1
INNLEDNING Den store elgbestanden i Øst-Norge i dag er blant annet et resultat av en kombinasjon mellom endringer i skogbruket, utmarksbeite, variasjoner i klimaet, tidligere bestandsvariasjoner og rettet avskytning. Uansett årsak er resultatet at vi gjennom året stedvis har for mye elg i forhold til den naturlige beiteproduksjonen. For mange skogeiere i vinterleveområdene medfører dagens elgstamme så store beiteskader at disse eierne i realiteten fratas muligheten til å etterleve norsk lov ved at foryngelsesplikten ikke overholdes.. Det er så å si umulig å reetablere furu etter hogst med tilfredsstillende tetthet og kvalitet. Resultatet av dette er lavere avvirkning, med de økonomiske tapene dette medfører for skogeier og samfunn. I form av tapt tømmerproduksjon og produksjon av skogbaserte produkter. De økonomiske konsekvensene er vanskelig å beregne, men for skogeierne i Hedmark er disse anslått til 40-60 1 millioner kroner i årlige tap. Dette gir antydningsvis et tap opp mot 1 milliard i totale samfunnsinntekter. Det er likeledes vanskelig å beregne inntektene fra storviltjakten, men med en årlig felling på om lag 8000 elg i Hedmark vil bruttoverdien av denne kunne estimeres til ca 80 millioner kroner. Inkluderes også ringvirkningene av jakten, er anslaget ca 300 mill i inntekter. Sett i et samfunnsperspektiv dekker ikke inntektene fra elgjakten opp for tapene i skognæringen. Tettheten i elgbestanden kan også innvirke på bestandens kondisjon. Slik vi har sett reduserte kalvevekter i deler av Hedmark. Det viktige prinsippet om frihet under ansvar vil kunne settes under press og retten til forvaltning av hjorteviltet fjernes. Med bakgrunn i dette fattet styret i Glommen i sitt styremøte den 27.05.09 følgende vedtak: Styret ber administrasjonen om å nedsette et utvalg som har til oppgave å skape enighet om bærekraftig forvaltning av hjortevilt i Hedmark blant rettighetshaverne. Dette som grunnlag for en bedre forvaltning av hjorteviltet og for å opprettholde rettighetshavernes forvaltnings- og jaktrett. Mikael Løken (Glommen) har ledet utvalgsarbeidet. Andre medlemmer i utvalget har vært: Haaken W. Mathiesen (Norskog), Ola Randin Klokkerengen (Mjøsen), Lise Berger Svenkerud, Lars Buttingsrud, Hans Kiær og Ove Sætereng. Jo Petter Grindstad har vært sekretær for utvalget. Utvalget har gjennomført 5 utvalgsmøter. Det har videre vært gjennomført 8 høringsmøter med rettighetshaverne i Hedmark. Innspill under høringsrunden På høringsmøtene kom det fram at det i hovedsak er stor tilslutning blant rettighetshaverne om både utvalgets beskrivelse av dagens situasjon med hensyn på forvaltningen av elg og hjort, og omkring utvalgets konklusjoner. Det var imidlertid fire temaer det særlig framkom synspunkter omkring: Bestandsstørrelse På møtene i kommunene sør for Elverum og Løten framkom det synspunkter om at beiteskadene ikke er så problematiske i disse kommunene som i Østerdalen. Enkelte rettighetshavere påsto å ikke kjenne seg igjen i utvalgets situasjonsbeskrivelse, mens andre aksepterte den som framlagt av utvalgsmedlemmene. Oppsummert er det er en forskjell i beitetrykket og dermed også i beiteskadene mellom Østerdalen/Løten/Ringsaker og de sørlige deler av fylket. Denne forskjellen kan skyldes at elgstammen i disse områdene sett i forhold til beiteproduksjonen, ikke er like høy i sør som i nord, og at det i disse kommunene ikke forekommer så omfattende vintertrekk som i områdene lengre nord. Det er imidlertid slik at det også i disse områdene forekommer betydelige skader i visse områder, noe som er problematisk for de skogeierne det rammer. 1 Glommen Skog og Skog & Landskap 2007 2
