1 Kvinnen stopper under gatelyset, står på ett ben og gnir seg på ankelen, som om hun er uvant med høye hæler. Nummer Sju: ei skikkelig Torry-snelle på vei hjem etter en kveld på byen, sjanglende oppover gata i horestøvler og miniskjørt, om det er februar i Aberdeen aldri så mye. Hun ser ikke så verst ut. Brunt krøllete hår. En liten oppstoppernese. Pene ben. Lang og sexy. Den typen han liker å kjenne gjøre motstand under seg. Når han tvinger henne til å gi etter. Og viser henne hvem som er sjefen. Hun retter seg opp og vakler videre mens hun mumler omtåket for seg selv. Han liker dem når de er fulle: ikke så drita at de ikke skjønner hva som skjer med dem, men for fulle til å kunne gjøre noe med det. Sånn at de ikke får sett ordentlig på ham. Skitne luddere. Hun sjangler forbi NorFish-bygningen som et kort øyeblikk blir opplyst av de sveipende frontlysene fra en lastebil over rundkjøringen og inn på brosteinene på Victoria Bridge. Over den mørke, stille Dee-elven og inn i Torry. Han gir seg god tid, later som om han knyter skolissen, helt til hun er nesten over på den andre siden. Denne delen av byen tilhører ikke de vanlige jaktmarkene hans, så han må være litt forsiktig. Være sikker på at ingen ser. Han smiler: Den mørke, grå gata er folketom bare ham og salige Nummer Sju. Han jogger litt videre, og er like bak henne igjen. Han er i god form, svetter ikke engang. Og hvem gidder å se to ganger på en fyr som er ute på joggetur? Kledd i treningsdress fra Aberdeen fotballklubb, med hette og det hele, og svarte Nike joggesko? Torry ser utrivelig ut denne sene februarkvelden de grimete granittbygningene er nesten svarte av skitt, badet i pissgult gatelys. Dama passer til omgivelsene: kjipe klær, kjip svart lærjakke, kjipe sko, kjip parfyme. Ei drittjente. Han smiler, og kjenner kniven i lomma. På tide at denne drittjenta får «stellet» sitt. Hun tar av til venstre, bort fra Victoria Road, og forsvinner inn i 9
en av sidegatene, der fiskeforedlingsfabrikkene ligger. Sannsynligvis en snarvei hjem til en redselsfull liten hybel, eller til huset hun bor i sammen med mamma og pappa. Han gliser, håper det er hos mamma og pappa hun trenger noen å dele smerten med når dette er over. For det kommer til å bli ganske mye smerte. Gata ligger øde, bortsett fra den tomme tilhengeren til en semitrailer som står parkert overfor en orientalsk kolonialforretning. Ellers er det bare industribygninger her, mørke og stille og stengt for natta. Her er det ingen som kan se dem, eller ringe etter hjelp. Kvinnen Nummer Sju passerer en søppelcontainer full av forvridde metalldeler, og han setter opp farten. Minsker avstanden. Hælene hennes smeller klikk-klakk mot det kalde fortauet, mens Nike-skoene hans ikke gir fra seg en lyd. Forbi et par av disse digre plastkassene fulle av fiskehoder og bein, med møkkete trepaller slengt på toppen for å holde måkene unna. Nærmere. Frem med kniven. Han gnir seg foran på treningsdressen med den ene hånden, stryker ereksjonen håpefullt, og alle detaljene fremstår klart og tydelig. Som blod mot blekhvit hud. Hun snur seg i siste øyeblikk, med vidåpne øyne. Hun ser ham, hun ser kniven, for forskremt til å gjøre anskrik. Dette kommer til å bli i særklasse. Nummer Sju skal snart komme til å gjøre ting hun aldri har drømt om, ikke engang i sine mørkeste mareritt. Hun Som et lyn smeller hun til, slår kniven ut av hånden hans, griper tak i