HAVBRUK en næring i vekst Frisk fisk
Helseeffekter på postsmolt i semilukkede og lukkede anlegg Agathe Medhus, Veterinærinstituttet, Øyvind Vågnes, Veterinærinstituttet Prosjektet tar for seg helseeffekter av ulike typer oppdrettsanlegg som skal skille smoltifisert laks fra omkringliggende miljø i sjø og utføres i perioden 2013 til 2014. Et resirkuleringsanlegg (RAS) med to ulike saliniteter (12 og 22 ) og to semilukkede anlegg blir fulgt gjennom en produksjon hver fra smoltifisering til slakting. Helseeffekter blir målt ved bakteriedyrking fra hud og nyre, og ved histologisk undersøkelse av skinn, gjeller og indre organer. Det blir tatt ut vev fra gjeller og nyrer for testing av spesifikke sykdomsfremkallende agens ved hjelp av PCR. I tillegg skal det for de semilukkede anleggene tas ut prøver av biofilm og vann for å sammenligne skinnfloraen på fisken med miljøfloraen i anlegget. RAS-anlegget ble fulgt til utsett i full sjø. Foredraget vil presentere funn fra bakteriologiske og histologiske undersøkelser. Det ble utført tre prøvetakinger av testfisken i perioden i tillegg til ett prøveuttak av kontrollfisken. Y. ruckeri ble isolert fra fiskenyre fra begge saliniteter i siste uttak. Fra skinn ble det påvist ulike Vibrio sp. Histopatologi påviste nyrepåkjenning i form av nefrokalcinose og hemorrhagisk dietese. I andre organer var det kun mindre funn utover vaksinitt. Det ble ikke påvist grupperelaterte endringer i materialet fra RAS anlegget. Forsøksslutt for RAS ble fremskyndet grunnet utbrudd av yersinose i anlegget. Semilukket anlegg: Det ble satt ut fisk i det første semilukkede anlegget medio november 2013. 0-prøvetaking ble foretatt kort tid før utsett. Første oppfølgende uttak av fisken i semilukket anlegg er fastsatt til slutten av februar. Resultater blir presentert på konferansen. Prosjektnummer: 900826 (FHF) Prosjektleder: Agathe Medhus Prosjektansvarlig institusjon: Veterinærinstituttet Samarbeidende institusjoner: Nofima, Universitetet i Bergen Program/finansieringskilde: FHF 103
Kan størrelse ved overgang til sjøvann påvirke laksens kapasitet til å produsere omega-3 fettsyrene EPA og DHA? Tone-Kari Østbye a *, Bente Ruyter a, Anna Sonesson a, Marte A. Kjær a, Matthew Baranski a, Håvard Bakke b, Magny Thomassen c, Trygve Sigholt d, Gerd Marit Berge a a Nofima, P.O.Box 210, N-1431 Ås, Norway; b Salmo Breed AS, Bergen, Norway; c University of Life Sciences, N-1431 Ås, Norway, d BioMar AS, Trondheim, Norway *E-mail: tone-kari.ostbye@nofima.no Oppdrettsnæringen står overfor store utfordringer på grunn av begrenset tilgang på omega-3 fettsyrene EPA og DHA. Laks har en naturlig evne til å omdanne den kortere omega-3 fettsyren 18:3 n-3 (som finnes i planteolje) til de marine fettsyrene EPA og DHA. Denne evnen er høyest før laksen gjennomgår smoltifisering, dvs. tilpasning til sjøvann. I dette prosjektet var målet å undersøke om den gode evnen til EPA og DHA produksjon kan bevares ved å holde laksen lenger i ferskvann før overføring til sjøvann, og videre å studere om det er genetiske forskjeller i omdanningsevnen mellom ulike laksefamilier. Vi testet syv fullsøskengrupper der foreldrefisk var valgt ut fra familier med høyt («Høydesaturase» familier) eller lavt («Lav desaturase» familier) genuttrykk av enzymet Δ6- desaturase, et nøkkelenzym i prosessen med å omdanne 18:3 n-3 til EPA og DHA. En gruppe ble holdt på kontinuerlig lys («Utsatt smoltifisering») i ferskvann. Den andre gruppen ble satt på standard lysstyringsregime for å indusere smoltifisering («Standard smoltifisering») og overført til sjøvann. Etter 17 uker ble gruppen med utsatt smoltifisering overført til sjøvann (etter et lysstyringsregime for koordinering av smoltifiseringsprosessen). Forsøk med leverceller i kultur fra begge gruppene ble brukt for å måle laksens kapasitet til produksjon av EPA og DHA før, under og etter smoltifisering. Det ble analysert for uttrykk av gener involvert i syntesen av EPA og DHA i leverprøver. I tillegg ble fettsyresammensetningen i muskelfilet målt ved to ulike tidspunkter. Resultatene tyder på at det er et potensiale for å opprettholde laksens kapasitet til EPA og DHA syntese fra tidlige livsfaser ved å holde den i ferskvann til den når ca 400 gram. Kapasiteten til syntese av EPA og DHA i leverceller og nivå av EPA og DHA i laksefilet er generelt høyere i gruppen med utsatt smoltifisering enn i gruppen med standard smoltifisering, spesielt i «Høy-desaturase» familiene. Prosjektnummer: FHF prosjekt nr. 900770, Forskningsrådet prosjekt nr. 207621/E40, Prosjektleder: Gerd Marit Berge Prosjektansvarlig institusjon: Nofima Samarbeidende institusjoner: Salmo Breed AS, BioMar AS Program/finansieringskilde: Fiskeri- og havbruksnæringens Forskningsfond (FHF) 104
Oppdrett av postsmolt laks i semilukkede system; Krav til fisketetthet og vannforbruk Sara Calabrese 5, Sigurd O. Handeland 1,3, Bendik Fyhn Terjesen 2, Sveinung Fivelstad 3, Lars Ebbesson 1, Tom O. Nilsen 4, Cindy Petrosa 1, Sigurd Stefansson 4, Albert Imsland 8, Sara Calabrese 5, Jelena Kolarevic 2, Camilla Hosfeld 3, Elisabeth Grahl-Madsen 3 og Harald Takle 2, Harald Sveier 6, Ørjan Tveiten 5 og Frode Mathisen 7. Dette arbeidet oppsummerer resultatene fra et kombinert tetthets- og vannforbruksforsøk for postsmolt i sjøvann under forhold med kontinuerlig vanngjennomstrømning. Den eksperimentelle delen av forsøkene ble gjennomført på Høyteknologisenteret i Bergen i perioden 10. oktober til 20. desember 2012. Tetthetsforsøket besto av fem forsøksgrupper med hhv. 25, 50, 75, 100 og 125 kg fisk pr m 3 (vannforbruk: 0.6 l/kg fisk/min). Vannforbruksforsøket besto av fire forsøksgrupper og hvor spesifikk vanngjennomstrømning ble justert til henholdsvis 0.5, 0.4, 0.3 og 0.2 l/kg fisk/min (fisketetthet 75 kg/ m 3 ). Målsetningen med prosjektet har vært å fremskaffe grunnleggende og anvendt kunnskap om effekter av økende tetthet og redusert vannforbruk på biologisk prestasjon og fiskevelferd hos postsmolt av laks i lukkede produksjonsenheter i sjø. Resultatene fra tetthetsforsøket viste en gradvis nedgang i SGR med økende fisketetthet. For 125 kg/m 3 gruppene ble det registrert en nedgang i SGR på 49 % ifht. 100 kg/m 3. I 125 kg/m 3 gruppen økte plasmanatrium nivået til 162 mmol/l de siste to ukene av forsøket, noe som indikerer osmoregulatorisk stress. I tetthetsforsøket var gjennomsnittlig oksygenkonsentrasjonen i de eksperimentelle