Tilleggsfôring Høringsrunden har vist at utvalgets synspunkter omkring bruk av silo som tilleggsfôr også er omdiskutert. Utvalget oppfattes av enkelte som unødig kategorisk og noen er helt uenige i utvalgets synspunkter i høringsdokumentet. Det henvises videre til et pågående forskningsprosjekt på ved Høgskolen i Hedmark, avd Evenstad, som er ment å belyse en del av de fysiologiske virkningene på elg ved bruk av silo som tilleggsfôr. Andre undersøkelser ved Evenstad viser imidlertid at ved bruk av de samme fôringsplassene over lang tid, utvides områdene med sterke beiteskader samtidig som det også er registrert beiteskader på gran. Hjort Når det gjelder hjortens inntreden i Hedmark så er det delte meninger blant rettighetshaverne om hvorvidt dette er/blir et problem eller ikke. Ikke alle rettighetshavere deler utvalgets skepsis til hjortens etablering i Hedmark. Blant de som er skeptiske er det særlig frykten for beiteskader på skog som gjør seg gjeldende. Hjorten er samtidig et attraktivt dyr å jakte på, og med en godt opplagt forvaltning av denne vil den også kunne gi inntekter. Inntrykket fra høringsmøtene er imidlertid at det ønskes en svært forsiktig oppbygging av hjortestammen og at det må åpnes for jakt på et tidlig tidspunkt i hjortens etableringsfase. Dette for å ha kontroll med bestandsutviklingen, og for å opparbeide kunnskap innen både forvaltning og jaktutøvelse. Rovvilt/ulv Innenfor ulverevirer og i områdene innenfor ulvesonen er det utfordringer i forvaltningen av elg og hjort som man ikke møter i områdene utenfor sonen eller revirene. Dette var budskapet fra høringsmøtene i områdene som omfattes av sonen. I disse områdene er det viktig å ta hensyn til dette i forvaltningen av hjorteviltet. Et virkemiddel er å søke å opprettholde en så stor kalveproduksjon som mulig. Enkelte mener også at bruk av tilleggsfôr med tanke på å opprettholde dyrenes kondisjon gjennom vinteren er et tiltak som bør vurderes. UTVALGETS KONKLUSJONER Utvalget legger til grunn at det også i framtida skal være rettighetshaverne som har hovedansvaret for forvaltningen av hjorteviltet. For rettighetshaverne er det av avgjørende betydning selv å ha ansvaret for forvaltning av ressursene på egen eiendom, enten det gjelder skog, vilt, mineraler eller annet. I de siste årene har den generelle samfunnsutviklingen vært slik at grunneierens/ rettighetshaverens forvaltnings- og råderett over ressursene på egen eiendom har blitt sterkt begrenset. Slik sett har utviklingen av ansvarsforholdene i hjorteviltforvaltningen gått i riktig retning for rettighetshaverne, som i dette henseende har fått et større ansvar de siste årene. Utvalget ser det derfor som avgjørende viktig at man fra rettighetshaverne håndterer forvaltningen av hjorteviltet på en for samfunnet akseptabel måte. Utvalget har ut i fra dette konkludert med at det er tre elementer som må legges til grunn i en framtidsrettet, bærekraftig hjorteviltforvaltning. 1. Biologisk forsvarlig 2. Økonomisk forsvarlig 3. Etisk forsvarlig Utvalgets er videre av den oppfatning at både den private og den offentlige viltforvaltningen må organiseres på en hensiktsmessig måte, og koordineres for å nå denne målsettingen. Til tross for at man i Hedmark har kommet langt i organiseringsarbeidet på rettighetshaversiden, ser utvalget at det også er muligheter for forbedringer her. 3
