KOMMUNEVEGDAGENE 24. MAI 2012 NORSK KOMMUNALTEKNISK FORENING

KOMMUNEVEGDAGENE 24. MAI 2012 NORSK KOMMUNALTEKNISK FORENING JURIDISKE PROBLEMSTILLINGER KNYTTET TIL VEGHOLDERS ANSVAR FOR OVERVANN. ADVOKAT GUTTORM JAKOBSEN TLF. 900 69 522 2633003

I. INNLEDNING Bygging av veg og utføring av vedlikeholdsarbeider på veg vil kunne påvirke vannføringen og avrenningen i og utenfor vassdrag. Det offentlige vegnettet i landet er fordelt mellom riksveier, fylkesveier og kommunale veier. Eventuelle erstatningskrav mot det offentlige må reises mot den som har ansvaret for vedlikehold og tilsyn av vedkommende veistrekning. Det kan være enten staten, fylkeskommunen eller kommunen. Tradisjonelt har spørsmål om veiansvar i sin alminnelighet blitt vurdert etter arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven 2-1. Bestemmelse fastslår at arbeidsgiveren svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt. 2 Advokatfirmaet Haavind AS

II. SÆRLIG OM VEGHOLDERS ANSVAR I VASSDRAG. 2.1 Ansvar etter den tidligere vassdragslov av 1940 Etter den tidligere vassdragslov av 1940 108 nr. 3 forelå det et objektivt ansvar for skade som skyldtes feil eller mangler i vassdrag, selv om det ikke forelå forsett eller uaktsomhet fra eierens side. Vassdragsloven 47 nr. 2: Hvis en kloakkledning viser seg for liten til å føre alt avløpsvannet, skal eieren svare erstatning etter skjønn for skade som blir voldt ved oversvømmelse. Vassdragsloven 115 nr. 1 og 2 lød som følger: 1. Demninger, vassledninger, kloakkanlegg og alle vassdragsanlegg som, i fall de blir ødelagt, kan volde fare for menneskeliv eller annenmanns eiendom skal eieren til enhver tid holde forsvarlig vedlike. 2. For skade som skyldes feil eller mangler i den nevnte henseende er eieren ansvarlig, selv om det ikke foreligger forsett eller uaktsomhet fra hans side 3 Advokatfirmaet Haavind AS

2.2 Rettspraksis knyttet til vassdragsloven av 1940 2.2.1 RG 1979 s. 652 Avtaleskjønn iht. skjønnsloven 4. Veiholders ombygging av en bru første til at strømforholdene i vesentlig grad ble endret i ugunstig retning. Vegholder kjent ansvarlig for ¾-del av skaden. Resten ble vurdert som naturskade. * 2.2.2 RG 1981 s. 553. Frostating lagmannsretts dom av 28. oktober 1980. En avløpskum ble så mye gjentettet med stein, grus, kvister og rusk, under et kraftig regnvær, at den ikke svelget unna vannet fra en bekk som via risten med tilhørende stikkledning skulle gå gjennom veien. Som følge av dette flommet vannet over en avkjørsel, derfra over veien, og ned på en eiendom hvor det ble voldt skade. l Retten påpekte at verken vassdragsloven 47 nr. 2 eller vassdragsloven 8 eller 108 kom til anvendelse. Veiholder ble imidlertid av flertallet kjent ansvarlig på subjektivt grunnlag (dvs. på grunnlag av utvist uaktsomhet eller culpa. Jernristen burde ha vært under kontinuerlig oppsyn, også om natten. Dette må anses for å være et for strengt vilkår i forhold til hvordan forholdet må antas å bli bedømt i dag. 4 Advokatfirmaet Haavind AS

2.2 Rettspraksis etter vassdragsloven av 1940 2.2.3 RG 1992 s. 1158 Trondheim kommune. I RG 1992 s. 1158 var saksforholdet at en jernrist under kommunal vei i Trondheim ble tilstoppet under flom, slik at en bolig ble skadet. Ansvar ble ilagt på grunnlag av vassdragsloven 115, dvs. på grunnlag av objektivt sett utilstrekkelig vedlikehold. Skaden skjedde ved at kraftig nedbør over flere dager medførte at Uglabekken gikk flomstor. Den store vannføringen førte med seg kvist og grener, rask og slam som etter hvert tilstoppet jernristene foran kulvertene som skulle føre vannet under veiene i området. Lagmannsretten påpekte at vedlikeholdspliktens omfang må bestemmes konkret i det enkelte tilfelle, ut fra tidligere erfaring med strekningen, foreliggende værmelding og forholdene ellers. Kommunen burde ut fra en vurdering av ovennevnte forhold ha kontrollert risten senest dagen før flommen. Det ble ikke krevet at kommunen skulle ha hatt tilsyn med jernristen og kulverten om natten da flommen inntrådte. Vedr. spm. om årsakssammenheng. Usikkerheten gikk ut over kommunen, når det var påvist manglende vedlikehold som ansvarsgrunnlag. Kommunen kunne ikke dokumentere at den hadde kontrollert risten dagen før flommen.. 5 Advokatfirmaet Haavind AS

