OBJEKTIVETSUUBJEKTIVITET Underveis-rapport for prosjektet pr. 25.februar 2014. (Rev. 18/3/2014) Hvordan FORTSATT stå i mot Presset Prosjektbeskrivelse. En undersøkelse av mulighetene for økt emosjonalitet, ved bruk av et sterkt personlig og strengt subjektivt fortellerpespektiv i bevisst narrativ film. Kan jeg oppnå en større identifikasjon, sympati og et forestillingsmessig sterkere engasjement hos publikum ved å anvende en streng håndhevelse av det subjektive fortellerstandpunkt. Der jeg aldri viser publikum mer enn det filmens protagonist ser eller opplever? Med en spillefilm som programmets kunstneriske arbeide, og med en kritisk refleksjon vil jeg utforske og utdype : -Betydningen i valg av fortellerstandpunkt, filmens point of view -for å oppnå en større emosjonalitet og identifikasjon. Er det mulig å forsterke opplevelsen av tilstedeværelse for publikum i forhold til mine tidligere filmer? -En utdypning av begrensningene og mulighetene i å benytte virkemidler fra kunstfilmens subjektive fortellerspråk -i en mer karakterdrevet og handlingsdrevet film. -Jeg ønsker å diskutere ulike virkemidler for en økt sympatisering med historiens protagonist.
Hva har skjedd. Endring og valg av prosjektets kunstneriske arbeide (film) ble nevnt ved forrige rapportering. Her er en kort oppsummering. Kort om beslutningen og produksjonen; Med bakgrunn i et ønske fra produsentene i Paradox om å styrke finanisieringen av spillefilmprosjektet PORNOGRAFEN og forskyve opptaksperioden ytterligere, ble det fattet en beslutning om å hente fram mitt neste filmprosjekt TUSEN GANGER GOD NATT og utrede mulighetene for at dette kunne finansieres og produseres i løpet av 2012 og 2013. Det viste seg å la seg gjøre. En endring av selve det kunstneriske arbeidet ble også gjort i samråde med mine prosjektmedarbeidere på Lillehammer; Stenderup/Baldvinsson/Hammerich og prosjektets karakter ble vurdert som et enda sterkere prosjekt for problematiseringen som reises i prosjektet OBJEKTIVETS SUBJEKTIVITET. Filmen ble opptatt sommeren og høsten 2012 fram til jul samme år. Jeg ønsket hele tiden å arbeide videre med erfaringene fra bruken av et subjektivt fortellerstandpunkt i utviklingen av PORNOGRAFEN. Nå ble dette brukt videre i utviklingen, manuskriptarbeidet og opptaket med TUSEN GANGER GOD NATT. Det ble denne filmen som skulle definere dette forskningsarbeidet og utgjøre prosjektets sentrale kunstneriske arbeide. For å få en endelig finansiering på plass valgte jeg å gjøre filmen på engelsk og det er den franske skuespilleren Juliette Binoche som spiller Rebecca. Danske Nikolaj Coster-Waldau spiller Marcus, og to unge irske debutanter spiller Rebeccas to døtre. Opptakene startet i slutten av september i Kenya. Siden gjorde vi opptak i Afghanistan før vi startet opp selve hovedbolken i Dublin, Irland. De første tre ukene av desember utgjorde den siste delen av opptakene og ble gjort i grenseområdene mot Algerie i Marokko. Kort om TUSEN GANGER GOD NATT; Historien bygger på mine egne erfaringer som journalist og fotograf i konfliktområder på 1980-tallet og påny de senere år. Konflikten mellom arbeidet man elsker og den nærmeste familie som man elsker og verdsetter høyt. Et dilemma mellom å leve et liv som fotograf og formidler der bildene og historiene kan påvirke både opinion og politikere. Påvirke beslutninger som endrer eller får en konflikt til å opphøre mot og et mer ordinært liv hjemme med venner og familie.
