6/13 22. mars 2013, 21. årgang Nytt om samfunnsmedisin og folkehelsearbeid n Komplett innholdsfortegnelse s. 2 n Slutten på kommunalt tilsyn med miljørettet helsevern? s. 3 n Bukken og havresekken i miljø rettet helsevern s. 4 n Alders- og sykehjemsmedisin s. 4 n Tvungen helsehjelp s. 6-7 n Bymiljøindikatorer s. 7-10 n Barnehager og barns utvikling s. 12
2 INNHOLD NR. 6/13 Ser vi slutten på kommunalt tilsyn med miljørettet helsevern?...3 Bukken og havresekken i miljørettet helsevern...4 Leger i alders- og sykehjemsmedisin...4 Tvungen helsehjelp i sykehjem...6 Når pasienten ikke ønsker hjelp...6 Bymiljø indikatorer for miljøutviklingen...7 Nye artikler på www.helsebiblioteket.no Samfunnsmedisin og folkehelse...10 Folkehelsekonferansen 2013...11 NYTT FRA WWW.FHI.NO, FOLKEHELSEINSTITUTTET Barnehager er positivt relatert til barnas utvikling og fungering...12 Kan miljøgifter gi nedsatt sædkvalitet?...12 Økt antall hepatitt A tilfeller smittet i Norge...13 Verdens tuberkulosedag 24. mars...13 Lekkasje fra hvite tannfyllinger kan påvirke immunforsvaret i munnen...14 Prevalensundersøkelser: Helsetjenesteassosierte infeksjoner i norske helseinstitusjoner høsten 2012...15 Ny nasjonal veileder om forebygging av kateterassosierte urinveisinfeksjoner...15 Økt forbruk av legemidler i norsk fiskeoppdrett...15 Invitasjon til seminar: Din helse hvem bestemmer?...16 Helserådet Nytt fra Helsebiblioteket, emnebibliotek samfunnsmedisin og folkehelse Postboks 7004 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Utgiver: Helsebiblioteket, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. http://www.helsebiblioteket.no/samfunnsmedisin-og-folkehelse ISSN 0806-7457 Redaktør: Anders Smith, spes. i samfunnsmedisin. E-post: smi@helsebiblioteket.no. Tlf. 92 89 56 16. Web-redaktør: Ingrid Moen Rotvik, journalist. E-post: imr@helsebiblioteket.no. Tlf. 45 51 26 20 Trykk: In-trykk AS Layout: ASAP Media Distribusjon: Postklart Distribusjon as Forsiden: Fra NOU 2012:1 Til barnas beste Ny lovgivning for barnehagene
Ser vi slutten på kommunalt tilsyn med miljørettet helsevern? Av Anders Smith, redaktør av Helserådet Avisen VG har i forrige uke startet publiseringen av en lang rekke tilsynsrapporter vedrørende forholdene i norske barnehager. Nærmere bestemt har avisen gransket 4500 tilsynsrapporter for å sjekke om barnehagene er trygge. Avisen sier innledningsvis at kartleggingen viser at kommunenes dobbeltrolle som eier og tilsynsmyndighet er problematisk. Ifølge avisen har så mange som 3000 av over 6000 barnehager ikke hatt noe tilsyn de siste tre årene. Og der hvor tilsyn har funnet sted, er det konstatert lovbrudd i halvparten av de kontrollerte barnehagene. Avisen sier også at ingen hittil har foretatt noen kartlegging av resultatene fra tilsynene. Alle rapportene har stoppet hos kommunene. Utdanningsdirektoratet bekrefter dette: - Når kommunene fører tilsyn etter barnehageloven, blir resultatet liggende i kommunen, om ikke eventuelle vedtak påklages, sier Torill Eskeland, direktør for stab for barnehager i Utdanningsdirektoratet. Blant de vanligste lovbruddene er dårlig sikring, slurv med hygiene og smittevern, samt brudd på bemanningskravene. Professor i offentlig rett, Jan Fridtjof Bernt, mener det er helt galt at kommunene skal drive tilsyn med seg selv. Når tilsynet føres av et kommunalt organ, så er det stor risiko for at de konsekvenser som eventuell påpeking av feil og mangler kan få for kommunen, både økonomisk eller i forhold til barnehagedekningen, vil kunne spille kraftig inn, sier Bernt. I en kommentar til VG sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen: - Jeg tror ikke hovedutfordringen er at for få barnehager får tilsyn. Hovedutfordringen er at kommunene, som selv eier halvparten av barnehagene, er satt til å gjøre tilsynet med barnehagene sine. Det tror jeg gjør at kvaliteten på tilsynet blir for dårlig. Og så kommer en uttalelse fra Kristin Halvorsen som er verdt å merke seg: Regjeringen vil nå foreslå at fylkesmannen skal ta over ansvaret for å kontrollere at barnehagene følger loven. Dette forslaget kommer i barnehagemeldingen som Halvorsen etter planen skal legge frem fredag 22. mars. Vi vil flytte ansvaret til en instans som har lang erfaring med grundige tilsyn av skolene. På den måten sikrer vi også at det blir en armlengdes avstand mellom barnehagene og den som skal føre tilsyn, sier Halvorsen. Kommentator Anders Giæver sier i en kommentar i VG bl. a.:. Når loven brytes, er det altfor sjelden noen konsekvenser; rapportens endestasjon er hos kommunelegen eller på et annet kommunalt kontor (uthevingen gjort av Helserådet s redaktør). Forut for den Stortingsmeldingen som legges frem 22. mars, ligger NOU 2012:1 Til barnas beste Ny lovgivning for barnehagene. Denne NOU en har et eget kapittel 13 som har overskriften Et system for tilsyn med barnehagesektoren. Et underpunkt her har overskriften Vurdering av om kommunen bør ha tilsynsmyndighet ; et annet underpunkt drøfter Fylkesmannen som statlig tilsynsorgan for barnehagesektoren. Kapittel 14 omhandler Den lokale barnehagemyndigheten. I et underpunkt her omtales igjen Kommunens dobbeltrolle. Ut fra ovennevnte bør det ikke komme som en overraskelse om regjeringen den 22. mars, i den bebudede Stortingsmeldingen, foreslår endringer i tilsynsordningene for barnehagene. Dette synes ytterligere styrket gjennom følgende intervju på VG s nettsider den 11. mars: Flytter ansvaret Regjeringen er ikke fornøyd med kvaliteten på tilsynene og endrer nå hele måten ordningen er organisert på. - Nå flytter vi tilsynsordningen fra kommunene og til fylkesmannen. Det er fordi vi ønsker å gi tilsynsmyndighetene en armlengdes avstand fra den de skal føre tilsyn med og fordi vi ønsker å heve kvaliteten på tilsynene, sier Gunn Karin Gjul (Ap) som leder familiekomiteen på Stortinget. - Vi ønsker å styrke kvaliteten i barnehagene. Vi har hatt en kjempestor utbygging av barnehager de siste ti årene og holdt den samme kvaliteten vi hadde for ti år siden gjennom den utbyggingen. Men vi ser at vi har større ambisjoner for å sikre at det er gode kvalitetsbarnehager. Det er ganske store forskjeller mellom barnehagene, både i størrelse og kvalitet, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV). Halvparten bryter loven Nyheten om den nye ordningen slippes samtidig som VGs barnehagegransking presenteres i mandagens VG. Granskingen viser at halvparten av landets barnehager ikke har blitt kontrollert av barnehagemyndighetene de tre siste årene. Av de 3000 barnehagene som har blitt kontrollert, så har halvparten fått påvist avvik. - Fylkesmannen er veldig profesjonell og god på å føre tilsyn. Da kan vi føle oss trygg på at barnehagene følger loven og at ungene kan få en bra plass å være i barnehagen, sier Gunn Karin Gjul. (sitat slutt) I timene etter at denne nyheten ble sluppet i VG, oppstod det en nokså livlig diskusjon på internett. Bl. a. var det mange kommuner som mente at grunnlaget for rapporten var feil ettersom miljørettet helsevern i mange kommuner hadde gjennomført barnehagetilsyn som det ikke var referert til i det hele tatt. Det ble også reist spørsmål om man med tilsyn i denne forbindelse bare mente det tilsynet som er hjemlet i barnehageloven, eller om man også mente det tilsynet som følger av regelverket for miljørettet helsevern. Helse- og omsorgsdepartementet var derfor raskt ute med å forklare følgende: Viser til oppslag i media i dag og utspill fra kunnskapsministeren. Barnehagene blir i dag ført tilsyn med etter barnehageloven (kommunen som barnehagemyndighet) og etter folkehelseloven (kommunen som miljørettet helsevernmyndighet). Flytting av tilsynsansvar som omtalt i media omhandler tilsynet etter barnehageloven, ikke tilsyn etter folkehelseloven og forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler. Stortingsmeldingen om fremtidens barnehager legges frem 22. mars 2013. (sitat slutt) Ja vel, men hva med bukken og havresekken? Altså kommunen som eier, driver, godkjenningsmyndighet og tilsynsfører med barnehager. Hvis dette er et problem i forbindelse med barnehageloven, og et så stort problem at regjeringen nærmest har bestemt seg for å flytte tilsynet over til Fylkesmannen, er det da ikke et like stort problem i forhold til folkehelseloven og forskriften om miljørettet helsevern? Hvis vi nå, på grunn av de samme argumentene som reises med bakgrunn i barnehageloven, blir nødt til å revurdere folkehelselovens kapittel 3 om miljørettet helsevern og forskriften om miljørettet helsevern av 25. april 2003, vil vi stå overfor en helt ny situasjon for deler av det lokale folkehelsearbeidet. Mer om dette i neste nummer av Helserådet. I mellomtiden henviser jeg til min kommentar i artikkelen Hvem skal føre tilsyn med miljørettet helsevern? (3) i Helserådet nr. 22/12. Det er også noen tanker om det samme i artikkelen Varsling om tvangsmulkt i forrige nummer 3
