Oppdrag, pasienter og praksiser

Åse Riaunet Oppdrag, pasienter og praksiser Kriminalasylet i Trondheim 1895-1905 Masteroppgave i tverrfaglige kulturstudier. NTNU Trondheim, desember 2014

ii

Forord Under arbeidet med denne oppgaven har det dukket opp minner fra barndommen - av meg selv som lita jente på besøk hos faren min i snekkerverkstedet på Reitgjerdet, min første sommerjobb som 12-åring i gartneriet, vandring i korridorene med far i hvit jakke og det store nøkkelknippet han dro fram når vi kom til en dør. Mange av bildene er befolket med pasienter. Jeg husker ansikter og skikkelser. En kom hjem til oss med et bilde han hadde malt. En annen kom for å låne sykkelen til far. En tredje sto inne i luftegården og holdt 1. mai-tale, som han rullet ut fra en dorull og leste for oss som sto på utsida. Nå tenker jeg med undring på at bildene er uten frykt. Jeg tror ikke jeg tenkte på pasientene som farlige eller rare. Forestillinger om farlighet kom senere. Jeg husker uhyggen den dagen en pasient rømte og tok livet av en gutt i nabolaget, men frykten gikk over. Far sa han hadde drept fordi han ble redd. Han sa det var en ulykke og at det ikke skulle ha skjedd. Og mens jeg har skrevet, har jeg tenkt på at mitt utdannings- og yrkesvalg i psykisk helsevern hadde noe med disse bildene å gjøre - den eventyraktige stemningen jeg opplevde sammen med far, som var stor og trygg. Jeg er forundret over at en plutselig interesse for historien om den tidlige psykiatrien, førte meg direkte til veilederen min, professor Øyvind Thomassen, som akkurat da hadde begynt å fordype seg i arkivene fra Reitgjerdet og Kriminalasylet. I barndommen var det ikke Reitgjerdet, men Kriminalasylet som var innhyllet i en aura av frykt og farlighet. Tusen takk til deg, Øyvind, for veiledning og inspirasjon, og fordi du deler kunnskaper og refleksjoner. Takk til sjefen min, Liv Sjøvold, fordi du var interessert i psykiatrihistorien og støttet opp om studiet - og til kollegene mine, som heiet på prosjektet mitt. Takk til lærerne ved NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier. Dere tok meg inn i en ny begrepsverden, som ga meg mulighet til å se inn i mitt eget fag med avstandsbriller og nye perspektiv. Takk til Nora Levold og Jan Groven Grande for råd og innspill og til medstudenter for oppmuntring og gode spørsmål. Takk til min gode kollega May Britt Olsen for teknologisk hjelp til formatering av oppgaven. Tusen takk til vennene mine Astrid Karin Bromstad og Lasse Håvard Takle for våken korrekturlesing og språklige råd og til alle mine kjære venner for gode samvær og fordi dere fortsatt er der selv om jeg har hengt over bøker og gulnede dokumenter. Stor takk til den hyggelige og morsomme familien min: sønnene mine Even og Erlend Loe, konene deres Marit Aakre Tennø og Alice Bjerknes Lima de Faria og de kjære barnebarna mine Max, Rasmus, Sylvester, Jostein og Jakob. Takk til far. Du snakket alltid respektfullt om pasientene på Reitgjerdet og var et forbilde i det du gjorde - på ditt rolige og behagelige vis. Trondheim, desember 2014. Åse Riaunet iii

iv

Innholdsfortegnelse 1. Katastrofer i det menneskelige... 1 Tidlig sinnssykebehandling i moderne tid... 2 Problemstilling... 4 Oppgaven kapittel for kapittel... 4 Avgrensninger... 5 "Drabet på Grünerløkken"... 6 2. Perspektiver på psykiatrihistorie, teori og metode... 9 Psykiatri en selvbekreftende kunnskap... 9 Den antipsykiatriske posisjonen... 11 Internalistisk historieskriving og "The material turn"... 12 Psykiatrihistorie som tverrfaglige vitenskapsstudier... 14 Aktørnettverkteori... 15 Script og samproduksjon... 18 En tykk beskrivelse av praksiser... 19 Kilder og kildekritikk... 20 Utvalg... 22 3. Kriminalasylet forhandles fram... 25 Modernisering av straffeprosesser og sinnssykeomsorg... 25 Vilkårlig behandling av utilregnelige lovbrytere... 26 Stortingsbehandling om provisorium for farlige mannsfanger... 29 Forhandlinger om samfunnsvern og behandling... 31 4. Regulativ og materialitet... 35 Bestyreren myndighetsutøveren Fredrik Waldemar Bødker... 37 Overvokteren det obligatoriske passasjepunktet Gunerius Skare... 38 Vokterne utøverne... 39 Kontrollkommisjonen kvalitetskontrollørene... 40 Materialiteten... 40 De etiske kravene... 42 Moral Treatment som praksis... 45 5. Pasienter, samproduksjon og praksiser... 47 "Hans tungerecement karakteriseres som meget heftigt"... 47 En celle privat rom eller isolat... 49 "Det er ikke så godt at spille gal for en som aldrig har sett gale mennesker"... 50 Omstreifer syk eller frisk... 53 "Til mig udtalte han ogsaa imorges at haabløshed var aarsagen"... 55 Brannstifteren som nektet å la seg innrullere... 59 v

"Dem har ikke lov til at holde en sindssyg mand her"... 61 Sinnssyk eller "skamløshetens amoralske kunst"... 63 "Han er i Helvede og brænder over hele sin Krop"... 65 Sosiomaterielle praksiser... 69 Et baklengs makroperspektiv... 70 6. "Asylum in the making"... 73 Oppdraget og oversettelsen... 73 Å gjøre virkeligheter... 75 Uavklart oppdrag humane praksiser... 76 Litteratur... 81 Kilder... 85 Gunnerusbiblioteket i Trondheim... 86 Internett... 86 vi