Ved å gjøre fotografen som har sitt arbeid ute i verdens konfliktområder til en kvinne forsterker jeg nettopp synligheten i tematikken. Hadde fotografen vært en mann ville dette vært vanskeligere å se. Ved å bruke svært private erfaringer og mennesker jeg lever tett med i det daglige har dette også blitt det mest personlige prosjektet jeg noensinne har laget. Det er like mye et prosjekt som krever mitt største mot, som det krever min erfaring. Historiens protagonist er Rebecca, en av verdens fremste krigsfotografer som blant annet (og i dette tilfellet) jobber for New York Times. Hun er bosatt utenfor Dublin og er gift med Marcus. Sammen har de to barn, Lisa (8) og Steph (14). Når Rebecca i starten av historien følger en kvinnelig selvmordsbomber i Afghanistan blir hun alvorlig skadet og Marcus reiser for å hente henne hjem til barna og hjemmet deres i Irland. Han forteller henne at han ikke lenger orker et slikt liv, i frykt for de farer som omgir henne og all den uro som også setter seg i den eldste datteren deres. Hun sier at hun ikke skal tilbake til krigsområder igjen og forsøker å kjempe tilbake familien og deres tro på henne. Men å holde sitt løfte er ikke like lett. Filmen er et karaktérdrama.
Fra manuskript til opptak til etterarbeid. Ved forrige rapportering av prosjektet (01.02.13) var utviklingen av filmen i sin klippefase. Jeg hadde formulert et verktøy som alle de involverte skulle kunne identifisere og forstå lett; Et sett med regler. Reglene skulle tydeliggjøre hvilke rammer og begrensninger i fortellerspråket jeg ønsket å bevege meg innenfor. Hva vi kunne tillate oss og i enda større grad hva vi ikke kunne tillate oss. Reglene bygget opp rundt en Hovedregel; Vi skal som publikum aldri vite noe mer enn det Rebecca vet. Og Rebecca skal ikke vite noe om historien eller plottet vi forteller -som vi ikke vet. I denne filmiske form tar vi dette på alvor. Bare Gud kan oppfatte verden som filmer ofte tillater seg -i det delte perspektivet. En dobbeltfiksjon. Jeg vil med andre ord insistere på at vi i denne filmen ikke kan tillate oss å oppleve noe annet enn det hovedpersonen kan oppleve. Vi opplever kun verden fra vårt eget, ene perspektiv. Det er dette filmen skal forholde seg til. Det er også dette denne forskningen tar på alvor. Dette ga oss et sett med rammer og begrensninger som utelukket svært mange måter å sette opp historien på, men utelukket også svært mange muligheter å forføre sitt publikum på. Vi kunne ikke klippe til en parallell situasjon men kun være hos filmens protagonist. Skulle jeg kunne klare å oppnå en sterk emosjonell relasjon til min sammensatte, komplekse og ikke alltid sympatiske protagonist ville jeg måtte være lojalt sammen med henne i enhver situasjon. Kjenne og formidle hennes psyke og hennes dilemma. Frustrasjonen som naturlig dukker opp i dette arbeidet oppstår først og fremst i fasen der alle prosjektets medarbeidere, filmarbeidere, produsenter som skuespillere må bli kjent med årsaken bak reglene, fastheten og måten reglene skal forstås.
Det var mye å hente for enkelte av medarbeiderne fra tidligere samarbeid med spillefilmene mine "Hawaii-Oslo" og "deusynlige" der jeg introduserte deler av et slikt regelverk. Men denne gangen har premisset vært radikalt strengere håndhevet, og begrensningene langt flere. Manusarbeidet ble foreløpig avsluttet i mai 2012. Frustrasjonene var nedkjempet og det fantes en unison forståelse og begeistring for hva jeg ønsket å oppnå med disse rammene. Fra dette punktet ønsket jeg å åpne opp for dialogen med skuespillere og fastsette opptaksstedene før vi gikk den siste runden med manuset før opptaksstart i slutten av september. Historien hadde fra starten av manuskriptprosessen Rebecca som omdreiningspunkt. Hun var filmens protagonist men jeg opererte med flere parallelle historier. Marcus sitt liv