2.3 Vannressursloven av 24. november 2000. 2.3.1 Hva er å anse som vassdrag og vassdragstiltak Vannressursloven 2 definerer hva loven regner som vassdrag og grunnvann. Som vassdrag regnes alt stillestående eller rennende overflatevann med årssikker vannføring, med tilhørende bunn og bredder inntil høyeste vanlige flomvannstand. Selv om et vassdrag på enkelte strekninger renner under jorden eller under isbreer, regnes det i sin helhet som vassdrag. Som vassdrag regnes også vannløp uten årssikker vannføring dersom det atskiller seg tydelig fra omgivelsene. Kongen kan fastsette ved forskrift at loven også ut over kapittel 9 helt eller delvis skal gjelde for ledninger og tunneler som fører vann under trykk. Etter vannressursloven 3 bokstav a er et vassdragstiltak definert som: vassdragsanlegg (bygning eller konstruksjon i eller over vassdrag, jf. bokstav b) og alle andre tiltak i vassdraget som etter sin art er egnet til å påvirke vannføringen, vannstanden, vassdragets leie eller strømmens retning og hastighet eller den fysiske og kjemiske vannkvaliteten på annen måte enn ved forurensninger 6 Advokatfirmaet Haavind AS

2.3 Vannressursloven av 24. november 2000 2.3.2 Forvalteransvar og aktsomhetsplikt Det er gitt nærmere regler om forvalteransvar og aktsomhetsplikt i vassdrag i Vann- ressursloven 5. Bestemmelsen lyder som følger: Enhver skal opptre aktsomt for å unngå skade eller ulempe i vassdraget for allmenne eller private interesser. Vassdragstiltak skal planlegges og gjennomføres slik at de er til minst mulig skade og ulempe for allmenne og private interesser. Denne plikten gjelder så langt den kan oppfylles uten uforholdsmessig utgift eller ulempe. Vassdragsmyndigheten kan ved forskrift fastsette nærmere regler om planlegging, gjennomføring og drift av bestemte typer vassdragstiltak. Vassdragstiltak skal fylle alle krav som med rimelighet kan stilles til sikring mot fare for mennesker, miljø eller eiendom. 7 Advokatfirmaet Haavind AS

2.3 Vannressursloven av 24. november 2000 2.3.3 Vedlikehold av vassdragstiltak, jf. vannressursloven 37 Vannressursloven 37 med overskrift Vedlikehold av vassdragstiltak lyder som følger: Vassdragstiltak som kan volde skade, skal den ansvarlige til enhver tid holde i forsvarlig stand. Vedlikeholdsplikten varer til anlegget er lovlig nedlagt etter 41. Vassdragsmyndigheten kan gi pålegg om tiltak etter første ledd. Den skal ta stilling til eventuelle pålegg snarest mulig når noen med rettslig interesse ber om det. Avgjørelsen er enkeltvedtak, også om pålegg ikke blir gitt. 8 Advokatfirmaet Haavind AS

2.3 Ansvar etter vannressursloven av 24.november 2000. 2.3.4 Vannressursloven 47. Vannressursloven 47 i vannressursloven kapittel 9 fastslår at tiltakshaver kan bli ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler ved overtredelse av 5 første ledd og 46 første ledd. Tiltakshaver er ansvarlig uten hensyn til skyld a) for skade eller ulempe fra vassdragstiltak som skyldes feil eller mangler ved tiltakets utførelse etter 5 annet og tredje ledd eller tiltakets vedlikehold etter 37 første ledd eller i forbindelse med brudd på konsesjonsplikten etter 8 eller vilkår i konsesjon etter 26, b) for skade eller ulempe på eiendom eller rettigheter fra et konsesjonsgitt vassdragstiltak: c) for skade eller ulempe på eiendom eller rettighet ved nedlegging av et vassdragsanlegg, jf. 41 d) for skade fra vannledninger eller vanntunneler f) når det ellers følger av alminnelige erstatningsregler. 9 Advokatfirmaet Haavind AS

