandler sammen med landene i regionen som har felles tollunion. Flere land har ikke ratifisert de midlertidige avtalene. I Karibia har tidspunktet for ratifisering stadig blitt utsatt. I stillehavsstatene har de valgt å begrense omfanget av avtalene betydelig, og de har satt i gang forhandlinger i regionene med New Zealand og Australia 1. Den folkelige og politiske motstanden mot avtalene er fortsatt stor. Selv om EU framstiller avtalene som «partnerskap mellom likeverdige», presser EU hardt på i de videre forhandlingene for at EPA-avtalene skal bli enda bredere i omfang enn det som forhandles i WTO. Noter 1) Http://www.ictsd.org/weekly/07-11-21/story2.htm. 16 Skriftserien 1-2009 Nei til EU

Undergraver demokrati Konsekvenser av handelsavtalene EPA-forhandlingene griper inn både i muligheten for folkelig deltakelse og landenes politisk handlingsrom til å føre utviklingspolitikk. For de fleste av oss handler demokrati om de strukturene som ivaretar demokratiske prosesser. Det gjelder både lovgivende forsamling, regjering og rettsvesen, åpenhet i forvaltningen, frie medier, et kritisk og sterkt sivilt samfunn og arbeidstakerorganisasjoner. Det er også avgjørende at disse institusjonene har reell mulighet til å gjennomføre en politikk som folk gjennom valg forventer. I mange utviklingsland er disse institusjonene svake, og over tid har myndighetene fått mindre tillit hos befolkningen. Vi skal se spesielt på tre hovedområder knyttet til demokrati og deltakelse i forbindelse med EPA-forhandlingene: Forhandlingsprosessene; folkelig deltakelse og engasjement; og politisk handlingsrom til å føre utviklingspolitikk under avtalene. Forhandlingsprosessene: Den sterkestes rett 1 Jevnbyrdighet mellom så ulike parter som EU og AKS-landene er nesten umulig å oppnå. Mangel på regler og mekanismer for hvordan forhandlinger skal foregå for å sikre maktbalanse mellom parter av ulik styrke, forsterker forskjellene og legger forhandlingene åpne for misbruk. Nedenfor skal vi beskrive AKS-landenes svake forhandlingsposisjon nærmere og hvordan EU utnytter disse svakhetene. Økonomisk støtte til forhandlingsprosessen et tveegget sverd Hele forhandlingsapparatet er avhengig av EUs gode vilje og økonomiske støtte. Deltakelse i forhandlingsprosesser, fellesmøter og de regionale forhandlingsinstitusjonene er alt sammen finansiert av EU. AKS sine forhandlingsinstitusjoner er svake og sårbare overfor EUs forhandlingsmakt. Med eksempel fra Afrika skriver Kamidze m.fl. at: «...det er lite sannsynlig at regjeringer og forhandlingsapparatet er upåvirket av EU-finansieringen, blant annet har de regionale institusjonene 2 som har ansvar for tilrettelegging og å skrive forhandlingsgrunnlag, vist seg mye mer åpne for EUs posisjoner enn for nasjonale forhandlere og regjeringer». 3 Kamidze m.fl. mener at når det gjelder EU, så er «...det lite sannsynlig at EU-kommisjonen ikke er klar over hvilken innflytelse økonomisk støtte kan ha i en forhandlingssituasjon mellom parter som mottar, henholdsvis yter, økonomisk støtte». 4 Dette er situasjoner som likner på det en forbinder med utpressing og korrupsjon, og stiller grunnleggende spørsmål ved balansen i EPA-avtalene og deres politiske legitimitet. Nei til EU Skriftserien 1-2009 17