treningsdressen og måker kneet opp i skrittet på ham så hardt at han løftes opp fra bakken. Han gir fra seg et lite skrik, og hun lukker munnen hans med en knyttneve. Svarte konsentriske sirkler fortrenger et varmt gult brøl, og knærne hans gir etter. Fortauet er kaldt og hardt idet han faller sammen, krøller seg sammen rundt de skamslåtte testiklene og griner. «Herregud» Konstabel Rennie kikket ned på mannen som lå og vred seg i fiskeslo på fortauet. «Jeg tror du knuste nøttene hans. Jeg hørte at de sprakk.» Konstabel Jackie Watson trakk på skuldrene, tvang mannen over på magen og satte på håndjernene med armene bak på ryggen. Han jamret, og hun smilte. «Til pass for deg, din lille drittsekk» Hun kikket opp på Rennie. «Er det noen som ser oss?» Han sa nei, og hun sparket typen i ribbeina. «Dette er for Christine, Laura, Gail, Sarah, Jennifer, Joanne og Sandra.» 10
«Herregud, Jackie!» Rennie tok tak i henne før hun fikk prøvd seg igjen. «Tenk om noen ser deg?» «Du sa at ingen så på.» «Ja, men» «Så hva er problemet?» Hun glodde sint ned på den gråtende mannen i treningsdress. «OK, Kjakan, kom deg opp.» Kjakan rørte seg ikke. «Å helvete heller» Hun grep ham i øret og halte ham på beina. «Rennie, kan du» Men konstabel Rennie var travelt opptatt med radioen. Ga beskjed til politivakten at Operasjon Karamell var i boks de hadde fakket kødden.
2 Sykehuset Aberdeen Royal Infirmary spredte seg som en betongsvulst. I flere år hadde det vært en viss bedring å spore, men i det siste hadde spredningen tiltatt, og nå var omgivelsene fullstendig infisert av nye fløyer i stål og betong. Hver gang overkonstabel Logan McRae var der oppe, sank hjertet i brystet på ham. Han kvalte en gjesp, krøllet sammen den tynne plastkoppen som hadde inneholdt kaffe fra automaten, og kastet den i søppelkurven. Så skjøv han opp de brune dobbeltdørene inn til likhuset, der det stinket heftig av desinfeksjonsmidler, formalin og død. Sykehusets likhus var mye større enn det de hadde nede i Grampian-politiets hovedkvarter, og langt mer innbydende. Et lite stereoanlegg i et hjørne av det store, brune rommet pumpet ut Dr. Hook s Greatest Hits, og døyvet lyden av vann som forsvant ned i avløpet fra et disseksjonsbord. En kvinne i grønt plastforkle, operasjonsklær og hvite gummistøvler var beskjeftiget med å stappe de indre organene fra en gammel kone tilbake dit de var kommet fra, til tonene av «When You re in Love with a Beautiful Woman». Logans uidentifiserte mann lå på ryggen på en tralle. Øynene hans var tapet igjen og huden blek som vokspapir. De hadde latt alle medisinske slanger og rør bli værende med tanke på det uunngåelige likskuet, noe som fikk kroppen til å se forlatt ut. Midt i tjueårene, kort blondt hår, tynn, men samtidig muskuløs, som en treningsnarkoman. Magen og underlivet var tilklint med noe rødt, og en lang glidelås av hastige sting markerte hvor de hadde sydd ham sammen igjen etter at legen omsider hadde kastet inn håndkleet. Døden: én. Helsevesenet: null. Kvinnen som stappet sammen den gamle kona, kikket opp på Logan der han sto og stirret ned på den nakne mannekroppen. «Politi?» Logan nikket, og hun trakk av seg masken. Krusete rødt hår tittet frem under uniformshetta. «Tenkte meg det. Vi har ikke lagt ham i likpose ennå.» Som om han ikke så det. Ikke at det var 12
