NSHs psykiatri og ruskonferanse 2006 Hvordan forventer jeg å bli behandlet som pasient? Først vil jeg bare spesifisere at jeg ikke er nestleder i RIO. Jeg er informasjonskonsulent og leder av RIO Akershus. Og jeg sitter i brukerrådet for Aker sykehus. Før jeg går løs på tema vil jeg ta en kort presentasjon av RIO. Vi er en gjeng tidligere rusmisbrukere som er organisert som en landsdekkende organisasjon. Vi er ca 35 stk som bruker stort sett all vår tid på å påvirke fagfolk, byråkrater og politikere i riktig retning, basert på våre erfaringer. Vi hevder å tale rusmisbrukernes sak gjennom våre erfaringer. Vi har kommet oss ut av misbruket på ulike måter, og har fokus på alle rusmisbrukere uansett ståsted og uansett behandlingsform eller skadereduserende tiltak. Vi samhandler med alle tjenester uansett forvaltningsnivå innen rusfeltet og deler av annet nødvendig helsevesen. Vi har gått inn i et misbruk, levd som misbrukere og kommet ut av det. Vi har ruset oss på alle de rusmidlene det går an å ruse seg på. Vi sitter på en kompetanse det ikke går an å lese seg til på den ene eller andre høyskolen. Vår kompetanse er uunværlig for feltet. Vi anbefaler likevel høyskolen. Nå har det seg slik at mange i RIO i tillegg til å være tidligere rusmisbrukere også har tatt utdannelse innen helse og sosialfag, som en liten tilleggsutdannelse. Vi har en god oversikt over teori og praksis eller den manglende balansen mellom teori og praksis. Vi er opptatt av helhet, men har i de 10 årene vi har eksistert hele tiden hatt hovedfokus på tiden etter behandling, da vi mener det er et forsømt og lite prioritert område innen rusfeltet. Vi har også et primærforebyggende perspektiv, og egen ungdomsavdeling som har et mer sekundærforebyggende fokus.
Så litt bakgrunn så dere kan forstå hva slags pasient jeg er. Jeg er en tung rusmisbruker på gateplan. Jeg begynnte å bruke rusmidler for 15 år siden. Jeg bruker daglig amfetamin, heroin, valium, rohypnol, hasj og alkohol. Jeg har ikke hatt egen bolig de siste 5 årene. Familien har stengt meg ute. Jeg har ikke annet sosialt nettverk enn andre misbrukere. Jeg har aldri hatt en jobb. Jeg har gjennomgått behandling 5 ganger tidligere. Jeg har liten kontakt med sosialtjenesten, bortsett fra å få penger. På grunn av mitt rusmiddelbruk har jeg forskjellige psykiske følgetilstander. Jeg sliter med angst og depresjoner. Av og til hører jeg stemmer. Andre ganger er jeg helt sikker på at etteretningstjenesten overvåker meg. Jeg tror det kan kalles paranoia. Jeg lider også av en fysisk funksjonshemming. Jeg har MS. Jeg vil trenge hjelp til å mestre min funksjonshemming. At jeg er en pasient som trenger langvarige og koordinerte tjenester er vel hevet over enhver tvil. At denne pasienten sannsynligvis ikke hadde fått noe tilbud om tverrfaglig spesialisert rusbehandling er en annen sak som jeg ikke skal gå inn på her. Prioriteringsforskriften er hentet fra en somatisk forståelse. Og er komplett ubrukelig når det gjelder rusbehandling. Jeg skal derimot snakke om hva jeg som ruspasient forventer meg i en ideell verden der også de tyngste og mest behandlingstrengende får behandling. Hva forventer jeg som ruspasient? Samhandling, samhandling, samhandling. Det at rusbehandling skal være tverrfaglig er forpliktende for alle instanser og må være der fra oppstart. Samhandling mellom linjer og etater må fungere mest mulig knirkefritt. Individuell plan er alfa og
omega for å få et best mulig tilpasset opplegg for den enkelte. Mine behov og ønsker med behandlingen og rehabiliteringen må veie tyngst. Regner med at alle vet at individuell plan er en del av flere lovverk, og også en del av pasientrettighetsloven. Hvis det er noen her som tror at I P er et kommunalt ansvar, er jeg her for å fortelle dere at dere tar feil. I P er alles ansvar. Det viktige er at helsetjenesten møter meg som et helt menneske, med en sammensatt problematikk. Etter en grundig utredning, vil det bli klart hvilke hjelpeinstanser som er nødvendige i min behandling og rehabilitering. I en ideell verden har jeg selvfølgelig et godt samarbeid med sosialtjenesten slik at Individuell Plan er igangsatt/påbegynt før behandling. Dette bør bli et krav for å få behandling. Hjelpeapparatet må legges under press i forhold til dette for at Individuell Plan skal bli det verktøyet det er ment å være. Individuell plan er et genialt verktøy som fagfolk vegrer seg for å bruke. Et genialt verktøy fordi alle inkludert brukeren kan utvikle seg i samhandling med andre. Individuell plan er beskrivelsen av hvordan man bruker et