1. Biologisk forsvarlig Med biologisk forsvarlig mener utvalget at forvaltningen av hjorteviltet skal medføre så få negative effekter for annen produksjon på arealene, samtidig som den skal ha så få negative effekter som mulig på andre arter eller organismer i naturen. Videre sier utvalget at forvaltningen av en viltressurs i utgangspunktet må basere seg på det biologiske grunnlaget som finnes i naturen, dvs den naturlige beiteproduksjonen. Til tross for den økte beiteproduksjonen er det allikevel slik at det i store områder i Hedmark i dag er et kraftig overbeite av elg. Elgstammen har med andre ord økt mer enn beiteproduksjonen. Dette blir i en del områder forsøkt kompensert med utlegging av rundballer. Beitegrad - beiteprosent Ved beiteregistreringer registreres beitet i beitegradene I 4. Ved beitegrad 1 er 0-17 % av skuddene beitet, grad 2: 17 50 %, grad 3: 50 83 % og grad 4: 83 100 %. Beitegraden vurderes for hver plante på prøveflata. Etter dette beregnes en gjennomsnittlig beiteprosent for hver art, vanligvis furu, gran, einer og ROS-arter. Det er vanlig å sette grensen for overbeite til 35 40 % for furu, dvs beitegrad 1 eller 2. Utvalget konkluderer derfor med: Ved fastsettelse av størrelsen på en hjorteviltbestand skal det biologiske grunnlaget legges til grunn. Bestanden av elg og hjort i Hedmark skal ikke være større enn at det naturlige beitegrunnlaget opprettholdes i kvalitet og mengde. For elg skal beiteprosenten på furu i vinterleveområdene ikke overstige 40 %. Når det gjelder hjort sier utvalget: Hjorten bør ikke får etablere seg i Hedmark i et for stort omfang. I enkelte områder av Hedmark der hjorten har etablert seg er det allerede i dag beiteskader på skog. Det bør åpnes for jakt i alle kommuner der hjorten etablerer seg før det oppstår skogskader. Det må tidlig gis fellingstillatelser også på hind for å begrense bestandsveksten. Økonomisk forsvarlig Med økonomisk forsvarlig mener utvalget at de økonomiske sidene tilknyttet forvaltningen av hjortevilt skal være økonomisk fundert, og ha færrest mulige negative konsekvenser for enkeltpersoner og samfunn. I forvaltningen av hjortevilt er et aktuelt tema beiteskader på skog og innmark, sett i forhold til inntekter fra jakt. Utfordringen i forvaltningen av hjortevilt er at det som oftest ikke er den samme rettighetshaveren som feller viltet og derved henter ut jaktinntektene, som også har beiteskadene. Utvalget finner liten grunn til å anta at det vil være både mulig og ønskelig å redusere elgstammen så kraftig at beiteskader ikke vil forekomme. Det som derimot er mulig er at det flertallet som ikke opplever beiteskader innfører kompensasjonsordninger for de som opplever skadene. Å utvikle slike ordninger foreslås imidlertid ikke prioritert av utvalget. Utvalget konkluderer med: De økonomiske belastningene som påføres enkeltgrunneiere i deler av Hedmark, som en følge av beiteskader av elg, vurderes av utvalget som uheldige. I mange av disse områdene rammes enkeltgrunneiere svært hardt økonomisk i form av redusert avvirkning og tømmerkvalitet. I tillegg er de samfunnsmessige økonomiske ringvirkningene så alvorlige at det er nødvendig å redusere beiteskadene. Utvalget ser at denne situasjonen i lengden ikke er holdbar, verken for den enkelte grunneier eller for samfunnet. 4
