Til deg med barn i barnehagen: DU ER VIKTIGERE ENN DU TROR - OGSÅ FOR ANDRES BARN
Utgiver: UNICEF Norge Opplag: 10 000 Produksjon: Pro-X Illustrasjoner: André Martinsen Grafisk utforming: UNICEF Norge
DE FLESTE NORSKE BARN HAR DET GODT, men mange har også en tøff hverdag. Erfaring og nyere forskning har avdekket et fellestrekk hos barn som har hatt det vanskelig i oppveksten, men likevel klart seg bra: De har hatt et bånd til minst én trygg voksen - ikke nødvendigvis en av foreldrene eller en fagperson, men kanskje en nabo, en tante eller faren til en kamerat. De har hatt den ene. Dette heftet handler om hvordan du, som har barn i barnehagen, kan være Den ene. Dette budskapet er en del av UNICEF-prosjektet «Du kan være den ene». Gjennom prosjektet ønsker vi å inspirere flere voksne til å ta et aktivt ansvar for barn i sitt nærmiljø, slik at flere barn som sliter, blir sett og får hjelp. Dersom vi alle er Den ene i det små, tror vi at ringvirkningene blir store og at vi sammen bygger et godt barnehage- og nærmiljø for alle barn. Vi håper du blir inspirert og engasjert og får lyst til å være Den ene for barna i ditt nærmiljø. God lesing! UNICEF Norge 3
ALLE BARN TRENGER VOKSNE SOM BRYR SEG VI HAR ALLE vært barn. Som voksne vet vi noe om den sårbarheten som følger oss gjennom oppveksten. Vi vet hvilke voksne som betydde noe for oss. Hva var det de gjorde, de gode voksne som vi fremdeles kan huske fra sårbare øyeblikk? Hva er det som gjør Alfred til en så betydningsfull person for Emil i Lønneberget (Astrid Lindgren)? Jo, han bare er der for Emil. Han dømmer ikke, han kritiserer ikke, han kjefter ikke når Emil har gjort et av sine mange sprell. Alfred godtar Emil betingelsesløst. Han ser bakenfor Emils handlinger og trøster og oppmuntrer når han havner i vanskeligheter. Emil vil jo ikke gjøre gale ting, hans intensjon er ikke å forårsake ødeleggelser. Han har bare så mye energi, kreativitet og nysgjerrighet at han ofte handler før han tenker. DET FINS MANGE som Emil der ute. Det fins mange barn som strever med å takle hverdagen sin av mange ulike årsaker og med foreldre som ikke er så nærværende som ønskelig. De trenger en «Alfred»! De kan oppleve rusmisbruk eller vold i hjemmet, skjult fattigdom, sykdom i familien, kulturkonflikter, skilsmisse eller mobbing. Barn fra alle slags hjem og miljøer kan føle seg ensomme og falle utenfor fellesskapet i perioder eller hele oppveksten. VI TREFFER DEM i barnehagen, i nabolaget, i familie- og vennesammenhenger. Sårbare og utsatte barn som gjør så godt de kan, men som ofte havner i situasjoner som påkaller omgivelsenes vrede istedenfor forståelse, støtte og oppmuntring. Eller vi treffer på de stille barna. Barn som ikke gir så mye av seg selv. De sjenerte, innadvendte barna som kanskje avviser våre forsøk på kontakt og som trekker seg vekk fra oss - og kanskje også fra barna våre. OFTE ER DET FÅ som vet hva barnet strever med, og problemene barnet strever med kan prege det hele livet. Små barn kan ikke selv finne ut av eller forstå sine egne følelser og reaksjoner. De er prisgitt de voksne. Og måten barn blir hjulpet på i prosessen med å forstå og skape mening og sammenheng, kan bli avgjørende for livet deres videre. Barn trenger Den ene som bryr seg med hva de tenker, føler og ser hvordan de har det. BARN SOM ER SÅRBARE og har det vanskelig, kan vise dette på mange ulike måter. De færreste sier fra selv. Det betyr at du som voksen må «finne» barnet og forstå at barnet trenger støtte. Vi voksne må tolke det vi ser og reagere når vi ser at et barn lever i en situasjon som ikke er bra for det. Barn kan ikke pålegges å fortelle oss med rene ord at de har det dårlig eller at de trenger hjelp. De tenker sjelden slik om sitt eget liv, de lever det livet de har så godt de kan. HVA SKAL TIL for at vi skal våge eller orke å bry oss om andres barn? Hva skal til for at vi skal ta initiativ overfor barn som utfordrer oss med sin atferd og er vanskelige å få kontakt med? Svaret kan komme hvis du tar deg tid til å tenke: Hva ville jeg ha ønsket dersom det var mitt barn? Dersom jeg selv befant meg i en situasjon der jeg ikke orket eller maktet å være den gode, nærværende forelderen som jeg ønsker å være? MANGE, SOM I DAG ER VOKSNE, kan fortelle historier om en ensom barndom. Det som svært ofte går igjen, er uttalelser som: Hvorfor var det aldri noen som så? Hvorfor var det aldri noen som gjorde noe for å forstå? Hvorfor var det ingen der! 5
