Kapittel 27 Klimautfordringen «Vi står overfor en verdensomspennende krisesituasjon som truer sivilisasjonen vår!» USAs tidligere visepresident, Al Gore, la ikke fingrene imellom overfor de frammøtte i Oslo Rådhus. Det var desember 2007, og Gore hadde akkurat mottatt Nobels fredspris. Budskapet hans var både alvorlig og optimistisk: De menneskeskapte klimaendringene er allerede her men vi har fortsatt mulighet til å unngå at de utvikler seg til en global katastrofe. Gore delte fredsprisen med FNs klimapanel ved lederen, indiske Rajendra Pachauri. Klimapanelet sørget for at 2007 ble et vendepunkt i den internasjonale miljødebatten. Panelet slo fast at det var over 90 prosent sannsynlig at klimaendringene var menneskeskapte. Nå kunne en ikke skyve problemene foran seg lenger. Politikere, organisasjoner og bedrifter ble med ett opptatt av å vise hvor alvorlig de tok budskapet fra verdens fremste klimaforskere. I dette kapittelet skal vi se på de politiske sidene ved klimaendringer som i stor grad er forårsaket av bruk av fossilt brensel, det vil si olje, gass og kull. Vi ser på noen dypereliggende årsaker til problemene og mulighetene for å nå fram til effektive internasjonale avtaler om klima og miljøvern. Albert Gore og Rajendra Pachari mottar Nobels fredspris i Oslo Rådhus 10.12.2007. I talen sa Gore at løsningen på verdens klimaproblemer er et særlig ansvar for to land: USA og Kina. 379
DEL 6 KAPITTEL 27 klimautfordringen Klimaendringene hundreårets politiske utfordring Utslippene av gasser som karbondioksid (CO 2 ), metangass, lystgass, klorfluorkarbon og hydrofluorkarbon til atmosfæren har økt dramatisk etter at menneskene gikk over til industriell produksjon og folketallet skjøt i været. Disse gassene omtales ofte som drivhusgasser eller klimagasser fordi de forsterker den naturlige drivhuseffekten som regulerer temperaturen på jorda. Konsekvensene blir ifølge FNs klimapanel global oppvarming, oversvømmelser, ørkenspredning og mer urolig og ekstremt vær. Verdenshavene kan komme til å stige med opp mot én meter i løpet av de neste hundre årene. Boområdene til millioner av mennesker kan bli satt under vann. Utfordringene for verdens politiske myndigheter og internasjonale organisasjoner er enorme: Klimaendringene må stabiliseres og helst reverseres. Det kan trolig bare gjøres gjennom et bredt internasjonalt politisk samarbeid. Verdens ledere har hittil hatt som mål at hovedtrekkene ved det økonomiske systemet og vektleggingen av økonomisk vekst skal bestå. De vil ha bærekraftig vekst, en vekst som ikke forringer naturmiljøet for framtidige generasjoner. Det gjenstår å se om dette er mulig å gjennomføre. For første gang i historien må verdens befolkning og politiske ledere innse at de sitter med nøkkelen til å unngå globalt økologisk sammenbrudd. Dette sammenbruddet vil trolig ramme kommende generasjoner mer enn dem som lever i dag. Mange tviler på at vi er villige til å gi avkall på velstandsgoder i dag for å gjøre det lettere for framtidens befolkning. Samfunn over hele verden må tilpasse seg klimaendringer som uansett kommer, kanskje fortere enn vi har trodd. Tilpasningen krever politisk handlekraft uten sidestykke. Den største internasjonale utfordringen blir trolig å hindre at klimaendringene forsterker problemene med sult, kriger, statlig oppløsning og flyktningstrømmer i de fattigste regionene. Norge er som nevnt en av verdens største oljeeksportører. Mange mener vi derfor har et spesielt ansvar for å motvirke klimaendringene og følgene av dem. Men det er Kina og USA som slipper ut mest av klimagassen CO 2. Kina passerte i 2007 USA