Som et tiltak for å redusere bestanden av elg mener utvalget at det i større grad enn det som er tilfellet i dag må åpnes for uttak av elg i desember og januar. Utvalget er av den oppfatning at det bør bli rettighetshavernes ansvar å åpne for uttak i desember og januar, ikke kommunene eller Fylkesmannen. På denne måten oppnås det to effekter; 1. stammen reduseres 2. rettighetshavere med beiteskader gis inntektsmuligheter Etisk forsvarlig I begrepet etisk forsvarlig legger utvalget at hjorteviltforvaltningen skal være innenfor rammer som er sosialt aksepterte og som ikke innebærer unødige belastninger for mennesker, dyr eller andre organismer. For all virksomhet, privat eller offentlig, industri, servicenæring, landbruk eller viltforvaltning blir det i dagens samfunn stadig viktigere at virksomheten er etisk forsvarlig. Derigjennom blir den også sosialt akseptert. Som en del av dette er det selvsagt at man forholder seg til og driver sin virksomhet innenfor gjeldene lovverk, forskrifter og allment aksepterte rammebetingelser. Et etisk spørsmål er det store antall viltpåkjørsler forårsaket av bil eller tog. Et annet spørsmål er hvorvidt det lar seg gjøre å ha en så stor stamme over tid. Erfaringer fra Telemark og Agder har vist oss at det kan være vanskelig å bygge opp en sund og frisk elgstamme etter lang tids overbeite.. Tilleggsfôring av elg De to siste tiårene har det utviklet seg en ikke ubetydelig tilleggsfôring av elg i Hedmark med silo/grasballer. Denne fôringen har hatt tre hensikter: Reduksjon av skogskader Opprettholdelse av en stor elgstamme Redusere påkjørsler av bil og bane Rettighetshaverne har i en del år forsøkt å fôre seg ut av problemet med beiteskader fra elg. Det har vært en utbredt oppfatning at med bruk av silo har man kunnet opprettholde bestanden av elg på ett høyere nivå enn uten fôring. Samtidig skulle fôringen bidra til å redusere skogskadene. En konsekvens av dette har vært at elgstammen antakelig har blitt holdt på et høyere nivå enn uten bruk av tilleggsfôr. En annen konsekvens har vært et økende skadeomfang i områdene omkring fôringsplassene, mens skadene har blitt redusert i andre områder som har vært spart for beiteskader på grunn av fôringen. Undersøkelser fra HiH, Evenstad viser at skadene på furuforyngelsene reduseres sterkt i en avstand på ca 1 km fra fôringsplassen og at skadene tar seg opp igjen i an avstand på 5-6 km (5,5 km). En enkel og skjematisk beregning viser da at ved å ofre 3 km2 kan en spare 87 km2. Selvfølgelig er det ikke slik i virkeligheten, men det illustrerer at ved å aktivt benytte silo som tilleggsfôr for elg og mot å ofre et areal kan spare andre for beiteskader. En observasjon i områdene rundt fôringsplassene synes imidlertid å være at elg som har tilhold på disse plassene om vinteren får et stort behov for tilførsel av fiber. I disse områdene beiter elgen på kvist opp til 10 mm diameter. Dette er langt utenfor elgens normale valg av kvistdiameter, ref undersøkelsene i prosjektet Fôr av bar 2 der man brukte 5 mm som øvre grense for elgens naturlige valg av kvistdiameter. 2 C. Skarpe, 2008 5
Utlegging av tilleggsfôr for å redusere antall trafikkulykker praktiseres over store deler av Hedmark. Tiltaket har vist svært gode resultater med hensyn på reduksjon av ulykkene. Utvalget er imidlertid klare på at dette ikke må bli et argument for å opprettholde fôringen på dagens nivå. Utvalget er av den oppfatning at tilleggsfôring av elg med silo er ikke bærekraftig over tid. De etiske sidene ved denne fôringen tilsier at den kun skal benyttes som et tiltak for å redusere påkjørsler av bil og tog. Med dagens høye elgstamme kan imidlertid fôringen ikke opphøre over natta. Tiltaket må derfor opprettholdes til en har oppnådd en tilstrekkelig reduksjon av elgstammen og den naturlige beiteproduksjonen har tatt seg opp. Dersom det skal tilrettelegges