DET HANDLER OM HVA VI VOKSNE GJØR - OG IKKE GJØR TIDLIGERE VAR LØVETANNBARN et begrep som ofte ble brukt om uforklarlig sterke barn som til tross for en vanskelig oppvekst klarte seg godt senere i livet. Nyere forskning og erfaring avliver myten om løvetannbarna. Løvetannen kan vokse opp under de vanskeligste forhold, men under en forutsetning: sollys. Det samme gjelder for barn. Forskningen viser et fellesstrekk hos barn som har hatt en tøff oppvekst, men likevel greid seg bra som voksne: De har hatt et bånd til minst én voksen. Ikke nødvendigvis en fagperson, men en nabo, en slektning eller en forelder til en venn. PSYKOLOG ODIN HJEMDAL ved NTNU mener at dette kan være helt avgjørende når foreldrene ikke greier å stille nok opp: «Det å bli sett av andre voksne og vite at noen er der som ønsker ditt beste, trekker i positiv retning. Å ha et menneske å ta kontakt med når du har behov for det, er en viktig beskyttende faktor.» (Adresseavisen 01.01.09). Psykiater Finn Skårderud har erfart at det har gått overraskende bra med mange av guttene med problematferd - de som falt utenfor i barndommen. For mange av dem som det har gått bra for, er det et gjennomgående funn at de møtte og fikk et forhold til en voksen som likte dem: «Det kan være nok med Den ene som ser og forstår. Men det trengs minst én. Er det én som har vært der og sett, kan det være nok til å redde livet.» (Finn Skårderud 6/2004) DU TRENGER VERKEN erfaring eller kunnskap for å være Den ene betydningsfulle voksne for et barn som strever. Men du trenger raushet til å se bakenfor den utagerende jenta eller den stille, innesluttede gutten. Og du trenger mot til å bry deg. Barn som er vanskelige, har det ofte vanskelig. Hvis barn blir sett og hjulpet på et tidlig stadium, kan det hindre at problemene utvikler seg til å bli av mer alvorlig karakter. Det er ofte ikke mye som skal til for å utgjøre en positiv forskjell i et sårbart barns liv. «Jeg kan ikke huske at mamma noen gang ga meg en klem, at jeg satt på fanget hennes eller at hun sa at hun var glad i meg. Ikke pappa heller. En gang fikk jeg følge med en venninne hjem. Moren hennes så meg inn i øynene, tok ansiktet mitt i hendene sine og holdt meg slik i noen sekunder. Hun smilte og sa: Du er ei fin jente. Det glemmer jeg aldri.» (Fra På Skråss, Aftenposten) 7
DU PÅVIRKER EGNE BARN SOM FORELDER er det viktig å være bevisst på i hvor stor grad du påvirker egne barn med hva du sier og dine holdninger. Barn tror på det foreldrene sier og tar mye av dette opp i seg som sine egne meninger. DERSOM DU som forelder i hovedsak snakker positivt om andre, viser og formidler forståelse når andre har problemer, stiller spørsmål heller enn å slå fast «sannheter» om at andre er slik eller slik, vil du være med på å fremme åpenhet og toleranse hos ditt eget barn. Dette kan forhindre at ditt barn blir med på å stenge andre barn ute fra leken selv om de av og til oppfører seg litt annerledes. HVIS MANGE BARN i et nærmiljø eller i en barnehage har lært av foreldrene sine å være åpne og positive i møte med andre barn, vil dette bidra til å skape et godt miljø, både for de sårbare barna og de andre. HVIS DU SELV STREVER en periode, kan det være godt for barnet ditt å se at du tør å si fra til andre foreldre og kanskje be dem om litt hjelp. Det er fint for barn å se at voksne stiller opp for hverandre og at det er lov å vise svakheter. Når barn ser at voksne hjelper hverandre, lærer de også å stille opp for andre. Samtidig får de en god opplevelse av at de har flere voksne å spille på i livet sitt. Vi voksne er rollemodeller både for egne og andres barn. Når vi bryr oss, påvirker det barna positivt!