hjemme, den eldste datteren Steph sitt savn og ikke minst, selve Hjemmet deres -utgjorde alle sentrale karakterer i historien. Disse måtte forvaltes videre, men for å holde på mitt ønske om et fullstendig lojalt forhold til Rebecca sin historie kunne vi utelukkende være med og hos Rebecca til enhver tid. Dette skulle være historien om Rebecca og familien. Rebecca v.s. de hun elsker aller høyest. Rebecca representerer selve Kallet hun bærer mens familien representerer kjærligheten i henne. Mitt valg om å håndheve det strengt subjektive fortellerperspektivet reiste flere sentrale problemstillinger som påny ble møtt med stor motstand. I møte med med-manusforfatterne, produsenter og eksterne konsulenter ble innledningsvis vist stor motstand. Nå ble dette påny aktualisert og fortsterket i møtet med skuespillerne. Det var vanskelig å få den mannlige hovedkarakterens skuespiller, Nikolaj Coster-Waldau, til å forstå hvordan jeg som historieforteller skulle klare å balansere hans historie uten at denne ville lide. Det at vi ikke fikk anledning til å oppleve noe av hans karakter sine opplevelser i sine egne "rom" -var et sentralt tema. Videre ble dette også reist av Juliette Binoche på vegne av historien og de øvrige karakterene. Det var sentralt for meg å fremheve at jeg utelukkende ønsket å utdype en kompleksitet og et tydelig motsetningsforhold i Rebecca. For å forstå dette motsetningsfyllte forholdet var det nettopp familien slik Rebecca opplever den, og familien fortrinnsvis legemliggjort i nettopp møtet med datteren Steph -som var den mest sentrale aksen i dramaet. Det rent innholdsmessige valget i å bruke datteren som representant for familiens smerte og frustrasjon var lett å akseptere for alle. Men ved å velge bort mulighetene for å vise denne smerten ved ikke å delta i den, annet enn sammen med Rebecca var problematisk. Denne usikkerheten farget mye av forarbeidet fra mine første møter med skuespillerne og fram til de siste ukene før opptakene startet. De satte meg på prøve i å artikulere min problemstilling og mitt ønske. De viste en intelektuell forståelse og en støtte for enhver ramme jeg som kunstnerisk leder ville ta for å fortelle historien, men deres faglige tvil preget dem helt fram til opptaksstart. Denne tvilen satte preg på det kunstneriske temperamentet.
Dette subjektive perspektivet, dette subjektive objektivet -skulle de neste månedene skildre historien på en måte de ikke hadde opplevd å jobbe før. Men spørsmålet fortsatte allikevel å ligge der i bakgrunnen; -For er det verdt prisen vi må betale, for å vise og speile Rebecca sin historie ved IKKE å kunne vise hennes barn og Marcus sin tilværelse hjemme når hun ikke er tilstede selv? Dette ville jo nødvendigvis bare fylle ut hennes historie, og vår opplevelse av henne dilemma. -Hvor settes grensen mellom hva som er lov og hva som ikke er lov? -Finnes det nok eller øvrige komparative arbeider vi kan studere for å se virkningene, for å se at dette har noe for seg? Ved gjennomkjøring av noe materiale etter de første ukene med opptak var støtten fra alle de involverte og skuespillerne i særdeleshet sterk og tydelig. En lettelse hos alle.
Klippingen av filmen startet på hotellet i Marokko parallellt med de siste ukene med opptak i ørkenen like ved. Den ble siden flyttet til Stockholm og til slutt til Oslo der klippen ble låst i begynnelsen av juni 2013. Det var i klipperommet de nye og definitivt sterkeste slagene skulle stå i månedene framover. For på tross av at opptaksmaterialet er farget av hovedkarakteren sitt strenge fortellerperspektiv, er nettopp klippeprosessen en åpen og påny søkende periode i en film sin tilblivelse. For også her oppsto muligheter for å utdype men ikke minst skape større suspens i dramaet om vi fortalte flere av scenene som om det ble opplevd av andre karakterer. Fortrinnsvis datterens perspektiv, men også mannen sitt perspektiv. Det var påtrykk fra både klipperen Sofia Lindgren og fra produsentene at reglene mine måtte vurderes påny av meg, da de "nye" løsningene frigjorde nye muligheter og nye lag i historien. Muligheter som de alle ønsket at jeg skulle vurdere sterkt. Dette kunne oppsummeres som en ny vurdering av regelverket ; Fortolkning av regelverket. Fravik og tolkning. Filmens objektive behov v.s. historiens subjektive behov. Bruk av blikk som rettesnor for det neste klipp og fraviket av dette. Klipperen var hele tiden