Finansklagenemnda Bank Uttalelse nr 2011-484 Fokus Bank Innskudd Investeringsrådgivning - Aberdeen Eiendomsfond Norge II ASA og Aberdeen Eiendomsfond Norden/Baltikum ASA risiko Klagen gjelder rådgivning i forbindelse med lånefinansierte plasseringer av kr 10.000.000 i Aberdeen Eiendomsfond Norge II ASA Emisjon 5/2006 og Aberdeen Eiendomsfond Norden/Baltikum ASA Emisjon 3/2006. Nemnda fant at investor hadde hatt tilstrekkelig tid og anledning til å områ seg og sette seg inn i investeringsobjektene før investeringene ble gjennomført. Investor var dessuten en erfaren forretningsmann, som forutsetningsvis hadde kunnskapsnivå ut over det alminnelige til å motta og vurdere den informasjon som ble gitt. Selv om banken i et brev hadde informert klager om at eiendomsinvesteringer bidrar til å dempe risikoen i en portefølje, og denne informasjonen kunne forlede klager til å tro at investering i eiendomsselskaper var nærmest uten risiko, kom nemnda til at banken ikke hadde gitt utilstrekkelig informasjon. Plasseringene fremsto ikke som utilrådelige. Klager hadde gjennom sitt investeringsselskap tilstrekkelig egne midler til å finansiere investeringene, men valgte av skattemessige årsaker å lånefinansiere dem. Klagen førte ikke frem. Finansklagenemnda Banks uttalelse nr 2011-484 av 24.10.2011 I. Saksfremstilling Klagen gjelder feilaktig informasjon og mangelfull rådgivning i forbindelse med klagers investering av til sammen kr 10.000.000 i Aberdeen Eiendomsfond Norge II ASA Emisjon 5/2006 og Aberdeen Eiendomsfond Norden/Baltikum ASA Emisjon 3/2006. Klager investerte den 5. september 2006 kr 5.050.000 i Aberdeen Eiendomsfond Norge II ASA Emisjon 5/2006 og den 20. september 2006 kr 5.050.000 i Aberdeen Eiendomsfond Norden/Baltikum ASA Emisjon 3/2006. Begge investeringsbeløpene inkluderte tegningsomkostninger. Investeringene ble finansiert ved lån på kr 10.000.000 i innklagede bank. Klager har gjennom familiens investeringsselskap også gjort investeringer i Aberdeen Eiendomsfond Norge II ASA emisjon 7/2006 og senere i ING Senior Bank Loans. Disse investeringene er ikke omfattet av klagen. På investeringstidspunktet hadde klager nylig solgt sin næringsvirksomhet, og mottatt et salgsoppgjør på ca kr 50.000.000. Midlene var plassert i familiens investeringsselskap. Klager hadde stilling som salgsdirektør i den solgte virksomheten, med inntekt på ca kr 1.500.000 pr år. Klager anfører at svært lav risiko var en forutsetning ved investeringene. Han fikk mangelfull og feilaktig informasjon om risiko. Side 1 av 5
Det ble fortalt at investeringene var sikre, og at årlige utbytter mer eller mindre ville dekke renteutgiftene på finansieringslånet. Det vises også til bankens brev av 24. august 2006. Banken skriver at hans midler skal forvaltes med sikte på god, langsiktig avkastning. Videre fremgår det at eiendomsinvesteringer vanligvis gir en direkte avkastning fra leieinntekter i tillegg til mulighet for verdistigning. Banken opplyser også at eiendomsinvesteringer bidrar til å dempe risikoen i en portefølje. Det bekreftet klagers inntrykk av at eiendomsinvesteringer var en svært sikker plassering. Det ble ikke informert om risikoaspektene. Klagers forståelse av lav risiko er mulighet for avkastning på 2-3 % over rente på høyrentekonto. Nedsiden ligger i lavere utbytte enn ordinære bankrenter. Langsiktig plassering i aksjefond antas å representere lav til middels risiko. Klager mottok presentasjoner og prospekter samtidig som investeringsavtalene ble inngått. Selv om han på tegningstidspunktet hadde skumlest prospekt og presentasjoner, oppfattet han ikke at det var høyere risiko enn banken hadde indikert muntlig. Prospektet har en lang liste over hypotetiske risikofaktorer. Dette oppfattes som en generell ansvarsfraskrivelse, og ikke som en reell beskrivelse av risiko. I så fall må eiendomsfond kunne betegnes som et høyrisikoprodukt. Klager baserte investeringer på et tillitsforhold til rådgiverne i landets beste Private Banking-avdeling. Bankens rådgivere var innforstått med klagers ønske om svært lav risiko. Hans avvisning av bankens forslag om å investere i ING Senior Bank Loans høsten 2006 på grunn av valutarisiko er en illustrasjon på det. Midler ble da istedenfor plassert på livkonto. De eneste gangene klager har investert i prosjekter med noe høyere