III. SÆRLIG OM VEGHOLDERS ANSVAR FOR OVERVANN UTENFOR VASSDRAG 3.1 Forurensningsloven 24 A. 3.1.1 Om bestemmelsens ordlyd og forarbeider Forurensningsloven 24 a lyder som følger: Anleggseier er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. 57-61 gjelder tilsvarende. I merknadene til bestemmelsen er angitt at den avløser vassdragsloven 47 nr. 2 og (delvis) 115 nr. 2. Bestemmelsen omfatter avløpsanlegg både for overvann (avrenning etter nedbør, snøsmelting, fra drenering) og forurenset avløpsvann. Hva som er å anse som avløpsanlegg og avløpsvann, fremgår av definisjonen av dette i forurensningsloven 21: Med avløpsanlegg forstås anlegg for transport og behandling av avløpsvann. Med avløpsvann forstås både sanitært og industrielt avløpsvann og overvann. 10 Advokatfirmaet Haavind AS

3.1.2 Forholdet mellom forurensningsloven 5 og forurensningsloven 24 a. Høyesterett har nettopp behandlet spørsmålet om ansvar for overvann fra vei faller inn under forurensningsloven 24 a eller er unntatt i medhold av forurensningsloven 5 i anke over Frostating lagmannsretts dom av 5. oktober 2011, der Sør-Trøndelag fylkeskommune var den ankende part og Tryg Forsikring var ankemotpart. Forurensningsloven 5 første ledd lyder slik: For forurensning fra veier, jernbane og lignende, havner og flyplasser gjelder loven her så langt forurensningsmyndigheten bestemmer. Lagmannsrettens flertall fant at lovforarbeidene stemte best med en forståelse om at det kun var forurensning fra selve veitrafikken som 5 var ment å unnta, dvs. i hovedsak støy og luftforurensning som følge av selve trafikken. Dette ble også ansett for å være i samsvar med juridisk teori (Bugge) hvor det presiseres at bestemmelsen ikke omfatter utslipp til vann og undergrunnen. Høyesteretts dom vil foreligge i løpet av kort tid og spørsmålet vil her bli endelig avgjort. 11 Advokatfirmaet Haavind AS

III. SÆRLIG OM VEGHOLDERS ANSVAR FOR OVERVANN UTENFOR VASSDRAG 3.2 Rettspraksis fra tiden før forurensningsloven 24 a trådte i kraft. 3.2.1. Vardø herredsretts dom av 26. mai 1956. Saksøkeren hevdet at flomvann fra riksveiens brøytekanter rant inn i hans hus på nedenforliggende eiendom. Han anførte at vegholderen var pliktig til å kjøre bort brøytekanten eller bedre vannavløpet fra riksveien. Vegholderen ble frifunnet, fordi vegen var bygget før huset. 3.2.2 Rana herredsrett. RG 1967 s. 412. Dom avsagt 14. nov. 1966. Under asfaltering av en vei gjennom et regulert område ble veibanen hevet med ca 50 cm. Eierne av 2 eiendommer som grenset inn til veien ble tilkjent erstatning for ulemper som følge av at hevingen medførte at det kom vann inn på deres eiendommer i samsvar med granneloven 2. Uttalt at skader og ulemper voldt ved regn og snøsmelting var forhold som kunne ramme alle og enhver og var slikt som ingen hadde erstatningsrettslig ansvar for. Ansvar her konkret begrunnet i manglende forklaring på nødvendigheten av å heve veglegemet og manglende kapasitet på stikkrenner nedenfor vegen. 12 Advokatfirmaet Haavind AS

3.2.3 Dom fra Kristiansand byrett 5. mai 1967. RG 1967 s. 668. Det kommunale avløpsnettet hadde ikke kapasitet nok til å skaffe avløp for kraftig regnskyll som inntraff en morgen. Overbelastningen av avløpsnettet førte til at avløpsvann trengte inn i en kjeller og sammen med overflatevann voldte skader. Kommunen måtte betale erstatning for alle skader som følge av at vann hadde trengt opp gjennom avløpsslukene. Bestemmelsen i vassdragsloven 47 nr. 2 ble ansett for også å omfatte skader som følge av at overflatevannet på grunn av at avløpsledningene var gått tett, ikke kunne få avløp gjennom de innretninger som var anordnet for dette formål, men bare i den utstrekning overflatevannet ellers kunne ha fått avløp. Kommunen hadde ingen plikt til å sørge for at vann fra gaten ikke trengte inn på tomten. Dvs. at den ikke hadde noen plikt til å anlegge sluk på bestemte steder for å lede vekk slikt vann. Retten la i det konkrete tilfellet til grunn at det strømmet så mye overflatevann ned i nedkjørselen til skadelidte, at dette ikke ville ha fått avløp, selv om avløpsledningen hadde vært åpen. Det var skadelidte som selv måtte sørge for å holde overflatevannet borte ved å anlegge fender, og ved en mer hensiktsmessig opparbeidelse (oppfylling) av tomten. Kommunen ble derfor kun ansett som delvis ansvarlig. 13 Advokatfirmaet Haavind AS