4 av Helserådet. Referansekode i Helserådet : MHV 2013-7 Stikkord: Barnehager. Tilsyn. Barnehagelov. Folkehelselov. Bukken og havresekken i miljørettet helsevern Av Kristian Juel Røysland, Spesialkonsulent miljørettet helsevern, Enhet for samfunn og helse, Bydel Søndre Nordstrand, Oslo kommune. Som inspektør er jeg er enig i at tilsynsansvaret med barnas arbeidsmiljø bør flyttes til fylkesmannen slik regjerningen nå foreslår. I dag fører kommunen selv tilsyn med egne kommunale barnehager. Det å la bukken passe havresekken kan ofte ha den følge at bukken spiser av havren. Barna fortjener et uavhengig tilsyn! En flytting av tilsynet til fylkesmannen vil også bidra til et større fagmiljø, større grad av likebehandling og det vil gjøre jobben for inspektørene lettere og mindre konfliktfylt. I dag sitter rådmannen på tilsynsansvaret samtidig som han er øverste leder for kommunale barnehager. Det å fremme kostbare pålegg overfor sin egen arbeidsgiver krever manns mot og vil for mange kunne oppleves som konfliktfylt og vanskelig. Miljørettet helsevern, som fører tilsyn med barnas arbeidsmiljø, har hatt en for dårlig praksis med hensyn til å benytte virkemidlene i folkehelseloven og følge opp de avvik som blir oppdaget. Fokuset har vært rettet mot godkjenningsordning og denne er blitt benyttet som virkemiddel for å øke kvaliteten i barnehagene. Godkjenningsordningen er ikke noe virkemiddel, men den burde være en forutsetning for å få lov til å drive en barnehage. Det å ikke være "godkjent betyr i dag i de aller fleste tilfeller ingen som helst ting eller i beste fall en stilletiende godkjenning til å drifte barnehagen uten godkjenning. Jeg tror godkjenningsordningen kun representerer en kilde til irritasjon og negativt psykososial arbeidsmiljø for ansatte og ledelse på skolene og i barnehagene slik denne fungerer i dag. En felles ting å klage over. Personlig synes jeg praksisen er merkelig - at en skole eller barnehage på den ene siden ikke er godkjent, mens det på den andre siden ikke er rettet pålegg om endring fra samme myndighet?! Som inspektør mener jeg at dersom en barnehage ikke kan få godkjenning pga dårlig ventilasjon må det samtidig rettes pålegg om endring slik at barnehagen får orden på ventilasjonen. Det må settes en frist og så må virkemidlene benyttes. Først varsel om pålegg, så pålegg, hvis ikke det funker er neste steg tvangsmulkt og inndrivelse av mulkta hvis virksomheten ikke etterkommer pålegget. Det er heller ingen skam at barnehager som representerer helsefare for barn blir lagt ned. Jeg har tidligere arbeidet i arbeidstilsynet som inspektør. Der lærte jeg noe grunnleggende for en tilsynsmyndighet: Et lovbrudd følges alltid opp med varsel om pålegg om endring. Et pålegg er ikke en straff, men et virkemiddel for at en virksomhet skal følge loven. Tvangsmulkt brukes overfor dem som ikke vil og som trenger litt ekstra motivasjon. Virkemidlene i lov om folkehelsearbeid er verktøyet til det kommunale tilsynet med barnas arbeidsmiljø. Hvis en snekker skulle la være å bruke hammer og spiker og satse på å anmode plankene om å være festet sammen; ja, da vil nok bygget bli et lite tilfredsstillende byggverk. Slik er det også med vårt tilsynsarbeid med etterlevelsen av forskrift om miljørettet helsevern i skoler og barnehager barnas arbeidsmiljølov. Virkemidlene er det sentrale verktøyet i tilsynets arbeid. Det trengs en endring. Virkemidlene i loven må brukes aktivt. Generelt sett bør det stilles strengere krav til barnas arbeidsmiljø en til voksnes sitt arbeidsmiljø. Referansekode i Helserådet : MHV 2013-9 Stikkord: Tilsyn. Barnehager. Folkehelselov. Barnehagelov. Søndre Nordstrand. Leger i alders- og sykehjemsmedisin Red. innledning: I forrige nummer av Helserådet (nr. 5/13, side 7) hadde vi en gjengivelse av en artikkel fra Hamar Arbeiderblad med overskriften «Sykehjemsleger må få økt status». Det har også vært et spørsmål på eyr om hvor mange legetimer sykehjemmene skal ha pr. uke. Innsenderen (Reidun Kismul som er allmennlege i Mosjøen) sier at det jo er ulikt behov for legetjenester på de ulike avdelingene, avhengig av diagnose og problemstilling. Nedenfor gjengis Legeforeningens policy-notat om dette: Flere leger i sykehjemmene (8/2012) Sykehjemsbeboerne er sykere og skrøpeligere enn før. Hver beboer har i snitt 5 6 aktive diagnoser med behov for oppfølging og behandling. Omlag 80 % har mental svikt, og demenssykdommer, depresjon og polyfarmasi er svært utbredt. Sykehjemslegene er i en vanskelig situasjon med mange pasienter på liten tid. Det er på høy tid å prioritere legetjenesten i sykehjemmene. Legeforeningen mener: Legeforeningens forslag til nasjonal legebemanningsnorm for sykehjem må implementeres av myndighetene Myndighetene må formelt etablere et kompetanseområde i alders- og sykehjemsmedisin Kommunene må tilrettelegge for at sykehjemslegene får tilstrekkelig kompetanse innen alders- og sykehjemsmedisin Sykehjemslegene må få bedre muligheter til fagutvikling, utdanning og forskning Sykehjemmene må få tilgang på bedre elektroniske pasientjournaler (EPJ) Bakgrunn Undersøkelser av kvalitet i norske sykehjem viser en entydig sammenheng mellom legeinnsats (målt i antall timer per beboer) og kvaliteten på den medisinske behandlingen. Jo flere pasienter legen har ansvar for uten tilstrekkelig tid avsatt til oppgavene, dess dårligere blir sykehjemsbeboernes medisinske behov ivaretatt. Legeforeningen har lenge jobbet for å bedre legetilbudet til syke og skrøpelige eldre i sykehjem. Bedre legedekning, økte muligheter for fagutvikling, utdanning og forskning, samt tilgang på bedre fungerende elektroniske pasientjournaler (EPJ) vil også bidra til å bedre rekrutteringen av leger til sykehjemsmedisin. Bedre legedekning I St.meld. nr. 25 (2005 2006) Mestring, muligheter og mening varslet myndighetene en økning i antall legeårsverk i sykehjem med minst 50 % frem mot 2010. Den nasjonale målsetningen ble nesten nådd ettersom antallet legeårsverk økte med om lag 47 % i perioden[1]. Det er imidlertid store forskjeller mellom kommunene når det gjelder legedekning i sykehjem, og antallet legetimer per beboer/uke varierte mellom 0,25 timer og 0,46 timer i 2010. Legeforeningen mener det nasjonale målet for legeårsverk er satt for lavt, og at de kommunale variasjonene er for store. Vi viser til Riksrevisjonen som har avdekket betydelige mangler og variasjoner i legetilbudet til eldre institusjonsbeboere[2], og til Helsetilsynet som har påpekt at legene har for liten tid til å følge opp bl.a. legemiddelbehandlingen av sykehjemsbeboerne på en forsvarlig
måte[3]. Også ifølge KS er legedekningen for lav til å sikre eldre tilstrekkelig medisinsk oppfølging[4]. Legeforeningen har tidligere foreslått å etablere en nasjonal legebemanningsnorm for sykehjem, men har foreløpig ikke fått gjennomslag for det. I stedet ble kommunene i 2007 pålagt å sette lokale normer, men slike normer er mange steder verken vedtatt eller gjennomført. Fordi foreningen ønsket å medvirke til at de kommunale løsningene skulle bli best mulig, ble vårt forslag til nasjonal legebemanningsnorm også sendt til kommunene. Legeforeningens forslag til nasjonal legebemanningsnorm er: 1 uketime per 3 langtidsplasser, dvs. minst 1 legeårsverk per 90 pasienter 1,5 uketimer per korttidsplass for opphold av 3 4 ukers varighet, dvs. minst 1 legeårsverk per 20 pasienter 3 uketimer per 1 rehabiliteringsplass for mer aktiv utrednings, behandlings- eller rehabiliteringsopphold, dvs. minst 1 lege årsverk per 10 pasienter 1 uketime per 2 plasser i spesialavdelinger for demente med atferdsproblemer, dvs. minst 1 legeårsverk per 60 pasienter 5 uketimer per plass beregnet for palliativ behandling og/eller terminalomsorg, dvs. minst 1 legeårsverk per 6 pasienter Forslaget til nasjonal legebemanningsnorm er differensiert fordi behovet for legeressurser varierer mellom type avdeling og pasientkategorier. Økte muligheter for fagutvikling, utdanning og forskning Legeforeningen etablerte høsten 2011 et nytt kompetanseområde i alders- og sykehjemsmedisin med tilhørende godkjenningsordning. Formålet er å bidra til en spisset, styrket og utvidet legetjeneste for eldre pasienter med betydelig funksjonssvikt og flere sykdommer. I praksis innebærer kompetanseområdet en formalisert og kompetansegivende etterutdanning for leger som har en særskilt faglig interesse for eldre pasientgrupper. Få sykehjem har i dag gode undervisnings- og opplæringstilbud til sine ansatte, og behovet for slike tilbud er enormt. I universitetsbyene er det opprettet utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester (tidligere undervisningssykehjem) men disse er i hovedsak orientert mot sykepleiefunksjoner. Det bør derfor vurderes å utpeke ett sykehjem i hver region som utviklingssenter for sykehjemsmedisin med legedekning til å drive forsknings- og utviklingsarbeid. Slike sentre vil kunne fungere som en ressurs for sykehjemsleger som ofte er uten legekollegaer på sin arbeidsplass. Det bør også tilrettelegges bedre for lokale fagmiljøer og fagnettverk, samt praktisk opplæring og turnus-/basisplasser på sykehjemmene. Forskningen innen sykehjemsmedisin må styrkes, og her står de allmennmedisinske forskningsenhetene sentralt. Bedre fungerende EPJ-systemer Sykehjemmenes elektroniske pasientjournaler (EPJ) er mange steder en fare for beboernes pasientsikkerhet. Systemene er lite brukervennlige, uoversiktlige, arbeider langsomt i store nettverk, og mangler mulighet for å søke opp informasjon, dokumentere viktige opplysninger om for eksempel legemiddelbruk, samt legge inn påminnelser om oppfølging av pasientene. Mulighetene for elektronisk kommunikasjon med