risiko, var investeringene begrenset til kr 150.000 og kr 500.000 og finansiert med egenkapital. Klager ville ikke lånefinansiert en investering på kr 10 mill, om han ikke hadde vært overbevist om at investeringen hadde svært lav risiko. Lånefinansieringen får konsekvenser for klagers økonomiske situasjon. Han må realisere aktiva i investeringsselskapet for å betjene lånet. Det ble ikke stilt krav om annen sikkerhet for lånet enn pant i VPS-konto. Dette underbygget klagers oppfatning av lav risiko i produktene. Klager hadde minimal investeringserfaring før høsten 2006. Han hadde solgt sin næringsvirksomhet, og hans arbeidssituasjon var usikker, noe banken var kjent med. Banken burde uansett frarådet en så stor belånt investering. Fokus Bank bestrider å ha gitt feilaktig informasjon eller mangelfull rådgivning. Eiendomsselskapene ble presentert i møte med klager den 5. september 2006. Agendaen for møtet var gjennomgang av bankens forslag til forvaltning av et salgsoppgjør på ca kr 50.000.000 etter salg av klagers næringsvirksomhet. Oppgjøret var overført klagers investeringsselskap i september 2006. Bankens forslag til plasseringer var igjen basert på et tidligere møte med klager den 24. august 2006. Klager mottok etter dette møtet et brev med forslag til forvaltning av midlene. Formålet med investeringene var å plassere midlene langsiktig, og med en forventet avkastning over risikofri bankrente. På møtet den 5. september 2006 ble en presentasjon av eiendomsselskapene gjennomgått. Risikoen i produktene er flere steder beskrevet som moderat eller middels. Det fremgår tydelig av presentasjonsmaterialet at forventet avkastning lå betydelig over bankinnskudd og andre risikofrie investeringer. Det må anses som alminnelig kjent at det er overensstemmelse mellom avkastning og risiko. Side 2 av 5
Også i prospektene redegjøres det nøye for de ulike risikofaktorene. Klager bekrefter ved sin signatur på tegningsblankettene å ha mottatt og satt seg inn i prospektene. Investor har et selvstendig ansvar for å sette seg inn i relevant, tilgjengelig informasjon om de produkter han investerer i. Basert på beskrivelsene av produktenes risiko og forventet avkastning i det skriftlige materialet, fremstår det som lite sannsynlig at bankens rådgivere har solgt inn disse produktene som lavrisiko-produkter. Bankens uttalelse om å dempe risikoen ved plassering i eiendom betyr ikke at eiendomsinvesteringer er en sikker plassering. I henhold til generell porteføljeteori vil en spredning av porteføljen i ulike aktivaklasser innebære en demping av risiko, i forhold til å plassere hele porteføljen i samme aktivaklasse. Det bemerkes at også produkter med risiko som er vurdert som lav eller moderat, under spesielle omstendigheter kan være utsatt for verdinedgang. Slik har situasjonen vært for de fleste spareprodukter siden finanskrisen. At banken ikke har stilt krav til sikkerhet for investeringslånet utover pant i VPS-konto, sier ikke noe om risikoen i produktet. Hva bankens kredittavdeling krever av sikkerhet for et lån, avhenger av kundens økonomiske situasjon og engasjement for øvrig. Klager hadde betydelige midler, og kunne finansiert investeringen ved uttak fra sitt investeringsselskap og betalt kontant. Investeringen ble imidlertid lånefinansiert, da klager ville redusere sin private formue og unngå beskatning ved uttak fra selskapet. Klager bør for øvrig som erfaren forretningsmann og gründer ha opparbeidet seg grunnleggende kjennskap til risiko. Klager har først lang tid etter investeringen, da verdien begynte å falle, klaget på investeringen og den rådgivningen han fikk. Han må derfor under enhver omstendighet anses bundet ved passivitet. Sekretariatet har avgitt sin vurdering i brev av 6. juni 2011. Samtlige dokumenter oversendes Finansklagenemnda Bank v/leder, og vil også være tilgjengelig for medlemmene under behandlingen av saken i nemnda. Klager krever å bli stilt som om investeringene ikke hadde skjedd. II. Finansklagenemnda Banks begrunnelse Klagen gjelder bankens rådgivning i forbindelse med klagers plasseringer av til sammen kr 10.000.000 i Aberdeen Eiendomsfond Norge II ASA Emisjon 5/2006 og Aberdeen Eiendomsfond Norden/Baltikum ASA Emisjon 3/2006 i september 2006. Investeringene ble finansiert ved opptak av lån i innklagede bank. Partene er uenige om hvorvidt klager overfor banken skal ha uttrykt at han var ekstra opptatt av lav risiko ved investeringene, og om banken informerte om at produktene han investerte i var uten risiko. Finansklagenemnda Bank vil bemerke at det med den skriftlige saksbehandlingsformen i nemnda kan være vanskelig å bringe på det rene hva som faktisk er uttalt i samtaler mellom partene. Nemnda må derfor ved sin rettslige vurdering av saken ta utgangspunkt i det som foreligger av skriftlige dokumenter. Side 3 av 5