som verdens verste forurenser. I Kina er det ikke minst eksportindustrien som sluker fossilt brensel og forårsaker de store utslippene. I USA, derimot, er utslippene mer knyttet til befolkningens livsstil. Her har 800 av 1000 innbyggere bil. I Kina er bare 13 av 1000 bileiere. Mange er bekymret for hva som skje med verdens klimasystemer når kineserne tar etter Vestens bilbruk. Noen viktige årsaker til miljø- og ressursproblemer La oss se nærmere på noen årsaker til at miljøet blir påvirket av samfunnsforhold. Produksjon og forbruk Dagens høye velstandsnivå i de vestlige landene er et resultat av industrialiseringen som skjøt fart på 1800-tallet. Helt fram til i dag har kull og olje vært viktige energikilder i de industrialiserte samfunnene. Stadig mer avansert Olje og gass i internasjonal politikk 380
KAPITTEL 27 klimautfordringen DEL 6 produksjon har dessuten ført til nye former for forurensning, ikke minst gifter og tungmetaller. Men den høye materielle levestandarden som følger av industrialiseringen, skaper store avfallsproblemer og dessuten et raskt voksende energibehov. Mye av denne energien blir i dag hentet fra olje, gass, kull og atomkraft. Det er få land som i hovedsak baserer seg på vannkraft, som er en fornybar energikilde, slik Norge gjør. Regional: som angår et visst område Brenning og hogst av regnskogen står for 70 80 prosent av Brasils klimagassutslipp. Feil priser Mange peker på at prisene på mange varer blir fastsatt på en lite miljøvennlig måte. Frihandel og økonomisk globalisering gjør at produsentene er nødt til å produsere billigst mulig for å overleve i den internasjonale konkurransen. Da kan de ikke ta seg råd til omfattende miljøtiltak. Miljøorganisasjoner peker på at prisen på en vare også må gjenspeile de kostnadene som knytter seg til det å produsere miljøvennlig, etablere ordninger for gjenbruk og rense eventuelle utslipp. Farlig fattigdom Også fattigdom skaper miljøproblemer, men ofte i en mer lokal eller regional form. Fattigdom fører til høye fødselstall, som i sin tur resulterer i press på naturressurser: Den fattige familien er nødt til å tyne jorda si til det ytterste. 381
DEL 6 KAPITTEL 27 klimautfordringen Følgene blir til slutt utarming av jorda, jorderosjon og ørkenspredning. Ofte rydder fattige bønder seg ny jord ved at de svir av verdifull regnskog i stort omfang. Dette reduserer det biologiske mangfoldet, det vil si antall planter og dyrearter. Når det gjelder globale miljøproblemer, er kanskje det største problemet at mange fattige stater ikke har økonomi eller teknologi som gjør det mulig å ta i bruk moderne rensemetoder når de etablerer nye bedrifter. Et problem som vi allerede har vært inne på, er at transnasjonale selskaper legger produksjonen til fattige stater nettopp fordi de ikke setter kostbare krav til rensing og kontroll av utslipp. Mange fattige stater ville risikere å miste investeringer og avtaler dersom de innførte like høye miljøkrav som dem vi finner i rike, vestlige stater. Allmenningens problemer Det er ikke bare den økte drivhuseffekten og klimaendringene som skaper bekymring. En rekke andre problemer knyttet til naturmiljøet engasjerer forskere, politikere, miljøvernorganiasjoner og vanlige mennesker over hele kloden: Redusert biologisk mangfold: Det blir antatt at hundre arter dyr og planter forsvinner hver dag. Hele økosystemer forsvinner. Vi risikerer å miste både kilder til matproduksjon og medisinframstilling for alltid. Svekket ozonlag: I 1985 ble det oppdaget et «ozonhull» over Antarktis. Resultatet av et svekket ozonlag er økt ultrafiolett stråling, noe som skader