sykehus og fastleger er fortsatt ikke på plass overalt. Viktige elementer som laboratorie- og medikament- og reseptmoduler mangler eller er uhensiktsmessige. Mange sykehjem har supplerende papirrutiner, og oversikten tapes. Bedre fungerende EPJ-systemer er en forutsetning for bedre kvalitet, pasientsikkerhet og samhandling om eldre pasienter. Avdeling for helsepolitikk [1] Nøkkeltall for helsesektoren. Rapport 2011. Helsedirektoratet, 2012 [2] Riksrevisjonens undersøkelse av kvalitet og samarbeid i pleieog omsorgstjenestene til eldre. Riksrevisjonen, 2009 [3] Krevende oppgaver med svak styring. Samlerapport fra tilsyn i 2010 med kommunenes sosial- og helsetjenester til eldre. Helsetilsynet, 2011 [4] Pleie og omsorg: Tjenestetilbudet til eldre under press. Nøkkeltallsrapport. KS, 2011 Red. kommentar: I tilslutning til ovennevnte kan det være grunn til å stille flere spørsmål om hva slags bakgrunn en lege skal eller bør ha for å arbeide i sykehjem. Kan en hver som er lege, arbeide i sykehjem? Kan eller skal det stilles kvalifikasjonskrav? Og skal kravene avhenge av hvor i sin karriere legen befinner seg og hvilke andre erfaringer legen har gjort seg? Med de endringene som er gjort i forbindelse med autorisasjon, er det nå slik at man er autorisert som norsk lege så snart man er ferdig med studiet, altså ved bestått embetseksamen. Man har da rett til å praktisere som lege. Det er altså ikke lenger noe krav om gjennomgått turnustjeneste for å være autorisert som lege. Turnustjenesten er under omlegging. Kanskje vil denne tjenesten få en annen betegnelse etter hvert. Det diskuteres også om denne tjenesten (altså det vi fortsatt kaller turnustjeneste) skal inngå som første del av spesialistutdanningen. Jeg har gjort meg noen tanker om at vi etter hvert vil få fire kategorier leger, sortert etter hvor langt man har kommet eller hvor langt man ønsker å komme i sitt videre- og etterutdanningsløp, og hva dette kan eller bør føre til av kvalifikasjonskrav for å kunne arbeide i et sykehjem: A. Ikke alle leger gjennomfører turnustjeneste, eller det vil gå noen år før de gjennomfører denne tjenesten. La oss kalle slike leger LUT-leger (leger uten turnus). B. Ikke alle leger som har gjennomgått turnus, fullfører en spesialistutdanning, i hvert fall ikke med en gang. De velger kanskje å arbeide med andre ting som ikke direkte fører til en medisinsk spesialitet. En slik lege vil imidlertid kunne etablere seg som fastlege og ha avtale med en kommune om det. C. Så er det den store gruppen leger som velger spesialisering. Mange velger allmennpraksis og blir spesialister her. Helsedirektoratet arbeider for tiden med krav til struktur og innhold i denne og alle de andre spesialitetene. D. Noen av legene som er blitt spesialister, velger i tillegg å oppnå godkjenning innenfor et kompetanseområde. Ett aktuelt kompetanseområde for allmennmedisinere, er kompetanseområdet i alders- og sykehjemsmedisin. Regler for slik godkjenning ble vedtatt av sentralstyret i Legeforeningen sist sommer. Regelverket gjengis her: Regler for godkjenning av kompetanseområde i alders- og sykehjemsmedisin Vedtatt av sentralstyret 13. juni 2012 1. Spesialistutdanning a. Godkjent spesialist i allmennmedisin, indremedisin, geriatri, nevrologi eller fysikalsk medisin og rehabilitering. b. For andre spesialiteter kreves i tillegg ½ års tjeneste i geriatri, allmennmedisin eller alderspsykiatrisk sengeavdeling eller 1 årsverk tjeneste som sykehjemslege i minimum 40% stilling. 2. Klinisk tjeneste Tjeneste ved sykehjem eller boform som i praksis fungerer som sykehjem: 2 års tjeneste. Tjeneste i deltidsstilling ned til 40% stilling kan godkjennes. Totalt omfang må da være minst 1 årsverk. Tjenesten attesteres på fastsatt skjema. 5
6 3. Praktiske ferdigheter 27 praktiske ferdigheter/prosedyrer hvorav 2/3 må være attestert gjennomført. 4. Kurs 80 timer kurs. Alle kurs skal være forhåndsgodkjent tellende for kompetanseområdet. Det er utarbeidet oversikt over temaer og innhold i aktuelle kurs. 5. Smågruppevirksomhet 60 timer Gruppen skal bestå av minst 3 sykehjemsleger. Smågrupper registreres i Legeforeningens sekretariat. Det er utarbeidet forslag til aktuelle temaer. 6. Praksisbesøk Det kreves 4 praksisbesøk: 2 dagsbesøk hos kollega i annen institusjon og 2 dagsbesøk av kollega i egen institusjon. Fastsatt skjema må benyttes. Fastsatt søknadsskjema vedlagt aktuell dokumentasjon sendes Legeforeningens sekretariat. For ytterligere info kan sekretariatet kontaktes på telefon 23 10 90 00. Kommentaren fortsetter: Det sier seg selv at leger i ovennevnte gruppe A stiller helt forskjellig fra leger i gruppe C eller D når det gjelder å være kvalifisert for arbeid innen alders- og sykehjemsmedisin. Fører dette til at det må stilles andre krav til LUT-legene og de som ikke har oppnådd en relevant spesialitet? Og hvem er det som kan eller skal stille slike krav? Er det den enkelte kommune? Er det Kommunenes sentralforbund (KS), eller skal sentrale helsemyndigheter formulere kvalifikasjonskrav og krav til den tjenesten som slike leger kan utføre? Jeg bare spør. Det kunne være interessant å høre hvordan kollegene ser på dette. Referansekode i Helserådet : HTJ 2013 11 Stikkord: Sykehjemsleger. Den norske Legeforening. Legeforeningen. Tvungen helsehjelp i sykehjem Nedenstående er hentet fra Tilsynsmelding 2012 fra Statens helsetilsyn: Noen ganger må en bruke tvang for å gi pasienter nødvendig helsehjelp og unngå alvorlig helseskade. I slike tilfeller må ansatte være sikre på at nødvendige vurderinger er gjort, og at vilkårene for bruk av tvang er tilstede. Siden 2009 har pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A hatt bestemmelser om helsehjelp til pasienter som motsetter seg hjelpen, uten å forstå rekkevidden av det (mangler samtykkekompetanse). Å gi helsehjelp til personer som motsetter seg hjelpen er et alvorlig inngrep i deres selvbestemmelsesrett. Derfor er det innført rettssikkerhetsgarantier i form av strenge vilkår for å gi tvungen helsehjelp, og særlige saksbehandlings- og overprøvingsregler for å forebygge og begrense bruk av tvang. Frivillige og tillitskapende tiltak skal forsøkes før tvungen helsehjelp blir gitt. I 2011 og 2012 undersøkte Helsetilsynet om kommunene sørger for at det blir gitt nødvendig helsehjelp til pasienter som motsetter seg helsehjelp, uten bruk av tvang der det er mulig. Tilsynet har undersøkt om kommunene sørger for at sykehjemmene: fanger opp om pasienter ikke vil ta imot helsehjelp og vurderer samtykkekompetansen forsøker tillitskapende tiltak før helsehjelpen blir gjennomført med tvang gjør helsefaglige vurderinger om helsehjelpen kan gjennomføres med bruk av tvang. Tilsynsmyndighetene har vært i 103 kommuner. Det ble gjennomført 48 tilsyn i 2011 og 55 tilsyn i 2012: I 89 av de 103 kommunene ble det funnet lovbrudd. Det ble påpekt noen færre lovbrudd i 2012 enn i 2011: - i ca 85 prosent av de undersøkte kommunene ble det påpekt lovbrudd i 2012 - i ca 90 prosent av de undersøkte kommunene ble det påpekt lovbrudd i 2011. Tilsynet viser at ansatte ofte ikke har tilstrekkelig kunnskap til å fange opp og identifisere situasjoner hvor pasienten mangler samtykkekompetanse og viser motstand. Det viser seg også at tvang blir brukt i utstrakt grad uten at vilkår er vurdert og vedtak om tvungen helsehjelp fattet. Til tross for opplæringsaktiviteter på området de siste årene, viser tilsynet at ansatte fortsatt mangler kunnskap om regelverket. Dette gjelder også kunnskap om mulighet til å bruke tvang der det er nødvendig for å forhindre alvorlig helseskade. Et positivt inntrykk fra tilsynet er at mange ansatte er svært opptatt av å prøve ut forskjellige løsninger og tiltak for å unngå å bruke tvang. Bedre dokumentasjon og deling av kunnskap mellom ansatte om hvilke tiltak som er forsøkt, og hvordan de virker på pasienten, kunne bidratt til mindre tvangsbruk. Tvungen helsehjelp er et særlig sårbart område fordi konsekvenser av vurderinger og avgjørelser kan ha stor betydning for den enkelte. Uriktige avgjørelser kan føre til at ansatte gjennomfører tvungen helsehjelp uten at det er grunnlag for det, eller at en pasient som mangler samtykkekompetanse ikke får nødvendig helsehjelp. Ledere kan redusere risikoen gjennom å sørge for at ansatte er forberedt på og har nok kunnskap til å håndtere ulike situasjoner. Lovbruddene som er påpekt i dette tilsynet viser stor fare for svikt. Funn fra tilsynet er oppsummert og presentert i egen rapport. Kommunene som har hatt tilsyn og fått påvist lovbrudd, må rette opp forholdene. Helsetilsynet oppfordrer kommuner som ikke har hatt tilsyn til å lære av lovbruddene. Alle bør ta en gjennom-gang av egne tjenester, og vurdere hvordan forhold-ene er i egen kommune. Resultater fra dette tilsynet kan brukes for å vurdere risikoområder og forbed-ringsarbeid i egen virksomhet. Referansekode i Helserådet : HRE 2013 1 «Uriktige avgjørelser kan føre til at ansatte gjennomfører tvungen helsehjelp uten at det er grunnlag for det, eller at en pasient som mangler samtykkekompetanse ikke får nødvendig helsehjelp» Stikkord: Tvungen helsehjelp. Pasient- og brukerrettighetsloven. Sykehjem. Statens helsetilsyn. Når pasienten ikke ønsker hjelp Nedenstående er hentet fra Tilsynsmelding 2012 fra Statens helsetilsyn.