samhandlingsverktøy. Det første som må skje er en grundig kartlegging av min situasjon. Der områder som min fysiske og psykiske helse, min sosiale situasjon, mine behov ønsker og mål blir grundig utredet. Dette for å sette sammen en I.P gruppe av de rette personer fra de rette innstanser og tjenester. En I.P gruppe skal ha en koordinator ideelt sett bør denne koordinatoren sitte på kommunalt nivå. men kan også være på institusjonsnivå i den perioden pasienten er på døgninstitusjon, når det er nødvendig og når en eventuell god relasjon er etablert. For så å overføre koordinatoransvaret til en kommunal tjeneste når dette er naturlig. Alt dette krever god samhandling. En I.P gruppe er sammensatt av personer som skal være en del av et midlertidig profesjonsnettverk for pasienten, med denne i sentrum som en likestilt part. En I.P gruppe er ikke statisk, medlemmene skiftes ut etter behov. Også koordinatorrollen kan innehas av flere
personer i løpet av en I.P gruppes arbeid. Det er kun en person som ikke kan byttes ut og det er pasienten. Med enklere ord så samler man en gruppe mennesker med bakgrunn i en person sitt sammensatte problem. Man skal i fellesskap løse disse problemene skråstrek utfordringene. Alle personene som har sin plass i dette midlertidige profesjonsnettverket har en begrenset men viktig kunnskap med inn i gruppen. Alle deltakerne representerer et eller annet offentlig eller frivillig system, pasienten er et system i seg selv. Man er i en situasjon der man skal dele kunnskap og bygge relasjoner. Brukeren eller pasienten er selvfølgelig i sentrum. Det er han eller hun dette dreier seg om. Koordinatorens rolle er sentral, denne skal lede gruppens arbeid, og være pasientens støttespiller gjennom hele behandlings og rehabiliteringsprosessen. Koordinatoren må være en person med en god relasjon til pasienten. Vi kan ikke forvente at pasienten skal kunne alt om sine rettigheter, muligheter og hvilke krav som stilles til deg som pasient. Pasienten kan også ha andre begrensninger som gjør det nødvendig med en nær støttespiller. På sikt må det være et mål om at pasienten selv er koordinator. Noen kaller det brukerens plan, enig dette, men kan misforståes. Brukeren/pasienten er likestilt med de andre i gruppen uansett brukers/pasients ståsted, ganske naturlig når det er brukerens liv dette gjelder, men likevel viktig for at de nødvendige systemene rundt skal utvikle seg I.P gruppen skal selvfølgelig ikke gi pasienten alt denne ønsker seg, de skal sammen arbeide for å finne best mulig løsning for den enkelte pasients sammensatte problem. Hvis det utfra den grundige utredningen kommer fram at jeg vil ha behov for avrusningsplass. Ville det i en ideell verden alltid vært plass på avrusningsinstitusjonene. Men vi vet jo at det ikke er tilfelle. Jeg
ville da hatt en klar beskjed om at jeg sto på venteliste, og en forventet dato for oppstart av behandlingen. Det er helt klart at i ventetiden til denne oppstarten, har alle deltakerne i min I.P gruppe et ansvar for at ventetiden blir så trygg som mulig. Det må sørges for at jeg får et poliklinisk opplegg i helsetjenesten, mens jeg venter. Dette opplegget må ivareta alle områder av helsen. Videre må det sørges for at jeg får den nødvendige oppfølgingen i bobel, gjerne i form av ambulante team. Jeg forventer også at det blir gitt meg informasjon om alle typer selvhjelpsgrupper jeg kan benytte meg av i ventetiden. Det må arbeides fra alle parter for å redusere rusmiddel inntaket i ventetiden, dette for å gjøre avrusningen så skånsom som mulig. Hele veien må min I.P gruppe være involvert. Det må ved avrusningens oppstart foretas en ny like grundig kartlegging av min situasjon for å se om noe har endret seg. Selve avrusningen må selvfølgelig være medisinsk forsvarlig. Det er også vesentlig at den er sosialfaglig forsvarlig. Vi må ha omsorgsfulle mennesker rundt oss i denne utrolig sårbare fasen. Det er viktig at det arbeides utfra et endringsfokus med pasienten, for slik å få flest mulig til å gjennomføre et avrusningsopphold. Tilbud etter avrusning må igjen gis utfra hva pasienten selv i samarbeid med I.P gruppen ønsker. Det er vesentlig at tilbudet som gis er forsvarlig. Dette tilbudet kan være poliklinisk, booppfølging, omsorgstiltak eller videre behandling. Vi må huske på at I.P hele tiden må justeres, og at medlemmene av gruppen kan byttes ut slik at det til enhver tid er de rette innstanser som er samlet rundt brukeren. Det vil selvfølgelig være plass på behandlingsintitusjon, eller i LAR umiddelbart i en ideell verden. Dersom det ikke er det må I.P gruppen også her samarbeide for å gjøre ventetiden så trygg som mulig. Jeg forventer meg at avrusningsinstitusjonen ikke skriver meg ut før det er tilfredsstillende tiltak igangsatt rundt meg. Avrusningsinstitusjonene må også ha gitt meg informasjon om selvhjelpsgrupper. De kan også gjerne ha hatt de forskjellige selvhjelpsgruppene til å holde informasjonsmøter på institusjonen. Dersom det er nødvendig med