mennesker, dyr og planter. Ødelagt jordsmonn og vann: Avfallet hoper seg opp og forgifter jordsmonn og vann nesten overalt på jorda. Etter hvert har dyr øverst i den biologiske kjeden, for eksempel isbjørn, fått i seg store mengder miljøgifter. Et stort og økende problem er jorderosjon og ørkendannelser. I tillegg kommer at intensivt jordbruk mange steder fører til forsalting, forsuring og utarming av jorda. Både forurensning av ferskvann og synkende grunnvannsnivå utgjør store problemer, spesielt i tett befolkede områder. Felles for alle disse utfordringene er at de knyttet til det mange omtaler som allmenningens problem. Med allmenning mener vi i denne forbindelse naturressursene som vi har felles, og som vi alle er avhengige av: lufta, havet, drikkevannet, jordsmonnet osv. Allmenningens problem dreier seg om at de fleste som høster av disse ressursene, tenker ut fra kortsiktig egeninteresse. Ingen tar ansvar for at ressursene skal holde for kommende generasjoner. Allmenning: område eller ressurs som er felles Olje og gass i internasjonal politikk Gratispassasjerene Et problem med felles ressurser er at alle i utgangspunktet har interesse av å være gratispassasjerer: En ønsker ikke selv å blir påført byrder og ansvar, men vil bare fortsette å nyte og bruke, uten tanke på konsekvensene på lang sikt. Å redusere utslipp av klimagasser koster penger. De landene som ikke ønsker å gjøre noe med utslippene, får dermed konkurransefordeler i verdensøkonomien. Hvis en ikke bruker penger på miljøvern, får en lavere produksjonsutgifter enn de som renser og reduserer utslippene. Det vil derfor være mest 382
KAPITTEL 27 klimautfordringen DEL 6 «fornuftig» på kort sikt ikke å delta i arbeidet med å begrense utslipp, forutsatt at de andre påtar seg byrdene med å kutte. Da Arbeiderpartiet laget valgplakaten sin for 1930, var avfallsgasser ensbetydende med framgang og vekst. Veier ut av allmenningens problem Mange har forsøkt å finne veier ut av allmenningens problem og utfordringen med gratispassasjerer. De har kommet fram til at verdens stater og bedrifter må forplikte seg til å ta ansvar gjennom internasjonale juridisk bindende avtaler. Disse avtalene kan påby renseutstyr, utslippsreduksjoner, utslippskvoter osv. Men dette er trolig svært vanskelig å gjennomføre uten tett internasjonalt samarbeid. En slik avtale kan gå ut på at de rike betaler de fattige for å bruke mindre av ressursene, eller at de rike statene finansierer eller gjennomfører tiltak i fattige stater. Enkelte hevder at overnasjonalt samarbeid må til for å unngå problemet med gratispassasjerer. Ved internasjonale flertallsvedtak har den enkelte aktør ikke noe valg. Da slipper en også problemet med at noen bryter avtalen fordi de antar at andre gjør det samme. Noen peker på et mulig alternativ til overnasjonalitet. De ønsker en klarere oppdeling i ansvarsområder, slik at hver stats og bedrifts ansvar for allmenningen blir avklart. Det blir vanskeligere å slippe unna når «alle» kan se hvor det svikter. Dette var litt av tanken bak den nye Havrettskonvensjonen, som trådte i kraft fra 1994. Store deler av verdens havressurser ble fordelt blant kyststatene etter klare retningslinjer. Slik ble de enkelte statenes ansvar og rettigheter tydeligere. Internasjonalt samarbeid om miljøvern Før slutten av 1960-årene var det stort sett bare sikkerhet og økonomisk vekst som sto i fokus i vestlige land. Miljøproblemer har stått på dagsordenen i 40 år, men først i de siste årene har det vokst fram en erkjennelse av at alle er i samme båt, at det dreier seg om globale miljøproblemer. Vi skal nå se på hvor