3.2. Rettspraksis forts. 3.2.4 Romsdal herredsretts dom av 7. juni 1979. 3.2.5 Vesterålen herredsretts dom av 9. mars 1989. 3.2.4 Romsdal herredsretts dom av 7. juni 1979. Retten kom til at det var uaktsomt å plassere en finmasket rist på det aktuelle sted, men vegholder ble frifunnet da flommen måtte anses for å være ekstraordinær. Saksøkeren hadde dertil byget sin campingplass på et sted som av retten ble vurdert å måtte fortone seg som risikabelt. 3.2.5 Vesterålen herredsretts dom av 9. mars 1989. Skadelidtes eiendom lå på nedsiden av riksveien i et myrlendt terreng. Det var anlagt en stikkrenne under riksveien, slik at veien ikke skulle virke som en demning for vannet fra oversiden. Skadelidte bygde huset sitt på nedsiden i 1975 og baserte seg på en åpen grøft rett mot stikkrennen. Retten fant at vegholder pliktet å holde stikkrennen gjennom grøften åpen ned mot havet, men han hadde ikke tilsvarende forpliktelser for selve grøften. Vegholderen hadde for øvrig tilpasset seg til det eksisterende dreneringssystemet slik dette var da veien ble utbedret og ble frifunnet for krav om erstatning. 14 Advokatfirmaet Haavind AS

3.3 Rettspraksis etter vedtagelsen av forurensningsloven 24 a. 3.3.1 Gulating lagmannsretts dom av 11. januar 2006. RG 2006 s. 100 3.3.1 Gulating lagmannsretts dom av 11. januar 2006. RG 2006 s. 100 Overflatevann i Ekrestubben, som var en kommunal vei, ble ikke ledet bort av rist og sandfangskum som var anlagt i veien for dette formålet. Vannet trengte som følge av dette inn i en garasje og en kjeller på et bolighus anlagt ved veien. Retten fant det uklart hva som var ment med avløpsanlegg, og at verken rettspraksis eller juridisk teori i nevneverdig grad bidro til en avklaring. Retten uttalte at: I mangel av avklaring i den nevnte teori og rettspraksis, legger lagmannsretten avgjørende vekt på innretningens funksjon, sammenholdt med de presiseringer som fremgår av de siterte forarbeider. Hva gjelder sandfangskummen, legges til grunn at dens eneste funksjon er rensing og bortledning av overvann, i likhet med ledningsnettet som er tilknyttet. Det samme gjelder etter lagmannsrettens syn også risten over sandfangskummen. Også dens formål er å rense og lede bort overflatevann, selv om dens plassering også gjør den til en del av veioverflaten. Lagmannsretten finner det således mest nærliggende å anse både rist og sandfangskum som deler av et avløpsanlegg. 15 Advokatfirmaet Haavind AS

3.3 Rettspraksis etter vedtagelse av forurensningsloven 24 a forts. 3.3.2 Oslo tingretts dom av 9. mai 2006. 3.3.2 Oslo tingretts dom av 9. mai 2006. Saksforholdet var at under et kraftig, men ikke ekstraordinært regnvær 10. juli 2002, tok gatesluket i Engveien ikke unna regnvannet med den følge at vannet trengte inn i kjelleretasjen i Grefsenveien 58. Den antatte årsak var at risten på sluket tettet seg, sannsynligvis på grunn av kvist og løv. Avløpsanlegg, vanntilførsel og gater, ble av retten ansett for å være en del av områdets infrastruktur som i utgangspunktet var det offentlige sitt ansvar. Etter rettens vurdering skilte dette seg fra drensledninger, som ble antatt å ikke være en del av avløpsanlegget, da drensledningens formål er å hindre vanninntrengning i den enkelte private bygningen som drensledningen er lagt inntil. Det ble uttalt at: det er først der en samleledning for drensvannet er knyttet til det offentlige avløpsanlegget at ansvaret går over på kommunen. I den grad eiendomsrett eller ansvar for risten på sluket og vedlikehold av denne tilligger en annen offentlig instans enn vann- og avløpsetaten eksempel samferdselsetaten anser retten dette som et internt kommunalt anliggende som eventuelt kan begrunne regress internt i kommunen, men det kan ikke ha avgjørende betydning for kommunens ansvar ovenfor en skadelidt. 16 Advokatfirmaet Haavind AS

