Front Forlag AS, 2013 Originaltittel: Ronin 4: Kloen Copyright tekst 2013 Jesper Christiansen og Forlaget Carlsen Copyright illustrasjoner 2013 Niels Bach og Forlaget Carlsen Lansert i 2013 av Forlaget Carlsen et forlag under Lindhardt og Ringhof Forlag A/S, et selskap i Egmont Det må ikke kopieres i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Front Forlag AS www.frontforlag.no Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: 978-82-8260-398-0 (epub) ISBN: 978-82-8260-296-9 (trykk)
JESPER NICOLAJ CHRISTIANSEN RONIN 4 KLOEN ILLUSTRERT AV NIELS BACH OVERSATT AV VIGDIS BJØRKØY
Greiner slo ham i hodet og rispet armene hans til blods. Farten var halsbrekkende. Daigoro løp så fort den kunne. Fra trærne bak dem kunne de høre svake lyder. Lyder som stammet fra de mørke skikkelsene som forfulgte dem. Skikkelsene hoppet fra tre til tre med uhyggelig letthet. Ronin visste ikke hva de ville. Men det var i hvert fall ikke noe godt. De hadde ikke sagt noe siden de plutselig dukket opp. Brått var de bare der. En gang imellom suste ei blinkende kastestjerne gjennom lufta og boret seg inn i et tre like ved hodet til hesten, og da skiftet Daigoro øyeblikkelig retning. Ronin prøvde å komme seg unna, men det var umulig. De var hele tiden rett bak ham, som svarte skygger i natta. Hver gang han forsøkte å skifte retning med den store hesten, suste en kastestjerne så tett ved hodet til hesten at den endret kurs, uansett hva Ronin gjorde.
Det begynte ved solnedgang. Skyggen hans hadde plutselig begynt å bli levende. Og med en lyd som hørtes ut som hvesing, hadde den kalt til seg flere. Skyggene hadde dukket fram fra mørket og begynt forfølgelsen. Ronin så ned på armen sin. Der satt det to kastestjerner. Han hadde prøvd å trekke sverdet sitt, og så som to lyn ble de skutt ut av mørket og boret seg inn i armen hans. Armen ble slapp med en gang. Ubrukelig. Han hadde snudd Daigoro og flyktet. Han likte ikke å flykte, men det ville være dumt å bli tatt til fange nå. Nå når han hadde en så viktig oppgave. Han skulle redde livet til Azami. Når han lukket øynene, kunne han se henne for seg der hun lå i hulen. Døende. Han skulle finne
blomsten. Han skulle til Meifumado og finne blomsten som kunne gi henne livet tilbake. Og han ville ikke kaste bort tida på disse skyggene.
Enda en kastestjerne boret seg inn i et tre. Daigoro vrinsket og skiftet kurs igjen. Ronin hadde mistet stedsansen. Han hadde vært på vei mot Okami, men nå visste han ikke lenger hvilken retning de red i. Han visste bare at skyggene var der. Samme hvilken vei han tok, så var de der. Han strakte ut venstre arm for å fjerne de to kastestjernene i den høyre armen, men med en gang han gjorde det, virvlet enda en stjerne gjennom lufta. Daigoro hoppet til venstre. Ronin ble nesten kastet av og måtte bruke alle musklene i bena for å holde seg fast. Men han smilte. Han var blitt klokere. Skyggene ville ikke at han skulle fjerne kastestjernene. Det var det sikkert en grunn til. De var redde for sverdet hans. De var redde for det bloddrikkende djevelsverdet, Gôsuto Mêkâ, som hang ned ved sida hans. Han kastet et blikk bakover og kunne ane tre skygger bak seg. De hoppet fremdeles fra tre til tre. På hver side av Ronin var det flere. De seilte lett gjennom trærne. Han visste at de ikke kom til å bli slitne. Selv var han dødstrøtt. Daigoro var gjennomvåt av svette. Men hver gang hesten senket farten, ble den truffet av en kastestjerne. Den fikk den til å vrinske høyt av smerte og kaste seg framover. Ronin kjente hesten sin godt. Han skjønte at det bare var et spørsmål om minutter før den ville løpe seg i hjel. Det var planen deres. At hesten falt og han selv landet på bakken. Og selv om han vant over dem i kamp, så kunne han aldri rekke fram til Okami i tide. Han ville ikke rekke å redde Azami. Og han kom aldri til å finne ut hvem han var. Rolig, gamle gutt, rolig! Han klappet hesten. Jeg har bruk for hjelpen din en siste gang, så kan vi stoppe, hvisket han. Det virket som om Daigoro forsto ham. Under seg merket han at kroppen til hesten slappet av, klar til å få en ordre. Ronin visste at han hadde sekunder, kanskje enda mindre enn det. Med venstre arm tok han et godt tak i manen til hesten.
Løp! hvisket han, og den mektige hingsten fant sine siste krefter, spente alle musklene i kroppen og kastet seg fram. Han falt ned på siden av hesten, føttene rakk nesten bakken. Men han brukte ikke tiden til å tenke på slagene fra greiner og busker. Han krøket seg sammen og trakk den første kastestjerna ut av armen sin med tennene. Det gjorde vondt, men han merket snart at armen våknet til liv igjen. Han kastet hodet bakover, spyttet ut kastestjerna, som seilte gjennom lufta. Ronin grep tak i den med venstre hånd. Så røsket han ut den siste kastestjerna. Armen ble seg selv igjen. Ronin svingte seg opp på hesten og kastet de to kastestjernene. Så brølte han så høyt han maktet: STOPP!
Hesten satte straks alle hovene i bakken. Den gled gjennom skogsbunnen som en stein på isen. Ronin ble kastet framover, men han var forberedt på bråstoppen. Han fløy framover på halsen til hesten, men klarte å holde seg fast. Men skyggene ble tatt på sengen og fløy forbi ham i mørket. Ronin visste at han hadde mindre enn et sekund på seg før de var klare igjen. Så han somlet ikke bort tida. Høyrearmen hans gjorde vondt. Han overså smerten, fant sverdet sitt, Gôsuto Mêkâ, og dro det. Han kunne ane dem et sted ute i mørket. Han kunne merke skrekken deres. Sverdet, som hadde sittet i sliren under hele forfølgelsen, var rasende. Det brølte som en drage. Det var satt fri, og følte raseriet til Ronin. Drep! hvisket han til Gôsuto Mêkâ.