langt statene har kommet i samarbeidet om hvordan de skal møte de viktigste utfordringene. Tre sider av det internasjonale arbeidet for miljøvern har de siste årene vært spesielt tydelig: Forskning: Det har pågått et faglig arbeid innenfor rammen av FNs klimapanel. Rapportene fra Klimapanelet har i stor grad lagt premissene for den internasjonale politiske debatten om klimaproblemer. Politikk: Det har foregått internasjonale forhandlinger om mulige tiltak mot menneskeskapte klimaendringer. Høydepunktene har vært Klimakonvensjonen (1992) og Kyotoprotokollen (1997) Økonomi: Ideen om at økonomisk vekst og miljøre- 383
DEL 6 KAPITTEL 27 klimautfordringen guleringer kan kombineres ved hjelp av økonomiske virkemidler, for eksempel avgifter og omsettelige kvoter, har slått igjennom. Klimakonvensjonen (1992) Klimakonvensjonen er en rammekonvensjon som ikke pålegger partene juridisk bindende forpliktelser til å redusere utslippene av klimagasser. Den inneholder først og fremst en intensjonserklæring om å stabilisere utslippene på 1990-nivå. Avtalen slår fast at de industrialiserte landene skal gå foran i arbeidet med å få kontroll med utslippene av klimagasser. U-landene skal ikke pålegges restriksjoner når det gjelder klimagasser. Omtrent alle medlemsland i FN har nå ratifisert konvensjonen. Kyotoprotokollen (1997) Møtene i Kyoto var en del av oppfølgingen av Klimakonvensjonen. Her ble industrilandene til slutt enige om at en i perioden 2008 2012 skal kutte utslippene med 5,2 prosent i forhold til 1990-utslippene. Etter harde dragkamper fikk de enkelte ulike utslippsmål, blant annet bestemt av tidligere utslippsnivå og evne til rensing. USA skulle redusere utslippene med 7 prosent, EU med 8 prosent og Japan med 6 prosent. Norge skulle få øke sine utslipp med 1 prosent i forhold til 1990-nivå men i dag er Norge fortsatt langt over dette nivået. Kostnadene ved å redusere utslipp varierer betydelig fra land til land. Land som ville få store utgifter ved å sette avtalen ut i livet, fikk gjennomslag for fleksible mekanismer, det vil si at tiltakene skulle være basert på kostnadseffektivitet: Pengene burde brukes der de bidro til størst mulig utslippsreduksjon. Tre slike fleksible mekanismer ble vedtatt: Olje og gass i internasjonal politikk Kvotehandel: Det skal være mulig for myndighetene i et industriland å kjøpe og selge utslippskvoter. En stat som ikke slipper ut like mye som den har anledning til, kan selge den «ledige» utslippsmengden som en kvote til andre land. Også bedrifter som får tillatelse av staten, kan handle slike kvoter. Felles gjennomføring: Et industriland kan betale for tiltak som en mener vil redusere utslippene i et annet land. Det gir landet som betaler, rett til å slippe ut mer hjemme. Den grønne utviklingsmekanismen: Industrilandene kan sikre seg utslippsrettigheter ved å betale for klimatiltak i utviklingsland. Mange var kritiske til disse fleksible mekanismene. De hevdet at rike land kunne kjøpe seg fri fra forpliktelsene sine til å redusere egne utslipp. Kyotoprotokollen trådte i kraft i 2005 etter å ha blitt ratifisert av 127 stater. Selv om USAs regjering i 1990-årene var en av drivkreftene bak avtalen, ble den nedstemt i Senatet og senere avvist av den nye presidenten, George W. Bush. Mange frykter nå at Kyotoprotokollen får begrenset betydning, 384
