Rune H. Økland Variasjon i norske terrestre systemer II Lokal variasjon
Beskrivelse av naturen naturtyper Plantedekket gjenspeiler en kombinasjon av regionale og lokale gradienter påp voksestedet Det er tradisjon i Norge for inndeling i vegetasjonstyper eller naturtyper som gjenspeiler (minst) to nivåer : Hovedtype av økosystem Innen hver hovedtype, en oppdeling i typer langs de økoklinene som er viktigst innen hovedtypen Nyeste naturtypeinndeling for Norge gjort av Eli Fremstad (1997); NINA Temahefte 12
Ett overblikk Fremstad (1997): 6 hovedtyper ( grupper( grupper ) Skog Fjell Myr og kilde Vannkant-,, vann- og flommark Havstrand Ikke tresatt fastmarksvegetasjon (rasmarker( rasmarker,, berg, kulturmark mv.) Vi begrenser oss her til skog, fjell og myr
Skog I Skog finnes i Norge i alle vegetasjonssoner fra N til NB Moen 1999 kart 57 s 66
Skog II Samme lokale gradienter er viktigst i hele området Næringstilgang Korrelerte faktorer: ph, N, Ca, organisk innhold i jorda ( ( ), gunstig eksposisjon, (stor) helning Fastmark kontra spesielle fuktighetsforhold På fastmark: topografi og uttørringsfare (varighet av perioder med ekstrem tørke) t Andre korrelerte faktorer: jorddybde ( ( ), konveks terrengform På fastmark: fuktighetsforhold til vanlig ( median( jordfuktighet ) Også relatert til trærnes rnes plassering etc. Spesielle fuktighetsforhold Forsumping og torvdannelse (gradient fuktig skog myrskog myr) Forsumping uten torvdannelse (grad. fuktig skog sumpskog sump vann) Sigevannspåvirkning virkning (grad. fuktig skog bregne/høystaudeskog kilde)
Skog III: fordeling av skogtyper langs hovedgradienter Økland, R.H. 1997. Vegetasjonsøkologi. Plantenes respons påp økologiske gradienter - teorier, metoder og mønstre. m - Bot. Hage Mus., Univ. Oslo [RHØ 1997] Fig. 140 s. 144.
Regional fordeling av dominerende treslag: Edle lauvtrær (ask, alm, eik, lønn, l lind, svartor) har sørlig/sørøstlig stlig utbredelse Avtar mot N og mot høyden Bjørk og furu er vidt spredt Grana er østlig Moen 1999 kart 58 s. 72 Norsk og latinsk navn på arter ordnet fra N til S etter N-grense på Vestlandet Skog IV Svartor (Alnus glutinosa) Lind (Tilia cordata) Alm (Ulmus glabra) Ask (Fraxinus excelsior) Eik (Quercus spp.) Barlind (Taxus baccata)
Skog V Lokal fordeling av dominerende treslag: Edle lauvtrær r er varmekjære re og foretrekker sørvendte skråninger; jo lengre nord og mot høyden, desto sterkere På frisk grunn: N sone: edellauvskog BN sone: barskog i N-lier, N edellauvskog i S-lierS SB sone: edellauvskog i S-S lier under særlig s gunstige forhold Moen 1999 fig. 9 s. 70
Skog VI Fordeling av edellauvskog og skog dominert av boreale treslag (gran, furu, bjørk) Edellauvskog og boreal skog (barskog og bjørkeskog) opptar til dels samme nisje langs lokale økologiske gradienter i ulike vegetasjonssoner ulike nisjer i samme vegetasjonssone Edellauvskog har tyngdepunktet mot fuktigere og mer næringsrike voksesteder Treslag innvirker påp jordas beskaffenhet, bl.a. via strøets næringsinnhold n og nedbrytningsrate
Skog VII Næringsgradienten er relatert til Jordas innhold av næringsstoffer n (N, Ca, Mg etc.) Jordas surhet Biologisk omsetningshastighet (nedbryteres aktivitet etc.) Jordas innhold av organisk materiale (stort når n nedbrytningshastigheten er lav) Gradienter i jordfaunasammensetning (fra sopp- til bakteriedominans og fra lav til høy h y mengde av meitemark med økende ph) Humustype; råhumus moder mull Jordprofiltype; podsol brunjord