fôr til elg bør dette skje gjennom andre tiltak, som for eksempel mer intensiv markberedning, tilpasset ungskogpleie og gjødsling. Det er videre aktuelt i større grad å gjennomføre avvirkning av furu i vinterleveområdene for elg i perioden november til mars. Dette vil frigjøre store mengder furubar som vil kunne benyttes som fôr for elg. Skal dette tiltaket være effektivt vil det kreve en utstrakt form for organisering og tilrettelegging. Utvalget er informert om at det ved HiH, avd. Evenstad, for tiden foregår et stort forskningsprosjekt for å lære mer om effekten av bruk av silo som tilleggsfôr for elg. Prosjektet er ikke ferdigstilt og utvalget har valgt sine prinsipielle motforestillinger mot tilleggsfôring med silo. Dersom prosjektet frambringer kunnskap som viser at tilleggsfôringen er gunstig både for elgen, skogproduksjonen og naturmiljøet ellers, vil dette måtte hensyntas i fremtiden. Jaktutøvelse. Etikk er en viktig side ved all utøvelse og forvaltning av vilt. Utvalget legger til grunn at all jakt skal gjennomføres på en etisk forsvarlig måte. Dette gjelder selvfølgelig også i en situasjon der man ønsker å redusere en viltstamme. Utvalget mener at dette er en selvfølgelighet, men finner det nødvendig å presisere dette ut i fra reaksjoner og spørsmål som har framkommet under høringsrunden. Organisering av rettighetshavere Utvalget legger til grunn at viltforvaltningen skal være rettighetshaverstyrt og at rettighetshaverne skal ha initiativet i, og hovedansvaret for hjorteviltforvaltningen. Slik som det er lagt opp til i dagens lovverk. Store deler av rettighetshaverne i Hedmark er organisert i forvaltningsenheter av en viss størrelse (årsleveområder 3 ) med et formål om å gjennomføre forvaltningen slik myndighetene legger opp til. Ikke alle disse områdene lever helt opp til definisjonen av et årsleveområde, men rettighetshaverne i disse områdene har kommet et stykke på veg. Det er imidlertid store forskjeller i hvordan rettighetshaverne i Hedmark er organisert. I enkelte deler av fylket bør det gjøres grep med hensyn på organisering av rettighetshaverne, både i form av en tydeliggjøring av roller og ansvar i forvaltningen og med hensyn på størrelsen av forvaltningsområdene. I mange tilfeller vil de naturlige forvaltningsområdene for både hjort og elg krysse kommunegrenser. Kommunene er pålagt å lage egne målsettinger for hjorteviltforvaltningen. Det kan da oppstå tilfeller der to nabokommuner har ulike målsettinger for forvaltningen av viltet. Det kan føre til ulike målsettinger for ønsket bestandsstørrelse, toleranse for beiteskader med mer. Sett fra rettighetshavernes side vil ulike målsettinger kommuner imellom vanskeliggjøre forvaltningen av viltet, ettersom de må basere sin forvaltning på hvordan hele årsleveområdet forvaltes. Rettighetshaverne bør derfor organisere seg uavhengig av menneskeskapte forvaltningsgrenser, og i de tilfellene forvaltningsområdene krysser kommune- eller fylkesgrenser, må det etableres et samarbeid mellom de offentlige forvaltningsorganene. Erfaring tilsier at rettighetshaverne må regne med å bidra i arbeidet med organiseringen av offentlige forvaltningen. 3 Årsleveområde er et område som dekker viltets behov for skjul og mat gjennom hele året. 6