1. Katastrofer i det menneskelige Å skrive er å søke seg innover, mot et sted hvor det sosiale ikke finnes, men kan ses fra, innover mot et sted hvor grensene overskrides, og på den måten både kommer til syne og settes på nytt. 1 I essayet Litteraturen og det onde skriver Karl Ove Knausgård at han har vanskelig for å forholde seg til overgripende begrep av typen "det onde." Det er en abstraksjon, sier han, litt på samme måte som kjærlighet, mens det som det onde springer ut av, den onde gjerning, alltid er konkret, alltid tidfestet, alltid har en bestemt historie som involverer bestemte mennesker. 2 "Alle katastrofer i det menneskelige begynner i det små, med en liten forskyvning, uansett hvor store konsekvensene blir." Knausgård sier at han i nesten alt han skriver, ender opp der, i det lille, private, psykologiske, også når han skriver om det onde. I essayet diskuterer han forholdet mellom det lille menneskets historie og de samfunnsmessige overbygningene, det politiske, det ideologiske, og nærværet av den strukturelle ondskapen i verden. Han illustrerer forholdet mellom det lokale og det globale ved å vise til den franske sosiologen og filosofen Bruno Latour, som i boka Vi har aldri vært moderne, sier at det lokale ikke opphører å eksistere som størrelse, selv om det ut fra det lokale løper forbindelser til det globale. Ved å følge toget fra stasjonen "krysser man aldri den mystiske grensen som skulle skille det lokale fra det globale." Latour spør når toget forlater det lokale og går over i det globale, og svarer selv: "Aldri." 3 Denne oppgaven handler om oppdraget som Kriminalsylet fikk og hvordan tilværelsen inne på institusjonen var for noen pasienter og hjelperne deres. Det overgripende temaet er den samfunnsmessige overbygningen og det lille mennesket: det globale og det lokale. Historien til Kriminalasylet i Trondheim har ikke vært studert. Omspunnet av myter, har det ligget i mørke helt til arkivene ble åpnet for noen få år siden. Det har ikke vært skrevet noe fra innsiden av dette asylet som forteller hva slags sted det var, hvem pasientene var eller hvordan de hadde det der. Ikke før en historiker meldte sin interesse og begynte et møysommelig arbeid for å studere det rike arkivmaterialet. Det skjedde i 2008, og det var professor Øyvind Thomassen som gjorde det. Da var det nesten 50 år siden stedet ble avviklet, og kildene som kunne fortelle om den tidlige psykiatrien var stuet vekk i Stats- og Riksarkivet. Hva var det som hadde vekket professorens nysgjerrighet? Han hadde festet seg ved bildet av en mann som hadde vært pasient på Kriminalasylet, og som viste seg å være broren til hans oldemor. Lesingen av 1 Karl Ove Knausgård: Dit ut der fortellingen ikke når. i: Sjelens Amerika. Tekster 1996 2013. Oktober Forlag. 2013: s 391 2 Samme sted. Essayet Litteraturen og det onde: s 303-332 3 Samme sted: s 317. Fra boka Vi har aldri vært moderne. Bruno Latour. Hans Reitzels Forlag. København, 2006 1

denne mannens pasientjournal var det som mobiliserte Thomassens vitenskapelige interesse. Det ene mennesket altså, det er der det begynner, eller det kan være et sted å begynne å forske for å finne ut mer. Et bilde av et ansikt der sammenhengen er skjult for betrakteren, kan være en spore til å søke etter en fortelling. "Den første menneskelige egenskap er å forstå et annet menneske," sier forfatteren David Grossman. 4 Kriminalasylet var det første asylet for farlige sinnssyke menn i Norge. Det ble åpnet 1. februar 1895 med plass til femten pasienter. I år 1900 var antallet trettifem, og asylet hadde på det meste førtiseks pasienter. Fra 1923 ble driften gradvis samordnet med i Reitgjerdet. 5 Kriminalsylet ble avviklet i 1963. Huset lå i Kongens gate i Trondheim, vegg i vegg med Trondhjem Straffanstalt, som det hadde tilhørt fram til 1879. Det hadde vært i bruk som anstalt for "farlige mannsfanger" og deretter som kvinnefengsel. Tidlig sinnssykebehandling i moderne tid I middelalderen og første del av 1700-tallet var det en allmenn oppfatning at sinnssyke var besatt av onde ånder. Dette demonologiske synet varte fram til slutten av århundret. I de største byene ble det opprettet tukthus for arbeidsføre fattige, der også gale ble plassert. Etter en forordning fra København i 1736, ble det i perioden 1760-70 opprettet dollhus eller dårekister. De eksisterte til et stykke ut på 1800-tallet. 6 Forvaring av farlige eller kriminelle sinnssyke var øvrighetens ansvar, og i følge Kari Ludvigsen var dette bakgrunnen for de første anstaltene for sinnssyke i Norge. 7 I kjølvannet av opplysningstida og den franske revolusjonen, kom humanistiske ideer til Norge fra kontinentet, og det oppsto en spirende interesse for hvordan galskap kunne forstås som sykdom og behandles. Blant flere pionerer i Europa har franskmannen Philippe Pinel blitt stående som en stor reformator av sinnssykebehandlingen. 8 I 1795 fikk han tillatelse til å sanere hospitalene La Bicêtre og La Salpêtrière. Han ble senere direktør for La Salpêtrière og opphevet lenkingen av de internerte. Pinel skrev en lærebok i psykiatri, der han uttrykte ideer om asylets helbredende potensial. Pasientene skulle møtes med vennlighet, det var forbud mot vold, årelating, bruk av iskaldt og kokende vann som del av behandlingen, men han så mekaniske tvangsmidler som tvangstrøyer som nødvendig. Pinel mente at både arv og miljø hadde betydning i forståelsen av sinnssykdommer. 4 Aftenposten 25.10. 2011: Intervju med David Grossman 5 Reitgjerdet åpnet i 1921 6 Wenche Blomberg: Galskapens Hus. Internering og utskilling i Norge 1550-1850. Universitetsforlaget. 2002: s 81 7 Kari Ludvigsen: Kunnskap og politikk I Norsk Sinnssykevesen. Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Universitetet i Bergen. 1998: s 289 8 Philippe Pinel: Traitè mèdicophilosophique sur l alinènation. 1801. 2

I Norge var biskop Johan Nordahl Brun en av de første som tok til orde for en humanisering av sinnssyke. Han holdt en tale i Bergen i 1781, der han snakket om en gruppe mennesker han mente ikke hørte hjemme i dårekistene. Det var de vankelmodige, melankolske og suicidale. Han så vankelmot som noe annet enn "dovenskap, religiøse anfektelser, avsindighet og uetterrettelighet," uttrykk som ble brukt om de gale på den tida. Nordahl Brun snakket med stor innlevelse og kalte tilstanden sykdom. Han mente det var galt å sende dem til dårekistene, hvor "fornuften slukkes som et lys og tennes aldri mer." Nordahl Brun så ikke på sinnssykdom som en endelig tilstand, men mente den kunne forandres i miljø som la til rette for det. Dette var nytt i Norge. I følge Wenche Blomberg foregrep Nordahl Brun den humanistiske behandlingsmåten "Moral Treatment," som oppsto på slutten av 1700-tallet utenfor Norge og var basert på humanisme og fornuft under en fast og tilstedeværende ledelse, der pasientene skulle plasseres i landlige omgivelser. 9 Det er uklart hvor Moral Treatment oppsto. Kilder viser at behandlingen var i bruk i England, Frankrike, Italia og Amerika, men det er gjerne lekmannen William Tuke som tilkjennes æren for å ha innført denne metoden som en reaksjon på medisinsk behandling av sinnssyke. 10 Tuke opprettet i 1796 et asyl i York for kvekere, og hans tanker om behandling er kjent fra teksten Description of the Retreat. 11 York Retreat var eksempel på et sted som var bygd for sitt formål, ut fra ideer om at arkitektur, beliggenhet og omgivelser var viktige terapeutiske virkemidler. Luftighet og fravær av murer mellom pasientene og lokalsamfunnet skulle gi stedet inntrykk av å være et hjem og ikke et fengsel. Historikeren Leland V. Bell, som har skrevet om asylenes framvekst i Amerika, ser innføringen av Moral Treatment som en empatisk tilnærming. Legene som ledet asylene var dominerende menn med stor autoritet: The physicians in charge of these asylums were domineering men who kept all authority in their hands. Every aspect of asylum life felt the force of their personalities. As practical, hard-working individuals who theorized little about nature and etiology of insanity, they sought to mitigate the harsh, crude practices of their contemporaries. Under their guidance moral treatment became a distinct method of therapy. Pasienter som kom til disse institusjonene, ble isolert fra familie og venner. De fikk individualisert omsorg, arbeidsterapi, rekreasjon og beskyttelse mot fysiske anstrengelser og drastisk medisinsk behandling. Moral Treatment plasserte pasienten i et terapeutisk samfunn, i følge Bell. I Amerika hadde denne metoden sin glansperiode i 1830 og 40-årene. Ideene var basert på middelklassens normer og verdier om orden, måtehold og selvkontroll. Metoden hadde derfor størst 9 Johan Nordahl Brun: Forslag til En nye Stiftelse i Bergen. Fremsat i En Tale. Holden på Christi Krybbe den 9de mai 1781 i Bergen. I: Wenche Blomberg: 2002: s 83-85. 10 Kringlen, Einar: Norsk psykiatri gjennom tidene. N.W. Damm & Søn. 2007: s 42-43 11 Samme sted: s 37-42. Description of the Retreat ble skrevet av William Tukes barnebarn Samuel Tuke i 1813 3