Helsetjenester kan bare gis til pasienter som samtykker til å få slik hjelp. Retten til å bestemme selv kan imidlertid falle bort dersom pasienten ikke er samtykkekompetent. Det er den som yter helsehjelp som må vurdere om pasienten er samtykkekompetent. I denne saken kom Statens helsetilsyn til at kommunen hadde forsømt sin plikt til å vurdere om de aktuelle pasientene var samtykkekompetente. Tilsynssaken er et eksempel på at respekten for pasientenes selvbestemmelsesrett førte til omsorgssvikt overfor pasientene. Det ble opprettet tilsynssak etter at to eldre pasienter på kort tid ble funnet døde i samme kommune. Begge var sterkt hjelpetrengende og var tilbudt tjenester fra bydelen, men nektet å ta imot hjelp. Den ene «Begge var sterkt hjelpetrengende og var tilbudt tjenester fra bydelen, men nektet å ta i mot hjelp» pasienten mottok hjemmesykepleie på grunn av alvorlig demens og flere andre lidelser. Hun hadde behov for døgnkontinuerlig tilsyn, men hun ville ikke på sykehjem. Hun ble henvist til fastlegen for vurdering av sin samtykkekompetanse. Fastlegen var imidlertid langtidssykemeldt, og utredning ble ikke gjort. Fem måneder etter ble kvinnen funnet død. Den andre pasienten hadde fått hjemmetjenester fra kommunen i lang tid, og det var sterk mistanke om at hun var dement. Pasienten motsatte seg hjelp og åpnet sjelden døren for hjemmetjenesten. Noen måneder før hun døde varslet pårørende om markant forverring av hennes tilstand. Hun hadde mistet tidsperspektivet, kjente ikke sine nærmeste og hadde forandret seg til det ugjenkjennelige. Kommunen vurderte demensutredning på sykehus som praktisk umulig, og henviste henne til fastlegen. Hun møtte ikke hos fastlegen, og ble funnet død tre måneder senere. Hovedregelen i norsk helserett er at helsehjelp bare kan gis til personer som samtykker til det. Pasienter har altså rett til å bestemme selv om de vil motta helsetjenester. Pasientens selvbestemmelsesrett er heller ikke begrenset til fornuftige og rasjonelle avgjørelser. Selv om helsetjenesten vurderer at pasientens valg om å nekte helsehjelp er ufornuftig, eller til og med medisinsk uforsvarlig, så må helsetjenesten respektere pasientens valg. Dette gjelder så lenge pasienten er samtykkekompetent. Lovgivningen bestemmer imidlertid at pasientens samtykkekompetanse kan falle bort, helt eller delvis, dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming, åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket gjelder. De som for eksempel lider av demens har ofte manglende dømmekraft og innsikt i egen sykdom, og kan forkomme uten hjelp. Det er den som yter helsehjelpen som har plikt til å avgjøre om pasienten er samtykkekompetent, eller denne må anses å være falt bort på grunn av for eksempel demenssykdom. Formålet med reglene er å sikre at personer som motsetter seg hjelp, men ikke lenger er samtykkekompetente, skal få nødvendig helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade. Det forutsettes også i lovgivningen en adgang til å kunne bruke tvang for å få gitt helsehjelpen. Før det iverksettes tvangstiltak, skal det gjøres forsøk på tillitskapende aktivitet og samarbeid med pårørende Det kan være vanskelig å vurdere om en pasient fortsatt er samtykkekompetent, særlig når pasienten motsetter seg hjelp. Samtykkekompetansen er heller ingen absolutt størrelse. I mange tilfeller tapes samtykkekompetansen gradvis som ledd i sykdomsutviklingen. Dette fritar likevel ikke tjenesteyter fra den rettslige plikten til å vurdere om pasienter er samtykkekompetente, og denne vurderingen må gjøres fortløpende. Statens helsetilsyn konkluderte i denne saken med at kommunen hadde en rettslig plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å utrede og vurdere disse pasientenes samtykkekompetanse. Plikten oppsto da kommunen fikk informasjon om at det var oppstått en markant forverring av pasientenes tilstand. I tilsynssaken hadde ikke kommunen dokumentert at det var gjort forsøk på tillitskapende aktivitet, samarbeid med pårørende, eller andre tiltak for å utrede pasientenes samtykkekompetanse. Vi konkluderte derfor med at det forelå brudd på helselovgivningen. Statens helsetilsyn mente kommunens brudd på helselovgivningen var så alvorlig at vi politianmeldte kommunen. Kommunen fikk et forelegg på kr. 500.000,-. Kommunen har nektet å vedta forelegget og saken er brakt inn for domstolene. Det foreligger ikke dom i saken på nåværende tidspunkt. Referansekode i Helserådet : HRE 2013 2 Stikkord: Tvang. Samtykkekompetanse. Statens helsetilsyn. Samfunnsspeilet, Statistisk sentralbyrå nr. 1/2013: Bymiljø indikatorer for miljøutviklingen Godt urbant miljø i «framtidens byer»? Publisert: 5. mars 2013 Forfatter: Trine Haagensen (samfunnsgeograf og rådgiver, Seksjon for naturresurs og miljøstatistikk trine.haagensen@ssb.no) En økende andel av befolkningen bor og arbeider i byer. Hva som utgjør et godt bymiljø, er et sentralt tema i samfunnsdebatten. Idealet er den tette, urbane byen som tilbyr gode åpne byrom med plass til mange aktiviteter og et funksjonelt fysisk miljø. Kartlegging av bymiljøet i de 13 største kommunene, også kalt «framtidens byer», viser at tilbud som øker befolkningens trivsel og helse, varierer mye avhengig av hvor man bor. Byene møter store utfordringer når de skal bevare miljøet samtidig som de satser på byutvikling. Tilstanden og utviklingen i løpet av en tiårsperiode avspeiles i utvalgte indikatorer og statistikk av bymiljø i «framtidens byer». Befolkningens, og spesielt barns, mulighet til å ta i bruk miljøvennlige transportformer, kort vei til barnehage/skole, mulighet til å drive lek, friluftsliv og rekreasjon som helsefremmede, trivselsskapende og miljøvennlige aktiviteter i nærheten av der de bor er forhold som vil belyses i denne artikkelen (se tekstboks). Begreper Nærturterreng. Store naturområder (større enn 200 dekar) i tettsteder eller som grenser til tettsteder. Parker og de fleste idrettsanlegg er også inkludert. Rekreasjonsareal. Naturområder av en viss størrelse (minst 5 dekar) i tettsteder eller som grenser til tettsteder. Parker og de fleste idrettsanlegg er også inkludert. Trygg tilgang. Det er satt kriterier for hva som regnes som trygg tilgang. For å nå et nærturterreng eller rekreasjonsareal trygt må en kunne ferdes langs stier, gang- og sykkelveier eller bilveier med lite trafikk og lav fartsgrense. Det er også satt krav om hvor langt man er nødt til å gå for å ha tilgang, kravet er 200 meter for rekreasjonsareal og 500 meter for nærturterreng. Indikatorer for bymiljø Indikatorene er hentet fra rapporten Byer og miljø. Indikatorer for miljøutviklingen i «Framtidens byer» (Haagensen, Trine, 2012). Rapporten gir en oversikt over miljøtilstanden og beskriver viktige trekk ved utviklingen i miljøet, i de ti største kommunene etter folketall samt tre mindre kommuner. Disse i alt 13 kommunene inngår i samarbeidsprogrammet «Framtidens byer» som ledes av Miljøverndepartementet. Formålet er å 7
8 redusere klimagassutslippene og forbedre bomiljøene i byene. Programmet går fra 2008 til 2014. «Framtidens byer» er en samlebetegnelse. De ti største kommunene er: Oslo, Bærum, Drammen, Fredrikstad, Kristiansand, Sandnes, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. De tre mindre kommunene danner sammen med Fredrikstad to viktige handelsregioner, og består av Porsgrunn/Skien og Sarpsborg/Fredrikstad. Per 1. januar 2012 bodde det i underkant av i alt 1,8 millioner i disse byene, 36 prosent av Norges befolkning. Befolkningsveksten i 2011 tilsvarte 46 prosent av den samlede befolkningsveksten i Norge samme år. Kommuner og tettsteder En kommune er et geografisk avgrenset område som utgjør en egen politisk og administrativ enhet. Tettsteder er geografiske områder som har en dynamisk avgrensing avhengig av geografisk fordeling av befolkningen og uavhengig av administrative grenser. Antall tettsteder og deres grenser vil derfor endre seg over tid som følge av byggeaktivitet og befolkningsutvikling. Et tettsted vil kunne ha flere kommuner. I denne artikkelen omfatter begrepet den delen av tettstedet som ligger innenfor kommunegrensen. Det vil innenfor en kommune også kunne være flere tettsteder. For nærmere beskrivelse av metodikken, se Dysterud mfl. (1999). SSB bruker ikke begrepet by som enhet i offisiell statistikk, men det blir brukt og er kjent for det som i dag kommer inn under den statistiske definisjonen tettsted. Trygg ferdsel på gang- og sykkelvei God miljøkvalitet, helse og trivsel i kommuner, byer eller tettsteder er blant annet avhengig av at gående og syklende kan ferdes trygt og effektivt i nærmiljøet, men også over lengre avstander. Spesielt er dette viktig for barn og unge, da muligheten til å gå eller sykle også påvirker fysisk utvikling. Jo lengre gang- og sykkelveinettet er innenfor en kommune, jo større er muligheten for at innbyggerne bruker gang- og sykkelveier aktivt i dagliglivet. Byer som ønsker å stimulere til helsefremmende livsstil, kan blant annet etablere et sammenhengende hovednett for sykkeltrafikk som binder sammen hovedsentrum, kjernene i lokalsamfunnene og kollektivknutepunktene. Det vil igjen avlaste veinettet og kollektivsystemet. Blant de 13 byene som inngår i samarbeidsprogrammet «framtidens byer», har Porsgrunn det lengste gang- og sykkelveinettet, med 2 kilometer per 1 000 innbyggere. Oslo følger etter med 1,7 km gangog sykkelveinett. Det er interessant å merke seg at Porsgrunn er kommunen med lavest innbyggertall, mens Oslo har høyest innbyggertall. Tromsø utpeker seg med det korteste gang- og sykkelveinettet med snaue 0,2 kilometer per 1 000 innbyggere. Samlet sett er lengden på gang- og sykkelvei noe lavere i «framtidens byer» enn for landsgjennomsnittet, henholdsvis 1 km og 1,3 km per 1 000 innbyggere i 2011. Samtidig har antall kilometer med gang- og sykkelveinett økt noe i tiåret 2001-2011, fra 0,9 til 1 kilometer per 1 000 innbyggere for de 13 byene sett under ett. I landet som helhet har det gått ned fra 2,2 til 1,3 km per 1 000 innbyggere. Tromsø best på rekreasjon i nærmiljøet Utbygging utgjør ofte en trussel mot grønne områder eller andre åpne arealer som er potensielle rekreasjonsområder for innbyggerne. Samtidig viser Folkehelseinstituttet (2009) i sin kunnskapsoversikt over miljø og barn at barn med tilgang til naturomgivelser som innbyr til variert aktivitet, har bedre motorisk utvikling enn barn som bor i mer tilrettelagt og funksjonsbestemt miljø. Bruken av grøntområder reduseres ved økende avstand fra bolig. Spesielt barns aksjonsradius er begrenset. Folkehelseinstituttet påpeker at ved lek og uorganisert aktivitet i fritiden, oppholder de fleste 5-6 åringer seg mindre enn 100 meter fra egen bolig. Regjeringens miljøpolitikk (Prop.1 S (2011-2012) fremhever at det ved boliger, skoler og barnehager skal være god adgang til trygg ferdsel, lek og annen aktivitet «i variert og sammenhengende grønne områder med gode forbindelser til omkringliggende naturområder». Ifølge stortingsproposisjonen bør ikke avstanden overstige 500 meter. Tromsø kommer best ut i andel av befolkningen med trygg tilgang til slike arealer fra bosted i 2011. Godt over 75 prosent av barn- og ungdom under 20 år, og 74 prosent av hele Tromsøs befolkning har mulighet til rekreasjon i nærmiljøet. Porsgrunn er kommunen som har lavest andel, drøyt 22 prosent av barn- og ungdom, og 21 prosent av befolkningen har trygg tilgang til leke- og rekreasjonsarealer fra bosted (se figur 2).