Nemnda har i sin praksis lagt vekt på om investor hadde tilstrekkelig tid og anledning til å områ seg før investeringsavtale ble inngått. Det er opplyst at det forut for investeringene ble avholdt to møter mellom klager og banken, først et møte som gjaldt investeringer generelt, og noe senere et møte der de to Aberdeenselskapene ble presentert for klager. I dette møtet ble presentasjoner av selskapene foretatt, og klager fikk utlevert prospekter. Den første av de to investeringsavtalene ble inngått i dette møtet, og den andre noe senere. Nemnda legger etter dette til grunn at klager hadde tilstrekkelig tid og anledning til å områ seg og sette seg inn i de investeringsobjektene han investerte i. Klager var dessuten en erfaren forretningsmann. Det må derfor kunne legges til grunn at han hadde forutsetninger og kunnskapsnivå ut over det alminnelige til å motta og vurdere den informasjonen som ble gitt. Nemnda har i en rekke saker lagt til grunn at investor har et selvstendig ansvar for å sette seg inn i det produkt man velger å investere i. Det må videre forutsettes allment kjent at det generelt er risiko forbundet med investeringer i finansielle instrumenter, og at man stort sett kun ved ren banksparing er sikret mot reduksjon av investert kapital. Det må også anses kjent at høyere avkastning gjenspeiles i høyere risiko. Klager og banken synes i denne saken å være enige om at midlene ble plassert med en forventet avkastning over bankrente. Investeringene i saken er foretatt før ny verdipapirhandellov av 1. november 2007, men også forut for dette tidspunkt gjaldt et strengt rådgivningsansvar etter verdipapirhandelloven. Klager mottok prospekt for begge selskapene, der det redegjøres for risikofaktorer knyttet til investeringene. Det er blant annet redegjort for risiko for verdiendringer både for eiendommene og aksjene, og det opplyses at risiko for verdisvingninger for aksjene antas å ligge på samme nivå som aksjene i andre tilsvarende unoterte investeringsselskaper. Også presentasjonene som ble forelagt klager inneholder informasjon om at det kan innebære risiko å investere i finansielle produkter, og at risikoen øker med mulighet for høyere avkastning i de forskjellige markedene. Klager har ved sin signatur på tegningsblankettene bekreftet å ha satt seg inn i prospektene, og at han har vurdert og akseptert risikoen og muligheten for tap. Banken har i brev av 24. august 2006 til klager informert ham om at eiendomsinvesteringer bidrar til å dempe risikoen i en portefølje. Nemnda vil bemerke at denne informasjonen var upresis, og kunne forlede klager til å tro at investering i eiendomsselskaper var nærmest uten risiko. Selv om banken kan kritiseres for dette utsagnet, finner nemnda det ikke avgjørende. Etter en helhetsvurdering av opplysningene i saken, kommer nemnda til at banken ikke gav klager utilstrekkelig informasjon om den risiko investeringene innebar. På investeringstidspunktet hadde klager gjennom sitt investeringsselskap tilstrekkelige egne midler til å finansiere investeringene. Han valgte likevel å lånefinansiere plasseringene. Ifølge kredittsøknaden var årsaken at klager ville redusere sin private formue og unngå beskatning ved uttak fra selskapet. Ut fra de opplysninger som foreligger om den informasjon som ble gitt, og klagers økonomiske situasjon på investeringstidspunktet, kan nemnda ikke se at de aktuelle plasseringene, og lånefinansieringen av dem, fremstår som utilrådelige. Finansklagenemnda Bank er etter dette kommet til at foretaket rådgivning. Klagen fører derfor ikke frem. ikke er å bebreide for sin Uttalelsen er enstemmig. Side 4 av 5
III. Finansklagenemnda Banks konklusjon Klager gis ikke medhold. Oslo, den 24. oktober 2011 Cecilie Østensen Stig B. Andersen Per Kjetil Lilleskare Frode Arnesen Paal Bjønness Side 5 av 5