3.3 Rettspraksis etter vedtagelsen av forurensningsloven 24 a forts. 3.3.3 Frostating lagmannsretts dom av 5. oktober 2011. 3.3.3 Frostating lagmannsretts dom av 5. oktober 2011. Saken gjaldt krav om regress for utbetalt erstatning fra Tryg Forsikring for vannskade påført to bolighus. Vannskadene skyldtes at avløp fra grøfter til fylkesveiene 131 og 52 ikke tok unna for regn og smeltevann natt til 11. desember 2005. Lagmannsretten la til grunn at veigrøfter med ledninger, rist og sandfangskummer har tre funksjoner. Det ene er å sørge for drenering av selve veilegemet, det andre å samle opp overflatevann som renner av fra veiens overflate og det tredje formål er å ta hånd om overflatevann (og småbekker) fra ovenforliggende arealer i forhold til veien. Når anleggets dominerende funksjon er å lede bort overflatevann, anså lagmannsretten det som klart ut fra uttalelsene i lovforarbeidene, at det var tale om et avløpsanlegg. Det forhold at det også hadde funksjon som dreneringsanlegg kunne ikke endre på dette. 17 Advokatfirmaet Haavind AS

3.3 Rettspraksis etter vedtagelse av forurensningsloven 24 a forts. 3.3.3 Frostating lagmannsretts dom av 5. oktober 2011 forts. Lagmannsrettens flertall kunne ikke se at det var problemer med avløpsanleggets kapasitet. Spørsmålet var om det var foretatt et objektivt sett tilstrekkelig vedlikehold. Lagmannsretten uttalte om dette spørsmålet: Når det var kjent at det kunne oppstå problemer med regn i tørr snø, burde det ha skjedd utrykninger med tilstrekkelig mannskap i løpet av ettermiddagen 10. desember 2005 som sørget for kontroll med at rister/kummer ikke gitt tett pga. snøbommer. Dette særlig i forhold til de mest kritisk plasserte rister og kummer; kritisk i den forstand at stor skade lett kunne oppstå. Ristene og kummene ved Turbekkmos eiendom var åpenbart slike. Risten/kummen ved Kirknes var vel ikke like kritisk sin ved Turbekkmos eiendom, men også her var det relativt kort vei med fall mot Kirknes bolighus, hvor vannskader lett ville oppstå om den aktuelle rist/kum gikk tett. Noe vekt legges også på at Kirknes før 11. desember 2005 hadde påpekt manglende vedlikehold av kummer/stikkrenne uten at noe skjedde. 18 Advokatfirmaet Haavind AS

4. I HVILKEN GRAD KAN ANSVAR ETTER NABOLOVEN VÆRE AKTUELT. Lov om rettshøve mellom grannar (grannelova) eller naboloven, fra 16. juni 1961 nr. 15 fastslår i 2 at ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe på naboeiendom. I avgjørelsen av om noe er urimelig eller unødvendig, skal det legges vekt på hva som er teknisk og økonomisk mulig å gjøre for å hindre eller avgrense skaden eller ulempen. I avgjørelsen av om noe er urimelig, skal det videre legges vekt på om det er påregnelig etter forholdene på stedet, og om det er verre enn det som pleier å følge av vanlige bruks- eller driftsmåter på slike steder. Det økonomiske tapet som noen lider som følge av skade eller ulempe i strid med 2 har den ansvarlige objektivt ansvar for etter granneloven 9. I den grad forurensningsloven 24 a av Høyesterett blir ansett for ikke å dekke skader som skyldes overvann fra vei som følge av forurensningsloven 5, eller på annen måte avgrenser slikt overvann fra å falle inn under ansvaret etter 24 a, kan det ikke utelukkes at et krav basert på naboloven 2, jf. 9 vil kunne føre frem. Dette vil i tilfelle bero på en konkret vurdering av ovenfor nevnte momenter. 19 Advokatfirmaet Haavind AS