suksess i private mentalsykehus, hvor leger og pasienter kom fra de samme miljøene. I starten ble enkelte fattige også tatt i mot, men de ble betraktet som mindre egnet for bedring. Senere, når de fattige ble sendt til statsasylene i store antall, ble metoden vanskelig å bruke. Moral Treatment hadde dermed en klassemessig slagside, i følge Bell. 12 Sosiologen Andrew Scull har utgitt flere publikasjoner om psykiatrihistorie. Han vurderer asylbyggingen på 1800-tallet som en behandlingsrevolusjon. Asylene utviklet erfaringsbaserte ferdigheter i ulike varianter av Moral Treatment. Det spredte seg en tro på at omgivelser og arkitektur hadde betydning for pasienters tilfriskning: "Architecture itself was moralized," sier Scull, som også mener at Moral Treatment, en tilnærming konstruert av lekmenn, i virkeligheten truet legenes legitimitet og hegemoni over sinnssykebehandling. 13 Problemstilling Hovedproblemstillingen for denne oppgaven er: Hvorfor og hvordan ble Kriminalsylet i Trondheim opprettet? Hvilket oppdrag fikk asylet? Hvordan ble det indre livet organisert? Hvordan ble pasientene håndtert? Jeg har presisert følgende underproblemstillinger: Hvordan ble Kriminalasylet forhandlet fram? Hvilke kontroverser oppsto om hva asylet skulle være og hvilke pasientgrupper det skulle ta seg av? Kontroversene ble lukket og oppdraget ble formulert i en egen lov. Hvordan skjedde det? Hvordan ble oppdraget videre utformet og definert i et regulativ? Hvilken betydning fikk regulativet og bygningen for håndteringen av pasientene og hvordan ble de behandlet? Oppgaven kapittel for kapittel Foran i dette kapittelet har jeg beskrevet noen strømninger som pekte fram mot reformarbeidet i norsk sinnssykeomsorg i begynnelsen av 1840-årene. Ideene om Moral Treatment hadde betydning for utvikling av asylene i Norge og er et referansepunkt for den videre utforskingen av det oppdraget Kriminalasylet fikk og hvordan pasientene ble sett og behandlet. I kapittel 2 skal jeg drøfte noen teoretiske perspektiv på hvordan psykiatrihistorie har vært framstilt og hvordan det bør framstilles, slik jeg ser det. Deretter vil jeg gjennomgå teorier og analyseredskaper jeg ser som relevante for 12 Leland V. Bell: Treating the mentally ill From Colonial Times to the Present. New York: Praeger 1980: s 13-14 13 Andrew Scull: The Insanity of Place/ The Place of Insanity. Essay on the history of psychiatry. Routledge. Taylor & Francis Group. London and New York. 2006: s 20-21, 34 4

oppgaven og beskrive hvordan jeg har nærmet meg kildene og behandlet dem metodisk. I kapittel 3 skal jeg først diskutere moderniseringen av sinnssykeomsorgen som fulgte i kjølvannet av kriminalloven av 1842 og sinnssykeloven av 1848. Disse lovene førte til at et kriminalasyl ble nødvendig, men håndteringen av farlige, sinnssyke og utilregnelige lovbrytere forble lenge uavklart. Under forhandlingene om opprettelsen av Kriminalasylet oppsto det kontroverser om hvordan forholdet mellom behandling og straff skulle balanseres. Jeg skal granske hvordan kontroversene kom til uttrykk i to stortingsdokumenter i 1894 og 1898 og hvordan de ble stabilisert. Oppdraget til asylet ble deretter definert i en egen lov, Lov om Kriminalsylet av 30. april 1898. Strafferettsreformer i 1880- og 90-årene resulterte i to nye lover: en straffeprosesslov i 1887 og straffelov i 1902. Bernhard Getz, professor i strafferett, var sentral i dette arbeidet. Før den nye straffeloven ble vedtatt, ble leger sjelden trukket inn i retten for å avgjøre tilregnelighet. Loven åpnet for at andre enn jurister kunne utføre oppgaver som sakkyndige. 14 Denne diskusjonen inngår ikke i oppgaven, men er sentral som bakgrunn for de kontroversene jeg skal diskutere. I kapittel 4 skal jeg undersøke hvordan et regulativ konkretiserte og utdypet oppdraget til Kriminalasylet. Regulativet ga klare direktiver om hvordan det indre livet skulle organiseres og hadde tydelige formuleringer om hvordan vokterne skulle opptre og handle i kritiske situasjoner. Regulativet inneholdt også etiske krav. Dem skal jeg diskutere og sammenligne med tilsvarende formuleringer i regulativet for Gaustad Sinnssykeasyl. Oppdraget omfattet også bygningen, den fysiske utformingen av rommene og de tekniske innretningene. Dette vil jeg også utforske. I kapittel 5 skal jeg undersøke noen praksiser fra det indre livet på asylet. Det skal jeg gjøre ved å følge fem pasienter over avgrensede perioder og diskutere hvordan de ble håndtert og behandlet. I tillegg til pasientene inngår bestyrer, overvokter, voktere, bygningen og materielle innretninger i skapelsen av disse praksisene. Jeg vil diskutere praksisene med regulativet som bakteppe. I kapittel 6 vil jeg sammenfatte og diskutere funnene. Avgrensninger De generelle utviklingstrekkene i behandlingen av sinnssyke i Norge vil ikke bli behandlet i denne oppgaven. Prosessen med etablering av psykiatri som en egen 14 Kari Ludvigsen: 1998: s 290-298 5