KAPITTEL 27 klimautfordringen DEL 6 ettersom både USA og sentrale u-land med økende utslipp, blant annet Kina, India og Brasil, står utenfor. Bali-møtet (2007) I 2007 møttes statene på Bali i Indonesia for å begynne arbeidet med avtalen som skal etterfølge Kyotoprotokollen, når den går ut i 2012. De kom ikke fram til noen forpliktende avtale, men ble enige om en framdriftsplan. Det viktigste resultatet var trolig at USA ga uttrykk for at de ønsket å være en del av den videre prosessen. Men USA ville pålegge u-landene klare forpliktelser til å redusere utslippene. U-landene gikk sterkt imot dette, og USA måtte til slutt gi etter. Partene på Bali ble imidlertid enige om å iverksette tiltak som skal øke overføringene av teknologi fra i-land til u-land. Representanter fra 187 land var til stede på Bali-møtet om klimaforandringer i 2007. 385
DEL 6 KAPITTEL 27 klimautfordringen Norsk klimapolitikk Norge framstår som en av de verste statene i verden når det gjelder klimagasser dersom en regner med oljen og gassen som vi selger til utlandet, og energien som blir brukt for å hente dem opp av havet og raffinere dem. Landet vårt har enorme inntekter av salget av disse kildene til klimaskadelige utslipp. Mange mener derfor at Norge har særlig stort ansvar for å finne løsninger på økningen i de globale utslippene av klimagasser. Norges utslipp av CO 2 per innbygger er ifølge FNs statistikk blant verdens høyeste (UNSTATS 2004). De norske utslippene av klimagasser økte med ca. 8 prosent fra 1990 til 2006. Olje- og gassutvinningen, transport og kraftkrevende industri står for de tre største kildene til CO 2 -utslipp (2006). Internasjonale forpliktelser Norge sluttet seg til den internasjonale Kyotoprotokollen. Her har vi forpliktet oss til å begrense utslippene av klimagasser innen 2012 til et nivå som ikke er høyere enn 1 prosent over 1990-nivået. For Norge har det vært viktig å få gjennomslag for fleksible mekanismer, som kvotehandel og gjennomføring av tiltak i u-land. Begrunnelsen er at det vil gi mer utslippsreduksjon per krone enn om en skulle gjennomført dyre tiltak i Norge med begrenset effekt. Kostnadene med å redusere utslippene av klimagasser er spesielt store for Norge fordi mye av energiforsyningen vår er vannbasert elektrisk kraft. Dermed er det lite rom for billigere reduksjoner gjennom omlegging fra for eksempel kullkraft til gasskraft. Norge innførte dessuten avgift på CO2- utslipp i begynnelsen av 1990-årene, i motsetning til de fleste land, slik at dette virkemiddelet er benyttet på de områdene der omstillingskostnadene er lavest. Alt i alt betyr dette at mange rimelige reduksjonstiltak allerede er oppbrukt. Miljøpolitiske mål Klimameldingen la grunnlaget for et klimaforlik mellom alle partiene på Stortinget, unntatt Fremskrittspartiet. Klimameldingen (2007) og klimaforliket (2008) slår fast hovedmålene i den norske klimapolitikken: Norge skal være karbonnøytralt i 2030. Netto CO 2 -utslipp skal være null. Utslipp her i landet skal kompenseres med tiltak andre steder. Norge skal øke Kyoto-forpliktelsen sin. Målet er å få ned utslippene med 10 prosentpoeng under 1990-nivå. To tredeler av utslippsreduksjonene skal tas gjennom nasjonale tiltak. Norge skal fram til 2020 bidra til å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990. Tiltak For å nå disse målene mener regjeringen at det er viktig å komme fram til en bedre internasjonal klimaavtale så fort som mulig. Norge må dessuten bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland og raskt voksende økonomier, som Kina og India. Innsatsen for reduksjon av utslipp også i Norge må intensiveres. Klimameldingen legger opp til at drøyt halvparten av de norske kuttene må tas gjennom tiltak her hjemme. Prinsippet skal være at den som forurenser, skal betale. I praksis betyr det at de som slipper ut klimaskadelige utslipp, må betale CO 2 -avgift, kjøpe kvoter på det europeiske klimakvotemarkedet eller betale for rensing. To andre viktige virkemidler i klimaforliket var høyere CO 2 -avgift på bensin og diesel og økte overføringer til forskning på fornybar energi. Norske politikere, forskere og selskaper som StatoilHydro satser nå voldsomt på å få på plass teknologi som fanger CO 2 og fører den tilbake til sedimenter under havbunnen før den når atmosfæren. Statsministeren har omtalt dette som Norges «månelanding». Med Olje og gass i internasjonal politikk 386