Sammenligner vi gjennomsnittet for «framtidens byer» i 2011 med landet som helhet, er andelen med trygg tilgang noe høyere for hele i landet. Det gjelder både for barn- og unge og befolkningen som helhet. I snitt for alle tettsteder i landet har 46 prosent av barnog unge og 43 prosent av befolkningen slik tilgang til rekreasjonsarealet, mot 40 og 39 prosent for «framtidens byer». Dette kan tyde på at den fortettingen som nå skjer i byene, gir en betydelig utfordring med å ta vare på og utvikle nye grønne områder i nærmiljøet og sikre trygg tilgang til disse. 9 men mange bruker samme areal Jo flere som har trygg tilgang til det samme leke- og rekreasjonsarealet, jo større er bruken av arealet. Hvor mange som har tilgang til de samme rekreasjonsarealene, er derfor et mål på hvor stort presset er på det enkelte området. Blant «framtidens byer» har Tromsø kommune gjennomgående høyest antall bosatte med tilgang til samme leke- og rekreasjonsareal per dekar. Det vil si at her må hvert leke- og rekreasjonsområde deles av flere, slik at presset på hvert område blir langt større i Tromsø enn i de øvrige kommunene. Porsgrunn har samlet sett færrest antall innbyggere med trygg tilgang til de samme lekeog rekreasjonsarealer (se figur 3). For de minste leke- og rekreasjonsarealene, 5-25 dekar, kommer en i Tromsø ut med 15 bosatte per dekar som har trygg tilgang til disse, mens kun tre bosatte i Porsgrunn deler samme areal. I Tromsø må altså hele fem ganger så mange dele på hvert dekar leke- og rekreasjonsareale i denne størrelsesklassen. Tilnærmet lik fordeling av antall bosatte med tilgang til samme leke- og rekreasjonsarealer gjør seg gjeldende for de øvrige arealer etter størrelses klassene. Tilgangen til naturen ingen selvfølge I Norge har vi i stor grad turområder nært opp til byer og tettsteder, og god tilgang til friluftsområder, parker og lekeområder. Nærturterreng (se tekstboks) gir mulighet til å gå turer, sykle, ri på hest og bade i naturen. Det kan være den såkalte marka, strand- og vassdragssonen eller andre større sammenhengende grønne områder. Tilgang til nærturterreng gir mulighet for fysisk og psykisk rekreasjon, og er et viktig kriterium for en miljøvennlig by. Tilgangen til nærturterreng varierer sterkt blant «framtidens byer». For barn- og ungdom spenner forskjellene fra 7 til 81 prosent avhengig av bostedet. Tilsvarende ytterligheter er det for befolkningen sett under ett, hvor laveste andel er på 6 prosent og høyeste på 76 prosent i 2011 (se figur 4 neste spalte). Det er Tromsø som igjen kommer best ut i andel trygg tilgang til nærturterreng. Befolkningen i Tromsø har omtrent tolv ganger større tilgang enn dem som bor i Stavanger. Stavanger kommune er blant «framtidens byer» den med lavest andel av både barn- ungdom og av befolkningen med trygg tilgang til nærturterreng. Gjennomsnittet av andel befolkning og barn- og ungdom med trygg tilgang til nærturterreng er som til leke- og rekreasjonsarealer (figur 3) større i landet samlet sett sammenlignet med «framtidens byer». Kort vei til barnehage i Oslo Avstand til barnehage, skole og dagligvarebutikk betyr mye for dagliglivet for mange mennesker, og påvirker transportbehov, miljø og folks trivsel. Flere mener det er viktig ikke å være avhengig av bil for å nå disse stedene når de velger bosted. Spesielt er barn, funksjonshemmede, eldre og andre med begrenset aksjonsradius avhengige av at nærmiljøet og lokalsamfunnet er godt tilrettelagt, både sosialt og fysisk. Muligheten til å gå eller sykle i hverdagen kan også åpne for regelmessig fysisk aktivitet. Avstand til barnehage og skole er særlig viktig ettersom det berører mange barnefamilier minst to ganger daglig. Å gå eller sykle vil kunne minske bruken av bil eller annet motorkjøretøy, og dermed også redusere utslipp til luft samt redusere støy og trafikkfare. Blant «framtidens byer» er det Oslo som har størst andel barn som har mindre enn 500 meter til barnehage i 2012. I Oslo hadde hele 96 prosent barn kort vei, og Bærum følger etter Oslo med 89 prosent. Skien kommer dårligst ut med bare 54 prosent barn som har kort vei til barnehage samme år (se figur 5). Ser vi på utviklingen i andel barn som har under 500 meter til barnehage, har samtlige kommuner hatt en positiv utvikling i perioden 2003-2012. Oslo og Stavanger utpeker seg med størst
10 økning, henholdsvis 57 og 48 prosentpoeng. Omfattende politisk satsing på utbygging av barnehager i denne perioden har sannsynligvis bidratt til at en større andel av de minste barna har fått kort vei til barnehage. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at indikatoren ikke tar hensyn til hvilken barnehage barna faktisk går i. Gjennomsnittet i andel barn med kort vei til barnehage har økt kraftig både for «framtidens byer» og for landet som helhet i perioden 2003-2012. For «framtidens byer» har andelen gått opp fra 56 til 84 prosent, og for landet fra 45 til 62 prosent. En betydelig høyere andel barn bosatt i «framtidens byer» har følgelig kort avstand til barnehage (84 prosent), sammenlignet med gjennomsnittet for alle kommuner i landet, 62 prosent i 2012. Det viser seg altså at det er de største byene, etter befolkningsmengde, som gjennomgående har høyest andel av barn med kort vei til barnehage. Skoleveien er blitt kortere Når det gjelder skolevei, har Stavanger gjennomgående høyest andel elever med kort vei både i 2006, 2009 og 2012. I 2012 var andelen 64 prosent. Fredrikstad og Sarpsborg har lavest andel elever med mindre enn 500 meter til nærmeste skole blant «framtidens byer», med rundt 30 prosent hver i samme år (se figur 6). Med unntak av Skien og Bergen har samtlige av disse 13 byene hatt en positiv utvikling i andel elever med kort vei til skolen i hele perioden. Kristiansand og Stavanger peker seg ut med størst økning, med bortimot 37 og 33 prosentpoeng fra 2003. Gjennomsnittlig andel elever med kort skolevei har gått opp fra 35 til 47 prosent for «framtidens byer», og for hele landet fra 28 til 35 prosent i denne perioden. Den samme trend vises altså for skole som for barnehage (figur 5). «Framtidens byer» har i 2012 en vesentlig høyere andel av elevene som bor under 500 meter fra skolen, enn landet som helhet. Men også her er det slik at indikatoren ikke tar hensyn til hvilken skole elvene faktisk går på. Godt bymiljø forskjellig utgangspunkt Et felles indikatorsett for alle byene som viser miljøstatus og - utvikling i den enkelte kommune (innenfor de valgte temaene), skal gjøre det mulig å sammenligne kommunene og å identifisere områder der det er negativ eller positiv utvikling. En slik sammenligning kan gi økt oppmerksomhet om miljøproblematikken, og synliggjør på hvilke områder byene har mest å hente for å forbedre miljøet. Dette vil kunne gi politikerne og kommunes innbyggere mulighet til å foreta mer miljøbevisste prioriteringer og valg. At kommunene har forskjellig utgangspunkt i naturgrunnlag og klima, så vel som i bebyggelse og størrelsen på befolkning, kan forklare mye av forskjellene i miljøstatus som er skissert i denne artikkelen. Enkelte kommuner kan komme godt ut av det når det gjelder status, men samtidig ikke være blant de beste i utviklingen over tid. Årsaken til dette kan være at kommuner med et godt utgangspunkt vil ha et mindre potensial for forbedringer. Referanser Folkehelseinstituttet (2009): Miljø og helse en forskningsbasert kunnskapsbase, Rapport 2009:2, Folkehelseinstituttet. Dysterud, M.V., Engelien, E. og Schøning, P. (1999): Tettstedsavgrensning og arealdekke innen tettsteder. Metode og resultater, Rapporter 1999/29, Statistisk sentralbyrå. Haagensen, T. (2012): Byer og miljø. Indikatorer for miljøutviklingen i «Framtidens byer», Rapporter 2012/27, Statistisk sentralbyrå. (http://www.ssb.no/vis/emner/01/rapp_byer_miljo/rapp_201227/ main.html) Prop.1 S (2011-2012): Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak). For budsjettåret 2012. Utgiftskapittel: 1400-1474 og 2465. Inntektskapittel: 4400-4471 og 5578. Kontakt SSBs bibliotek og informasjonssenter E-post: biblioteket@ssb.no tlf.: 21 09 46 42 Referansekode i Helserådet : MHV 2013 6 Stikkord: Stedsutvikling. Bymiljø. Statistisk sentralbyrå. Artikler på www.helsebiblioteket.no Nedenfor gjengis overskriftene i artikler innen samfunnsmedisin og folkehelse som er lagt ut på www.helsebiblioteket.no siden forrige oversikt som var i Helserådet nr. 4/13. For å kunne lese artiklene må du gå inn på denne nettadressen: velg menypunkt Samfunnsmedisin og folkehelse i venstre kolonne. I det nye bildet som du nå får opp, finner du i den midtre kolonnen i omvendt kronologisk rekkefølge alle de artiklene vi har lagt ut siden forrige oversikt (d.v.s. de nyeste komme øverst). Du finner den samme oversikten også ved å klikke på menypunktet Nyhetsarkiv i venstre kolonne på samme side. 11.03.2013 Ulik rehabilitering i kommunene kan gi stort utslag på mestring. 25.02.2013 Nevropsykologiske effekter etter eksponering for løsemidler 18.02.2013 Gode helseregistre - bedre helse 18.02.2013 Derfor er skitt og støv sunt for barn 14.02.2013 Mindre barnehagegrupper bra for treåringer 14.02.2013 Mange helsetilbud på arbeidsplassen blir ikke benyttet 14.02.2013 Trehus for klima - men frykter sopp 14.02.2013 Bør tannhelsen betales av egen eller offentlig lommebok? 14.02.2013 Sykepleiere mister søvn av skiftarbeid