gruppene 86, 89, 87 og 85 % i henholdsvis 50, 75, 100 og 125 kg/m 3, noe lavere enn i kontrollgruppen (92 % i 25 kg/m 3 ), men det ble likevel ikke påvist noen effekt på SGR. I vannforbruksforsøket ble det ikke funnet noen forskjeller i vekst og kondisjon mellom de ulike forsøksgruppene (0.2, 0.3, 0.4 og 0.5 l/kg fisk/min). Gruppen som ble eksponert for 0.2 l/kg fisk/min viste imidlertid et klart lavere plasma klorid nivå, høyere PCO 2 og lavere HCO 3 - nivå sammenliknet med de andre gruppene. Oppsummert indikerer resultatene at god fiskevelferd for postsmolt av laks kan opprettholdes ved økende tetthet inntil 75 kg/m 3 og ved bruk av en spesifikk vanngjennomstrømning på minimum 0.3 l/kg fisk/min. Prosjektnummer: FHF 900816 Prosjektleder: Sigurd Handeland Prosjektansvarlig institusjon: UNI Research AS Samarbeidende institusjoner: UNI Research AS 1, Universitetet i Bergen 4, NOFIMA 2, Høyskolen i Bergen 3, Akva-Plan NIVA 8. Marine Harvest 5, Lerøy Seafood 6, Grieg Seafood 7 105
Oppdrett av postsmolt laks i semilukkede system; Krav til fisketetthet og vannforbruk Sara Calabrese 5, Sigurd O. Handeland 1,3, Bendik Fyhn Terjesen 2, Sveinung Fivelstad 3, Lars Ebbesson 1, Tom O. Nilsen 4, Cindy Petrosa 1, Sigurd Stefansson 4, Albert Imsland 8, Sara Calabrese 5, Jelena Kolarevic 2, Camilla Hosfeld 3, Elisabeth Grahl-Madsen 3 og Harald Takle 2, Harald Sveier 6, Ørjan Tveiten 5 og Frode Mathisen 7. Dette arbeidet oppsummerer resultatene fra et kombinert tetthets- og vannforbruksforsøk for postsmolt i sjøvann under forhold med kontinuerlig vanngjennomstrømning. Den eksperimentelle delen av forsøkene ble gjennomført på Høyteknologisenteret i Bergen i perioden 10. oktober til 20. desember 2012. Tetthetsforsøket besto av fem forsøksgrupper med hhv. 25, 50, 75, 100 og 125 kg fisk pr m 3 (vannforbruk: 0.6 l/kg fisk/min). Vannforbruksforsøket besto av fire forsøksgrupper og hvor spesifikk vanngjennomstrømning ble justert til henholdsvis 0.5, 0.4, 0.3 og 0.2 l/kg fisk/min (fisketetthet 75 kg/ m 3 ). Målsetningen med prosjektet har vært å fremskaffe grunnleggende og anvendt kunnskap om effekter av økende tetthet og redusert vannforbruk på biologisk prestasjon og fiskevelferd hos postsmolt av laks i lukkede produksjonsenheter i sjø. Resultatene fra tetthetsforsøket viste en gradvis nedgang i SGR med økende fisketetthet. For 125 kg/m 3 gruppene ble det registrert en nedgang i SGR på 49 % ifht. 100 kg/m 3. I 125 kg/m 3 gruppen økte plasmanatrium nivået til 162 mmol/l de siste to ukene av forsøket, noe som indikerer osmoregulatorisk stress. I tetthetsforsøket var gjennomsnittlig oksygenkonsentrasjonen i de eksperimentelle gruppene 86, 89, 87 og 85 % i henholdsvis 50, 75, 100 og 125 kg/m 3, noe lavere enn i kontrollgruppen (92 % i 25 kg/m 3 ), men det ble likevel ikke påvist noen effekt på SGR. I vannforbruksforsøket ble det ikke funnet noen forskjeller i vekst og kondisjon mellom de ulike forsøksgruppene (0.2, 0.3, 0.4 og 0.5 l/kg fisk/min). Gruppen som ble eksponert for 0.2 l/kg fisk/min viste imidlertid et klart lavere plasma klorid nivå, høyere PCO 2 og lavere HCO 3 - nivå sammenliknet med de andre gruppene. Oppsummert indikerer resultatene at god fiskevelferd for postsmolt av laks kan opprettholdes ved økende tetthet inntil 75 kg/m 3 og ved bruk av en spesifikk vanngjennomstrømning på minimum 0.3 l/kg fisk/min. Prosjektnummer: FHF 900816 Prosjektleder: Sigurd Handeland Prosjektansvarlig institusjon: UNI Research AS Samarbeidende institusjoner: UNI Research AS 1, Universitetet i Bergen 4, NOFIMA 2, Høyskolen i Bergen 3, Akva-Plan NIVA 8. Marine Harvest 5, Lerøy Seafood 6, Grieg Seafood 7 105
Effekter på helse sykdom og velferd ved postsmoltproduksjon i semi-lukkede anlegg Døgnvariasjon i vannkvalitet i anlegg for postsmolt Kristin Kvamme, Camilla Diesen Hosfeld, Sigurd Handeland, Sveinung Fivelstad Døgnvariasjonen ble undersøkt i et vannforbruksforsøk som bestod av fire forsøksgrupper (postsmolt av Atlantisk laks, Salmo salar) og hvor spesifikk vanngjennomstrømning ble justert til henholdsvis 0.5 (kontroll), 0.4, 0.3 og 0.2 l/kg fisk/min (fisketetthet var 75 kg/m 3 i alle grupper). Resultatene viste at de høyeste nivåene av karbondioksid ble registrert i 0.2 l/kg fisk/min gruppen kl. 14. De høyeste konsentrasjonene av karbondioksid var mellom 20 og 25 mg/l. De fleste målingene i denne gruppen lå likevel mellom 13 og 20 mg/l. I 0.3 l/kg fisk/min gruppen var alle målinger under 13 mg/l, mens i kontrollgruppen (0.5 l/kg fisk/min) så var de høgeste registrerte konsentrasjonene på 6-7 mg/l. TAN (total ammonia nitrogen) i 0.4 og 0.5 l/kg//min gruppene var tilnærmet lik. De høyeste konsentrasjonene av TAN ble påvist kl. 19 om ettermiddagen i alle grupper og var betydelig høyere i 0.2 l/kg fisk/min gruppen. I dette forsøket var det også påvist en døgnvariasjon på 4-5 ganger fra laveste til høyeste TAN måling. Prosjektnummer: Prosjektleder: Sigurd Handeland/Sveinung Fivelstad Prosjektansvarlig institusjon: Uni Miljø/HiB Samarbeidende institusjoner: Uni Miljø, NOFIMA Program/finansieringskilde: FHF, Forskningsrådet, HiB 106
Gjentatt trenging og pumping av smolt reduserer kvalitet og velferd Å.M. Espmark, Ø. Aas-Hansen, J. Nilsson, Jelena Kolarevic, K.Ø. Midling, Myndighetene har meldt fra om at dagens rapporterte tall over svinn ikke er bærekraftig, og dermed uakseptabelt over tid. Ved Nofima jobber vi utfra hypotesen om at mye av svinnet skyldes multifaktorielle årsakssammenhenger mellom faktorer som fisken blir eksponert ovenfor i settefiskfasen. I løpet av ferskvannsfasen blir smolt utsatt for gjentatt håndtering i form av trenging, pumping, sortering, vaksinering, transport etc. Denne gjentatte og røffe behandlingen av sensitiv smolt kan føre til mindre robust fisk som er lite motstandsdyktig ovenfor infeksjoner og sykdom senere i livet. Som en del av dette arbeidet er det utført et langtidsforsøk for å se på effektene av gjentatt pumping og trenging av smolt i ferskvannsfasen, og hvordan dette påvirket fisken sin prestasjon etter sjøutsett. To grupper (kontroll + behandlet) ble plassert i 3m 3 kar med ferskvann. Den behandlede gruppen ble trengt og pumpet en gang per uke i fem uker. Etter 5. behandling ble begge gruppene satt over på sjøvann i innendørs 3m 3 kar på to ulike temperaturer (5 + 8 o C). Etter hver behandling i ferskvannsfasen ble det tatt prøver for fysiologisk stress av fisken