Skog VIII Fastmark: gradienten i uttørkingsfare er viktigst Frisk skog (fattig) Dominert av blåbær r eller urter På Østlandet dominert av gran, påp Vestlandet av furu/bjørk, rk, mot fjellet av bjørk Tørr skog (fattig): Dominert av tett lyngsjikt (blanding av flere lyngarter), urter ikke viktige Furu viktigere enn gran i tresjiktet Østafjells Ekstremtørr rr skog: FåF karplanter, lav dominerer normalt i bunnsjiktet Furu; påp grov morene i tørt t klima eller påp knauser etc. Minimal variasjon i næringsinnhold n langs denne gradienten
Skog IX Variasjon langs gradienten relatert til uttørkingsfare: (ø.v.:) knaus med spredte moser (ø.h.:) ekstremtørr lavfuruskog (n.v.:) tørr lyngblandingsskog (n.h.:) frisk blåbærgranskog
Skog X Fastmark: fuktighetsforhold til vanlig ( median( jordfuktighet ) Uansett fare for uttørring, også på knauser i små forsenkninger, finnes flekker der jorda oftest, men ikke permanent, er fuktig og o der det er tendenser til forsumpning Fuktige flekker er ofte dominert av torvmoser Fuktige flekker vanligst i fuktig klima Ved lav innstråling/fordampning ( baklier( baklier ) I åpninger mellom trær Fuktige flekker kan finnes både b i plant og hellende terreng
Skog XI Variasjon i (mediane) fuktighetsforhold (t.v.) tørr lyngfuruskog (ø.) ikke forsumpet utforming (n.) forsumpet utforming med torvmosepute (t.h.) frisk granskog (ø.) ikke forsumpet utforming med sigdmoser (n.) forsumpet utforming med torvmoser
Skog XII Spesielle fuktighetsforhold: sigevannspåvirkning virkning ( wet flushing ) Oftest i hellende terreng Horisontal eller oppadgående grunnvannsstrøm m som motvirker utvasking av næringsstoffer n fra jorda Gir opphav til bregne/høystaudeskog Kilde: svært konsentrert, stabilt vannframspring
Skog XIII Sigevannspåvirkning (venstre:) storbregneli i granskog (ø.h.:) Høgstaudeli i granskog (n.h.:) Detalj fra kildeframspring i samme
Konsentrert kildeframspring i myr, med permanent tilførsel av kaldt vann Kilde
Skog XIV Spesielle fuktighetsforhold: sumpskoger Forsumping og torvdannelse (gradient fuktig skog myrskog myr) Torvdannelse fremmes av varig tilførsel av vann med lavt næringsinnhold Forsumping og sumpjordsdannelse (grad. fuktig skog sumpskog sump vann) Sumpjordsdannelse fremmes av varig tilførsel av vann med høyere næringsinnholdn Det finnes ingen skarp grense mellom myr og sump Sumpskoger (i vid forstand) deler flere egenskaper både b med skog og med myr, og sees best påp som eget økosystem
Gransumpskog (fattig; Østmarka, Lørenskog Akh) Skog XV
Fjell I Skoggrensa (og tregrensa) er ingen skarp grense, men er dynamisk i tid og rom Fjellvegetasjonen inneholder paralleller til skogvegetasjonen (og variasjon langs samme gradienter), men fjellet er mer ekstremt (mer stressfullt) som voksested for planter Åpent landskap medfører mye mer vind Frysetørking rking (av jorda) Mekanisk slitasje påp overjordiske plantedeler Jorderosjon Stabil framherskende vindretning gjennom vinteren fører f rer til at snøfordelingsm fordelingsmønstrene nstrene gjentar seg fra år r til år Åpent landskap medfører kraftigere solinnstråling ling enn i skogen Kjøligere klima mot høyden h fører f til økt fare for ustabil jord (jordflyt)
Fjell II Overgangen mellom skog og fjell er gradvis Når r trær r ikke lenger finnes får f r vinden større betydning og den rabbe-leside leside- variasjonen blir et karakteristisk trekk i landskapet