-En god barndom varer livet ut! 11 FOLKEHELSEKONFERANSEN 2013 Sosiale ulikheter blant barn og unge inkludering og deltakelse DATO: STED: 3. OG 4. OKTOBER 2013 RADISSON BLU SCANDINAVIA HOTEL, HOLBERGSGT. 30, OSLO FORMÅL Det er sosiale ulikh eter blant barn og unge i Norge. Det kan forhindre inklude- ring og deltakelse på flere av arenaene i barn og unges liv..formålet med årets fo olke ehelseko onfe erans se eråfåmer ku unnskap og erfa ring iåfo orebygge ogutjevne sosiale ulikheter blant barn og unge og hvordan tilrettelegge for deres inklude- ring og deltakelse. Sosiale ulikheter blant barn og unge må forebygges og utjevnes både politisk, faglig, kunnskapsbasert og praktisk. Vimå skape et inkluderende samfunn der alle har rett til deltakelse. Barn er vår viktigste framtidskapital, som må forvaltes på best mulig måte! MÅLGRUPPE Politikere, rådmenn, rådgivere, planleggere, folkehelsekoordinatorer, helse- personell samt ansatte i sentralforvaltningen; forskere, lærere på alle nivåer, studenter fra høyskoler og universiteter, medarbeidere ifrivillige organisasjoner og alle andre med interesse for barn og unges levekår. Sett allerede nå av datoene for årets Folkehelsekonfe eranse! Mer informasjon om pro ogram og påmeldingsmuligheter vil etterhvert komme på nettsidene til arrang gørene. ARRANGØRER: NORSK FORENING FOR FOLKEHELSE arbeider for å øke forståelsen og interessen for forskning, undervisning og formidling om forebyggende og helsefremmende arbeid knyt- tet til blant annet samfunnsmedisin, sosialme- disin og folkehelsearbeid. www..folkehelseforeningen. no SUNNE KOMMUNER er den norske nasjonale nettverksforgreinin- gen til Verdens helseorganisasjon (WHO) Healthy Cities. Nettverket er et forum for kommuner som ønskeråutvikle og iverk- sette helsefremmende prosesser gjennom en tverrfaglig arena bestående av politikere, fagpersoner og administratorer. Nettverket arbeider foråfremme helhetstenkning i lokalt folkehelsearbeid og kommunalt planarbeid der det legges vekt på forebyggende strategier og helsefremmende aktiviteter..sunne Kom- muner arbeider etter WHO Healthy Cities sine faser, og fase 2009-2013 retter seg mot å utjevne sosial helseulikhet. www..sunnekommuner.no
12 Nytt fra www.fhi.no Barnehager er positivt relatert til barnas utvikling og fungering Barn som begynner tidlig i barnehage eller familiebarnehage har lavere risiko for sen språkutvikling. Dette viser de samlede resultatene fra en ny doktorgradsstudie om barnehager og barns utvikling. Ratib Lekhal ved Divisjon for psykisk helse har undersøkt hvordan barns deltakelse i barnehage i alder 1, 1,5 og 3 år var knyttet til atferdsproblemer og språkutvikling i alderen 3 år i både høy og lav-risiko grupper. Sett i lys av den voksende debatten om viktigheten med barnehager, var målet med prosjektet å bidra til den nasjonale og internasjonale kunnskapsbase om barnetilsyn og da spesielt om bruk av barnehage. Barnehagedebatten Bruk av barnehage har vokst raskt de siste tiårene. Som en følge av dette er debatten intensivert om hva det betyr for barns utvikling å passes av andre enn foreldrene. Generelt viser studier at høy kvalitet i barneomsorg, og spesielt høy kvalitet i barnehager, overveiende er positivt assosiert med barns språkutvikling. Når det gjelder risikoen for utvikling av atferdsproblemer for barn som passes av andre enn foreldrene, er funnene mer tvetydige. Studier som rapporterer funn fra den amerikanske konteksten antyder økt risiko for atferdsvansker, men dette får lite støtte i studier fra andre land. Debatten om betydningen av tilsyn utenfor hjemmet på barns utvikling har støttet seg tungt på studier fra USA. Det er lite europeisk forskning om dette emnet, og forskning fra Norge er nesten ikke-eksisterende. Men siden lovverket som regulerer ulike typer barnetilsyn varierer betydelig mellom landene, kan effekten av tidlig pass utenfor hjemmet variere avhengig av hvilken samfunnskontekst en har undersøkt det i. Denne studien viser effekten av å være i barnehage på barns utvikling og fungering i Norge - et land med offentlig subsidiert og regulert barneomsorg. Forskningsfunnene støtter den positive effekten Barn som går i barnehage eller familiebarnehage har en redusert risiko for sen språkligutvikling, viser de samlede resultatene fra de tre artiklene som inngår i denne avhandlingen. Barna viste ikke høyere nivåer av atferdsproblemer. I lys av den pågående debatten rundt temaet, støtter denne forskningen viktigheten av et internasjonalt perspektiv for å forstå effekten av å være i barnehage. Råd til beslutningstakere: fokuser mer på mulighetene Resultatene fra denne avhandlingen kan gi nyttig informasjon til beslutningstakere om viktigheten av å tilrettelegge for kvalitet og slik også dempe mange foreldres bekymringer om at barna utvikler seg negativt om de begynner i barnehage. - Funnene kan bidra til en dreining av oppmerksomheten i den pågående debatten om bruk av barnehage til en drøfting av de potensielle fordelene deltakelse i barnehage har og hvilke muligheter en har for å styrke barns nysgjerrighet, kunnskap og mestring i stedet for fortsatt fokus på den potensielle skaden, konkluderer Ratib Lekhal. Om studien Data fra 20 000 70 000 barn fra den prospektive, populasjonsbaserte Norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) ble brukt. Denne undersøkelsen inneholder informasjon om bruk av ulike barnepassordninger brukt til ulik alder, informasjon om barnas språkutvikling, atferdsproblemer, og mye annen informasjon om både foreldre og barna. Referanser Lekhal, R.; von Soest, T.; Wang, M.V.; Aukrust, V.G. and Schjølberg, S. (2012) Norway's High-Quality Center Care Reduces Late Talking in High- and Low-Risk Groups. Journal of Developmental & Behavioral Pediatrics, September 2012, Vol. 33, Issue 7, 562 569. Lekhal, R. (2012) Do type of childcare and age of entry predict behavior problems during early childhood? Results from a large Norwegian longitudinal study. International Journal of Behavioral Development, May 2012, vol. 36 no. 3, 197-204. Lekhal, R.; Zachrisson, H.D.; Wang, M.V.; Schjølberg, S. and von Soest, T. (2011) Does universally accessible child care protect children from late talking? Results from a Norwegian populationbased prospective study. Early Child Development and Care, Vol. 181, No. 8, September 2011, 1007 1019. Publisert 11.03.2013, oppdatert: 11.03.2013, 17:09 Spørsmål ang artikkelen rettes til Folkehelseinstituttets medievakt, tlf 21 07 83 00 Referansekode i Helserådet : UNG 2013-6 Stikkord: Barnehager. Kan miljøgifter gi nedsatt sædkvalitet? Mengden av miljøgiften perfluoroktansyre (PFOA) som mor hadde i blodet under svangerskapet, påvirket sønnenes sædkvalitet ved 20 års alder. Funnene kommer fram i en fersk dansk studie hvor Folkehelseinstituttet har deltatt. Forskere har framsatt hypoteser om at økende eksponering for hormonforstyrrende stoffer i miljøet kan være en mulig medvirkende faktor til nedsatt sædkvalitet. Derfor ble denne studien satt i gang og man fant følgende: Sønnene til de mødrene som hadde de høyeste konsentrasjonene av PFOA i blodet under svangerskapet, hadde en lavere sædkonsentrasjonn og totalt antall sædceller enn sønner av de mødrene med de laveste PFOA nivåene. Det ble også funnet en positiv sammenheng mellom PFOAeksponering før fødsel og forhøyede nivåer av kjønnshormonene luteiniserende hormon (LH) og follikelstimulerende hormon (FSH). Hva betyr dette for oss? - Studien peker på at eksponering for slike miljøgifter i forsterlivet kan ha betyning for nedsatt sædkvalitet i voksen alder. Men dette gjenstår å få bekreftet gjennom tilsvarende studier, sier forsker Line Småstuen Haug ved Folkehelseinstituttet. Nivåene av PFOA og andre tungt nedbrytbare perfluorerte alkylstoffer i Norge var på slutten av 1980 tallet helt tilsvarende som i denne danske studien, hvilket gjør funnene relevante også for Norge. - Samtidig er det viktig å påpeke at nivåene av flere av disse miljøgiftene i blodet til norske kvinner har sunket betraktelig siden år 2000. Det er likevel viktig å nevne at dette ikke gjelder alle stoffene og at man generelt bør prøve å begrense vår eksponering for tungt nedbrytbare stoffer for å redusere risikoen for negative helseeffekter, mener Line Småstuen Haug.