samt at fisken ble skåret for eksterne velferdsskår. Etter sjøsett ble ikke fisken rørt før ved avslutning. Resultatene viste at fisken hadde signifikante høyere nivåer av glukose, laktat og kortisol etter hver behandling. Etter 2. behandling fikk den behandlede fisken synlige skinnskader og skjelltap som følge av pumping og trenging. Skjelltap på kontrollene ble oppdaget først etter 5. behandling, og nær smoltifisering. Andre forsøk i samme prosjekt har også vist at økt pumpehastighet og trenging alene fører til skjelltap. Ved avslutning av tre måneder i sjøvann hadde flere behandlede smolt synlige sår, og katarakt ble observert. En sjøvannstest før sjøsetting avslørte også at den behandlede fisken var dårligere smoltifisert enn kontrollfisken, målt ved plasma klorid, Na og K i blod og gjelle Na/K ATPase aktivitet. Veksten til den behandlede fisken var lavere enn kontrollfisken ved avslutningen av ferskvannsfasen, men fisken kompenserte for dette i løpet av sjøvannsfasen. En måned etter sjøutsett erfarte smolten satt ut på lav temperatur en akutt økt dødelighet, de fleste av de døde fiskene hadde åpne sår. Rett etter sjøutsett var det økt dødelighet blant kontrollene. Det foreslås at skjelltap utvikler seg til sår etter sjøutsett som etter en viss tid fører til dødelighet. Det foreslås videre at en viss håndtering, dog ikke røff kan være en fordel for overlevelse ved at fisken tilvennes den håndtering som er uunngåelig ved utsett. Videre forsøk er under planlegging der det ønskes å se om skjelltap utvikler seg til sår som gjør fisken mottakelig for infeksjoner. Prosjektnummer: 900660 (FHF) Prosjektleder: Åsa Maria Espmark Prosjektansvarlig institusjon: Nofima Samarbeidende institutter: HI Program/finansieringskilde: FHF 107
SWIM (Salmon Welfare Index Model) helhetlig vurdering av fiskevelferd Tore S Kristiansen, Lars H. Stien, Marck Bracke, Ole Folkedal, Paul Midtlyng, Jostein Pettersen, Øyvind Øverli, Marco Vindas, Olav Breck. I prosjektet Overall Welfare Assessment of Atlantic Salmon (SALMOWA, www.imr.no/salmowa) er det utviklet formaliserte modeller for helhetlig vurdering av velferd til laks i merder. Den enkleste versjonen av modellen, SWIM 1.0, er beregnet for oppdrettere og innholder 15 velferdsindikatorer: fem basert på miljøforholdene i merden: vanntemperatur, saltholdighet, oksygenmetning, vannstrøm, og belysning, to basert på observasjon av populasjonen i merden: appetitt og daglig fiskedødelighet og åtte basert på et mest mulig representativt utvalg av enkeltindivider i merden: antall lakselus, kondisjonsfaktor, grad av avmagring, ryggradsdeformasjon, smoltifisering, kjønnsmodning, finne- og hudskader. I en utvidet versjon av modellen har det senere blitt lagt til nye velferdsindikatorer beregnet for fiskehelsetjenestens kontrollører for å gjøre vurderingen enda mer presis (SWIM 2.0). Basert på tilsvarende prosedyre har en valgt individuelle indikatorer som tilstand (patologi) på øyne, hjerte, indre organer, gjeller, gjellelokk, muskel, vaksineskader, pluss informasjon om uttak av taperfisk og nekropsi på død fisk. Modellene ble sommeren og høsten 2012 evaluert i samarbeid med fiskehelsetjenesten på anleggene på 9 oppdrettslokaliteter med laks satt ut i mai juni 2012. Anleggene ble besøkt to ganger med 3 4 måneders mellomrom (sommer høst) og målt velferdsindikatorer i to merder hver gang (uttak av 20 individer per merd, til sammen 40 evalueringer, 360 fisk). Denne testen viste at vi kunne gjennomføre både SWIM 1.0 og 2.0 på ca 2 timer per anlegg, og at indikatorene var relativt lett å registrere i felt. Vi fant en del variasjon i velferdsindeks mellom anleggene og mellom merdene i anlegget. I begge periodene var det appetitt, dødelighet, taperfisk (Figur 11.1) og hud- og finneskader som trakk ned indeksen. For de individbaserte indikatorene er det viktig med representativ prøvetaking, og basert på våre resultater bør en nok gå opp til 40-50 fisk per merd, og at det lages en standardisert måte for å fange inn fisk med orkastnot. Prosjektnummer: 199728 (Forskningsrådet) Prosjektleder: Tore S Kristiansen Prosjektansvarlig institusjon: Havforskningsinstituttet Samarbeidende institusjoner: Norges Veterinærhøyskole, UMB, DLO (Nederland), Marine Harvest Program/Finansieringskilde: Havbruksprogrammet 108
Påvirkning av embryonalt stress på HPI (hypothalamus-hypofyse-interrenal)- aksens utvikling og funksjon i atlantisk laks (Salmo salar L.) Hanne Johnsen, Elin K. Sandaker og Helge Tveiten Utvikling av endokrine organer og faktorer involvert i regulering av HPI (hypothalamushypofyse-interrenal)-aksen finner sted i løpet embryogenesen og etter klekking hos fisk. Gener involvert i regulering av HPI-aksen inkluderer mc2r (melanocortin 2 reseptor), mr (mineralkortikoid reseptor) og paraloger av crf (corticotropin frigjørende faktor), pomc (proopiomelanocortin) og gr (glukokortikoid reseptor). Laksen utsettes normalt for såkalt sjokking ved øyerognstadiet for å sortere ut underutviklede og ubefruktede egg. Man vet ikke eksakt hvilken effekt denne behandlingen har på lang sikt. I denne studien ble tre grupper av egg og yngel gitt stressbehandlinger i form av kuldesjokk og lufteksponering i løpet av perioden fra øyerognstadiet til perioden før startfôring. En fjerde gruppe forble ustresset gjennom hele eksperimentet. Analysene viste at alle genene involvert i HPI-aksen ble nedregulert i stressede grupper sammenlignet med ustresset kontroll ved 880 døgngrader. Stressbehandlingene hadde ingen negativ effekt på vektutvikling og overlevelse. Uttrykket av dnmt1 (DNA (cytosin-5)- methyltransferase 1) og metyleringsanalyser av spesifikke genpromoterer kan avklare om det er epigenetiske mekanismer som er involvert i endringene i genutrykk. Denne studien tar sikte på å avklare hvordan stress tidlig i livet kan endre uttrykket av gener relatert til utviklingen av HPI-aksen og om slike endringer kan endre stressmestringsevner senere i livet. Den vil i så fall kunne bidra til produksjon av en mer robust laks. Prosjektnummer: 265957 (Forskningsrådet) - FP7-KBBE-2010-4 Prosjektleder: Helge Tveiten Prosjektansvarlig institusjon: Nofima Samarbeidende institusjoner: University of Crete Program/finansieringskilde: EU, COPEWELL A new integrative framework for the study of fish welfare based on the concepts of allostasis, appraisal and coping styles. 109