KAPITTEL 27 klimautfordringen DEL 6 Hvis vi regner med utslippene fra olje og gass som Norge eksporterer til andre land, er vi tredje verst i verden i utslippsklassen. Mye av utslippene kommer fra oljeplattformene som brenner gass. Vet du hvorfor en brenner gass på plattformene? dette skal Norge blant annet kunne satse på gasskraftverk som etter hvert vil kunne framstå som CO 2 -nøytrale. Mange var skuffet da utbyggingen av gasskraftverk på Kårstø ble godkjent før en slik CO 2 -fangstteknologi var på plass. 387
DEL 6 KAPITTEL 27 klimautfordringen forum Hvorfor er det så vanskelig å få til effektive internasjonale klimaavtaler? Da USA trakk seg fra Kyotoprotokollen i begynnelsen av 2001, var begrunnelsen at de syntes avtalen ville ramme amerikanerne urimelig hardt. De ønsket også at u-land skulle trekkes med i avtalen, slik at ikke for eksempel Kina fikk fordeler på verdensmarkedet. USAs holdning svekket Kyotoprotokollen allerede før den trådte i kraft. Kyoto-prosessen la grunnlaget for både optimisme og pessimisme i klimaspørsmålet. Den viste at mange stater greide å bli enige om smertefulle tiltak for å redusere miljøproblemer. Samtidig ble det åpenbart hvor vanskelig det er å få med alle viktige aktører i en avtale som faktisk gjør noe med klimaendringene. Mange har vært bekymret for at ambisjonene i Kyotoprotokollen er altfor lave. De tiltakene som Kyoto-landene eventuelt får gjennomført nå, er så små at de har liten effekt på klimaendringene, hevder de. Nedenfor ser vi nærmere på noen av årsakene til at det er så vanskelig å få til effektive internasjonale avtaler om reduksjon i utslippene av klimagasser. For enkelte øyer i Stillehavet vil en stigning på én meter bety at de nærmeste forsvinner i havet. Olje og gass i internasjonal politikk 388
KAPITTEL 27 klimautfordringen DEL 6 Få forbilder Internasjonale miljøavtaler er et nokså nytt område i internasjonale forhandlinger. Det mangler eksempler på vellykkede avtaler og regelverk. Unntaket er kanskje Montrealprotokollen (1987). Her ble flertallet av statene enige om å iverksette omfattende tiltak for å bremse utslipp som skadet ozonlaget. Etter drøye to tiår kan vi slå fast at avtalen i stor grad har lykkes i å få ned utslippene og presse fram overgang til ny teknologi. En viktig forskjell mellom ozonproblemet og klimaproblemet er at teknologien og forskningen i det siste tilfellet ennå ikke har klart et reelt alternativ til utslipp av for eksempel CO 2 i forbindelse med fossilt brensel. Problemene rammer ulikt Et problem som gjør det vanskelig å løse globale miljøutfordringer, er at effektene av forurensning ikke rammer likt. Når det gjelder global oppvarming, er for eksempel problemene langt fra de samme overalt. For enkelte øyer i Stillehavet, for Nederland og for Bangladesh vil en økning i vannstanden i havet på én meter være en katastrofe. For andre land, som Norge, vil det være et problem, men ingen katastrofe. Derfor er det ikke like viktig for alle land å gjøre noe med det som i utgangspunktet er et globalt problem. Ulik grad av industrialisering Hvor stort ansvar hvert enkelt