spesialitet og den vitenskapelige diskusjonen om sykdomskategorier og behandlingsmetoder i psykiatri på slutten av 1800-tallet ligger også utenfor oppgavens tema. Heller ikke vil jeg diskutere de symptomene pasientene viste og de diagnosene de fikk, utover å gjengi hvordan de ble uttrykt. Noen steder vil diagnoser og sykdomsbeskrivelser framgå i en flytende fortelling, men vil ikke bli nærmere utdypet. Pasientene kom til asylet fra fengsler og sinnssykeasyl fordi de var erklært farlige eller utilregnelige av retten eller ble vurdert som farlige sinnssyke i asyl og fengsler. I Kriminalasylet ble de observert og håndtert. Bruk av tvangsmidler i den tidlige psykiatrihistorien er et tema som ofte framkaller følelser. Tvang er imidlertid ikke et spesifikt tema i denne oppgaven, og mekaniske tvangsmidler som var i bruk i samtida vil ikke bli behandlet som generelle fenomen. Jeg har ikke vært opptatt av normative aspekter av tvang, men prøvd å få øye på hvordan tvang ble uttrykt i de enkelte pasienthistoriene. Jeg vil avslutte dette kapittelet med historien om en ung mann som ble innlagt på Kriminalasylet i 1899. Den godt dokumenterte straffeprosessen mot Sigvard Tømte beskriver en grufull forbrytelse og viser hvordan myndigheter og toneangivende representanter for den norske offentligheten reagerte på hendelsen. Historien åpner det diskursive rommet rundt Kriminalasylet i 1890- årene. "Drabet på Grünerløkken" Den 8. desember 1898 ble en fem år gammel gutt funnet drept og seksuelt misbrukt på Grünerløkka i Kristiania. Sigvard Tømte meldte seg samme dag på politistasjonen og sa han hadde funnet liket av en liten gutt som antakelig var blitt myrdet. Den 19 år gamle Sigvard måtte avgi forklaring og ble deretter siktet for sedelighetsforbrytelse og drap. Noen få måneder før dette drapet var han blitt dømt til 15 dagers fengsel på vann og brød for å ha gjort seg skyldig i "et sexuelt attentat mod en 6aars gammel pige." 15 En omfattende etterforskning ble satt i gang. Den døde gutten, som var sterkt maltraktert, ble obdusert av dr. med. Francis Harbitz. Stadskjemiker Ludvig Schmelck foretok undersøkelser av den siktedes hender og klær, og politilege Paul Winge og lege Harald Holm ble oppnevnt som sakkyndige under etterforskningen og rettssaken: "[ ] for at undersøge den sigtedes mentale tilstand, ved korrespondanse tilveiebragte en del yderligere oplysninger angaaende sigtedes fortid." Den 66 sider lange artikkelen i Legetidsskriftet redegjorde i detalj for hendelsesforløpet på drapsdagen, for den tiltaltes oppvekst og 15 Francis Harbitz og Paul Winge: Drabet paa Grunerløkka den 8de december 1898. En retsmedisinsk redegjørelse. Tidsskrift for Den Norske Lægeforening nr 19.1899: 257, 325 6

familieforhold og om "nervøs belastning" i slekten. Obduksjonsrapporten og analyser av Tømtes klær og hender ble detaljert beskrevet. 62 vitner ble avhørt i forbindelse med etterforskningen og rettssaken, og mange vitneutsagn ble sitert. Den rettsmedisinske erklæringen ble trykket i sin helhet. I Sigvards barndom hadde foreldrene arbeidet hardt fra morgen til kveld. Faren var stentrykker, og moren solgte fisk på torget. Tre av Sigvards søsken var døde, to av tæring og en av hjernebetennelse. Sigvard var uten tilsyn og hadde oppholdt seg på gata. På skolen hadde han gjort seg bemerket som ukonsentrert og uoppmerksom og måtte gå både første og andre klasse om igjen: "[ ] ikke saa meget paa grund av smaa evner, som på grunn av mangel på flid." Han ble tatt ut av skolen, sendt på landet og anbrakt hos ulike forpleiere etter tur. Etter konfirmasjonen, kom han tilbake til foreldrene, som prøvde å få han i arbeid, "[ ] men han hadde ingen stadighed, saa han forlod det ene arbeid efter det andet." Han hadde arbeidet som tappegutt på Kristiania Bryggeri og vært løsarbeider ved Kristiania Telefonselskab. Moren mente Sigvard hadde vært en snill og medgjørlig gutt helt til han begynte å drikke. Sognepresten i Rakkestad, som hadde konfirmert han, skrev i et brev til retten at Sigvard: "[ ] under konfirmasjonsforberædelsen opførte sig upaaklageligt og ikke viste sig usedelig, men hadde ringe kundskaper, var interesseløs og uopmerksom." Faren hadde ikke oppfattet at sønnen hadde dårligere åndsevner enn sine søsken. De sakkyndige mente imidlertid at Sigvards intelligens var betydelig under det normale, "høygradig imbesil". "Han synes ikke at have nogen rigtig forstaaelse af alvoret i den straffeforfølgning, hvorunder han fortiden er." 16 De sakkyndige mente han tilhørte en "i psykisk henseende svak slekt," og at han selv var et "degeneret individ." 17 Erklæringen konkluderte med at Sigvard ikke var sinnssyk, og at han ikke hadde vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Selv om han hadde vært beruset da drapet ble begått, mente de det hverken dreide seg om atypisk rus eller alkoholisme. Retten mente drapet ikke var begått med overlegg, men under særdeles skjerpende omstendigheter: [ ] efter samme dag, gjentagne gange at have henvendt sig til smaabarn aabenbart i usedeligt øiemed omsider har faat den femaarsgamle gut, Arthur G. med sig ind paa et afsidesliggende privèt og der ligeoverfor denne foruten at tilføie ham døden tillige har udsat ham for en oprørende og grusom utugtshandling. Den 8.april 1899 ble Sigvard Tømte dømt til straffarbeid på livstid og plassert på Botsfengselet. Han kom til Kriminalasylet 2.november 1899 "belagt med et feltjern fra den ene haand til fod." 18 Han var i en "deprimeret livstilstand" og 16 Samme sted s. 258, 325-361 17 I sin hovedoppgave Fra idioti til utviklingshemming gjennom 100 år. Hovedoppgave i profesjonsstudiet i psykologi. Trondheim, mars 2014: s 6 skriver Silje Linnerud Fjøsne at psykisk utviklingshemmede ble ansett som farlige, impulsstyrte, seksuelt og emosjonelt og ikke i stand til å ta rasjonelle beslutninger. 18 Statsarkivet (SA) Kriminalasylets arkiv ( KA) (5.04.24) Rapportbok for overvokter 2.11. 14.11.1899 7