DEN ENE-tips Det kan være hektisk nok med egne barn, men å være Den ene handler om å være litt mer oppmerksom på barn man omgås i hverdagen og inkludere dem i de aktivitetene familien allerede gjør. Det er de ordinære handlingene et sårbart barn trenger, ikke de spektakulære. Å tilbringe tid med deg og din familie kan være et kjærkomment pusterom for et barn som sliter. SE Å bli lagt merke til og husket er verdifullt. Når du møter barn i barnehagen, hils og si Hei, ha blikkkontakt og bruk barnets navn. Det viktigste for barn er å møte voksne som bryr seg om og med hvordan de har det. Gi barn positive kommentarer i daglige situasjoner, som «Hei, så hyggelig å se deg!» og «Jeg synes det var koselig at du spiste middag her i dag». GI Å gi, handler om å inkludere og la et barn få være en del av noen av dine hverdagsaktiviteter. Gi plass til en til rundt middagsbordet, i bilen på vei til en fritidsaktivitet, på tur med hunden, på kino, i svømmehallen, når dere inviterer til bursdag Gi deltakelse i praktiske hverdagsaktiviteter som at barna kan bli med å lage middag. LYTT Lytt til det barnet sier til deg, og vær tilstede i kontakten når dere snakker sammen. La barnet prate uten avbrytelser. Følg opp det barnet sier og la barnet styre samtalen. FORSTÅ Vær en god rollemodell. Snakk positivt om andre barn og deres foreldre, selv når barnet kommer hjem og forteller om hvor slem han/hun har vært i barnehagen. Prøv å skape forståelse for at barns atferd alltid har en årsak og at vi kan forstå hendelser ulikt. Våg å ta imot betroelser dersom de kommer, og vis barnet at du tåler det det forteller. Ikke bagatelliser eller bortforklar. Behold roen og vær der for barnet. Snakk med de ansatte i barnehagen hvis du syns det blir vanskelig. Barnehagepersonalet har taushetsplikt og varslingsplikt, men kan gi råd på generelt grunnlag. SETT GRENSER Barn blir trygge når voksne er tydelig og trygge. Fremstå som en tydelig voksen som ikke lar deg vippe av pinnen. Barnet skal få klar beskjed dersom det viser uakseptabel atferd, men formidlet på en trygg og rolig måte. Du kan for eksempel si: «Hjemme hos oss er det slik at ingen har lov til å slå andre. Det må heller ikke du gjøre.». Jakt på det som barnet gjør bra, og gi positiv oppmerksomhet på det: «Jeg ser at du har lyst til å prøve, du også. Så fint at du klarer å vente. Jeg skal hjelpe deg når det er din tur». Voksne som bryr seg er viktige støttespillere for barn - i tillegg til det offentlige hjelpeapparatet, som er avhengig av at vi som ansvarlige voksne varsler dersom vi tror et barn har det svært vanskelig. Vi har alle det som heter meldeplikt til barnevernet hvis vi har mistanke om at barn utsettes for omsorgssvikt. Det er vanlig å frykte at man kanskje overreagerer eller overtolker bekymringsverdige signaler, men det er barnevernets oppgave å vurdere bekymringer, undersøke om det er grunnlag for mistanken og om hjelp er nødvendig. Din oppgave er å sørge for at barnevernet får vite om barn som har det vanskelig. HVORDAN MELDE FRA TIL BARNEVERNTJENESTEN? På dagtid kan du ringe til kommunen der barnet bor og be om å få snakke med barneverntjenesten. Da får du snakke direkte med en saksbehandler om din bekymring. Du kan også skrive et brev. På kveldstid kan du ringe gratis til den landsdekkende Alarmtelefonen for barn og unge på 116 111. Da kommer du til en av de 15 store barnevernsvaktene som finnes i Norge. Alarmtelefonen er døgnåpen, og formidler din bekymring videre til det kommunale barnevernet der barnet bor. 9