land må ta for miljøproblemene, er avhengig av hvor industrialisert landet er. Den økonomiske evnen til å tåle kostnadene som følger med miljøverntiltakene, er forskjellig. I klimaforhandlingene har det vært spesielt tydelig. For fattige land som er i en tidlig fase av industrialiseringen, innebærer kostnadene en langt større belastning enn for industriland. U-land oppfatter det som urettferdig at miljøverntiltak skal hindre veksten deres i en utviklingsfase. Vesten har hatt store utslipp i tenk over Hvor alvorlig synes du klimaendringene er i forhold til andre internasjonale problemer, som terrorisme, urettferdighet og fattigdom? Skal klimaendringene løses gjennom frivillige tiltak, eller må en etter din mening tvinge stater og befolkningsgrupper til å endre atferd? Har Norge og nordmenn spesielt stort ansvar for klimaendringene fordi vi er en av verdens største oljeeksportører? mange tiår, mens landene der har utviklet seg til å bli industriland. Først nå, når de har kommet i en etterindustriell fase, kan de koste på seg å redusere forurensningen. Skal u-landene nektes å gå igjennom den samme utviklingen, med andre ord kunne forurense mye i en periode før de reduserer? I dag står de industrialiserte landene for fire femdeler av energiforbruket i verden. Men selv om alle de vestlige landene klarer å redusere utslippene sine, slik det er avtalt til nå, vil det hjelpe lite dersom de nyindustrialiserte landene fortsetter å øke utslippene sine. Kina, India og Brasil står på terskelen til å bli fullverdige industriland, og de spør om det er rettferdig at de skal hemmes i veksten ved å ta ansvar for de globale utslippene av klimagasser et problem som i utgangspunktet er skapt av de rike landene. Uenighet om fakta Det er ofte uenighet om hva problemene består i, og hvilke følger ulike tiltak vil få. I klimaforhandlinger blir prinsipper for måling av skadelige utslipp diskutert. Skal en sammenlikne samlet utslipp for hvert enkelt land, eller skal hver enkelt gass- og partikkeltype telles for seg? Og hvordan blir det med tidligere utslipp som fremdeles utgjør et problem? Skal en 389
DEL 6 KAPITTEL 27 klimautfordringen tildele kvoter etter størrelsen på landet, antallet innbyggere eller hvor langt landet har kommet i industrialiseringsprosessen? Skal territorialfarvann regnes med? Strid mellom generasjoner Miljøødeleggelser kommer gjerne gradvis, og miljøtiltak har ikke umiddelbar effekt. I mange tilfeller vil eventuelle dramatiske følger først vise seg etter at de som har tatt beslutningene og betaler kostnadene for miljøforbedringene, er døde. Det er vanskelig å vinne støtte for kostnadskrevende tiltak som først og fremst kommer framtidige generasjoner til gode. Globale miljøpolitiske dilemmaer Den globale klimautfordringen berører noen vanskelige politiske dilemmaer. Vi står overfor flere nasjonale og internasjonale stridsspørsmål: Vil og kan de rike landene gi avkall på materiell velstand for å gi de fattige statene vekstmuligheter? En grunnleggende konflikt i internasjonalt samarbeid om miljøvern bunner i følgende interessekonflikt: Befolkningen i u- land har et håp om å komme opp på velstandsnivået til de rike statene. Men forskere advarer og hevder at kloden vår ikke vil tåle at de fattige statene overtar de rike landenes produksjons- og forbruksmønster. Samtidig synes det klart at befolkningen i den vestlige verden ikke ønsker å gå inn for noen dramatisk reduksjon i forbruk og materiell levestandard. Må vi velge mellom å prioritere naturmiljøet for framtidige generasjoner og utrydde fattigdommen, som hver dag dreper titusener av barn verden