Effekter på helse, sykdom og velferd ved postsmoltproduksjon i semi-lukkede anlegg del D: Grenseverdier for karbondioksid for postsmolt. Sveinung Fivelstad, Camilla Diesen Hosfeld, Sara Calabrese, Sigurd Handeland og Kristin Kvamme Hensikten med dette forsøket var å undersøke CO 2 toleransen for postsmolt, samt utvikle en modell som kan beskrive vekstreduksjon som funksjon av CO 2 konsentrasjonen i vannet. Det ble undersøkt om det var mulig å påvise signifikante sammenhenger mellom fysiologiske parametre og tilvekst hos postsmolt eksponert for karbondioksid. Postsmolt av Atlantisk laks (Salmo salar) ble eksponert for 6 ulike CO 2 nivåer (2 mg/l (kontroll), 5-8 mg/l, 12-15 mg/l, 20-23 mg/l, 25-30 (mg/l) og 30-35 mg/l). Resultater fra vekst målingene tatt av individmerket fisk (n = 40) viser en signifikant reduksjon i SGR for fisk eksponert for CO 2 konsentrasjoner over 15 mg/l i første 20 dagers periode. I andre 20 dagers periode var denne effekten på SGR borte i gruppen på 20-23 mg/l. Videre viste resultatene fra blodprøvene at nivået av plasmaklorid og natrium blir gradvis redusert med økende CO 2 konsentrasjon, mens nivået av PCO 2, ph og HCO 3 - økte med økende CO 2 konsentrasjon. Prosjektnummer: 900895 (FHF) Prosjektleder: Sveinung Fivelstad Prosjektansvarlig institusjon: HiB Samarbeidende institusjoner: Uni Miljø, NOFIMA Program/finansieringskilde: FHF, Forskningsrådet 110
Effekt av trening av laks på tilvekst, kroppsform og overleving Bjarne Gjerde, Harald Takle, Ingrid Olesen og Ingunn Thorland Ein stor del av oppdrettslaksen har hjarte med avvikande morfologi og med betennelse og feitt i hjartehinna. Desse problema kan ha sin årsak i eit sub-optimalt produksjonsmiljø og som ein kanskje kan redusere ved å motivere/tvinge fisken til å symje over tid under sterkare straum enn normalt er. Tidlegare resultat tyder på at desse problema også kan ha ein arveleg komponent som i så fall gjer det mogleg med eit direkte utval for betre hjartehelse i avlsarbeidet. For vidare studiar av dette vart totalt 5150 presmolt (middel vekt 43 g) frå 100 familiar i august 2012 fordelt på fire kar. Fisken i to av kara gjekk på svak straum og fisken i dei to andre på sterk straum til november (84 dagar) då vekt (middel 83 g) og lengde vart registrert. Rett før denne 84 dagars testen vart 2000 av fiskane testa i ein kortvarig intens symjetest der ein registrerte kor lang tid det tok før kvar fisk ikkje makta å symje lenger. I november vart alle fiskane flytta til ein felles merd i sjøen der den gjekk fram til mai 2013, då vekt (middel 222 g) og lengde vart registrert og fisken fordelt på fire merdar (5 m x 5 m). Fisken i to av medane gjekk på naturleg straum (0-2 cm/sek) og fisken i dei to andre merdane vart gitt ekstra straum (20-30 cm/sek) fram til november 2013 då vekt (middel 1.97 kg) og lengde vart registrert. Fisken som gjekk på ekstra straum hadde lågare tilvekst (3% i ferskvatn og 16.9 % i sjøen) og kondisjonsfaktor (2% i ferskvatn og 4.9 % i sjøen) enn fisken som gjekk på svak (ferskvatn) eller naturleg (sjøen) straum. I ferskvatn var det ingen skilnad i overleving mellom fisk på sterk (99.1 %) og svak (99.2 %) straum, men i sjøen hadde fisken på ekstra straum høgare overleving (94.9 %) enn fisken på naturleg straum (89.7 %). Den genetisk korrelasjonen mellom evna til å halde ut i den kortvarige symjetesten og tilvekst i den etterfylgjande 84 dagars symjetesten eller tilvekst i sjøen var låg og ikkje signifikant ulik frå null. Dette tyder på at evna til å halde ut i den kortvarige symjetest ikkje er noko godt mål på fisken sin tilvekstevne. Den genetiske korrelasjonen mellom tilvekst på svak og ekstra straum var høg både i ferskvatn (0.97±0.03) og i sjøen (0.86±0.05). Det siste estimatet tyder på eit lite, men signifikant genotype miljøsamspel for tilvekst hos laks på svak og sterk straum og at ein difor bør teste fisken for tilvekst under straumtilhøve som ligg nær opp til det som er vanleg i kommersielle anlegg. Resultat av effekt av trening på hjartehelse finst i abstraktet på side? Prosjektnummer: 22 47 58 Regionalt forskingsfond Vestlandet. Prosjektleiar: Bjarne Gjerde Prosjektansvarleg institusjon: SalmoBreed AS Samarbeidande institusjonar: Nofima, NVH, Akvaforsk Genetics Center Program/finansiering: Regionalt forskingsfond Vestlandet 111
Distribusjon av virulensfaktorer og verts spesifisitet hos Moritella viscosa. Christian Karlsen a, Anette Bauer Ellingsen a, Christer Wiik-Nielsen b, Hanne C. Winther- Larsen ac, Duncan J. Colquhoun bd, Henning Sørum a. a Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet, Pb 8146 Dep., 0033 Oslo. b veterinær instituttet, Pb 750, 0106 Oslo. c Laboratory for Microbial Dynamics (LaMDa) og avdeling for farmasøytisk biovitenskap, farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo, Pb 1068, 0316 Oslo. d Universitetet i Bergen, Biologisk institutt, Pb 7803, 5020 Bergen. Bakterien Moritella viscosa forårsaker sykdommen vintersår i en rekke oppdrettsarter i Nord- Atlanteren. Det er tidligere vist at bakterien kan deles inn i to viktige genetiske subtyper, hvorav den ene er nesten utelukkende knyttet til sykdom i atlantisk laks (Salmo salar). Smitteforsøk av M. viscosa isolert fra norsk atlantisk laks er svært aggressiv i denne fiskearter, men resulterer i lavere nivåer av dødelighet på regnbueørret. Derimot gir M. viscosa isolert fra regnbueørret redusert dødeligheten både hos laks og regnbueørret. For å undersøke den mulige genetiske bakenforliggende årsaken til denne forskjellen i virulens har vi undersøkt 34 M. viscosa stammer isolert fra ulik geografiske opprinnelser og versarter. Det ble ved hjelp av transmisjonselektronmikroskopi verifisert at hos ti utvalgt stammer, som representerte de ulike gruppene, produserte alle viktige adhesjons strukturer som pili og flageller på overflaten. Videre ble alle 34 stammene undersøkt for forekomst / fravær av andre antatte virulens relaterte faktorer ved DNA analyser. Alle isolater var positive for type VI sekresjon ATPase (clpv), hemolysin coregulert protein (hcp), bacterioferritins (bfra og bfrb), lectin (hemg), fosfolipase D (pld), multifunksjonelle autoprocessing toksin (martxa), aerolysin (aer), invasin (inv), og cytotoksiske nekrotiserende faktor (cnf), med unntak av en lav virulente stammer der tilstedeværelse av cnf ikke kunne bekreftes. Produktet av en ABCtransportør, et metallbindende lipoprotein, ser ut til å produsere en avkortet versjon hos 11 fylogenetisk beslektet isolater. En antatt insekts relatert toksin kompleks (mitabc) ble imidlertid funnet utelukkende i "typiske" atlantiske laksestammer. Selv om våre data ikke entydig identifiserer gen/gener ansvarlig for M. viscosa dødelighet, støttet de opp om en genetisk divisjon hos M. viscosa og viser til eksistensen av en verts spesifikk virulens i "typiske" M. viscosa stammer fra atlantisk laks. Prosjektnummer: Coordinated Bacterial Virulence: Relevance in Winter Ulcer 216196/E40. Prosjektleder: Henning Sørum Prosjektansvarlig institusjon: Norges Veterinærhøyskole/Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Samarbeidene institusjoner: Universitetet i Oslo, SINTEF Trondheim, Norges Arktiske Universitet i Tromsø, Mainstream AS. Program/finansieringskilde: FORSKNINGSRÅDET Havbruk, FHF. 112