fikk diagnosen Melancholia. Han sa han var uskyldig: "Det skulle han si om han sto for Guds Throne." Tømte var urolig og engstelig. Han syntes han hørte det sto folk utenfor døra og hvisket at de ville skyte ham. Han kunne ikke sove og ville ikke ha mat. De prøvde uten hell å gi han opium. For å gi ham litt lys i cella lot de gassen utenfor celledøra være tent om natta. Så falt han til ro, og den 13. august 1900 skrev bestyrer Bødker: "Pasienten assisterer ved oppvartningen og oppfører seg vel." Kort tid etter ble Sigvard Tømte utskrevet som helbredet og overført til Trondhjem Landsfengsel. "Det skal bemerkes at han fremdeles paasto seg uskyldig dømt." 19 Historien om Sigvard Tømte ble beskrevet i et hundreårsperspektiv i Tidsskrift for Norsk Lægeforening i 1998, som et eksempel på datidens behandling av seksualdrap. Forfatterne viser hvordan hovedstadspressen omtalte hendelsen og prosessen mot Tømte. Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet var nådeløse i sin karakteristikk av gjerningsmannen. De beskrev han som "udyr" og "dyr i menneskeskikkelse." Han ble omtalt med fullt navn og bilde, og detaljerte beskrivelser av den døde gutten sto på trykk. 20 I masteroppgaven Kastrer dem, sperr dem inde! En studie av kvinnebevegelsens tilnærming til seksualforbrytere 1895-1934, har Maria Antonie Sæther vist hvordan kvinnebevegelsen avhumaniserte sedelighetsforbrytere ved å bruke ord som "umenneske" og "menneskedyr" som retoriske grep i kampen for piskestraff og sterilisering. 21 Men Aftenposten skrev også: "Man faar ikke Indtryk af, at her ligger nogen synderlig Sluhed eller Beregning i hans Svar." Dagbladet ytret seg om den strafferettslige praksisen i landet og behovet for generalpreventive hensyn. Avisa mente det var nødvendig å statuere et eksempel og foreslo at et par forbrytere kunne dømmes til livsvarig opphold i Kriminalasylet for denne typen forbrytelser. Lederen i Norsk Kvinnesaksforening, Ragna Nielsen, skrev et innlegg i Dagbladet, der hun mente det var for sent å sperre gjerningsmennene inne etter en ugjerning, de burde sperres inne før de rakk å begå dem. 22 Historien om Sigvard Tømte viser hvordan kunnskap, verdier og holdninger om farlighet var i spill i 1890-årene, og jeg lar denne historien være bakgrunn for den videre framstillingen. 19 SA. KA. (5.01.01) Pasientjournal 2.11.1899, 13.11.1900 20 Siri Forsmo og John Arne Skolbekken: Drabet paa Grünerløkken- et hundreårsminne. Tidsskrift for Norsk Lægeforening. 1998; 118: 4678-82 21 Maria Antonie Sæther: Kastrer dem, sperr dem inde! En studie av kvinnebevegelsens tilnærming til seksualforbrytere 1895-1934. Masteroppgave i historie - femårig lektorutdanning. NTNU. Våren 2014 22 Tidsskrift for Norsk Lægeforening 1998; 118: s 4681 8

2. Perspektiver på psykiatrihistorie, teori og metode Å studere psykiatriens forhistorie er å prøve å fange en sosial foreteelse som ennå ikke har blitt et enhetlig fenomen eller et avgrenset arbeidsfelt. [...] Det innebar at han måtte søke etter spor i en lang rekke, ofte forskjellige samfunnssektorer. 23 Sosiologen Erving Goffman (1922-1982) gjennomførte på 1950-og 60-tallet kulturstudier av sosialt liv og brukte metoder som kan beskrives som symbolsk interaksjonisme. Han framstiller det sosiale som "iscenesatte drama." Ved bruk av begrep som "rolledistanse" og "inntrykksmanipulering," viser han hvordan vi spiller roller for å kontrollere de inntrykkene vi gir. I dette spillet er vi alle både skuespillere og publikum. Men livet leves uten manuskript, og vi beveger oss mellom opprettholdelse og tap av selvtillit. Goffman viser hva slags mestringsstrategier vi bruker når alvorlige hendelser forstyrrer forestillingen. 24 Han etablerer en forståelse av at rollespill, selvpresentasjon og inntrykksmanipulering er grunnleggende trekk ved kulturen. Gjennom å forstå dette spillet kan vi bedre forstå hvor avhengige vi er av andre mennesker for å realisere vårt dypeste egentlige jeg. 25 I boka Asylum definerer Goffman "Den Totale institusjon" som et sted helt lukket fra omverdenen, der ethvert aspekt av dagliglivet er kontrollert. 26 Teksten handler om kampen mellom pasientene og institusjonen, en kamp pasientene er dømt til å tape. De gjennomgår en "Mortifisering" av det gamle selvet og utvikler nye identiteter, som passer institusjonens krav. Goffman ser på asylet som et system for straff og belønning, som var tjent med at pasientene tilpasset seg og ble objektivisert. 27 Han bruker begrepet "The moral career" om pasientrollen og mener mentalpasienter blir tildelt en ensartet status, som former dem gjennom denne karrieren. De gjennomgår en degraderingsseremoni og ny innlæring, der lydighet blir belønnet. Dette påvirker selvoppfatningen, og degraderingen blir internalisert. Goffman sier i boka at galskap og syk atferd ikke er et produkt av psykisk lidelse, men av det pasientene utsettes for. 28 Psykiatri en selvbekreftende kunnskap Michel Foucault, filosof og idehistoriker (1926-1984) var en markant kulturkritiker innenfor poststrukturalismen og undersøkte strukturelle forutsetninger 23 Bent Erik Eriksson: Vägen till centralhospitalet. 1989. Göteborg. Daidalos. i: Wenche Blomberg 2002: s 18 24 Philip Smith and Alexander Riley. 2009: s 54-58 25 Erving Goffman. 1959: The presentation of self in everyday life. 1959. Norsk utgave: Norsk utgave: Vårt rollespill til daglig. En studie av hverdagslivets dramatikk. Pax Forlag A/S. Oslo 1992: s 8 26 Erving Goffman. Asylum. 1961. Dansk utgave: Anstalt og menneske. Doubleday & Co. 12. Opplag. 2012: s 9 27 Philip Smith and Alexander Riley. 2009 s: 56-61 28 Ervin Goffman: Anstalt og menneske.2012: s 127-150 9