SAMARBEID MED BARNEHAGEPERSONALET DET KAN VÆRE NYTTIG at dere foreldre utveksler erfaringer og tar opp spørsmål om hvordan dere best kan opptre inkluderende for egne og andres barn. SPØRSMÅL SOM KAN DRØFTES: Hvordan kan vi som foreldre arbeide for å styrke barnas sosiale kompetanse gjennom aktiviteter som inkluderer alle? Bli enig om felles regler for bursdagsfeiring (hvem en ber, hvordan invitasjonene deles ut) og for å bli med hjem på besøk til hverandre. På denne måten unngår en at ett eller to barn ikke blir bedt i bursdag eller aldri får bli med andre hjem. Hvordan forholder vi oss til det barnet der vi «aldri» ser foreldrene på foreldremøte, dugnad el.l? Hvordan inkludere også dem i sosiale aktiviteter på hjemmebane? Kanskje er det nettopp dette barnet som trenger det mest? Hva skal til for at vi foreldre skal kunne bruke hverandre og be om hjelp? Ser vi barna som sliter i en hektisk hverdag? Hvordan møter vi barna som sliter? (Se tips på s.9.) DET ER EN OPPGAVE for hver enkelt av oss å sørge for at et barn føler at han/hun hører til i et fellesskap. Det er livsnødvendig for barn å oppleve seg nyttig. Ved å diskutere og ta opp spørsmålene over på et foreldremøte i barnehagen, kan det bli lettere for alle barn å delta i fellesskapet.
11
MANGE BARN I NORGE SLITER I HVERDAGEN. Disse barna trenger minst én voksen som ser dem og bryr seg. Derfor har UNICEF Norge tatt initiativet til prosjektet «Du kan være den ene» (Den ene) - der vi retter søkelyset mot hvordan vi som enkeltmennesker kan utgjøre en forskjell i barns liv. Den ene er et samarbeid mellom UNICEF Norge og en rekke frivillige organisasjoner og fagmiljøer. Prosjektet er finansiert med midler fra Gjensidigestiftelsen. DETTE HEFTET HANDLER OM hvordan du med barn i barnehagen kan være Den ene. Heftet er en del av en materiellpakke for hjem-/barnehagesamarbeidet. Materiellet er utviklet i et samarbeid mellom UNICEF Norge, Barnehagestiftelsen Kanvas (kanvas.no) og Emilie Kinge. Kanvas er en non-profit organisasjon som bl.a. har som formål å bedre barns oppvekstvilkår i Norge. Emilie Kinge er førskolelærer med embetseksamen i spesialpedagogikk, lang fartstid i PP-tjenesten og nå kursholder og veileder i bruken av samtale med barn. Mer informasjon om dette materiellet finner du på denene.no/foreldrepakke-barnehage, og mer om prosjektet finner du på denene.no. Du kan også følge Den ene på facebook. HEFTET ER UTGITT AV UNICEF Norge. UNICEF er FNs barnefond og verdens største hjelpeorganisasjon for barn. UNICEF arbeider i nærmere 190 land for å bidra til at barn overlever og får et godt liv. UNICEF arbeider for barns rettigheter både i og utenfor Norge. Prioriterte oppgaver er trygt drikkevann, helse og ernæring, god grunnleggende skolegang, og å beskytte barn mot vold og utnyttelse. UNICEF mottar ingen midler fra FN og er helt avhengig av økonomisk støtte fra enkeltpersoner, organisasjoner, bedrifter og regjeringer.