Vaksinebeskyttelse mot klinisk sykdom (sår og dødelighet) hos atlantisk laks etter vannbåren smitte med Moritella viscosa. Paul J. Midtlyng, Christian Wallace og Ragnar Thorarinsson Til tross for at all oppdrettslaks i Norge i en årrekke har vært immunisert med vaksiner som inneholder vintersår-komponent fortsetter sykdommen å forårsake sårdannelse og dødelighet langs store deler av kysten. Vi sammenfatter her resultatene fra tre forsøk der Atlantisk laks ble badsmittet med M. viscosa henholdsvis ca. 600, 1000 og 1500 døgngrader etter immunisering. Denne forsøksmetoden likner på «naturlig» vintersår-smitte, og regnes for å gi resultater som er mer relevante for praktisk oppdrett enn stikksmitte-forsøk. Resultatene viste at selv om de fleste kombinasjonsvaksinene på det norske markedet gir relativt langvarig beskyttelse mot vintersår, kunne man også se tydelige og trolig biologisk relevante forskjeller. Beskyttelsen var imidlertid ikke fullstendig, og forskjellene kom tydeligst fram når man tok hensyn til alle kliniske sykdomstegn (både sår og dødelighet). Målinger av antistoffnivået mot M. viscosa i de ulike forsøksgruppene ga dårlig samsvar med klinisk beskyttelse, noe som indikerer at dette ikke er et egnet verktøy for å sammenlikne ulike vaksineformuleringer med hensyn på vintersår-immunitet. Prosjektnummer: Prosjektleder: Prosjektansvarlig institusjon: Novartis Animal Health Samarbeidende institusjon: VESO Vikan Program/finansieringskilde: Novartis Animal Health 113
Vintersår utfordrende for fisken og en kamp mellom bakteriene? Christian Karlsen a, Erik Hjerde b Christin Vanberg a, Helene Mikkelsen c, Henning Sørum a a Institutt for mattrygghet og infeksjonsbiologi, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Pb 8146, 0033 Oslo, Norge Molekylære biosystemer, Institutt for Kjemi, Universitetet i Tromsø, Forskningsparken 3, 9037 Tromsø, Norge c Nofima AS, Pb 6122, 9291 Tromsø, Norge Flere typer bakterier kan ofte isoleres fra sår og hodenyre i fisk ved utbrudd av vintersår. Moritella viscosa er regnet som den årsaksgivende bakterien for utviklingen av sykdommen, mens det er usikkert i hvilken grad f.eks. Aliivibrio wodanis eller Tenacibaculum sp. påvirker sykdomsbildet. I denne studien er det brukt en cellekulturmodell for å undersøke effekten av A. wodanis på fiskeceller. A. wodanis festet seg til, men infiserte ikke cellene. Eksponering mot sekrerte A. wodanis produkter fra supernatenten førte til at fiskecellene rundet seg opp og løsnet fra underlaget. Dannelse av vakuoler inne i cellene ble også observert. Det ble videre registrert en nedbrytning av actinfilamenter som skadet cytoskjelettet til fiskecellene. Tilsammen indikerer disse observasjonene at A. wodanis utskiller toksiner til det extracellulære miljøet. For å studere den eventuelle patologiske effekten av A. wodanis og effekten ved en co-kultivering med M. viscosa ble det brukt en co-infeksjonsmodell. Grupper av Atlantisk laks ble enten badsmittet med bare M. viscosa, eller bare A. wodanis, eller begge bakteriene sammen. Både M. viscosa og A. wodanis ble reisolert fra ytre overflater og indre organer, fra både levende og døde laks igjennom studien. Dyrkningsforsøk ved in vitro cokultivering av begge bakteriene i samme medium viste at A. wodanis har en hemmende effekt på M. viscosa-vekst. Videre ble transkriptomikk utført for å undersøke genuttrykket til bakteriene fra implantatkulturer i bukhulen hos laks. Tilstedeværelsen av A. wodanis ser ut til å påvirke nivået av genekspresjon negativt i en rekke systemer som kan hemme M. viscosa når disse to bakteriene interagerer sammen. Prosjektnummer: Coordinated Bacterial Virulence: Relevance in Winter Ulcer 216196 (Fosrkningsrådet). Prosjektleder: Henning Sørum Prosjektansvarlig institusjon: Norges Veterinærhøyskole/Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Samarbeidene institusjoner: Universitetet i Oslo, SINTEF Trondheim, Norges Arktiske Universitet i Tromsø, Mainstream. Program/finansieringskilde: Havbruk, FHF. 114
Grunnleggende studier av bakterier som forårsaker vintersår: Moritella viscosa og Aliivibrio wodanis Anne Tøndervik, Håvard Sletta, Randi Aune, Per Odin Hansen, Kjell Josefsen, Geir Klinkenberg Bakteriene Moritella viscosa og Aliivibrio wodanis er knyttet til utviklingen av vintersår. Selv om vintersår er en utbredt sykdom som påfører oppdrettsnæringen store tap finnes det foreløpig lite kunnskap om den bakterielle sykdomsutviklingen. For å oppnå økt forståelse for infeksjonsprosessen og for hvordan de to bakteriene samvirker under patogenesen i utbrudd av vintersår er det i dette prosjektet lagt opp til en bred genombasert studie. Hovedmålsettingen er å identifisere viktige virulensfaktorer i de to bakteriene og å bruke denne kunnskapen i utvikling av bedre vaksiner og i forbedring av praktiske operasjoner for å hindre eller redusere utbrudd av sykdommen. For å gjøre gode genomstudier er det nødvendig med grunnleggende kunnskaper om bakterienes egenskaper bla når det gjelder vekst og metabolisme av næringstoffer. Videre er det også ønskelig å kunne generere mutanter av bakteriene, enten målrettet eller tilfeldige, for å kunne studere effekten av å inaktivere for eksempel virulensfaktorer eller andre komponenter som kan tenkes å ha en effekt på sykdomsutvikling og samvirket mellom bakteriene. For å studere mutantene på en effektiv måte er man også avhengig av å ha metoder som kan håndtere store antall stammer samtidig, såkalt high-throughput metodikk. I dette prosjektet presenterer vi resultater som viser hvordan M. viscosa og A. wodanis kan kultiveres på en måte som muliggjør reproduserbare studier av gen-uttrykk i bakteriene og hvordan dette gen-uttrykket påvirkes av betingelser i miljøet rundt bakteriene. Vi viser også utvikling og tilpasning av metodikk for å generere og å studere mutantsamlinger av bakteriene. Prosjektnummer: Forskningsrådet216196/E40 Prosjektleder: Henning Sørum Prosjektansvarlig institusjon: Norges Veterinærhøgskole Samarbeidende Institusjoner: Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø, SINTEF, Harvard Medical School, Universitetet i Umeå, Bernhard Nocht Institute for Tropical Medicine, Southern Research Institute in Alabama, Mainstream AS. Program/Finansieringskilde: Norges Forskningsråd, Havbruksprogrammet 115