Om organisering av rettighetshaverne sier utvalget følgende: Innenfor alle lover og forskrifter finnes det et tolkingsrom, så også når det gjelder viltforvaltningen. Dette kan medføre ulikheter innen forvaltningen mellom f eks kommuner, eller forvaltningsområder. Utvalget ser det derfor som avgjørende viktig at rettighetshaverne på sin side bruker tolkingsrommet, og organiserer seg hensiktsmessig med et mål for øye størst mulig ansvar for forvaltningen av hjorteviltet innen de rammer loven fastsetter. Utvalget mener videre at det rent prinsipielt bør være slik at rettighetshavere og jegere/fiskere er organisert i hver sine interesseorganisasjoner. Dette for å skape tydelighet i ansvars- og rollefordelingen mellom de to gruppene og for å unngå opprivende interessekonflikter. Det er rettighetshavers ansvar å organisere hjorteviltforvaltning i hensiktsmessige forvaltningsområder. I den grad det er mulig bør forvaltningen av elg og hjort omfatte bestandens årsleveområde regional forvaltning. TILTAK veien videre Biologisk forsvarlig Utvalgets målsetting om en biologisk forsvarlig hjorteviltforvaltning innebærer at man i tillegg til de allerede kjente parametere i forvaltningen som sett elg/hjort per dagsverk, kalv per ku/hind osv i langt større grad enn i dag må trekke registreringer av beiteproduksjonen inn i forvaltningen. Vi har i de siste årene sett en økt bruk av beitetakster i forvaltningen av elg. Takstene har i stor grad vært utviklet for å registrere beitetrykk på furu og ROS-arter, dvs vinterbeitet. Utvalget mener at bruken av slike takster må fortsette, og at takstene antakelig bør utvides til også å omfatte mer av sommerbeitet. Ettersom takstene er av stor betydning for både offentlig og privat forvaltning bør det utvikles finansieringsmodeller der både offentlige og private forvaltningsorganer bidrar i finansieringen. Utvalget er inneforstått med at det er ulikt beitepress Hedmark sett under ett, men uansett er det utvalgets oppfatning at bestandsstørrelsen må tilpasses den naturlige beiteproduksjonen og skadene på skog innenfor årsleveområdet. Utvalget foreslår derfor at det utvikles modeller for gjennomføring og finansiering av beitetakster. Slike takster er et nyttig redskap for så vel offentlig som privat forvaltning. For å sikre at slike takster blir finansiert og gjennomført bør det bli mulig å bruke rentemidler, viltfondsmidler og fellingsavgifter til finansiering av dette tiltaket. Hjort Hjortens utbredelse i Hedmark gir oss forvaltningsmessige utfordringer. Det er for rettighetshaverne i Hedmark en ny art som vi har lite kunnskap om og erfaring med. Utvalget ser imidlertid allerede i dag at det kan oppstå til dels store lokale skadeproblemer på skog og innmark. Slike skader har vi allerede sett tilfeller av i Nord-Østerdal. Samtidig kan hjorten være en ressurs dersom den forvaltes riktig. Det er imidlertid viktig å starte forvaltningen av den på et tidlig tidspunkt for å oppnå den kunnskap og erfaring som er nødvendig. Utvalget foreslår at det gjennom næringsorganisasjonene arbeides for åpning av jakt på hjort i de kommuner der hjorten har etablert seg og det enda ikke er åpnet for slik jakt. Dette med tanke på både å ha kontroll med bestandsutviklingen, og for å opparbeide seg kunnskap om forvaltning av 7
og jakt på hjort. Utvalget anbefaler at det lokalt utarbeides bestandsplaner for forvaltningen av hjort. Det er rettighetshavernes ansvar å utarbeide slike planer. Økonomisk forsvarlig Selv om inntektene fra elgjakten er av samme størrelsesorden som de direkte tapene for skogeierne i Hedmark er det slik at mens inntektene fordeles ut på alle rettighetshavere så er tapene fordelt på et mindretall. Når de samfunnsmessige ringvirkningene, for skognæringen, trekkes inn er imidlertid tapene for skognæringen som helhet langt større enn inntektene fra jakt på elg. Dette er for skogeierne og samfunnet over tid, ingen holdbar situasjon. Utvalget ser at det kan være mulig å utvikle kompensasjonsordninger der skogeiere som lider tap får utbetalt erstatning for tapet. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at dette vil være svært vanskelig og tidkrevende å få til, og at det før slike ordninger eventuelt tas i bruk er andre tiltak som bør gjennomføres. Uvalget ser det som svært viktig at elgstammen i områder med store beiteskader reduseres til et bærekraftig nivå ut i fra økonomiske og biologiske hensyn. For furu skal beiteprosenten ikke overstige 40 % i vinterleveområdene. For å gjennomføre dette må det åpnes for uttak av elg i desember og januar i større grad enn i dag. Dette tiltaket vil i tillegg gi en viss kompensasjon for skogeiere med beiteskader. Etisk forsvarlig I spørsmålet omkring etikk i hjorteviltforvaltningen er det i særdeleshet bruk av silo som tilleggsfôr som har stått i fokus. Utvalget er av den oppfatning at bruk av tilleggsfôring som prinsipp ikke er galt, men poenget er at dersom man skal tilby hjorteviltet tilleggsfôr må dette i større grad enn hva som er tilfelle med silo, være et fôr som passer inn i viltets naturlige diett. Erfaringer viser at ved ensidig bruk av silo synes elgen å få opparbeidet et stort behov for grov fiber. Dette gjør at den rundt foringsplassene beiter på kvist opp til 10 12 mm. tykkelse. Dette er langt utenfor den kvistdiameteren elgen synes å foretrekke ved et normalt beite på furu. Under prosjektet Fôr av Bar benyttet professor Christina Skarpe 5 mm. som øvre grense for elgens naturlige valg av kvistdiameter, ettersom 90 % av alle beitebitt ble gjort på kvist med diameter < 5 mm. For elg vil dette bety at tilrettelagt furubar i større grad enn i dag bør benyttes som tilleggsfôr for vinterstid. Bruk av silo skal imidlertid tillates der dette er nødvendig for å redusere antall viltpåkjørsler av bil og tog. Utvalget mener derfor at videre utprøving av tilrettelegging av furubar for elg bør fortsette. I tillegg til den rene tilretteleggingen bør det også utarbeides modeller for tilpasning av hogsten i vinterbeiteområdene for elg, i rom og tid slik at mest, mulig av baret blir gjort tilgjengelig som fôr for elg. Ulike tiltak som for eksempel intensiv markberedning, tilpasset ungskogpleie og gjødsling må også prøves. Det må være en målsetting at det i framtida blir mulig å benytte Skogfond til tiltak som øker tilgangen av fôr og derigjennom reduserer beiteskadene. Organisering av rettighetshavere For rettighetshaverne er en robust og godt forankret organisering av rettighetshaverne avgjørende viktig. Rettighetshaverne i Hedmark er for en stor del hensiktsmessig organisert, men ikke overalt. Det finnes fortsatt rom for forbedringer. Etter utvalgets oppfatning er dette et spørsmål grunneierorganisasjonene i Hedmark bør ta tak i snarest; I de områder av Hedmark der organiseringen ikke er tilfredsstilende bør dette tas tak i. Ansvaret er i hovedsak den enkelte rettighetshavers, men her bør grunneierorganisasjonene være fødselshjelpere og bidra til en utvikling mot hensiktsmessige forvaltningsenheter blant annet med hensyn på størrelse og deltagelse. Det er viktig å minne om at ved utarbeidelse av nye 8
vedtekter eller endringer av gamle, så bør disse tilpasses den nye Samvirkeloven. Forslag til standardvedtekter er utarbeidet og vil snart bli gjort tilgjengelig for de som ønsker slike. Skognæringen er avhengig av aktive rettighetshavere i en bærekraftig hjorteviltforvaltning! 9