Fjell III Fjell-landskap (Fillefjell, Lærdal SF) i vårløsninga Snøen finnes fortsatt i snøleiene mens rabbene har smelta fram
Fjell IV Hovedgradienten i fjellet: topografi/snødekke/ uttørkingsfare Forlengelse av gradienten i uttørkingsfare i skogen i begge ender Relatert til terrengtopografi (rabbe leside snøleie (forsenkning) og derfor til snøfordeling RHØ 1997 Fig. 158 s. 184
Fjell V Rabber: (o.) framsmelta avblåst og moderat rabbe (lesida og snøleiene er fortsatt snødekte) (ø.h.) gradient fra avblåst rabbe til leside (n.h.) detalj av avblåst rabbe
Fjell VI Snøleier: (o.) stort snøleie under kolle på Hardangervidda (ø.h.) detalj fra seint snøleie dominert av musøre (n.h.) detalj fra ekstremt snøleie dominert av snøleiemose
Fjell VII Jordflyt I mellomalpin (og høyalpin) h sone er nesten all jord ustabil Fremmes av: redusert temperatur sterk helning økt snødekkevarighet Variasjon i arters toleranse overfor ustabil jord RHØ 1997: Fig. 159 s. 188
Myr I Myr: økosystem bygd opp over tid av ufullstendig nedbrutt plantemateriale Dannes under spesielle forhold som fremmer akkumulering av organisk materiale: Konstant vannmetning av jorda (høyt grunnvannsspeil) Kjølig og fuktig klima Lokale forhold som hindrer drenering (lange, slake skråninger etc.) Sirkumpolar utbredelse i temperert sone
Myr II Norge er et myrrikt land; ca. 10 % har vært myr Mest myr påp indre Østlandet, i Trøndelag og Finnmark Moen 1998: kart 59 s. 74
Myr III Prinsipielt ulike former for myrdannelse Gjenvoksning av åpent vann (fra sidene) Forsumping av tidligere tørr t mark (viktigst) ved tilførsel av fastmarksvann (grunnvann som har vært v i kontakt med jord; minerogent vann) Flatmyrer (topogene myrer) har horisontalt grunnvannsspeil Bakkemyrer (soligene myrer) har hellende grunnvannsspeil; finnes i fuktig klima Regnvannsmyr (ombrogen myr, høgmyr); myrdel der overflatetorva hevet seg sås mye over omgivelsene at den bare mottar regnvann (regnvannsmyr( regnvannsmyr); danner karakteristiske myrdeler omgitt fastmarksvannsmyr (flat- og bakkemyrdeler)
Bakkemyrlandsakp like under skoggrensa (Norefjell; Flå Bu) Myr IV
Myr V Myrers hydromorfologi (form og formens sammenheng med dreneringsforholdene) gir grunnlag for inndeling i hydromorfologiske myrtyper Hydromorfologisk variasjon påp fem skalanivåer (fra fin til grov) Mikrostruktur (tue fastmatte mykmatte) Myrstruktur (tuestreng hølje, gjøl=myrpytt l=myrpytt) Myrsegment (myrflate,, kantskog, lagg) Synsegment (hydromorfologisk enhet med karakteristisk kombinasjon av myrsegmenter) Myrkompleks (geografisk avgrenset myrområde de) RHØ 1997: Fig. 177 s. 201
Myr VI Myrers hydromorfologi: (ø.v.:) mikrostrukturer, fra vassfylt mykmatte til tue (ø.h.:) svakt hellende bakkemyr med flarkgjøler og lave fastmattestrenger (n.v.:) svakt hvelvet regnvannsmyr (n.h.:) sterkt hellende bakkemyr
Myr V Hovedty- per av myr påp synseg- mentnivå (RHØ 1997: Figs 167 176 s 198)
Myr VI Viktigste lokale gradienter; viktigst i hele området Næringstilgang Korrelerte faktorer: ph, N, Ca, organisk innhold i jorda ( ( ), gunstig eksposisjon, (stor) helning Fattigst: Regnvannsmyr; ; stor variasjon blant fastmarksvannsmyrer Avstand til grunnvannsspeilet Relatert til mikrostrukturvariasjon Variasjon fra åpen myrflate til tresatt myrkant Uklar økologisk årsak; kan ha noe å gjøre med årsamplituden i avstanden til grunnvannsspeilet (trær r krever periodevis gjennomlufting av røttene) r og med størrelsen påp sammenhengende tueområder