over? Mer enn en milliard mennesker lever i dag i ekstrem fattigdom. For mennesker som kjemper for å overleve fra dag til dag, er miljøvern et luksusproblem. Hvis de Olje og gass i internasjonal politikk har valget mellom å brenne ned skog og dyrke jorda eller fortsette et liv uten grunnleggende goder, er det opplagt hva de lander på. Er en overgang til bærekraftig vekst mulig uten å svekke demokratiet? Hvis flertallet i vestlige land ikke ønsker å redusere forbruket og den materielle levestandarden, vil de etter all sannsynlighet bruke stemmen sin til å velge politikere som heller ikke ønsker det. Dermed kan det bli vanskelig å få gjennomført effektive miljøtiltak med demokratiske virkemidler. Må vi velge mellom klimatiltak og fortsatt økning i materiell velstand? Er bærekraftig vekst i det hele tatt mulig? Satt på spissen kan vi si at det finnes to motpoler i synet på løsningen av miljøproblemene. Noen satser på at vi ved hjelp av teknologiutvikling og klok politikk gradvis vil få til en bærekraftig vekst og utvikling, en velferdsvekst som ikke ødelegger naturen og ressursgrunnlaget for kommende generasjoner. Andre mener at redusert forbruk og endret livsstil er det eneste som nytter. Fortsatt økonomisk vekst vil bare føre oss nærmere en global miljøkatastrofe, hevder de. Mange av dem holder på at alt snakket om bærekraftig vekst er farlig, fordi det fører til utsettelse av de livsstilsendringene som på et eller annet tidspunkt tvinger seg fram. Må politisk styring erstatte markedet eller kan mekanismene i markedsøkonomien brukes til å regulere produksjon og etterspørsel i miljøriktig retning? Dette dilemmaet er knyttet til tiltakene vi kan iverksette for å motvirke klimaendringene. Det er bred enighet om at en eller annen form for nasjonal og internasjonal politisk styring er helt nødvendig. Men hvor langt skal politikerne gå overfor aktørene i markedet og de økonomiske forbindelsene over landegrensene? 390
KAPITTEL 27 klimautfordringen DEL 6 Repetisjonsoppgaver 1 Hvilke utfordringer følger av Klimapanelets konklusjoner? 2 Hvilke årsaker ligger under mange av vår tids miljø- og ressursproblemer? 3 Hva ligger i uttrykket «allmenningens problem»? Gi eksempler. 4 Hva mener vi med gratispassasjerer i internasjonale miljøspørsmål? 5 Hvilke veier finnes det ut av allmenningens problem? 6 Gi eksempler på viktige skritt i samarbeidet om tiltak mot klimaendringer. 7 Hva går Kyoto-avtalen ut på? Hva innebærer de såkalte fleksible mekanismene? 8 Nevn noen årsaker til at det er vanskelig å nå fram til effektive internasjonale miljøavtaler. 9 Gi eksempler på viktige globale miljøpolitiske dilemmaer. 10 Hva ligger i uttrykket «bærekraftig vekst og utvikling»? 11 Norge og klimautfordringen: a) Hvorfor mener mange at Norge har et spesielt stort ansvar for å motvirke klimaendringene? b) Hva er Norges mål i Kyoto-avtalen? c) Hva er hovedinnholdet i Klimameldingen? d) Hvordan skal Norge nå sine klimamål? Arbeidsoppgaver 1 Vis hvordan både rikdom og fattigdom er med på å skape miljø- og ressursproblemer. 2 Ta for dere to eller flere internasjonale miljøproblemer og drøft ulike løsninger på dem. 3 Diskuter påstanden: «Overnasjonalitet er den eneste løsningen på allmenningens problem.» 4 Drøft om demokratiet bør ofres for miljøet dersom det skulle være nødvendig. 5 Diskuter om en teknologisk løsning på miljøproblemene er mulig. 6 Diskuter hvor realistisk det er at FNs medlemsland skal nå målene i Kyoto-avtalen. 7 Diskuter påstanden: «Bærekraftig utvikling er mulig.» 8 Drøft i hvilken grad det er mulig å nå fram til effektive internasjonale miljøavtaler. 391