for kunnskap. 29 Foucault bruker begrep fra fagfelt utenfor psykiatrien for å forklare galskap. Han viser hvordan det i ulike historiske perioder oppsto dominante kunnskapsregimer, "epistemer." For å belyse hvordan makt og kunnskap har materialisert seg gjennom historien, bruker han begrepet "diskurs," som er uløselig knyttet til hans kulturanalyser. Diskursen er forbundet med innflytelse fra grupper og er aldri fri for maktrelasjoner. Kunnskap og makt påvirker hverandre og er en del av de kulturelle kodene. 30 Foucault er opptatt av den disiplinære makten som fant sted i regimer som fengsler, skoler og militære, og bruker det ikoniske begrepet "Panoptikon" som symbol på denne makten. 31 Panoptikon er en arkitektonisk form med et sentralt tårn der vakten kunne se inn i de omliggende cellene uten selv å bli sett. Fangenes bevissthet om at de ble observert uten selv å kunne se, skulle virke disiplinerende og normaliserende på atferden deres. I boka Galskapens historie diskuterer Foucault hvordan behandlingen av sinnssyke er endret gjennom historien. Mens de i middelalderen var integrert i lokalsamfunnene, førte kapitalismen og framveksten av industrisamfunnet til at de mistet sin naturlige plass, ble isolert, utstøtt, stigmatisert og plassert i institusjoner utenfor samfunnet. 32 I Psychiatric Power. Lectures at the College De France beskriver han hvordan kunnskaps-regimene innen medisin og psykiatri konstituerte autoriteten og makten hos de nye kunnskapsgruppene. Psykiatri oppsto som resultat av psykiaternes sosiale praksiser, og pasientene ble offer for de nye gruppenes makt. Kunnskap er selvbekreftende og selvrefererende, i følge Foucault. 33 Goffman og Foucault har i ettertid blitt stående som sterke representanter for "psykiatrikritikken," som startet for alvor i 1960-årene. Den store gjennomslagskraften de fikk, var ikke uten grunn. De berørte ømme punkter i institusjonspsykiatrien også i Norge og pekte fram mot demokratisering og større menneskeliggjøring. Begge var kritiske til institusjonalisering og disiplinering av mentalpasienter og har blitt tolket til inntekt for en generell kritikk mot psykiatrien. Goffman utførte feltstudier, der han viste hvordan ytre maktstrukturer påvirker interaksjoner mellom mennesker. Han har i ettertid blitt kritisert for å generalisere ut fra anekdoter, og framstillingene kan gi inntrykk av at han betraktet mennesker som kyniske skuespillere. Mennesket ble et kollektivt de, som var underlagt kulturelle og historiske krefter. Foucault viste hvordan diskurser definerer hendelser og identiteter på måter som blir 29 Espen Schanning: Modernitetens oppløsning. Sentrale skikkelser i etterkrigstidens idéhistorie. Spartacus Forlag. 2000: s 99. Poststrukturalismen videreførte og avviste strukturalismen. Den beskriver mangfoldet i kulturen heller enn de overordnede strukturene. Men subjektet er fortsatt detronisert. 30 Philip Smith and Alexander Riley. 2009: s 115-117 31 Samme sted: s 118. Panoptikon ble designet av den engelske filosofen Jeremy Bentham på 1800-tallet. 32 Michel Foucault: Galskapens Historie i opplysningstidens tidsalder. 1961. Norsk utgave. Gyldendals Kjempefakler.1973 33 Michel Foucault: Psychiatric Power. Lectures at the College de France 1973-74. Edited by Jacques Lagrange. Palgrave Macmillan. 2006: s 335-346 10

bestemmende for menneskers handlinger. Både Goffman og Foucault kan imidlertid ha vært mer nyanserte enn mange har oppfattet dem som. Andrew Scull skriver i essayet The Insanity of place/ The place of Insanity at Goffman var berettiget kritisk til statshospitalene i USA på 1960-tallet fordi de hadde utviklet seg til å bli Totale Institusjoner: "engines of degradation." I følge Scull mente Goffman at psykiatrien var nødvendig og at han ikke bestred dens betydning: "[ ] the presence of the insane provokes upheaval and uncertainty at every turn - commotion and disarray in the families [ ] 34 I en doktoravhandling fra 2012 nyanseres også inntrykket av Foucault. John- Golfinos Iliopoulos hevder at Foucault aldri benektet gyldigheten av den psykiatriske diskursen eller den behandlingsmessige betydningen som asylene hadde. Det han gjorde var å vise hvordan ulike praksiser bidro til å befeste psykiatrien som medisinsk disiplin, hevder Iliopoulos, som viser til en tekst der Foucault imøtegår sine kritikere: Sometimes people have read my book about madness as if I had written that madness does not exist, or that madness was either a myth in medical or psychiatric discourse, or that it was a consequence of mental institutions. I have never said that madness does not exist or that it is only a consequence of these institutions. 35 Ervin Goffman og Michel Foucault satte spor etter seg i psykiatrihistorien, og avsnittene over viser at de kan tolkes på ulike måter. Men de analyserte strukturene og overbygningene og beskrev i mindre grad mentale lidelser som opplevd individuell lidelse og smerte, slik jeg ser det. Goffmans analytiske begrep gir imidlertid billedskapende forestillinger om hvordan han betraktet livet i sinnssykeasylene og egner seg til å kontrastere pasienthistoriene i denne oppgaven. Den antipsykiatriske posisjonen I 1960-årene oppsto også "antipsykiatrien," en retning som skilte seg fra psykiatrikritikken ved at den kritiserte selve sykdomsforståelsen. 36 Begrepet antipsykiatri ble lansert av psykiateren David Cooper i 1967. 37 Han så schizofreni som en merkelapp som ble festet på mennesker, mens det i virkeligheten var institusjonene som gjorde dem passive og sosialt invalidisert. Det var når pasientene begynte å reagere sunt at de ble innlagt i mentalinstitusjoner, i følge Cooper. Psykiaterne Thomas Szasz og Ronald D. Laing forbindes også med denne retningen. I artikkelen Historical perspectives on 34 Andrew Scull: The Insanity of place/ The place of Insanity.2006: 18-26 35 John-Golfinos Iliopoulos: Foucault`s critical psychiatry and the spirit of the enlightenment: A historic philosophical study of psychiatry and its limits. University College London. 2012 s: 120. 36 D. B. Double: Historical perspectives on anti-psychiatry. Chapter 2 of Critical psychiatry: The limits of madness. http://www.dbdouble.freeuk.com/chapter2dbd.htm 37 David Cooper: Psychiatry and anti-psychiatry. London: Tavistock. 1967. 11