særlig store muligheter for å finne brukbare kriminaltekniske bevis nå. Ikke etter at kroppen var blitt utsatt for legevaktvestibylen, undersøkelsesrommet og operasjonssalen. «Det haster ikke,» sa han. «Jeg kan vente.» «OK.» Hun plukket den gamle konas innvoller opp fra en tralle i rustfritt stål, og puslet dem tilbake på plass før hun tok til å sy igjen. Logan betraktet henne et øyeblikk, før han spurte: «Noen mulighet for at du kunne ta en rask titt på denne uidentifiserte mannen her?» Hun snøftet. «Ikke tale om! Du aner ikke hva Den Hormonbefengte Dronningen kommer til å gjøre med meg hvis hun finner ut at en skarve patologiassistent har lekt med liket før hun fikk satt de iskalde klørne sine i det.» «Jeg ber ikke om en obduksjon i full skala, bare at du tar en titt.» Han prøvde med sitt beste smil. «Hvis ikke må vi vente helt til i morgen ettermiddag. Jo tidligere vi vet noe, jo før får vi fatt i den som gjorde dette. Kom an, bare en kjapp, utvendig gjennomgang ingen skal få vite om det.» Hun snurpet munnen sammen, rynket brynene, sukket og sa: «OK. Men hvis du sier det til noen, kommer du til å havne i en av de jævla fryserne sjøl, forstått?» Logan gliste. «Min munn er lukket.» «Bra,» sa hun. «Gi meg fem minutter til å gjøre meg ferdig her, så skal jeg se hva jeg kan gjøre» Ti minutter senere var den gamle kona sydd igjen og lagt tilbake i kjøleren. «Hva har vi å gå på?» «Han ble lempet ut av en bil utenfor legevakten, innpakket i et laken.» Logan løftet opp en plastpose full av blodflekket tøy. «Vi gjør en full analyse av klærne, men det kan dreie seg om en trafikkulykke. Bilføreren meier ned en stakkars faen på vei hjem, får panikk, stapper typen inn i bagasjerommet, dumper ham utenfor legevakten og håper på det beste.» Han betraktet patologiassistenten der hun lente seg over ansiktet til den døde mannen, stirret på det og ga seg til å pirke i den kalde huden. Hun ristet på hodet så krøllene spratt. «Det virker ikke sånn: se her» Hun hektet en finger inn i den ene munnviken på mannen, og trakk i den for å blottlegge tennene. Fortsatt hadde han respiratorslangen i munnen. «Fortennene er knekket, men det er ingen skade på nesa eller kjaken. Et slag ville ha skadet leppene. Han har bitt på et eller annet» Hun strøk over ansiktet på den døde man- 13
nen med en lateksbehansket finger. «Ser ut som en slags knebel, du kan se merkene i huden.» Logan kjente at han ble kald innvendig. «Er du sikker?» «Jepp. Og han er full av små brannsår. Se her!» Hissig rød hud i form av små ringer og flekker, enkelte med gule blemmer i midten. Herregud. «Hva ellers?» «Hudavskrapning, skrubbsår ser ut som om han har fått en del juling Flere merker på håndleddene, som om han har vært bundet fast til noe. Det er for tykt til å ha vært et tau. Et belte, kanskje? Noe sånt.» Dette var virkelig hva Logan trengte: enda en som var blitt bundet og torturert. Han skulle til å spørre om det manglet noen fingre, da hun rakte ham et par hansker og ba ham hjelpe henne med å snu liket over på ryggen. Hele området fra korsryggen og ned til anklene var en eneste smørje av mørkt, størknet blod. Patologiassistenten gransket huden omhyggelig og pekte ut flere brannsår og bloduttredelser, før hun presset offerets rompeballer fra hverandre med en langstrakt, skrapende lyd. «Fytte helvete.» Hun rygget tilbake, blunket, før hun myste ned på mannens bakende igjen. Dr. Hook dro i gang med «If I Said You Had A Beautiful Body (Would You Hold It Against Me?)». «Hvis dette var en trafikkulykke, er