lojal mot både prosjektet og min idé, men det var også hennes oppgave å utfordre materialet og meg på de nye lagene hun fant i historien, og de nye mulighetene dette ga oss. Jeg vil ikke gå så langt som å si at dette ble til konflikter, men på dette tidspunktet er prosessen mot en ferdig klipp alltid preget av en uro og et søkende vesen. Skal jeg få det beste ut av mine medarbeidere må jeg la de få ta stor del av diktningen og tilblivelsen. En film lages ikke av meg alene, men skal derimot til enher tid styres av min visjon mot et mål jeg har definert. Ved å prøve ut disse alternative modellene med flere perspektiv i klippingen var det i sum tydelig at reglene og min forskning mot en sterkere emosjonell relasjon til hovedkarakteren, Rebecca har en pris rent kunstnerisk. En "friere" tolkning der vi fraviker det ene perspektivet til fordel for flere perspektiv forsterker spenningen og suspensen i filmen. Den kan med andre ord bli mer underholdende, utfra begrepet populær film, om vi åpner opp for flere perspektiv. Prisen å betale for dette skiftet, denne endring fra det ene strenge fortellerperspektivet med Rebecca i sentrum av fortellingen -til flere perspektiv og en mer ordinær struktur ville altså dreie filmen mot en mer tilgjengelig film men også en mer ordinær hovedkarakter. Det var ikke mitt ønske å lage en så tilgjengelig film som mulig, men snarere fortsette å søke etter hvordan vi ved å skildre en mer sammensatt karakter allikevel kan oppnå en større og sterkere identifikasjon hos publikum. Hvordan valget av de historier vi i dag velger å fortelle begrenser seg til tydelige og mer gjenkjennelige hovedkarakterer. Karakterer vi i bunn kan forstå og identifisere oss med.
Ved å velge en mer sammensatt og til tider svært usympatisk karakter vil vi med andre ord måtte finne fram til nye fortellergrep og nye perspektiver om vi skal klare å bruke disse som våre protagonister i våre historier. Men nettopp disse sammensatte karakterene er også langt mer gjenkjennelige for oss. De er mer realistiske og troverdige. Vi er alle mer lik disse karakterene enn de vi opplever på film generellt. En delvis usympatisk og kompleks protagonist vil fordre et strengere og langt mer subjektivt og personlig orientert fortellerperspektiv. Det ble tydelig i diskusjonene som farget den siste delene av klippeprosessen, og derfor opprettholdt vi alle fokuset om å fortsette og følge reglene og det subjektive perspektivet både i de siste månedene av klippingen og lydarbeidet som nå tok til. Hugo Ekornes var filmens lyddesigner og målet med prosessen var å utfordre både publikums opplevelse av en realstisk lyd ved å subjektivisere lydbildet uten at opplevelsen av realisme forsvant.
Det opprinnelige lydbildet ble renset for den lyden vi ikke ønsket, men også tilført nye og mer subtile lag. Hvor går grensen mellom et lydbilde og musikk og hvordan "stemme" hele lydbildet, de realistiske lydene -rent musikalsk? Med andre ord; Hvilken toneart legger vi hele lydbildet i? Dette var en svært konsentrert men også innholdsmessig krevende prosess. Det er lite rom for feiling i en avsluttende fase av filmens tilblivelse som har en klarere og strengere deadline enn de øvrige. Et ønske om et dempet og akustisk uttykk i musikken ble dannet på bakgrunn av det "akustiske uttrykket" jeg ville farge filmen med. Et musikalsk uttrykk som forsterket henne psyke, nevroser og fortvilelse. Men også et valg som dempet det episke utrykket. -Et uttrykk som står i kontrast til den subjektive følelsen jeg ønsket å oppnå. Avslutningen. TUSEN GANGER GOD NATT hadde sin førpremierer ved den internasjonale filmfestivalen i Montreal i slutten av september og ved den internasjonale festivalen i Chicago to uker senere. Ved begge festivalen mottok filmen juryens hovedpriser. Den norske premieren på filmen var i midten av oktober, den internasjonale premieren er i England og Irland den 2.mai 2014. i resten av verden i løpet av høsten 2014 og vinteren 2015. TUSEN GANGER GOD NATT og undertegnede mottok også det norske filmkritkerlaugets "Filmkritikerprisen 2014" for beste norske film gjennom det seneste året.