Fakta om studien I 1988-1989 ble rundt 1000 gravide i Århus, Danmark rekruttert til en studie der det blant annet Fakta om miljøgiften PFOA PFOA tilhører en gruppe miljøfor urensinger som kalles per fluorerte alkylstoffer (PFAS). Brukes eller har blitt brukt i en rekke forbruksprodukter og in dustrielle prosesser som for eksempel i impregnering, tekstiler, tepper og brannslukings skum. Bekymring rundt bruk av disse stoffene oppstod ved årtusenskiftet da et av stoffene kalt per fluoroktylsulfonat (PFOS), ble funnet i naturen mange steder i verden, også i Arktis, og i blodet til mennesker. Maten er den største kilden for de fleste av oss, men innemiljøet kan være en viktig kilde for noen. PFAS overføres fra mor til barn via morkaken under svangerskapet, men også via morsmelk etter fødsel. Mange av PFASene er tungt nedbrytbare og kan skade levende organismer, noe som gjør at de må betraktes som miljøgifter. ble samlet og frosset ned en blodprøve av kvinnene i uke 30 av svangerskapet. I 2008-2009 ble sønnene fra disse svangerskapene kontaktet og spurt om de ønsket å delta i en oppfølgingsstudie. Omtrent 170 av sønnene (19-21 år) samtykket i å delta og ga en blodprøve og en sædprøve. Mengden av perfluorerte alkylstoffer (PFAS) i mødrenes blodprøver under graviditeten har blitt analysert ved Folkehelseinstiuttet og sammenholdt med sønnenes sædkonsentrasjon, totalt antall sædceller og med kjønnshormonnivåer. Forskerne valgte å måle nettopp den eksponeringen som finner sted i fosterlivet, fordi påvirkning av utviklingen av kjønnsorganer i denne perioden kan få konsekvenser senere i livet. Referanse: Vested A, Ramlau-Hansen CH, Olsen SF, Bonde JP, Kristensen SL, Halldorsson TI, Becher G, Haug LS, Ernst EH, Toft G. Associations of in Utero Exposure to Perfluorinated Alkyl Acids with Human Semen Quality and Reproductive Hormones in Adult Men. Environmental Health Perspectives. doi:10.1289/ehp.1205118 Publisert 15.03.2013, oppdatert: 15.03.2013, 10:01 Referansekode i Helserådet : SEX 2013 12 Stikkord: Sædkvalitet. Miljøgifter. Økt antall hepatitt A tilfeller smittet i Norge Folkehelseinstituttet har så langt i 2013 fått meldt 12 innenlandssmittede tilfeller av smittsom leverbetennelse, hepatitt A. Dette er noe mer enn normalt. Foreløpige undersøkelser tyder ikke på en felles utbruddskilde. Folkehelseinstituttet samarbeider med de lokale kommunoverlegene og Mattilsynet om å kartlegge eventuelle felles smittekilder for tilfellene. Analyser av virus fra pasientene viser at virusene er av flere forskjellige varianter. Det betyr at vi ikke har grunnlag for å mistenke smitte fra en felles kilde. Folkehelseinstituttet følger likevel situasjonen nøye og nye pasienter vil fortløpende bli intervjuet og virus fra pasientprøver vil bli genotypet for sekvenssammenlikning. Om viruset og sykdommen De fleste som får hepatitt A smittes i utlandet. Forekomsten av hepatitt A er spesielt høy i Afrika, Sør Amerika, Midtøsten og store deler av Asia. En høy andel av befolkningen i disse landene gjennomgår infeksjon uten symptomer i tidlig barnealder. Hepatitt A er et virus som kan gi leverbetennelse, og vanligvis blir pasientene helt friske uten leverskade. Symptomer på leverbetennelse er feber, kvalme, oppkast, magesmerter og gulsot. Urinen blir mørkfarget, og avføringen blir lys. De fleste voksne kan ha symptomer i én til flere uker før de kvitter seg med infeksjonen og blir immune. Barn kan ha lettere symptomer. Det er viktig at pasienter med symptomer på leverbetennelse kontakter lege med hensyn på korrekt diagnose. Råd til publikum: Syke personer skiller ut virus med avføringen, og kan smitte andre via for eksempel forurensede hender eller mat og vann. Det viktigste tiltaket for å hindre smitte til andre er god håndhygiene etter toalettbesøk og før man spiser eller lager mat. Smitte kan også skje ved oralsex og oral-anal kontakt, eller gjennom sprøytedeling. Nærkontakter til personer med påvist hepatitt A skal tilbys immunglobulin og/eller vaksine for å forhindre at de utvikler sykdom. Mer informasjon: Smittevernboka om Hepatitt A Publisert 13.03.2013, oppdatert: 13.03.2013, 16:54 Referansekode i Helserådet : TSS 2013-32 Stikkord: Hepatitt A. Gulsott. Årlig markering: Verdens tuberkulosedag 24. mars I forbindelse med markeringen av verdens tuberkulosedag holdes det i forkant av selve dagen en nasjonal konferanse om tuberkulose i Oslo. Dødeligheten av tuberkulose i verden er redusert med 40 % siden 1990, men fremdeles dør altfor mange, og altfor unge, av sykdommen. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at 1,4 millioner mennesker døde av denne sykdommen i 2011, og at bare to av tre tuberkulosepasienter i verden blir diagnostisert og behandlet. Den nasjonale konferansen om tuberkulose i Oslo holdes den 18. og 19. mars. Blant hovedtemaene er hiv og tuberkulose, screeningprogrammet for innvandrere og smitteoppsporing. Det settes også fokus på å hindre stigmatisering av personer med tuberkulose. Arrangør er Norsk sykehus- og helsetjenesteforening (NSH) i samarbeid med Folkehelseinstituttet (FHI) og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL). Den nasjonale konferansen om tuberkulose 2013 (se: www.fhi.no) Lav forekomst i Norge, men økende 80 % av personer med tuberkulose bor i de 22 landene som har høyest forekomst av sykdommen. I Norge er forekomsten av tuberkulose svært lav, men økende. Med stadig mer reisevirksomhet og flytting over landegrensene, er tuberkulosebekjempelse noe som angår oss alle. Slagordet for verdens tuberkulosedag er "Stopp tuberkulose i vår levetid". Årsrapport om tuberkulose i Norge 2010-2011 (se: www.fhi.no) Fakta om tuberkulose (se: www.fhi.no) 13
14 Sykdom med mange ansikter Tuberkulose kan ha mange former. Bare lungetuberkulose er smitteførende, og tuberkulose utenfor lungene tar det ofte lang tid å diagnostisere. - Helsepersonell bør tenke på tuberkulose som mulig diagnose ved langvarige symptomer, spesielt hos pasienter som er født i land med høy forekomst av tuberkulose, sier overlege Trude Margrete Arnesen i Avdeling for smitteovervåking ved Nasjonalt folkehelseinstitutt. Man kan være smittet av tuberkulose uten å være syk av det. Dette kalles «sovende» eller «latent» tuberkulose. - Det gir ingen symptomer og man kan ikke smitte andre, understreker Arnesen. På verdensbasis regner man med at omtrent en tredjedel av alle mennesker er smittet, men bare et fåtall får sykdommen. - I Norge er det i dag omtrent dobbelt så mange som får forebyggende behandling som de som får behandling for tuberkuløs sykdom, seier Arnesen. Tuberkulose og hiv Blant de som har normalt immunforsvar vil som sagt bare en liten andel (5-10 %) av de som er smittet, bli syke av tuberkulose. De som har nedsatt immunforsvar, som for eksempel ved hivinfeksjon, er langt mer utsatt for å bli syke av tuberkulose hvis de blir smittet med tuberkulosebakterien. Forebyggende behandling reduserer sjansen for at smittede skal bli syke, og for personer med hiv er det også viktig å tilby antiretroviral terapi (ART). Koblingen hiv og tuberkulose er et stort helseproblem blant annet i afrikanske land sør for Sahara. Forekomsten av disse sykdommene er høy, og det er mange år siden man innså behovet for samordnet strategi for å forebygge og behandle begge. Ny kunnskap om behandling for TB og hiv (fra fhi.no) Lang behandlingstid Sykdommen tuberkulose kan kureres, men behandlingen er langvarig og utfordrende, både for pasienten og helsevesenet. Medisinene må tas hver eneste dag i minst 6 måneder. Manglende og uriktig gjennomføring i behandlingsopplegget kan gi utvikling av resistens mot tuberkulosemedisinene. Ved resistens mot standardbehandlingen, må man ty til medisiner som både er dyrere og gir mer bivirkninger, og som må tas over lenger tid. På verdensbasis er resistensutvikling et enormt og økende problem. Teknologiske nyvinninger Et viktig framskritt er at nye tester kan påvise tuberkuløs sykdom og resistens på få timer. Bruken begrenses imidlertid av kostnadene. Et annet viktig framskritt er at to nye tuberkulosemedikamenter er i ferd med å bli tilgjengelige. På lengre sikt er det store håpet at man skal utvikle en vaksine mot tuberkulose som er bedre enn BCG vaksinen som brukes i dag. Et større forsøk i Sør Afrika, der man ga en ny vaksine til allerede BCG vaksinerte, har foreløpig gitt skuffende resultater. - Den største utfordringen ligger i å gjøre diagnostikk og behandling tilgjengelig for alle. Likevel er det optimisme knyttet til at WHOs slagord kan bli sant, og at nye og bedre metoder skal gjøre det enklere å oppdage, behandle og forhindre tuberkulose "i vår levetid", avslutter overlege Arnesen. WHOs nettsider om tuberkulose (English) Verdens helseorganisasjon ECDC: World Tuberculosis Day 2013 (English) Det europeiske smittevernsenteret LHLs nettsider om tuberkulose LHLs internasjonale sider (mer om tuberkulose) Publisert 15.03.2013, oppdatert: 15.03.2013, 15:48 Referansekode i Helserådet : TSS 2013-33 Stikkord: Tuberkulose. Lekkasje fra hvite tannfyllinger kan påvirke immunforsvaret i munnen Etter at amalgam ble forbudt, bruker norske tannleger hovedsakelig hvite plastfyllinger. Disse herdes med blått lys. Rester av uherdede stoffer fra fyllingene kan likevel lekke ut i munnhulen etter herding. En ny studie viser at selv lave nivåer av disse stoffene kan påvirke deler av det lokale immunforsvaret i munnen. På tenner dannes det en biofilm som blant annet inneholder bakterier som har betydning for utvikling av tannkjøttsykdom. Disse bakteriene produserer LPS (lipopolysakkarid). Kroppens medfødte immunforsvar bruker blant annet en celletype som kalles makrofager for å fjerne bakterier, virus og andre fremmedlegemer. En viktig del av denne prosessen er at makrofagene skiller ut betennelsesfremmende stoffer, blant annet når de utsettes for LPS fra bakteriene. I et samarbeid mellom Folkehelseinstituttet, Nordisk institutt for odontologiske materialer (NIOM) og Universitetet i Oslo undersøkte man om plaststoffer fra nylagede komposittfyllinger (hvite plasfyllinger) påvirket utskillelsen av betennelsesfremmende stoffer fra makrofager stimulert med LPS. Det viste seg at de undersøkte plaststoffene reduserte utskillelsen av betennelsesfremmende stoffer fra cellene. Selv om disse forsøkene ble utført i cellekulturer antyder resultatene at slike plaststoffer kan forstyrre den lokale immunresponsen i munnhulen. De viktigste funnene i studien var: utskillelsen av betennelsesfremmende stoffer som skal holde bakterier, virus og andre fremmedstoffer i sjakk, reduseres tydelig når cellene utsettes for plaststoffer fra tannfyllinger effekten vedvarte i 24 timer dersom det var flere stoffer som lekket samtidig, var totaleffekten lik summen av effekten fra hvert enkelt stoff - Vår konklusjon er at plaststoffer fra komposittfyllinger har potensial til å kunne forstyrre produksjon og frisetting av stoffer som skal bidra til å fjerne skadelige bakterier i munnhulen sier forsker Anette Kocbach Bølling ved Folkehelseinstituttet. Hun presiserer at disse resultatene er fra forsøk med en enkelt celletype dyrket i kultur, mens immunforsvaret i munnhulen er langt mer sammensatt. - Hvilken betydning funnene har for den enkelte pasient, er det for tidlig å si noe sikkert om. Vi anser det fremdeles som trygt å bruke disse materialene, men det er viktig at det gjøres videre studier med andre modeller for å se om man finner tilsvarende effekter, sier Jon E. Dahl, direktør ved NIOM. Les hele artikkelen (se: www.fhi.no) Dental monomers inhibit LPS-induced cytokine release from the macrophage cell line RAW264.7 Les mer på NIOMs sider (se: www.fhi.no) Monomers from composite fillings may impair the immune response of macrophages Publisert 11.03.2013, oppdatert: 15.03.2013, 08:58 Spørsmål ang artikkelen rettes til Folkehelseinstituttets