reinnleggelse på avrusningsinstitusjon enten rett før videre behandling eller underveis forventer jeg at denne pasienten blir prioritert. Videre behandling: Det må straks etter inntak til videre behandling foretas en ny kartlegging. Institusjonene må faktisk begynne å forberede utskrivingen fra dag en. Kartleggingen må dekke hvilke behov/problemer det skal arbeides med ved behandlingen og hvilke behov som må ivaretas etter behandling. I.P gruppen må innkalles, og eventuelt justeres. Det må her avklares hvem som er ansvarlig for hva. Alle deltakerne i en I.P gruppe (også brukeren) er ansvarlige for at gruppen gjør det den har bestemt at den skal gjøre på tvers av faggrenser. Disse I. P gruppene må ha flere møter underveis (både med og uten pasienten etter behov). For å sørge for at den enkeltes ansvar blir fulgt opp. Disse I.P gruppene skal sørge for at det blir slutt på å skrive ut pasienter til ingenting. Det må også ved primær behandling gis informasjon om selvhjelpsgrupper. Og ha informasjonsmøter med disse, tilgjengelig for pasientgruppen. Pasienten trenger ved institusjonsoppholdet fremdeles skjerming fra seg selv og sine omgivelser, men ikke fra omverden. Det må legges til rette for at pasienten får anledning til å prøve seg ut på forskjellige sosiale arenaer og i forskjellige aktiviteter etter egne interesser og behov. Det er gjennom aktivitet at vi alle blir integrert i et eller flere felleskap. Denne utprøvingen kan gjerne gjøres sammen med en behandler, eller andre innlagte ved institusjonen. Det aller viktigste med individuell plan innenfor rusfeltet er å tilrettelegge for aktivitet under behandling, og etter behandling, slik at det enkelte menneske kan oppleve mestringssituasjoner som igjen gjør at angsten slipper taket og selvbildet blir normalt. Det er hva individuell plan handler om og hva behandling bør dreie seg om. Etter endt primærbehandling: Skal I.P gruppene sammen med pasienten ha sørget for at videre forløp i behandling er sikret. Hvis det utfra kartleggingen er funnet nødvendig at pasienten skal videre inn i
halvveishus eller et kommunalt booppfølgingstiltak skal dette være klargjort. Det må også være klart, slik at pasienten får den nødvendige polikliniske oppfølgingen fra dag en. (Poliklinisk behandler bør ha vært involvert i behandlingen på institusjonen den siste tiden, slik at pasienten har fått en sjanse til å bli kjent med denne personen. Og kanskje skal denne også inn i I.P gruppen). Dersom det etter kartleggingen er funnet ut at det er trygt å la pasienten reise hjem til egen bopel må også den polikliniske oppfølgingen løpe fra dag en. Det må sørges for at kommunale booppfølgingstjenester, hjemmesykepleier og hjemmehjelptjenester er tilgjengelige etter behov. Også fra dag en. Individuell plan er et samhandlingsverktøy alle kan få glede av, ikke minst pasienten. Grunnen til at vi i det hele tatt har denne loven er at man skal kunne samle en visst antall mennesker med ulik profesjonsbakgrunn og fra ulike systemer rundt pasienten med bakgrunn i pasientens sammensatte problem, behov og utfordringer. Det aller viktigste med individuell plan som verktøy er at alle systemer er likestilt inkludert brukeren som system. Alle som er en del av en individuell plan kan sette eget system inn i et større perspektiv, og med det utvikle seg. De ulike systemene bygger relasjoner til hverandre som igjen fører til at man kan sette krav til hverandre. pasienten setter krav til systemene og systemene setter krav til pasienten. I tillegg til folk fra de ulike profesjonene kan det komme andre som pasienten har tillit til, og som pasienten har en god relasjon til inn i I.P gruppene. Dette kan være folk som administrerer ulike aktiviteter. Målet med individuell plan må være å gå fra et midlertidig stigmatiserende, men nødvendig profesjonsnettverk til et mer ordinært sosialt nettverk. En annen måte å si det på er å gå fra profesjonelle tilretteleggere til tilretteleggere som består av et normalt sosialt nettverk. Dere og jeg og alle andre i samfunnet har et sosialt nettverk som tilretteleggere. Vi er alle avhengig av andre mennesker for å fungere.