Arbeidet med prosjektmedarbeiderne. Prosjektets medarbeidere har vært Sveinbjörn Baldvinsson, Rumle Hammerich og Thomas Stenderup. De har vært deltakende i en dialog omkring utformingen av manuskriptet, en fortolkning av problemstillingen i forhold til valget av historie og stil, klipping og ferdiggjøring av filmen. Deres deltakelse vil også være sentralt i utformingen av min skriftlige refleksjon. Tematikken for denne proseessen har bl.a. vært: -Forståelsen og fortolkningen av Regelverket. Hvordan skape grenser for det tillatte og det forbudte filmspråket. Det Rebecca vet, det vet vi. Det vi vet, det vet Rebecca. -Resultatet av valgene som ble tatt i manuskriptutviklingen og som siden ble forsterket i klippingen av filmen. -Avdekke flere lag i filmens hovedkarakter gjør at filmen kan oppleves som identitetskapende. -Alternative tilnærmingsmodeller. -Komparative arbeider. -Kunstfilmen v.s. kommersiell film. Forståelse, grenseoppgang, fortokning og formidling av dette overfor de berørte. Leder for gruppen har vært Thomas Stenderup. Problemstillinger. Hvordan skildre hovedkaraktenes person og personlighet. Hennes uttrykk, psyke, angst og nevroser? Hvordan behandle og framstille dem? Visuellt og audiovisuellt? Hvordan forholde seg til et tenkt eksperiment v.s. Kravet om en bred og tilgjengelig film. Hvordan jobbe med nøkkelmedarbeider og bygge opp deres entusiasme rundt problemstillingen og prosjektet i midten av en stor filmproduksjon? Hvordan tillempe reglene til historier med flere hovedkarakterer. Hvordan balansere en sterk personlig fortolket og fortalt historie mot de komersielle ønskene fra de som har finansiert en 41 millioner kroners filmproduksjon? Hva skiller film fra øvrig kunstnerisk virksomhet. Forståelse og akseptanse for prøving, forskning, utfording. Prosess. Hvordan lede 120 mennesker i et sterkt personlig prosjekt der et regelverk kan virke vanskelig å forstå rent intelektuellt v.s. emosjonellt...eller akseptere. Ukonvensjonelt v.s. konvensjonelt. Hvordan påvirker deltakelsen av en superstjerne en fri kunstnerisk film. En filmproduksjon.
Status. -Er i utvikling av en skriftlig refleksjon over prosjektet. -Søk etter komparative arbeider. -Søk etter faglig og kunstnerisk motstand i denne refleksive fasen. Midlertidig konklusjon. FORTSATT...uro, uro, uro. Det er fortsatt for tidlig å trekke langsiktige konklusjoner, men inspirerende å ha et fast prosjekt å vise til. Det foreløpige resultatet gir meg tyngde i mitt videre søk og mitt arbeid. Erfaringene har gitt meg større selvtillit og dypere refleksjon. Det gir meg større frihet i mine valg og min argumentasjon. Film er et arbeid med mange medarbeidere og erfaringene gjør det lettere for disse å forstå og se hvilken prosess og hvilket søk jeg bedriver. Det gir filmen en større mulighet til å framstå som sterk, særegen, modig, og forhåpentligvis også snart -grensesprengende. Prosjektet utfordrer meg. Tanken utfordrer meg. Resultatet virker inn på mitt kunstneriske uttrykk og de valg jeg skal foreta det neste året.
Resultetet er økt visualitet. Både billedmessig og audiovisuellt. Jeg vil avslutte med noen ord fra min presentasjon og min foreløpige slutning om prosjektet som jeg presenterte under Norwegian Artistic Research Forum i oktober 2013 :..My head is highly elevated, and aspirations still higher than heaven. This research project is inspiring me. I encouraged the feeling of moving me into a terrain where the desire to get to a reinforced and deeper relationship between audience and a complex character with a strong negative pull works and confirms what i sought. Reactions to the film point of an extended and greater involvement in Rebeccas complex history and personal dilemma. I am overwhelmed by the power of identification. A character that both encounters you away and draws you into her. Did I have a chance to achieved this with other instruments? Is the strict use of the rules and subjective point of view the only reason for this strong envolvment in my complex female heroine?