Multilocus sequence typing (MLST) identifiserer epidemiske kloner av Flavobacterium psychrophilum in de Nordiske landene. Hanne Nilsen, a # Krister Sundell, b # Eric Duchaud, c Pierre Nicolas, c Inger Dalsgaard, d Lone Madsen, d Anna Aspán, e Eva Jansson, e Duncan J. Colquhoun, a Tom Wiklund b Flavobacterium psychrophilum er kausalt agens til «bacterial cold -water disease». Bakterien kan gi sykdom hos all laksefisk og er regnet som en av de mest tapsbringende sykdommer i regnbueoppdrett verden over. Det er få vaksiner på markedet og sykdommen kontrolleres ved hjelp av miljøtiltak og antibiotika. Studien beskriver en stor skala undersøkelse av populasjonsstrukturen til bakterien i fire nordiske land: Danmark, Finland, Norge og Sverige. Multilocus sequence typing (MLST) av 560 isolater fra forskjellige fiskearter og år, avdekket 81 forskjellige sekvenstyper fordelt på 12 klonale komplekser med nært beslektete isolater og 30 enkeltstående sekvenstyper. Den mest frekvente sekvenstypen (ST2) tilhørte det største komplekset (CC-ST10) hvor alle isolatene var fra regnbueørret. I Norge hvor BCWD har en kort historie (<10 år) var ST2 den eneste sekvenstypen i dette komplekset, et funn som støtter tidligere hypotese om en nylig introdusert sekvenstype i norsk regnbueoppdrett. Majoriteten av de enkeltstående sekvenstypene var fra andre laksefisk eller fra miljøet. Resultatene styrker antagelsen om at spredning av enkelte sekvenstyper av F. psychrophilum kan skje med salg av fisk og fiskeprodukter. Tilsvarende funn er gjort i andre undersøkte områder og studien representerer et betydelig tilskudd til kartlegging av den globale populasjonsstrukturen til F.psychrophilum. Prosjekt nummer: Forskningsrådet 202834 Prosjekt leder: Hanne Nilsen Prosjektansvarlig institusjon: a Veterinærinstituttet, Bergen, Norge Samarbeidende institusjoner: a Veterinærinstituttet, Bergen, Norge; b Åbo Akademi Universitet, Finland; c INRA, France; d Danmarks tekniske Universitet,, Frederiksberg, Danmark; e Statens veterinærmedicinske Anstalt, Sverige Program/finansieringsskilde: EU EMIDA ERA-NET project Control Flavobacteriaceae infections in European fish farms. 116
Smittemodell for atypisk Aeromonas salmonicida i berggylt Labrus bergylta Øyvind Vågnes 1, Kristin Almås 1,2, Hari Rudra 3, Eirik Biering 1 1 Veterinærinstituttet, 2 Universitet i Bergen, 3 Havforskingsinstituttet Utvikling av resistens mot kjemoterapeutika i lakseluspopulasjonar langs norskekysten har aktualisert bruk av reinsefisk. Det har her vore brukt ulike artar av leppefisk og rognkjeks. Både villfanga og oppdretta reinsefisk har vist seg å vere utsatt for ulike bakterieinfeksjonar. Oversikt over sjukdomsinnsendingar av leppefiskmateriale til Veterinærinstituttet i 2011 og 2012 viser at atypisk Aeromonas salmonicida er det hyppigst påviste sjukdomsagenset for dette materialet. For ein framtidig utvikling av vaksiner for reinsefisk vii etablering av gode smittemodellar for aktuelle agens vere sentralt. I studien presentert her blei det utført to smitteforsøk for å etablere ein smittemodell for atypisk Aeromonas salmonicida mot berggylt ( Labrus bergylta). I forsøk 1 blei oppdretta berggylt smitta med intraperitoneal (ip) injeksjon av to stammer atypisk Aeromonas salmonicida. Smittedosen brukt var 10 7 bakteriar. Kontrollfisk blei ip injisert med fysiologisk saltvatn. Total mortalitet blei notert for to kar for kvar gruppe. Ingen mortalitet blei observert for kontrollfisken. Mortalitet for ip-smitta fisk for stamme 1 var 85% og 90% og for stamme 2 70% og 80% for dei ulike forsøkskara. I forsøk 2 blei det gjonnomført ein kohabitantsmitte på oppdretta berggylt. Smitteagens i forsøket var dei to atypisk A. salmonicida stammene som vart brukt i forsøk 1. Kontrollfisken blei ip injisert med saltvatn. 50% av forsøksfisken i kvart forsøkskar blei ipsmitta med 10 7 bakteriar. Mortalitet blei undersøkt for 3 kar frå kvar gruppe. Total mortalitet for fisk smitta med bakteriestamme 1 var 40%, 37% og 40% for dei ulike kara. Ip-smitte mortalitet var 74%, 66% og 71%. Kohabitantsmitte mortalitet var 6%, 9% og 9%. For bakteriestamme 2 var total mortalitet 61%, 74% og 74%. Ip-smitte mortalitet var 89% for alle kar. Kohabitantsmitte mortalitet var 34%, 60% og 60%. Kohabitant-forsøket viste ein betydeleg stammerelatert forskjell i total mortalitet. Prosjektnummer:900818 (FHF) Prosjekleder: Eirik Biering Prosjekansvarlig institusjon: Veterinærinstituttet Samarbeidene institusjoner: Havforskingsinstituttet, Universitet i Bergen Program/finansieringkilde: FHF 117
Tidlig bakteriemi hos atlantisk laks (Salmo salar) og regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) ved badsmitte med Aliivibrio (Vibrio) salmonicida. Alexander Kashulin Molecular Biosystems Research Group, Institutt for Kjemi, Universitet i Tromsø, Norge. I desember 2013 presenterte vi en ny in vivo - modell for studier av utviklingen av kaldtvannsvibriose (KV) hos atlantisk laks (Salmo salar) i Journal of Aquaculture og rollen de forskjellige potensielle inngangsporter har for V. salmonicida ble studert. Resultatene fra studien viser klart at hud er en viktig inngangsport for bakterien. Det eksperimentelle designet resulterte i en ny, rask og kostnadseffektiv model for å studere KV og avslørte nye særtrekk hos patogenen. På tross av et høyt antall V. salmonicida i blodet, noe som ville ha forårsaket en kritisk systemisk sykdom hos andre arter, viste atlantisk lakseyngel normal oppførsel til forveksling lik det en ser hos frisk fisk. I denne neste studien er fenomenet evaluert ytterligere og virkningene av temperatur så vel som bakteriekonsentrasjon på effektiviteten