anti-psychiatry diskuterer psykiateren D. B. Double kritikken mot psykisk lidelse som medisinsk sykdom. 38 Laing beskrev schizofreni som en strategi for å leve i en ulevelig verden. Szasz mente staten ikke skulle blande seg inn i psykiatrisk behandling. For han var det psykoanalysen som gjaldt. Double betrakter anti-psykiaterne som forbigående kuriositeter i psykiatrihistorien og mener de var mer opptatt av personlig frigjøring for individet enn av å forandre psykiatrien. Arven etter Goffman og Foucault kan fortsatt spores i framstillinger av psykiatriens fortid. Antipsykiatri har ikke det samme ekkoet i samtida, men blandes ofte inn i en generell psykiatri- og systemkritikk. Det er naturligvis viktig og nødvendig å avsløre kritikkverdige forhold og diskutere makt og sosial kontroll i psykiatrien. Jeg er ikke i tvil om det har skjedd og antakelig fortsatt skjer feilbehandling og feilplassering, og at pasienter kan oppleve å ikke bli sett som individer eller møtt med respekt. Desto viktigere er det da å supplere perspektivene med empiri, gå til kildene og studere praksisene for å søke kunnskap om hva som faktisk skjedde. I denne oppgaven vil jeg bevege meg under strukturene og studere praksiser enkeltvis. Det er det ikke mulig å gjøre hvis jeg har en forforståelse av mennesker som endimensjonale og det sosiale som instrumentelt. Internalistisk historieskriving og "The material turn" I Veien, sannheten og livet. Norske medisineres vitenskapelige moderniseringsarbeid ca. 1840-1880, diskuterer Jan Groven Grande hvordan framstilling av medisinhistorie har vært teigdelt mellom to perspektiver. Medisinere har ofte vært ofte orientert innover mot utøverne og framskrittene i den medisinske vitenskapen. Dette er det "vitenskapsinterne" perspektivet. Flere utgivelser i Norge har vist kronologien i en utvikling der psykiatrien har gått fra et tabubelagt og overtrobefengt mørke til humanitet, sett fra et internalistisk perspektiv. 39 Faghistorikere derimot, har gjerne hatt blikket rettet mot politiske forhold og kulturelle forståelser av medisin og helse. Dette er det "vitenskapseksterne" perspektivet. 40 I artikkelen Writing the history of psychiatry in the 20th century diskuterer psykiatrihistorikerne Volker Hess og Benoit Majerus hvordan vi kan etablere troverdige rammeverk for tolking av psykiatrihistorie i vår tid. De sier: 38 Ronald Laing: The Divided Self: An Existential Study of Sanity and Madness. 1960. Harmondsworth. Penguin. The Politics of Experience and The Birds of Paradise. 1967. Harmondsworth. Penguin. The Self and The Others. 1961. Tavistock Publications Thomas Szasz: The Myth of Mental Illness. Foundations of a Theory of Personal Conduct. 1974. Harper and Row 39 Gerd Søraa og Valborg Borgan: Rotvolls psykiatriske sykehus` historie 100 år. Sør-Trøndelag Fylkeskommune. 1972 40 Jan Groven Grande: Veien, sannheten og livet. Norske medisineres vitenskapelige moderniseringsarbeid ca 1840-1880. Senter for teknologi og samfunn. Institutt for tverrfaglige kulturstudier. NTNU 2004: s 12-13 12

In contrast to the tried and testet narratives of the nineteenth century, there is no historigraphic model that the historical sciences accept as being reliable framework to intepret the history of psychiatry in the twentieth century. 41 Det er flere grunner til det, mener forfatterne. Psykiatrihistorie har ofte vært spesialistenes historie, skrevet som bidrag i interne disputter. Ulike forklaringsmodeller om psykiske lidelser, nye behandlingsmetoder og betydningen av psykofarmaka er noen eksempler. Én fløy ser den medikamentelle revolusjonen som årsak til reformer og utvikling, mens en annen fløy underkommuniserer denne siden og framholder sosialpsykiatrien som årsak. Det finnes god forskning som bekrefter begge disse internalistiske posisjonene. Samfunnsvitere har sett kritisk på psykiatrien fra utsida, og forfatterne mener at mange av dem fortsatt er bundet til de ideologiske og antipsykiatriske perspektivene som dominerte for førti år siden: "Det må være et mål for psykiatrihistorikere å trekke analysene fra svart og hvit over til grader av grått." Forfatterne ser imidlertid en økende tendens til å fri seg fra den antipsykiatriske genealogien. De diskuterer hvordan de siste tretti årenes metodiske bidrag innen vitenskapshistorien har gitt et løft til historie som vitenskap og framhever den tverrfaglige tilnærmingen, der sosiale og vitenskapelige kontekster overlapper hverandre. Slike tilnærminger har vist hvordan kunnskap produseres, stabiliseres og spres, og forfatterne mener dette har kastet nytt lys over psykiatrihistorien. Hess og Majerus hevder at krav til symmetri og selvrefleksjon, som nå har blitt selvsagt, mer eller mindre har satt en stopper for fruktesløse diskusjoner om å framstille psykiatrihistorien som ukritisk eller normativ. Hess og Majerus framhever også et annet poeng, "The material turn," der pasientjournaler gjøres til gjenstand for historieforskning. Det gjør det mulig å studere meningsbærende prosesser for psykiatriske pasienter og gir grunnlag for å spore endringer over tid i kliniske praksiser, oppfatninger og diskurser. Når slike kilder benyttes sammen med andre tekster, åpnes muligheter for å sammenligne ideer om behandling med faktiske behandlingsaktiviteter. Pasientjournaler kan vise lokale praksiser i komplekse sammenhenger, der materialitet, rom, ressurser spiller med. Slike tilnærminger gjør det mulig å utforske forholdet mellom ideologi og atferd: Patient files are important artefacts left behind by past generations; they are unique constructions that allow us to observe the social and technical structure of contemporary healing. 42 41 Volker Hess, Benoit Majerus: Writing the history of psychiatry in the 20th century. History of Psychiatry, 2011 22: s 139-145. 42 Samme sted: s 185 13

Sosiologen Andrew Scull drøfter metodologiske og historiografiske problemstillinger i framstilling av psykiatrihistorie. Han viser til Foucault og Szasz og diskuterer noen av kontroversene som har preget fagfeltet: Szaszians and others have embraced the romantic notion that insanity lies simply in the eye of the beholder, that mental illness is a myth, that were it not for the psychiatric labeling process, the very category og madness would somehow vanish from the map. 43 "Dette stemmer ikke," mener Scull. Det er faktisk motsatt. Å hevde at vår respons på psykiske lidelser utelukkende handler om sosial kontroll, er å nekte å innse at enkeltmennesker og familier påføres lidelse hvis samfunnet ikke responderer. Foucault har regjert grunnen altfor lenge, og det er på tide å gjøre historiske rekonstruksjoner, hevder han. Lenge før Foucault døde i 1984, ble han en kultfigur "in the eyes of the secterians incapable of wrong." Men han reddet galskapen fra kjedelige historikere og psykiatere og tilførte feltet en intellektuell status som gjorde det attraktivt for forskning, mener Scull. Psykiatriske institusjoner dreier seg ikke bare om utøvelse av sosial kontroll, men det er heller ikke tilfeldig at de forbindes med dette begrepet. Den skiftende rollen psykiatrien har hatt, gjør den til et høyst legitimt forskningsobjekt. 44 Psykiatrihistorie som tverrfaglige vitenskapsstudier I denne oppgaven vil jeg bidra til psykiatrihistorien ved å vise noen spesifikke lokale praksiser fra en avgrenset periode. Som vi skal se, ble en ny type institusjon opprettet etter kontroverser om hva slags pasienter som skulle tas i mot og hva oppdraget skulle være. Et detaljert regulativ viste myndighetenes intensjoner med stedet, og asylet ble deretter overlatt til seg selv. En dyster bygning, en bestyrer, en overvokter, et fåtall voktere og en gruppe uensartede pasienter som ingen andre ville ha, skulle sammen finne en måte å leve på. Hva skjedde så? Det er mitt hovedanliggende. Jeg skal behandle kildene fra Kriminalasylet som en "casestudie." Slike studier har vært sentrale i utviklingen av fagfeltet STS, science, technology, society (vitenskap, teknologi og samfunn). "[ ] its major mode of selfexpression, discovery and exegesis has usually been through case-studies. More strongly, its practitioners predominantly think through cases," sier sosiologen John Law. Innenfor STS er vi derfor forsiktige med teorier i form av store narrativer, og vi spør oss om generaliseringer betyr noe som helst. Dette er fordi STS-teorier ikke blir utviklet først og deretter anvendt empirisk. "Theory and data are created together." 45 STS-studier preges av produksjon og fortolkning av mening i de hverdagslige og lokale praksisene som konstituerer og konstruerer vitenskapelig 43 Andrew Scull: 2006: s 7 44 Samme sted: s 5, 12, 30 45 Law, John. 2008: On Sociology and STS. The Sociological Review 56:4. s 627 14