medievakt, tlf 21 07 83 00 Referansekode i Helserådet : MHV 2013 8 Stikkord: Tannfyllinger. Prevalensundersøkelser: Helsetjenesteassosierte infeksjoner i norske helseinstitusjoner høsten 2012 Omtrent én av 17 sykehuspasienter og én av 15 beboerne i sykehjem hadde en helsetjenesteassosiert infeksjon, viser Folkehelseinstituttets prevalensundersøkelse (endagsundersøkelse) høsten 2012. Folkehelseinstituttet har siden 2002, på noen utvalgte dager i året, undersøkt hvor stor andel av deltagerne i undersøkelsen som har en av følgende helsetjenesteassosierte infeksjoner: urinveisinfeksjon, nedre luftveisinfeksjon eller postoperativ sårinfeksjon. I tillegg registreres blodbaneinfeksjoner på sykehus og i rehabiliteringsinstitusjoner, mens det i helseinstitusjoner for eldre registreres hudinfeksjoner. En helsetjenesteassosiert infeksjon er assosiert med behandling eller opphold i en helseinstitusjon. Slike infeksjoner påfører pasienten unødvendig lidelse, i verste fall død. I tillegg påfører de helsetjenesten store kostnader. Det er derfor ønskelig å redusere forekomsten av dem. Økt deltagelse av sykehjem i høstens undersøkelse Nesten halvparten av landets sykehjem deltok i høstens prevalensundersøkelse. Dette er den høyeste deltagelsen siden prevalensundersøkelsene startet i 2002. Det er en markant økning i deltagelse fra noen av fylkene og dette trekker opp den totale deltakerprosenten. Kan helsetjenesteassosierte infeksjoner forebygges? Prevalensundersøkelsen høsten 2012 viser at omtrent 6 % av pasientene på sykehus og 7 % av beboerne på sykehjem hadde en helsetjenesteassosiert infeksjon på undersøkelsesdagen. Høstens forekomst av infeksjoner viser liten endring fra tidligere år. - Det viktig at hver enkelt helseinstitusjon vurderer egne resultater fra prevalensundersøkelsen, og behovet for infeksjonsforebyggende tiltak, for at den totale forekomsten av helsetjenesteassosierte infeksjoner skal gå ned, sier seniorrådgiver Hanne Merete Eriksen ved avdeling for infeksjonsovervåking ved Folkehelseinstituttet. Høstens undersøkelse viser at 1,4 % av pasientene i sykehus og 3,5 % av beboerne i sykehjem hadde en urinveisinfeksjon. De senere år har forekomsten av urinveisinfeksjoner i sykehus, men ikke i sykehjem gått ned. - Mange av urinveisinfeksjonene kan forebygges ved redusert bruk av blærekateter, riktig prosedyre ved innleggelse og stell av slike katetre, samt rask fjerning når det ikke lenger er behov for dette, sier seniorrådgiver Hanne Merete Eriksen. Denne våren er det publisert nye retningslinjer for forebygging av urinveisinfeksjoner i helsetjenesten. I tillegg er kateterassosierte urinveisinfeksjoner et av innsatsområdene i den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen "I trygge hender". Det vil forhåpentligvis bidra til en ytterligere reduksjon i forekomsten av slike infeksjoner i norske helseinstitusjoner. Riktig bruk av antibiotika? Flere studier viser at overforbruk og feil bruk av antibiotika fører til at mikrober blir motstandsdyktige (resistente) mot disse legemidlene. Det er en nasjonal målsetting at forekomsten av antibiotikaresistens i Norge ikke skal øke. I prevalensundersøkelsene kan sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner registrere bruk av antibiotika. Dette gir hver enkelt institusjon en mulighet til å kontrollere om de følger retningslinjene for forskriving av slike preparater (se: www.fhi.no) 2012 Prevalensundersøkelse i sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner, høst (pdf) 2012 Prevalensundersøkelse i helseinstitusjoner for eldre, høst (pdf) Publisert 14.03.2013, oppdatert: 14.03.2013, 14:58 Spørsmål ang artikkelen rettes til Folkehelseinstituttets medievakt, tlf 21 07 83 00 Referansekode i Helserådet : TSS 2013 29 Stikkord: Sykehusinfeksjoner. Februar 2013: Ny nasjonal veileder om forebygging av kateterassosierte urinveisinfeksjoner Nasjonalt folkehelseinstitutt og landets fire regionale kompetansesentre for smittevern har utarbeidet en nasjonal veileder med oppdaterte anbefalinger knyttet til forebygging av kateterassosierte urinveisinfeksjoner. Omtrent 80 % av urinveisinfeksjonene som oppstår som følge av behandling eller opphold i en helseinstitusjon er knyttet til instrumentering av urinveiene. Mange av urinveisinfeksjonene kan forebygges ved redusert bruk av blærekateter, riktig prosedyre ved innleggelse og stell av slike katetre, samt rask fjerning når det ikke lenger er behov for dette. Veilederen er tilgjengelig i trykt og nedlastbar (pdf) versjon: Foto: FHI Forebygging av kateter assosierte urinveisinfeksjoner: nasjonal veileder (Februar 2013) Publisert 12.03.2013, oppdatert: 14.03.2013, 15:00 Referansekode i Helserådet : HTJ 2013 12 Stikkord: Urinveisinfeksjon. Sykehusinfeksjoner. Økt forbruk av legemidler i norsk fiskeoppdrett Salget av midler mot lakselus har økt kraftig i 2012. Salget av antibakterielle midler økte også, men fortsatt behandles kun en marginal andel av produsert fisk med antibiotika. I 2012 var salget av midler mot innvollsorm tredoblet i forhold til 2011. Dette viser statistikk fra Folkehelseinstituttet. 15
16 Økende resistensproblemer Salget av midler mot lakselus målt i kilo viser en kraftig økning i 2012 sammenlignet med året før. Det var en betydelig økt bruk av alle virkestoffer mot lakselus med unntak av emamektin. Størst økning var det i bruken av kitinsyntesehemmerne diflubenzuron og teflubenzuron. Salget av lakselusmidler var i 2012 på samme nivå som i 2009 og 2010. Når det tas hensyn til ulik dosering av de forskjellige midlene, øker forbruket mer enn det økningen i antall kilo viser. Utviklingen i 2012 tyder på økende grad av resistens mot legemidler i norske lakselus. Reduksjon i bruk av emamektin i forhold til 2011 tyder på manglende effekt av dette midlet i mange områder. Dette har resultert i økt salg av de andre midlene mot lakselus. Forbruket av lakselusmidler har vært høyt siden 2009. I 2012 var bruken av hydrogenperoksid noe redusert i forhold til de to foregående årene. Fortsatt marginal bruk av antibakterielle midler Salget av antibakterielle midler ble mer enn halvert fra 2009-2011, og sett i forhold til biomasse produsert oppdrettsfisk er forbruket svært lavt. Fra 2011 til 2012 ble salget i kilo tredoblet. Sammenlignet med biomasse oppdrettsfisk som produseres er bruken av antibakterielle midler fortsatt marginal. Mengden antibakterielle midler som ble solgt i 2012 tilsvarer at kun cirka én prosent av fisken ble behandlet med én antibiotikakur. Salg av midler mot innvollsorm øker Salget av midler mot innvollsorm har vist en årlig nedgang siden 2004, men økte for første gang fra 2010 til 2011. I 2012 var salget tredoblet i forhold til 2011. Andre midler Forbruket av soppmidlet bronopol har vært relativt stabilt de siste tre år. Tabeller som viser salg av legemidler i norsk fiskeoppdrett i 2012 Tabellene 1-5 nedenfor viser salg av antibakterielle midler, midler mot lakselus, innvollsorm og sopp, samt bedøvelsesmidler brukt i norsk fiskeoppdrett i perioden 2003-2012. Tallene er basert på salg fra legemiddelgrossister og fôrfirmaer. Kildeangivelse: Grossistbasert legemiddelstatistikk, Folkehelseinstituttet, 2013. 1)Tallet for florfenikol er korrigert for 2010 og 2011 2) Tallet for lincomycin/spectinomycin er korrigert for 2011 3) Har ikke gått til produksjon av matfisk 4) Estimert salg 5) Isoeugenol er bare brukt i forskning eller til stamfisk tom. 2010. I 2011 har en mindre mengde gått til matfisk. Tallene er i 2013 korrigert fra volumprosent til vektprosent for alle år. Informasjonen er utarbeidet i samarbeid med: Professor Kari Grave og professor Tor Einar Horsberg, Institutt for mattrygghet og infeksjonsbiologi, Norges veterinærhøgskole. Publisert 07.03.2013, oppdatert: 08.03.2013, 22:26 Stikkord: Fisk, Fiskeoppdrett Spørsmål ang artikkelen rettes til Folkehelseinstituttets medievakt, tlf 21 07 83 00 Referansekode i Helserådet : TSS 2013 30 Stikkord: Fiskeoppdrett. Invitasjon til seminar: Din helse - hvem bestemmer? Er det gener, hvordan du lever, eller påvirkninger fra miljøet som avgjør hvordan du har det? Hvem har egentlig ansvar for å holde deg frisk? Disse spørsmålene er i fokus 23. april 2013 på et seminar i regi av Folkehelseinstituttet og Norges idrettshøgskole. Seminaret vil omhandle forholdet mellom arv og miljøets påvirkning på helsen, med fokus på fysisk aktivitet som forebyggende og helsefremmende faktor. Blant temaer som vil bli tatt opp er: Genetisk påvirkning, ansvar for egen helse, inaktivitet og stillesittende tid, forebyggende fysisk aktivitet, og hvordan gå fra inaktiv til aktiv. Din helse - hvem bestemmer? Dato: 23. april 2013 Tid: 09:30 Sted: Norges idrettshøgskole, auditorium A Pris: kr 300,- (inkludert lunsj, kaffe og frukt) Påmelding: Send påmelding med navn, adresse for fakturering, institusjon/tilhørighet og tlf.nr. Seminaret vil bli innledet med innlegg om den nye Folkehelsemeldingen og Idrettsmeldingen. Målgruppen for seminaret er studenter, forskere, helsepersonell og andre med spesiell interesse for fysisk aktivitet og helse. Program for seminaret "Din helse - hvem bestemmer? (pdf) (se: www.fhi.no) Publisert 14.03.2013, oppdatert: 14.03.2013, 17:32 Referansekode i Helserådet : RED 2013 7 Stikkord: Fysisk aktivitet. Arv og miljø.