i V. salmonicida sin overgang fra sjøvann til blod hos atlantisk laks er testet. I tillegg rapporterer vi detaljert dynamikk bak forekomsten av V. salmonicida i blodet hos atlantisk laks opp til 22 dager etter smitte. For å demonstrere modellens universelle verdi presenterer vi tidlig dynamikk i KV hos regnbueørret (Oncorhynchus mykiss). Denne fiskearten er kjent for å være mer resistant mot KV enn atlantisk laks og vi hypotetiserer molekylære forutsetninger for effektiv overføring av V. salmonicida fra sjøvann til blod hos de to artene. Våre studier har avslørt en kompleks dynamikk bak forekomsten av bakterier i blodet hos begge arter. Overføring av V. salmonicida fra sjø til blod hos atlantisk laks er registrert for suspensjoner av bakterier med konsentrasjoner lik eller høyere enn 3 x 103 CFU/ml i perioder med badsmitte av 10 minutters eller lengre varighet. Nivået, så vel som varigheten av bakteriemien, ble funnet å være temperaturavhengig og avhengig av den initielle konsentrasjonen av patogenen i sjøvann. Regnbueørret viste et lavere nivå av V. salmonicida i blodet så vel som en mer protrahert bakteriemi sammenlignet med atlantisk laks. Prosjektnummer: ikke aktuelt. Prosjekleder: Henning Sørum, Seksjon for mikrobiologi, immunologi og parasittologi, Institutt for mattrygghet og infeksjonsbiologi, NMBU Veterinærhøgskolen, Oslo, Norge. Prosjekansvarlig institusjon: NMBU Veterinærhøgskolen, Oslo, Norge. Samarbeidene institusjoner: Universitet i Tromsø. Program/finansieringkilde: ikke aktuelt/egen finansieringkilder av deltakere. 118
Studier av delesjonsmutanter av Francisella noatunensis ssp. noatunensis og deres potensiale som vaksiner Elisabeth O. Lampe 1, Carl Zingmark 2, Espen Brudal 3,1, Anne-Lise Rishovd 1, Jeanette Bröms 2, Anders Sjöstedt 2, Gareth Griffiths 4 and Hanne C. Winther-Larsen 1. 1 Laboratory for Microbial Dynamics (LaMDa) og avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Universitetet i Oslo, Norge. 2 Avdeling for klinisk mikrobiologi, Umeå Universitet, Umeå, Sverige. 3 Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet, Oslo, Norge. 4 Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo, Norge Sykdom er utvilsomt en faktor som har gitt torskeoppdrettsnæringen i Norge betydelige problemer og økonomiske tap. Francisellose er en av de viktigste sykdommene i norsk oppdrett av Atlantisk torsk og uten en kommersielt tilgjengelig vaksine mot francisellose, er det ikke økonomisk hensiktsmessig å drive oppdrett av Atlantisk torsk i Sør-Norge i dag. Sykdommen forårsakes av den intracellulære bakterien Francisella noatunensis ssp. noatunensis (i tekst: F.n.n.) som er i stand til å infisere og formere seg i torskens makrofager. Francisella noatunensis sp. har vist seg å kunne gi sykdom hos flere arter av oppdrettsfisk, inkludert laks i Chile, slik at vaksineutvikling er nyttig også i et globalt perspektiv. Vi studerer mulighetene for å bruke delesjonsmutanter av F.n.n. som en levende svekket vaksine mot francisellose, da dette generelt gir best beskyttende effekt mot intracellulære bakterier. Vi har konstruert delesjonsmutantene i F.n.n., der gener som koder for virulensfaktorer hos beslektede bakterier i genus Francisella, er fjernet. Vi studerer effekten av å fjerne de potensielle virulensfaktorene gjennom å gjøre infeksjonsforsøk i ulike modeller som fiskecellelinjer, primærceller fra torskens hodenyre og sebrafisk. Foreløpige resultater indikerer en manglende evne til replikasjon av to delesjonsmutanter i en sebrafiskembryomodell der bakteriene injiseres intravaskulært to dager etter befruktning og observeres en uke. Studier av mutantenes evne til å gi sykdom vil gjøres i voksen sebrafisk om kort tid og resultatene vil presenteres på konferansen. Prosjektnr.: - Prosjektleder: Hanne Winther-Larsen Prosjektansvarlig institusjon: Universitetet i Oslo Samarbeidende institusjoner: Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet og Avdeling for klinisk mikrobiologi, Umeå Universitet Finansieringskilder: UiO, Høyesterettsadvokat Per Ryghs legat og Statsminister Gunnar Knudsen og hustru Sofie født Cappelen familielegat. 119
Hva er forskjellene mellom marin SAV2 og SAV3 på lokalitetsnivå? Mona Dverdal Jansen Pankreassykdom (PD) er en viktig sykdom i norsk akvakultur, og har vært forårsaket av salmonid alphavirus (SAV) subtype 3. I 2010 ble en ny SAV subtype, marin SAV2, for første gang påvist i Norge, og disse to subtypene forekommer i dag som to separate epidemier. Det har vært diskusjon rundt mulige forskjeller i den kliniske manifestasjonen av PD forårsaket av de to SAV subtypene og om sykdom forårsaket av marin SAV2 gir et mildere sykdomsforløp enn SAV3. Et epidemiologisk studie som inkluderte 124 lokaliteter med PD diagnostisert i 2012 ble gjennomført. Målet var en beskrivelse av de kliniske manifestasjonene på PD som ble observert ved lokalitetene for deretter å undersøke om det var forskjeller mellom lokalitetene avhengig av hvilken SAV subtype som forårsaket PD utbruddet. Resultatene tyder på at det er lavere dødelighet og mildere kliniske tegn ved PD utbrudd forårsaket av marin SAV2 enn det er ved utbrudd forårsaket av SAV3. Ved lokaliteter der det ikke var rapportert om økt dødelighet i forbindelse med PD utbrudd var det ingen forskjell i dødelighet mellom SAV subtypene. Det var heller ingen forskjell i resultatene ved slakt. Prosjektnummer: 900799 (FHF) Prosjektleder: Hilde Sindre Prosjektansvarlig institusjon: Veterinærinstituttet Samarbeidende institusjoner: PatoGen analyse AS, MSD, Marine Harvest Program/finansieringskilde: FHF (Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond), PatoGen analyse AS, MSD, Marine Harvest 120