det noen som har prøvd å parkere en Ford Transit opp i enden på ham.» Hun rettet seg opp og flådde av seg latekshanskene. «Og hvis du vil vite noe mer, blir du nødt til å spørre en av patologene, for jeg har ikke tenkt å skjære ham opp for å finne det ut.» Grampian-politiets hovedkvarter var ikke akkurat Aberdeens vakreste bygning: en sjuetasjes mørkegrå betongblokk med glassstriper som en heslig engelsk konfekt omgitt av bleke, gulsottfargede gatelys. Fra vestibylen ved inngangen lød det høye, indignerte rop, så Logan styrte unna. Et blikk gjennom den delvis frostede glassdøra var nok: En stor kvinne med grått hår og stokk var i ferd med å gi Store-Gary i resepsjonen så hatten passet om politiets fordommer og manglende ansvarsfølelse, og hylte «DERE SKULLE SKAMME DERE ALLE SAMMEN» av full hals. Logan tok trappa i stedet. I kantina rådde nattestillheten. Skramlingen av gryter og panner fra oppvaskbenken og nattradioen på lavt volum holdt Logan med selskap der han satt og slurpet i seg tomatsuppen sin mens 14
han prøvde å la være å tenke på den døde mannens sprengte hekkparti. Han var i ferd med å gjøre seg ferdig, da en velkjent skikkelse knurret seg fram til disken og ba om tre kaffe, én med spytt i. Konstabel Jackie Watson, tilbake i uniform igjen og med håret samlet i forskriftsmessig politikvinnetopp. Hun virket langt mindre glad nå enn sist han så henne feminint kledd opp for å gå gatelangs som voldtektsåte. Han snek seg opp bak henne der hun sto og ventet, sa «Bøø!» og grep henne rundt midjen. Hun ikke så mye som blunket. «Jeg så deg i speilglasset på disken.» «Å Hvordan går det?» Jackie myste over disken bort på den lille mannen som fomlet med kaffemaskinen. «Hvor lang tid tar det å lage tre helvetes kaffekopper?» «Så bra, he?» Hun trakk på skuldrene. «Det ville faktisk ha gått raskere om jeg hadde svømt til Brasil og plukket de jævla kaffebønnene sjøl!» Da de tre koppene omsider materialiserte seg, slo Logan følge med henne ned til avhørsrom nummer tre. «Her,» sa hun og rakte ham to av pappkrusene, «hold disse». Hun vrengte av plastlokket på det tredje, harket, og spyttet ned i den skummende brune væsken før hun satte lokket på igjen og ristet kruset. «Jackie! Du kan ikke» «Ikke det?» Hun tok de to andre krusene tilbake og skjøv opp døra til avhørsrommet. I det korte øyeblikket døra sto åpen, kunne Logan se det røslige omrisset av betjent Insch, med torden i ansiktet, før Jackie smelte igjen døra med hofta. Nysgjerrig vandret Logan ned korridoren til observasjonsrommet. Det var lite og sjuskete, med et par plaststoler og noen videomonitorer. Det var noen der allerede han satt og pirket seg i øret med den opptygde enden av en gammel kulepenn: konstabel Simon Rennie. Han trakk ut pennen, undersøkte enden, før han stakk den tilbake i øret og romsterte litt til. «Hvis det er en hjerne du leter etter, graver du i feil ende,» sa Logan, og sank ned i den andre stolen. Rennie gliste mot ham. «Hvordan går det med liket ditt?» «Det er dødt. Og hvordan går det med voldtektsforbryteren din?» Rennie banket på monitoren foran seg med øre-enden av kulepennen. «Er det noen du kjenner igjen her?» 15