kunnskap. Det legges på observasjon, der poenget er å få tak på den uferdige kunnskapen, "science in the making." Oppmerksomheten er rettet mot kunnskapsproduksjon, oppdagelseskontekst, ut fra erkjennelsen av at kunnskap er noe som blir arbeidet fram lokalt. Når den så forflyttes, blir kunnskapen tilpasset og forandret inn i en ny kontekst, det skjer en oversettelse. Ut fra slike studier vokste så konstruktiv-ismen fram, forståelsen av at fakta og virkelighet blir konstruert og skapt, heller enn avdekket og oppdaget. 46 Aktørnettverkteori Oppdrag, materialitet, samfunnsaktører, voktere og pasienter vil være gjenstand for granskning i oppgaven. Aktørnettverkteorien, ANT, opprinnelig formulert av Bruno Latour, Michel Callon og John Law i 1980-årene, har gjennomgått flere utviklingsstadier. Men grunnstammen i teorien er at ingen enhet er noe i seg selv, de oppnår sin betydning gjennom sine mange og omskiftelige forbindelser til andre enheter. Nettverkene er heterogene og består av mennesker så vel som materielle ting. Sosiologen John Law sier ii artikkelen On Sociology and STS: "People, technologies, 'natural' phenomena, documents, non-human life forms, knowledge, social facts, collectivities, and phenomena - all of these are relational effects, materials, being done in interaction." 47 En casestudie guidet av ANT-teorier hjelper meg å holde fast på spørsmålet hvordan ting skjedde, ikke hvorfor. Forskerne må følge aktørene nøye, uansett hvilke typer materialer, artefakter eller aktører som blir inndratt i spillet. Og de må være villige til å vise det arbeidet som ofte blir lukket inne i den svarte boksen (black box), den delen av forskningsprosessen som ikke blir vist eller beskrevet når studien publiseres. 48 En annen metoderegel i STS er at vi ikke bare skal studere vitenskapelige suksesser, men i like stor grad gjøre rede for de hypotesene og teoriene som ble valgt bort og forsvant ut av historien. Og vi skal bruke samme metode og begrep for å studere både suksesser og fiaskoer. Forskeren skal innta en nøytral eller distansert posisjon, og aktører og synspunkter skal behandles symmetrisk. 49 Den bygningen som Kriminalasylet ble etablert i, hadde vært et fengsel og var bygget for å ivareta samfunnsvern. Den var ikke utformet for behandling, som var asylets andre oppdrag. Stedet manglet de elementene som Moral Treatment var tuftet på, lyse og luftige lokaler, grønne områder og arealer for variert arbeidsvirksomhet. Den var dessuten trangbodd. Hvordan kunne de kompensere 46 Kristin Asdal, Brita Brenna, Ingunn Moser: Teknovitenskapelige Kulturer. Spartacus Forlag. 2001: s 15-16 47 John Law: On Sociology and STS. 56:4. 2008: s 632 48 Begrepet black boxes stammer opprinnelig fra N. Rosenberg: Inside the black box: Technology and Economics. Cambridge: Cambridge University Press. 1982.i: Jan Groven Grande. 2004:s 7-8 49 Anders Blok & Torben Elgaard Jensen: Bruno Latour-Hybride tanker i en hybrid verden. Hans Reitzels Forlag. 2009: s 80 15

for det, eller lot det seg i det hele tatt løse? Jeg har bruk for teorier som kan hjelpe meg å analysere mennesker og materialitet. Sentralt i det tverrfaglige fagfeltet teknologi- og vitenskapsstudier, STS, er forståelsen av at vitenskap og teknologi er kulturelle og samfunnsformende praksiser, som er så tett sammenknyttet at det ikke er mulig å se dem atskilt. 50 Bruno Latour introduserte begrepet teknovitenskap for å understreke likheten mellom vitenskap og teknologi. Begge har en sammensatt materialitet, de er avhengige av allianser, og stabiliteten kan lett trues. Det finnes ikke forhåndsdefinerte grenser for hva som er teknologi eller vitenskap, sosialt eller personlig, ifølge Latour. Det er forbindelsene mellom elementene og hvordan teknovitenskap skaper virkelighet som er det interessante. 51 Ved å etablere en sammenheng mellom det sosiale og det naturlige - menneskene og bygningen, sørger jeg for at en grunnforutsetning i STS blir integrert i studien. I begynnelsen av 1890-årene eksisterte det ingen stabil kunnskap om farlighet, utilregnelighet, sinnssykdom eller behandling i Norge, og grensene mellom dem var flytende. Kriminalloven og Sinnssykeloven hadde mer enn førti år tidligere slått fast at de farlige sinnssyke hverken skulle være i fengsler eller asyl. 52 De hadde fått noen rettigheter, som samfunnet ennå ikke hadde tatt konsekvensen av. Det var enighet om at en ny type institusjon var nødvendig, men enigheten stoppet der. Som vi skal se, ble synspunkter og vurderinger prøvd mot hverandre. Representanter for ulike samfunnsområder og profesjoner, spesielt jurister og leger, hevdet sine verdier og interesser, og kontroversene ble stabilisert gjennom forhandlinger. Innenfor STS har studier av kontroverser vært sentralt. Ifølge Dorothy Nelkin, er dette en måte å utforske offentlighetens holdninger på. Kontroverser uttrykker ofte politiske spenninger og etiske reservasjoner om verdien av vitenskapelige praksiser. De kan røre ved tenkemåter og tro, avsløre spenninger mellom individets autonomi og fellesskapets behov, og de kan sette søkelys på uenigheter om regjeringens rolle. De mest intense kontroversene rører ved sosiale, moralske eller religiøse konsekvenser av forskningsteorier og praksis. I tillegg kan de gjenspeile ubalanse mellom individets frihet og fellesskapets mål. Kontroverser kan også være uttrykk for en tillitskrise mellom offentlighetens interesser og de styrende institusjonene i samfunnet. 53 Kunnskap og profesjonalisering var sentralt i de mer enn ett hundre år gamle tekstene jeg har studert. Det handlet om posisjonering og kamp om innflytelse 50 Kristin Asdal, Brita Brenna og Ingunn Moser (red): Teknovitenskapelige kulturer. 2001: s 10-12 51 Anders Blok & Torben Elgaard Jensen: Bruno Latour- hybride tanker i en hybrid verden. 2009: s 68-69 52 Dette blir gjennomgått i kap. 3 53 Dorothy Nelkin: Science Controversies. The Dynamics of Public Disputes in the United States. I: Handbook of science and Technology studies. Sheila Jasanoff, Gerald E. Markle, James C. Petersen, Trevor Pinch (editors). Sage Publications. International Educational and Professional Publisher1995: s 444-456 16