Er det vesentlige forskjeller mellom SAV2 og SAV3 fra norske PD-utbrudd? Torunn Taksdal, Britt Bang Jensen, Inger Böckerman, Ingebjørg Modahl, Monika Jankowska Hjortaas, Anne Ramstad & Hilde Sindre Veterinærinstituttet og VESO Vikan I 2011 ble en ny variant av PD-virus (= salmonid alphavirus, SAV) for første gang oppdaget i Norge, i et oppdrettsanlegg med lav dødelighet nord for PD- smittet sone. PD er en meldepliktig sykdom, og næring og myndigheter trengte ny kunnskap for å kunne håndtere den nye situasjonen på best mulig måte. Den nye varianten ble karakterisert som en marin SAV subtype 2. Tidligere har bare subtype 3 blitt påvist i her i landet. Et stort smitteforsøk for å sammenligne betydningen av de to virusvariantene under ellers like forhold ble derfor gjennomført. Laks ble smittet eksperimentelt med SAV2- og SAV3-stammer fra seks forskjellige PDutbrudd i Norge. Forsøket ble gjennomført med tre kar med laks for hvert av de seks virusisolatene pluss tre kontrollkar. Forsøksfisken ble smittet på naturlig måte via vann, ved hjelp av en kohabitant smittemodell der «bærerfisk» i hvert kar fikk en injeksjon med virus. Dødeligheten var høyest 4-5 uker etter at smittet «bærerfisk» var satt i forsøkskarene. Akkumulert dødelighet hos forsøksfisken varierte mellom 10 og 17% i SAV3-karene og mellom 1 og 3% i SAV2- karene. Statistisk analyse viste ingen signifikante forskjeller i dødelighet mellom SAV2- og kontrollkarene, mens SAV3 ga signifikant høyere dødelighet. Det ene SAV3-isolatet ga signifikant lavere dødelighet enn de to andre SAV3-isolatene. Ved avslutning av forsøket etter 12 uker, veide fisken i alle SAV-smittete kar mindre enn kontrollfisken. Det var ikke statistisk signifikante vektforskjeller mellom SAV2 og SAV3- smittet laks. Resultater av virologiske, serologiske og histologisk undersøkelser vil bli presentert. Prosjektnummer: FHF 900799 Prosjektleder: Hilde Sindre Prosjektansvarlig institusjon: Veterinærinstituttet Samarbeidende institusjoner: VESO Vikan Program/finansieringskilde: Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) 121
Kan utskillelse av sykdomsfremkallende virus fra død infisert laks bidra til smittespredning? Anne Stene, Audny Hellebø, Vidar Aspehaug Virussykdommer representerer en stadig større utfordring i forbindelse med oppdrett av laksefisk. For å kontrollere disse sykdommene, er det viktig å identifisere smitteveier og potensielle vektorer som kan bidra til spredning. Laks har høyt fettinnhold i vevet: Noe av dette fettet lekker ut fra dødfisk under nedbrytning. Dette fettlaget er blitt analysert med realtime PCR og ulike virus er blitt påvist. PD-viruset er dyrket i cellekultur for levedyktighet. Studiene viser at slike fettlag kan inneholde levedyktige virus. Denne fettfilmen kan dermed fungere som en abiotisk vektor for sykdomsspredning. Siden den finnes på vannoverflaten, kan vind og havstrømmer bidra til å transportere viruset over store avstander. Prosjektnummer: 900721 (108/2008) (FHF) Prosjektleder: Audny Hellebø Prosjektansvarlig institusjon: Møreforsking Marin Ålesund Samarbeidende institusjoner: Høgskolen i Ålesund, PatoGen Analyse AS Program/finansieringskilde: Havbruk/FHF (Møre og Romsdal Fylke) 122
Sporing av spredningsveier for VHS-virus i danske ferskvannssystem ved hjelp av vannkontakts- og genetisk slektskaps-analyser Anja B. Kristoffersen 1, Peder Jansen 1, Henrik Korsholm 2, Helle Frank Skall 3,4, Nils Jørgen Olesen 3, Britt Bang Jensen 1 1 Veterinærinstituttet, Oslo, Norge 2 Ministeriet for Fødevarer, Landbrug og Fiskeri, Glostrup, Danmark 3 DTU Veterinærinstituttet, Frederiksberg C, Danmark 4 Aarhus Universitet, Institut for Husdyrvidenskab, Aarhus N, Danmark Størsteparten av de danske oppdrettsanleggene for regnbueørret produksjon benytter ferskvann og produksjonen foregår gjerne i jorddammer i tilknytning til vassdragssystem. Sykdommen Eggtvedtsyke, forårsaket av VHS-viruset, var tidligere en stor tapsfaktor i denne produksjonen, men er nå utryddet fra dansk produksjon av laksefisk etter iverksettelse av omfattende bekjempelsestiltak over mange år. Spredningsveiene for viruset mellom anlegg har imidlertid ikke været analysert vitenskapelig. Her presenterer vi en analyse av historiske data om påvisning av sykdomsutbrudd og VHS-virus ved danske oppdrettsanlegg. Dataene dekker perioden 2004-2009 og omfatter totalt 145 danske oppdrettsanlegg som har produsert regnbueørret innen perioden. I perioden er det påvist VHS-virus 62 ganger på 43 forskjellige anlegg, hvorav full lengde G-protein genet er sekvensert for 47 virus påvisninger i 34 forskjellige anlegg. Vi benytter samme statistiske modelltilnærming til å analysere disse dataene som tidligere er brukt til å analysere spredningsveier for ILA-virus i marin lakseproduksjon i Norge, men der sjøavstander mellom anlegg er erstattet av avstander oppstrøms og nedstrøms i danske vassdragssystem. Hypotesene som testes er om spredningen synes knyttet til smittekontakt gjennom vassdragsnett, eller om luftavstander mellom anlegg forklarer spredning like godt. Videre tester vi forskjellen mellom sannsynligheten for spredning nedstrøms og oppstrøms i vassdragsnettverkene, for å belyse i hvor høy grad virus sprer seg med smittet fisk oppstrøms eller kun sprer seg passivt nedstrøms. Endelig vil vi bruke modellen til å beregne mest sannsynlige spredningshistorie for VHS-utbruddene i danske oppdrettsanlegg i studieperioden. Prosjektnummer: 218985 (Forskningsrådet) Prosjektleder: Britt Bang Jensen Prosjektansvarlig institusjon: Veterinærinstituttet Samarbeidende institusjoner: Technical University of Denmark (Denmark), National Veterinary Institute (Denmark), Agence nationale de sécurité sanitaire (France), Friedrich- Loeffler Institut (Germany), Institut Francais de recherche pour l'exploitation de la mer (France), Institut de Recherche pour le Developpement (France), Norwegian Computing Centre (Norway) Program/finansieringskilde: HAVBRUKS / EU 123
Proteinskum og betydningen av dette for spredning av ILA-virus Audny Hellebø, Per Anton Sæther, Per Helge Bergtun, Magnus Devold, Vidar Aspehaug Infeksiøs lakseanemi (ILA) er en alvorlig virussykdom i norsk lakseoppdrett. Viruset smitter horisontalt og det er diskutert hvorvidt det også smitter vertikalt. I dette studiet har vi undersøkt en mulig mekanisme for horisontal smitteoverføring mellom anlegg. Proteinskum dannes når fisk håndteres og stresses. I studiet har en gjennomført karakterisering av proteinskum. For å vurdere hvorvidt proteinskum kan bidra til smitteoverføring har en valgt et risikobasertoppsett og prøvetatt proteinskum i brønnbåt etter transport av ILA syk fisk. Ved Real-Time RT-PCR har en analysert for ILA-viruset i proteinskum og ved inokulering på celler har en undersøkt om viruset er infektivt. Betydningen av funn i studiet for næringen vil bli belyst. Prosjektnummer: 200498 (Forskningsrådet) Prosjektleder: Vidar Aspehaug Prosjektansvarlig institusjon: Marine Harvest Samarbeidende institusjoner: Møreforsking Ålesund, Bømlo Brønnbåtservice, PatoGen Analyse AS Program/finansieringskilde: Havbruk/Forskningsrådet 124