Alle er avhengig av å gjøre ulike aktiviteter sammen med andre. Alene blir vi syke. Hvis spesialisthelsetjenesten klarer å samhandle med de ulike kommunale tjenestene. NAV og andre for pasienten nødvendige parter. Og omvendt blir overgangen fra f.eks døgnbehandling i spesialisthelsetjenesten til kommunen der pasienten faktisk skal bo langt bedre enn nå, og vi kan vi nå langt. Samhandling er også eneste muligheten å effektivisere helsevesenet og andre offentlige innstanser på. Jeg er spent på om de ulike profesjonene ønsker en slik samhandling eller vil fortsette som nå å forsvare sine systemer med nebb og klør. Konkurransen mellom de offentlige systemene styrker ikke samhandlingsmulighetene. Alle er redd for å blottlegge eget system for å synliggjøre sin begrensning. Vi er bare mennesker. Som individer forsvarer vi våre liv. Vi gjør også dette på systemnivå. Det er mange forhold som må sikres i en I.P, Samtykke om helsehjelp, rett til å medvirke i valg av behandling og ikke minst valg av nødvendige profesjonsaktører og andre med bakgrunn i pasientens problem, behov og utfordringer. Pasienten må også oppheve taushetsplikten. Disse taushetspliktreglene er fagfolkene av en eller merkelig grunn mer opptatt av enn pasientene, antagelig for å ikke blottlegge egen begrensning. Forvern skal ikke erstattes men være en del av samhandlingsgrunnlaget og prioriteringsgrunnlaget. At man skal arbeide parallelt ut fra hva som er gjort på kommunalt nivå eller hva som er kartlagt på kommunalt nivå er ikke å erstatte. Individuell plan er et samhandlingsverktøy mellom ulike systemer med brukeren som et av flere nødvendige samhandlingssystemer. Ettervernet eller integreringsprosessen erstattes heller ikke, men kommer som en naturlig del av den samhandlingen som er pågått i
forkant. Først integreres mann så verner man om det, som andre godtfolk. Et nært samarbeid mellom alle mulige tenkelige systemer uansett forvaltningsnivå, der alle kan sette eget system inn i et bredere perspektiv er hva dette handler om. Bonusen er at alle systemene inkludert brukeren utvikler seg. Menneskene i systemene utvikler seg fremfor å stagnere. Det hele handler om å tilrettelegge for å bli et helt menneske. Konfliktområdene er en utfordring. Alle utfordringer er en positiv greie i seg selv. Troen på det enkelte individ er til god hjelp. Motivasjon kommer underveis og krever god samhandling. Uten god samhandling skader vi dessverre veldig mange fremfor å rehabilitere. Helse er å være en del av noe med og uten funksjonshemming. Planen må kunne justeres ved behandlingsbrudd uansett årsak. Vi i RIO er lei av stakkarsliggjøringen av en gruppe mennesker som bli større og større. Hvis dere går inn i dere selv og tenker på hva dere trenger for å leve en greit liv og tilrettelegger deretter er mulighetene for bedre resultater store i dette resultatorienterte samfunnet. Min påstand er at rusmisbrukere flest er resurssterke mennesker. Dette med bakgrunn i at også dette livet må organiseres. Det er ingen 8 4 jobb. Se menneske bak rusmisbrukerfasaden og de ulike diagnosene. Livet handler om å få utløp for egne ressurser og interesser. Dere er midlertidige tilretteleggere i mangel på et mer naturlig sosialt nettverk. Dere er som individer avhengig av andre for å fungere. Systemene er avhengig av andre systemer for å fungere. Individuell plan er et genialt verktøy. Eller hva?