Logan lente seg fremover og stirret på det flimrende bildet: avhørsrom nummer tre, baksiden av hodet på Jackie, et slitent respatexbord samt tiltalte. «Heite helvete, er ikke det» «Jepp. Rob Macintyre. Alias Goalden Boy.» Rennie lente seg tilbake i stolen med et sukk. «Du skjønner selvsagt hva det betyr?» «Aberdeen har ikke en sjanse på lørdag?» «Nei, og det er mot helvetes Falkirk. Det er ganske flaut.» Han begrov hodet i hendene. «Falkirk!» Robert Macintyre den beste målscoreren Aberdeen fotballklubb hadde hatt på år og dag. «Hva har skjedd med fjeset hans?» Mannens overleppe var hoven og sprukken. «Jackie. Hun ga ham en kraftig en i balla også.» De satt tause en stund og betraktet mannen på skjermen, der han satt og vred ukomfortabelt på seg og innimellom tok en slurk av spyttkaffen Jackie var kommet med. Han var ikke mye å se på tjueen år gammel, utstående ører, veik hake, mørkt spikerhår, et enkelt svart øyenbryn i det magre fjeset men den lille rakkeren kunne løpe som en vind og score mål fra midt på banen. «Har han tilstått? Bekjent all sin brøde?» Rennie snøftet. «Nei. Og den ene telefonsamtalen hans? Han ringte mora si. Hun var her på null komma null, og hylte og skreik. Dama er som en rottweiler på speed. Å, du kan jage kvinnfolka ut av Torry, men du kan ikke jage Torry ut av kvinnfolka.» Logan skrudde opp volumet, men det var ikke stort å høre. Betjent Insch prøvde seg sannsynligvis på en av sine patenterte kunstpauser igjen: etterlate en lang, tom stillhet for å få tiltalte til å bryte den, ut fra forestillingen om at de færreste greide å holde kjeft i stressede situasjoner. Men det gjorde Macintyre. Han så fullstendig uberørt ut. Bortsett fra de knuste testiklene sine. Stemmen til betjent Insch drønnet og sprakte gjennom høyttalerne. «Du skal få en siste sjanse, Rob: fortell oss om voldtektene, ellers nagler vi deg til veggen. Snakk med oss, og det tar seg godt ut overfor juryen. Vis anger, og du får kanskje en mildere dom. Hold kjeft, og de syns du er en ekkel liten dritt som overfaller unge kvinner og fortjener å bli sperret inne for resten av livet.» Nok en kalkulert pause. «Hør her,» sa Macintyre omsider, og lente seg fremover, før han rykket til og lente seg bakover igjen, med en hånd under bordet. «Jeg skal si det én gang til, så langsomt at dere skjønner det.» Han hadde ennå ikke vært tilstrekkelig lenge i rampelyset til å ha lagt 16
av seg Aberdeen-aksenten, alle vokalene var dype og langtrukne. «Jeg var ute på en liten joggetur. For å holde formen til kampen på lørdag. Jeg har ikke voldtatt noen.» Jackie kom så langt som til «Du hadde kniv på deg» før Insch ba henne klappe igjen. Hans enorme korpus dekket hele bildet, der han lente seg fremover med begge nevene plantet i bordplaten. Det skallede hodet hans glinset under taklysene, og skjulte Macintyre for kameraet. «Jo, det har du, Rob du fulgte etter dem, du overfalt dem, du banket dem opp, du voldtok dem, du skar opp ansiktene deres» «Det va kke meg!» «Du sikret deg trofeer, din teite tulling: halskjeder, øredobber, til og med truser! Og det kommer vi til å finne når vi ransaker huset ditt.» «Jeg har ikke gjort no, OK? Få det inn i det feite, tjukke huet ditt. JEG HAR IKKE VOLDTATT NOEN!» «Tror du virkelig at du kan vri deg unna dette her? Du trenger ikke tilstå, vi har nok av» «Veit du hva? Jeg har fått nok av å samarbeide med politiet. Jeg vil snakke med advokaten min.» «Vi har allerede vært igjennom dette. Du får snakke med advokaten din når jeg sier ifra. Ikke før!» «Å ja? Da kan du like gjerne få opp mer kaffe med det samme, for dette kommer til å bli en lang natt. Og jeg sier ikke noe mer.» Og det gjorde han ikke heller.